Skravletråd mai-juni 2015

[graving]

Folk spør om amming, søvn, om jeg har tatt av gravidkiloene, om jeg måtte sy etter fødsel, kommenterer at magen nesten er som før osv.. Blir helt overrasket over alt det folk tør å spør om en ting er dem som står deg nærmest, men bekjente syns jeg kan spare seg for det.

[Gjest Nori]

Jøss, har fått lite av disse spørsmålene jeg. Tror det bare er oldeforeldrene som har spurt amming faktisk. Utrolig spesielt å spørre bekjente om så private tema, men svangerskap og fødsel er tydeligvis fritt vilt for mange.

[Askmeagain89]

Jeg husker ikke om jeg har delt min fødselshistorie så jeg deler den nå Beklager hvis den kommer dobbelt opp.

 

Den 12. mai hadde jeg besøk av missdior. Vi spiste lunsj og pratet litt før vi gikk tur hjemover mot missdior. Jeg hadde med meg hunden så på vei hjem igjen tok jeg meg en ekstra lang runde og jogget litt. Jeg var på tur i ca to timer og merket ikke noe tegn til kynnere eller rier selv om jeg løp opp bakkene. Da jeg kom hjem oppdaget jeg at jeg hadde blødd og jeg blødde mer mens jeg satt på do (beklager detaljer). Ettersom jeg har blødd mer eller mindre hele svangerskapet tenkte jeg ikke mer over det og satt meg ned for å se på tv. Etter en stund slo jeg på pcen og snakket litt med søsteren min, hun ble ganske sur for at jeg ikke hadde ringt føden og ga meg beskjed om å ringe med en gang. Jeg ringte og tenkte at de sikkert ble litt sure ettersom det har vært noe hele veien, men fikk bare beskjed om å komme rett ned for en sjekk. Jeg dro ned alene for mannen var på jobb. Blødningene stoppet selvfølgelig da jeg dro til føden og det er så typisk. Det ble målt CTG som viste en del tak som gikk fra 0-100 på apparatet, jeg kjente ingenting så tenkte ikke over det før jordmoren satt der, pekte og lurte på om jeg kjente noe, men nei, det eneste jeg kjente var den lille jenta mi som sparket. 

 

Jordmor bestemte seg for å strippe meg ettersom hun mente at det var på tide med litt fortgang med fødsel pga vekstavvik, blødninger osv. Jeg la meg ned på benken og jordmor gjorde seg klar for å strippe, men oppdaget fort at det ikke var noe å strippe. Hun sa hun kjente et lite hode med masse hår og en liten hånd. Hun ga meg beskjed om at det var 3-4 cm åpning og at jeg ville føde innen 48 timer. Jeg trodde ikke noe på det ettersom alle har mast om fødsel siden uke 23 så tok det med en klype salt og tok imot bleiene og kladden jeg fikk. Hun mente det var mye fostervann og dersom det gikk ville det bli vått Jeg måtte tilbake neste dag kl 12 for sjekk og kontroll og skulle ringe dersom jeg fikk smerter eller blødningene fortsatte.

 

Jeg dro hjem med streng beskjed om å sove og spise, ikke noe mer joggetur eller anstrengelser. Det klarte jeg selvfølgelig ikke fordi jeg klarte ikke slappe av, sove eller droppe tur. Spiste litt og gikk en tur til, fikk ikke sove og så noen episoder av forskjellige serier. Sovnet i 2-3-tiden og var ikke videre overbevist om at fødselen var nært forestående.

 

Kl 6.50 våknet jeg av det som kjentes ut som tidenes mageknipe. Det var helt likt mageknipen jeg hadde i starten av svangerskapet og jeg tenkte at jeg sikkert bare måtte på do og kanskje måtte kaste opp litt. Jeg gikk på do, tok meg en dusj og en paracet. Jeg prøvde å legge meg for å sove, men var bare utrolig kvalm og smertene ble ikke bedre. Jeg tok en paracet til og tenkte at nå ble det sikkert bra, men nei. Jeg ringte føden og fortalte at jeg hadde mageknip som ikke ble bedre og at jeg var veldig svimmel og kvalm. De spurte om jeg hadde rier og jeg sa at det trodde jeg ikke fordi det var bare en konstant smerte. De sa jeg fikk komme inn når jeg følte for det og om jeg syns det ble stille fra lille i magen, men det var fullt med liv der. Jeg prøvde å legge meg igjen, dusje igjen, men endte bare opp med hodet hengende over doen. Plutselig merket jeg at jeg begynte å få vondt i korsryggen også, at det kom i tak og var opphold mellom smertene som bare ble mer intense. Jeg vekket mannen min 7.30 og fortalte at vi måtte på føden, men det mente han var unødvendig for vi skulle ikke være der før kl 12 så han la seg for å sove igjen. Jeg prøvde å spise igjen, sove igjen, men nei. 10 min etterpå vekket jeg mannen igjen. Han ble skikkelig sur på meg og syns jeg var dritteit som skulle være så tidlig ute. Jeg sa til han at smertene ikke slapp taket og at jeg trodde at fødselen kanskje var i gang. Da ble han skikkelig sur og sa at jeg måtte være litt mer stressa når jeg sa det...... 

 

Jeg ba mannen om å dusje, pakke litt klær, spise litt og han ble mer og mer sur over at han skulle vekkes for å gjøre alt det der for da hadde vi ikke så dårlig tid mente han. Jeg ringte mamma og hun ble skikkelig sur på meg for hun mente at hun kunne høre at det var kort riene og at jeg burde komme meg på føden fort som fy.. Jeg sa at mannen bare måtte gå tur med hunden først, men da ble både mannen og mamma rimelig sure og insisterte på at vi måtte dra så mannen dro meg omtrent med ut av leiligheten kl 8.10. På veien til sykehuset, som tar litt under 10 min, hadde jeg fem rier og skjønte at nå var fødselen faktisk i gang (Litt treg) Kl 8.20 ankom jeg føden og ble satt i stolen for å måle CTG, men det var bare uutholdelig grusomt å sitte i den stolen. Jordmoren fortalte at det bare var 2 min mellom riene og at denne fødselen var godt i gang. Jeg beklaget for at jeg var så pysete og spurte om jeg kunne slippe å sitte i stolen   Jordmor mente jeg ikke var pyse og så fikk jeg legge meg i sengen (som forøvrig også var uutholdelig grusomt) og lystgassen fikk jeg veldig kort tid etter det. Jeg sa jeg ikke ønsket epidural og at jeg helst ville ha badekaret, men det var dessverre opptatt. Jordmor sa at fødsel ble det innen kl 12 så da var det bare å sette i gang. De sjekket åpning og den var på 5-6 cm ca kl 8.50. 

 

Jeg sto for det meste på gulvet ved siden av sengen og forsøkte å konsentrere meg om å ikke kvele slangen til lystgassen. Innimellom måtte jeg ligge i sengen fordi man blir sliten i kroppen av å stå sa de..... Pøh.... Jeg prøvde noen ganger å gå på do og første gang var jeg så heldig at de ikke hadde fortalt meg om doen i rommet ved siden av så jeg vandret ut i gangen med veldig tette rier, sykehusskjorte og bleie.......  Takk for den liksom! Intimgrensene døde under fødselen. Jeg slet sånn med kvalme og svimmelhet så ble liggende over doen mesteparten av tiden og tenkte at det i grunn var litt urettferdig at de ikke hadde noen do litt nærmere... 

Jordmoren og mannen lurte til slutt på hvor jeg ble av og jeg fant nesten ikke veien tilbake til rommet så vandret litt rundt i gangen der da med rier og bleien på mens jeg konsentrerte meg om å ikke spy ned lokalene.. Fant til slutt rommet mitt og fikk noen rare blikk da jeg sa det var lang vei til doen.... 

Så byttet jeg på å gå på do, brekke meg, beklage meg, bli sjekket åpningen på og suge lystgass. Etter jeg fikk beskjed om at jeg hadde 8 cm åpning gikk tiden enormt fort. Jeg hadde fortsatt vannposen intakt og det gjorde så vondt så jeg ventet bare på at trykket skulle lette. Brått hadde jeg full åpning og de bestemte seg for å ta vannet så lille kanskje skulle komme litt lenger ned ettersom hun lå litt langt opp og virret med hodet. Og joda, hun kom lenger ned, men festet seg i stjernekikkerposisjon. Og smerter hadde jeg ikke følt på før det øyeblikket så da forsvant jeg. Vet ikke hva som skjedde, kanskje jeg ble litt ivrig på lystgassen, men plutselig lå jeg der og oppdaget at det var leger og jordmødre om hverandre på rommet og at jeg ikke var der. Så jeg ropte "hallo, hallo", men fikk ingen respons, så jeg prøvde igjen, "hallo, hallo" og plutselig sto det fem par øyne i meg så jeg var ikke død 

 

Etter det hadde jeg en del kommentarer på ting som jeg trodde jeg hadde hørt som jeg på ingen måte hadde hørt... "Stor?!?! Seriøst?! Er hun stor?!?! De sa hun var liten?" og en del andre ting som gjorde at mannen trodde jeg var blitt gal. Jeg sto plutselig på alle fire også uten at jeg husker noe om hvordan jeg kom meg i den posisjonen...så da... Da klarte endelig lille å rikke hodet riktig på plass noe som gjorde at livet ble mye bedre. Jeg fikk beskjed om å presse ved hver rie, men altså, jeg kjente da ikke forskjell på når jeg hadde rier og det var opphold, og dessuten sto hodet til lille i åpningen og jeg var sikker på at hun ikke fikk puste så jeg presset når jeg følte for det og fikk litt kjeft så da smalt det fra meg at de fikk de fortelle meg da når jeg hadde rier. Det skulle ikke mer enn fire-fem rier til så var hun ute. Kl 11.58 var hun ute. Hun var så nydelig så nydelig og det føltes så fantastisk med en gang. Hun lå lenge på brystet mitt før jeg ble trillet opp på operasjonsrommet for å sy. Rett etter fødsel kom det to kommentarer (lystgass er litt skummelt) "Dette gikk jo greit, dette kan jeg gjøre igjen." og "Kanskje du skal gå tur med hunden nå?" 

 

Det ble langt....sorry

[Gjest Nori]

Hørtes ut som du hadde en heftig fødselsopplevelse Askmeagain, takk for at du delte!

[Hvitløk]

Takk for at du delte, Askmeagain!

[Hvitløk]

Hva gjør dere med neglene til babyene? Nå har de blitt så harde at det er vanskelig å rive de av. Synes klipping virker så skummelt

[Gjest Nori]

Vi biter neglene.

[graving]

Takk for at du delte historien. Det er kjekt å lese alle de ulike opplevelsene. Jeg må få skrevet ned min også en dag.

Vi river bare av neglene enn så lenge, men de selger spesialsakser til spedbarn på apoteket

[Gjest Bygdis]

Takk for at du delte askmeagain89

Her er det svigerfar som har spurt mye og kommentert amminga, ikke skjønner jeg hvorfor han gjør det. "Så du må bruke flaska fortsatt ja?" sier han til meg alvorlig

Jeg har tatt det vanskelige valget å slutte å amme nå, kjenner at det ikke føles helt godt, men nok får være nok. Lille her har fått både pupp og mme siden vi dro fra barsel. For et par uker siden pumpet jeg meg for å sjekke om jeg hadde noe melk, da var det 70 ml til sammen, noe jeg synes var ganske bra. Da var det liksom verdt det å både amme og gi flaske. Så måtte vi bytte til større flasker og det kommer maten fortere enn på de små flaskene, noe jeg ikke tenkte så mye over, det har jo gått så fint å bytte på flaske, pupp og smokk.

Etter det har hun tullet så mye ved puppen, tatt den, sugd litt, sluppet den, ikke fått ordentlig tak. Slik har det vært et par uker. For noen dager siden skulle jeg bare sjekke hvor mye melk jeg hadde, og det var knapt 5 ml hun fikk bort sprenget, så ville hun ikke ha mer. prøvde to pumpedøgn, men fortsatt ikke mer melk. Har gått mange runder med meg selv og funnet ut at jeg skal slutte, det er for mye styr og jobb for noen få ml. Trodde ikke det skulle være så sårt å måtte gi opp

Leser nå i ettertid at det er slik man slutter å amme, får bort sprenget, men ikke tømmer brystet..

Endret 25. juni 2015 av Bygdis

[Gjest Bygdis]

Jeg biter neglene og filer over de etterpå

[Schadenfreude]

Askmeagain89, er du venner med mannen igjen? Jeg tror jeg hadde klikka på min om han hadde sagt noe sånt, selv om han kanskje var i ørska.

Bygdis: syns du skal gi deg selv en stor klapp på skulderen for at du har gjort en kjempeinnsats for å få til ammingen, jeg! Jeg skjønner veldig godt hvor sårt det er, men det er grenser for hvor mye du får gjort. Den grensen må du kjenne på selv og det virker som om det er det du har gjort nå.

Jeg tenker at det vil gå noen dager og så vil du være glad for avgjørelsen. Det vil bli mindre jobb og mer tid til å kose seg med baby.

[Gjest Nori]

Du har gjort en kjempeinnsats Bygdis og jeg kan tenke meg at det blir en lettelse å kutte ammingen når du får det litt på avstand.

Jeg har jo ikke ammetrøbbel, men er allikevel ikke komfortabel med det å amme og lurer veldig på hvor lenge jeg kommer til å holde ut. Har veldig dårlig samvittighet for disse tankene fordi jeg har jo ingen gyldig grunn til dem.

[Schadenfreude]

Nori: i tråden "det du skulle ønske noen hadde fortalt" (eller noe sånt) står det noe om at utdrivningsrefleksen kan trigge depresjonsfølelse. Var en ganske interessant lenke der. Kan det være noe sånt du opplever?

[LindaM]

Takk for en fin fødselshistorie, LindaM! Spennende å lese at det kan ta lengre tid med nr 2 til tross for rask førstefødsel. Jeg forventer en rask fødsel siden det gikk så fort sist, så får vi se hvordan det blir

Ja, jeg merket jeg ble litt utålmodig når det tok lengre tid enn jeg hadde forestilt meg. Vet ikke om sånt går i arv, men mamma hadde også en veldig rask førstefødsel mens det tok noen timer lenger med broren min.

Alt i alt så sitter jeg igjen med 2 veldig gode fødselsopplevelser uten komplikasjoner. Jeg er fornøyd!

[Hvitløk]

Bygdis: Du har vært kjempeflink som har gitt mm og mme slik så lenge! Det må ha vært litt av en jobb. Selv om det føles kjipt, så vil jeg tro det letter hverdagen en del.

[Dyregod]

Ja, jeg merket jeg ble litt utålmodig når det tok lengre tid enn jeg hadde forestilt meg. Vet ikke om sånt går i arv, men mamma hadde også en veldig rask førstefødsel mens det tok noen timer lenger med broren min.

Alt i alt så sitter jeg igjen med 2 veldig gode fødselsopplevelser uten komplikasjoner. Jeg er fornøyd!

Godt å høre at du har en god opplevelse med fødselen Så får vi se hvordan min går, hvis hun noen gang vil ut da

[Yvelia]

Skjønner at det er vanskelig Bygdis, men hvis det ikke går så er det bedre å bare slutte, iallefall hvis situasjonen bare fører til stress og frustrasjon. 

 

Hva gjør dere med klær som blir for lite? Sparer dere på alt, eller gir dere bort? Her har jeg allerede ryddet bort det meste i str 56, men vet lissom ikke om jeg skal spare på alt om det blir flere babyer, eller om jeg bare skal spare på de fineste plaggene... Blir jo veldig mye klær hvis jeg skal spare på alt tenker jeg... Kommer jo sikkert til å handle litt nytt uansett skulle det bli en til om noen år..

[Schadenfreude]

Jeg sparte på det meste fra førstemann, i hvert fall favoritter. Har tenkt å lage quilttepper til begge de små av tøyet jeg liker best. Resten gir jeg bort.

[Gjest Bygdis]

Takk for støttende ord damer tror jeg kommer til å bli fornøyd med valget etterhvert. Er glad for å slippe alt dobbeltatbeidet, nå blir det mer tid til å kose med jenta mi

[Gjest Bygdis]

Jeg skal ta vare på det som er spesielt for henne, feks hentesettet hennes som skal tas vare på. Ellers legger jeg for små klær i gjennomsiktige plastkasser, en kasse for hver størrelse til eventuelle småsøsken eller til arving.