Frustrert deltidspappa, heltidspappa og mann!

[Hverdagspappa]

Det er tiden han bruker på å møte opp på barnas aktiviteter i mors samværsperiode...

Tiden/2. For å være helt nøyaktig. Det er felles tid som begge foreldre er like engasjerte i.

[Gjest Gjest]

Det er tiden han bruker på å møte opp på barnas aktiviteter i mors samværsperiode...

Forklarte det litt tidligere i dag. Men jeg kommer tilbake til tråden i morgen kveld, forhåpentligvis.

Gi fanden, onyx forklarte det så vakkert der over....

Endret 22. januar 2014 av Gjest

[Gjest Gjest]

Tiden/2. For å være helt nøyaktig. Det er felles tid som begge foreldre er like engasjerte i.

Men da har jo hun ungene en ekstra fem% ut fra din logikk, noe som gjør det 35/70.

[Hverdagspappa]

Gjest, on 22 Jan 2014 - 21:18, said:

Men da har jo hun ungene en ekstra fem% ut fra din logikk, noe som gjør det 35/70.

Klarer ikke å la hver og svare. Den tiden er jo i løpet av hennes 65%. Savvy? Snakkes i morgen, kanskje.

[Gjest Gjest]

Klarer ikke å la hver og svare. Den tiden er jo i løpet av hennes 65%. Savvy? Snakkes i morgen, kanskje.

Nei, det er det ikke nei. For hun er jo der hun også, mens du er der. Det er ikke sånn at hun har barnefri bare fordi du er skoleforestillinger, men det er jo tydelig at jeg fikk mer enn bare rett i mine antagelser om deg.

Endret 22. januar 2014 av Gjest

[Lou Salome]

Er problemet at hun styrer og legger seg opp i hvordan dere gjør ting hjemme hos dere? Som leggetider, klær osv, og hun mener at det ikke godt nok, mens i realiteten klarer du det finfint? Da forstår jeg bildet ditt med at hun kjører, og du er lei. Og at det ofte blir slik for fraskilte menn, og det kan debatteres om det er noe du bør finne deg i. Da er det visse råd du kan få, som å ikke finne deg i det, bevise at du gir god nok omsorg ved å gi det, lage gode avtaler om hvor mye kontakt barna skal ha med den andre når de er hos deg osv.

Er problemet derimot at du føler du skulle ha noe å si om hvordan mor utviser omsorg (leggetider, mat, klær, lekser) når de er hos henne, blir det annerledes. I utgangspunktet har du lite innflytelse der hvis samarbeidet og klimaet mellom dere er dårlig. Gjør mor noe direkte galt, som du føler MÅ endres/samkjøres, slik som å la en seksåring bestemme samvær, bør det nok tas via familievernkontoret. Ellers er det slik at du bestemmer 35% av tiden, mor 65. Ikke 50/50 som (det burde vært) før, selvom dere begge er 100% foreldre.

Og dette er vanskelig, og det gjelder sikkert de fleste par der bruddet var vondt, eller ekteskapet dårlig. Og de i gode ekteskap som samarbeider godt og er enige i det meste skiller seg ikke.

Rådet om å være diplomatisk er sikkert et godt råd. Situasjonen din er selvfølgelig ekstra komplisert, siden du har ny familie å ta hensyn til også.

Men ingenting av dette skyldes finanskrisen, den må du dra lenger ut på landet med. Årsaken til at dere ble skilt er ikke relevant (og det var heller ikke finanskrisens skyld).

[Gjest Coolaid]

Å være pappa handler om å være et forbilde og forberede ungene på å bli voksne menn og kvinner. Ta ansvar og gjør ting slik som du mener det bør bli gjort. Ikke sitt på sidelinjen mens en mamma legger opp løpet. I stedet for å være styremedlem i livet ditt kan du være administrerende direktør. Dessuten, de fleste kvinner reagerer positivt på menn som tar ansvar.

Du får ny tid hver dag. Bruk den til ungenes beste.

[Hverdagspappa]

Nei, det er det ikke nei. For hun er jo der hun også, mens du er der. Det er ikke sånn at hun har barnefri bare fordi du er skoleforestillinger, men det er jo tydelig at jeg fikk mer enn bare rett i mine antagelser om deg.

Du gjorde det, ja. Vel vel. Det er ikke så viktig for meg dette regnestykke. Men prinsippet i at det jeg sier skal blir riktig forstått er viktig for meg. Uavhengig av hva innholdet er.

Altså regnestykke blir som følger bestående av 3 faktorer.

Den tiden de er hos meg + den tiden de er hos henne + den tiden vi er sammen om de på fellesaktiviteter/2 = 100%

I de aller fleste tilfeller faller fellesaktivitetene i den tiden de er hos henne.

Jeg bemerker at dette har ingenting med den tiden jeg ønsker at dette skal gjelde for å gi grunnlag for barnebidraget. Det syntes jeg uansett er rimelig at kan være høyere en hva NAV beregningen utgjør bassert på samværsnetter. Og utregningen over belyser bare tiden man er med barna, ikke antall samværsnetter. Tror ikke jeg kan forklare dette bedre enn dette, men nå legger jeg denne død fra min side, da jeg syntes dette ble en veldig avsporing.

[Hverdagspappa]

Å være pappa handler om å være et forbilde og forberede ungene på å bli voksne menn og kvinner. Ta ansvar og gjør ting slik som du mener det bør bli gjort. Ikke sitt på sidelinjen mens en mamma legger opp løpet. I stedet for å være styremedlem i livet ditt kan du være administrerende direktør. Dessuten, de fleste kvinner reagerer positivt på menn som tar ansvar.

Du får ny tid hver dag. Bruk den til ungenes beste.

Veldig enig med din første setning. Det er ikke sånn at jeg sitter på sidelinjen. Jeg deltar og bidrar. Men jeg har i en periode gitt opp å påvirke strategien. Min oppfatning er at å sitte på sidelinjen er som ikke å være med på turen. Og jeg er også enig med at kvinner som regel reagerer positivt på menn som tar initiativ. Men når mine barn er i bildet, så påvirker det min vurderingevne i forhold til å ta styring. Jeg har lært mye i løpet av de siste dagene, blandt annet litt i diskusjoner her og ikke minst i dialog med familievernkontoret. Så jeg komemr til å endre strategien fremover.

Forøvrig den siste setningen du sier: Helt enig.

[Gjest Coolaid]

Veldig enig med din første setning. Det er ikke sånn at jeg sitter på sidelinjen. Jeg deltar og bidrar. Men jeg har i en periode gitt opp å påvirke strategien. Min oppfatning er at å sitte på sidelinjen er som ikke å være med på turen. Og jeg er også enig med at kvinner som regel reagerer positivt på menn som tar initiativ. Men når mine barn er i bildet, så påvirker det min vurderingevne i forhold til å ta styring. Jeg har lært mye i løpet av de siste dagene, blandt annet litt i diskusjoner her og ikke minst i dialog med familievernkontoret. Så jeg komemr til å endre strategien fremover.

Forøvrig den siste setningen du sier: Helt enig.

Barn har alltid vært kvinners domene.Menn har hatt en annen rolle. I vår moderne tid er det slutt på det. Et av problemene også er at mange kvinner har kontrollbehov for barna sine. Resultatet kan bli at man kommer i konflikt med mannen som ikke får gjøre ting på sin måte. Å være pappa kan være en kreativ oppgave. Mange mammaer ønsker at mannen skal være pappa på hennes måte. Det fungere dårlig. Les avisinnlegg, artikkler og blogg innlegg av pappaer. Finn inspiriasjon og tanker. Det er mye bra å hente der.

Stå på og vær en slik pappa som du ønsker å være. Menn og kvinner tenker forskjellig - det er greit

[Hverdagspappa]

Er problemet at hun styrer og legger seg opp i hvordan dere gjør ting hjemme hos dere? Som leggetider, klær osv, og hun mener at det ikke godt nok, mens i realiteten klarer du det finfint? Da forstår jeg bildet ditt med at hun kjører, og du er lei. Og at det ofte blir slik for fraskilte menn, og det kan debatteres om det er noe du bør finne deg i. Da er det visse råd du kan få, som å ikke finne deg i det, bevise at du gir god nok omsorg ved å gi det, lage gode avtaler om hvor mye kontakt barna skal ha med den andre når de er hos deg osv.

Er problemet derimot at du føler du skulle ha noe å si om hvordan mor utviser omsorg (leggetider, mat, klær, lekser) når de er hos henne, blir det annerledes. I utgangspunktet har du lite innflytelse der hvis samarbeidet og klimaet mellom dere er dårlig. Gjør mor noe direkte galt, som du føler MÅ endres/samkjøres, slik som å la en seksåring bestemme samvær, bør det nok tas via familievernkontoret. Ellers er det slik at du bestemmer 35% av tiden, mor 65. Ikke 50/50 som (det burde vært) før, selvom dere begge er 100% foreldre.

Og dette er vanskelig, og det gjelder sikkert de fleste par der bruddet var vondt, eller ekteskapet dårlig. Og de i gode ekteskap som samarbeider godt og er enige i det meste skiller seg ikke.

Rådet om å være diplomatisk er sikkert et godt råd. Situasjonen din er selvfølgelig ekstra komplisert, siden du har ny familie å ta hensyn til også.

Men ingenting av dette skyldes finanskrisen, den må du dra lenger ut på landet med. Årsaken til at dere ble skilt er ikke relevant (og det var heller ikke finanskrisens skyld).

Vel, jeg skylder ikke på finanskrisen. Men underbygger at det er en faktor som belyste et problem i det tidligere forholdet om at problemer i økonomien var en kriterie som ble gjeldende for trigging av et brudd som fører til en situasjon for samværsfordeling. Forøvrig var vi ikke gift.

Så vil jeg si at jeg ønsker en samkjøring på hvordan barna har det hos moren og hos meg. At hun legger mesteparten av føringene ser jeg ikke på som et problem. Men hvis jeg har sterke meninger om noe som bør gjøres annerledes, så bør det jo heller ikke være slik at man kommmer på kollisjonskurs. Ting er bedre i forhold til hvordan hun legger seg opp i hvordan vi håndterer barna, men det er fremdeles et tilbakevendene problem. Min agenda er ikke å overstyre henne, men å ha en samkjøring om hvordan barna skal ha det. Er mann uenig så må jo uenigheter avklares den ene eller den andre veien. Og enig i at en proffesjonell tredjepart må taes med i vurderingen om dette ikke lar seg gjør. Typisk Familievernkontoret.

For å oppsummere litt det med fordeling:

Slik jeg oppfatter det, så virker det som de fleste her inne mener at en 50/50 fordeling er det som gir rett til å kunne være med på å bestemme kjørereglene i oppdragelsen. Om det er 50/50 de fleste kvinner ønsker, er muligens en annen sak. Personlig ønsker jeg faktisk 50/50. Men det er før jeg setter barna sine behov først. Jeg har fått inntrykk (fra andre med erfaring i foredling av barn) og tror at en sånn ustabilitet i fast bosted, med totalt flytting f.eks.annen hver uke, ikke er det beste for barna. Og derfor har jeg ikke lagt noe mere press på å ha en 50/50 fordeling, selv om jeg i utganspunktet hadde det som holdning. Familievernkontoret støtte meg i en slik fordeling, når jeg pratet med de, selv om de ser at mange velger 50/50.

Forøvrig kommer jeg til å svare et nytt innleg under her nå, hvor jeg vil si noe mer om noen andre konkrete ting som jeg mener ikke er bra og prøver å påvirke.

[Hverdagspappa]

Tegn opp et kakediagram med samværsfordelingen, da synes det at hun har barna desidert mest. Når det gjelder felles rammer for oppdragelsen vil det også da være naturlig at hun har siste ordet i hva disse rammene skal inneholde, da det er hun som oftest må håndheve det disse rammene innebærer. Hvordan forsøker du å ta det opp med henne? Eksempelvis: "Jeg synes barna skal legge seg kl. 20", eller "Vi har litt problemer med leggetiden, og tror kanskje det hadde vært lurt at leggetiden var lik oss hos begge, hva mener du om det/når legger de seg hos deg?" intensjonen er den samme, resultatet av samtalen kan være milevis unna hverandre. Det handler ikke om å være listig, det handler om å formulere seg klokt, åpent og ikke komme inn med en holdning om at "jeg vet/tror/føler best", der vil du automatisk komme i en underlegen situasjon når du har barna minst.

Ellers sier du svært lite om hva problemene egentlig går i, du informerer masse om bruddet og omstendigheter rundt det, og lite om hva de faktiske samarbeidsproblemene med din eks handler om. Dette fokuset på bruddet i en setting der det egentlig er irrelevant kan kanskje tyde på at du også har noe du ikke klarer å legge fra deg der, som også kan påvirke følelsene du har rundt "konflikten" du føler dere er oppe i. Å bli gått fra er vondt og vanskelig, men har lite med hvordan man skal håndtere hverdagen med barn med to ulike hjem, derfor forstår jeg ikke hvorfor det er viktigere for deg å poengtere det i denne tråden, fremfor å poengtere hva som er problemet akkurat nå.

Som skillsmissebarn vil jeg si at du må selv ta ansvar for kontakten med dine barn, ikke basere deg på hva du vet, tror og føler om barnas relasjon til eksen og hva hun sier og ikke sier til dem. Min pappa skygget banen for mamma, fordi vi "uansett var på lag", noe som ikke stemmer, dette var noe han hadde brygget på i sitt eget hode i år etter år med mangelfull kontakt med oss barna, og illusjonen vokste seg dermed veldig stor. Barna kan for eksempel like bedre å være "hjemme" enn hos deg, uten at det betyr at de liker mammaen sin bedre enn de liker deg, det er så mange nyanser. Stå opp for deg selv og barna dine, og sikre kontakten, å legge seg selv i bagasjerommet på bakgrunn av hva mor gjør og sier, og hva du tror mor mener og gjør, og spesielt hva du tror barna føler og tenker om hva mor tror, tenker og kommuniserer til dem, tjener ingen i lengden.

Anonymous poster hash: a16fe...a7c

Samværsfordelingen er en ting. Og jeg sår ikke tvil i om at barna er mest hos moren. Har også utypet mer i innlegg like over om hvordan jeg ser på det med fordelingen. Så det er ikke det jeg tar mest opp her. Men det er mer hvordan man skal forholde seg i en slik situasjon. Da er det rammene vi er inne på. Og da er jeg også enig i at det er mest naturlig at moren legger føringene. Sier også noe om dette i innlegget like over. Men ved noen tilfeller, så mener jeg at ting kan være veldig feil. Jeg skal komme tilbake til flere tilfeller i min situasjon i slutten av dette svaret, forutenom det jeg tidligere har nevnt med å la barn bestemme. Og hvordan jeg da tar opp disse tingene, har kanskje rom for forbedring. For det her her vi havner på kollisjonskurs. Hvis jeg kommer med kritikk, som ofte er en lett måte å gjøre det på, så går moren i forsvarsposisjon og legger skylden over på meg. Da starter ofte en prosess hvor barna blir påvirket av moren til å få en negativ holdning til meg som far. Altså noe som jeg ser på som litt av kjernen i problemet. Så sett fra et pedagogisk syn, så må jeg finne måter å formulere meg på som ikke fører til at moren setter frem piggene. Jeg har ikke vært bevisst på dette tidligere, da jeg ikke trodde det var nødvendig, men jeg kommer til å bli det nå.

Jeg har sagt lite om hva problemene går ut på, men det er mest for ikke å blottlegge meg for mye. Men skal snart komme med flere eksempler på et noenlunde generelt grunnlag. Jeg kan si med full sikkerhet at bruddet har jeg lagt bak meg. Ja, det var vondt først og fremst de 6 første månedene, og det kunne komme med drypp noen måneder til etter det. Men det er for lengst lagt bak meg. Grunnen til at det kommer frem i en del av svarene her er fordi at jeg blir utfordret på områder som naturlig krever en underbyggende forklaring på hvorfor ting er som de er. Samtidig som det kommer en del antagelser om hvordan jeg er/var, som ikke er riktig. Da må jeg komme med en mer utdypende forklaring på hvorfor jeg mener at de antagelsene ikke stemmer.

Forøvrig er jeg selv også "skillsmissebarn", hvor moren min nesten ikke involverte faren min i livet mitt. Faren min er en veldig snill mann, men han delte ikke moren mitt sitt livssyn, og da var det nok ikke så bra at jeg var for mye med han. Utover det var moren min en omsorgsfull mor som jeg føler har lært meg mange gode verdier. I dag bærer jeg litt "nag" til faren min fordi jeg mener han burde gjort mere for å være involvert i livet mitt. Til hans forsvar, så bodde han noen timers kjøring unna. Men jeg forstår hva du sier. Uansett, så føler jeg ikke at jeg ser det som at barna mine er på moren sitt lag, og jeg skal ha det du sier i baktankene når de blir større. Det har alltid vært slik at jeg ikke ønsker å være i bagasjerommet, men har letet etter muligheter til å komme ut derfra. Har i den siste tiden vært mindre aktiv på å lete etter disse mulighetene. Men har nå, blandt annet med dette innlegget, tatt initativ til å forhåpentligvis forbedre denne situasjoen for godt. Jeg vil ikke at dette skal utarte seg, slik at ting blir enda verre med tiden.

Da tenkte jeg at det å gi litt flere eksempler er greit, så kan dere hvis dere vil si hva dere mener om de forskjellige:

-Inkonsekvens i forhold til leggetider. Det blir lagt føringer fra moren med leggetider, og noen dager senere kan jeg f.eks. få høre at barna har vært våken langt over tiden. Her kan vi snakke timer.Skjer dette hos oss, så blir det med en gang problemer fra hennes side.

-Inkonsekvens i forhold til restriksjoner som blir satt og brutt noen dager senere. Samme problemene som over.

-Banning foran barna. Syntes ikke det hører hjemme der og forøvrig ikke noen supporter av banning generelt.

-Kanskje litt prikete. Men promping og raping f.eks. ved matbordet. Det blir sett på som en bagatell der, mens jeg syntes ikke det er veldig greit.

-Klesplagg med negative symboler på barn (type symboler relatert til død). Syntes i allefall det kan ventes med til de er i tenårene. Selv om jeg ikke mener det er noe å oppfordre til.

Og som tidligere nevnt å la barnet bestemme. Jeg tar forøvrig initativ til og ber moren om at vi som foreldre må bestemme. Men når dette ikke respekteres, så kan jeg jo ikke dytte henne avgårde. Men dette problemet skal jeg forsøke å ta tak i på en mer taktisk måte og om nødvendig blande inn Familievernkontoret.

Vel dette var mer konkret. Hovedinnlegget mitt handlet mest om å finne ut om hvordan ting stod til og om andre kjente seg igjen. Enten så er det mange som tier, eller så er jeg helt på bærtur. Og at holdningen generelt her er at jeg skal være glad at jeg får ha de hos meg og bare søreg for å ta vare på de, både ved lek og logistikk. Kjørereglene må jeg holde meg unna, uavhengig av hvilke verdier, holdninger og meninger moren måtte ha. Så kjørereglene er primært forebeholdt mor.

[onyx]

Alvorlig talt, ser du hva du selv skriver? Du vil lage konflikt over bagateller? Klær? rap og promp? banning? Sorry, men hva hun synes er greit hjemme hos seg har ikke du noe med, på samme måte som du står fritt til å slå ned på de samme tingene hjemme hos deg. Leggetider bør overholdes fordi ungene er rævva å ha med å gjøre dagen derpå. Hvis du tar konsekvensen er det greit nok, men hvis hun får trøtte og sure unger hjem hver gang de har vært på samvær hos deg, så skjønner jeg faktisk at hun sier noe om det.

[Gjest navnelapp]

Alvorlig talt, ser du hva du selv skriver? Du vil lage konflikt over bagateller? Klær? rap og promp? banning? Sorry, men hva hun synes er greit hjemme hos seg har ikke du noe med, på samme måte som du står fritt til å slå ned på de samme tingene hjemme hos deg. Leggetider bør overholdes fordi ungene er rævva å ha med å gjøre dagen derpå. Hvis du tar konsekvensen er det greit nok, men hvis hun får trøtte og sure unger hjem hver gang de har vært på samvær hos deg, så skjønner jeg faktisk at hun sier noe om det.

Misforsto du no? Slik eg les det ts skriv så reagerer han på at mor ikkje sjølv følgjer dei reglane som ho krv at han skal følgje.

Ts: når det gjeld detaljane som banning, raping og promping så trur eg du bør la det ligge, iallfall når det gjeld det som skjer hos henne. Hos deg bestemmer du, men gjer det på ein hyggeleg måte. Barn har null problem med å forholde seg til to ulike regelsett, vil du at det skal vere null fising ved bordet hos deg, ja så kan du seie at slik vil du ha det. Men ver forsiktig med å bestemme på ein sjefete måte. Eg har sett fedre som har overskot av styringsvilje og tek det ut på barna sine, det fører ingenting godt med seg. Oppdragelse med eit smil er mitt råd.

[Gjest Gjest]

Du gjorde det, ja. Vel vel. Det er ikke så viktig for meg dette regnestykke. Men prinsippet i at det jeg sier skal blir riktig forstått er viktig for meg. Uavhengig av hva innholdet er.

Altså regnestykke blir som følger bestående av 3 faktorer.

Den tiden de er hos meg + den tiden de er hos henne + den tiden vi er sammen om de på fellesaktiviteter/2 = 100%

I de aller fleste tilfeller faller fellesaktivitetene i den tiden de er hos henne.

Jeg bemerker at dette har ingenting med den tiden jeg ønsker at dette skal gjelde for å gi grunnlag for barnebidraget. Det syntes jeg uansett er rimelig at kan være høyere en hva NAV beregningen utgjør bassert på samværsnetter. Og utregningen over belyser bare tiden man er med barna, ikke antall samværsnetter. Tror ikke jeg kan forklare dette bedre enn dette, men nå legger jeg denne død fra min side, da jeg syntes dette ble en veldig avsporing.

-den tiden vi er sammen om de på fellesaktiviteter/2 = 100%. Du kan ikke være seriøs når du skriver at du vil ha det med i betraktning.

[Lou Salome]

...

Da tenkte jeg at det å gi litt flere eksempler er greit, så kan dere hvis dere vil si hva dere mener om de forskjellige:

-Inkonsekvens i forhold til leggetider. Det blir lagt føringer fra moren med leggetider, og noen dager senere kan jeg f.eks. få høre at barna har vært våken langt over tiden. Her kan vi snakke timer.Skjer dette hos oss, så blir det med en gang problemer fra hennes side.

-Inkonsekvens i forhold til restriksjoner som blir satt og brutt noen dager senere. Samme problemene som over.

-Banning foran barna. Syntes ikke det hører hjemme der og forøvrig ikke noen supporter av banning generelt.

-Kanskje litt prikete. Men promping og raping f.eks. ved matbordet. Det blir sett på som en bagatell der, mens jeg syntes ikke det er veldig greit.

-Klesplagg med negative symboler på barn (type symboler relatert til død). Syntes i allefall det kan ventes med til de er i tenårene. Selv om jeg ikke mener det er noe å oppfordre til.

Og som tidligere nevnt å la barnet bestemme. Jeg tar forøvrig initativ til og ber moren om at vi som foreldre må bestemme. Men når dette ikke respekteres, så kan jeg jo ikke dytte henne avgårde. Men dette problemet skal jeg forsøke å ta tak i på en mer taktisk måte og om nødvendig blande inn Familievernkontoret.

Vel dette var mer konkret. Hovedinnlegget mitt handlet mest om å finne ut om hvordan ting stod til og om andre kjente seg igjen. Enten så er det mange som tier, eller så er jeg helt på bærtur. Og at holdningen generelt her er at jeg skal være glad at jeg får ha de hos meg og bare søreg for å ta vare på de, både ved lek og logistikk. Kjørereglene må jeg holde meg unna, uavhengig av hvilke verdier, holdninger og meninger moren måtte ha. Så kjørereglene er primært forebeholdt mor.

Veldig mange skriver jo til deg at dette er veldig vanlig, og vanskelig, og ikke så mye å få gjort noe med, annet enn være "listig"/diplomatisk, og velge dine kamper med omhu.

Du gjentar igjen og igjen at du må følge mors kjøreregler. Men det må du ikke hjemme hos deg. Raping, promping og banning kan du slå ned på hjemme hos deg. Men ikke hjemme hos henne. Er det anledning til det, kan du gjerne nevne det for henne, og forklare hva deres linje er, og hvorfor, og at du mener det er riktig. Men du kan ikke kreve innflytelse hjemme hos dem, hun kan ikke det hos deg.

Eksempelet med hodeskaller på klærne er egentlig godt. Det er en bagatell for de fleste. For deg er det viktig (pga livsyn?). Hvis det er mulig hadde det beste vært om dere kunne snakke om det, og hvis moren ikke har noen sterke prinsipper FOR hodeskaller (de færreste har det), og du har sterke prinsipper mot, burde hun kunne jenke seg i en slik sak. Men kanskje har det gått prestisje i dette, som mye annet. Kanskje syns hun det er et viktig prinsipp at barna skal få gå i det de ønsker selv, at det er favorittøyet deres og synd å nekte dem det (fordi for henne er det uvesentlig, og det kanskje er hun som kjøper det, og dermed hun som må nekte dem). Eller kanskje er har blitt et prinsipp at slike ting skal ikke du kunne bestemme, og hun lar dem gå i det for å irritere deg. Så her må du trå varsomt skal du få gjennomslag. Legg vekt på at annet tøy er penere, mindre harry (obs! minefelt, ikke kritiser hennes smak), hør hva hennes begrunnelse FOR slikt tøy er. Hvis ikke dette er en viktig sak for deg, ville jeg latt det passere.

Hvis dere i utgangspunktet er enige i ting som leggetider, og du får kritikk og sanksjoner hvis det brytes, og hun ikke, er det noe galt med samarbeidet. Dette har jeg hørt om. Min bror har det slik, det gjelder hele tiden andre regler for moren enn ham, og hans "feil" blir dratt fram og aldri glemt, hennes blir bortforklart og skjer egentlig ikke. Aner ikke hva du skal gjøre med det, annet enn å ikke gå inn i slike krangler. "Ja, det ble sent på lørdag for vi hadde hyggelig besøk", ikke "Det blir alltid for sent hos dere, mange ganger i uken, jeg er flinkere enn deg til å overholde dette". Forsøk å diskuter slike ting minst mulig, ikke mest mulig. Løsningen er ikke å gi henne problemer når hun bryter dem, men ikke godta at hun lager problemer for dere. Det høres ut som om samarbeidet er så dårlig at dere faktisk bør ha minst mulig samkjøring, da dette ikke fungerer.

Nå tar jeg utgangspunkt i at ingen av barna har noen problemer som dere som foreldre må ta tak i sammen, atferdsproblematikk som krever strikte, samkjørte regler for eksempel. Hvis det er tilfelle, blir det annerledes.

Barna har den moren de har. Du kan ikke endre henne. Det kan godt henne du er the good gay her, og hun er særdeles vanskelig, det skjer ganske ofte. Men du kan ikke endre henne, og du kan ikke få mer innflytelse enn 35 % så lenge hun ikke gir deg det (og jeg ser ingen grunn til at hun skulle det). Jeg er enig med deg angående hodeskaller, banning osv, men: hjemme hos dem er det dessverre for deg ikke din sak.

[Peter007]

Kvinneguiden? Hvorfor er jeg her?

Vel, jeg kan ikke finne et fullverdig forum for pappaer i min situasjon, hvor det er mange forumdeltakere og gode diskusjoner. Det ser det ut som det finnes her, og derfor våger jeg å poste et emne her.

Først og fremst vil jeg bemerke at jeg har mye fint i livet mitt. En utrolig flott, smart og begavet kone. Flere barn, fra et tidligere forhold og med min kone. Og mye andre mindre interresante positive ting som jeg helt sikkert kunne nevnt.

Trass i dette, så opplever jeg ofte at ting ikke er lett. Stakkars meg, liksom. Det skjer utrolig mye tragiske ting i verden og så sitter jeg med mine "hverdagsproblemer" og klager.

Vel, jeg bryr meg om mye som ikke er bra, men jeg trenger å ha det bra selv for å kunne bry meg mere om andre. Og noen ganger har jeg det ikke bra.

Hvorfor skal det noen ganger være så utfordrende å ha delt ansvar med barn og samtidig så vanskelig å forholde seg til moren til de barna man har delt ansvar med? Det spør jeg meg selv, og noen ganger spør jeg andre.

Stor sett er svaret at dette er helt typisk. Mannen må finne seg i at moren sitter i førersetet og styrer det meste. Barna sitter i baksetet og faren er heldig om han får plass i bagasjerommet. Når du i tillegg må putte en kone inn i bagasjerommet, med felles barn, så føles det ganske vanskelig. All ære til kona.

Greia er det, at egentlig så skulle jeg ønske at vi kunne dele på å kjøre. Men hver gang jeg føler at jeg er på vei fra bagasjerommet opp til baksetet og kommer med forslag til hvor vi skal, så havner vi som regel rett bak i bagasjerommet igjen. Skal egentlig være glad at vi får være med på samme turen. Skulle jeg derimot stått på mitt og si at vi skal kjøre en annen vei, så er vi på kollisjonskurs umiddelbart og sikkerheten til barna synker drastisk.

Så for at barna skal ha det best mulig, så har jeg sluttet å blande meg i hvor vi skal. Jeg har gitt opp diskusjonene rundt det. Selv om det noen ganger hender at jeg forsiktig prøver å gi noen små hint om at kanskje vi skal prøve en annen retning. Men stort sett så blir det overhørt.

Så slik er det sett fra mitt synspunkt. Kanskje jeg er håpløs, uansvarlig, upålitelig, umoralsk, uomtenksom og det som verre måtte være. Men gå ut i fra i denne diskusjonen at jeg faktisk er det motsatte. Jeg vil i allefall gi dere det inntrykket hvis noen er villig til å diskutere med meg.

Håper noen skjønner hva jeg snakker om.

Jeg gjør mine feil, men jeg prøver så godt jeg kan. Men jeg har på en måte gitt veldig opp.

Min kone, som jeg elsker over alt på jorden, vil jeg gi all ære i denne situasjonen. Det er overhode ikke lett for henne å føle at min tidligere samboer er inne og indirekte styrer våre liv så mye.

Så egentlig søker jeg andre tanker rundt dette. Er det andre som kjenner til lignende situasjoner? Om du er kvinne som kjenner andre som er i en sånn situasjon eller om du er mann som kjenner deg igjen. Eventuelt om du føler at jeg er en håpløs mann som bare må holde munn og finne meg i det. Jeg er veldig interessert i å høre hva du mener eller har erfart.

Jeg håper denne diskusjonen kan få litt lengde. Da skal jeg gjerne dele mer i detaljer hvordan ting er. Det er ikke sånn at alt er fryktelig. Mye er bra. Og det er garantert noen som har det verre.

Hei TS.

Ser veldig poenget ditt. Fedre i din situasjon er ofte med som bagasje på nåde. En koffert som hele tiden står i fare for og bli kastet av.

Er ikke dette riktig?

Det er viktig du sier fra og tar opp dette med din x og mor til barna det du mener er riktig. Argumenter godt og forbered deg. Ikke bruk sms. eller mail, Det kan misforståes og bli brukt mot deg. Ta alt på tlf.muntlig. Alt skriftlig gjennom advokat. Eller la adv.se gjennom avtaler dere gjør. Dette kan lønne seg rett og slett. De kan gi det forklaring på konsekvenser av avtaler du inngår med barnemoren.

Tenker hun gå til krig eller forbedre samarbeidet? Det får du snart svar på.

Det er et gammelt system vi har Norge i dag på mange områder. Det har ikke fornyet seg slik som resten av samfunnet vi har rundt oss.

Jeg har skrevet før at vi ang. barn ved samlivsbrudd er på et lappverk av noen lover som passet på 60 tallet og litt inn på 70 tallet.

Men du TS. forsøk om du kan få endret på det du vil med barnas mor. Dette det er samvær eller annet. Ikke la deg diktere. Det går an og koste på seg advokat om det ikke ordne seg i første omgang, Om det vises til en lovhjemmel ordner det seg ofte etter noen forhandlinger før rettsalen.

Men du må ha "baller" og krefter til og kjempe mot mor for å fa barnas beste slik de kan ha et godt forhold til sin far.

Lykke til.

Endret 23. januar 2014 av Stjernesol

[AnonymBruker]

Du kan ikke lage husregler hjemme hos henne. Hvorfor sammenligner du? Hvis dere bodde sammen ville dere vært uenige likevel. Ville du fortsatt kjørt gjennom dine husregler? Hvilken husfred ville det blitt og hvorfor er du flisespikker hva gjelder promping, raping og leggetider. Hvis mor bruker det mot deg, at du tøyer grensene i ditt hjem noen ganger, f.eks. leggetid, ja hva så? Hun har ikke noe med det å gjøre, det beste du gjør er å la det passere uten å bli følelsesmessig engasjert, for det er det du blir?

At seksåringen noen ganger ikke vil komme er ikke uvanlig eller unaturlig. Hun har venninner hjemme hos mor, hun har nettopp blitt storesøster og det er noe hun må forholde seg til, kanskje er hun litt sjalu på babyen, kanskje synes hun det også er stas. Kanskje vil hun føle at hun blir skjøvet bort hvis samværet blir tvunget gjennom. Synes du kan forsøke ta litt hensyn. I en overgangsfase kan du f.eks hente henne senere eller neste dag, eller mor kan kjøre henne hjem til deg? Hvorfor ikke være fleksibel?

Når hun blir tenåring vil du støte på mange anledninger der hun heller vil være hjemme, dra på hyttetur med venninner og deres familier. Sånn er det for alle foreldre som har delt omsorg eller samværsavtaler.

Barn har rett til samvær med begge foreldrene. Foreldrene har i følge lovverket ingen rett til samvær med barna. Dette for å beskytte barna hvis du evner å se det ?

Jeg forstår at det er sårt når din datter ikke vil komme, men det er også sårt å tvinge et barn. Men mor kan være diplomatisk så langt det går og med list å lempe få jentungen til å bli med hjem til deg, men hvor mye skal man kreve av mor? Det er også sårt for henne å tvinge en seksåring avgårde.

Jeg håper du ser det selv.

Det du i alle fall ikke må gjøre er å lage dårlig samvittighet på barna hvis de velger noe annet en helg.

Anonymous poster hash: be2e9...c33

[Peter007]

Du kan ikke lage husregler hjemme hos henne. Hvorfor sammenligner du? Hvis dere bodde sammen ville dere vært uenige likevel. Ville du fortsatt kjørt gjennom dine husregler? Hvilken husfred ville det blitt og hvorfor er du flisespikker hva gjelder promping, raping og leggetider. Hvis mor bruker det mot deg, at du tøyer grensene i ditt hjem noen ganger, f.eks. leggetid, ja hva så? Hun har ikke noe med det å gjøre, det beste du gjør er å la det passere uten å bli følelsesmessig engasjert, for det er det du blir?

At seksåringen noen ganger ikke vil komme er ikke uvanlig eller unaturlig. Hun har venninner hjemme hos mor, hun har nettopp blitt storesøster og det er noe hun må forholde seg til, kanskje er hun litt sjalu på babyen, kanskje synes hun det også er stas. Kanskje vil hun føle at hun blir skjøvet bort hvis samværet blir tvunget gjennom. Synes du kan forsøke ta litt hensyn. I en overgangsfase kan du f.eks hente henne senere eller neste dag, eller mor kan kjøre henne hjem til deg? Hvorfor ikke være fleksibel?

Når hun blir tenåring vil du støte på mange anledninger der hun heller vil være hjemme, dra på hyttetur med venninner og deres familier. Sånn er det for alle foreldre som har delt omsorg eller samværsavtaler.

Barn har rett til samvær med begge foreldrene. Foreldrene har i følge lovverket ingen rett til samvær med barna. Dette for å beskytte barna hvis du evner å se det ?

Jeg forstår at det er sårt når din datter ikke vil komme, men det er også sårt å tvinge et barn. Men mor kan være diplomatisk så langt det går og med list å lempe få jentungen til å bli med hjem til deg, men hvor mye skal man kreve av mor? Det er også sårt for henne å tvinge en seksåring avgårde.

Jeg håper du ser det selv.

Det du i alle fall ikke må gjøre er å lage dårlig samvittighet på barna hvis de velger noe annet en helg.

Anonymous poster hash: be2e9...c33

Sitat: Foreldrene har i følge lovverket ingen rett til samvær med barna. Dette for å beskytte barna hvis du evner å se det

HALLO du. Ikke uttal deg feil nå. Se her barnelova § 43.Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.

Endret 23. januar 2014 av Peter007

[AnonymBruker]

Sitat: Foreldrene har i følge lovverket ingen rett til samvær med barna. Dette for å beskytte barna hvis du evner å se det

HALLO du. Ikke uttal deg feil nå. Se her barnelova § 43.Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.

Foreldre har ikke automatisk rettigheter til samvær, verken mor eller far. Hvorfor tror du barn blir tatt hånd om av barnevernet og fosterforeldre? Men da er det fastsett selvfølgelig, og jeg mente ikke at ts ikke har noen rettigheter, men barnas rettigheter står sterkere enn foreldrenes uten at det har noe med ts sin problemstilling å gjøre annet enn at begge foreldrene må ta hensyn og ikke overkjøre barna sine fordi de har en rettighet, samtidig som ikke barna skal bestemme. I en sunn familie er man fleksible og sunne rollemodeller uten å overstyre og kreve fordi man har har en avtale. Barn er små mennesker, de trenger faste rammer, men også å lære seg at de ikke er brikker eller passasjerer i bagasjerommet etter som det passer foreldrene best.

Det trenger de å lære før de blir tenåringer og i full opposisjon.

Anonymous poster hash: be2e9...c33