Frustrert deltidspappa, heltidspappa og mann!

[Kontormus]

Har det slått deg at jeg kanskje er et offer for et system som er primært bygd opp for å støtte kvinnen ved et samlivsbrudd. Oj, snakk om å kaste stein i glasshus. For å holde meg til dine treminologier. Mannen må f.eks. bevise hvor mange dager man har samvær med barna i forhold til bidrag. Og selv om man beviser det, så kan kvinnen bare si at det ikke stemmer. Så skjer det ingenting. Om man ikke prøver det for retten da.

Må arrestere deg litt her, det er ikke riktig at en "beviser" noe over bidragets størrelse og antall netter med overnatting. Opprinnelsen for denne ordinger var å stimulere fedre til samvær, og da kan en jo tenke seg hva som har vært normen. Det sier litt om menn, eller fedre, sånn generellt.

Og jeg kan opplyse om at her i gården var det far som ble trodd når han hevdet at han har samvær tilsvarende klasse 3. I virkeligheten var/er den 0! Så det er ikke så sort/hvitt som du tror...

[Hverdagspappa]

Må arrestere deg litt her, det er ikke riktig at en "beviser" noe over bidragets størrelse og antall netter med overnatting. Opprinnelsen for denne ordinger var å stimulere fedre til samvær, og da kan en jo tenke seg hva som har vært normen. Det sier litt om menn, eller fedre, sånn generellt.

Og jeg kan opplyse om at her i gården var det far som ble trodd når han hevdet at han har samvær tilsvarende klasse 3. I virkeligheten var/er den 0! Så det er ikke så sort/hvitt som du tror...

Ok. Jeg kan bare snakke for min sak. Og der er jeg per dags dato på en lavere ant netter enn hos NAV en hva jeg faktisk har. Altså jeg betaler mere. Men gidder ikke lage bråk med det, fordi jeg syntes det er greit at jeg betaler litt mer. Jeg kontaktet NAV om dette, og da fikk jeg beskjed om at moren måtte godta endringen. Og der er ikke jeg og moren enig. Så da fikk jeg tilbakemelding som nevnt tidligere. Mulig det er feil, som du sier.

[Kontormus]

Ok. Jeg kan bare snakke for min sak. Og der er jeg per dags dato på en lavere ant netter enn hos NAV en hva jeg faktisk har. Altså jeg betaler mere. Men gidder ikke lage bråk med det, fordi jeg syntes det er greit at jeg betaler litt mer. Jeg kontaktet NAV om dette, og da fikk jeg beskjed om at moren måtte godta endringen. Og der er ikke jeg og moren enig. Så da fikk jeg tilbakemelding som nevnt tidligere. Mulig det er feil, som du sier.

Vi har en avtale som er skrevet i 2009, det var far som var det som komponerte den og var primus motor for å få dette i orden. "Rett skal være rett" som han sa.

De 3 siste årene har ikke sønnen hatt lyst til å være hos far i helger osv (han er nå 16), men far nektet å skrive under på ny avtale da NAV satte frem krav til underskrift ved endring, og hevdet at han hadde sønnen slik som før...

Og "rett skal være rett" hører jeg bare ekkoet av...

Altså, det er ikke nødvendigvis slik at kvinner blir favorisert alltid. Og her på KG er det mange kvinner, og når det kommer til barnefordelig/bidrag/samvær så speiler overvekten av mødre som har erfaringer med svikefulle fedre dessverre seg, som i samfunnet for øvrig.

Det er maaaange som har fedre som ikke viser interesse eller er villig til å ta ansvar for sine barn på noen som helst slags måte. Dessverre. Og det kan være farlig å være mann og syte over "bagateller" som at du ikke får bestemme nok

[Hverdagspappa]

Vi har en avtale som er skrevet i 2009, det var far som var det som komponerte den og var primus motor for å få dette i orden. "Rett skal være rett" som han sa.

De 3 siste årene har ikke sønnen hatt lyst til å være hos far i helger osv (han er nå 16), men far nektet å skrive under på ny avtale da NAV satte frem krav til underskrift ved endring, og hevdet at han hadde sønnen slik som før...

Og "rett skal være rett" hører jeg bare ekkoet av...

Altså, det er ikke nødvendigvis slik at kvinner blir favorisert alltid. Og her på KG er det mange kvinner, og når det kommer til barnefordelig/bidrag/samvær så speiler overvekten av mødre som har erfaringer med svikefulle fedre dessverre seg, som i samfunnet for øvrig.

Det er maaaange som har fedre som ikke viser interesse eller er villig til å ta ansvar for sine barn på noen som helst slags måte. Dessverre. Og det kan være farlig å være mann og syte over "bagateller" som at du ikke får bestemme nok

Det er sikkert det som du sier som er normen. Jeg kom egentlig ikke inn hit for å provesere. Men det virker som at det var det jeg endte opp med. Og kanskje systemet er nødt til å være slikt fordi menn er verstingene. Jeg kjenner ikke noe statistikk.

Hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle bli såpass slaktet her inne, og det var kanskje feil av meg å ta dette opp her. Men jeg skjønner jo at det en del holdninger ute og går som basserer seg på tydelig mange dårlig erfaringer. Men noen ganger kan det jo hende at det ikke alltid er mannen som feiler mest. Det må i allefall være rom for å ha en slik holdning at det kan slå begge veier.

Når det gjelder min tidligere samboer, så tror jeg ofte det handler om at hun ikke tenker seg om. Hun mener nok egentlig ikke noe vondt med mye av det hun sier. Men det fører ofte til vanskeligheter.

Her er eksemple på hva hun sa i starten etter brudde. Ordrett fortalt av sønnen min og bekreftet etterpå. "Hvis du ikke gjør som jeg sier, så kjører jeg deg bort til pappa". Altså det var straff å komme bort til meg.

Uten at jeg sier at min tidligere samboer er fryktelig av noen slag, så har jeg hørt om vesentlig verre oppførsel fra en kvinne i en slik situasjon. Og det har jeg faktisk hørt fra kvinner.

[Kontormus]

Det er sikkert det som du sier som er normen. Jeg kom egentlig ikke inn hit for å provesere. Men det virker som at det var det jeg endte opp med. Og kanskje systemet er nødt til å være slikt fordi menn er verstingene. Jeg kjenner ikke noe statistikk.

Hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle bli såpass slaktet her inne, og det var kanskje feil av meg å ta dette opp her. Men jeg skjønner jo at det en del holdninger ute og går som basserer seg på tydelig mange dårlig erfaringer. Men noen ganger kan det jo hende at det ikke alltid er mannen som feiler mest. Det må i allefall være rom for å ha en slik holdning at det kan slå begge veier.

Når det gjelder min tidligere samboer, så tror jeg ofte det handler om at hun ikke tenker seg om. Hun mener nok egentlig ikke noe vondt med mye av det hun sier. Men det fører ofte til vanskeligheter.

Her er eksemple på hva hun sa i starten etter brudde. Ordrett fortalt av sønnen min og bekreftet etterpå. "Hvis du ikke gjør som jeg sier, så kjører jeg deg bort til pappa". Altså det var straff å komme bort til meg.

Uten at jeg sier at min tidligere samboer er fryktelig av noen slag, så har jeg hørt om vesentlig verre oppførsel fra en kvinne i en slik situasjon. Og det har jeg faktisk hørt fra kvinner.

Noen blir lett provoserte, og det de blir provosert for nå er at du skriver at du brukte for liten tid til å delta i familielivet når barna var midre og mens dere enda bodde sammen. Den tradisjonelle kjønnsrollenfordelingen er belastende for mange kvinner, og uten at de får noe som helst kredit for det.

Fortell oss heller hva de konkrete problemene/konfliktene går ut på. Er sikker på at du får mere konstruktive svar sånn...

Endret 20. januar 2014 av Kontormus

[AnonymBruker]

Her har både du og ekskona din feilet. Ekssamboeren din feilet stort ved å la deg prioritere vekk barna og fokusere på jobb og karriere. Hun burde selvfølgelig ha fortalt deg at det var uakseptabelt.

Men det er ikke moro å være ei masekjerring som tvinger pappaen til å være mer sammen med barna sine, det skal jeg love deg. Så man går nå bare der og biter det i seg. For om pappaen selv ikke ønsker/tar initiativ til å være sammen med barna så er det vel like greit om barna får slippe å tilbringe tid med en halvinteressert forelder som heller vil jobbe/spille fotball/xxxx.

Ekskona di burde aldri ha latt det gå så langt, hun burde ha kjempet for deg på grunn av barna. Det å bare gå når begeret renner over blir for ansvarsfraskrivende. Hun burde ha røsket opp i deg lenge før hun mistet respekten og kjærligheten for deg. Der gjorde hun store feil.

Og sett deg så inn i hennes situasjon etter bruddet. Du prioriterte jobb over henne og barna dine i årevis. Og så blir det slutt. DA finner du det plutselig for godt å jobbe mindre og stille opp mer, samtidig som du finner deg en ny kone og får nye barn. Kan du tenke deg hvordan det føles for ekskone og fellesbarna deres? De var ikke gode nok til at du ville jobbe mindre, men din nye kone og dine nye barn er gode nok...

Anonymous poster hash: 41c29...746

[Hverdagspappa]

Noen blir lett provoserte, og det de blir provosert for nå er at du skriver at du brukte for liten tid til å delta i familielivet når barna var midre og mens dere enda bodde sammen. Den tradisjonelle kjønnsrollenfordelingen er belastende for mange kvinner, og uten at de får noe som helst kredit for det.

Fortell oss heller hva de konkrete problemene/konfliktene går ut på. Er sikker på at du får mere konstruktive svar sånn...

Jeg prøver bare å være så ærlig som mulig. Og jeg innrømmer at jeg har gjort ting feil. Selv om jeg da mener at de feilene ble gjort i samhandling. Men jeg har jo stått til ansvar for det og føler jeg gjør alt jeg kan for at det skal fungere så bra som mulig nå. Jeg kommer nok uansett til å gjøre noe feil igjen.

Ok. Skal prøve så godt jeg kan uten at det fremstår provoserende. Men jeg føler jo at flere prøver å provosere meg her inne også. Selv om det kanskje egentlig ikke er meningen det heller.

Først og fremst så føler jeg det som om moren ikke har tillitt til at jeg kan ta vare på barna uten at hun skal inn og kontrollere hvordan det er hos oss. Jeg vet at de som kjenner meg er innhabile, men både min familie og nære venner mener at jeg er en god fra som tar vare på barna mine.

Jeg har ofte hatt mistanke om at hun snakker negativt om meg og min kone hjemme hos de. Noen ganger har jeg fått det bekreftet, som nevnt over.

Jeg prøver selv å være bevisst på og ikke gjøre det samme når barna er her. Og håper jeg klarer det.

Vet ikke om det er slike konkrete ting du tenker på?

[Hverdagspappa]

Her har både du og ekskona din feilet. Ekssamboeren din feilet stort ved å la deg prioritere vekk barna og fokusere på jobb og karriere. Hun burde selvfølgelig ha fortalt deg at det var uakseptabelt.

Men det er ikke moro å være ei masekjerring som tvinger pappaen til å være mer sammen med barna sine, det skal jeg love deg. Så man går nå bare der og biter det i seg. For om pappaen selv ikke ønsker/tar initiativ til å være sammen med barna så er det vel like greit om barna får slippe å tilbringe tid med en halvinteressert forelder som heller vil jobbe/spille fotball/xxxx.

Ekskona di burde aldri ha latt det gå så langt, hun burde ha kjempet for deg på grunn av barna. Det å bare gå når begeret renner over blir for ansvarsfraskrivende. Hun burde ha røsket opp i deg lenge før hun mistet respekten og kjærligheten for deg. Der gjorde hun store feil.

Og sett deg så inn i hennes situasjon etter bruddet. Du prioriterte jobb over henne og barna dine i årevis. Og så blir det slutt. DA finner du det plutselig for godt å jobbe mindre og stille opp mer, samtidig som du finner deg en ny kone og får nye barn. Kan du tenke deg hvordan det føles for ekskone og fellesbarna deres? De var ikke gode nok til at du ville jobbe mindre, men din nye kone og dine nye barn er gode nok...

Anonymous poster hash: 41c29...746

Første punktet ditt. Helt enig. Det var en feil av oss begge.

Andre punktet ditt. Fullt forståelig. Og jeg har beklaget overfor henne de tingene jeg føler at jeg har gjort galt. Selv om jeg må si at jeg ikke var halvt interessert i barna mine. Jeg bare trodde at det å jobbe mye og tjene penger til familien var vel så viktig for de. Det var ikke fordi jeg ikke brydde meg. Jeg bare forstod ikke hva jeg gjorde galt. Jeg drev ikke med så mye annet utenom å drive egen bedrift akkurat da. Det var f.eks. mindre tid til fotball.

Tredje punktet ditt. Jeg føler at hun burde snakket mere med meg om hva hun følte. Samtidig som jeg var dårlig til å fange opp ting på den tiden.

Siste punktet ditt. Ja. Jeg har prøvd å sett for meg de tingene. Og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke forstod ting bedre da. Forøvrig var jeg singel i 2/1/2 år etter bruddet. Hun fant seg en ny mann mens vi enda var sammen og bodde sammen. 2-3 måneder etter at vi gjorde det slutt, så kjøpte hun et nytt hus med han.

[Kontormus]

Jeg prøver bare å være så ærlig som mulig. Og jeg innrømmer at jeg har gjort ting feil. Selv om jeg da mener at de feilene ble gjort i samhandling. Men jeg har jo stått til ansvar for det og føler jeg gjør alt jeg kan for at det skal fungere så bra som mulig nå. Jeg kommer nok uansett til å gjøre noe feil igjen.

Ok. Skal prøve så godt jeg kan uten at det fremstår provoserende. Men jeg føler jo at flere prøver å provosere meg her inne også. Selv om det kanskje egentlig ikke er meningen det heller.

Først og fremst så føler jeg det som om moren ikke har tillitt til at jeg kan ta vare på barna uten at hun skal inn og kontrollere hvordan det er hos oss. Jeg vet at de som kjenner meg er innhabile, men både min familie og nære venner mener at jeg er en god fra som tar vare på barna mine.

Jeg har ofte hatt mistanke om at hun snakker negativt om meg og min kone hjemme hos de. Noen ganger har jeg fått det bekreftet, som nevnt over.

Jeg prøver selv å være bevisst på og ikke gjøre det samme når barna er her. Og håper jeg klarer det.

Vet ikke om det er slike konkrete ting du tenker på?

Ja.

Din eks har kontrollbehov, og det kan komme av at hun tok seg av dem i hovedsak når de var små. Jeg følte det også sånn, og det var dels fordi min sønns far fraskrev seg mye (fordi han måtte yte på jobb) og dels fordi barnet selv gav uttrykk for at han ville hjem til mamma når ting ikke var slik det skulle. (Det var f.eks. helt ubegripelig for meg at han var i stand til å snu seg rundt å sove videre når babyen hylte på natten, og er en av grunnene til at jeg aldri helt har stolt på far. Det samme med symptomer på sykdom).

Har din eks etablert seg på nytt med ny mann?

[AnonymBruker]

Første punktet ditt. Helt enig. Det var en feil av oss begge.

Andre punktet ditt. Fullt forståelig. Og jeg har beklaget overfor henne de tingene jeg føler at jeg har gjort galt. Selv om jeg må si at jeg ikke var halvt interessert i barna mine. Jeg bare trodde at det å jobbe mye og tjene penger til familien var vel så viktig for de. Det var ikke fordi jeg ikke brydde meg. Jeg bare forstod ikke hva jeg gjorde galt. Jeg drev ikke med så mye annet utenom å drive egen bedrift akkurat da. Det var f.eks. mindre tid til fotball.

Tredje punktet ditt. Jeg føler at hun burde snakket mere med meg om hva hun følte. Samtidig som jeg var dårlig til å fange opp ting på den tiden.

Siste punktet ditt. Ja. Jeg har prøvd å sett for meg de tingene. Og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke forstod ting bedre da. Forøvrig var jeg singel i 2/1/2 år etter bruddet. Hun fant seg en ny mann mens vi enda var sammen og bodde sammen. 2-3 måneder etter at vi gjorde det slutt, så kjøpte hun et nytt hus med han.

For ei kjerring!

Anonymous poster hash: 41c29...746

[Kontormus]

Her har både du og ekskona din feilet. Ekssamboeren din feilet stort ved å la deg prioritere vekk barna og fokusere på jobb og karriere. Hun burde selvfølgelig ha fortalt deg at det var uakseptabelt.

Men det er ikke moro å være ei masekjerring som tvinger pappaen til å være mer sammen med barna sine, det skal jeg love deg. Så man går nå bare der og biter det i seg. For om pappaen selv ikke ønsker/tar initiativ til å være sammen med barna så er det vel like greit om barna får slippe å tilbringe tid med en halvinteressert forelder som heller vil jobbe/spille fotball/xxxx.

Ekskona di burde aldri ha latt det gå så langt, hun burde ha kjempet for deg på grunn av barna. Det å bare gå når begeret renner over blir for ansvarsfraskrivende. Hun burde ha røsket opp i deg lenge før hun mistet respekten og kjærligheten for deg. Der gjorde hun store feil.

Og sett deg så inn i hennes situasjon etter bruddet. Du prioriterte jobb over henne og barna dine i årevis. Og så blir det slutt. DA finner du det plutselig for godt å jobbe mindre og stille opp mer, samtidig som du finner deg en ny kone og får nye barn. Kan du tenke deg hvordan det føles for ekskone og fellesbarna deres? De var ikke gode nok til at du ville jobbe mindre, men din nye kone og dine nye barn er gode nok...

Anonymous poster hash: 41c29...746

Ja, dette kan være en forklaring på hvordan hun har opplevd det. Ikke så rart, og ikke så uvanlig...

[Kontormus]

For ei kjerring!

Anonymous poster hash: 41c29...746

Er da vel ikke noe værre enn de menn som flytter inn hos den nye elskerinna etter en helg på seminar...

Endret 20. januar 2014 av Kontormus

[Elanore]

Liker ikke når det blir beskyldninger om offerrolle, for du burde få uttrykke deg som du føler for uten å nødvendigvis bli kategorisert som "selverklært offer". Jeg reagerte på at du ser ut til å trippe rundt på tærne i formuleringene i HI, men oppfatter det mer som at du ikke ønsker at det skal være noen overdramatisering av "mindre verdensproblemer". Uansett synes jeg ikke at du trenger å liste deg frem for å kunne si rett ut at du trenger innspill nå, for "offerrollen" blir slengt etter folk litt uavhengig av formuleringer for tiden. Så har vi dét ute av veien...

Ellers er det vel noe med det å føle at man blir litt overkjørt, og at man gjerne retter seg etter den som roper høyest bare for å slippe unna diskusjonen til slutt. Jeg har ikke opplevd akkurat det du beskriver selv, men min umiddelbare tanke er at du ønsker å få ting til å gå rundt så greit som mulig, og at du på en måte har tatt et steg tilbake for å få overblikk over det som plager deg. Der må man begynne om man vil løse noe, så det er vel en god ting. Likevel tror jeg det blir destruktivt å tenke at du skal stryke alle med hårene hele tiden, for det virker litt sånn bare i formuleringne nedover her. Det er ikke "feil" å påpeke de tingene du ikke er fornøyd med, og du bør kunne si hvordan det faktisk er uten å måtte pakke det inn i "at det er feil av deg å si sånt". Det er ikke galt å tenke at det går utover barna og skaper konflikter som de må forholde seg til, for det er en ærlig bekymring du sitter med og som ser ut til å farge hvordan du forholder deg til det her.

Tror du barna har det bedre med at du er passiv i forhold til uenigheter og viktige avgjørelser? Jeg er ikke av samme oppfatning, for de bør oppleve at voksne diskuterer og er uenige uten at det skal lage problemer på sikt. Hva er det konkret du bekymrer deg for at dere blir uenige om? Var litt vage svar over her, så jeg ble litt usikker på hvor problemene ligger sånn bortsett fra at du ikke får delta på avgjørelser - hva er de største tingene som du vil endre på? Det blir liksom en vesentlig detalj som gir mer tanker enn metaforen i HI.

Edit: Har visst kommet en hel del flere sider nå, ja.... Beklager om mye av dette er besvart - skal lese over det jeg gikk glipp av.

Endret 20. januar 2014 av Elanore

[AnonymBruker]

Er da vel ikke noe værre enn de menn som flytter inn hos den nye elskerinna etter en helg på seminar...

Det er absolutt akkurat like grusomt. Forferdelig at det finnes så egoistiske mennesker når det er barn involvert.

Anonymous poster hash: 41c29...746

[Hverdagspappa]

Er da vel ikke noe værre enn de menn som flytter inn hos den nye elskerinna etter en helg på seminar...

Sikkert ikke det. Og for meg så har det aldri vært et stort problem. Hun trengte trygghet. Økonomisk trygghet. Og jeg hjalp henne godt på vei, mente jeg selv. For barna mine sin sikkerhet. Bedriften som jeg hadde drevet i flere år gikk også konkurs etter finanskrisa. Og det var jo en medvirkende årsak til at hun gjorde det slik.

Men det er etterhvert at problemen kom. Og det har ofte følt som at hun straffer meg. For at ting ikke gikk så bra som håpet. Og etter bruddet har jeg fått livet på skinnene igjen.

Men det er problemet med barna. Jeg har aldri, som du nevnte, opplevd at barna vil dra herfra mens de er her. Det er kun ved krysningspunkt mellom oss at moren at det kan oppstå. Og det skjer ikke alltid. Men i perioder.

Trist å høre at faren du nevner viste slik avvsining ved f.eks. natterstid. Jeg har jo gjort det også. Altså sovet mens hun ammet Men det varierte litt i forhold til hva man avtalte. Gikk med barna om natta og vugget de i søvn. Men ikke like ofte som moren. Hadde mindre overskudd den gangen selv.

Vet ikke hva som var din eks sin grunn?

[Hverdagspappa]

Liker ikke når det blir beskyldninger om offerrolle, for du burde få uttrykke deg som du føler for uten å nødvendigvis bli kategorisert som "selverklært offer". Jeg reagerte på at du ser ut til å trippe rundt på tærne i formuleringene i HI, men oppfatter det mer som at du ikke ønsker at det skal være noen overdramatisering av "mindre verdensproblemer". Uansett synes jeg ikke at du trenger å liste deg frem for å kunne si rett ut at du trenger innspill nå, for "offerrollen" blir slengt etter folk litt uavhengig av formuleringer for tiden. Så har vi dét ute av veien...

Ellers er det vel noe med det å føle at man blir litt overkjørt, og at man gjerne retter seg etter den som roper høyest bare for å slippe unna diskusjonen til slutt. Jeg har ikke opplevd akkurat det du beskriver selv, men min umiddelbare tanke er at du ønsker å få ting til å gå rundt så greit som mulig, og at du på en måte har tatt et steg tilbake for å få overblikk over det som plager deg. Der må man begynne om man vil løse noe, så det er vel en god ting. Likevel tror jeg det blir destruktivt å tenke at du skal stryke alle med hårene hele tiden, for det virker litt sånn bare i formuleringne nedover her. Det er ikke "feil" å påpeke de tingene du ikke er fornøyd med, og du bør kunne si hvordan det faktisk er uten å måtte pakke det inn i "at det er feil av deg å si sånt". Det er ikke galt å tenke at det går utover barna og skaper konflikter som de må forholde seg til, for det er en ærlig bekymring du sitter med og som ser ut til å farge hvordan du forholder deg til det her.

Tror du barna har det bedre med at du er passiv i forhold til uenigheter og viktige avgjørelser? Jeg er ikke av samme oppfatning, for de bør oppleve at voksne diskuterer og er uenige uten at det skal lage problemer på sikt. Hva er det konkret du bekymrer deg for at dere blir uenige om? Var litt vage svar over her, så jeg ble litt usikker på hvor problemene ligger sånn bortsett fra at du ikke får delta på avgjørelser - hva er de største tingene som du vil endre på? Det blir liksom en vesentlig detalj som gir mer tanker enn metaforen i HI.

Edit: Har visst kommet en hel del flere sider nå, ja.... Beklager om mye av dette er besvart - skal lese over det jeg gikk glipp av.

Prøver å gi deg et litt oppdatert svar, selv om noe nok er svart på.

Forøvrig takk for litt støtte.

Jeg har tidligere gjort mye av det mange råder meg til her. Altså si hva jeg mener. Og det gjorde jeg nok mye i forholdet også. Og kanskje for mye. Siden nå får jeg det tilbake. For meg føles det som om når jeg prøver si noe som påpeker feil hos henne, så får jeg det tilbake opptil flere ganger. Da bruker hun barna og endre opp med å legge skylden tilbake til meg. Hun har sagt negative ting til barna for å sette meg i et dårligere lys. Og jo mer jeg prøver å ta del eventuelt komme med andre meninger enn henne, des verre blir det. Derfor har jeg rett og slett sluttet med det og lar henne styre "showet". For det er ved hennes "gunst" jeg kan ha mest kvalitetstid med barna. I allefall slik jeg og min kone opplever det.

Jeg har ikke direkte tatt henne i det siste å snakke negativt om meg foran barna. Men jeg er ikke overrasket om hun gjør det. I allefall skal hun ofte diskutere ting foran barna, som jeg mener ikke passer inn i det hele tatt foran de. Og det sier jeg også til henne. Og da virker det som hun skjønner det.

[Gjest Gjest]

Her har både du og ekskona din feilet. Ekssamboeren din feilet stort ved å la deg prioritere vekk barna og fokusere på jobb og karriere. Hun burde selvfølgelig ha fortalt deg at det var uakseptabelt.

Men det er ikke moro å være ei masekjerring som tvinger pappaen til å være mer sammen med barna sine, det skal jeg love deg. Så man går nå bare der og biter det i seg. For om pappaen selv ikke ønsker/tar initiativ til å være sammen med barna så er det vel like greit om barna får slippe å tilbringe tid med en halvinteressert forelder som heller vil jobbe/spille fotball/xxxx.

Ekskona di burde aldri ha latt det gå så langt, hun burde ha kjempet for deg på grunn av barna. Det å bare gå når begeret renner over blir for ansvarsfraskrivende. Hun burde ha røsket opp i deg lenge før hun mistet respekten og kjærligheten for deg. Der gjorde hun store feil.

Og sett deg så inn i hennes situasjon etter bruddet. Du prioriterte jobb over henne og barna dine i årevis. Og så blir det slutt. DA finner du det plutselig for godt å jobbe mindre og stille opp mer, samtidig som du finner deg en ny kone og får nye barn. Kan du tenke deg hvordan det føles for ekskone og fellesbarna deres? De var ikke gode nok til at du ville jobbe mindre, men din nye kone og dine nye barn er gode nok...

Anonymous poster hash: 41c29...746

Vel, det var hun som ikke gikk fra TS før hun hadde et sikkerstikk å gå til da, så sånn sett har hun ingenting å være bitter for.

[Kontormus]

Sikkert ikke det. Og for meg så har det aldri vært et stort problem. Hun trengte trygghet. Økonomisk trygghet. Og jeg hjalp henne godt på vei, mente jeg selv. For barna mine sin sikkerhet. Bedriften som jeg hadde drevet i flere år gikk også konkurs etter finanskrisa. Og det var jo en medvirkende årsak til at hun gjorde det slik.

Men det er etterhvert at problemen kom. Og det har ofte følt som at hun straffer meg. For at ting ikke gikk så bra som håpet. Og etter bruddet har jeg fått livet på skinnene igjen.

Men det er problemet med barna. Jeg har aldri, som du nevnte, opplevd at barna vil dra herfra mens de er her. Det er kun ved krysningspunkt mellom oss at moren at det kan oppstå. Og det skjer ikke alltid. Men i perioder.

Trist å høre at faren du nevner viste slik avvsining ved f.eks. natterstid. Jeg har jo gjort det også. Altså sovet mens hun ammet Men det varierte litt i forhold til hva man avtalte. Gikk med barna om natta og vugget de i søvn. Men ikke like ofte som moren. Hadde mindre overskudd den gangen selv.

Vet ikke hva som var din eks sin grunn?

Jeg var nok litt naiv i forhold til hvordan en reagerer når spebarn gråter eller tydelig hadde behov for noe. Tok det som en selvfølge at begge reagerte når det var noe. Men her mente far at siden han jobbet skulle han sove hele netter, og i helgene måtte han jo hvile ut...

Men det er nok bare en av flere ting som la grunnlaget for min skepsis til at han faktisk så behovene til barnet når han var liten. Det har dog gradvis sluppet taket etter som om han ble eldre og etter hvert ble bedre i stand til å ivareta seg selv i større grad.

[AnonymBruker]

Sikkert ikke det. Og for meg så har det aldri vært et stort problem. Hun trengte trygghet. Økonomisk trygghet. Og jeg hjalp henne godt på vei, mente jeg selv. For barna mine sin sikkerhet. Bedriften som jeg hadde drevet i flere år gikk også konkurs etter finanskrisa. Og det var jo en medvirkende årsak til at hun gjorde det slik.

Men det er etterhvert at problemen kom. Og det har ofte følt som at hun straffer meg. For at ting ikke gikk så bra som håpet. Og etter bruddet har jeg fått livet på skinnene igjen.

Men det er problemet med barna. Jeg har aldri, som du nevnte, opplevd at barna vil dra herfra mens de er her. Det er kun ved krysningspunkt mellom oss at moren at det kan oppstå. Og det skjer ikke alltid. Men i perioder.

Trist å høre at faren du nevner viste slik avvsining ved f.eks. natterstid. Jeg har jo gjort det også. Altså sovet mens hun ammet Men det varierte litt i forhold til hva man avtalte. Gikk med barna om natta og vugget de i søvn. Men ikke like ofte som moren. Hadde mindre overskudd den gangen selv.

Vet ikke hva som var din eks sin grunn?

Det er mange menn som går i den fellen. De er så glad i sin familie, vil skape trygghet og et godt hjem for dem. Står på for harde livet for å lykkes. Så kommer bruddet, og dette blir så brukt mot ham. Blir gjerne kalt en dårlig far, mister både barn og hus, og blir lagt i bagasjerommet som du så genialt fremlegger det.

Anonymous poster hash: efa4a...d49

[Gjest navnelapp]

Ja, i jussen har ein noko ein kallar skulddeling, og dette er vel eit døme på ein slik situasjon.Eg må innrømme at eg har utruleg lite forståing for mødre som jobbar lite, krev maks bidrag og held barna tett inntil seg. Det er sikkert fordi eg sjølv alltid har stått på eigne bein økonomisk, også då eg vart skilt. Eg ville aldri drøymt å be om bidrag. Eg ville heller aldri drøymt om å be om meir enn 50% samver, å flytte langt frå barnefaren og skulen der barna går/gjekk var også heilt uaktuelt. Men folk lever ulike liv, prioriterer ulike ting og ein lærer lite av dei erfaringane andre gjer og, det er nesten det tristaste.

Det har blitt eit mønster som gjentek seg i skilsmisse etter skilsmisse. Det virkar så fint og flott å ha kona gåande i redusert stilling, få middag når ein kjem heim og jobbe masse overtid, men det er akk så korttenkt å gjere det. Det beste ein mann kan gjere er å opmuntre ho han bur saman med til å fullføre utdanning, jobbe fullt, og ta sin del av ansvaret heime. Då er sjansane betydeleg redusert for at ein vert sett på sidelinja både når det gjeld samver og økonomi.