Frustrert deltidspappa, heltidspappa og mann!

[AnonymBruker]

Jeg var nok litt naiv i forhold til hvordan en reagerer når spebarn gråter eller tydelig hadde behov for noe. Tok det som en selvfølge at begge reagerte når det var noe. Men her mente far at siden han jobbet skulle han sove hele netter, og i helgene måtte han jo hvile ut...

Men det er nok bare en av flere ting som la grunnlaget for min skepsis til at han faktisk så behovene til barnet når han var liten. Det har dog gradvis sluppet taket etter som om han ble eldre og etter hvert ble bedre i stand til å ivareta seg selv i større grad.

Han måtte hvile ut i helgene fordi han jobbet 8 timer 5 dager i uka? Var han sykelig eller noe?

Anonymous poster hash: 41c29...746

[Kontormus]

Han måtte hvile ut i helgene fordi han jobbet 8 timer 5 dager i uka? Var han sykelig eller noe?

Anonymous poster hash: 41c29...746

Vet ikke hva han var. Men han hadde et sykelig forhold til søvn og typisk a-menneske.

Enda går han til sengs kl 21 (også på lørdager), er oppe før kl 6 og skjeller ut andre for at de ligger å drar seg hvis de ligger i senga når klokka drar seg mot 8. Jævlig irriterende fyr...

[Gjest navnelapp]

Vet ikke hva han var. Men han hadde et sykelig forhold til søvn og typisk a-menneske.

Enda går han til sengs kl 21 (også på lørdager), er oppe før kl 6 og skjeller ut andre for at de ligger å drar seg hvis de ligger i senga når klokka drar seg mot 8. Jævlig irriterende fyr...

Haha, slike folk må ein berre avgrense mot. Eg er glad eg har funne meg ei nattugle.

[Lou Salome]

Hva er det du ikke får være med på å bestemme? Det eneste eksempelet du har kommet med, er dette med seksåringen som ikke vil på samvær. Det får dere løse på familievernkontoret. Jeg kjenner flere tilfeller der mannen i ekteskapet har skulle hatt siste ordet når det gjelder alt, mat, ferier, pengebruk, bosted, fritidsaktiviteter, aktivitetsnivå i helgene osv., mens det er kvinnen som har gjort mest og hatt ansvaret for gjennomføringen, og den daglige omsorgen for barna. Så blir det skillsmisse, og dama er så glad og letta for hun ENDELIG kan bestemme alt selv, ta alle slike hverdagsavgjørelser uten kritikk og innblanding. Så klager mannen på at det ikke lenger er han som bestemmer, hun og barna lever sitt hverdagsliv ubekymret uten at han har noe han skal ha sagt. Og det irriterer ham, han mener eksdama har blitt en bulldoser som kjefter og bestemmer og manipulerer barna, og han er satt helt på sidelinjen (i bagasjerommet).

Vet ikke om det er slik hos dere, men selvfølgelig sitter du i bagasjerommet med din nye familie all den tiden barna kjører bil med moren. I din samværstid tar du over rattet, og moren må ligge bak. I tilfeller der dere må kjøre sammen, må dere bytte på/bli enige om retning. Men du kan ikke forvente at moren bare gir deg rattet og sier: kjør hvor du vil, så skal jeg fortsette på din vei, i det tempoet du foretrekker. Moren har ingen grunn til å ta hensyn til noen andre enn barna sine, og eventuelt ett visst moralsk ansvar for å ikke gjøre livet surt for deres halvsøsken, så lenge det eventuelt kan gå ut over barna. Hvorfor skal hun gjøre reisen behagelig for deg og din nye kone? Dere må kjøre deres egen bil, og ta med barna når det er deres tur. Noen andre råd kan vi ikke gi deg her, for du er altfor vag, og snakker bare i metaforer og synes synd på deg selv.

Du må bare gjøre det beste ut av situasjonen, og det beste er ikke å sitte og klage over barnas mor, men å ta grep om den tiden du har sammen, sett deg i førersetet da (ikke baksetet), og gå ut av bilen når du er framme.

[Gjest Gjest]

Hva er det du ikke får være med på å bestemme? Det eneste eksempelet du har kommet med, er dette med seksåringen som ikke vil på samvær. Det får dere løse på familievernkontoret. Jeg kjenner flere tilfeller der mannen i ekteskapet har skulle hatt siste ordet når det gjelder alt, mat, ferier, pengebruk, bosted, fritidsaktiviteter, aktivitetsnivå i helgene osv., mens det er kvinnen som har gjort mest og hatt ansvaret for gjennomføringen, og den daglige omsorgen for barna. Så blir det skillsmisse, og dama er så glad og letta for hun ENDELIG kan bestemme alt selv, ta alle slike hverdagsavgjørelser uten kritikk og innblanding. Så klager mannen på at det ikke lenger er han som bestemmer, hun og barna lever sitt hverdagsliv ubekymret uten at han har noe han skal ha sagt. Og det irriterer ham, han mener eksdama har blitt en bulldoser som kjefter og bestemmer og manipulerer barna, og han er satt helt på sidelinjen (i bagasjerommet).

Vet ikke om det er slik hos dere, men selvfølgelig sitter du i bagasjerommet med din nye familie all den tiden barna kjører bil med moren. I din samværstid tar du over rattet, og moren må ligge bak. I tilfeller der dere må kjøre sammen, må dere bytte på/bli enige om retning. Men du kan ikke forvente at moren bare gir deg rattet og sier: kjør hvor du vil, så skal jeg fortsette på din vei, i det tempoet du foretrekker. Moren har ingen grunn til å ta hensyn til noen andre enn barna sine, og eventuelt ett visst moralsk ansvar for å ikke gjøre livet surt for deres halvsøsken, så lenge det eventuelt kan gå ut over barna. Hvorfor skal hun gjøre reisen behagelig for deg og din nye kone? Dere må kjøre deres egen bil, og ta med barna når det er deres tur. Noen andre råd kan vi ikke gi deg her, for du er altfor vag, og snakker bare i metaforer og synes synd på deg selv.

Du må bare gjøre det beste ut av situasjonen, og det beste er ikke å sitte og klage over barnas mor, men å ta grep om den tiden du har sammen, sett deg i førersetet da (ikke baksetet), og gå ut av bilen når du er framme.

Veldig godt innlegg.

[Hverdagspappa]

Hva er det du ikke får være med på å bestemme? Det eneste eksempelet du har kommet med, er dette med seksåringen som ikke vil på samvær. Det får dere løse på familievernkontoret. Jeg kjenner flere tilfeller der mannen i ekteskapet har skulle hatt siste ordet når det gjelder alt, mat, ferier, pengebruk, bosted, fritidsaktiviteter, aktivitetsnivå i helgene osv., mens det er kvinnen som har gjort mest og hatt ansvaret for gjennomføringen, og den daglige omsorgen for barna. Så blir det skillsmisse, og dama er så glad og letta for hun ENDELIG kan bestemme alt selv, ta alle slike hverdagsavgjørelser uten kritikk og innblanding. Så klager mannen på at det ikke lenger er han som bestemmer, hun og barna lever sitt hverdagsliv ubekymret uten at han har noe han skal ha sagt. Og det irriterer ham, han mener eksdama har blitt en bulldoser som kjefter og bestemmer og manipulerer barna, og han er satt helt på sidelinjen (i bagasjerommet).

Vet ikke om det er slik hos dere, men selvfølgelig sitter du i bagasjerommet med din nye familie all den tiden barna kjører bil med moren. I din samværstid tar du over rattet, og moren må ligge bak. I tilfeller der dere må kjøre sammen, må dere bytte på/bli enige om retning. Men du kan ikke forvente at moren bare gir deg rattet og sier: kjør hvor du vil, så skal jeg fortsette på din vei, i det tempoet du foretrekker. Moren har ingen grunn til å ta hensyn til noen andre enn barna sine, og eventuelt ett visst moralsk ansvar for å ikke gjøre livet surt for deres halvsøsken, så lenge det eventuelt kan gå ut over barna. Hvorfor skal hun gjøre reisen behagelig for deg og din nye kone? Dere må kjøre deres egen bil, og ta med barna når det er deres tur. Noen andre råd kan vi ikke gi deg her, for du er altfor vag, og snakker bare i metaforer og synes synd på deg selv.

Du må bare gjøre det beste ut av situasjonen, og det beste er ikke å sitte og klage over barnas mor, men å ta grep om den tiden du har sammen, sett deg i førersetet da (ikke baksetet), og gå ut av bilen når du er framme.

Takk for en lang og saklig kommentar.

Først og fremst så tror jeg du har oppfatte hva jeg har skrevet feil, eller at jeg har uttrykt meg dårlig.

Har som holdning at det å være foreldre er noe man deler på hele livet. Også andre ting i samlivet. Ikke at den ene bestemmer alt. Så er jeg også av den oppfatning av at vi er forskjellige som mennesker også i forhold til kjønn. Noe forskjeller er uunngåelig, som f.eks. at moren ammer og bærer barnet i magen. Men ellers mener jeg mye kan fordeles i forhold til hvordan man er og hvilke ønsker man har. Er man fullstendig forskjellig her, så burde man ikke være sammen eller får barn sammen.

Forøvrig kjenner jeg ikke tilfeller som du nevner direkte, men har sikkert hørt om det. Kjenner egentlig ikke til så mange tilfeller i forhold til samlivsbrudd osv., og det er en av grunnene til at jeg tar det opp her. For å høre andres meninger eller erfaringer. Har tidligere tenkt at andres samlivsbrudd får være deres sak, og prøvd og ikke blande meg. Hvis ikke noen ønsker at jeg skal gjøre det, da.

Heller er jeg ikke ute etter sympati og at noen skal synes synd på meg. Men jeg er ute etter å ta opp et tema, som kanskje ikke diskuteres så mye og som jeg har blitt fortalt at faktisk er et mer skjult problem.

Jeg ønsker ikke å gå for mye inn på hva jeg er med på å bestemme. Det er fortrinnsvis på generell basis jeg snakker om. Og at når jeg forsøkte å ta mye initiativ på hvordan vi skulle oppdra barna sammen, la oss si ca det 1 året, så førte det til tidligere nevnt kollisjonskurs. Derfor har jeg latt meg havne i bagasjerommet. Eller mere i klartekst, latt henne få kontrollen.

Vil også nevne at jeg har en holdning av at 50% fordeling ikke er det rette for barna. De bør ha et fast hjem, hvor den andre foreldren har de litt mindre. I mitt tillfelle ca 35%. Det tror jeg gir mer stabilitet for barna og en tryggere oppdragelse. Men mener at alikevel at foreldrene bør være enig om oppdragelse, så langt det er mulig og forsvarlig.

Grunnlaget for brudd her var ikke fordi at hun ikke fikk bestemme før bruddet. Ja, jeg skal innrømme at jeg kanskje var den som oftes tok beslutninger. Men dette var noe hun også ga inntrykk av at hun ønsket. Det var ikke sånn at jeg kjørte igjennom mine meninger uten at vi var enig. Uansett så var ikke fordelingen her veldig skjev i forhold til de punktene du nevner.

Jeg vil påstå at grunnen til brudd var at jeg jobbet mye, mer enn planlagt fordi vi trengte penger, og at bedriften som jeg drev fikk problemer gjennom finanskrisen og økonomien ble dårlig for oss privat. Hun ble da anbefalt av en venninne (som forøvrig har flere samlivsbrudd m/barn bak seg) og benytte se av de rettighetene/muligheten til penger gjennom NAV for å sikre sin og barnas økonomiske fremtid. Dette ble gjort bak min rygg over en periode på noen måneder og hun fant også heldigvis en ny mann med en trygg og god jobb i samme periode. Jeg har full forståelse for at dette var en vei å gå og motarbeidet heller ikke henne i dette. Selv om jeg syntes hun kunne delt dette med meg på et vesentlig tidligere tidspunkt. Hun fikk beholde huset og alt hun måtte trenge av eiendeler. Men vi ble enig om at jeg kunne ta DVD filmene. Så kunne hun heller låne. Hun kunne kjøpe meg ut av huset på det tidspunktet som passet henne. Her ble jeg fortalt at jeg var altfor snill. Men for meg var det viktig å sikre barnas fremtid, hvis jeg f.eks. fikk enda større økonomiske problemer. Vel, litt lang avhandling. Men da har du litt mere innsikt. Føler at mange av de kommentarene som kommer her alltid setter meg i den værst tenkelige båsen med en gang. Føler forsåvidt også at jeg ikke gir inntrykk av at moren er en dårlig person, selv om jeg ikke er enig med måten hun gjorde noen av tingene på.

For å være litt mer konkret igjen i forhold til noe jeg har vært inne på før. Snakket i går med familievernkontoret, og det var en nyttig samtale. Da jeg ble fortalt at det ikke er en uvanlig situasjon jeg er i og at jeg ble fortalt at det ikke snakkes så mye om det. Men uansett er det en muligens farlig situasjon. Saken er det at man kan ikke la et barn bestemme. Og det er jeg enig i. Noe jeg også prøver å ta opp med moren. Men moren syntes det er veldig vanskelig å fortelle/tvinge barnet til noe annet enn barnet gir inntrykk av at det vil. Og jeg kan også ha forståelse for det. Men det er som sagt en farlig vei å gå. Det er altså ikke en uvanlig situasjon at et barn er impuslivt og kan ha det veldig bra men plutselig endre mening. Så f.eks. må vi unngå type krysningspunkter. Moren har ofte en tendens til å skal ringe når barna er hos oss og ta en tur innom med noe som er glemt å levere. Altså vanskelig med å koble vekk barna. Også forståelig.

Tidligere har jeg også prøvd å ta initativ til møter hvor man diskuterer oppdragelsen og "kjøreregler" for barna. Som man da helst skal he felles for begge steder. Det skaper da faste rammer for barna. Noe som også familievernkontoret støtter opp om.

Jeg ble rådet og prøve å få moren til å skjønne at noe trengs å gjøres, uten at hun føler at jeg kritiserer henne. Altså være litt listig. Hvis jeg får det til, så kan det åpne opp rom for at man kan bedre situasjonen. Ved tildligere konflikter har jeg nok forventet at hun har forståelse for at jeg også vil være med på oppdragelsen. Noe jeg var før bruddet. Slik at noen ikke får inntrykk av at jeg var helt fraværende. Men jeg kunne sikkert vært mer involvert. Alt er ikke helt svart og hvitt her heller.

Hvis dette ikke går, så må jeg nesten gå tilbake til og kjør hardt mot hardt. Som på sikt kan bli veldig problematisk, men forhåpentligvis bedre situasjonen. Dette er noe som enkelte allerede har nevnt i tråden.

Skulle det uheldigvis bli slik at dette blir et langsiktig problem, så er det beste jeg kan gjøre og være en best mulig pappa innenfor de ramme som er. Her snakker vi delta på de aktivitetene de har. Ha kvalitetstid med de oss. Dette mener jeg allerede at jeg gjør og kommer til å fortsette å gjøre.

Dette ble et veldig langt innlegg, men det gir kanskje en foreløpig oppsummering fra min side.

Jeg kunne nok skrevet mye mer her nå. Men lar dette innlegget stoppe her. Det etterlater sikkert flere spørsmål eller eventuelt beskyldninger for hva jeg som mann gjør galt. Og jeg er mottakelig for å høre de også. Selv om jeg noen ganger syntes det blir litt vel mye.

[AnonymBruker]

Jeg tror du faktisk mangler innsikt i din egen rolle, både før og etter bruddet. Du sier jo selv at du valgte å jobbe MYE, at bedriften var i krise etc. Tror du virkelig at du gjorde like mye som din ex i forhold til hus, barn og aller viktigst forholdet? Hvordan kunne du det når du sannsynligvis jobbet? Tro meg, jeg har en mann som jobber mye, som har kriser i bedriften støtt og stadig og han liker også å tro at han gjør like mye meg som i hjemmet og forhold til barna. Den objektive sannheten? Han jobber alle kvelder, han jobber hver frie sekund, han gjør minimalt med husarbeid etc. Han ser bare ikke alle de andre oppgavene jeg gjør, han bryr seg ikke om det bare han får mat og rene klær... Ikke vet jeg, men noen husnisse har vi altså ikke, så alt bortsett fra å rydde av middagsbordet om kvelden faller på meg (det er forøvrig ikke alltid han får det gjort heller....). Han er lekepappa, synes at bare han er med på fritidsaktiviteter så er det nok...

At du er trener på fotballlaget er vel og bra, men det er ikke kvalitetstid med dine barn! Din rolle er jo faktisk å trene noen titalls barn og gi oppmerksomhet til alle, ikke bare dine egne. Det er forskjell å spille fotball med dine egne barn i bakgården og å være trener for et helt lag.

Og til sist. Din eks er hovedforsørger og er den som tilbringer desidert mest tid med barna. Sorry, men oppdragelsen vil påvirke hennes hverdag i størst grad og jeg forstår at hun vil legge det opp slik det passer henne best. Du må gjerne dele dine tanker og meninger, men det du mener er viktig (og hun er uenig i) får du følge opp selv.

Anonymous poster hash: 63bf9...14b

[Hverdagspappa]

Jeg tror du faktisk mangler innsikt i din egen rolle, både før og etter bruddet. Du sier jo selv at du valgte å jobbe MYE, at bedriften var i krise etc. Tror du virkelig at du gjorde like mye som din ex i forhold til hus, barn og aller viktigst forholdet? Hvordan kunne du det når du sannsynligvis jobbet? Tro meg, jeg har en mann som jobber mye, som har kriser i bedriften støtt og stadig og han liker også å tro at han gjør like mye meg som i hjemmet og forhold til barna. Den objektive sannheten? Han jobber alle kvelder, han jobber hver frie sekund, han gjør minimalt med husarbeid etc. Han ser bare ikke alle de andre oppgavene jeg gjør, han bryr seg ikke om det bare han får mat og rene klær... Ikke vet jeg, men noen husnisse har vi altså ikke, så alt bortsett fra å rydde av middagsbordet om kvelden faller på meg (det er forøvrig ikke alltid han får det gjort heller....). Han er lekepappa, synes at bare han er med på fritidsaktiviteter så er det nok...

At du er trener på fotballlaget er vel og bra, men det er ikke kvalitetstid med dine barn! Din rolle er jo faktisk å trene noen titalls barn og gi oppmerksomhet til alle, ikke bare dine egne. Det er forskjell å spille fotball med dine egne barn i bakgården og å være trener for et helt lag.

Og til sist. Din eks er hovedforsørger og er den som tilbringer desidert mest tid med barna. Sorry, men oppdragelsen vil påvirke hennes hverdag i størst grad og jeg forstår at hun vil legge det opp slik det passer henne best. Du må gjerne dele dine tanker og meninger, men det du mener er viktig (og hun er uenig i) får du følge opp selv.

Anonymous poster hash: 63bf9...14b

Kjapp kommentar til denne:

Tror ikke jeg mangler innsikt på min egen rolle. Tror faktisk jeg har bedre innsikt enn hva jeg har inntrykk a at mange på dette forumet mener er normen blandt menn. Ja jeg jobbet mye. Men jeg sov også veldig lite. 3-4 timer i snitt over en periode på 3 år. Det gir mer tid tilgjengelig. Men til slutt smeller det. Anbefales ikke. Uansett det gir ca 20 timer tilgjengelig per døgn til familie, jobb og mere. Jeg tror heller ikke at jeg gjorde mer i forhold til hus og barn. Men ikke langt unna. Gjorde faktisk mye i forhold til huset og barna i forhold til det du beskriver i din situasjon. Men jeg burde gjort mer. Kjenner meg ikke igjen i din manns beskrivelse i forhold til hva som ble gjort. Men jeg hadde lite overskudd i forhold til å ta turer på fjellet og lignende. Gjorde ting med de hjemme, f.eks. Krisen i bedriften varte ikke lenge. Før finanskrisen gikk det veldig bra. Forøvrig jobbet også min tidligere samboer fullt, forutenom i permisjonstiden.

Vi er flere trenere for laget, men primært er jeg der for å støtte guttungen min.

Nevner også en 35-65% fordeling. Hvordan kan du si at det er desidert mest? Uansett så er jeg alltid med på felles ting som skjer i forbindelse med barna i den tiden som de er hos moren. Og dere som mødre vet jo at det er en del.

Jeg merker at denne tråden handler mye mer om å angripe meg som mann i min rolle enn jeg føler at det er ønsker om å diskutere et problem som nesten ikke noen her inne vil innrømme at eksisterer.

[Hverdagspappa]

Jeg tror du faktisk mangler innsikt i din egen rolle, både før og etter bruddet. Du sier jo selv at du valgte å jobbe MYE, at bedriften var i krise etc. Tror du virkelig at du gjorde like mye som din ex i forhold til hus, barn og aller viktigst forholdet? Hvordan kunne du det når du sannsynligvis jobbet? Tro meg, jeg har en mann som jobber mye, som har kriser i bedriften støtt og stadig og han liker også å tro at han gjør like mye meg som i hjemmet og forhold til barna. Den objektive sannheten? Han jobber alle kvelder, han jobber hver frie sekund, han gjør minimalt med husarbeid etc. Han ser bare ikke alle de andre oppgavene jeg gjør, han bryr seg ikke om det bare han får mat og rene klær... Ikke vet jeg, men noen husnisse har vi altså ikke, så alt bortsett fra å rydde av middagsbordet om kvelden faller på meg (det er forøvrig ikke alltid han får det gjort heller....). Han er lekepappa, synes at bare han er med på fritidsaktiviteter så er det nok...

At du er trener på fotballlaget er vel og bra, men det er ikke kvalitetstid med dine barn! Din rolle er jo faktisk å trene noen titalls barn og gi oppmerksomhet til alle, ikke bare dine egne. Det er forskjell å spille fotball med dine egne barn i bakgården og å være trener for et helt lag.

Og til sist. Din eks er hovedforsørger og er den som tilbringer desidert mest tid med barna. Sorry, men oppdragelsen vil påvirke hennes hverdag i størst grad og jeg forstår at hun vil legge det opp slik det passer henne best. Du må gjerne dele dine tanker og meninger, men det du mener er viktig (og hun er uenig i) får du følge opp selv.

Anonymous poster hash: 63bf9...14b

En annen ting jeg faktisk lurer på. Hvorfor finner du deg i å ha det som du beskriver?

Jeg spør i den beste mening.

[Version 2.0]

Du sier jo selv at du var fraværende pga mye jobb, og da synes jeg du kan takke deg selv for den situasjonen du nå er i (det går an å jobbe normalt og samtidig tjene mer enn godt nok). Dersom barna er knyttet mest til mor så har de mest sannsynlig best av at hun tar styringen mest, da hun mest sannsynlig kjenner barna bedre enn hva du gjør.

[Gjest Gjest]

Jeg merker at denne tråden handler mye mer om å angripe meg som mann i min rolle enn jeg føler at det er ønsker om å diskutere et problem som nesten ikke noen her inne vil innrømme at eksisterer.

Du har ikke blitt gått til angrep på overhodet. Det kunne vært så veldig mye verre.

[Version 2.0]

Men kudos for metaforene i startinnlegget. Godt skrevet!

[Hverdagspappa]

Du har ikke blitt gått til angrep på overhodet. Det kunne vært så veldig mye verre.

Det kunne det, ja. Okei. Takk, i så fall.

[Version 2.0]

Kjapp kommentar til denne:

Tror ikke jeg mangler innsikt på min egen rolle. Tror faktisk jeg har bedre innsikt enn hva jeg har inntrykk a at mange på dette forumet mener er normen blandt menn. Ja jeg jobbet mye. Men jeg sov også veldig lite. 3-4 timer i snitt over en periode på 3 år. Det gir mer tid tilgjengelig. Men til slutt smeller det. Anbefales ikke. Uansett det gir ca 20 timer tilgjengelig per døgn til familie, jobb og mere. Jeg tror heller ikke at jeg gjorde mer i forhold til hus og barn. Men ikke langt unna. Gjorde faktisk mye i forhold til huset og barna i forhold til det du beskriver i din situasjon. Men jeg burde gjort mer. Kjenner meg ikke igjen i din manns beskrivelse i forhold til hva som ble gjort. Men jeg hadde lite overskudd i forhold til å ta turer på fjellet og lignende. Gjorde ting med de hjemme, f.eks. Krisen i bedriften varte ikke lenge. Før finanskrisen gikk det veldig bra. Forøvrig jobbet også min tidligere samboer fullt, forutenom i permisjonstiden.

Vi er flere trenere for laget, men primært er jeg der for å støtte guttungen min.

Nevner også en 35-65% fordeling. Hvordan kan du si at det er desidert mest? Uansett så er jeg alltid med på felles ting som skjer i forbindelse med barna i den tiden som de er hos moren. Og dere som mødre vet jo at det er en del.

Jeg merker at denne tråden handler mye mer om å angripe meg som mann i min rolle enn jeg føler at det er ønsker om å diskutere et problem som nesten ikke noen her inne vil innrømme at eksisterer.

Det er nok fordi dette problemet er helt vanlig og noe alle bare må gå gjennom. Når mor og far skiller lag, så vil det by på problemer mer eller mindre, uansett. Det er aldri helt smertefritt.

Det er ikke så mye du kan gjøre.

[Hverdagspappa]

Du sier jo selv at du var fraværende pga mye jobb, og da synes jeg du kan takke deg selv for den situasjonen du nå er i (det går an å jobbe normalt og samtidig tjene mer enn godt nok). Dersom barna er knyttet mest til mor så har de mest sannsynlig best av at hun tar styringen mest, da hun mest sannsynlig kjenner barna bedre enn hva du gjør.

Enig i at jeg kan takke meg selv. Men jeg har gjort feil, hun har gjort feil. Ja, det går ann å jobbe normalt og tjene godt. Men jeg hadde troen på det jeg drev med. Og ja, det var egoist uten at jeg mente/skjønte det. Men jeg hadde gode intensjoner. Det skulle føre til at vi fikk det veldig bra på sikt. Men det feilet.

Og jeg er enig i at det er naturlig også at hun bestemmer mest hvis de er mest knyttet til henne. Men tror dere at det er sånn at de ikke er knyttet til meg? For det er de også, altså. De bare liker mammaen sin best. Bortsett fra at gutten begynner å bli større og syntes mammadalter og pappadalter ikke er noe kult lengere. Men det er det med å la barna bestemme og ikke ta styringen som jeg er litt på på. Det har vært andre ting tidligere, men dropper jeg nå.

[Hverdagspappa]

Men kudos for metaforene i startinnlegget. Godt skrevet!

Takk for det. Jeg prøvde egentlig å skrive det med litt glimt i øyet og være litt morsom. Ikke støte noen.

[Hverdagspappa]

Det er nok fordi dette problemet er helt vanlig og noe alle bare må gå gjennom. Når mor og far skiller lag, så vil det by på problemer mer eller mindre, uansett. Det er aldri helt smertefritt.

Det er ikke så mye du kan gjøre.

Men å debatere det fra en manns synnspunkt er jo kanskje litt ålreit å gjøre også?

[AnonymBruker]

Kjapp kommentar til denne:

Tror ikke jeg mangler innsikt på min egen rolle. Tror faktisk jeg har bedre innsikt enn hva jeg har inntrykk a at mange på dette forumet mener er normen blandt menn. Ja jeg jobbet mye. Men jeg sov også veldig lite. 3-4 timer i snitt over en periode på 3 år. Det gir mer tid tilgjengelig. Men til slutt smeller det. Anbefales ikke. Uansett det gir ca 20 timer tilgjengelig per døgn til familie, jobb og mere. Jeg tror heller ikke at jeg gjorde mer i forhold til hus og barn. Men ikke langt unna. Gjorde faktisk mye i forhold til huset og barna i forhold til det du beskriver i din situasjon. Men jeg burde gjort mer. Kjenner meg ikke igjen i din manns beskrivelse i forhold til hva som ble gjort. Men jeg hadde lite overskudd i forhold til å ta turer på fjellet og lignende. Gjorde ting med de hjemme, f.eks. Krisen i bedriften varte ikke lenge. Før finanskrisen gikk det veldig bra. Forøvrig jobbet også min tidligere samboer fullt, forutenom i permisjonstiden.

Vi er flere trenere for laget, men primært er jeg der for å støtte guttungen min.

Nevner også en 35-65% fordeling. Hvordan kan du si at det er desidert mest? Uansett så er jeg alltid med på felles ting som skjer i forbindelse med barna i den tiden som de er hos moren. Og dere som mødre vet jo at det er en del.

Jeg merker at denne tråden handler mye mer om å angripe meg som mann i min rolle enn jeg føler at det er ønsker om å diskutere et problem som nesten ikke noen her inne vil innrømme at eksisterer.

Fordi det ER desidert mest? Du klarer vel å se det? At du klarer å møte opp på aktiviteter og skoleforestillinger i hennes samværsperiode er vel ikke mer imponerende enn at hun sikkert møter opp på de samme aktivitetene om de faller i din samværsperiode. Er det noe du synes du skal ha kudos og belønning for? Det er faktisk noe jeg forventer at man klarer å karre seg på arrangementer for barna selv om man ikke har samvær, det har faktisk ingenting med samværsberegningen å gjøre overhodet, men handler om hvorvidt man faktisk er en god forelder.

Anonymous poster hash: 63bf9...14b

[AnonymBruker]

Enig i at jeg kan takke meg selv. Men jeg har gjort feil, hun har gjort feil. Ja, det går ann å jobbe normalt og tjene godt. Men jeg hadde troen på det jeg drev med. Og ja, det var egoist uten at jeg mente/skjønte det. Men jeg hadde gode intensjoner. Det skulle føre til at vi fikk det veldig bra på sikt. Men det feilet.

Og jeg er enig i at det er naturlig også at hun bestemmer mest hvis de er mest knyttet til henne. Men tror dere at det er sånn at de ikke er knyttet til meg? For det er de også, altså. De bare liker mammaen sin best. Bortsett fra at gutten begynner å bli større og syntes mammadalter og pappadalter ikke er noe kult lengere. Men det er det med å la barna bestemme og ikke ta styringen som jeg er litt på på. Det har vært andre ting tidligere, men dropper jeg nå.

The road to hell is paved with good intentions...

I det lange løp betyr dine gode intensjoner ingenting, det som betyr noe er hva du faktisk gjør og konsekvensene av det.

Anonymous poster hash: 63bf9...14b

[Hverdagspappa]

Fordi det ER desidert mest? Du klarer vel å se det? At du klarer å møte opp på aktiviteter og skoleforestillinger i hennes samværsperiode er vel ikke mer imponerende enn at hun sikkert møter opp på de samme aktivitetene om de faller i din samværsperiode. Er det noe du synes du skal ha kudos og belønning for? Det er faktisk noe jeg forventer at man klarer å karre seg på arrangementer for barna selv om man ikke har samvær, det har faktisk ingenting med samværsberegningen å gjøre overhodet, men handler om hvorvidt man faktisk er en god forelder.

Anonymous poster hash: 63bf9...14b

Helt enig at det handler om man er en god foreldre eller ikke. Og jeg mener ikke at jeg skal ha kudos for det. Men det sier noe om fordelingen.

Forøvrig er 60% av den tiden jeg har barna i helgen, og da er det ikke så mye fellesaktiviteter. Men det gjør noe med 35-65 prosent fordelingen. Kanskje den er 60-40.

Uansett så er vi da tydleligvis uenig på hva vi mener er desidert mest.