Husmor på heltid

[FantasDick]

Å være hjemmeværende husmor for å passe på huset er jo helt talentløst. Hadde man enda hatt barn kunne jeg forstått det.

Om jeg og samboeren støter på problemer i forhold til dette er det en selvfølge at vi begge hjelper med å løse problemene. Det er minst like sannsynlig at han reduserer stillingen sin/tar permisjon/er hjemmeværende som at jeg gjør/er det. Vi er to om barna.

[Gjest Gagaen]

Ang å være hjemme med barna eller ha de i barnehage ; det ble da folk av MIN generasjon og , selv om det ikke var barnehager her i bygda da . Merkelig at ikke alle ble noen særinger uten sosiale antenner!

[Tabris]

For meg må folk gjøre som de vil, men jeg håper for deres del at de er klar over de mulige konsekvensene av det (hull i CVen, faller etter i jobbmarkedet, dårligere pensjon etc).

Som Alice nevnte for noen sider siden, så tror jeg et slikt liv hadde blitt for avstumpende og lite stimulerende for meg. Jeg trenger karrieremessige utfordringer (og da ikke av typen "hvordan få klær på poden uten at det blir meltdown" eller "hvilket vaskemiddel er best på ketchupflekker") og sosial stimuli utenfor hjemmet.

Når det er sagt, så er jeg absolutt en sofagris, og tilbringer gjerne helgene godt plantet i sofaen. Jeg er veldig hjemmekjær. Men det er kanskje nettopp fordi jeg går på jobb.

[AnonymBruker]

Er det virkelig bare meg som synes dette "yrket" er det beste i verden?

Ta vare på hus og hjem, vaske og rydde, lage mat til mann og dyr, og skrive budsjetter for husholdet?

Jeg tilhører nok den eldre generajsjonen mer enn de fleste, og jeg kan ikke fatte hva jeg skal med "karriere" når jeg kan ta vare på familien. Barn er også ønsket i nær fremtid. Er forresten 30.

Anonym poster: 2fe79468289f1b9fdd27d1ae1a2fbed4

Hvis du trives med å være husmor så er det ingen andre som har noe med det. Hvordan du velger å leve livet ditt er helt opp til deg.

Anonym poster: be529a33c29efe5881156bb330c4a574

[Gjest Rosemor]

Er det virkelig bare meg som synes dette "yrket" er det beste i verden?

Ta vare på hus og hjem, vaske og rydde, lage mat til mann og dyr, og skrive budsjetter for husholdet?

Jeg tilhører nok den eldre generajsjonen mer enn de fleste, og jeg kan ikke fatte hva jeg skal med "karriere" når jeg kan ta vare på familien. Barn er også ønsket i nær fremtid. Er forresten 30.

Anonym poster: 2fe79468289f1b9fdd27d1ae1a2fbed4

Jeg har vært hjemme i 15 år, ufrivillig sådan, og selv om jeg følte det var bra mtp barna, hadde jeg ikke tatt det valget dersom jeg hadde muligheten til å velge, men vi er forskjellige.

Men jeg ser at det er mange som sier at det ikke er fulltidsjobb å være hjemmeværende, og at de gjør det samme etter en hel arbeidsdag. Min erfaring er at det ikke stemmer.

Det blir ikke rot eller skitt i et hus hvor det ikke er mennesker tilstede (bortsett fra at støvet legger seg i tykke lag når huset ikke er i bruk)

Det blir ikke oppvask i et hus hvor ingen måltider blir laget.

Et hus som står tomt 8-10 timer om dagen er lettere å holde rent og ryddig, enn et "levende" hus hvor det er full aktivitet 16 timer om dagen med lek, matlaging flere ganger om dagen, og andre ulike aktiviteter.

Det er derfor ikke sammenlignbart hvor mye tid man bruker på rydding og renhold etter endt arbeidsdag, og hvor mye tid man bruker på det samme som hjemmeværende.

[goldenchanel]

Det er vel ganske mange faktorer som spiller inn her! Hvis man har en mann som jobber mye og ikke kan hjelpe til med ting i huset blir det mye å gjøre på den som er hjemme.

Hun skal handle inn og lage mat til alle, hun skal vaske tøy, hun skal holde huset rent +++

Har man flere barn i huset er det fort en heldags jobb! Og om barna er hjemme rett etter skolen blir det ofte mere rot i huset enn om barna var på SFO til kl 17.00

Men jeg tror barn setter pris på at det er noen hjemme og ikke har foreldre som er for sliten til alt mulig men faktisk har overskudd til å være med dem. Det er ingenting negativt i å være husmor, noen prioriter karriere og noen prioriterer familie.

Men det er forskjell på å sitte hjemme å se på tv hele dagen og være hjemme for å holde huset i bra stand

[AnonymBruker]

Det er vel ganske mange faktorer som spiller inn her! Hvis man har en mann som jobber mye og ikke kan hjelpe til med ting i huset blir det mye å gjøre på den som er hjemme.

Hun skal handle inn og lage mat til alle, hun skal vaske tøy, hun skal holde huset rent +++

Har man flere barn i huset er det fort en heldags jobb! Og om barna er hjemme rett etter skolen blir det ofte mere rot i huset enn om barna var på SFO til kl 17.00

Men jeg tror barn setter pris på at det er noen hjemme og ikke har foreldre som er for sliten til alt mulig men faktisk har overskudd til å være med dem. Det er ingenting negativt i å være husmor, noen prioriter karriere og noen prioriterer familie.

Men det er forskjell på å sitte hjemme å se på tv hele dagen og være hjemme for å holde huset i bra stand

Nå har ikke TS barn! O_o Hun skal lage mat til seg og mannen. Holde huset i stand for seg og mannen.

Anonym poster: 88f9d656d1a351feb21924bb8aa2de9d

[Gjest Rosemor]

Nå har ikke TS barn! O_o Hun skal lage mat til seg og mannen. Holde huset i stand for seg og mannen.

Anonym poster: 88f9d656d1a351feb21924bb8aa2de9d

Hun skrev vel at barn var ønsket i nær framtid.

[AnonymBruker]

For meg må folk gjøre som de vil, men jeg håper for deres del at de er klar over de mulige konsekvensene av det (hull i CVen, faller etter i jobbmarkedet, dårligere pensjon etc).

Som Alice nevnte for noen sider siden, så tror jeg et slikt liv hadde blitt for avstumpende og lite stimulerende for meg. Jeg trenger karrieremessige utfordringer (og da ikke av typen "hvordan få klær på poden uten at det blir meltdown" eller "hvilket vaskemiddel er best på ketchupflekker") og sosial stimuli utenfor hjemmet.

Når det er sagt, så er jeg absolutt en sofagris, og tilbringer gjerne helgene godt plantet i sofaen. Jeg er veldig hjemmekjær. Men det er kanskje nettopp fordi jeg går på jobb.

Jeg sliter med å skjønne dette argumentet. Avstumpende? Hverdagen blir det man gjør den til. Jeg elsker å lese, og ville koset meg med en del bøker. Jeg ville også trent, besøkt foreldre, og hatt sosial kontakt med venner etc på ettermiddagen (som jeg gjør ellers.)

Anonym poster: fa51b500fab9f6eee451bdfa2b705402

[Tabris]

Jeg sliter med å skjønne dette argumentet. Avstumpende? Hverdagen blir det man gjør den til. Jeg elsker å lese, og ville koset meg med en del bøker. Jeg ville også trent, besøkt foreldre, og hatt sosial kontakt med venner etc på ettermiddagen (som jeg gjør ellers.)

Anonym poster: fa51b500fab9f6eee451bdfa2b705402

Vel, for at det skal bli en fulltidsjobb å være husmor, som noen argumenterer med, så betyr det at de fleste timene på dagtid må gå med på stell av hus, hjem og barn. Det er ikke noe jeg personlig finner stimulerende.

[AnonymBruker]

Vel, for at det skal bli en fulltidsjobb å være husmor, som noen argumenterer med, så betyr det at de fleste timene på dagtid må gå med på stell av hus, hjem og barn. Det er ikke noe jeg personlig finner stimulerende.

Det kan jeg si om mange jobber jeg har hatt, at de personlig har vært totalt ustimulerende for alt bortsett fra bankkontoen. Jeg har hatt jobber som har vært dødskjedelige, usosiale og intelektuellt avstumpende. Butikkjobber, vaskejobber, kontorjobber, etc etc er ikke nødvendigvis så givende at det gjør noe. Jeg tviler på at alle har så fantastiske jobber som man får inntrykk av på KG, rett og slett. Nå er det ikek akkurat stimulerende å tørke bæsjeromper, vaske ketschup fra vegger eller se Bambi for hundrende ganger heller, men det er virkelig ikke mer avstumpende enn mye annet. Matlaging er for meg forøvrig en hobby og noe som gir mye både intellektuelt, kreativt og sosialt. Jeg har derimot merket meg at det var mer stuerent å like å lage mat da jeg var i jobb enn nå når jeg er hjemme med barn, og enda mer akseptabelt om jeg hadde vært mann, men men.

Det undrer meg derimot ikke at så mange blir sinte over at noen våger å velge utradisjonelt, for det ER faktisk utradisjonelt å velge å være husmor i Norge. Nordmenn er på mange måter utrolig lite tolerante og smålige så snart noen ikke er lik dem selv og faktisk tør gå sine egne veier, men hva med å heller bry seg litt mindre om naboens valg og heller fokusere på sine egne?

Anonym poster: aba0f22138edbbadb853c8a7bb00a6f5

[AnonymBruker]

Vel, for at det skal bli en fulltidsjobb å være husmor, som noen argumenterer med, så betyr det at de fleste timene på dagtid må gå med på stell av hus, hjem og barn. Det er ikke noe jeg personlig finner stimulerende.

Vel, for å definere mitt syn på det: Jeg og samboeren har begge hektiske jobber. Husarbeidet er et herk, og vi bruker hver helg på å hasterydde/vaske, selv om vi begge egentlig er ganske ryddige av oss. Selv om vi bor i storbyen bruker vi ca. 25-30 minutter hver vei til jobb.

Jeg kan ikke se hvorfor andre mener at de har rett til å dømme meg eller min samboer for at jeg ønsker å være husmor i noen år når vi får barn (da snakker jeg ikke om å være hjemme resten av livet - men til barna blir 7-8 år.) Vi har begge høy utdannelse, og økonomi til det.

Jeg synes ikke det er spesielt mer stimulerende å haste til jobb og hjem fra jobb, med barn i tillegg, hvis hele hverdagen blir en evig kabal som skal gå opp hele tida. Ære være de som orker (og liker) det, men jeg mener at vi kun lever en gang. Hvis det at jeg går hjemme i noen år gjør det enklere for familien (både praktisk og med tanke på trivsel), skjønner jeg ikke hvorfor det er så ille.

Og ja, vi har selvfølgelig en løsning der jeg ikke går tapende ut av det - han må sette av penger til min pensjon.

Jeg lurer også på hva du legger i begrepet "stimulerende." Hva som oppleves som stimuli er vel opp til hver enkelt. Jeg elsker jobben min som redaktør, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg også hadde stortrivdes med å kunne bruke deler av dagen på å fordype meg i skjønnlitteratur (jeg nå ikke rekker å lese).

Det slår meg at veldig mange i denne tråden formulerer seg veldig bastant og nedlatende.

Anonym poster: fa51b500fab9f6eee451bdfa2b705402

[Gjest Misteltein]

Vel, for å definere mitt syn på det: Jeg og samboeren har begge hektiske jobber. Husarbeidet er et herk, og vi bruker hver helg på å hasterydde/vaske, selv om vi begge egentlig er ganske ryddige av oss. Selv om vi bor i storbyen bruker vi ca. 25-30 minutter hver vei til jobb.

Jeg kan ikke se hvorfor andre mener at de har rett til å dømme meg eller min samboer for at jeg ønsker å være husmor i noen år når vi får barn (da snakker jeg ikke om å være hjemme resten av livet - men til barna blir 7-8 år.) Vi har begge høy utdannelse, og økonomi til det.

Jeg synes ikke det er spesielt mer stimulerende å haste til jobb og hjem fra jobb, med barn i tillegg, hvis hele hverdagen blir en evig kabal som skal gå opp hele tida. Ære være de som orker (og liker) det, men jeg mener at vi kun lever en gang. Hvis det at jeg går hjemme i noen år gjør det enklere for familien (både praktisk og med tanke på trivsel), skjønner jeg ikke hvorfor det er så ille.

Og ja, vi har selvfølgelig en løsning der jeg ikke går tapende ut av det - han må sette av penger til min pensjon.

Jeg lurer også på hva du legger i begrepet "stimulerende." Hva som oppleves som stimuli er vel opp til hver enkelt. Jeg elsker jobben min som redaktør, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg også hadde stortrivdes med å kunne bruke deler av dagen på å fordype meg i skjønnlitteratur (jeg nå ikke rekker å lese).

Det slår meg at veldig mange i denne tråden formulerer seg veldig bastant og nedlatende.

Anonym poster: fa51b500fab9f6eee451bdfa2b705402

Jeg kan forstå valget for de som har barn. Jeg kunne også tenkt meg å ha vært hjemme barna! Men det for å være hjemme med barna og tilbringe tid med barna. Det er ikke for å ta seg av huset, så man kan spise av gulvet.

[Gjest Darthoven]

Det er vel ganske mange faktorer som spiller inn her! Hvis man har en mann som jobber mye og ikke kan hjelpe til med ting i huset blir det mye å gjøre på den som er hjemme.

Hun skal handle inn og lage mat til alle, hun skal vaske tøy, hun skal holde huset rent +++

Har man flere barn i huset er det fort en heldags jobb! Og om barna er hjemme rett etter skolen blir det ofte mere rot i huset enn om barna var på SFO til kl 17.00

Men jeg tror barn setter pris på at det er noen hjemme og ikke har foreldre som er for sliten til alt mulig men faktisk har overskudd til å være med dem. Det er ingenting negativt i å være husmor, noen prioriter karriere og noen prioriterer familie.

Men det er forskjell på å sitte hjemme å se på tv hele dagen og være hjemme for å holde huset i bra stand

Jeg tror bare ikke du innser hva andre folk faktisk gjør?

Andre mennesker klarer å ha to jobber, dele på husarbeid, lage mat, ta seg av unger, gå på trening, holde huset i stand og samtidig ha tid til hverandre.

Jeg forstår at det kanskje kan ta litt tid dersom huset skal være plettfritt. Men hvem bryr seg om det i 2012? Skal dere ha ambassadører på besøk? I tilfelle kan jeg forstå deg. Ingen normale mennesker vasker gulvet hver dag, eller skifter sengetøy en gang i uka. Folk gidder ikke prioritere sånt bullshit lenger. Velkommen til 2012!

[AnonymBruker]

Jeg forstår også ønsket om å tilbringe mer tid sammen med barna, men jeg forstår ikke ønsket om å være husmor for å vaske hus, leke med hunden og strikke sokker. Og å få tid til å være mer med barna kan løses på flere måter enn at kvinnen skal gå hjemme på fulltid. Begge kan gå ned i stilling, f.eks. til 80 %, man kan bruke penger på vaskehjelp eller man kan kutte i ambisjonene om hvor rent et hus skal være. Å lage mat fra bunnen tar virkelig ikke så lang tid at man må gå hjemme hver dag for å få det til. Er jobben din så kjip og lite spennende at du kun gjør det for å tjene penger, så kan det være en idé å bytte jobb eller prøve å endre tankene dine om jobben. For meg er jobben en viktig del av livet som jeg ikke vil være foruten, akkurat som mann og barn er viktige deler av livet. Vasking av hus er for meg ikke en viktig del som jeg har lyst å bruke store deler av hverdagen på.

Og det er faktisk et viktig poeng dette med å bidra til samfunnet og betale skatt.

Anonym poster: 8dd4a9bd0ed420bbcb4c5b64184a32ba

[Tabris]

Jeg lurer også på hva du legger i begrepet "stimulerende." Hva som oppleves som stimuli er vel opp til hver enkelt. Jeg elsker jobben min som redaktør, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg også hadde stortrivdes med å kunne bruke deler av dagen på å fordype meg i skjønnlitteratur (jeg nå ikke rekker å lese).

Anonym poster: fa51b500fab9f6eee451bdfa2b705402

Ja, helt enig. Hva som oppleves som stimulerende er veldig individuelt. Og det var nettopp det jeg skrev i mitt innlegg - at en hverdag som husmor ikke hadde vært stimulerende for MEG. Det gjelder også mange yrker, selvsagt. Hvis du har funnet ut at det å være husmor er stimulerende for deg, og er noe du trives med, så kjempeflott! Ikke alle klarer å finne det.

[AnonymBruker]

Moren min var hjemme med meg til jeg var 3 år og begynte i barnehage, og jobbet så 50 % hele barndommen min. Jeg var alenebarn og hadde en strålende oppvekst, men om man har 3 barn med 3 års mellomrom blir jo dette veldig upraktisk. Jeg hater husarbeid å kunne aldri tenkt meg å være husmor, men om min mann hadde sagt ja til å være hjemmværende, lage mat, gjøre alt av husarbeid og la barna være hjemme de første 2-3 årene hadde det vært fantastisk. Men han ønsker også å jobbe så da deler vi heller på husarbeidet når vi kommer hjem.

Anonym poster: d6fd5eb0849f08c2ff312275d47bdde3

[Hugtatt]

En jobb er noe du gjør fordi du skal få lønn, fordi det er samfunnsnyttig. Å ta vare på hus og hjem er IKKE en jobb. Å ta vare på barn, er heller ikke en jobb.

Og jeg synes INGEN skal ha god samvittighet for å snylte på samfunnet, slik disse "husmødrene" gjør.

Å gå hjemme gjør du av fri vilje og barn fikk du av fri vilje.

[AnonymBruker]

Å kalle "husmoryrket" en fulltidsjobb er totalt oppkonstruert. Å kalle noe en jobb fordi man vil at det skal høres bedre ut å være hjemmeværende blir for dumt. Man kan godt vaske vinduer i åtte timer, men det er et valg man tar, noe man velger å gjøre på fritiden sin, ikke en jobb.

Jeg er helt for å gjøre det man har lyst til, men å gjøre seg hundre prosent økonomisk av en mann synes jeg er helt idiotisk. Får man "lommepenger" da? Må man spørre om å få penger til nye sko? Nei, det hadde jeg aldri hatt samvittighet eller ork til. Om mannen plutselig skulle forlate deg og barna (ja, det skjer hele tiden), hva gjør man da? Nav neste?

Anonym poster: 721c3e285b98e4b92e66d86f7c897440

[AnonymBruker]

Ikke alle har en mann som bidrar til Huset A/S. Mange menn bryr seg verken om å handle, lage mat, vaske gulver eller klippe plenen. Mange kvinner må gjøre alt selv, nemlig. Ikke rart de vil jobbe redusert da!

Anonym poster: c52422e492b44cea947b2778538715a8