Sjefen blir sur etter brudd

[Gjest Twelve12]

Når sjefen er sur fordi du gjør ting som ikke er lov, så driter du ikke i ham. Ikke om du vil beholde jobben.

Nå har heller ikke sjefen rett på å vite hva som plager henne da. Hun kunne bare sagt at hun var syk, ferdig med det. Men hun valgt å dele det. I håp om å ha et åpent forhold med sjefen som bidrar til mer trivsel på arbeidsplassen.

Når hun da i tillegg blir møtt med lite forståelse så er det heller ikke enklere å dra på jobb. Men som hun sa, så skal hun det imorra...

Nå kan ingen andre enn TS selv sin egen livshistorie og egen erfaringer. For alt vi vet kan hun ha slitt med depresjon tidligere (Som JA er en gydlig diagnose) som kan komme frem igjen i kjølevannet av et brudd. Dermed er hun per definisjon syk. Ergo, egenmelding kan tas i bruk.

[AnonymBruker]

Et brudd kan føre til depresjonsfølelse, som er gyldig grunn til fravær og sykemelding i mange tilfeller.

Fullt så enkelt er det nok ikke. "Depresjonsfølelse" - hva er det? Depresjon er en diganose, en klinisk diagnose.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

[Gjest Twelve12]

Fullt så enkelt er det nok ikke. "Depresjonsfølelse" - hva er det? Depresjon er en diganose, en klinisk diagnose.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

Er faktisk sykemeldt for tiden for den følelsen der. Og har heller ikke tatt begrepet av løse lufta. Det var det legen brukte på sykemeldingen.. så jeg velger å høre på legen fremfor deg..

[AnonymBruker]

Er faktisk sykemeldt for tiden for den følelsen der. Og har heller ikke tatt begrepet av løse lufta. Det var det legen brukte på sykemeldingen.. så jeg velger å høre på legen fremfor deg..

Men kjære vene, da... Da har du vel diagnosen depresjon, da. Det er da ikke min feil at du formulerer deg krøkkete! Du snakket om "depresjonsfølelse".

Jeg har selv vært sykmeldt i halvannet år pga. depresjon, så jeg har da aldri prøvd å si at depresjon ikke eksisterer som sykmeldingsgrunnlag. Det var din skjødesløse måte å omtale tilstanden på, ved å kalle det "depresjonsfølelse" som fikk meg til å reagere.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

[Gjest Twelve12]

Men kjære vene, da... Da har du vel diagnosen depresjon, da. Det er da ikke min feil at du formulerer deg krøkkete! Du snakket om "depresjonsfølelse".

Jeg har selv vært sykmeldt i halvannet år pga. depresjon, så jeg har da aldri prøvd å si at depresjon ikke eksisterer som sykmeldingsgrunnlag. Det var din skjødesløse måte å omtale tilstanden på, ved å kalle det "depresjonsfølelse" som fikk meg til å reagere.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

Hva er galt med "depresjonsfølelse"? Det er ikke jeg som har funnet det på, men det står på sykemeldinga mi. Dermed er det vel et gyldig ord å bruke, er det ikke det?

Bare fordi du ikke skjønner begrepet betyr nødvendigvis ikke at det ikke er gjeldene til situasjonen til TS.

[AnonymBruker]

Nei, og det er korrekt. Sorg gir ikke rett til sykemelding. Det er ikke en diagnose som aksepteres som sykemeldingsgrunnlag. Derimot så kan de vanskene som kommer etter sorgen, være sykemeldingsgrunnlag. Men da er det ikke sorg som gir sykemelding, men diagnosen som settes på det sorgen har utviklet seg til å bli.

Igjen, hadde sorg alene vært nok til sykemelding, så hadde ikke legene måttet finne på diagnoser etter 22 juli. Legen kan ikke oppgi sorg som sykemeldingsgrunn, fordi det ikke er en sykdom. Det man derimot kan gjøre er å si at sorgen har utviklet seg til å bli en depresjon, og sykemelde for depresjon. Eller som man gjorde etter 22 juli, for å komme unna at sorg ikke er sykemeldingsgunnlag, hvitevaske diagnosen ved å sette et annet navn på det, f.eks depresjon, angst ect. Om sorg, i seg selv, hadde vært nok i særskilte tilfeller, så burde all den hurlumheien vært unødvendig etter 22 juli. For det er vel så særskilte omstendigheter som det er mulig å finne. Men NAV var klare, er man ikke syk (igjen, sorg er ikke sykdom), så skal man jobbe, eller ta ut velferdsperm.

Men kjære deg da, kan du ikke lese? Depresjonen trenger ikke å komme etter en viss tid, det kan like så godt være en akutt depressiv reaksjon rett etter dødsfallet, som blir betegnet som sykdom og gir grunnlag for sykepenger.

Anonym poster: 9c36423961b31ae0acde0f1f532473ae

[AnonymBruker]

Fatter ikke hva dere krangler om. Hvor mange ulike teskjeer skal Vampen måtte bruke for at folk tar poenget???

For ørtenende gang: Det Vampen skriver er FEIL!!!

Anonym poster: 9c36423961b31ae0acde0f1f532473ae

[AnonymBruker]

Hva er galt med "depresjonsfølelse"? Det er ikke jeg som har funnet det på, men det står på sykemeldinga mi. Dermed er det vel et gyldig ord å bruke, er det ikke det?

Bare fordi du ikke skjønner begrepet betyr nødvendigvis ikke at det ikke er gjeldene til situasjonen til TS.

"Depresjonsfølelse" tviler jeg at det står på sykmeldingen din. Det er ingen diagnose. "Depresjon" er. "Depresjonsfølelse" stiller i samme kategori som når folk okker seg "Jeg blir deprimert av dette, assa!"

"Depresjonsfølelse" er ingen klinisk tilstand. "Depresjon" er.

Det du skriver her, skjønner jeg ikke:

Bare fordi du ikke skjønner begrepet betyr nødvendigvis ikke at det ikke er gjeldene til situasjonen til TS.

Hvilket ord er det du mener jeg ikke forstår? Depresjonsfølelse? Joda, jeg forstår hva du mener. Man føler seg deprimert. Det kan være grader av depresjon, men likevel er det i medisinsk terminologi slik at enten ER man deprimert, eller så er man IKKE deprimert. En klinisk depresjon fører til biologiske endringer i hjernen. Det gjør ikke nødvendigvis en "depresjonsfølelse".

Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener, rett og slett...

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

[AnonymBruker]

Men kjære deg da, kan du ikke lese? Depresjonen trenger ikke å komme etter en viss tid, det kan like så godt være en akutt depressiv reaksjon rett etter dødsfallet, som blir betegnet som sykdom og gir grunnlag for sykepenger.

Anonym poster: 9c36423961b31ae0acde0f1f532473ae

Greit nok, men depresjon og akutt depressiv reaksjon er absolutt ikke det samme.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

[AnonymBruker]

Greit nok, men depresjon og akutt depressiv reaksjon er absolutt ikke det samme.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

Nei, men det har jeg heller ikke skrevet noe sted.

Anonym poster: 9c36423961b31ae0acde0f1f532473ae

[Gjest Vampen]

Men kjære deg da, kan du ikke lese? Depresjonen trenger ikke å komme etter en viss tid, det kan like så godt være en akutt depressiv reaksjon rett etter dødsfallet, som blir betegnet som sykdom og gir grunnlag for sykepenger.

Anonym poster: 9c36423961b31ae0acde0f1f532473ae

Jeg tror ikke du skal beskylde meg for å ikke kunne lese, om du ikke klarer å lese det jeg skriver.

Mine påstander:

- sorg er ikke ansett for å være en sykdom, altså er det heller ikke grunnlag for sykemelding.

- for å få DIAGNOSEN depresjon, så er det et tidsaspekt inne i bildet.

For å få diagnosen depresjon, må de depressive symptomene være tilstede for det meste av dagen, hver dag, i minst to uker. Symptomene må også være av en slik art at de forstyrrer ens sosiale og/eller arbeidsmessige funksjonsevne.

http://oslo-psykologene.no/behandling-av-depresjon/hva-er-depresjon

Det jeg skrev var at man ikke kan sette diagnosen depresjon basert på 2-3 dager hvor man har det kjipt, etter et brudd.

Det du skriver om, en akutt depressiv reaksjon, er ikke det samme som sorg. Sorg er ikke sykdom. En akutt psykisk reaksjon er det. Og da er det det man sykemeldes for, ikke sorg. I de tilfellene hvor noen, etter et dødsfall reagerer så sterkt, så er hele poenget at det ligger utenfor "normal" sorg, og dermed havner over i sykdom.

Jeg skjønner egentlig ikke hva du krangler på. Det er ikke noe av det du skriver som står i motsetning til mine påstander.

Men for all del, la meg oppsummere en gang til

- sorg er ikke regnet som sykdom. For å få sykemelding, må man være syk.

- for å få diagnosen depresjon, så må problemene være der over noe tid.

- i tilfeller hvor sorg går over til å være noe mer, eller annet, er det sykdom. Da kan man sykemeldes. Og akutte psykiske reaksjoner er utenfor sorgnormalen, og dermed sykdom.

[Genesis]

Jepp. Det skal jeg også.

Vampen: Du nevner det med sykdomskategorier. Ingen av oss vet hvilken sykdomskategori hennes lege vil finne det naturlig å putte dette tilfellet inn i. Mange muligheter - f.eks. traume, depresjon, sosial angst etc etc. Mange sekker her med mange underkategorier.

Tror vi bør la det være opp til legen å avgjøre hvordvidt TS kvalifiserer til en sykmelding mtp hennes symptomer.

Jeg synes det er verdt å tenkte over at det i mange land er vanlig å jobbe tolv timers dager bare for å fø familien. Her i Norge har vi verdens beste system for fravær fra jobb, verdens korteste arbeidstider og mest ferie. Det er overhodet ikke synd på en selvom man enkelte dager må dra på jobben selvom man helst skulle gjort noe annet. Mennesker som er så skjøre at de ikke klarer å stille på jobb på grunn av kjærlighetssorg har møtt for lite motstand her i livet. Hvordan skulle samfunnet sett ut hvis alle hendelser som kan fremskape negative følelser i oss, skulle vært fraværsgrunn på jobben?

Det er respektløst å slenge rundt seg med diagnoser i forhold til de som faktisk har en reell lidelse. Kjærlighetssorg er ikke depresjon, og man har ikke sosial angst selvom man helst ikke vil gå ut av huset på en ukes tid. Og traumer etter brudd? Du kan ikke være seriøs. Traumer oppstår etter voldtekt, bevitnelse av plutselige dødsfall og grove voldsepisoder. Ikke at gubben kommer og vil skilles!

[Capt. Obvious]

Jeg synes det er verdt å tenkte over at det i mange land er vanlig å jobbe tolv timers dager bare for å fø familien. Her i Norge har vi verdens beste system for fravær fra jobb, verdens korteste arbeidstider og mest ferie. Det er overhodet ikke synd på en selvom man enkelte dager må dra på jobben selvom man helst skulle gjort noe annet. Mennesker som er så skjøre at de ikke klarer å stille på jobb på grunn av kjærlighetssorg har møtt for lite motstand her i livet. Hvordan skulle samfunnet sett ut hvis alle hendelser som kan fremskape negative følelser i oss, skulle vært fraværsgrunn på jobben?

Nå, hvilken arbeidshverdag man har er i meget sterk grad bransjebestemt her i Norge, og det vil du skjønne når du har vært i arbeidslivet en stund. Uansett er dette bare en digresjon fra din side og ikke noe som er relevant for debatten. Vi diskuterer ikke folk som er hjemme fra jobb pga. en normal kjærlighetssorg, men i sammenheng med at enkelte kan få psykiske reaksjoner utover det som er normalt. Det er det som har vært det essensielle i tråden ganske lenge, og noe du ville fått med deg dersom du faktisk leste den.

Det er respektløst å slenge rundt seg med diagnoser i forhold til de som faktisk har en reell lidelse. Kjærlighetssorg er ikke depresjon, og man har ikke sosial angst selvom man helst ikke vil gå ut av huset på en ukes tid. Og traumer etter brudd? Du kan ikke være seriøs. Traumer oppstår etter voldtekt, bevitnelse av plutselige dødsfall og grove voldsepisoder. Ikke at gubben kommer og vil skilles!

Det er hverken du eller de fleste andre her inne kvalifisert til å si noe om. Men heldigvis er det hverken du eller de fleste av de andre forståsegpåerne her inne som skal sette diagnoser. For øvrig er det ingen enighet om at psykiske reaksjoner/senskader nødvendigvis må skyldes et alvorlig forløp for at det skal kunne settes en psykisk diagnose.

[AnonymBruker]

Nei, men det har jeg heller ikke skrevet noe sted.

Anonym poster: 9c36423961b31ae0acde0f1f532473ae

Joda, det gjør du:

Depresjonen trenger ikke å komme etter en viss tid, det kan like så godt være en akutt depressiv reaksjon rett etter dødsfallet

Hvis dette ikke er hva du mener, får du prøve å formulere deg annerledes. At setningen din er litt krøkkete og vanskelig å forstå, er jo en annen sak. Det før og etter komma henger ikke helt sammen.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

[AnonymBruker]

Hva er galt med "depresjonsfølelse"? Det er ikke jeg som har funnet det på, men det står på sykemeldinga mi. Dermed er det vel et gyldig ord å bruke, er det ikke det?

Nei, det er ikke et "gyldig ord å bruke". Det har seg slik at en fastlege som sykmelder ikke kan skrive hva som helst som diagnose. NAV opererer med et sett godkjente termer og begrep, hvor "depresjonsfølelse" ikke er ett av disse. Legen kan ikke skrive "Pasienten kjenner seg ute av stand til å jobbe grunnet psykisk reaksjon etter brudd". Lege kan ikke skrive "Pasienten føler seg deprimert" eller "Pasienten har depresjonsfølelse". Han/hun kan heller ikke skrive at "Pasienten sover ikke grunnet samlivsbrudd og er derfor ikke i stand til å jobbe". Legen må putte dine symptomer inn i en "sekk", en "sekk" som har et navn - som NAV godkjenner. Nav godkjenner f.eks. "Depresjon INA" - en ganske vanlig betegnelse. INA står for "ikke nærmere angitt", altså man spesifiserer ikke hva depresjonen går i, men gir diagnosen depresjon. Dette gjør man ikke ved at pasienten sier at hun/han "har en depresjonsfølelse", det skal litt mer til. Det er mange kriterer som skal være oppfylt for at man opererer med diagnosen depresjon, og en akutt psykisk reaksjon "kvalifiserer" ikke til diagnosen depresjon. Som en annen påpeker her, ved depresjon kommer det inn et tidsaspekt. En akutt psykisk reaksjon kan selvfølgelig føre til depresjon.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

[Gjest Iah]

Nei, det er ikke et "gyldig ord å bruke". Det har seg slik at en fastlege som sykmelder ikke kan skrive hva som helst som diagnose. NAV opererer med et sett godkjente termer og begrep, hvor "depresjonsfølelse" ikke er ett av disse. Legen kan ikke skrive "Pasienten kjenner seg ute av stand til å jobbe grunnet psykisk reaksjon etter brudd". Lege kan ikke skrive "Pasienten føler seg deprimert" eller "Pasienten har depresjonsfølelse". Han/hun kan heller ikke skrive at "Pasienten sover ikke grunnet samlivsbrudd og er derfor ikke i stand til å jobbe". Legen må putte dine symptomer inn i en "sekk", en "sekk" som har et navn - som NAV godkjenner. Nav godkjenner f.eks. "Depresjon INA" - en ganske vanlig betegnelse. INA står for "ikke nærmere angitt", altså man spesifiserer ikke hva depresjonen går i, men gir diagnosen depresjon. Dette gjør man ikke ved at pasienten sier at hun/han "har en depresjonsfølelse", det skal litt mer til. Det er mange kriterer som skal være oppfylt for at man opererer med diagnosen depresjon, og en akutt psykisk reaksjon "kvalifiserer" ikke til diagnosen depresjon. Som en annen påpeker her, ved depresjon kommer det inn et tidsaspekt. En akutt psykisk reaksjon kan selvfølgelig føre til depresjon.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

Dette er helt riktig. Jeg fikk en gang sykemelding av legen min, hvor hun hadde oppgitt "stress" som diagnose. Den måtte hun trekke tilbake å gi meg en annen diagnose, fordi NAV anerkjenner ikke stress som sykemeldingsgrunnlag og jeg ville derfor ikke fått sykepenger.

[Genesis]

Nå, hvilken arbeidshverdag man har er i meget sterk grad bransjebestemt her i Norge, og det vil du skjønne når du har vært i arbeidslivet en stund. Uansett er dette bare en digresjon fra din side og ikke noe som er relevant for debatten. Vi diskuterer ikke folk som er hjemme fra jobb pga. en normal kjærlighetssorg, men i sammenheng med at enkelte kan få psykiske reaksjoner utover det som er normalt. Det er det som har vært det essensielle i tråden ganske lenge, og noe du ville fått med deg dersom du faktisk leste den.

Det er hverken du eller de fleste andre her inne kvalifisert til å si noe om. Men heldigvis er det hverken du eller de fleste av de andre forståsegpåerne her inne som skal sette diagnoser. For øvrig er det ingen enighet om at psykiske reaksjoner/senskader nødvendigvis må skyldes et alvorlig forløp for at det skal kunne settes en psykisk diagnose.

For det første; Du har ingen forutsetninger for å vite hvor lenge jeg har vært i arbeidslivet. For det andre; Hvordan har du tenkt å skille mellom normal kjærlighetssorg og "utvidede" symptomer. Du opphøyer indirekte leger og psykologer til allvitende guder i resonnementet ditt. En diagnose er noe som settes i samspill mellom lege og pasient, ikke noe legen gjør i et vakuum. Statistikkene kan tyde på at enkelte leger er vel rause med både sykemeldinger og preskripsjoner, noe som også har vært oppe til diskusjon flere ganger de seneste årene. Vi er på vei mot et samfunn hvor hvermansen kan påberope seg nærmest alt mulig rart, og legen kan ikke annet enn å sykemelde. Depresjon, sorg og stress er ikke objektive, kvantitative størrelser som kan måles, og derfor blir legene oftere enn ikke nødt til å stryke "pasientene" medhårs.

Hvis du hadde kunnet litt om økonomi, både når det kommer til insentivteori, og samfunnsøkonomiske konsekvenser av en slik praksis du legger opp til ville du nok tenkt deg om en gang til!

[AnonymBruker]

Jeg synes det er verdt å tenkte over at det i mange land er vanlig å jobbe tolv timers dager bare for å fø familien. Her i Norge har vi verdens beste system for fravær fra jobb, verdens korteste arbeidstider og mest ferie. Det er overhodet ikke synd på en selvom man enkelte dager må dra på jobben selvom man helst skulle gjort noe annet. Mennesker som er så skjøre at de ikke klarer å stille på jobb på grunn av kjærlighetssorg har møtt for lite motstand her i livet. Hvordan skulle samfunnet sett ut hvis alle hendelser som kan fremskape negative følelser i oss, skulle vært fraværsgrunn på jobben?

Det er respektløst å slenge rundt seg med diagnoser i forhold til de som faktisk har en reell lidelse. Kjærlighetssorg er ikke depresjon, og man har ikke sosial angst selvom man helst ikke vil gå ut av huset på en ukes tid. Og traumer etter brudd? Du kan ikke være seriøs. Traumer oppstår etter voldtekt, bevitnelse av plutselige dødsfall og grove voldsepisoder. Ikke at gubben kommer og vil skilles!

Det er nå engang slik at vi mennesker er forskjellige ellers så hadde vi vel fått kommunistiske tendenser.

Vi mennesker har forskjellige verdier i livet sitt.

Jeg finner meg i at andre mennesker har andre idealer enn meg selv og i gjengjeld så forventer jeg at andre mennesker respekterer mine verdier.

Og personlig så synes jeg ikke at det å være "sterk", som er så fremelsket i vårt samfunn, er det aller viktigste.

Selv så hadde nok et brudd til den jeg har elsket i så mange år ført til en langvarig sykemelding. Ikke noe jeg forteller sjefen sånn i forkant selvfølgelig, men.

Det er rett og slett fordi

Kjærligheten

er det aller største

for meg i alle fall.

Dersom rettigheter iht arbeidsmiljøloven etterfølges på det respektive arbeidssted så venter også jobben den dagen man ser lyset igjen.

(PS Så noen diskuterte depresjon. Tror man kan få sykemelding for depresjon selv om det tar månedvis å komme til utredning og få diagnose hos spesialister på psykiatri)

Anonym poster: 34fbfb4f63114709b2a40fbcab3926fa

[Capt. Obvious]

For det første; Du har ingen forutsetninger for å vite hvor lenge jeg har vært i arbeidslivet. For det andre; Hvordan har du tenkt å skille mellom normal kjærlighetssorg og "utvidede" symptomer. Du opphøyer indirekte leger og psykologer til allvitende guder i resonnementet ditt. En diagnose er noe som settes i samspill mellom lege og pasient, ikke noe legen gjør i et vakuum. Statistikkene kan tyde på at enkelte leger er vel rause med både sykemeldinger og preskripsjoner, noe som også har vært oppe til diskusjon flere ganger de seneste årene. Vi er på vei mot et samfunn hvor hvermansen kan påberope seg nærmest alt mulig rart, og legen kan ikke annet enn å sykemelde. Depresjon, sorg og stress er ikke objektive, kvantitative størrelser som kan måles, og derfor blir legene oftere enn ikke nødt til å stryke "pasientene" medhårs.

Jeg behøver faktisk ikke å skille på noe som helst, og det har nesten heller ingen andre her inne kompetanse til å gjøre. Som du skriver er det ikke enkelt å diagnostere psykiske lidelser siden det i stor grad dreier seg om lite målbare størrelser, og nettopp derfor er det så viktig at det er fagpersoner som vurderer dette. En generell samfunnsdebatt om sykemeldinger og om man kan finne gode alternativer er så absolutt ønskelig, men faktum er likevel at det ikke er noen andre enn fagpersoner som kan vurdere om det er et reelt behov for sykemelding eller ikke. At enkelte politikere, arbeidsgivere og andre ikke liker at det er slik skal de få lov til å mene, men det er da i beste fall en ukvalifisert mening satt opp mot en kvalifisert. Helsepersonell er selvsagt ikke allvitende guder (det er dine ord, som du får stå for selv), men de er i det minste betydelig mer kvalifisert enn de fleste andre. Og det skulle jo bare mangle når det er yrket deres.

Hvis du hadde kunnet litt om økonomi, både når det kommer til insentivteori, og samfunnsøkonomiske konsekvenser av en slik praksis du legger opp til ville du nok tenkt deg om en gang til!

Du bør nok selv være forsiktig med å anta noe som helst, disse teoriene og anvendelsene av dem er temmlig godt kjent blant de fleste, og mye av det er å anse som allmennkunnskap. Det er ingen som er tjent med overdreven bruk av sykemeldinger på det psykiske planet, hverken individet eller samfunnet, på en annen side er det lite formålstjenlig å ikke ta dette virkemiddelet i bruk dersom det er et reelt behov for det. Begynner man å regne på hva det koster å ha folk som ikke er i stand til å ivareta jobben sin på en skikkelig måte så kan dette lett overgå hva en tidsbegrenset sykemelding koster.

[Genesis]

Jeg behøver faktisk ikke å skille på noe som helst, og det har nesten heller ingen andre her inne kompetanse til å gjøre. Som du skriver er det ikke enkelt å diagnostere psykiske lidelser siden det i stor grad dreier seg om lite målbare størrelser, og nettopp derfor er det så viktig at det er fagpersoner som vurderer dette. En generell samfunnsdebatt om sykemeldinger og om man kan finne gode alternativer er så absolutt ønskelig, men faktum er likevel at det ikke er noen andre enn fagpersoner som kan vurdere om det er et reelt behov for sykemelding eller ikke. At enkelte politikere, arbeidsgivere og andre ikke liker at det er slik skal de få lov til å mene, men det er da i beste fall en ukvalifisert mening satt opp mot en kvalifisert. Helsepersonell er selvsagt ikke allvitende guder (det er dine ord, som du får stå for selv), men de er i det minste betydelig mer kvalifisert enn de fleste andre. Og det skulle jo bare mangle når det er yrket deres.

Du bør nok selv være forsiktig med å anta noe som helst, disse teoriene og anvendelsene av dem er temmlig godt kjent blant de fleste, og mye av det er å anse som allmennkunnskap. Det er ingen som er tjent med overdreven bruk av sykemeldinger på det psykiske planet, hverken individet eller samfunnet, på en annen side er det lite formålstjenlig å ikke ta dette virkemiddelet i bruk dersom det er et reelt behov for det. Begynner man å regne på hva det koster å ha folk som ikke er i stand til å ivareta jobben sin på en skikkelig måte så kan dette lett overgå hva en tidsbegrenset sykemelding koster.

Hele poenget er at vi har fremdyrket en kultur hvor man ikke tåler noe som helst. Dette er blant annet et resultat av den utrolig individualistiske tankegangen vi har i vesten. I mer kollektivistiske samfunn som Japan hadde du sjelden støtt på personer som har like lav terskel for å sykemelde seg i Norge. Nå sier jeg ikke at det er et ideal med ekstremt høye terskler (blant annet i japan har arbeidspresset ført til den høyeste selvmordsstatistikken i verden), men det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Utviklingen går i feil retning.

Jeg har da selv ligget med kjærlighetssorg jeg, og slått knyttneven i hodeputa og grini, men det har aldri falt meg inn å ta ut egenmelding eller sykemelde meg på grunn av kjærlighetssorg. Jeg er villig til å påstå at hvis man får varige mèn av et samlivsbrudd har man fundamentalt lite utviklet psykisk viljestyrke!

Endret 28. september 2012 av Genesis