Sjefen blir sur etter brudd

[Gjest Vampen]

At du leser noe annet ut av hovedinnlegget er selvsagt helt uproblematisk. Jeg for min del mener at det essensielle er at hun ikke har greid å gå på jobb, og da bør man ta utgangspunkt i det. Ellers er jeg egentlig ikke enig i at man ikke skal problematisere sorg som reaksjon, for det er først når man gjør nettopp det at man kommer videre og bygger ny kunnskap. Jeg tror dette handler om overdrevent negative konnotasjoner til det å "problematisere". Når man i dette tilfellet probelmatiserer en sorgreaksjon så betyr ikke det at man nødvendigvis skal trå til med en konklusjon om at dette er sykdom og påfølgende sykemelding eller at alle problemer skal løses, men man må likevel våge å betrakte det som et problem for å ha grunnlag for å vurdere det i det hele tatt. Hvis ikke kommer man ingen vei, og vi får heller ikke ny kunnskap om psykisk sykom.

For å trekke inn en sammenligning kan man jo ta for seg hvordan folk med alvorlig dysleksi ble ansett i "gamle dager", da man ikke hadde nok kunnskap om det. Før man våget å problematisere det ble de ofte ansett som dumme eller lite intelligente og at de hadde fint lite å bidra med i samfunnet. Hadde ikke fagpersonene turt å problematisere symptomene så hadde vi vært på nøyaktig samme sted i dag, med en masse mennesker som ikke kunne bidratt i arbeidslivet. Jeg håper at vi som samfunn kan være modige nok til å kunne betrakte situasjoner fra et problems synsvinkel slik at vi også får mer kunnskap om psykisk sykdom, dette krever holdninger som er diametralt forskjellige fra de du presenterer her.

Nå skrev vel ikke jeg at sorg eller psykisk sykdom ikke kan eller skal problematiseres? Jeg skrev at de symptomene TS nevner i HI, ikke bør sykeliggjøres eller problematiseres. Eller overdramatiseres. Det største problemet jeg har med denne tråden, er at begreper sauses sammen, og ting blåses ut av propsjoner og diagnostiseres. Det betyr ikke at jeg er i mot at effektene av sorg skal forskes på, snarere tvert i mot. Det jeg derimot er i mot, er at det minste tegn på at man, av naturlige årsaker, har det litt kjipt, er sykemeldingsgrunnlag og forferdelig. Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å putte alt i en stor sekk. For å ta et eksempel, jeg kjenner flere som har blitt nektet sykemelding etter å ha mistet barn, under forholdsvis dramatiske omstendigheter. Fordi sorg er ikke sykdom. I disse tilfellene har det ført til at disse må stå i en jobb de absolutt ikke mestrer, før de etterhvert har endt opp med alvoligere diagnoser, som PTSD. Jeg er egentlig ikke fan av å gradere sorg, fordi ens egen sorg alltid er den største. Men samtidig finnes det forskjellige former for sorg. En kjærlighetssorg er kjipt, men er det det samme som sorgen etter å ha sett ditt nyfødte barn kjempe for livet i to uker, og så dø? Jeg tror ikke det. Og jeg tar 10 av førstnevnte, fremfor 1 av sistnevnte.

Det er mye tabu i forbindelse med sorg. Både i samfunnet, og i møte med systemet. Det er trist, men det er kanskje ikke så rart, om vi er der at å gråte, og slite med å smile til kunder, etter et brudd med kjæresten, skal gjøres så stort og problematisk at det skal sykemeldes og sykeliggjøes. På samme måte kan man si at det å ha det kjipt et par dager, ikke er det samme som å ha diagnosen deprimert. Å ikke ha lyst til å gå ut et par dager, fordi man har kjærlighetssorg, er ikke det samme som å ha sosial angst. At xen din dumpa deg, gjør ham ikke til psykopat. Om man senker grensene så mye at man ukritisk slenger alt dette i en stor sekk, så er jeg skeptisk til hva det vil gjøre med inntrykket av de, i mine øyne, mer alvorlige tilfellene.

Jeg er for muligheten for sorgmelding. I de tilfellene hvor man opplever ting som er så tøffe at sorgen setter en ut av spill, så er jeg for at det skal være mulighet for å få tid og rom til å sørge. Uten at man må få psykiske diagnoser i journalen. Men skal det være mulig, så må man, fra et samfunnsmessig perspektiv, ha noen grenser. De fleste opplever flere former for sorger i løpet av livet, de fleste er ikke så alvorlig at det er nødvendig å holde seg hjemme fra jobb på samfunnet eller arbeidsgivers regning. Når jeg var 19 ble katten min påkjørt og drept, jeg var fryktelig trist, og gikk gjennom en slags sorg. Det er allikevel ikke så alvorlig at det bør sykemeldes, til tross for at jeg faktisk gråt og hadde det fælt en liten stund. Pårørende etter 22 juli derimot, burde få en sykemelding, om de føler behov for det. På samme måte, så synes ikke jeg at kjærlighetssorg bør kvalifisere til sykemelding, med mindre det utvikler seg til noe mer. Og i mange tilfeller må man se det an litt, før man har mulighet til å kunne si at det har blitt noe mer.Derfor misliker jeg også dette behovet for å overdramatisere hvor problematisk ting som symptomene i HI er. Kjipt? Ja. Så ille at man må sykemeldes som deprimert og holde seg borte fra jobben? I mange tilfeller, nei.

[super-s]

Hvis det er sånn at bruddet har gjort deg deprimert og du trenger en pause, er vel det beste å dra til legen og få en liten sykemelding. Da har ikke sjefen din noe han skulle sagt!

[Gjest FraSofan]

Jeg gadd ikke lese alle sidene, så det kan hende noen andre har kommet med noe lignende det jeg vil skrive, men likevel: uten at jeg er lege, psykolog, eller på noen som helst måte har faglige kvalifikasjoner til å mene noe om TS' mentale og/eller fysiske helse, samtidig som jeg heller ikke er utdannet jurist, tenker jeg som potensiell arbeidsgiver at hvor vidt samlivsbrudd i mitt hode gir grunnlag for en kortere periode med sykemelding avhenger av flere faktorer. Altså er det ikke jeg som arbeidsgiver som bestemmer dette, men ift. hvordan jeg ville reagert (siden problemet her såvidt jeg forstår går på at sjefen blir sur). Først og fremst tenker jeg at dersom det dreier seg om et mangeårig forhold, med eller uten barn, så er det én ting. Dreier det seg om et forhold av typen et par uker eller noen få måneder, så er jeg nok ikke like forståelsesfull dersom arbeidstager mener seg berettiget til å sippe og ligge hjemme med full lønn i flere uker; det ser jeg faktisk ikke helt poenget med. Samtidig kommer man ikke unna at folk er forskjellige, og at det er noen som er mer "følelsesmennesker" enn andre, så det er kommer jo en individuell bit inn i dette her også. I tillegg er det forskjell på om det dreier seg om et ganske brutalt brudd (som jo ofte gir utslag i følelsesladde etterreaksjoner) eller en mer vennlig avslutning hvor man skilles som venner, hvorvidt det er eiendom inne i bildet, f.eks. dersom arbeidstager plutselig står uten et sted å bo, og lignende. Nå vet jeg heller ikke hvor mye sjefen vet om dette forholdet, men dette er eksempler på ting jeg ville tatt med i betraktningen selv, reaksjonsmessig.

Men rent generelt tror jeg kanskje at jeg ville blitt litt oppgitt dersom en arbeidstager (spesielt en ung) sykemeldte seg i flere uker pga. noe sånt. Noen dager kan jeg selvsagt forstå, men dersom vedkommende plutselig begynner å grine på jobb flere uker etterpå, da blir jeg nok litt sånn "eeh.. hva skjer her egentlig?"..

Jeg vil uansett prøve å komme arbeidstager i møte; samlivsbrudd er ikke bare-bare, og som sjef vil jeg jo at mine ansatte skal trives på jobb, og ha det bra ellers også. Litt hønemortendenser, faktisk..

Ut i fra det du skriver her synes jeg absolutt du bør ta deg tid til å lese hele tråden før du svarer.

[Capt. Obvious]

Nå skrev vel ikke jeg at sorg eller psykisk sykdom ikke kan eller skal problematiseres? Jeg skrev at de symptomene TS nevner i HI, ikke bør sykeliggjøres eller problematiseres. Eller overdramatiseres. Det største problemet jeg har med denne tråden, er at begreper sauses sammen, og ting blåses ut av propsjoner og diagnostiseres. Det betyr ikke at jeg er i mot at effektene av sorg skal forskes på, snarere tvert i mot. Det jeg derimot er i mot, er at det minste tegn på at man, av naturlige årsaker, har det litt kjipt, er sykemeldingsgrunnlag og forferdelig. Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å putte alt i en stor sekk. For å ta et eksempel, jeg kjenner flere som har blitt nektet sykemelding etter å ha mistet barn, under forholdsvis dramatiske omstendigheter. Fordi sorg er ikke sykdom. I disse tilfellene har det ført til at disse må stå i en jobb de absolutt ikke mestrer, før de etterhvert har endt opp med alvoligere diagnoser, som PTSD. Jeg er egentlig ikke fan av å gradere sorg, fordi ens egen sorg alltid er den største. Men samtidig finnes det forskjellige former for sorg. En kjærlighetssorg er kjipt, men er det det samme som sorgen etter å ha sett ditt nyfødte barn kjempe for livet i to uker, og så dø? Jeg tror ikke det. Og jeg tar 10 av førstnevnte, fremfor 1 av sistnevnte.

Det er mye tabu i forbindelse med sorg. Både i samfunnet, og i møte med systemet. Det er trist, men det er kanskje ikke så rart, om vi er der at å gråte, og slite med å smile til kunder, etter et brudd med kjæresten, skal gjøres så stort og problematisk at det skal sykemeldes og sykeliggjøes. På samme måte kan man si at det å ha det kjipt et par dager, ikke er det samme som å ha diagnosen deprimert. Å ikke ha lyst til å gå ut et par dager, fordi man har kjærlighetssorg, er ikke det samme som å ha sosial angst. At xen din dumpa deg, gjør ham ikke til psykopat. Om man senker grensene så mye at man ukritisk slenger alt dette i en stor sekk, så er jeg skeptisk til hva det vil gjøre med inntrykket av de, i mine øyne, mer alvorlige tilfellene.

Jeg er for muligheten for sorgmelding. I de tilfellene hvor man opplever ting som er så tøffe at sorgen setter en ut av spill, så er jeg for at det skal være mulighet for å få tid og rom til å sørge. Uten at man må få psykiske diagnoser i journalen. Men skal det være mulig, så må man, fra et samfunnsmessig perspektiv, ha noen grenser. De fleste opplever flere former for sorger i løpet av livet, de fleste er ikke så alvorlig at det er nødvendig å holde seg hjemme fra jobb på samfunnet eller arbeidsgivers regning. Når jeg var 19 ble katten min påkjørt og drept, jeg var fryktelig trist, og gikk gjennom en slags sorg. Det er allikevel ikke så alvorlig at det bør sykemeldes, til tross for at jeg faktisk gråt og hadde det fælt en liten stund. Pårørende etter 22 juli derimot, burde få en sykemelding, om de føler behov for det. På samme måte, så synes ikke jeg at kjærlighetssorg bør kvalifisere til sykemelding, med mindre det utvikler seg til noe mer. Og i mange tilfeller må man se det an litt, før man har mulighet til å kunne si at det har blitt noe mer.Derfor misliker jeg også dette behovet for å overdramatisere hvor problematisk ting som symptomene i HI er. Kjipt? Ja. Så ille at man må sykemeldes som deprimert og holde seg borte fra jobben? I mange tilfeller, nei.

Forutsetningen for at forskerne skal få et grunnlag for å skape ny kunnskap er jo nettopp at man anerkjenner at enkelte kan få ettervirkninger av sorg og at folk faktisk tør å gå til lege. Hvis vi legger opp til det motsatte, dvs. et samfunn der folk rett og slett ikke tør gå til lege fordi de blir mistenkeliggjort så vil dette til syvende og sist være til hinder for å skape ny kunnskap. Svært mye av forskningen i dag gjøres ikke bak lukkede dører på et kontor eller laboratorium, men man tar utgangspunkt i relle situasjoner og problemer og begynner derfra. Eksemplene du nevner om de du kjenner representerer jo faktisk motsatsen til et åpent og anerkjennende samfunn, og konsekvensene så du jo, og jeg mener det er på tide å ta tak når selv tap av egne barn ikke kvalifiserer for sykefravær. Man får heller ikke færre sekkebetegnelser ved at man ikke åpner opp for å bygge ny kunnskap, snarere gjelder det motsatte. Jeg ser ikke forskjellig på et samfunn som betegner alt som depresjon/psykiske problemer kontra det å anse det som "bare sorg", dette er bare to sider av samme sak.

[Gjest Vampen]

Forutsetningen for at forskerne skal få et grunnlag for å skape ny kunnskap er jo nettopp at man anerkjenner at enkelte kan få ettervirkninger av sorg og at folk faktisk tør å gå til lege. Hvis vi legger opp til det motsatte, dvs. et samfunn der folk rett og slett ikke tør gå til lege fordi de blir mistenkeliggjort så vil dette til syvende og sist være til hinder for å skape ny kunnskap. Svært mye av forskningen i dag gjøres ikke bak lukkede dører på et kontor eller laboratorium, men man tar utgangspunkt i relle situasjoner og problemer og begynner derfra. Eksemplene du nevner om de du kjenner representerer jo faktisk motsatsen til et åpent og anerkjennende samfunn, og konsekvensene så du jo, og jeg mener det er på tide å ta tak når selv tap av egne barn ikke kvalifiserer for sykefravær. Man får heller ikke færre sekkebetegnelser ved at man ikke åpner opp for å bygge ny kunnskap, snarere gjelder det motsatte. Jeg ser ikke forskjellig på et samfunn som betegner alt som depresjon/psykiske problemer kontra det å anse det som "bare sorg", dette er bare to sider av samme sak.

Jeg er ikke helt enig. Jeg synes ikke sorg skal sykeliggjøres. Sliter du etter å ha mistet barnet ditt, så er det en normal reaksjon. Det er ikke et sykdomstegn, og bør heller ikke gjøres til det. Derfor bør slike tilfeller eventuelt få en egen kategori, som ikke er det samme som psykisk sykdom. For selv om noen av symptomene kan være det samme, så er det to forskjellige ting. Vi har psykisk sykdom, og vi har tilfeller hvor sorgen er av en slik karakter at man trenger tid. Det betyr ikke at det er det samme, eller at f.eks tilbud, rettigheter og behandling bør være det samme. Det bør forstås som to separate ting.

Jeg har heller ikke på noe tidspunkt sagt i mot at folk skal kunne gå til lege, eller at man skal innhente informasjon om alskens reaksjoner og opplevelser. Det er helt greit. Mitt utgangspunkt er, og har hele tiden vært, det økonomisk aspektet i sykemeldinger og egenmeldinger. Av samme grunn har jeg heller ikke noe problem med at folk som har en litt kjip periode, ber om tilrettelegging, tar ut ferie eller pemisjon. Målet er ikke at alle, til enhver pris, skal jobbe seg gjennom alt. Velferdsstaten er et flott konsept. Men den har også sine begrensninger. Det finnes grenser for hva arbeidsgivere og stat skal og bør sponse. Jeg synes det er helt greit at det settes noen forventninger til hva man under normale omstendigheter, skal kunne takle uten å ha rett til økonomisk støtte. For min del havner en ordinær kjærlighetssorg i den kategorien. Det betyr ikke at man ikke har det kjipt, eller at man ikke skal kunne gå til lege eller ha mulighet til å ta ut ferie ect, eller at det ikke finnes omstendigheter som gjør at en kjærlighetssorg blir mer alvorlig. Og da bør man også få hjelp. Men frem til det, så bør man, i mine øyne, ordne seg som best man kan, uten sykemelding eller egenmelding.

[Capt. Obvious]

Jeg er ikke helt enig. Jeg synes ikke sorg skal sykeliggjøres. Sliter du etter å ha mistet barnet ditt, så er det en normal reaksjon. Det er ikke et sykdomstegn, og bør heller ikke gjøres til det. Derfor bør slike tilfeller eventuelt få en egen kategori, som ikke er det samme som psykisk sykdom. For selv om noen av symptomene kan være det samme, så er det to forskjellige ting. Vi har psykisk sykdom, og vi har tilfeller hvor sorgen er av en slik karakter at man trenger tid. Det betyr ikke at det er det samme, eller at f.eks tilbud, rettigheter og behandling bør være det samme. Det bør forstås som to separate ting.

Jeg har heller ikke på noe tidspunkt sagt i mot at folk skal kunne gå til lege, eller at man skal innhente informasjon om alskens reaksjoner og opplevelser. Det er helt greit. Mitt utgangspunkt er, og har hele tiden vært, det økonomisk aspektet i sykemeldinger og egenmeldinger. Av samme grunn har jeg heller ikke noe problem med at folk som har en litt kjip periode, ber om tilrettelegging, tar ut ferie eller pemisjon. Målet er ikke at alle, til enhver pris, skal jobbe seg gjennom alt. Velferdsstaten er et flott konsept. Men den har også sine begrensninger. Det finnes grenser for hva arbeidsgivere og stat skal og bør sponse. Jeg synes det er helt greit at det settes noen forventninger til hva man under normale omstendigheter, skal kunne takle uten å ha rett til økonomisk støtte. For min del havner en ordinær kjærlighetssorg i den kategorien. Det betyr ikke at man ikke har det kjipt, eller at man ikke skal kunne gå til lege eller ha mulighet til å ta ut ferie ect, eller at det ikke finnes omstendigheter som gjør at en kjærlighetssorg blir mer alvorlig. Og da bør man også få hjelp. Men frem til det, så bør man, i mine øyne, ordne seg som best man kan, uten sykemelding eller egenmelding.

Poenget var jo at informasjon om alskens opplevelser og reaksjoner heller ikke kan innhentes hvis vi legger opp til et samfunn der folk ikke tør å gå til lege. Det vil ikke finnes noe utgangspunkt, fordi tilfellene av potensielle senskader aldri vil bli registrert, det vil bli mye vanskeligere å tallfeste omfanget av et potensielt problem, og ikke minst vil vi få flere tilfeller av folk som ikke går til lege og potensielt pådrar seg senskader, for eksempel slik som noen av de du visste om som pådro seg ptsd, noe som i hvert fall er samunnsøkonomisk negativt.

Det er ingen automatikk i at legebesøk = sykeliggjøring/sykemelding siden det er langt fra alle besøk som ender med sykemelding. På den annen side er det svært god samfunnsøkonomi å oppdage forløp til senskader tidligst mulig, kanskje man til og med kan unngå sykemelding over tid fordi man skaper rom for å finne andre løsninger.

[Genesis]

Hvis det er sånn at bruddet har gjort deg deprimert og du trenger en pause, er vel det beste å dra til legen og få en liten sykemelding. Da har ikke sjefen din noe han skulle sagt!

Og det er denne holdningen jeg har problemer med! Nei, det er ikke bare å ta ut sykemelding fordi man "trenger en pause". Hvordan holdning har du det til det å arbeide egentlig?

[Genesis]

Poenget var jo at informasjon om alskens opplevelser og reaksjoner heller ikke kan innhentes hvis vi legger opp til et samfunn der folk ikke tør å gå til lege. Det vil ikke finnes noe utgangspunkt, fordi tilfellene av potensielle senskader aldri vil bli registrert, det vil bli mye vanskeligere å tallfeste omfanget av et potensielt problem, og ikke minst vil vi få flere tilfeller av folk som ikke går til lege og potensielt pådrar seg senskader, for eksempel slik som noen av de du visste om som pådro seg ptsd, noe som i hvert fall er samunnsøkonomisk negativt.

Det er ingen automatikk i at legebesøk = sykeliggjøring/sykemelding siden det er langt fra alle besøk som ender med sykemelding. På den annen side er det svært god samfunnsøkonomi å oppdage forløp til senskader tidligst mulig, kanskje man til og med kan unngå sykemelding over tid fordi man skaper rom for å finne andre løsninger.

Du er klar over at ptsd og enkelte andre lidelser er veldig moderne oppfinnelser. Psykologien og psykiatrien er en utrolig sprikende "vitenskap", og mange diagnoser har veldig glidende overganger til andre diagnoser, og igjen til det å bare ha det litt jævlig. En diagnostisering på en psykisk lidelse er ikke annet enn forskjellige symptomer som opptrer samtidig satt i et system som er vedtatt av fagmiljøet.

Personlig tror jeg denne overdiagnostiseringen bidrar mer til at man identifiserer seg som et offer, og at det på mange måter kan virke mot sin hensikt å få en diagnose. Dette illustreres godt med hvor forskjellig, forskjellige individer takler like påkjenninger. Psykisk sykdom kan ikke måles i samme grad som spredning av kreftceller, og er og blir en svært subjektiv øvelse. (joda, hjerneskanning viser forskjeller i forhold til friske individer på de tyngste lidelsene, men når vi snakker om lettere depresjoner, og lettere varianter av ptsd, samt en rekke angst og stressrealterte lidelser er dette i stor grad synsing). Og jeg har faktisk studert dette i flere år!

[Capt. Obvious]

Du er klar over at ptsd og enkelte andre lidelser er veldig moderne oppfinnelser. Psykologien og psykiatrien er en utrolig sprikende "vitenskap", og mange diagnoser har veldig glidende overganger til andre diagnoser, og igjen til det å bare ha det litt jævlig. En diagnostisering på en psykisk lidelse er ikke annet enn forskjellige symptomer som opptrer samtidig satt i et system som er vedtatt av fagmiljøet.

Personlig tror jeg denne overdiagnostiseringen bidrar mer til at man identifiserer seg som et offer, og at det på mange måter kan virke mot sin hensikt å få en diagnose. Dette illustreres godt med hvor forskjellig, forskjellige individer takler like påkjenninger. Psykisk sykdom kan ikke måles i samme grad som spredning av kreftceller, og er og blir en svært subjektiv øvelse. (joda, hjerneskanning viser forskjeller i forhold til friske individer på de tyngste lidelsene, men når vi snakker om lettere depresjoner, og lettere varianter av ptsd, samt en rekke angst og stressrealterte lidelser er dette i stor grad synsing). Og jeg har faktisk studert dette i flere år!

Joda, jeg er enig i at at det er en mer "flytende" og ikke fullt så kvantifiserbar vitenskap på samme måte som f. eks de realfaglige, men det er i høyeste grad fortsatt en etablert vitenskap med et forholdsvis etablert fagmiljø.

At det er vanskelig å sette diagnoser og ikke minst differensiere mellom ulike diagnoser og ulike sett av symptomer betyr jo forstatt ikke det samme som at ikke enkelte individers opplevelse av det er høyst reell, for eksempel de som opplever panikkangst som opplever fysiske manifestasjoner som hjertebank. Utstyret man bruker for å "scanne kroppen" på ulike vis og med ulike teknologier blir stadig mer sofistikert, og man skal ikke se bort fra at man greier å påvise stadig flere fysiske manifestasjoner som følge av psykiske lidelser.

Argumentet om at overdiagnostering bidrar til at flere føler seg som offere kan også snus på hodet; de som har et reelt behov har gjerne hatt god nytte av et behandlingsopplegg i etterkant. Istedet for at de går rundt udiagnostert, gjerne med negative tilhørende konsekvenser så får mange mulighet til å komme tilbake i jobb som et velfungerende medlem av samfunnet. Jeg syntes det er merkelig at du ikke er mer interessert i det aspektet når du nå har skrevet at du er fagperson.

[Gjest Vampen]

Poenget var jo at informasjon om alskens opplevelser og reaksjoner heller ikke kan innhentes hvis vi legger opp til et samfunn der folk ikke tør å gå til lege. Det vil ikke finnes noe utgangspunkt, fordi tilfellene av potensielle senskader aldri vil bli registrert, det vil bli mye vanskeligere å tallfeste omfanget av et potensielt problem, og ikke minst vil vi få flere tilfeller av folk som ikke går til lege og potensielt pådrar seg senskader, for eksempel slik som noen av de du visste om som pådro seg ptsd, noe som i hvert fall er samunnsøkonomisk negativt.

Det er ingen automatikk i at legebesøk = sykeliggjøring/sykemelding siden det er langt fra alle besøk som ender med sykemelding. På den annen side er det svært god samfunnsøkonomi å oppdage forløp til senskader tidligst mulig, kanskje man til og med kan unngå sykemelding over tid fordi man skaper rom for å finne andre løsninger.

Men igjen, jeg har da aldri sagt at folk ikke skal gå til legen? Det er "jeg har det litt vanskelig i dag, så jeg tror jeg sykemelder meg. Det kan jo være en 72 timers depresjon."-holdningen jeg reagerer på. Det er en balanse her, mellom et samfunn hvor folk ikke tør å gå til legen, og et hvor de sykemelder seg for depresjon om de har en dårlig hårdag.

Og som Genesis, så tror jeg ikke det er fullt så enkelt. For meg blir det også litt underlig å snakke om senskader i en tråd som har kjærlighetssorg som utgangspunkt.

[Capt. Obvious]

Men igjen, jeg har da aldri sagt at folk ikke skal gå til legen? Det er "jeg har det litt vanskelig i dag, så jeg tror jeg sykemelder meg. Det kan jo være en 72 timers depresjon."-holdningen jeg reagerer på. Det er en balanse her, mellom et samfunn hvor folk ikke tør å gå til legen, og et hvor de sykemelder seg for depresjon om de har en dårlig hårdag.

Jeg påstår ikke at du har sagt at man ikke skal gå til legen, men at det er en sannsynlig konsekvens av å legge opp til for mange (og for strenge) normative retningslinjer for når man skal kunne gå til lege og ikke. Dersom man nærmest vedtar at folk med kjærlighetssorg - nei de skal på ingen måte bli syke fordi det er lagt opp til at "det skal man bare tåle i et moderne samfunn" så øker risikoen for at enkelte som har behov for det faller igjennom og mulig pådrar seg senskader.

Og som Genesis, så tror jeg ikke det er fullt så enkelt. For meg blir det også litt underlig å snakke om senskader i en tråd som har kjærlighetssorg som utgangspunkt.

Fullstendig klar over at tråden har "tatt av litt", men utgangspunktet var en som hadde vært hjemme fra jobb på grunn av kjærlihetssorg, men det er likevel ikke helt unaturlig å diskutere hva som er den samfunnsmessig aksepterte "smerteterskelen" sett i lys av å fungere godt i hverdagen.

[AnonymBruker]

Du er klar over at ptsd og enkelte andre lidelser er veldig moderne oppfinnelser. Psykologien og psykiatrien er en utrolig sprikende "vitenskap", og mange diagnoser har veldig glidende overganger til andre diagnoser, og igjen til det å bare ha det litt jævlig. En diagnostisering på en psykisk lidelse er ikke annet enn forskjellige symptomer som opptrer samtidig satt i et system som er vedtatt av fagmiljøet.

Personlig tror jeg denne overdiagnostiseringen bidrar mer til at man identifiserer seg som et offer, og at det på mange måter kan virke mot sin hensikt å få en diagnose. Dette illustreres godt med hvor forskjellig, forskjellige individer takler like påkjenninger. Psykisk sykdom kan ikke måles i samme grad som spredning av kreftceller, og er og blir en svært subjektiv øvelse. (joda, hjerneskanning viser forskjeller i forhold til friske individer på de tyngste lidelsene, men når vi snakker om lettere depresjoner, og lettere varianter av ptsd, samt en rekke angst og stressrealterte lidelser er dette i stor grad synsing). Og jeg har faktisk studert dette i flere år!

Funfact: PTSD ble faktisk beskrevet så tidlig som på 500-tallet, men som psykiatrisk diagnose har du helt rett i at det først ble kartlagt på 70-tallet, da i etterkant av Vietnam-krigen. Det som er interessant er at obervasjonene gjort 1400 år tidligere også handlet om stressreaksjoner hos soldater etter krig. Prøver ikke å være en pedantisk nepe, jeg er bare litt nerd på området (synes dette er veldig interessant), og det sier litt om hvor mye av psykiatrisk medisin som først ble kartlagt/navngitt i forrige århundre, selv om man kan ha hatt kjennskap til det i hundrevis av år.

Til de som slenger rundt seg med stilige diagnoser (ikke Genesis) kan jeg jo bare legge til at samlivsbrudd IKKE er en vanlig årsak til PTSD, som regel er dette noe som kommer i etterkant av brutale voldsepisoder, ulykker eller å tjenestegjøre i krig (veldig vanlig hos soldater). Så om det ikke er søkt nok å spekulere i om TS har bipolar lidelse, klinisk depresjon, sosial angst eller diverse andre ting som har blitt foreslått (helt sikkert i beste mening, men kanskje litt voldsomt også) så er sannsynligvis PTSD enda en sjømil lenger unna blinken.

Og bare for å nevne det, jeg er enig i ca alt du har skrevet så langt i tråden, Genesis

Anonym poster: 054ca29a875a3e25d63aeaab12c1fab3

[Gjest Vampen]

Jeg påstår ikke at du har sagt at man ikke skal gå til legen, men at det er en sannsynlig konsekvens av å legge opp til for mange (og for strenge) normative retningslinjer for når man skal kunne gå til lege og ikke. Dersom man nærmest vedtar at folk med kjærlighetssorg - nei de skal på ingen måte bli syke fordi det er lagt opp til at "det skal man bare tåle i et moderne samfunn" så øker risikoen for at enkelte som har behov for det faller igjennom og mulig pådrar seg senskader.

Fullstendig klar over at tråden har "tatt av litt", men utgangspunktet var en som hadde vært hjemme fra jobb på grunn av kjærlihetssorg, men det er likevel ikke helt unaturlig å diskutere hva som er den samfunnsmessig aksepterte "smerteterskelen" sett i lys av å fungere godt i hverdagen.

Jeg kan ikke se at noen legger opp til normative retningslinjer for når man kan gå til lege. Men for å få økonomisk støtte? Det både er og bør det være.

[Gjest FraSofan]

Funfact: PTSD ble faktisk beskrevet så tidlig som på 500-tallet, men som psykiatrisk diagnose har du helt rett i at det først ble kartlagt på 70-tallet, da i etterkant av Vietnam-krigen. Det som er interessant er at obervasjonene gjort 1400 år tidligere også handlet om stressreaksjoner hos soldater etter krig. Prøver ikke å være en pedantisk nepe, jeg er bare litt nerd på området (synes dette er veldig interessant), og det sier litt om hvor mye av psykiatrisk medisin som først ble kartlagt/navngitt i forrige århundre, selv om man kan ha hatt kjennskap til det i hundrevis av år.

Til de som slenger rundt seg med stilige diagnoser (ikke Genesis) kan jeg jo bare legge til at samlivsbrudd IKKE er en vanlig årsak til PTSD, som regel er dette noe som kommer i etterkant av brutale voldsepisoder, ulykker eller å tjenestegjøre i krig (veldig vanlig hos soldater). Så om det ikke er søkt nok å spekulere i om TS har bipolar lidelse, klinisk depresjon, sosial angst eller diverse andre ting som har blitt foreslått (helt sikkert i beste mening, men kanskje litt voldsomt også) så er sannsynligvis PTSD enda en sjømil lenger unna blinken.

Og bare for å nevne det, jeg er enig i ca alt du har skrevet så langt i tråden, Genesis

Anonym poster: 054ca29a875a3e25d63aeaab12c1fab3

Det er ingen her som har spekulert i om TS har noen av disse diagnosene, eller noen andre for den saks skyld. Det har ikke på noe tidspunkt, eller i noe innlegg så langt jeg kan se, vært gjort noe forsøk på "diagnostisering" av TS. Det har vært debattert rundt et tema på et generelt grunnlag. Les tråden ordentlig før du slenger rundt deg med sånt!

[Strixvaria]

Ut i fra det du skriver her synes jeg absolutt du bør ta deg tid til å lese hele tråden før du svarer.

Jeg har bare forsøkt å svare på startinnlegget, all denne synsingen og kranglingen (?) som kommer etter hvert om psykiske diagnoser og gudene vet hva er virkelig ikke mitt kompetansefelt, så det skal jeg ikke prøve på å verken si eller mene noe om engang

[AnonymBruker]

Depresjon, sorg og stress er ikke objektive, kvantitative størrelser som kan måles,

Neesten riktig. Nå er det vel slik at hva angår depresjon, så kan man vel finne et objektivt "beivs" på dette: Depresjon fører faktisk til biologiske/fysiologiske endringer i hjernen, da man produserer for lite seratonin.

jada..du vet sikkert bedre enn legen.

Furteguri du, da! Jeg vet ingenting bedre enn legen, men enkelte ting - som dette - vet jeg like godt som legen.

(Forøvrig er jeg gift med en slik en, så jeg har hørt mye om denne problematikken)

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

[Cata]

Og det er denne holdningen jeg har problemer med! Nei, det er ikke bare å ta ut sykemelding fordi man "trenger en pause". Hvordan holdning har du det til det å arbeide egentlig?

Men det er jo ikke det HI sier. Hun sier hun sier hun ikke klarer å fungere i jobben sin akkurat nå, ettersom den omfatter kundebehandling. Det er jo ikke ensbetydende med at hun ikke ville klart en mindre "iøynefallende" jobb. Jobber man mer tilbaketrukket på et kontor, en lab eller et lager for den del, så kan man tillate seg å grine litt mens man jobber. Man er ikke på topp, men man får likevel gjort det man skal - mer eller mindre. Jobber man i folks påsyn (kundebehandling, lærer osv.) så er det verre å stå der som "sippeguri". I verste fall risikerer man at kunder føler seg så ukomfortable med situasjonen at de går, og arbeidsgiveren taper på det.

Er for så vidt enig i at sykemelding ikke nødvendigvis er god løsning, men det burde absolutt være rom for å kunne ta ut avspasering eller permisjon uten lønn i en slik situasjon.

[Gjest FraSofan]

Neesten riktig. Nå er det vel slik at hva angår depresjon, så kan man vel finne et objektivt "beivs" på dette: Depresjon fører faktisk til biologiske/fysiologiske endringer i hjernen, da man produserer for lite seratonin.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

Har du hold for denne påstanden? Meg bekjent er det foreløpig ikke mulig å påvise depresjon vha fysiske undersøkelser, f.eks scanning av hjerne, blodprøver e.l. Men jeg vet at det foregår forskning på området. Men har du noe konkret å vise til her? Hvilke "bevis" tenker du på?

Endret 28. september 2012 av FraSofan

[Cata]

Har du hold for denne påstanden? Meg bekjent er det foreløpig ikke mulig å påvise depresjon vha fysiske undersøkelser, f.eks scanning av hjerne, blodprøver e.l. Men jeg vet at det foregår forskning på området. Men har du noe konkret å vise til her? Hvilke "bevis" tenker du på?

Med forbehold om at jeg kan ha misforstått legen jeg diskuterte det med, så kan serotoninnivået måles, men ikke veldig enkelt. Så vidt jeg husker måtte man da ta prøve fra enten ryggmarg eller spinalvæske (tror det var det siste). Det virker derfor som om visse former for depresjon kan påvises fysisk, men at det sjelden blir testet.

[Gjest FraSofan]

Med forbehold om at jeg kan ha misforstått legen jeg diskuterte det med, så kan serotoninnivået måles, men ikke veldig enkelt. Så vidt jeg husker måtte man da ta prøve fra enten ryggmarg eller spinalvæske (tror det var det siste). Det virker derfor som om visse former for depresjon kan påvises fysisk, men at det sjelden blir testet.

Åja. Men i følge Norsk Helseinformatikk så er dette altså ikke mulig (se uthevet skrift):

Diagnostikk av depresjon

Om du mistenker at du har depresjon, bør du kontakte lege. Visse medisiner, medisinske tilstander og infeksjoner kan forårsake de samme symptomene som en depresjon.

• Sist endret: 21.12.2009
  

• Psykologisk vurdering
  
• Definisjon av depresjon
  

• Vil du vite mer?
  

Vis hele dokumentet

Legen din kan avklare dette gjennom samtale, ved undersøkelse og eventuelt ved laboratorieprøver for å avklare om det kan være en kroppslig sykdom.

Psykologisk vurdering

Når legen har utelukket en fysisk årsak til depresjonen, vil legen foreta en psykologisk vurdering. Dette kan fastlegen din gjøre, eller du blir henvist til en psykiater (lege) eller en psykolog.

Det finnes ingen laboratorieprøver som kan påvise depresjon. For å avgjøre om du er deprimert, og for å bedømme hvor deprimert du er, vil legen stille deg spørsmål om følelsene dine og hvordan du takler livet. Med disse spørsmålene vil legen sette sammen en fullstendig sykehistorie om når sykdommen startet, hvor lenge den har vart, hvor alvorlig den er, om du har hatt det før, om du er blitt behandlet tidligere. Legen vil også spørre deg ut om alkohol- og medikamentbruk, om du noen gang har tenkt på død og selvmord, og om andre i familien har hatt depresjoner og hvordan de ble behandlet. Vurderingen vil også inneholde en undersøkelse av din mentale status for å bedømme om måten du snakker på, tankene du har og hukommelsen er blitt påvirket av depresjonen. Det skjer av og til når mennesker har en depressiv eller manisk-depressiv sykdom.

Av og til bruker legen et spesiallaget spørreskjema for å måle graden av depresjon, f.eks. MADRS.