Sjefen blir sur etter brudd

[Lista]

Det er nå engang slik at vi mennesker er forskjellige ellers så hadde vi vel fått kommunistiske tendenser.

Vi mennesker har forskjellige verdier i livet sitt.

Jeg finner meg i at andre mennesker har andre idealer enn meg selv og i gjengjeld så forventer jeg at andre mennesker respekterer mine verdier.

Og personlig så synes jeg ikke at det å være "sterk", som er så fremelsket i vårt samfunn, er det aller viktigste.

Selv så hadde nok et brudd til den jeg har elsket i så mange år ført til en langvarig sykemelding. Ikke noe jeg forteller sjefen sånn i forkant selvfølgelig, men.

Det er rett og slett fordi

Kjærligheten

er det aller største

for meg i alle fall.

Dersom rettigheter iht arbeidsmiljøloven etterfølges på det respektive arbeidssted så venter også jobben den dagen man ser lyset igjen.

(PS Så noen diskuterte depresjon. Tror man kan få sykemelding for depresjon selv om det tar månedvis å komme til utredning og få diagnose hos spesialister på psykiatri)

Anonym poster: 34fbfb4f63114709b2a40fbcab3926fa

Mener du at siden du setter kjærlighet høyest i livet så skal du få kunne sykemelde deg over lengre tid hvis du kommer utfor et brudd? Fordi DU setter kjærligheten høyest av alt? Unnskyld meg, men det her høres helt vanvittig ut. Man kan da virkelig ikke bli langtidssykemeldt pga. et brudd (hvis det ikke skulle gå over til psykiske problemer, da). Hvor er arbeidsmoralen til folk? Jeg blir helt sjokkert over å lese hvor lett enkelte tar på sykemeldinger og fri fra jobb. Brudd er (ofte) en del av det å inngå partnerskap og ekteskap, rett og slett. Brudd skjer hver eneste dag, og hvis alle skulle blitt sykemeldte hver gang de ble skilt/separert hadde ikke landet gått rundt.

Ellers jeg er jeg helt enig i det Genesis skriver!

Endret 28. september 2012 av Lista

[AnonymBruker]

Mener du at siden du setter kjærlighet høyest i livet så skal du få kunne sykemelde deg over lengre tid hvis du kommer utfor et brudd? Fordi DU setter kjærligheten høyest av alt? Unnskyld meg, men det her høres helt vanvittig ut. Man kan da virkelig ikke bli langtidssykemeldt pga. et brudd (hvis det ikke skulle gå over til psykiske problemer, da). Hvor er arbeidsmoralen til folk? Jeg blir helt sjokkert over å lese hvor lett enkelte tar på sykemeldinger og fri fra jobb. Brudd er (ofte) en del av det å inngå partnerskap og ekteskap, rett og slett. Brudd skjer hver eneste dag, og hvis alle skulle blitt sykemeldte hver gang de ble skilt/separert hadde ikke landet gått rundt.

Ellers jeg er jeg helt enig i det Genesis skriver!

Jeg sa at jeg respekter andre sine verdier og at vi har forskjellige verdier og forventer at andre respekterer mine også.

Personlig så har også kronisk moderat depresjon, så dere vet det da, i tilfelle det er risiko fo å bli angitt til/ advart om til NAV eller lignede.

Det er nok mange med meg som vil oppleve at verden raser sammen om hovedrelasjonen ryker.

Anonym poster: 34fbfb4f63114709b2a40fbcab3926fa

[Capt. Obvious]

Hele poenget er at vi har fremdyrket en kultur hvor man ikke tåler noe som helst. Dette er blant annet et resultat av den utrolig individualistiske tankegangen vi har i vesten. I mer kollektivistiske samfunn som Japan hadde du sjelden støtt på personer som har like lav terskel for å sykemelde seg i Norge. Nå sier jeg ikke at det er et ideal med ekstremt høye terskler (blant annet i japan har arbeidspresset ført til den høyeste selvmordsstatistikken i verden), men det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Utviklingen går i feil retning.

Delvis enig. Mange av de sykemeldingene vi ser i dag er rett og slett basert på økt kunnskap om både kropp og psyke. Selv om mange av de psykiske lidelsene/tilstandene vi ser i dag er vanskelig diagnosterbare så har det vært en utvikling også her, og man har blant annet greid å påvise endringer i hjernetilstand ved depresjoner, og det er en stadig utvikling. Jeg ser ikke problem ved at sykemeldinger benyttes der det er behov for det, men jeg er selvsagt enig i at det er et problem at en del spekulerer i sykemeldinger og benytter det for å dekke over en annen urelatert grunn. Imidlertid er jeg ikke sikker på at vi går i retning av at "ingen tåler noe som helst lenger". Media fyrer veldig opp under dette, og det er mye av det som er skrives som er svært unyansert og ensidig, for eksempel at det aldri er fokus på de som ikke får sykemelding. Mer nøytral forskning hadde vært på sin plass, for å kunne si noe mer om det egentlig er så mye "verre enn før" (som gjerne er et velbrukt argument som brukes om "ungdommen i dag" i mange kulturer).

Når det gjelder andre kollektivistiske samfunn så har du rett, men det er også store kulturelle gnisninger i mange av disse samfunnene. For eksempel er det mange unge japanere som opponerer mot det som kan betegnes som "arbeidsmaur" kulturen eller "mester og læregutt" samfunnet. Videre er det også et kjent fenomen at når en større andel av befolkningen får det bedre materialistisk, så forventer de også mer velferd og rettigheter, og det skal bli spennende å se hva som skjer i flere av de asiatiske landene i tiårene fremover.

Jeg har da selv ligget med kjærlighetssorg jeg, og slått knyttneven i hodeputa og grini, men det har aldri falt meg inn å ta ut egenmelding eller sykemelde meg på grunn av kjærlighetssorg. Jeg er villig til å påstå at hvis man får varige mèn av et samlivsbrudd har man fundamentalt lite utviklet psykisk viljestyrke!

Poenget er jo at det er høyst individuelt. De aller fleste vil ikke ha behov for helsetjenester i kjølvannet av sorg, men det er noen som vil behøve det. Enten som følge av sorgen alene, eller som en følge av noe annet der sorgen "trigger" den psykiske tilstanden.

[Gjest Vampen]

Nå, hvilken arbeidshverdag man har er i meget sterk grad bransjebestemt her i Norge, og det vil du skjønne når du har vært i arbeidslivet en stund. Uansett er dette bare en digresjon fra din side og ikke noe som er relevant for debatten. Vi diskuterer ikke folk som er hjemme fra jobb pga. en normal kjærlighetssorg, men i sammenheng med at enkelte kan få psykiske reaksjoner utover det som er normalt. Det er det som har vært det essensielle i tråden ganske lenge, og noe du ville fått med deg dersom du faktisk leste den.

Det er hverken du eller de fleste andre her inne kvalifisert til å si noe om. Men heldigvis er det hverken du eller de fleste av de andre forståsegpåerne her inne som skal sette diagnoser. For øvrig er det ingen enighet om at psykiske reaksjoner/senskader nødvendigvis må skyldes et alvorlig forløp for at det skal kunne settes en psykisk diagnose.

Er det egentlig det vi diskuterer? Jeg ser ikke noe i HI som uten videre kan kvalifiseres som utover normal kjærlighetssorg. Og det er litt av poenget. Sliter man såpass at man blir syk, så er man syk. Spørsmålet er vel heller om å gråte og slite med å smile til kunder, rett etter brudd, er så unormalt og alvorlig at det kan betegnes som sykdom. Som igjen er kriteriet for å kunne ta ut egenmelding eller sykemelding. For min del er det en interessant generell debatt.

[Gjest Vampen]

Jeg sa at jeg respekter andre sine verdier og at vi har forskjellige verdier og forventer at andre respekterer mine også.

Personlig så har også kronisk moderat depresjon, så dere vet det da, i tilfelle det er risiko fo å bli angitt til/ advart om til NAV eller lignede.

Det er nok mange med meg som vil oppleve at verden raser sammen om hovedrelasjonen ryker.

Anonym poster: 34fbfb4f63114709b2a40fbcab3926fa

Problemet er vel ikke at du har andre verdier, men at du i samme slengen forventer at andre skal betale for verdiene dine.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er verdt å tenkte over at det i mange land er vanlig å jobbe tolv timers dager bare for å fø familien. Her i Norge har vi verdens beste system for fravær fra jobb, verdens korteste arbeidstider og mest ferie. Det er overhodet ikke synd på en selvom man enkelte dager må dra på jobben selvom man helst skulle gjort noe annet. Mennesker som er så skjøre at de ikke klarer å stille på jobb på grunn av kjærlighetssorg har møtt for lite motstand her i livet. Hvordan skulle samfunnet sett ut hvis alle hendelser som kan fremskape negative følelser i oss, skulle vært fraværsgrunn på jobben?

Det er respektløst å slenge rundt seg med diagnoser i forhold til de som faktisk har en reell lidelse. Kjærlighetssorg er ikke depresjon, og man har ikke sosial angst selvom man helst ikke vil gå ut av huset på en ukes tid. Og traumer etter brudd? Du kan ikke være seriøs. Traumer oppstår etter voldtekt, bevitnelse av plutselige dødsfall og grove voldsepisoder. Ikke at gubben kommer og vil skilles!

Og ikke minst skjønner jeg hvorfor de som virkelig har sosial angst ikke blir tatt på alvor når folk hevder de har sosial angst fordi de ikke vil se eksen i butikken dagen etter bruddet!!!!

Anonym poster: 0bcee871c7e5f12f4d4c91eeb767bf2d

[altflyter]

Det er ikke vanlig å bare kunne ta seg fri etter et brudd, men om du er alvorlig deprimert blir det jo en annen sak. Samlivsbrudd er normalt sett ikke sykemeldingsgrunnlag

[lalaB]

Nå har jo ts faktisk sagt at hun ikke forventer å få betalt for de dagene..

Jeg var selv hjemme fra jobben dagen etter bruddet med min forrige kjæreste, fordi jeg brøt sammen på skolen før jobben.. Man driver ikke god butikk når man griner forran kundene.. Min sjef - som var den beste sjefen jeg noengang har hatt, dro selv på jobb, med innstillinga om at her - i denne butikken - stiller vi opp for hverandre! Hun var suveren på å skape trivsel. (jeg stilte opp på jobb igjen dagen etter, og jeg krevde heller ikke betalt, men det var sjefen som sa at det gikk under egenmelding).

[Capt. Obvious]

Er det egentlig det vi diskuterer? Jeg ser ikke noe i HI som uten videre kan kvalifiseres som utover normal kjærlighetssorg. Og det er litt av poenget. Sliter man såpass at man blir syk, så er man syk. Spørsmålet er vel heller om å gråte og slite med å smile til kunder, rett etter brudd, er så unormalt og alvorlig at det kan betegnes som sykdom. Som igjen er kriteriet for å kunne ta ut egenmelding eller sykemelding. For min del er det en interessant generell debatt.

Jeg vil si det er det vi diskuterer. Poenget er jo nettopp at vi ikke vet, man vet bare at TS ikke greide å gå på jobb i kjølvannet av bruddet, og da bør man gå til legen. Slik sett spiller det liten rolle hva de fleste greier å lese ut av innlegget fordi man ikke har nødvendig kunnskap til å si noe mer konkret, eller hvilke behov for helsetjenester/sykemelding som foreligger.

[Genesis]

Jeg sa at jeg respekter andre sine verdier og at vi har forskjellige verdier og forventer at andre respekterer mine også.

Personlig så har også kronisk moderat depresjon, så dere vet det da, i tilfelle det er risiko fo å bli angitt til/ advart om til NAV eller lignede.

Det er nok mange med meg som vil oppleve at verden raser sammen om hovedrelasjonen ryker.

Anonym poster: 34fbfb4f63114709b2a40fbcab3926fa

Å ikke stresse en viktig verdi hos meg! Derfor forventer jeg at arbeidsgiver tar hensyn til dette ved at jeg slipper å møte opp på jobb til fastsatt tid.

Du skjønner vel at alle individuelle verdier og preferanser ikke kan tas hensyn til hvis vi skal ha et velfungerende arbeidsliv

[Gjest Vampen]

Jeg vil si det er det vi diskuterer. Poenget er jo nettopp at vi ikke vet, man vet bare at TS ikke greide å gå på jobb i kjølvannet av bruddet, og da bør man gå til legen. Slik sett spiller det liten rolle hva de fleste greier å lese ut av innlegget fordi man ikke har nødvendig kunnskap til å si noe mer konkret, eller hvilke behov for helsetjenester/sykemelding som foreligger.

Nei, jeg er ikke lege, og har ikke tenkt å sette noen diagnoser. Men TS forteller ikke bare at hun ikke kan jobbe, hun forteller også hvorfor. Og basert på de opplysningene, så synes jeg ikke det er noen grunn til å overdramatisere. At man gråter, men ikke hele tiden, og sliter med å se glad ut, er en ganske normal reaksjon. Jeg tror de fleste som har hatt kjærlighetssorg kan kjenne seg igjen i det. Som sagt,TS må gjerne ta en tur til legen, og det er godt mulig det er mer enn det hun forteller i HI. Men de tingene som nevnes i HI bør verken overdramatiseres, sykeliggjøres eller problematiseres. Fra et generelt standpunkt, så er det som beskrives en ganske normal reaksjon. Og da er det skremmende at noen setter psykiatriske diagnoser på det.

[Gjest Vampen]

Å ikke stresse en viktig verdi hos meg! Derfor forventer jeg at arbeidsgiver tar hensyn til dette ved at jeg slipper å møte opp på jobb til fastsatt tid.

Du skjønner vel at alle individuelle verdier og preferanser ikke kan tas hensyn til hvis vi skal ha et velfungerende arbeidsliv

Du har flere gode poeng i denne tråden, og jeg er også helt enig i dette.

Det ser ut til at enkelte ikke skjønner at det er et større bilde her. Fra et samfunnsmessig perspektiv, så må det settes noen grenser. Alle opplever kjipe ting i livet, og har sine egne sett med verdier. Det betyr ikke at arbeidsgiver og stat kan ta regninga hver gang noen av oss har en litt kjip dag. Noen ganger må man også ta seg selv i nakkeskinnet, og gjennomføre de pliktene og ansvaret man har. Selv om det er kjipt.

[Gjest FraSofan]

Jeg tror ikke du skal beskylde meg for å ikke kunne lese, om du ikke klarer å lese det jeg skriver.

Mine påstander:

- sorg er ikke ansett for å være en sykdom, altså er det heller ikke grunnlag for sykemelding.

- for å få DIAGNOSEN depresjon, så er det et tidsaspekt inne i bildet.

http://oslo-psykolog...va-er-depresjon

Det jeg skrev var at man ikke kan sette diagnosen depresjon basert på 2-3 dager hvor man har det kjipt, etter et brudd.

Det du skriver om, en akutt depressiv reaksjon, er ikke det samme som sorg. Sorg er ikke sykdom. En akutt psykisk reaksjon er det. Og da er det det man sykemeldes for, ikke sorg. I de tilfellene hvor noen, etter et dødsfall reagerer så sterkt, så er hele poenget at det ligger utenfor "normal" sorg, og dermed havner over i sykdom.

Jeg skjønner egentlig ikke hva du krangler på. Det er ikke noe av det du skriver som står i motsetning til mine påstander.

Men for all del, la meg oppsummere en gang til

- sorg er ikke regnet som sykdom. For å få sykemelding, må man være syk.

- for å få diagnosen depresjon, så må problemene være der over noe tid.

- i tilfeller hvor sorg går over til å være noe mer, eller annet, er det sykdom. Da kan man sykemeldes. Og akutte psykiske reaksjoner er utenfor sorgnormalen, og dermed sykdom.

Fikk litt lyst til å kommentere denne, for dette bør nyanseres litt. (Ja, jeg vet jeg sa jeg skulle ut av denne tråden, men den ble faktisk litt mer interessant etterhvert som det utover i tråden kom inn flere mer reflekterte innlegg her.)

Det er riktig at det i utgangspunktet kreves at depresjonssymptomer må ha vart en tid - to uker står det vel i diagnosemanualen - før diagnosen klinisk depresjon kan settes. Men i dette tilfellet vet vi f.eks ikke om TS kan være spesielt disponert for depresjon ved at hun f.eks har en diagnose - som da evt står i hennes helsejournal. (Mest sannsynlig har hun vel ikke det, men det er teoretisk mulig og bør derfor nevnes).

Eksempel:

En person med diagnosen bipolar lidelse (som er en kronisk og genetisk lidelse) opplever en sterk livshendelse, et traume, en sorg, et sjokk etc. Mest sannsynlig vil den sterke livshendelsen utløse en bipolar svingning hos personen - ofte i form av en akutt depresjonsutvikling. Personens lege vil da mest sannsynlig umiddelbart sykmelde personen - da for å forhindre ytterligere depresjonsutvikling som kan få katastrofale følger (innleggelse, suicidalitet osv.) På sykmeldingen vil da sannsynligvis ikke diagnosen "depresjon" stå som årsak, men den vil bli kodet som en bipolar episode. I slike tilfeller gjelder altså IKKE regelen om at symptomer skal ha vedvart i to uker.

Vi bør være forsiktige med å hevde at ikke Ts`s opplevelse/symptomer vil kunne kvalifisere til en sykmelding - da vi vet absolutt ingenting om henne, hennes historie osv. Hennes totale situasjon er det bare hun og legen hennes som vet noe om. Og det var derfor jeg, lett indignert, fant en del av tilbakemeldingene som ble gitt til TS så ureflekterte og ufølsomme. Man skal være ytterst forsiktig med å gi mennesker man ikke kjenner "råd" som "ta deg sammen" osv.

Endret 28. september 2012 av FraSofan

[Gjest Vampen]

Fikk litt lyst til å kommentere denne, for dette bør nyanseres litt. (Ja, jeg vet jeg sa jeg skulle ut av denne tråden, men den ble faktisk litt mer interessant etterhvert som det utover i tråden kom inn flere mer reflekterte innlegg her.)

Det er riktig at det i utgangspunktet kreves at depresjonssymptomer må ha vart en tid - to uker står det vel i diagnosemanualen - før diagnosen klinisk depresjon kan settes. Men i dette tilfellet vet vi f.eks ikke om TS kan være spesielt disponert for depresjon ved at hun f.eks har en diagnose - som da evt står i hennes helsejournal. (Mest sannsynlig har hun vel ikke det, men det er teoretisk mulig og bør derfor nevnes).

Eksempel:

En person med diagnosen bipolar lidelse (som er en kronisk og genetisk lidelse) opplever en sterk livshendelse, et traume, en sorg, et sjokk etc. Mest sannsynlig vil den sterke livshendelsen utløse en bipolar svingning hos personen - ofte i form av en akutt depresjonsutvikling. Personens lege vil da mest sannsynlig umiddelbart sykmelde personen - da for å forhindre ytterligere depresjonsutvikling som kan få katastrofale følger (innleggelse, suicidalitet osv.) På sykmeldingen vil da sannsynligvis ikke diagnosen "depresjon" stå som årsak, men den vil bli kodet som en bipolar episode. I slike tilfeller gjelder altså IKKE regelen om at symptomer skal ha vedvart i to uker.

Vi bør være forsiktige med å hevde at ikke Ts`s opplevelse/symptomer vil kunne kvailfisere til en sykmelding - da vi vet absolutt ingenting om henne, hennes historie osv. Hennes totale situasjon er det bare hun og legen hennes som vet noe om. Og det var derfor jeg, lett indignert, fant en del av tilbakemeldingene som ble gitt til TS så ureflekterte og ufølsomme. Man skal være ytterst forsiktig med å gi mennesker man ikke kjenner "råd" som "ta deg sammen" osv.

Jebus..

Jeg har ikke noe behov for å sette diagnoser på TS. Jeg har ikke kompetanse til å diagnostisere, og jeg har null behov for å sette dem på vilt fremmede nettmennesker. Jeg ser heller ingen grunn til å lese mer inn i HI enn det som faktisk står der. Jeg antar ikke noe som helst om den generelle psyken til TS, i motsetning til f.eks deg, som åpner for både det ene og det andre. Kanskje hun er deprimert, kanskje hun har sosial angst, kanskje hun er bipolar. Istedenfor å anta at kanskje, muligens, dersomatte hvisatte, så foreslår jeg at vi holder oss til den infoen vi har. Ikke alt som faller i kategorien det vet vi ikke noe om. Innlegget du siterte, og flere med dem, går heller ikke direkte på TS, men er generelle. Det handlet om systemet.

Nå er ikke jeg en av dem som har bedt TS skjerpe seg, men jeg synes allikevel du overdramatiserer.

Endret 28. september 2012 av Vampen

[AnonymBruker]

Sjefen din har vel ikke sagt noe på det, bare ikke vært fornøyd? Jeg fikk ikke bruke egenmelding ifm min fars dødsfall, kun fri dagen han ble begravd. Det går vel på en måte under sorg det også..

Anonym poster: 8f110b992f689c718e26e603a23e34a5

[Gjest FraSofan]

Jebus..

Jeg har ikke noe behov for å sette diagnoser på TS. Jeg har ikke kompetanse til å diagnostisere, og jeg har null behov for å sette dem på vilt fremmede nettmennesker.

Nettopp! Da er vi jo enige da! Ingen her inne kan diagnostisere TS. Ingen av oss kan si at hun kan sykmeldes - og ingen av oss kan med sikkerhet si at at hun IKKE kan det.

Mitt poeng (som jeg gjentar til det kjedsommelige) er akkurat det du skriver her - vi har ikke den nødvendige kompetansen noen av oss - og skal derfor trå varsomt.

I starten på denne tråden ble TS møtt av et hylekor som samstemmig ropte "ta deg sammen". Det er betenkelig at det er så enkelt for folk å bare slenge ut slikt. Men det ser heldigvis ut til at hylekoret har stilnet litt utover i tråden.

Endret 28. september 2012 av FraSofan

[Gjest Vampen]

Nettopp! Da er vi jo enige da! Ingen her inne kan diagnostisere TS. Ingen av oss kan si at hun kan sykmeldes - og ingen av oss kan med sikkerhet si at at hun IKKE kan det.

Mitt poeng (som jeg gjentar til det kjedsommelige) er akkurat det du skriver her - vi har ikke den nødvendige kompetansen noen av oss - og skal derfor trå varsomt.

I starten på denne tråden ble TS møtt av et hylekor som samstemmig ropte "ta deg sammen". Det er betenkelig at det er så enkelt for folk å bare slenge ut slikt. Men de ser heldgivis ut til at hylekoret har stilnet litt utover i tråden.

Du overdramatiserer!

HI tar ikke utgangspunkt i "Jeg sliter etter et brudd, er det mulig å få sykemelding?", men heller "Sjefen er sur og urettferdig, som ikke liker at jeg tar ut en egenmelding på tvilsomt grunnlag". Da får man beskjed om å skjerpe seg. Det handler ikke om å sette diagnoser, eller være slem, men at folk reagerer på at noen kritiserer sjefen når man selv har gjort noe som ikke er korrekt.

[Capt. Obvious]

Nei, jeg er ikke lege, og har ikke tenkt å sette noen diagnoser. Men TS forteller ikke bare at hun ikke kan jobbe, hun forteller også hvorfor. Og basert på de opplysningene, så synes jeg ikke det er noen grunn til å overdramatisere. At man gråter, men ikke hele tiden, og sliter med å se glad ut, er en ganske normal reaksjon. Jeg tror de fleste som har hatt kjærlighetssorg kan kjenne seg igjen i det. Som sagt,TS må gjerne ta en tur til legen, og det er godt mulig det er mer enn det hun forteller i HI. Men de tingene som nevnes i HI bør verken overdramatiseres, sykeliggjøres eller problematiseres. Fra et generelt standpunkt, så er det som beskrives en ganske normal reaksjon. Og da er det skremmende at noen setter psykiatriske diagnoser på det.

At du leser noe annet ut av hovedinnlegget er selvsagt helt uproblematisk. Jeg for min del mener at det essensielle er at hun ikke har greid å gå på jobb, og da bør man ta utgangspunkt i det. Ellers er jeg egentlig ikke enig i at man ikke skal problematisere sorg som reaksjon, for det er først når man gjør nettopp det at man kommer videre og bygger ny kunnskap. Jeg tror dette handler om overdrevent negative konnotasjoner til det å "problematisere". Når man i dette tilfellet probelmatiserer en sorgreaksjon så betyr ikke det at man nødvendigvis skal trå til med en konklusjon om at dette er sykdom og påfølgende sykemelding eller at alle problemer skal løses, men man må likevel våge å betrakte det som et problem for å ha grunnlag for å vurdere det i det hele tatt. Hvis ikke kommer man ingen vei, og vi får heller ikke ny kunnskap om psykisk sykom.

For å trekke inn en sammenligning kan man jo ta for seg hvordan folk med alvorlig dysleksi ble ansett i "gamle dager", da man ikke hadde nok kunnskap om det. Før man våget å problematisere det ble de ofte ansett som dumme eller lite intelligente og at de hadde fint lite å bidra med i samfunnet. Hadde ikke fagpersonene turt å problematisere symptomene så hadde vi vært på nøyaktig samme sted i dag, med en masse mennesker som ikke kunne bidratt i arbeidslivet. Jeg håper at vi som samfunn kan være modige nok til å kunne betrakte situasjoner fra et problems synsvinkel slik at vi også får mer kunnskap om psykisk sykdom, dette krever holdninger som er diametralt forskjellige fra de du presenterer her.

[Gjest Twelve12]

Nei, det er ikke et "gyldig ord å bruke". Det har seg slik at en fastlege som sykmelder ikke kan skrive hva som helst som diagnose. NAV opererer med et sett godkjente termer og begrep, hvor "depresjonsfølelse" ikke er ett av disse. Legen kan ikke skrive "Pasienten kjenner seg ute av stand til å jobbe grunnet psykisk reaksjon etter brudd". Lege kan ikke skrive "Pasienten føler seg deprimert" eller "Pasienten har depresjonsfølelse". Han/hun kan heller ikke skrive at "Pasienten sover ikke grunnet samlivsbrudd og er derfor ikke i stand til å jobbe". Legen må putte dine symptomer inn i en "sekk", en "sekk" som har et navn - som NAV godkjenner. Nav godkjenner f.eks. "Depresjon INA" - en ganske vanlig betegnelse. INA står for "ikke nærmere angitt", altså man spesifiserer ikke hva depresjonen går i, men gir diagnosen depresjon. Dette gjør man ikke ved at pasienten sier at hun/han "har en depresjonsfølelse", det skal litt mer til. Det er mange kriterer som skal være oppfylt for at man opererer med diagnosen depresjon, og en akutt psykisk reaksjon "kvalifiserer" ikke til diagnosen depresjon. Som en annen påpeker her, ved depresjon kommer det inn et tidsaspekt. En akutt psykisk reaksjon kan selvfølgelig føre til depresjon.

Anonym poster: 0b9305a37d1c23c08e01c3d5d867c568

jada..du vet sikkert bedre enn legen.

[Strixvaria]

Jeg gadd ikke lese alle sidene, så det kan hende noen andre har kommet med noe lignende det jeg vil skrive, men likevel: uten at jeg er lege, psykolog, eller på noen som helst måte har faglige kvalifikasjoner til å mene noe om TS' mentale og/eller fysiske helse, samtidig som jeg heller ikke er utdannet jurist, tenker jeg som potensiell arbeidsgiver at hvor vidt samlivsbrudd i mitt hode gir grunnlag for en kortere periode med sykemelding avhenger av flere faktorer. Altså er det ikke jeg som arbeidsgiver som bestemmer dette, men ift. hvordan jeg ville reagert (siden problemet her såvidt jeg forstår går på at sjefen blir sur). Først og fremst tenker jeg at dersom det dreier seg om et mangeårig forhold, med eller uten barn, så er det én ting. Dreier det seg om et forhold av typen et par uker eller noen få måneder, så er jeg nok ikke like forståelsesfull dersom arbeidstager mener seg berettiget til å sippe og ligge hjemme med full lønn i flere uker; det ser jeg faktisk ikke helt poenget med. Samtidig kommer man ikke unna at folk er forskjellige, og at det er noen som er mer "følelsesmennesker" enn andre, så det er kommer jo en individuell bit inn i dette her også. I tillegg er det forskjell på om det dreier seg om et ganske brutalt brudd (som jo ofte gir utslag i følelsesladde etterreaksjoner) eller en mer vennlig avslutning hvor man skilles som venner, hvorvidt det er eiendom inne i bildet, f.eks. dersom arbeidstager plutselig står uten et sted å bo, og lignende. Nå vet jeg heller ikke hvor mye sjefen vet om dette forholdet, men dette er eksempler på ting jeg ville tatt med i betraktningen selv, reaksjonsmessig.

Men rent generelt tror jeg kanskje at jeg ville blitt litt oppgitt dersom en arbeidstager (spesielt en ung) sykemeldte seg i flere uker pga. noe sånt. Noen dager kan jeg selvsagt forstå, men dersom vedkommende plutselig begynner å grine på jobb flere uker etterpå, da blir jeg nok litt sånn "eeh.. hva skjer her egentlig?"..

Jeg vil uansett prøve å komme arbeidstager i møte; samlivsbrudd er ikke bare-bare, og som sjef vil jeg jo at mine ansatte skal trives på jobb, og ha det bra ellers også. Litt hønemortendenser, faktisk..