Sjefen blir sur etter brudd

[Capt. Obvious]

TS har ikke hatt en dialog med lege, hun har tatt ut egenmelding. Og hvor går grensa her? Jeg er fyllesyk, så jeg fungerer ikke normalt på jobb. Kan jeg bli hjemme? Jeg sov dårlig i natt, eller la meg sent, og fungerer ikke normalt. Kan jeg bli hjemme? Jeg er lei meg fordi katten min er død, kan jeg bli hjemme? Jeg har mye å tenke på, kan jeg bli hjemme? Det er mange ting som kan påvirke hvordan du fungerer på jobb. Det betyr ikke at man uten videre kan ta seg betalt fri.

Og det er jo nettopp da dialog med lege hun bør ta for å finne en god løsning.

Det blir jo litt søkt å sidestille f. eks fyllesyke med en eventuelle psykisk nedtur som følge av kjærlighetssorg. Fyllesyke er noe man har skyld i selv, og dermed bør det etter min mening heller ikke kvalifisere til fri på jobben. Får man en psykisk knekk som følge av en sorgreaksjon så er det noe man ikke er skyld i selv. Når det gjelder manglende søvn så er det ikke et fasitsvar, jeg vil si det kommer an på hvorvidt det skyldtes en selv og/eller konsekvensene av å være trøtt på jobben. For eksempel vil man fortsatt normalt sett fungere godt som en trøtt kontoransatt enn i en stilling der du har ansvar for helse/liv.

[Sommerfugl90]

Det får da være måte på hvordan vi skal dulle med folk. Av og til må man bare ta seg sammen. Tenk hvis alle skulle sykemeldt seg hver gang man møter litt motstand, hadde jo hatt et samfunn som ikke gikk rundt.

Det er snakk om et brudd, ikke skilsmisse eller dødsfall.

Anonym poster: d753dc126662a9f07aad7479b124ec26

Selv om et brudd for deg tydeligvis er en bagatell, behøver ikke det å gjelde alle. Om det nå heldigvis ikke er barn eller ekteskap i bildet, betyr ikke det at det ikke er sterke følelser involvert. Nei, det handler ikke om dødsfall, men et brudd kan oppleves veldig sterkt. Noen mennesker er rett og slett mer følsom og trenger tid på å komme seg igjen etter noe sånt.

Jeg har full forståelse for at dette kan være vanskelig og synes det er helt bak mål at en arbeidsgiver reagerer ved å bli sur.

Til deg TS;

Sier meg enig med de andre her som oppfordrer deg til å dra til lege. Og en stor

[Gjest Vampen]

Og det er jo nettopp da dialog med lege hun bør ta for å finne en god løsning.

Det blir jo litt søkt å sidestille f. eks fyllesyke med en eventuelle psykisk nedtur som følge av kjærlighetssorg. Fyllesyke er noe man har skyld i selv, og dermed bør det etter min mening heller ikke kvalifisere til fri på jobben. Får man en psykisk knekk som følge av en sorgreaksjon så er det noe man ikke er skyld i selv. Når det gjelder manglende søvn så er det ikke et fasitsvar, jeg vil si det kommer an på hvorvidt det skyldtes en selv og/eller konsekvensene av å være trøtt på jobben. For eksempel vil man fortsatt normalt sett fungere godt som en trøtt kontoransatt enn i en stilling der du har ansvar for helse/liv.

Det er vel ingen som sier at TS ikke kan gå til legen. Poenget er at kjærlighetssorg ikke er sykemeldingsgrunnlag. Jeg fant et svar fra en advokat.

"Om folketrygdlovens

sykdomsbegrep og rett til

sykepenger

Ifølge folketrygdlovens sykdomsbegrep er ikke sorg definert som sykdom. Sorg

er en normal og naturlig reaksjon som de fleste opplever med jevne mellomrom.

I tillegg er det et vanskelig definerbart begrep, ulike individer vil ofte ha en ulik

oppfatning av hva som kan klassifiseres som sorg. På denne bakgrunn skal heller ikke fastleger mv. sykmelde arbeidstakere i sorg,

da dette ikke antas å være en sykdom. Dersom sorg var en sykdom, ville det

kunne oppstå vanskelige grensedragninger; skal en arbeidstaker ha krav på

sykepenger som følge av familiehundens dødsfall eller på bakgrunn av en

krangel med samboeren? Slike situasjoner er ikke sykdommer, men negative

opplevelser ofte kombinert med sorg, men som ikke gir krav på sykepenger selv om de kan gå utover arbeidsprestasjonen.

En annen sak er selvsagt dersom sorgen medfører en dypere psykisk reaksjon,

slik som depresjon og lignende tilstander, hvilket er naturlig dersom man

opplever dødsfall i nær familie, alvorlig sykdom, ulykker eller andre traumatiske

hendelser. Slike reaksjoner vil være omfattet av sykdomsbegrepet og gir rett til

sykmelding og sykepenger."

At det går utover arbeidsprestasjonen er altså ikke nok. Ikke før det har utviklet seg til å bli noe mer, i den grad at det faktisk ER snakk om sykdom. Og da er vi tilbake til at å gråte, og slite med å smile, ikke er det samme som å være deprimert, ha sosial angst eller en annen psykisk diagnose. Man kan selvfølgelig mene hva man vil om det, men slik er regelverket. Kjærlighetssorg gir ikke krav på å kunne sykemelde seg eller ta ut egenmeldinger, fordi det ikke regnes som sykdom. Dette har senest vært en sak i forbindelse med 22 juli. Når mennesker som mistet sine nærmeste på Utøya, har møtt problemer mtp sykemelding, fordi sorg ikke er sykdom, så er det litt pussig at noen ser ut til å tro at en ordinær kjærlighetssorg automatisk skal gi rett til sykemelding eller egenmelding. Jeg synes man går langt i å overdrive og sykeliggjøre noe såpass normalt som kjærlighetssorg.

Men jeg har også skrevet gjentatte ganger at jeg ikke sliter med å forstå at det kan være tøft og vanskelig med kjærlighetssorg. Det jeg savner svar på er hvorfor noen mener at det skal utløse rett til betalt fri? Hvorfor er det ikke et alternativ med ubetalt fri, ta ut ferie eller be om andre arbeidsoppgaver? Da får man jo fortsatt mulighet til å bearbeide? Eller mener du at arbeidsgiver/felleskassa skal sponse bearbeidingen? Og igjen, hvor går da grensene?

[Gjest FraSofan]

Det er vel ingen som sier at TS ikke kan gå til legen. Poenget er at kjærlighetssorg ikke er sykemeldingsgrunnlag. Jeg fant et svar fra en advokat.

"Om folketrygdlovens

sykdomsbegrep og rett til

sykepenger

Ifølge folketrygdlovens sykdomsbegrep er ikke sorg definert som sykdom. Sorg

er en normal og naturlig reaksjon som de fleste opplever med jevne mellomrom.

I tillegg er det et vanskelig definerbart begrep, ulike individer vil ofte ha en ulik

oppfatning av hva som kan klassifiseres som sorg. På denne bakgrunn skal heller ikke fastleger mv. sykmelde arbeidstakere i sorg,

da dette ikke antas å være en sykdom. Dersom sorg var en sykdom, ville det

kunne oppstå vanskelige grensedragninger; skal en arbeidstaker ha krav på

sykepenger som følge av familiehundens dødsfall eller på bakgrunn av en

krangel med samboeren? Slike situasjoner er ikke sykdommer, men negative

opplevelser ofte kombinert med sorg, men som ikke gir krav på sykepenger selv om de kan gå utover arbeidsprestasjonen.

En annen sak er selvsagt dersom sorgen medfører en dypere psykisk reaksjon,

slik som depresjon og lignende tilstander, hvilket er naturlig dersom man

opplever dødsfall i nær familie, alvorlig sykdom, ulykker eller andre traumatiske

hendelser. Slike reaksjoner vil være omfattet av sykdomsbegrepet og gir rett til

sykmelding og sykepenger."

At det går utover arbeidsprestasjonen er altså ikke nok. Ikke før det har utviklet seg til å bli noe mer, i den grad at det faktisk ER snakk om sykdom. Og da er vi tilbake til at å gråte, og slite med å smile, ikke er det samme som å være deprimert, ha sosial angst eller en annen psykisk diagnose. Man kan selvfølgelig mene hva man vil om det, men slik er regelverket. Kjærlighetssorg gir ikke krav på å kunne sykemelde seg eller ta ut egenmeldinger, fordi det ikke regnes som sykdom. Dette har senest vært en sak i forbindelse med 22 juli. Når mennesker som mistet sine nærmeste på Utøya, har møtt problemer mtp sykemelding, fordi sorg ikke er sykdom, så er det litt pussig at noen ser ut til å tro at en ordinær kjærlighetssorg automatisk skal gi rett til sykemelding eller egenmelding. Jeg synes man går langt i å overdrive og sykeliggjøre noe såpass normalt som kjærlighetssorg.

Men jeg har også skrevet gjentatte ganger at jeg ikke sliter med å forstå at det kan være tøft og vanskelig med kjærlighetssorg. Det jeg savner svar på er hvorfor noen mener at det skal utløse rett til betalt fri? Hvorfor er det ikke et alternativ med ubetalt fri, ta ut ferie eller be om andre arbeidsoppgaver? Da får man jo fortsatt mulighet til å bearbeide? Eller mener du at arbeidsgiver/felleskassa skal sponse bearbeidingen? Og igjen, hvor går da grensene?

Jiizes så kverulerende du er..

(ja, jeg vet jeg sa jeg skulle ut av denne tråden, men bare må kommentere dette)

Er det noen her som har sagt at kjærlighetssorg autmatisk skal gi rett til sykmelding?? Har ikke jeg fått med meg, i hvertfall.

IGJEN: Det er bare TS i samråd med sin lege som kan definere i hvor stor grad hennes sorgreaksjoner akkurat nå gjør henne pr definisjon syk - og dermed ikke i stand til utføre sine arbeidsoppgaver som beskrevet.

Jada, jada. Sorg gir ikke automatisk rett til sykmelding - vi har alle fått med oss det. Spørsmålet er omkring hennes fungering i øyeblikket, og om hun medisinsk sett er i stand til å arbeide akkurat nå. Det vurderes av LEGE (ikke av noen av oss andre her inne).

[Gjest Vampen]

Jiizes så kverulerende du er..

(ja, jeg vet jeg sa jeg skulle ut av denne tråden, men bare må kommentere dette)

Er det noen her som har sagt at kjærlighetssorg autmatisk skal gi rett til sykmelding?? Har ikke jeg fått med meg, i hvertfall.

IGJEN: Det er bare TS i samråd med sin lege som kan definere i hvor stor grad hennes sorgreaksjoner akkurat nå gjør henne pr definisjon syk - og dermed ikke i stand til utføre sine arbeidsoppgaver som beskrevet.

Jada, jada. Sorg gir ikke automatisk rett til sykmelding - vi har alle fått med oss det. Spørsmålet er omkring hennes fungering i øyeblikket, og om hun medisinsk sett er i stand til å arbeide akkurat nå. Det vurderes av LEGE (ikke av noen av oss andre her inne).

Nei, det er ikke så enkelt. For at det skal anses som sykdom, f.eks depresjon, så er det et tidsaspekt som skal vurderes. Å være lei seg de første dagene etter et brudd, er ikke nok til å kunne si at det er snakk om sykdom. Den første tiden er det som oftest snakk om en normal sorg, som for noen utvikler seg til sykdom. Legen skal som sagt ikke sykemelde sorg. Så da er alternativet å sykeliggjøre og overdrive alvorheten av det som mest sannsynlig kan være en helt normal sorgreaksjon. Om man derimot sliter såpass at man ikke fungerer i jobb når det har gått mer tid, så er det noe annet.

Og du må gjerne synes at jeg kverulere. At noen i fullt alvor er så ivrig på å sykemelde det som, basert på infoen i denne tråden, virker som en helt ordinær kjærlighetssorg, er skremmende. De fleste steder i verden er vel tanken på å kunne få betalt fri pga kjærlighetssorg absurd. At det ikke er det for alle her, sier vel mest om hvor privilegerte og bortskjemte vi er.

[AnonymBruker]

Skal nå til legen for å få sykemelding. Sykemelding er vel en god nok grunn for å ha vært borte disse 3 vanskelige dagene? Sjefen har vel ikke grunn til å være sur og bitter om jeg kommer med "fakta" på bordet? Imorgen skal jeg på jobb uansett, må komme meg tilbake til normalen.

Anonym poster: a9e3eb2b844fa3d2fa823cc730604576

[Capt. Obvious]

At det går utover arbeidsprestasjonen er altså ikke nok. Ikke før det har utviklet seg til å bli noe mer, i den grad at det faktisk ER snakk om sykdom. Og da er vi tilbake til at å gråte, og slite med å smile, ikke er det samme som å være deprimert, ha sosial angst eller en annen psykisk diagnose. Man kan selvfølgelig mene hva man vil om det, men slik er regelverket. Kjærlighetssorg gir ikke krav på å kunne sykemelde seg eller ta ut egenmeldinger, fordi det ikke regnes som sykdom. Dette har senest vært en sak i forbindelse med 22 juli. Når mennesker som mistet sine nærmeste på Utøya, har møtt problemer mtp sykemelding, fordi sorg ikke er sykdom, så er det litt pussig at noen ser ut til å tro at en ordinær kjærlighetssorg automatisk skal gi rett til sykemelding eller egenmelding. Jeg synes man går langt i å overdrive og sykeliggjøre noe såpass normalt som kjærlighetssorg.

Men jeg har også skrevet gjentatte ganger at jeg ikke sliter med å forstå at det kan være tøft og vanskelig med kjærlighetssorg. Det jeg savner svar på er hvorfor noen mener at det skal utløse rett til betalt fri? Hvorfor er det ikke et alternativ med ubetalt fri, ta ut ferie eller be om andre arbeidsoppgaver? Da får man jo fortsatt mulighet til å bearbeide? Eller mener du at arbeidsgiver/felleskassa skal sponse bearbeidingen? Og igjen, hvor går da grensene?

Nå må du jo begynne å lese det jeg skriver. Jeg har på ingen måte påstått at kjærlighetssorg automatisk skal gi rett til sykemelding, og jeg mener jeg har vært ganske klar på forumleringer som "psykisk knekk som følge av kjærlighetssorg". Bemerk da formuleringen "som følge av". Altså legger jeg ikke opp til noen automatisk sykemelding i min argumentasjon.

Hvorvidt det skal utløse sykemelding eller ikke kan hverken du eller jeg svare på, dette er som jeg allerede har påpekt noe som utredes med lege. Det gjelder også TS sin problemstilling, det er ingen andre enn henne og legen som kan finne ut om det faktisk er behov for en sykemelding ikke. Men vedkommende har forklart a hun syntes det er vanskelig å fungere på jobb, og det er et tegn på at man bør ta dette videre.

[Gjest Marmot]

Skal nå til legen for å få sykemelding. Sykemelding er vel en god nok grunn for å ha vært borte disse 3 vanskelige dagene? Sjefen har vel ikke grunn til å være sur og bitter om jeg kommer med "fakta" på bordet? Imorgen skal jeg på jobb uansett, må komme meg tilbake til normalen.

Anonym poster: a9e3eb2b844fa3d2fa823cc730604576

Legen din kan ikke sykemelde tilbake i tid med mindre du har vært i kontakt med ham mens du angivelig var syk. Hadde du f.eks. hatt omgangssyke kunne du ringt og forklart det, og pga. smittefaren for andre pasienter ved legekontoret, få sykemelding tilbakedatert. Om du får det nå, burde legen din miste retten til å sykemelde.

[Gjest Kevlarsjäl]

Man blir sykemeldt fordi man er syk. Jeg tror ikke kjærlighetssorg er en sykdom.

Uansett, jeg synes fortsatt TS burde slutte å sykeliggjøre seg selv. Samlivsbrudd, dødsfall og traumatiske opplevelser er forferdelig, og det tar på psyken, men det er i de fleste tilfeller best å leve så normalt man kan. Man har faktisk god tid å bearbeide sorgen på hjemme etter jobb.

Edit: det skal sies at jeg LETT hadde tatt ut en tredagers egenmelding om det var dødsfall i nær familie, både for å få litt tankerom, og for å organisere det praktiske. Man skal ikke være helt robot heller. Men det er viktig å prøve å leve normalt selv om det er kaos i hodet.

Endret 27. september 2012 av Kevlarsjäl

[Thalassos]

Så stygge noen av dere er mot hverandre. Selvom en kjærlighetssorg kan være lite eller ingenting for DEG, kan det være en personlig tragedie for en annen. Det er ikke alle som har gått igjennom forferdelige ting, og som kan takle hva som helst.

TS:

[Capt. Obvious]

Man blir sykemeldt fordi man er syk. Jeg tror ikke kjærlighetssorg er en sykdom.

Uansett, jeg synes fortsatt TS burde slutte å sykeliggjøre seg selv. Samlivsbrudd, dødsfall og traumatiske opplevelser er forferdelig, og det tar på psyken, men det er i de fleste tilfeller best å leve så normalt man kan. Man har faktisk god tid å bearbeide sorgen på hjemme etter jobb.

Edit: det skal sies at jeg LETT hadde tatt ut en tredagers egenmelding om det var dødsfall i nær familie, både for å få litt tankerom, og for å organisere det praktiske. Man skal ikke være helt robot heller. Men det er viktig å prøve å leve normalt selv om det er kaos i hodet.

Da vil du jo i så fall nettopp sykeliggjøre deg selv

[AnonymBruker]

Man blir sykemeldt fordi man er syk. Jeg tror ikke kjærlighetssorg er en sykdom.

Seriøst? Ikke i seg selv, men kan gi en psykisk reaksjon som gir rett til sykemelding fra lege. Hva som er årsaken til psykisk sykdom er ikke relevant.

Anonym poster: 9c36423961b31ae0acde0f1f532473ae

[Gjest "gjest"]

Tirsdag var jeg ikke på jobb, igår var jeg 2 timer (prøvde mitt beste), idag ringte jeg sjefen og sa jeg ikke kom fordi det fortsatt er en veldig stor påkjenning for meg. Han blir sur, sier okei og jeg sa jeg kommer på jobb imorgen. Så avsluttet vi samtalen..

Anonym poster: a9e3eb2b844fa3d2fa823cc730604576

Ditt privativ er ditt privatliv og du har ikke noe med å la det affektere jobben din. Skjønner sjefen din godt her. Du må skjerpe deg,

[Lista]

Så stygge noen av dere er mot hverandre. Selvom en kjærlighetssorg kan være lite eller ingenting for DEG, kan det være en personlig tragedie for en annen. Det er ikke alle som har gått igjennom forferdelige ting, og som kan takle hva som helst.

TS:

Det ingen her som sier at kjærlighetssorg ikke er fælt, men det gir ikke rett til egenmelding/sykemelding.

[Thalassos]

Ditt privativ er ditt privatliv og du har ikke noe med å la det affektere jobben din. Skjønner sjefen din godt her. Du må skjerpe deg,

Så om du blir slått av mannen din, en av foreldrene dine dør eller barnet ditt blir alvorlig sykt, så skal du fortsatt gå på jobb, smile, være hyggelig og "ha det bra"?

Da er du et supermenneske, gratulerer

[Thalassos]

Det ingen her som sier at kjærlighetssorg ikke er fælt, men det gir ikke rett til egenmelding/sykemelding.

Fordi? Psykiske problemer (som jeg vil si man få i større eller mindre grad etter et brudd, dødsfall e.l) er ikke sykdom på lik linje med et brukket ben?

[Capt. Obvious]

Ditt privativ er ditt privatliv og du har ikke noe med å la det affektere jobben din. Skjønner sjefen din godt her. Du må skjerpe deg,

Hehe, vis meg den som klarer å etterfølge det i praksis. Ain't gonna happen.

[Gjest "gjest"]

Hehe, vis meg den som klarer å etterfølge det i praksis. Ain't gonna happen.

Jeg klarte.

Først samlivsbrudd og så døde faren min. Jeg måtte uansett stille på jobb til klokken ni hver dag, jeg hade husleie å betale og en mage og mette.

[The Kitten]

For meg er det normalt å legge mine personlige problemer til side når jeg drar på jobb.

[Gjest Vampen]

Nå må du jo begynne å lese det jeg skriver. Jeg har på ingen måte påstått at kjærlighetssorg automatisk skal gi rett til sykemelding, og jeg mener jeg har vært ganske klar på forumleringer som "psykisk knekk som følge av kjærlighetssorg". Bemerk da formuleringen "som følge av". Altså legger jeg ikke opp til noen automatisk sykemelding i min argumentasjon.

Hvorvidt det skal utløse sykemelding eller ikke kan hverken du eller jeg svare på, dette er som jeg allerede har påpekt noe som utredes med lege. Det gjelder også TS sin problemstilling, det er ingen andre enn henne og legen som kan finne ut om det faktisk er behov for en sykemelding ikke. Men vedkommende har forklart a hun syntes det er vanskelig å fungere på jobb, og det er et tegn på at man bør ta dette videre.

Nei, du må begynne å lese det jeg skriver. Det er nemlig ganske enkelt.

- sorg gir ikke rett til sykemelding eller egenmelding.

- nedsatt arbeidsevne er ikke alene nok til sykemelding eller egenmelding, om denne kommer av sorg.

- nå vet ikke jeg hva du legger i psykisk knekk, men for å kunne sykemeldes, eller bruke egenmelding, må man være syk. I dette tilfellet psykisk syk. Og å ha det tøft 2-3 dager etter et brudd, er ikke nok til å kunne vurdere en person som psykisk syk.

Sorg og psykiske sykdommer har en del felles symptomer. Allikevel er den ene sykdom, og den andre ikke. Noe av det som skal til for å vurdere om det er det ene eller det andre, er tid. Om en lege vurderer deg som psykisk knekt eller syk, fordi du har vært lei deg og grini noen ganger i løpet av 2-3 dager, etter et brudd, så setter jeg seriøse spørsmålstegn ved den legenes vurderingsevne. Ikke fordi jeg ikke har empati med TS eller andre med kjærlighetssorg, men fordi jeg er i mot sykeliggjøring av sorg OG utvanning av psykiske diagnoser. De bør holdes atskilt, for det er ikke det samme. Og da bør man ikke være så himla rask med å slenge merkelappen psykisk knekk på noe som ikke trenger å være mer enn en ordinær kjærlighetssorg.