ME syke

[Ghostwalker]

Hvis det er så enkelt at man kan påvise et virus som forårsaker ME, hvorfor godtar da ikke leger dette? Hvorfor finnes det da ingen teste som kan bekrefte eller avkrefte om du har ME. At man har hatt eller har et virus i kroppen er ikke ensbetydende med en annen lidelse all den tid det finnes folk som går rundt helt fint.

Først av alt, ikke alle følger samme metode, for eksempel som XMRV, der er det kun WPI som har funnet den, med noen andre som ser noen tendenser av virus som ser ut til å være det WPI har funnet.

Vi har en studie som pågår nå, Lipkin studie, hvor de fleste som deltar har jobbet med denne sykdommen i flere 10år, og har kjent hvordan det er å jobbe mot systemet.

Allerede mens Lipkin satte sammen gruppen, så har han blitt hetset og fått trusler av flere helsesteder og personer samt verdenskjente Science.

Det handler så mye om penger, alle non profitt helseklinikkene er positivet til alle nyheter. Mens for eksempel Rikshospitalet i Norge benekter for alt, det er psykisk. Etter massiv press fra omverden så får ikke ME syke gi blod i Norge heller.

Lipkin studien går ut på at alle eksperter og helseklinikker får bruke den framgangsmåten de gjorde før for å finne XMRV, finner noen XMRV så skal alle helseklinikkene bruke den metoden.

Her kan man også se en tydelig skille på hvor interesserte man er, Knox nekter å være med, utskjelte CDC har bestemt seg for å være med for å vise at de tar denne sykdommen seriøst, WPI skal ta 1200 tester av 300 prøver, mens Switzer tar kun 300.

Alter/Lo tar samme framgangsmåte som da de fant MLV hos CFS syke.

Hvis man finner ut at det er retrovirus som står bak ME, så tror jeg at folk fortsatt ikke vil ha noen særlig større sympati for ME syke her og nå, men det vil nok være bedre for ME syke, for da har man noe å gå etter.

Et svært strengt kosthold og dyp avgiftning av kroppen over lengre tid, med bl.a lymfebehandlinger og diverse tilskudd (hvetegress o.l). Kosthold alene hjalp ikke, det var først da jeg satt i gang med detox og var ferdig med det at jeg begynte å bli bra. Jeg holder (så godt jeg kan) det samme kostholdet nå også. Det er kortversjonen, hvis du er interessert i å høre mer detaljer så send gjerne PM Det var en tidkrevende og vanskelig prosess både fysisk og psykisk, ingen quick fix. Jeg kjenner flere som har fulgt samme programmet og blitt bra, også av andre alvorlige sykdommer.

Du skriver lymfebehandling, kan du definere det?

Du skriver også frisk, mener du 100% frisk eller har du fortsatt muskelsmerter, du er kanskje 100 % ved vanlig tilværelse? Hvis du anstrenger deg litt så merker du noe?

PS: Nå ble det kanskje mange nye navn for flere her inne, men disse navnene er verdenskjente og enorme.

[2shy]

Du skriver lymfebehandling, kan du definere det?

Du skriver også frisk, mener du 100% frisk eller har du fortsatt muskelsmerter, du er kanskje 100 % ved vanlig tilværelse? Hvis du anstrenger deg litt så merker du noe?

PS: Nå ble det kanskje mange nye navn for flere her inne, men disse navnene er verdenskjente og enorme.

Det er mange måter å stimulere lymfene på. Jeg hadde lymfemassasje, lymfedrenasje, satt timesvis i infrarød badstu, "hoppet" på mini-trampoline (jeg klarte ikke annet enn å sitte på den og gynge rolig opp og ned, men det setter i gang lymfesystemet, dog ikke så kraftig), og jeg stod/satt på en maskin som rister hele kroppen. Det er en veldig mild og effektiv måte for de som knapt klarer stå oppreist.

Jeg er ikke 100%, fordi det nevrologiske henger litt igjen. Jeg sliter litt med konsentrasjon, korttidsminne og fokus fortsatt, men det er VELDIG mye bedre, og stadig i bedring. Jeg trener meg opp hver dag med skriving, lesing, wordfeud (scrabble) osv, og det går bare fremover. Planen er å begynne med studie/omskolering når jeg føler det nevrologiske er enda mer på plass, og jeg tror ikke det blir veldig lenge til

Jeg har ingen utmattelse, smerter, svimmelhet, sår hals eller ømme lymfeknuter. Overømfindtelighet for lys/lyd er nesten helt borte, jeg sover langt bedre, bra fordøyelse, bra blodsirkulasjon, stabil og normal vekt (jeg var svært undervektig), kroppstemperatur er jevn, og jeg kan gå fysisk krevende turer på flere timer uten at jeg opplever utmattelse i ettertid. Jeg fikk også store problemer med gallestein mens jeg var syk pga enormt vekttap, det er ikke et problem lenger. Jeg kan sitte på høylydte og fullstappede cafeér uten konsekvens, jeg kan kjøre bil i timesvis. Alt av allergier er borte, pollensesongen har blitt nydelig, pelsdyr-allergi er borte.

[2shy]

Igjen Guybrush; Du sender bestillingen til helt feil plass.

Ingen kan sykemelde seg selv, det er det legen som avgjør.

Du kan ikke sammenlikne vanlig sykdom og det å være sliten med ME. Det er to forskjellige verdener.

Jeg hadde en kompis som klagde en gang. Han hadde jobbet dobbelt hele uka, sovet lite, og vært våken hele natta med dattra. "Nå forstår jeg hva det vil si å ha ME", sa han. Han var ikke i nærheten av å forstå, jeg ville gjort ALT for å bare være sliten. Man er ikke sliten når man har ME, det er en utmattelse som er hinsides alt noen kan forestille seg. Det er umulig å sammenligne med noe, og det er umulig å forestille seg.

Like fullt er det andre som innser at en fastlege som har noen minutter å bruke på deg fra tid til annen og hvor kompetansen til denne kan være ekstremt varierende - og ikke gir opp av den grunn. Jeg forstår det dessuten slik at ME-pasienter er svært negative og sier legene er utrolig vanskelig å få med på å sykemelde dem. Altså at de blir mistenkeliggjort.

Mitt hovedpoeng var uansett at det finnes massevis av personer som går inn for å leve på trygd uten å bruke en kallori på å prøve å gjøre noe annet. Ikke flertallet - men likefullt mange. Ikke så rart når vi har snart 1 million som lever på trygd. Det neste poenget mitt er at om man uttaler seg på en måte som lar andre få inntrykk av at de ikke innser de plager og problemer andre også lever med - så virker det veldig negativt og provoserende.

Vel, det er faktisk et mareritt i begynnelsen når man har blitt syk, fordi man blir ikke tatt på alvor. Jeg måtte til 4 leger før jeg fikk en lege til å langttidssykemelde meg, de 3 andre jagde meg bort med "det er nok bare influensa, det er mange som har det nå" Jeg visste jo at det ikke var influensa, jeg hadde levd lenge nok med mange nok runder med influensaer til å vite at det var det ikke. Det er veldig ofte at ME syke opplever dette, de blir ikke tatt på alvor. Jeg måtte selv be om utredning.

Det finnes absolutt personer som går in for å leve på trygd, men det å bli ufør er i de fleste tilfeller en årelang prosess, og de fleste er ikke fornøyd med den tilværelsen. Man blir frarøvet et sosialt liv, tilhørlighet, og ikke minst økonomisk trygghet.

Det er ingen i tråden her som rakker ned på andre lidelser, det er svært mange syke av mindre alvorlig eller svært alvorlig art, og det oppleves vanskelig for den det gjelder uavhengig av hva diagnosen er. Problemet er at folk med ME hele tiden må forsvare og forklare seg selv fordi diagnosen blir rakket ned på, ikke forstått, og stigmatisert. That´s all.

[Dragonfly84]

Er ME en form for utbrenthet? Hvis det kommer av overbelastning kroppen ikke klarer å hente seg inn igjen fra, så høres det temmelig likt ut. Om enn litt mer fysisk. (Et virus har blitt assosiert med det, kreftbehandling, osv.)

Nei, det er to helt forskjellige ting, med noen like symptomer. Som slitenhet. Men utbrenthet får man av å gjøre altfor mye over altfor lang tid og kjøre kroppen altfor hardt (ironisk at noen tror utbrente er trygdesnyltere da, siden vi står på til helsa ikke klarer mer, og er for stolte til å gi opp, og helst skulle jobbet døgnet rundt). ME får man av andre grunner, men som du ser i tråden vet man ikke helt. Mange får det etter f.eks. kyssesyken.

Utbrenthet er "bare" selvpåført, fordi man ikke ville stoppe. Man kan kanskje si at utbrenthet kommer fra hodet (hjernen ber kroppen om å fortsette selv om det ikke er nok energi igjen), mens ME kommer fra kroppen (noe i kroppen som tynger den og hodet ned).

Det med at det er lett å få sykmeldinger - jeg vet ikke helt om det er sant, men la oss si det for argumentasjonens skyld. Selv om det skulle være lett å sykmeldes, så er det ikke lett å få ME-diagnosen på fem minutter (og denne tråden handler fortsatt om ME). Man kan ikke si man har ME etter å ha vært syk i tre måneder. Det er en lang prosess, man må ha vært langvarig syk og gå gjennom mange undersøkelser og utelukking av andre diagnoser. Man får ikke ME-diagnosen fordi legen bare har fem minutter på hver pasient og like greit sykmelder en person med ME for å bli kvitt personen.

De som er ME-syke, som denne tråden handler om, vil ikke være uføre. Det var ikke det som var planen for dem. Alle disse diskusjonene på KG ender sånn, med en diskusjon om de "jævla snylterne" når det ikke er dem vi diskuterer. Det er som Norah sier ikke de ME-syke som bør få den skyllebøtta, for de som er syke skulle gjerne fått igjen livet sitt. Folk bryr seg ikke om å finne ut hva som skjer med disse ressurssterke folkene, som hadde drivkraft, livsglede og planer, som endte opp på mørke rom uten håp om bedring. Det er mye enklere å prate om noen hypotetiske mennesker som kanskje sykmeldes uten gyldig grunn, enn å se. Se ungdommene som mister alt som ga dem glede. Som skulle begynne på universitetet. Som var aktive. Som nektet å gi opp videregående, og brukte år etter år på å fullføre, uten energi, men med viljestyrke. Sånn som for eksempel Elene. Ja, jeg bryr meg om enkeltskjebnene, for hvis vi skal diskutere det store bildet, kunne vi som andre har nevnt begynt et annet sted, siden dette "bare" dreier seg om rundt 10.000 mennesker. Jeg bryr meg om enkeltskjebnene, fordi dette handler om mennesker. Og det er så godt å se at for noen ordner det seg, noen blir friske!

[Dragonfly84]

Det er helt greit at andre også har plager og problemer og jeg ser ingen poeng i å sammenlikne kroniske sykdommer med hverandre for å finne ut hvem som har det verst, men ikke, IKKE sammenlign det med "sliten og syk sånn som alle blir". Er man sliten, går det over. Har man influensa, går det over. Til og med kyssesyken går over. Likevel klager de aller fleste (med all rett) når man på dag fire ligger rastløs i senga og er drittlei av å ha vondt. Tenk deg hvordan du hadde følt deg på dag hundreogfire.

On a side note: Jeg ble også symptomfri (og jeg sier symptomfri, fordi jeg faller rett tilbake om jeg ikke gjør de rette tingene) ved å være løsningsorientert og skulle ønske alle syke kunne gjøre det samme. MEN det er ikke min jobb og definitivt heller ikke din å dømme dem som blir motløse og dermed sitter fast i situasjonen sin.

Eller på dag tusenogfire. Og ikke vite om eller når man blir frisk(ere). Det må være noe av det mest frustrerende. Hvis de hadde visst at "bare jeg kommer meg gjennom ett år til, så kan livet begynne igjen", så hadde de hatt det å se fram til. Men de aner ikke om det noen gang går over. Og blir de frustrerte en gang innimellom får de høre at "jeg blir også sliten". Det er så respektløst. Det er ikke bare "sliten" det handler om. Og det er også en veldig heterogen gruppe, det som funker for en person funker ikke nødvendigvis for neste. Så da får vi situasjoner hvor noen kjenner noen som kjenner noen som ble frisk ved hjelp av LP, "så hvorfor kan ikke alle bare ta LP-kurs og slutte å surve". Fordi det virker ikke likt på alle.

Ja, alle har plager og problemer og alle blir slitne innimellom. For eksempel en småbarnsmor blir nok utslitt og frustrert, og vil kunne si "jeg er også sliten" til en med ME. Mens den med ME kanskje aldri kommer til å bli frisk nok til å få egne barn. Jeg tror ikke folk isolerer seg selv, eller gjør det umulig for seg selv å finne en livspartner eller utsetter å få barn selv om de ønsker seg barn høyt, bare for å få sympati og trygd.

[Gjest norah]

Like fullt er det andre som innser at en fastlege som har noen minutter å bruke på deg fra tid til annen og hvor kompetansen til denne kan være ekstremt varierende - og ikke gir opp av den grunn. Jeg forstår det dessuten slik at ME-pasienter er svært negative og sier legene er utrolig vanskelig å få med på å sykemelde dem. Altså at de blir mistenkeliggjort.

Mitt hovedpoeng var uansett at det finnes massevis av personer som går inn for å leve på trygd uten å bruke en kallori på å prøve å gjøre noe annet. Ikke flertallet - men likefullt mange. Ikke så rart når vi har snart 1 million som lever på trygd. Det neste poenget mitt er at om man uttaler seg på en måte som lar andre få inntrykk av at de ikke innser de plager og problemer andre også lever med - så virker det veldig negativt og provoserende.

Ifølge tall fra NAV så overdriver du en bitteliten smule. http://www.nav.no/Om+NAV/Tall+og+analyse/Annen+statistikk/St%C3%B8nadsmottakere/St%C3%B8nadsmottakere/Personer+med+st%C3%B8nad+fra+folketrygden+og+fra+andre+ordninger+administrert+av+NAV.+2002-2011..317099.cms

I 2011(siste tilgjengelige statistikk) var det 122 322 som mottok sykepenger, og 306 653 som mottok uføretrygd. I sistnevnte kategori har man også midlertidig uføre - som kan komme tilbake i arbeid.

Det eneste tallet som likner på den millionen du snakker om er alderpensjon, 718 667. Skal vi lage noen debatter om at folk må slutte å bli eldre? Eller er det bare syke som skal få tyn for hendelser utenfor deres kontroll?

Du vil skyldfordele på enkeltmennesker - jeg vil heller legge ballen over til politikerne og forvaltning.

Det største problemet jeg har møtt på når jeg har vært i møter med helsevesen ifbm min kroniske sykdom er at de ikke virker så interessert i å forebygge og sørge for at man faktisk blir i arbeid.

Jeg har måttet krangle meg frem til de mest selvfølgelige behandlinger, slik at jeg skal slippe å være sykemeldt - noe som er min største skrekk.

Tross at jeg hadde og har en helt beviselig fysisk sykdom som ikke er noen tvil om at er fysisk og overhodet ikke selvpåført eller kunne vært forebygget har jeg mang en gang fått servert den idiotiske forklaringen "det er bare psykisk og det handler om innstilling".

Jeg fikk litt lyst til å svare at "du kan ta den svulsten min og dra den langt oppi rassen for alt jeg bryr meg", men jeg lot være av ren høflighet.

Poenget her er ikke at jeg ikke er enig med deg i at vi bør få ned sykefraværsstatistikk - men jeg har ingenting til overs for - eller ser gode løsninger i, skyldfordeling på de som faktisk ER syke.

Det blir like dumt som at jeg skal gå bort til ei med bolle i ovnen og påstå at hun ikke er gravid fordi "det er bare fordi du vil snylte og er negativt innstilt". Guess what; den kidden kommer til å presse seg ut samma fader, akkurat som ME er en jævlig kjip greie å få uansett hvor mye folk klager over trygdesnylting.

Og mens jeg er inne på det: det at noen går til legen og ber om sykemelding fordi de er "lei av jobben" er jo hvertfall trygdesnylting, og har IGJEN ingenting med MEsyke å gjøre.

[Guybrush]

Ifølge tall fra NAV så overdriver du en bitteliten smule. http://www.nav.no/Om...011..317099.cms

I 2011(siste tilgjengelige statistikk) var det 122 322 som mottok sykepenger, og 306 653 som mottok uføretrygd. I sistnevnte kategori har man også midlertidig uføre - som kan komme tilbake i arbeid.

Det eneste tallet som likner på den millionen du snakker om er alderpensjon, 718 667. Skal vi lage noen debatter om at folk må slutte å bli eldre? Eller er det bare syke som skal få tyn for hendelser utenfor deres kontroll?

Du vil skyldfordele på enkeltmennesker - jeg vil heller legge ballen over til politikerne og forvaltning.

Det største problemet jeg har møtt på når jeg har vært i møter med helsevesen ifbm min kroniske sykdom er at de ikke virker så interessert i å forebygge og sørge for at man faktisk blir i arbeid.

Jeg har måttet krangle meg frem til de mest selvfølgelige behandlinger, slik at jeg skal slippe å være sykemeldt - noe som er min største skrekk.

Tross at jeg hadde og har en helt beviselig fysisk sykdom som ikke er noen tvil om at er fysisk og overhodet ikke selvpåført eller kunne vært forebygget har jeg mang en gang fått servert den idiotiske forklaringen "det er bare psykisk og det handler om innstilling".

Jeg fikk litt lyst til å svare at "du kan ta den svulsten min og dra den langt oppi rassen for alt jeg bryr meg", men jeg lot være av ren høflighet.

Poenget her er ikke at jeg ikke er enig med deg i at vi bør få ned sykefraværsstatistikk - men jeg har ingenting til overs for - eller ser gode løsninger i, skyldfordeling på de som faktisk ER syke.

Det blir like dumt som at jeg skal gå bort til ei med bolle i ovnen og påstå at hun ikke er gravid fordi "det er bare fordi du vil snylte og er negativt innstilt". Guess what; den kidden kommer til å presse seg ut samma fader, akkurat som ME er en jævlig kjip greie å få uansett hvor mye folk klager over trygdesnylting.

Og mens jeg er inne på det: det at noen går til legen og ber om sykemelding fordi de er "lei av jobben" er jo hvertfall trygdesnylting, og har IGJEN ingenting med MEsyke å gjøre.

Jeg stoler ikke det fnugg på NAV som har som oppgave å holde disse tallene lave, jeg ser heller på regnskapene deres samt tall fra skatteetaten og SSB. Man setter som kjent ikke reven til å passe hønsegården. Dessuten er det et velkjent "triks" å bruke forskjellige definasjoner for å fremstille seg selv som best i klassen. Jeg kaller det trygdet når inntekten du har er fra staten uavhengig av arbeidsinnsats, og du ikke er pensjonert etter å ha jobbet til du er ca 65 år gammel. Tallene er kanskje nærmere 900 000 enn 1 000 000 så jeg kan moderere mitt utsagn litt. Men vi nærmer oss at 1/5 av norges befolkning er trydet.

[Gjest norah]

Jeg stoler ikke det fnugg på NAV som har som oppgave å holde disse tallene lave, jeg ser heller på regnskapene deres samt tall fra skatteetaten og SSB. Man setter som kjent ikke reven til å passe hønsegården. Dessuten er det et velkjent "triks" å bruke forskjellige definasjoner for å fremstille seg selv som best i klassen. Jeg kaller det trygdet når inntekten du har er fra staten uavhengig av arbeidsinnsats, og du ikke er pensjonert etter å ha jobbet til du er ca 65 år gammel. Tallene er kanskje nærmere 900 000 enn 1 000 000 så jeg kan moderere mitt utsagn litt. Men vi nærmer oss at 1/5 av norges befolkning er trydet.

Men sleng med link til SSB, da

[Ryvre]

1/5 av norges befolkning på trygd?

Hvor mange av norges befolkning er barn og pensjonister?

Høres ut som du overdriver en god del

[2shy]

Jeg stoler ikke det fnugg på NAV som har som oppgave å holde disse tallene lave, jeg ser heller på regnskapene deres samt tall fra skatteetaten og SSB. Man setter som kjent ikke reven til å passe hønsegården. Dessuten er det et velkjent "triks" å bruke forskjellige definasjoner for å fremstille seg selv som best i klassen. Jeg kaller det trygdet når inntekten du har er fra staten uavhengig av arbeidsinnsats, og du ikke er pensjonert etter å ha jobbet til du er ca 65 år gammel. Tallene er kanskje nærmere 900 000 enn 1 000 000 så jeg kan moderere mitt utsagn litt. Men vi nærmer oss at 1/5 av norges befolkning er trydet.

Jeg er enig med deg at det er altfor mange som er trygdet, men flesteparten av de som er det er faktisk syke. Det er registrert 1,5 millioner nordmenn som har astma, kols, allergi, eller alvorlig eksem, 26 000 nye krefttilfeller årlig, over 300 000 med en eller annen revmatisk lidelse, ADHD tallene stiger i rekkordfart, over 250 000 med diabetes, og sånn fortsetter det.

Ja, vi lever i et land med altfor mange syke, og jeg syns faktisk ikke det er rart i det hele tatt slik vi lever. Vi gjør oss selv til tikkende bomber med dårlig kosthold, stress, overmedisinering, osv. Samtidig har vi da myndighetene som "passer på oss" ved å ikke forby røyk, ha en godteri/kake/junkavdeling i butikker som er langt større enn grønnsaksavdelingen, gjør sunn mat dyr og farlig mat billig. Mye av det som selges i dagligvarene burde være merket med varselstrekant. Reklame på tv inneholder i de fleste tilfellene søppel. Pølser, brus, godteri, McDonalds, osv.

Vi er alle ansvarlig for vår egen helse, men jeg kan ikke akkurat påstå myndighetene hjelper oss i den retningen. Så kanskje blir det din tur en dag, Guybrush, hvor kroppen din får nok, du mister din sosiale og økonomiske frihet, og du aner ikke hvordan det skjedde, du bare våknet en dag og hadde sluttet å virke. For det kan skje hvem som helst og når som helst.

[Gjest _Blomsten_]

Og mens jeg er inne på det: det at noen går til legen og ber om sykemelding fordi de er "lei av jobben" er jo hvertfall trygdesnylting, og har IGJEN ingenting med MEsyke å gjøre.

Hvis du sikter til innlegget mitt, så misforsto du litt. Jeg skrev ikke at jeg gikk til legen for å få sykemelding, men at jeg gikk til legen og tok opp det med mistrivsel på jobb (blandt andre ting), hvorpå legen spurte om jeg trengte sykemelding og jeg takket nei. Det var bare et eksempel på hvor lett det er å få sykemelding. Det har ikke noe med ME å gjøre, men det var relatert til et innlegg som ble skrevet lenger opp, og dermed relevant.

[Gjest norah]

Vi er alle ansvarlig for vår egen helse, men jeg kan ikke akkurat påstå myndighetene hjelper oss i den retningen. Så kanskje blir det din tur en dag, Guybrush, hvor kroppen din får nok, du mister din sosiale og økonomiske frihet, og du aner ikke hvordan det skjedde, du bare våknet en dag og hadde sluttet å virke. For det kan skje hvem som helst og når som helst.

Neinei, det skjer bare folk som går inn for det og har lyst til å leve på nav

[2shy]

Neinei, det skjer bare folk som går inn for det og har lyst til å leve på nav

Ja det stemmer det, for NAV betaler så godt, også er det så deilig å bare ligge å stirre i lufta hver dag i flere år

[Lammelåret]

Kreft er kjent som dødelig, det er ikke ME. Det er vel derfor folk opplever å få ulik sympati for kreft og for ME.

Det finnes vel ulike grader av ME, og de ikke som har det på det verste, kan vel ikke påberegne seg lik sympati som de fleste får ved en kreftsykdom.

Sikkert synd for de som gjerne ville hatt samme sympati og medlidenhet, men dessverre er ikke ME regnet lik kreft enda.

Anonym poster: fac0327c391ad991c6fbbc9eda58822f

Kreft er ikke alltid dødelig, nei. Det finnes enkelte pasienter som har dødd av ME. Akkurat som med ME er det også ulikt hvor syk man blir.

De fleste som er kronisk/alvorlig syke vil bli tatt på alvor og bli friske, ikke få medlidenhet og fortsette å være syke.

Hvis en sykdom som ME skulle gjelde alle, ville også sett en oppblomstring av den i land som Bolivia, Tyrkia, Kina, Pakistan, Taiwan, Tanzania osv. Det ser vi ikke.

Vi ser kun ME-syke i land hvor det finnes et velferdssystem

Anonym poster: fac0327c391ad991c6fbbc9eda58822f

Vel, er du sikker på at ME-syke ikke finnes i landene du nevner? At du kanskje ikke finner diagnosen i landene betyr ikke at sykdommen ikke finnes. I en del land er det dessuten slik at familien tar seg av den syke og forsørger denne - ikke staten. Derfor blir heller ikke den slags kostnader synlige på BNP og i statistikker.

Dette er en sykdom man ka lide av i ro og mak hjemme i senga si. Og en kan si at en ikke kommer lenger enn til badet før man segner om av utmattethet. Og at man etter å ha vært på badet ikke har kommet seg ut av senga siden.

Jaja, det kan man vel si. Men hvem er vitner på det? Er det legen? Legen må vel tro på det pasienten sier.

Det er veldig praktisk at det er her i velferdsland man blir ME-syk.

Anonym poster: fac0327c391ad991c6fbbc9eda58822f

Du vet at en del ME-pasienter har familie og ikke "lider" i stillhet?

Jeg ser helt klart en viss forskjell på en ME-syk og en som sitter i rullestol.

Det er stor funksjonsforskjell på dem uansett hvor mye du snur og vrir på det, og hadde jeg sittet i rullestol ville jeg blitt dødelig fornærmet av din sammenligning.

Anonym poster: fac0327c391ad991c6fbbc9eda58822f

Og jeg hadde blitt fornærmet over å blitt sammenlignet med en ME syk person. Er du i rullestol så er det ofte kun bena som har tatt kveld, mens resten fungerer som det skal.

Tror du virkelig at det bare er en sykdomsårsak til at folk trenger rullestol?