Jeg er stemor.

[AnonymBruker]

Greit at dere mener det er komplett galskap og ikke bra for ungen, men som jeg ser lider ikke ungen noen nød... Er det ikke viktig at barnet har det bra først og fremst? Og barnet har det jo bra. Barnet får mye omsorg både fra kjæresten min og fra sin egen mor når barnet er hos henne...

Barnet ble heller ikke involvert etter dag 1. Det gikk en god stund før jeg møtte barnet, ettersom kjæresten min var litt usikker på forholdet vårt i begynnelsen. Det er jo klart at han selv i begynnelsen så på alderen som et problem, det gjorde jo jeg selv også - men så skjedde det som skjedde og vi innledet et forhold, nå er vi fortsatt sammen og kunne ikke hatt det bedre. Det er ikke snakk om å flytte sammen allerede i morgen, dette er jo så klart noe vi begge må tenke over. Jeg må først og fremst gjøre meg ferdig på videregående, deretter kan det hende jeg reiser bort for å studere. Men det som er uklart er om kjæresten min flytter sammen med meg da eller ikke. Om han ikke gjør det, så går det likevel fint, da kan jeg få tatt utdanning og flytte tilbake til hjemplassen min, hvor vi da flytter sammen når begge har utdanning. Det er det vi har planlagt, men om ting går skeis mens jeg flytter for å studere eller noe lignende, så får det bare så være. Da har jeg i det minste prøvd.

Jeg går ikke i vranglås om jeg får kritikk. Jeg leser innleggene til dere som gir meg kritikk med åpent sinn, og jeg forstår godt at mange av dere kanskje får hakeslepp på grunn av situasjonen min og at jeg er bare 17 år gammel og i et forhold med en i begynnelsen av 20-årene, men aldersforskjellen er ikke så stor som den høres ut som. Faktisk en helt normal aldersforskjell (vil fortsatt ikke avsløre hans alder). Hadde det ikke vært for at han har barn, hadde dere ikke reagert i det hele tatt. Men siden det er snakk om en unge her, så forstår jeg godt at dere reagerer... Likevel så ønsker jeg å satse på dette forholdet, for jeg trives med kjæresten min, jeg har det bra og jeg ønsker at det skal holde. Jeg fyller om kort tid 18 år, jeg er snart ferdig med videregående og ting går på skinner. Selvfølgelig har det ikke alltid vært like lett, har møtt en del motstand når det kommer til både barnemoren og selve barnet, og jeg er klar over at det kan bli veldig vanskelig og at jeg vil møte enda mer motgang, men som sagt så vil jeg prøve så godt jeg kan for å få dette til å fungere.

Om dette fungerer, om alt sammen går fint til tross for en del motgang og vanskelige tider - så er ikke dette noe jeg vil se tilbake og angre på så lenge jeg har det bra. Har selv en mor som gikk inn i et forhold med en nesten 10 år eldre mann i en alder av 18 år. De er gift den dag i dag og har tre barn, inkludert meg. Og de kunne ikke hatt det bedre, selv om de også har møtt mye motgang.

Hilsen trådstarter.

[Gjest Gjest]

Hun er ikke psykisk syk, så vidt jeg vet. Hun har rett og slett en personlighet som er litt krevende. Humøret hennes svinger utrolig mye, det er snakk om 2 sekunder så går hun fra himmelen til helvete. Hun greier ikke ta vare på barnet på den måten barnet er vandt med å bli tatt vare på. Barnet er vandt til fast leggetid, fast middagstid og mengder av rutiner og ritualer, men barnemoren bryter dette, noe som forvirrer ungen og ender med at ungen ikke sovner til rett tid om kveldene, blir grinete, sint osv.

Derfor er det kjæresten min ikke er så trygg på barnemoren og ønsker full foreldrerett over barnet.

Hilsen trådstarter.

Synes du sa at det var moren selv som mente hun ikke var skikket til å ta vare på barne, og derfor ikke ønsket å ha det så mye. Men ser jo nå, akkurat som jeg tenkte, at det er dere som ligger bak. Og så skjønner du ikke hvorfor du og henne ikke kan være venninner??

Vel, en voksen far som velger å slå seg sammen med en 17 åring + og en 17 åring som skal vurdere om hun er skikket til å ha barnet sitt?? He he...

Og hun ødelegger rutiner? Hvem sine rutiner? De som dere har laget kanskje? Kanskje de ikke er passende rutiner etter hennes mening..? Uansett, det skal vel litt mere til for å være uskikket som mor enn å ikke være helt enig med far og hans ungdomskjæreste i hvordan barnet skal leve???

Svingende humør tror jeg jammen at jeg hadde hatt også i en slik latterlig situasjon.

Greit at dere mener det er komplett galskap og ikke bra for ungen, men som jeg ser lider ikke ungen noen nød... Er det ikke viktig at barnet har det bra først og fremst? Og barnet har det jo bra. Barnet får mye omsorg både fra kjæresten min og fra sin egen mor når barnet er hos henne...

Hilsen trådstarter.

Og du som 17 åring er kompetent til å avgjøre hvorvidt barnet har det bra eller ikke?

Barnet får nok mat, klær, omsorg og slikt, men det kan ha følelser og tanker som ikke bare er bra i en slik familiesituasjon.

[AnonymBruker]

Synes du sa at det var moren selv som mente hun ikke var skikket til å ta vare på barne, og derfor ikke ønsket å ha det så mye. Men ser jo nå, akkurat som jeg tenkte, at det er dere som ligger bak. Og så skjønner du ikke hvorfor du og henne ikke kan være venninner??

Vel, en voksen far som velger å slå seg sammen med en 17 åring + og en 17 åring som skal vurdere om hun er skikket til å ha barnet sitt?? He he...

Og hun ødelegger rutiner? Hvem sine rutiner? De som dere har laget kanskje? Kanskje de ikke er passende rutiner etter hennes mening..? Uansett, det skal vel litt mere til for å være uskikket som mor enn å ikke være helt enig med far og hans ungdomskjæreste i hvordan barnet skal leve???

Svingende humør tror jeg jammen at jeg hadde hatt også i en slik latterlig situasjon.

Og du som 17 åring er kompetent til å avgjøre hvorvidt barnet har det bra eller ikke?

Barnet får nok mat, klær, omsorg og slikt, men det kan ha følelser og tanker som ikke bare er bra i en slik familiesituasjon.

Nei, det har jeg ikke sagt. Det er faren til barnet som selv har sagt dette, det er en grunn til at han gikk ifra henne. Forholdet fungerte ikke, der var null samarbeidsvilje fra hennes side når han prøvde å få ting til å fungere. Etter at barnet kom gikk ting skeis, men han ønsket at forholdet skulle fungere. Det gjorde det ikke, men han holdt ut likevel i håp om at hun skulle komme seg for barnet sin skyld - men det skjedde da ikke, derfor ble det slutt mellom dem. Nei, jeg skjønner ikke hvorfor jeg og hun i det minste ikke kan ha litt god kontakt. Selv tror jeg det hadde vært greit for barnet, det er jo sikkert ikke koselig for barnet at jeg og hun ikke kan kommunisere normalt! Barnet forstår jo selvfølgelig ikke det nå, men om det går noen år og jeg og han fortsatt holder sammen, så er det jo klart at barnet vil legge merke til forholdet jeg har til barnemoren - nemlig hvor anspent og surt det er, noe som ikke er bra!

Rutinene har hun selv vært med på å lage når barnefaren og hun fortsatt hadde et forhold... Og barnet er så ungt enda, så han/hun forstår ikke så mye av det som foregår. Dette vet jeg som 17 åring, jo, jeg er jo sammen med en far, og han har jo sagt dette selv også.

Men syns det begynner å bli litt ille i denne tråden nå, er jo fryktelig med avsporinger her. Jeg syns det blir feil at dere skal hakke og kritisere mens jeg må sitte her å forsvare meg selv med nebb og klør. Hvorfor ikke heller svare på trådens spørsmål, i stedet for å skal vite alt om situasjonen? Dere trenger egentlig ikke å vite alt, det eneste dere trenger er å svare på spørsmålene om dere ønsker det. Det er jo soleklart at dere allerede er imot dette, syns det er galskap osv, men det er ikke det jeg trenger å høre. Greit at dere vil jeg skal det, men det er en type kritikk som gjør at jeg føler meg dårlig. Og hva er vitsen med å trykke meg ned og gjøre slik at ting faktisk ikke kan gå bra...?

Heldigvis er jeg sterkere enn som så, sitter her fortsatt med et smil rundt kjeften og har troen på at dette skal gå bra. Selv om jeg "bare" er 17 år. Tydeligvis ganske lite relevant at jeg om kort tid er 18 år gammel og myndig. Da er det plutselig litt annerledes. Men men.

Hilsen trådstarter.

[Gjest regine]

Fyller snart 18 = da har du fortsatt et år igjen på vgs......

og nei - du er langt fra moden nok til å vurdere barnets beste oppi dette her, og dessverre gjelder det åpenbart typen din og.

At du ikke vil fortelle hans alder sier vel en del om at han nok er eldre enn "tidlig i 20-årene". Noe som gjør det enda mer patetisk at han er sammen med en tenåring. Og selvfølgelig ville ikke reaksjonene vært like harde om han IKKE hadde hatt barn - selv om jeg personlig også da ville ment at det var noe lett patetisk over en såpass voksen mann som finner seg tenåringsjenter å være sammen med.

Problemet er nemlig at BARNET har krav både på stabilitet og voksne rundt seg. Voksne som er stabile! Noe det kan virke som mangler. Hvordan mor er går rett og slett ikke an å lese seg til ut fra dine innlegg, du er åpenbart såpass forutinntatt fordi hun ikke jubler over at du er kjæreste med barnets far.

[AnonymBruker]

Fyller snart 18 = da har du fortsatt et år igjen på vgs......

og nei - du er langt fra moden nok til å vurdere barnets beste oppi dette her, og dessverre gjelder det åpenbart typen din og.

At du ikke vil fortelle hans alder sier vel en del om at han nok er eldre enn "tidlig i 20-årene". Noe som gjør det enda mer patetisk at han er sammen med en tenåring. Og selvfølgelig ville ikke reaksjonene vært like harde om han IKKE hadde hatt barn - selv om jeg personlig også da ville ment at det var noe lett patetisk over en såpass voksen mann som finner seg tenåringsjenter å være sammen med.

Problemet er nemlig at BARNET har krav både på stabilitet og voksne rundt seg. Voksne som er stabile! Noe det kan virke som mangler. Hvordan mor er går rett og slett ikke an å lese seg til ut fra dine innlegg, du er åpenbart såpass forutinntatt fordi hun ikke jubler over at du er kjæreste med barnets far.

Det her gir jeg opp å svare på, for du har tydeligvis allerede lagt dine egne meninger og er umulig å overbevise. Så dette velger jeg heller å ignorere. Når du faktisk påstår at jeg lyver og dømmer meg så hardt, så er det lite jeg kan svare med. Jeg forsøker bare å gjøre det rette, forsøker å få forholdet til å fungere, eventuelt få en god tone med barnemoren slik at ting skal bli lettere. Men tydeligvis er du ute etter å bare bryte meg ned og gjøre alt verre enn det er.

Så nok engang, det ignorerer jeg. Syns bare det er feil å slenge dritt etter meg når jeg prøver så godt jeg kan å gjøre mitt beste. Nå orker jeg ikke forsvare meg selv for hver gang dere skal slenge dritt og virkelig kritisere meg til det fulleste, nå vil jeg heller vente og se om jeg får andre råd og tips, eller svar på spørsmålene mine. Er lei av at dere skal fyke i strupen på meg, når dere egentlig ikke har noen grunn til det. Etter deres meninger å dømme så har dere nok en grunn, men så vidt jeg vet kjenner dere ikke situasjonen 100% og da har dere ingen rett til å dømme meg så sterkt.

Hilsen trådstarter.

[Gjest regine]

Nei, det har jeg ikke sagt. Det er faren til barnet som selv har sagt dette, det er en grunn til at han gikk ifra henne. Forholdet fungerte ikke, der var null samarbeidsvilje fra hennes side når han prøvde å få ting til å fungere. Etter at barnet kom gikk ting skeis, men han ønsket at forholdet skulle fungere. Det gjorde det ikke, men han holdt ut likevel i håp om at hun skulle komme seg for barnet sin skyld - men det skjedde da ikke, derfor ble det slutt mellom dem.

Det du sier er altså at fordi FAR har fortalt deg at HAN prøvde alt, mens mor var vrang og ustabil, ja så er det sant. En sak har ALLTID minst to sider. Du har fått servert fars versjon, sikkert sånn som han ser det, men ikke nødvendigvis riktig. Tror neppe mors versjon, verken av forholdet eller noe annet, nødvendigvis ville vært den samme. Du går i den klassiske "ny kjæreste" fella: kjøper alt far sier om sin eks rått. Selvsagt var INGENTING hans skyld - ALT var selvsagt hennes feil..... og han stakkar, han prøvde og prøvde......

Nei, jeg skjønner ikke hvorfor jeg og hun i det minste ikke kan ha litt god kontakt. Selv tror jeg det hadde vært greit for barnet, det er jo sikkert ikke koselig for barnet at jeg og hun ikke kan kommunisere normalt! Barnet forstår jo selvfølgelig ikke det nå, men om det går noen år og jeg og han fortsatt holder sammen, så er det jo klart at barnet vil legge merke til forholdet jeg har til barnemoren - nemlig hvor anspent og surt det er, noe som ikke er bra!

Nei - det spiller ingen rolle om du og mor ikke går så godt overens - det er nemlig FAR og MOR som er de som må samarbeide. DU gjør best i å holde en lav profil. BARNET vil ikke merke noe som helst, hvis ikke du lager sak ut av det (noe du åpenbart veldig gjerne vil, for å vise "hele verden" hvor flink og uselvisk du er, mens mor fortsatt bare er vrant).

Rutinene har hun selv vært med på å lage når barnefaren og hun fortsatt hadde et forhold... Og barnet er så ungt enda, så han/hun forstår ikke så mye av det som foregår. Dette vet jeg som 17 åring, jo, jeg er jo sammen med en far, og han har jo sagt dette selv også.

Men syns det begynner å bli litt ille i denne tråden nå, er jo fryktelig med avsporinger her. Jeg syns det blir feil at dere skal hakke og kritisere mens jeg må sitte her å forsvare meg selv med nebb og klør. Hvorfor ikke heller svare på trådens spørsmål, i stedet for å skal vite alt om situasjonen? Dere trenger egentlig ikke å vite alt, det eneste dere trenger er å svare på spørsmålene om dere ønsker det. Det er jo soleklart at dere allerede er imot dette, syns det er galskap osv, men det er ikke det jeg trenger å høre. Greit at dere vil jeg skal det, men det er en type kritikk som gjør at jeg føler meg dårlig. Og hva er vitsen med å trykke meg ned og gjøre slik at ting faktisk ikke kan gå bra...?

Heldigvis er jeg sterkere enn som så, sitter her fortsatt med et smil rundt kjeften og har troen på at dette skal gå bra. Selv om jeg "bare" er 17 år. Tydeligvis ganske lite relevant at jeg om kort tid er 18 år gammel og myndig. Da er det plutselig litt annerledes. Men men.

Hilsen trådstarter.

Du viser jo også din umodenhet ved ikke å tåle at det stilles store spørsmålstegn ved dette forholdet, fars motivasjon og din motivasjon. Hvis du ikke er reflektert nok til å forstå at svært mange vil reagere på det du skriver, så viser det i seg selv at dette ikke er en situasjon du burde være i. Det har ingenting med å "rakke ned" på deg å gjøre, men man må faktisk tåle at andre er uenige OG gir uttrykk for det.

Kjæresten din har selvsagt også et ansvar - det tyder verken på modenhet eller innsikt å innlede et forhold til ei som er så ung som du er og involvere barnet i dette.

Du vil heller ikke bli modnere bare av å fylle 18 - du er da selvsagt myndig, men det spiller liten rolle i denne sammenhengen.

[Gjest Gjest]

Nei, det har jeg ikke sagt. Det er faren til barnet som selv har sagt dette, det er en grunn til at han gikk ifra henne.

Men syns det begynner å bli litt ille i denne tråden nå, er jo fryktelig med avsporinger her. Jeg syns det blir feil at dere skal hakke og kritisere mens jeg må sitte her å forsvare meg selv med nebb og klør. Hvorfor ikke heller svare på trådens spørsmål, i stedet for å skal vite alt om situasjonen?

Hilsen trådstarter.

Hva sa du her da???

"Ja, fordi hun er ustabil. Det er ikke noe vi har presset gjennom, det er noe som både hun selv og vi andre vet. Det er en grunn til at hun heller aldri krever at barnet er hos henne, nemlig fordi hun selv vet at hun i over lengre tid ikke greier å ta så godt vare på barnet. Selvfølgelig er det ikke en ønskesituasjon for henne nei, men jeg har jo aldri sagt at det er det heller. Og du skjønner ikke hvor jeg vil med innlegget?.... Huff, hadde dere bare lest det før dere svarte.. Så hadde dere nok skjønt det."

Og trådens spørsmål, hva er det?? Hvordan du kan være en god stemor??

Ser jo ut som du mener at du allerede er det. Og vet mer om hva som skal til for å være en god mor, enn barnets mor gjør, etter din mening. Kun basert på barnets far sin versjon. Og det er samme mann som går og finner seg en 17 åring... Jaja, lykke til, glad det ikke er mitt barn. Da tror jeg at jeg hadde krevd full foreldrerett ja..

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for at mor ikke ønsker kontakt med deg. Du har allerede gjort deg opp en mening om henne utifra hva far har sagt til deg. Far og mor skal arbeide sammen. Det er ikke far, mor og kjæresten til far som skal arbeide sammen. Kanskje, når du har blitt moden at hun ønsker kontakt. Denne damen (barnemor) har min største sympati.

I denne tråden så er du en 17-åring som nå har gått i vranglås fordi at du ikke fikk svarene du ønsker deg.

[sebastianen]

Eks koner kan du nanananana få billig av meg....

[AnonymBruker]

Og trådens spørsmål, hva er det?? Hvordan du kan være en god stemor??

Ser jo ut som du mener at du allerede er det. Og vet mer om hva som skal til for å være en god mor, enn barnets mor gjør, etter din mening. Kun basert på barnets far sin versjon. Og det er samme mann som går og finner seg en 17 åring... Jaja, lykke til, glad det ikke er mitt barn. Da tror jeg at jeg hadde krevd full foreldrerett ja..

Hadde jeg ment at jeg var en god stemor, så hadde jeg sagt det. Jeg føler meg ikke som en god stemor, derfor er det jeg spør etter råd. Jeg har gjort meg opp en mening etter egne erfaringer, det jeg har hørt, det jeg selv har sett og lagt merke til osv. Må ikke tro at jeg bare går etter pipen til typen min heller, jeg ser faktisk forbi hans meninger også.

Jeg har full forståelse for at mor ikke ønsker kontakt med deg. Du har allerede gjort deg opp en mening om henne utifra hva far har sagt til deg. Far og mor skal arbeide sammen. Det er ikke far, mor og kjæresten til far som skal arbeide sammen. Kanskje, når du har blitt moden at hun ønsker kontakt. Denne damen (barnemor) har min største sympati.

I denne tråden så er du en 17-åring som nå har gått i vranglås fordi at du ikke fikk svarene du ønsker deg.

Jeg har gjort meg opp en mening om henne etter hva jeg selv har sett også. Jeg har jo snakket med dama før, men ikke etter jeg og kjæresten ble sammen. Hun likte jo meg sååå godt før, husker vi møttes et par ganger på fest for over ett år siden og snakket sammen, vi var nok en type bekjente. Plutselig når jeg blir sammen med barnefaren, får jeg brev om at jeg er en drittunge, "bitch", slem, stygg og det som er. Bare drittslenging rett i trynet på meg. Men i brevet nevnte hun ingenting om barnet? Burde ikke det være obvious at jeg omgås barnet? Men så nevner hun ingenting om barnet i brevet? Tror kanskje hun nevnte noe som "og barnet mitt skal ikke ha noe med henne å gjøre" eller noe, men tror faktisk ikke hun gjorde det.

Jeg har ikke gått i vranglås, men jeg er som sagt tidligere dritt lei spydighetene deres. Dere svarer jo ikke på det jeg spør om, dere skal bare grave og grave i forholdet mitt bare fordi dere syns dette er så feil! Etter det skal dere bare snakke om hvor umoden jeg er og at jeg har gått i vranglås. Unnskyld meg kjære dere, men leser dere selv hva dere skriver? Dere dømmer meg gang på gang og er jo bare ute etter å være frekke her. Dere kommer jo ikke med et utfyllende svar som svarer på trådens emne, dere kommer bare med dritt for at jeg skal føle meg dårlig og begynne å tvile på forholdet mitt.

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Jeg har gjort meg opp en mening om henne etter hva jeg selv har sett også. Jeg har jo snakket med dama før, men ikke etter jeg og kjæresten ble sammen. Hun likte jo meg sååå godt før, husker vi møttes et par ganger på fest for over ett år siden og snakket sammen, vi var nok en type bekjente. Plutselig når jeg blir sammen med barnefaren, får jeg brev om at jeg er en drittunge, "bitch", slem, stygg og det som er. Bare drittslenging rett i trynet på meg. Men i brevet nevnte hun ingenting om barnet? Burde ikke det være obvious at jeg omgås barnet? Men så nevner hun ingenting om barnet i brevet? Tror kanskje hun nevnte noe som "og barnet mitt skal ikke ha noe med henne å gjøre" eller noe, men tror faktisk ikke hun gjorde det.

Som sagt, jeg har full forståelse for at hun ikke ønsker å ha kontakt med deg. Det er ikke dere som skal arbeide sammen. Det er ikke dere som skal ha ett forhold til hverandre. Du er kjæresten til far. Ferdig med det. Du har allerede begynt å blande deg inn ved å fortelle såpass mye negativt om henne til alle her på kvinneguiden. Og, hvordan vet du at hun likte deg såååååå godt før? Hun kan være hyggelig mot deg, men det betyr faktisk ikke at hun liker deg. Det kan hende at sannheten om hennes meninger kom fram når du ble sammen med eks-kjæresten. Hva vet du egentlig om det? Du sitter tydeligvis inn i hodet henne, og vet alle tankene hennes?

Det burde ikke være noe klart at du omgås barnet. Kanskje hun forventer at far faktisk er litt moden oppi alt dette.

Jeg fikk litt lyst til å sladre om nicket ditt. Jeg kan ikke forstå at folk ikke logger seg inn som anonym hvis de skal skrive som AB.

[Gjest "gjest"]

Jeg leser overskriften med samme stemme som når jeg deklamerer "jeg er havren".

[AnonymBruker]

Som sagt, jeg har full forståelse for at hun ikke ønsker å ha kontakt med deg. Det er ikke dere som skal arbeide sammen. Det er ikke dere som skal ha ett forhold til hverandre. Du er kjæresten til far. Ferdig med det. Du har allerede begynt å blande deg inn ved å fortelle såpass mye negativt om henne til alle her på kvinneguiden. Og, hvordan vet du at hun likte deg såååååå godt før? Hun kan være hyggelig mot deg, men det betyr faktisk ikke at hun liker deg. Det kan hende at sannheten om hennes meninger kom fram når du ble sammen med eks-kjæresten. Hva vet du egentlig om det? Du sitter tydeligvis inn i hodet henne, og vet alle tankene hennes?

Det burde ikke være noe klart at du omgås barnet. Kanskje hun forventer at far faktisk er litt moden oppi alt dette.

Jeg fikk litt lyst til å sladre om nicket ditt. Jeg kan ikke forstå at folk ikke logger seg inn som anonym hvis de skal skrive som AB.

Greit, du har kanskje full forståelse for det. Men det har ikke jeg. Jeg ønsker at jeg og hun skal ha et godt forhold, for jeg vil ikke at hun skal bære slikt et hat ovenfor meg. Men det er tydeligvis litt vanskelig å være hyggelig, eller hva?

Jeg er litt forvirret av svarene dine nå. Avsløre nicket mitt? Kjør på kjære deg, sjansen for at du gjetter nicket mitt er svært liten! Ser at det er mange som går igjen i denne tråden, men som ikke svarer. Jeg er innlogget som AB, har skjult bruker. Så tror den blir litt vanskelig. :gjeiper: Lurer på når du blir ferdig med å fylle denne tråden med drittslenging jeg.. Hva med å sende meg en PM om du er så skråsikker på hvem jeg er? Syns du kan oppføre deg litt voksen når du først fremstår som voksen og kaller meg for umoden. Hvem er det som oppfører seg umodent her egentlig?

[AnonymBruker]

Greit, du har kanskje full forståelse for det. Men det har ikke jeg. Jeg ønsker at jeg og hun skal ha et godt forhold, for jeg vil ikke at hun skal bære slikt et hat ovenfor meg. Men det er tydeligvis litt vanskelig å være hyggelig, eller hva?

Men hvorfor? Kan du ikke akseptere at hun ikke liker deg, og ikke ønsker å ha noe med deg og gjøre?

[AnonymBruker]

Men hvorfor? Kan du ikke akseptere at hun ikke liker deg, og ikke ønsker å ha noe med deg og gjøre?

Greit nok, men blir litt kjedelig for oss begge om forholdet mellom meg og kjæresten holder, og vi om noen år bor sammen... Da må jo jeg og hun kommunisere på et eller annet vis. Kan iallefall ikke forstå hvordan det skal gå om jeg skal unngå henne resten av livet. Men men. Som sagt, vil bare være hyggelig, men som tidligere sagt, det er tydeligvis veldig vanskelig.

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Greit nok, men blir litt kjedelig for oss begge om forholdet mellom meg og kjæresten holder, og vi om noen år bor sammen... Da må jo jeg og hun kommunisere på et eller annet vis. Kan iallefall ikke forstå hvordan det skal gå om jeg skal unngå henne resten av livet. Men men. Som sagt, vil bare være hyggelig, men som tidligere sagt, det er tydeligvis veldig vanskelig.

Hilsen trådstarter.

Nei, det må dere ikke. Hun må forholde seg til far fordi at det er far hun har barn med. Hun trenger ikke å si et eneste ord til deg hvis hun ikke ønsker.

Når du sier: Som sagt, vil bare være hyggelig, men som tidligere sagt, det er tydeligvis veldig vanskelig. Dette viser at du ikke respekter barnemor oppi dette. Du respekterer ikke den avgjørelsen at hun ikke ønsker å snakke med deg. DU VIL, DU ØNSKER, DU HAR LYST PÅ.

[Gjest frøken am]

Greit nok, men blir litt kjedelig for oss begge om forholdet mellom meg og kjæresten holder, og vi om noen år bor sammen... Da må jo jeg og hun kommunisere på et eller annet vis. Kan iallefall ikke forstå hvordan det skal gå om jeg skal unngå henne resten av livet. Men men. Som sagt, vil bare være hyggelig, men som tidligere sagt, det er tydeligvis veldig vanskelig.

Hilsen trådstarter.

Hahahah.

Nei, du må IKKE kommunisere med henne.

Jeg og mannen har bodd sammen i snart halvannet år, jeg har NULL behov for å prate med hans eks. DET GJØR HAN.

Det er HANS barn og HUN er BARNETS mor. Jeg har ingenting der å gjøre.

Vi har hilst for å vite om hverandre osv., men der går grensa.

Far får styre slik han vil, og så får far og jeg være enige om hvordan vi gjør ting i vårt hus.

Selv om du mener mor gjør en dårlig jobb ifh til guttens rutiner får du bare mene. Hun er moren.

Hvis far er uenig får han be om meklingsmøte.

[AnonymBruker]

Hahahah.

Nei, du må IKKE kommunisere med henne.

Jeg og mannen har bodd sammen i snart halvannet år, jeg har NULL behov for å prate med hans eks. DET GJØR HAN.

Det er HANS barn og HUN er BARNETS mor. Jeg har ingenting der å gjøre.

Vi har hilst for å vite om hverandre osv., men der går grensa.

Far får styre slik han vil, og så får far og jeg være enige om hvordan vi gjør ting i vårt hus.

Selv om du mener mor gjør en dårlig jobb ifh til guttens rutiner får du bare mene. Hun er moren.

Hvis far er uenig får han be om meklingsmøte.

Her er det snakk om å ikke kunne hilse på hverandre engang. Hva er så galt med å si hei? Jeg hilste på henne engang når kjæresten avleverte ungen til henne, men fikk bare et stygt blikk tilbake.

Er ikke alle som ønsker å være komplett bitch heller. Jeg har iallefall tenkt å fortsette med å være hyggelig, så får hun heller finne ut når hun ønsker å hilse på meg.

Hilsen trådstarter.

[Gjest frøken am]

Du er slitsom, du vrir og vender på ALT!

Jeg skrev IKKE at du ikke skulle si hei og være bitch...

Edit: kan ikke forstå hvorfor du skal hilse på henne hele tiden?

Hvis hun blir sur fordi du dukker opp i bhg eller alltid er med far og henter/leverer foreslår jeg at du blir hjemme eller holder deg godt i bakgrunnen.

Du kan synes mor er så teit som bare faan, men det kalles å gjøre det beste for ungen og svelge noen kameler.

Hvis du gjør det selv om mor er bitter og teit mot deg er det DU som er moden.

I stedet for å presse frem dine ønsker fordi du mener mor skal takle dette. Ja, det skal hun sikkert, men nå gjør hun ikke det.

Fatter?

Endret 24. april 2012 av frøken am

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon, bortsett fra at jeg er 21 år og "stemor" til to. Det er en vanskelig situasjon med tanke på moren som er i mot det og det at jeg vet at jeg blir pratet om. Likevel forsøker jeg å gjøre det beste ut av det, og jeg har også blitt utrolig glad i barna. Jeg synes du virker som en moden 17-åring, og det virker også som du er glad i både kjæresten din og barnet, så så lenge du føler det er riktig, bør du ikke la andres meninger ødelegge. Men når man spør på et åpent forum, får man jo mange ulike synspunkter.