Jeg er stemor.

[Gjest "gjest"]

Det kan vell godt være, jeg som 17 åring burde vell kanskje skjønne at jeg skal holde meg borte fra en mann i 20 årene med barn også... Men jeg ble jo forelsket. Og det ble jo han også. Og da skjer ting, "dessverre".

Ja. ja. Du har jo rett, du burde vite bedre. Så kanskje du bare skal drite i forelskelsen og ta til fornuft?

[AnonymBruker]

Ja. ja. Du har jo rett, du burde vite bedre. Så kanskje du bare skal drite i forelskelsen og ta til fornuft?

Hmm.. La meg vurdere saken.

Nei.

Hilsen trådstarter.

[Gjest "gjest"]

Hmm.. La meg vurdere saken.

Nei.

Hilsen trådstarter.

Da får vi bare håpe på at "stemorsprosjektet" ditt går bra.

[AnonymBruker]

Da får vi bare håpe på at "stemorsprosjektet" ditt går bra.

Ja, håper jeg også!

Hilsen trådstarter.

[Gjest btw]

Synes TS har smurt en stor mengde smør på flesket her. Bare det faktum at du skriver at "jeg ønsker ikke at et barn skal ødelegge for oss" viser at du ikke vet en døyt om det å ha barn. Flott at du vil kjempe for han om ting går skeis, men håper du forstår at du aaaaldri vil komme på lik linje med ungen. Ever. Også fint at du vil prøve å få dette til å fungere, men dette er ikke et hvilket som helst prosjekt. Det er et barn, og dere skal være forbanna skråsikre på at du klarer å bo uten foreldre før du flytter inn.

Vil også nevne at jeg tror at du unnskylder alderen og situasjonen din i startinnlegget før noen andre rekker det fordi du innerst inne vet at dette er avgjørende faktorer for hvorfor du bør trekke deg asap.

Det er en ting å være moden ift andre på din alder, men det vil ikke si at du er moden nok til å opptre som rollemodell og stedfortreder for et barn.

[Meridian]

Det er to viktige ting her!

1. At du og kjæresten har det bra sammen.

2. At du og barnet til kjæresten har det bra sammen.

Alle andre kan gå å ta seg en bolle!

[AnonymBruker]

Det er to viktige ting her!

1. At du og kjæresten har det bra sammen.

2. At du og barnet til kjæresten har det bra sammen.

Alle andre kan gå å ta seg en bolle!

:popcorn: :popcorn:

[Alice123]

Jeg kan ikke forstår at en 17 åring med viten og vilje går inn i en rolle som stemor. Jeg forstår ikke at du gidder, for å være ærlig.

Du blir 10 år eldre enn du behøver og bli.

Og det er ikke bare å si at "man kan ikke kontrollere hvem man forelsker seg i". For mener du at du er gammel nok til å fungere som stemor i en liten "familie", så er du dæven døtte sykkelstøtte gammel nok til å ta rasjenoelle valg og handle på vegne av dem, og ikke tenåringsfølelser.

[AnonymBruker]

Synes TS har smurt en stor mengde smør på flesket her. Bare det faktum at du skriver at "jeg ønsker ikke at et barn skal ødelegge for oss" viser at du ikke vet en døyt om det å ha barn. Flott at du vil kjempe for han om ting går skeis, men håper du forstår at du aaaaldri vil komme på lik linje med ungen. Ever. Også fint at du vil prøve å få dette til å fungere, men dette er ikke et hvilket som helst prosjekt. Det er et barn, og dere skal være forbanna skråsikre på at du klarer å bo uten foreldre før du flytter inn.

Vil også nevne at jeg tror at du unnskylder alderen og situasjonen din i startinnlegget før noen andre rekker det fordi du innerst inne vet at dette er avgjørende faktorer for hvorfor du bør trekke deg asap.

Det er en ting å være moden ift andre på din alder, men det vil ikke si at du er moden nok til å opptre som rollemodell og stedfortreder for et barn.

At jeg aldri vil komme på lik linje med barnet? Regner med du mener at barnet betyr mye mer for kjæresten min enn jeg betyr for han? I så tilfelle, så er jeg fullt klar over dette. Men må ærlig innrømme at jeg fikk hakeslepp når min kjære nevnte at han setter meg minst like høyt som barnet sitt, og at vi begge to betyr like mye for han. Han har også sagt at det er oss to som gjør livet hans fullkomment. Kall det pisspreik, løgn eller hva du enn vil - jeg ble iallefall rørt av å høre dette. Jeg vil så klart få forholdet vårt til å fungere, selv om han har et barn fra før av. Jeg har ikke tenkt å gi opp av den grunn.

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke forstår at en 17 åring med viten og vilje går inn i en rolle som stemor. Jeg forstår ikke at du gidder, for å være ærlig.

Du blir 10 år eldre enn du behøver og bli.

Og det er ikke bare å si at "man kan ikke kontrollere hvem man forelsker seg i". For mener du at du er gammel nok til å fungere som stemor i en liten "familie", så er du dæven døtte sykkelstøtte gammel nok til å ta rasjenoelle valg og handle på vegne av dem, og ikke tenåringsfølelser.

Forstår du ikke at jeg gidder? Det er ikke snakk om å gidde noe som helst, det er snakk om hva jeg ønsker og vil. Jeg blir heller ikke 10 år eldre enn jeg behøver å bli, jeg er fortsatt 17 år gammel. Som jeg har skrevet har jeg alltid ønsket mitt eget barn, alltid ønsket å leve et A4 liv lykkelig sammen med en kjæreste og et barn/husdyr, og nå er jeg sammen med en mann som har barn fra før av, og jeg kommer godt overens med barnet og jeg trives. Hvorfor skal jeg stikke av og droppe kjæresten min på grunn av "tenåringsfølelser"? Har ikke vi tenåringer også lov til å ha følelser? Får ikke vi også lov til å føle kjærlighet og være sammen med en annen person, selv om et lite barn er innblandet? Skjønner at du har en negativ holdning til dette, og det er greit - men jeg selv trives og er lykkelig, og har ikke tenkt å se bort ifra "tenåringsfølelser" og gå ifra kjæresten min bare fordi han har et barn.

Hilsen trådstarter.

[Alice123]

Forøvrig er jeg veldig enig det en annen her inne skrev:

Du er ikke stemor. Du er dama til en fyr som har barn.

[AnonymBruker]

Forøvrig er jeg veldig enig det en annen her inne skrev:

Du er ikke stemor. Du er dama til en fyr som har barn.

Det er nok en måte å si det på ja, syns bare det var lettere å forklare om jeg kalte meg for en stemor, hehe. Blir vell ikke offisielt en stemor før jeg gifter meg med han tenker jeg.

Hilsen trådstarter.

[Tidus]

Skjønner godt at eksen hans ikke liker deg. Du er en veslevoksen 17-åring som kommer inn og "tar" faren til hennes barn. De har delt noe såpas sterkt som å skape et liv sammen, og så velger han ei lita jente fremfor å prøve å fikse deres forhold. Så det vil nok aldri bli noe venneforhold mellom dere to.

Når det gjelder hva du skal gjøre i forhold til barnet, så har jeg ingenting å komme med, for jeg synes ikke noe om hele greia. Det er fordi jeg vet godt hva som kan skje, dersom en morsfigur plutselig forsvinner fra barnets liv på grunn av at forholdet ryker.. Hvem vet, hva om det skjer om 10 år? Jeg mener ikke noe vondt her altså, men jeg synes det er sjansespill, og innsatsen er barnets liv...

Men kjærlighet gjør blind sies det, så å overbevise deg om noe som helst blir umulig. Du får ha lykke til uansett hva du gjør!

[AnonymBruker]

Skjønner godt at eksen hans ikke liker deg. Du er en veslevoksen 17-åring som kommer inn og "tar" faren til hennes barn. De har delt noe såpas sterkt som å skape et liv sammen, og så velger han ei lita jente fremfor å prøve å fikse deres forhold. Så det vil nok aldri bli noe venneforhold mellom dere to.

Når det gjelder hva du skal gjøre i forhold til barnet, så har jeg ingenting å komme med, for jeg synes ikke noe om hele greia. Det er fordi jeg vet godt hva som kan skje, dersom en morsfigur plutselig forsvinner fra barnets liv på grunn av at forholdet ryker.. Hvem vet, hva om det skjer om 10 år? Jeg mener ikke noe vondt her altså, men jeg synes det er sjansespill, og innsatsen er barnets liv...

Men kjærlighet gjør blind sies det, så å overbevise deg om noe som helst blir umulig. Du får ha lykke til uansett hva du gjør!

Huff, håpte jeg skulle unngå å bli sint i denne tråden men du provoserte meg en smule nå med innlegget ditt.

For det første, tror du ikke at kjæresten min prøvde å fikse forholdet med ex'en? Han holdt ut i ett år for barnets skyld, men til slutt greide han ikke mer. Du vet INGENTING om forholdet mellom kjæresten min og hans ex, du har ingen anelse om hvorfor han gikk ifra henne. Tror du ikke han prøvde? Neivel, jeg vet iallefall at han prøvde, han har selv sagt at han prøvde så godt han kunne, men som sagt, så gikk det ikke. Og syns det er frekt å kategorisere meg som en liten jente, når jeg ærlig talt snart er myndig. Hadde jeg skrevet at jeg var 18 år hadde du ikke reagert på samme måte tenker jeg. En smule forhåndsdømmende, kanskje?

Kjærlighet gjør meg ikke blind, nei. Jeg ser ting veldig klart selv om jeg er forelsket. Og etter slik jeg forstår det, så mener du (og de andre her som har formulert seg på ca. samme måte som deg), at jeg skal forlate kjæresten min fordi han har et barn og en ex som er barnets mor. Men jeg ser ikke logikken i dette? Mener dere altså at min kjære skal forbli singel resten av livet, eller vende tilbake til barnets mor som han overhodet ikke trives med eller har følelser for? Forhold ryker, slik er det bare. Noen forhold holder til man havner i graven - andre forhold ryker. Nok engang, slik er det bare.

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Må forresten også nevne at jeg aldri "stjal" han fra henne. Det var han som kom til meg, ikke jeg som løp etter han. Selvfølgelig er det et sjansespill, men her i livet må man bare ta sjanser. Det er noe alle gjør.

Hilsen trådstarter.

[Tidus]

Huff, håpte jeg skulle unngå å bli sint i denne tråden men du provoserte meg en smule nå med innlegget ditt.

For det første, tror du ikke at kjæresten min prøvde å fikse forholdet med ex'en? Han holdt ut i ett år for barnets skyld, men til slutt greide han ikke mer. Du vet INGENTING om forholdet mellom kjæresten min og hans ex, du har ingen anelse om hvorfor han gikk ifra henne. Tror du ikke han prøvde? Neivel, jeg vet iallefall at han prøvde, han har selv sagt at han prøvde så godt han kunne, men som sagt, så gikk det ikke. Og syns det er frekt å kategorisere meg som en liten jente, når jeg ærlig talt snart er myndig. Hadde jeg skrevet at jeg var 18 år hadde du ikke reagert på samme måte tenker jeg. En smule forhåndsdømmende, kanskje?

Kjærlighet gjør meg ikke blind, nei. Jeg ser ting veldig klart selv om jeg er forelsket. Og etter slik jeg forstår det, så mener du (og de andre her som har formulert seg på ca. samme måte som deg), at jeg skal forlate kjæresten min fordi han har et barn og en ex som er barnets mor. Men jeg ser ikke logikken i dette? Mener dere altså at min kjære skal forbli singel resten av livet, eller vende tilbake til barnets mor som han overhodet ikke trives med eller har følelser for? Forhold ryker, slik er det bare. Noen forhold holder til man havner i graven - andre forhold ryker. Nok engang, slik er det bare.

Hilsen trådstarter.

Ja, jeg ville reagert helt likt om du sa du var 18. Det er fortsatt småjentestatus i mine øyne, i alle fall når det har noe som helst med barn å gjøre.

Nei, du har rett, jeg vet ingenting om hva de to har vært igjennom. Og jeg sa ikke hva jeg selv mente om deg her, men hva jeg tror eksen mente, og det at du blir provosert av dette forteller meg at du mistenker det samme selv.

Jeg mener heller ikke at din kjære bør holde seg singel resten av livet. Jeg mener han burde funnet seg ei på sin egen alder dersom han ikke klarer å finne tilbake til barnemoren.

Du regnet da vel med å få litt pepper når du delte denne historien?

[AnonymBruker]

Ja, jeg ville reagert helt likt om du sa du var 18. Det er fortsatt småjentestatus i mine øyne, i alle fall når det har noe som helst med barn å gjøre.

Nei, du har rett, jeg vet ingenting om hva de to har vært igjennom. Og jeg sa ikke hva jeg selv mente om deg her, men hva jeg tror eksen mente, og det at du blir provosert av dette forteller meg at du mistenker det samme selv.

Jeg mener heller ikke at din kjære bør holde seg singel resten av livet. Jeg mener han burde funnet seg ei på sin egen alder dersom han ikke klarer å finne tilbake til barnemoren.

Du regnet da vel med å få litt pepper når du delte denne historien?

Forventet mer pepper enn jeg har fått. Jeg mistenker akkurat det samme, men jeg ønsker å vende på det. Ønsker ikke at hun skal ha et slikt syn på meg, ettersom dette kan gå utover barnet. Syns bare det er merkelig at jeg har skjønt at vi bør ha et venneforhold, mens hun nærmest har erklært krig mot meg.

Hilsen trådstarter.

[Tidus]

Forventet mer pepper enn jeg har fått. Jeg mistenker akkurat det samme, men jeg ønsker å vende på det. Ønsker ikke at hun skal ha et slikt syn på meg, ettersom dette kan gå utover barnet. Syns bare det er merkelig at jeg har skjønt at vi bør ha et venneforhold, mens hun nærmest har erklært krig mot meg.

Hilsen trådstarter.

Inntil du forstår at hennes følelser ikke er merkelige i det hele tatt, så kan du se langt etter et venneforhold.

[AnonymBruker]

Det er to viktige ting her!

1. At du og kjæresten har det bra sammen.

2. At du og barnet til kjæresten har det bra sammen.

Alle andre kan gå å ta seg en bolle!

Nei, det er bare én ting som er viktig:

1. At barnet har det bra, meg begge sine foreldre.

Alle andre kan dra dit peppern gror.

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke helt hvor du vil hen med dette innlegget...

Personlig må jeg si at jeg synes det blir litt for dumt å være stemor for noens barn i en alder av 17 år, så jeg skjønner veldig godt at barnets mor skulle ønsket at eksen fant seg noe mer modent. Ihvertfall når det er et barn inne i bildet.

Men men, slik er nå engang menn...Lurer på hva han ville syns om moren skulle funnet seg en mye yngre mann som skulle lekt stepappa til hans barn. Kanskje noe av de samme følelsene?

Og du sier barnet er ikke så mye hos mor fordi hun er ustabil?

Har hun avgjort dette selv, eller er dette noe dere har presset gjennom?

Det vil jo si at faren og en 17 åring er med barnet mesteparten av tiden. Skjønner at dette ikke er noen ønskesituasjon for henne. Virkelig!