Jeg er stemor.

[AnonymBruker]

jeg synes også du virker moden og reflektert og synes det høres ut som dere er seriøse og er kommet langt i forholdet allerede siden du har så mye med barnet å gjøre. Jeg er selv "stemor" og vet hvilke utfordringer det kan være selv om det ikke har vært de store problemene egentlig. Men mitt råd til deg er å heve deg over alle som er negative til deg og kjæresten og ikke minst heve deg over barnemor. Ikke prat stygt om barnemor til noen, vær den voksne og rett og slett ikke bry deg om hva andre sier eller gjør. Det får stå på deres egen regning. Du og kjæresten har et forhold med barnet i bildet, og så lenge dere har det fint sammen så er det ingen grunn til å bry seg om hva andre mener. Du vet hvor dere står og hvordan dere har det og hva som føles rett og det er alt som betyr noe

Men håper virkelig at foreldrene dine ikke er negativ ovenfor barnet og viser det ovenfor h*n? Barnet er der for å bli og om dere har tenkt å være sammen lenge så må de bare innfinne seg i det. Om de har en negativ holdning ovenfor barnet håper jeg dere prøver å skjerme barnet for det.

[AnonymBruker]

Mulig du ikke har lært å lese ennå, så la meg gjenta hva du skrev:

Disse to drittsekkene vil du dra inn i livet til et uskyldig barn.

Hvorfor så spydig?

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

jeg synes også du virker moden og reflektert og synes det høres ut som dere er seriøse og er kommet langt i forholdet allerede siden du har så mye med barnet å gjøre. Jeg er selv "stemor" og vet hvilke utfordringer det kan være selv om det ikke har vært de store problemene egentlig. Men mitt råd til deg er å heve deg over alle som er negative til deg og kjæresten og ikke minst heve deg over barnemor. Ikke prat stygt om barnemor til noen, vær den voksne og rett og slett ikke bry deg om hva andre sier eller gjør. Det får stå på deres egen regning. Du og kjæresten har et forhold med barnet i bildet, og så lenge dere har det fint sammen så er det ingen grunn til å bry seg om hva andre mener. Du vet hvor dere står og hvordan dere har det og hva som føles rett og det er alt som betyr noe

Men håper virkelig at foreldrene dine ikke er negativ ovenfor barnet og viser det ovenfor h*n? Barnet er der for å bli og om dere har tenkt å være sammen lenge så må de bare innfinne seg i det. Om de har en negativ holdning ovenfor barnet håper jeg dere prøver å skjerme barnet for det.

Foreldrene mine har så visst ikke en negativ holdning ovenfor barnet. De har faktisk ikke møtt barnet enda, de er ikke helt "klare" for det. Og det forstår jeg for så vidt, så jeg respekterer foreldrene mine og venter med å la dem møte barnet til dem er klare for det.

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Man kan fint vere voksen når man er 17-18 år!

Jeg har jobbet og tjent penger siden jeg var 13 år, hatt sommerjobber når jeg gikk på skole, og klart meg selv siden jeg flyttet på hybel som 15-åring. Alder har INGENTING å si for modenhet! Jeg har ei venninne som er 28, og hun er 14 i hodet! Null styring på NOE i livet sitt, verken økonomi eller forhold.

Jeg ble "stemor" når jeg var nettop fylt 18. møtte ikke barnet før vi hadde vert sammen i flere mnd, barnet var bare ett år.

ble samboere etter ett år, og alt gikk kjempefint med meg og barnet. Mor sa tilogmed at hun var veldig glad det var meg som var der, så vi fikk et veldig ok forhold

Jeg var ikke moren til barnet, men gjorde alt en mor ellers ville ha gjort når barnet var hos oss. (trøste, lese bøker, dusje, klippe negler, lage mat, legge, vaske tøy, kjøpe klær... alt sammen med faren såklart, men vi fordelte oppgaver som de passet oss)

Faren var 3-4 år eldre enn meg. Han kunne også dra på fest på lørdager mens jeg var hjemme med barnet. kostet meg ikke en kalori, da jeg ikke er noe partymenneske.

Alt gikk veldig fint

Det eneste som ikke gikk fint var forholdet mellom meg og faren, men det hadde ingenting med barnet å gjøre. Jeg ble vel kanskje litt ekstra lenge i forholdet på grunn av barnet... :/

Så etter 5 år var det ikke HAM jeg savnet når jeg gikk

Tenker på dette barnet ofte, og får av og til frysninger på ryggen over å tenke på at barnet er 15 år allerede! og at det er nesten 10 år siden jeg ikke var i der lenger. Har mange ganger lurt på om barnet har lurt på hvor jeg plutselig ble av, men det var et stygt brudd, og far mente jeg skulle holde meg helt unna - noe jeg respekterte.

Så det er det som er tøft oppi alt. Så om noen spør meg om de skal bli sammen med noen med barn, så sier jeg "Tenk deg om 10 ganger mer enn du ville ha gjort, kommer du fortsatt frem til at dette er drømmemannen så hopp i det"

Tenker du gjør en strålende jobb! Bare ikke la noen pille deg på nesa!

[Gjest imli]

Eg ser ikkje kva som er så rart med at foreldra til ein 17-åring er negative til at dottera skal verte stemor. Eg trur dei fleste ansvarlege foreldre ville ha reagert slik. Ikkje fordi dei er negative overfor barnet, men fordi dei er redd det vert eit ansvar som 17-åringen ikkje er klar for, at ho skal miste ungdomstida si og verte vaksen for fort. Ingen ting med drittsekkmentalitet og gjere, men å bry seg om framtida til dottera si, rett og slett. Eg hadde vorte meir uroleg om foreldra til TS ikkje hadde brydd seg om dette.

[Gjest Gjest]

En på 17 er et barn selv. Og man ser sjeldent det selv før man har bikket 25 og ser tilbake.

Og du er ikke stemor. Du er kjæresten til en mann som har barn.

[juliane]

Jeg syns du har fått mange gode svar, og jeg er enige med dem som sier at du virker moden og reflektert. Jeg tror dette er en situasjon du takler veldig fint!

Allikevel vil jeg be deg om å tenke deg om en ekstra gang om det virkelig er riktig å flytte inn sammen med kjæresten din og barnet når du blir 18. Jeg mener i utgangspunktet at det er for tidlig å bli samboer når man er 18 selv når det ikke er et barn involvert. Hvis det er meningen at det skal være dere for resten av livet har dere jo uansett 60 år å bo sammen på, så hvorfor ikke vente et par år, så får du oppleve overgangen fra ungdom til voksen i ditt eget tempo. Bo alene og kjenne på den friheten man får da, så kan du tilbringe akkurat så mye tid du vil med kjæresten din uansett.

Og når det er et barn involvert tenker jeg at det er enda viktigere at man venter litt ekstra. For det første er jeg redd du ender opp med 100% familieliv med en gang, og dermed går glipp av endel aspekter ved livet som andre 18-åringer setter pris på. For det andre syns jeg det er utrolig viktig at barnet har stabile rammer rundt seg. Jeg vet selv hvordan det er å være 17 år og være helt sikker på at man skal være sammen med kjæresten sin for alltid, men det er faktisk svært få forhold som starter i 16-årsalderen som holder mer enn noen få år, dessverre. Dessuten, har du utdanningsmuligheter der dere bor, eller må du evt flytte om få år for å studere?

[Gjest imli]

Jeg syns du har fått mange gode svar, og jeg er enige med dem som sier at du virker moden og reflektert. Jeg tror dette er en situasjon du takler veldig fint!

Allikevel vil jeg be deg om å tenke deg om en ekstra gang om det virkelig er riktig å flytte inn sammen med kjæresten din og barnet når du blir 18. Jeg mener i utgangspunktet at det er for tidlig å bli samboer når man er 18 selv når det ikke er et barn involvert. Hvis det er meningen at det skal være dere for resten av livet har dere jo uansett 60 år å bo sammen på, så hvorfor ikke vente et par år, så får du oppleve overgangen fra ungdom til voksen i ditt eget tempo. Bo alene og kjenne på den friheten man får da, så kan du tilbringe akkurat så mye tid du vil med kjæresten din uansett.

Og når det er et barn involvert tenker jeg at det er enda viktigere at man venter litt ekstra. For det første er jeg redd du ender opp med 100% familieliv med en gang, og dermed går glipp av endel aspekter ved livet som andre 18-åringer setter pris på. For det andre syns jeg det er utrolig viktig at barnet har stabile rammer rundt seg. Jeg vet selv hvordan det er å være 17 år og være helt sikker på at man skal være sammen med kjæresten sin for alltid, men det er faktisk svært få forhold som starter i 16-årsalderen som holder mer enn noen få år, dessverre. Dessuten, har du utdanningsmuligheter der dere bor, eller må du evt flytte om få år for å studere?

Veldig einig her. Det er lurt å bu for seg sjølv litt når ein flyttar heimefrå, ikkje frå jenterommet hjå mamma og pappa og rett til kjærasten. Å kjenne korleis det er å bu åleine, om så berre for eit års tid, er verdifull erfaring som vil kome både deg og kjærasten og barnet til gode. Vent i alle fall med å flytte til kjærasten til du er ferdig med vidaregåande (noko eg reknar med du ikkje er før neste år?).

[AnonymBruker]

Dette kommer kanskje til å høres litt kynisk ut, men jeg ble "stemamma" selv i en alder av 16 så jeg vet hva det er snakk om! Det høres og føles kanskje fint og flott ut å ha en liten familie men sannsynligheten er stor for at du på et punkt blir drittlei. Å måtte ta hensyn til et barn som ikke er ditt i tide og utide er vanskeligere enn du tror. Når man bor sammen med en som har barn så er man likevel ikke mamma. Du har ingenting du skulle sagt i forhold til barneoppdragelse, regler for barnet, osv.

Jeg er nå gravid med en mann som har barn fra før og jeg merker veldig godt at her kommer det til å bli forskjellsbehandling. Jeg/vi kommer til å være strengere med denne enn hva eldstemann er vandt til, litt fordi jeg ikke kommer til å oppdra mitt barn på samme måte som mammaen til den andre gjør og litt fordi jeg mener at man skal ikke l barn få lov til "alt". Problemet mitt er bare at jeg har en mann som lett tenker at h*n er jo bare her i helger og en dag i uken så da må h*n jo få lov til litt ekstra. Jeg gruer meg til vi skal ha eldstemann i 5uker kan du si. Heldigvis så er gubben flink til å høre på meg og vi har blitt enige om hvordan vi skal gjøre ting fremover. Nå gjenstår det bare å se :-)

Sånn, det var omtrent livshistorien min... Var ikke helt det som var poenget med innlegget men det er mest for at du skal se at livet som "stemor" er ikke bare en dans på roser selv om det føles sånn nå. Jeg ønsker deg lykke til og håper det ordner seg for dere :-)

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært denne moren så hadde jeg og regert på at min xtype rotet seg borti et barn på 17 år (snart 18), uansett du mangler erfaring og innsikt som kommer med alderen. Alle kan skrive inn her å virke mer moden og reflektert enn hva de faktisk er.

[AnonymBruker]

Ser at jeg har fått mange forskjellige svar her! Rådene og tipsene dere kommer med tar jeg imot med stor takk. Jeg er klar over at det kanskje er litt for tidlig å flytte sammen når jeg er ferdig på videregående, men jeg skal selvfølgelig reise bort for å studere senere. Skal jo ha utdanning. Men det jeg ikke vet er om kjæresten min flytter sammen med meg da eller om han blir her hjemme mens jeg går på skole i en helt annen by. Men det er vell slikt som jeg tar med tiden?

Selvfølgelig mangler jeg nok erfaring med barn når jeg bare er 17 år gammel, men som sagt i innlegget mitt, bare fordi kjæresten min har barn går jeg ikke ifra han. Jeg elsker han, og vil ikke at et barn skal hindre oss i å vise kjærligheten for hverandre. Og jeg vet at alle kan virke modne for alderen her inne, jeg vet ikke om jeg vil kalle meg selv moden for jeg vil ikke virke for høy på pæra, men er ikke første gangen jeg hører at jeg er det, for å si det slik...

Hilden trådstarter.

[Eplefe]

Synes mange her er unødvendig krasse mot TS. Jeg synes, ut i fra det hun skriver, at hun virker til å ha tenkt over konsekvensene av å være "stemor" i så ung alder, og at hun tar rollen sin mye mer seriøst enn å leke mor, far og barn. Dessuten synes jeg det er fullstendig latterlig å skulle påstå at hun er et barn. Som hun sier selv, så er hun snart myndig, og det finnes faktisk mennesker som blir foreldre på hennes alder (eller yngre!) som klarer seg helt fint i den rollen uten å miste ungdomstiden og så videre. Det er som å si at det er meningsløst å gå inn i et seriøst forhold før du er minst 25, fordi du aaaner ikke hvordan livet ditt vil fortone seg om x år. Det gjør strengt tatt ingen av de på 25+ heller.

[Mockingjay93]

Jeg er selv "stemor", i den forstand at jeg er sammen med en mann som har et barn. Jeg er 19 år, og var nettopp fylt 18 da jeg møtte kjæresten min. Nå bor vi sammen, og han har barnet annenhver helg og litt ellers. Det er ikke alltid like lett - langt ifra, og skulle være i den rollen. Jeg og moren til barnet har ikke noe venneforhold, men vi hilser og er høflige når vi møtes, noe som funker helt greit. Mitt råd til deg er at du får moren på tomannshånd og forklarer henne at du er seriøs når det gjelder forholdet mellom deg og barnefaren. Få henne til å forstå at om hun ikke aksepterer deg som hans kjæreste, så er det ikke deg det går ut over, men barnet.

Du virker som en oppegående person, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Håper det løser seg!

[AnonymBruker]

Jeg er også en ung stemor. Jeg var 16 år da jeg møtte min kjære, som da var godt oppi tjueåra.

Han hadde en sønn fra før, og mye problemer med sin ex. Det var ikke enkelt å komme inn som

"stemor" da, og (selvfølgelig) syns ikke moren til barnet at vårt forhold var okay. (Vi har aldri hilst skikkelig).

Jeg er nå 19 år, blir 20 i år og er gravid med vårt første felles barn.

Forholdet har over hodet ikke vært noen dans på roser, med diverse ex'er som har prøvd å stikke

"kjepper" i hjulene for oss.

Mine foreldre likte heller ikke at han hadde barn fra før, og det skjønte jeg meget godt. Ser det er noen som

har skrevet mye om at foreldrene dine ikke likte at han hadde barn fra før...og at det ikke er "ok".

Vel..sånn er det bare. Alle har rett til å ikke like en situasjon. Men det går bra

Jeg syns du virker godt voksen i din tankegang, og at du ikke har forestilt deg noen glansversjon av virkeligheten.

Kanskje får du ikke det forholdet til barnets mor som du ønsker, men ting blir å gå bra uansett.

Selv om du er stemor, så kommer du nok til å ha dine meninger om hvordan barneoppdragelsen skal være, når

barnet er hos dere, og jeg håper for din del at din kjære tar hensyn til dette...selv om det nok ikke blir godtatt av ex'en.

Stå på, det blir å gå bra! Du er ikke den første som er ung stemor : )

[Gjest "gjest"]

Hmmm, synes TS virker for reflektert til å være bare 17 år.

[Gjest Solsmil]

Hmmm, synes TS virker for reflektert til å være bare 17 år.

Selv om du ikke var like reflektert som 17-åring, så betyr ikke det at det gjelder for alle.

[Gjest "gjest"]

Selv om du ikke var like reflektert som 17-åring, så betyr ikke det at det gjelder for alle.

Var jeg ikke reflektert som 17-åring`?

[Gjest "gjest"]

Ellers da så er jeg ikke akkurat imponert over TS kjæreste. En voksen fyr med et barn skal da vite at man holder seg unna en unge på 17 år.

[AnonymBruker]

En på 17 er et barn selv. Og man ser sjeldent det selv før man har bikket 25 og ser tilbake.

Og du er ikke stemor. Du er kjæresten til en mann som har barn.

Kan godt hende jeg ikke skjønner det før jeg bikker 25 år, men da får det så være - for jeg trives med livet mitt akkurat slik det er nå.

Jeg er også en ung stemor. Jeg var 16 år da jeg møtte min kjære, som da var godt oppi tjueåra.

Han hadde en sønn fra før, og mye problemer med sin ex. Det var ikke enkelt å komme inn som

"stemor" da, og (selvfølgelig) syns ikke moren til barnet at vårt forhold var okay. (Vi har aldri hilst skikkelig).

Jeg er nå 19 år, blir 20 i år og er gravid med vårt første felles barn.

Forholdet har over hodet ikke vært noen dans på roser, med diverse ex'er som har prøvd å stikke

"kjepper" i hjulene for oss.

Mine foreldre likte heller ikke at han hadde barn fra før, og det skjønte jeg meget godt. Ser det er noen som

har skrevet mye om at foreldrene dine ikke likte at han hadde barn fra før...og at det ikke er "ok".

Vel..sånn er det bare. Alle har rett til å ikke like en situasjon. Men det går bra

Jeg syns du virker godt voksen i din tankegang, og at du ikke har forestilt deg noen glansversjon av virkeligheten.

Kanskje får du ikke det forholdet til barnets mor som du ønsker, men ting blir å gå bra uansett.

Selv om du er stemor, så kommer du nok til å ha dine meninger om hvordan barneoppdragelsen skal være, når

barnet er hos dere, og jeg håper for din del at din kjære tar hensyn til dette...selv om det nok ikke blir godtatt av ex'en.

Stå på, det blir å gå bra! Du er ikke den første som er ung stemor : )

Sååå koselig å vite at dere fortsatt holder sammen! Håper det blir slik med meg og min kjære også. Kjenner meg igjen i det du skriver, har vært litt trøblete i dette forholdet også med tanke på ex'er som skal lage oppstyr og ødelegge osv. Godt å vite at jeg ikke er alene, hehe.

Ellers da så er jeg ikke akkurat imponert over TS kjæreste. En voksen fyr med et barn skal da vite at man holder seg unna en unge på 17 år.

Det kan vell godt være, jeg som 17 åring burde vell kanskje skjønne at jeg skal holde meg borte fra en mann i 20 årene med barn også... Men jeg ble jo forelsket. Og det ble jo han også. Og da skjer ting, "dessverre".

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Vil forresten takke for mange supre svar, samt gode råd og tips! Skulle gjerne svart alle, men setter stor pris på at dere tar dere tid til å både lese og svare. Dere hjelper meg virkelig med å forstå ting litt bedre og lære hvordan jeg skal takle forskjellige situasjoner!

Hilsen trådstarter.