Jeg er stemor.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvor du vil hen med dette innlegget...

Personlig må jeg si at jeg synes det blir litt for dumt å være stemor for noens barn i en alder av 17 år, så jeg skjønner veldig godt at barnets mor skulle ønsket at eksen fant seg noe mer modent. Ihvertfall når det er et barn inne i bildet.

Men men, slik er nå engang menn...Lurer på hva han ville syns om moren skulle funnet seg en mye yngre mann som skulle lekt stepappa til hans barn. Kanskje noe av de samme følelsene?

Og du sier barnet er ikke så mye hos mor fordi hun er ustabil?

Har hun avgjort dette selv, eller er dette noe dere har presset gjennom?

Det vil jo si at faren og en 17 åring er med barnet mesteparten av tiden. Skjønner at dette ikke er noen ønskesituasjon for henne. Virkelig!

Hva han ville synes om det? Mest sannsynlig hadde han tenkt at det er greit så lenge hun trives og så lenge mannen hadde vært snill mot barnet. Dette har vi faktisk diskutert før. Det er ikke alle som er så uhyre opptatt av alder heller.

Ja, fordi hun er ustabil. Det er ikke noe vi har presset gjennom, det er noe som både hun selv og vi andre vet. Det er en grunn til at hun heller aldri krever at barnet er hos henne, nemlig fordi hun selv vet at hun i over lengre tid ikke greier å ta så godt vare på barnet. Selvfølgelig er det ikke en ønskesituasjon for henne nei, men jeg har jo aldri sagt at det er det heller. Og du skjønner ikke hvor jeg vil med innlegget?.... Huff, hadde dere bare lest det før dere svarte.. Så hadde dere nok skjønt det.

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri sett på deg som en omsorgsperson til mitt barn. Du er ikke stemor. Du er kjæresten til far. Det er det du er. Jeg hadde lurt på om far var deprimert om han ble kjæreste med en 17-åring. Sånn, der var det sagt. Jeg aner ikke hva du vil med denne tråden, men dette er meningen fra den andre siden.

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri sett på deg som en omsorgsperson til mitt barn. Du er ikke stemor. Du er kjæresten til far. Det er det du er. Jeg hadde lurt på om far var deprimert om han ble kjæreste med en 17-åring. Sånn, der var det sagt. Jeg aner ikke hva du vil med denne tråden, men dette er meningen fra den andre siden.

Jeg bare lurer, men hvorfor lurer du på om han er deprimert? Siden han er sammen med en 17-åring? Kan du grunngi?

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Historien din minner meg veldig om historien til noen som står meg nær. Min venninne ble stemor til to barn i en alder av 18 år. Hennes kjæreste var da skilt fra moren til barna.

Lang historie kort: Min venninne ble fort voksen. De valgte begge å satse på dette. Det har vært mange tøffe tak bl.a.:

- En sjalu eks

- Foreldrene til venninnen syns dette var veldig vanskelig i den første tiden

- Stemor i en alder av 18 år

++++

Men: De er fortsatt et par i dag, mange år etter, og nå har de fått egne barn:-) De to stebarna har det kjempebra, eksen er fortsatt sjalu, og kjæresten er storfavoritt i familien til min venninne...:-D

Poenget med å fortelle dette: Du vet selv hva som er riktig for deg, og fremtiden er det du selv som skaper. Å bli stemor er aldri lett, uansett alder, og enda vanskeligere når man er ung. Samtidig - når du er ung har du all verdens pågangsmot til å takle alle uforutsette utfordringer. Velger du å satse, er det aldri en garanti for at det skal vare, men det er det sannelig ikke om man er eldre heller.

Uansett så er både kjæresten din og barnet hans heldige som har deg i livet sitt. Lykke til:-)

[AnonymBruker]

Historien din minner meg veldig om historien til noen som står meg nær. Min venninne ble stemor til to barn i en alder av 18 år. Hennes kjæreste var da skilt fra moren til barna.

Lang historie kort: Min venninne ble fort voksen. De valgte begge å satse på dette. Det har vært mange tøffe tak bl.a.:

- En sjalu eks

- Foreldrene til venninnen syns dette var veldig vanskelig i den første tiden

- Stemor i en alder av 18 år

++++

Men: De er fortsatt et par i dag, mange år etter, og nå har de fått egne barn:-) De to stebarna har det kjempebra, eksen er fortsatt sjalu, og kjæresten er storfavoritt i familien til min venninne...:-D

Poenget med å fortelle dette: Du vet selv hva som er riktig for deg, og fremtiden er det du selv som skaper. Å bli stemor er aldri lett, uansett alder, og enda vanskeligere når man er ung. Samtidig - når du er ung har du all verdens pågangsmot til å takle alle uforutsette utfordringer. Velger du å satse, er det aldri en garanti for at det skal vare, men det er det sannelig ikke om man er eldre heller.

Uansett så er både kjæresten din og barnet hans heldige som har deg i livet sitt. Lykke til:-)

Inspirerende å høre om andre yngre stemødre som fortsatt holder sammen med kjæresten etter mye motgang. Så fint!

Tusen hjertelig takk.

[AnonymBruker]

Inspirerende å høre om andre yngre stemødre som fortsatt holder sammen med kjæresten etter mye motgang. Så fint!

Tusen hjertelig takk.

Dette var da så klart meg.

Hilsen trådstarter.

[Gjest frøken am]

Jeg ble stemor som 19 åring. Null problem.

Men skal faan ikke skyve under teppet at det byr på problemer og utfordringer. I meg selv. Ungen er en skjønn gutt, og det er jo min egen dritt som kan komme i veien og lage styr for meg.

Jeg tenker at du ikke er fullt så moden som du tror eller mener ettersom du er så bråkjekk og vet akkurat hva du begir deg ut på. For det tror jeg faktisk ikle du gjør :gjeiper:

I tillegg har du et nøde om å poste denne tråden for å fortelle en haug med folk du ikke kjenner at "dette kan du klare uansett hva VI sier!!!".

Jamen så fint da det viktigste er ikke å dele det med halve verden, men selv kjenne deg komfortabel med deg. Right?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer, men hvorfor lurer du på om han er deprimert? Siden han er sammen med en 17-åring?

Han er ikke sammen med en 17-åring, les hva jeg skriver. Om han hadde blitt kjæreste med en 17-åring så hadde jeg lurt på om han var deprimert. Nettopp, fordi han ble sammen med en 17-åring. Jeg er også enig i hva Frøken AM sier.

[AnonymBruker]

Jeg blei ilag med mann når jeg var 19 år som har 2 barn frå før. jeg blei fort gravid sjølv og flytta fort in til han.

Må innrømme det var veldig vanskelig, blei veldig fort glad i ungene hans og de fungerte veldig bra ilag med vårt barn. allt gikk veldig bra. men samtidlig er det ikkje lett.

* Sjalu mor

* ikkje ha mye a sei med oppdragelsen ( første tia)

* mye a ta hensin til.

Vi er nå gift og har det veldig bra. så selfolgelig kan det gå veldig bra og dokke kan ha det veldig fint sammen.

Jeg angra ikkje et sekund på at jeg blei ilag med den mannen, og han og barna er det beste som har hendt meg selv om det har vært vanskelig.. så er det allt verdt det til slutt

Men synes at det er bittelitt rart at du kaller deg før stemor når du ikkje engang har flytta in til han.

Jeg kalte meg egentlig ikkje stemor før vi hadde gifta oss. så på meg sjølv som stemor når jeg flytta in og vi fikk barn ilag. men kallte meg ikkje før stemor før vi gifta oss, enda er de bare med oss i helgene og ferier da.

Mitt tips til deg: Hvis du er sikker på den mannen ikkje gå fra han! Hvis jeg var du hadde jeg venta med å flytte in til han. dokke kan fremdeles være ilag og ha det veldig flott uten at du må flytte in.

Nå føler jeg egentlig at jeg starta midt voksenliv litt før tidlig. (selv om jeg ikkje angrer) men folk er jo forskjellige.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg ble stemor som 19 åring. Null problem.

Men skal faan ikke skyve under teppet at det byr på problemer og utfordringer. I meg selv. Ungen er en skjønn gutt, og det er jo min egen dritt som kan komme i veien og lage styr for meg.

Jeg tenker at du ikke er fullt så moden som du tror eller mener ettersom du er så bråkjekk og vet akkurat hva du begir deg ut på. For det tror jeg faktisk ikle du gjør :gjeiper:

I tillegg har du et nøde om å poste denne tråden for å fortelle en haug med folk du ikke kjenner at "dette kan du klare uansett hva VI sier!!!".

Jamen så fint da det viktigste er ikke å dele det med halve verden, men selv kjenne deg komfortabel med deg. Right?

I stedet for å angripe meg og kalle meg for både bråkjekk og altvitende, så kan du heller svare på trådens spørsmål og ikke gi meg mer pepper enn jeg trenger. Jeg har ikke delt noe som helst med halve verdenen, jeg spør etter råd og tips, eventuelt om det er noen andre på min alder her inne som har opplevd det samme som meg. Jeg har heller ikke sagt at jeg kan greie det uansett hva dere sier, jeg har sagt at jeg vil prøve og gjøre mitt aller beste for å få dette til å fungere.

Så vennligst, før du kaller meg bråkjekk - slutt å vær så forbanna bråkjekk selv. Det har jeg ikke behov for, og det går dessuten inn det ene øret og ut det andre - det er rett og slett ting jeg ikke trenger å ta med meg videre i livet.

Hilsen trådstarter.

[Gjest imli]

Jeg ble stemor som 19 åring. Null problem.

Men skal faan ikke skyve under teppet at det byr på problemer og utfordringer. I meg selv. Ungen er en skjønn gutt, og det er jo min egen dritt som kan komme i veien og lage styr for meg.

Jeg tenker at du ikke er fullt så moden som du tror eller mener ettersom du er så bråkjekk og vet akkurat hva du begir deg ut på. For det tror jeg faktisk ikle du gjør :gjeiper:

I tillegg har du et nøde om å poste denne tråden for å fortelle en haug med folk du ikke kjenner at "dette kan du klare uansett hva VI sier!!!".

Jamen så fint da det viktigste er ikke å dele det med halve verden, men selv kjenne deg komfortabel med deg. Right?

Berre eg som synest det er litt komisk at du sjølv meiner det var "null problem" og verte stemor som 19-åring, men åtvarar TS om at ho nok ikkje er så moden som ho trur, sidan ho trur dette går bra?

[AnonymBruker]

Berre eg som synest det er litt komisk at du sjølv meiner det var "null problem" og verte stemor som 19-åring, men åtvarar TS om at ho nok ikkje er så moden som ho trur, sidan ho trur dette går bra?

Akkurat... Og jeg ble kalt for bråkjekk? :gjeiper: Hvor ligger logikken?

Hilsen trådstarter.

[Gjest frøken am]

Nei, Imli, det er sikkert ikke bare du

Jeg er nå bare 20, har kjent denne gutten i flere år, har min egen lille og vært gjennom mye med barnefar og ditt og datt.

Om jeg var 17 år og plutselig stemor ville jeg kanskje også trodd at "JEG VET VELDIG GODT HVA JEG GÅR TIL", men det hadde vært naivt å tro... For det gjør man rett og slett ikke!

At det å bare være stemor er enkelt er riktig. Men gutten kommer med mye bagasje! Og det er SJELDENT enkelt.

Hvis TS er så forbanna sikker på seg selv og mener at jeg også er bråkjekk kan jeg IKKE begripe hvorfor hun har et behov for å lage en slik tråd.

[AnonymBruker]

Nei, Imli, det er sikkert ikke bare du

Jeg er nå bare 20, har kjent denne gutten i flere år, har min egen lille og vært gjennom mye med barnefar og ditt og datt.

Om jeg var 17 år og plutselig stemor ville jeg kanskje også trodd at "JEG VET VELDIG GODT HVA JEG GÅR TIL", men det hadde vært naivt å tro... For det gjør man rett og slett ikke!

At det å bare være stemor er enkelt er riktig. Men gutten kommer med mye bagasje! Og det er SJELDENT enkelt.

Hvis TS er så forbanna sikker på seg selv og mener at jeg også er bråkjekk kan jeg IKKE begripe hvorfor hun har et behov for å lage en slik tråd.

Jeg er jo så klart klar over at han kommer med mye bagasje! Det er snakk om et lite barn, som alltid kommer til å være der! Jeg er ikke så naiv, dum og forelsket at jeg ikke ser at det er snakk om et annet liv som kommer til å være en del av meg resten av livet, om jeg holder sammen med faren til barnet! Jeg er ikke så bombesikker og bråkjekk som du tror, hvorfor tror du jeg lagde denne tråden her inne? Det er jo derfor jeg spør etter tips, råd og hva jeg kan gjøre for at dette skal fungere. Men selvfølgelig avslår jeg dere når dere skriver at jeg burde gå ifra mannen! For det er jo overhodet ikke aktuelt, og så visst ingen løsning på det lille problemet jeg har! Les innlegget mitt igjen, så kanskje du skjønner det du også.

Hilsen trådstarter.

[Tidus]

Jeg er jo så klart klar over at han kommer med mye bagasje! Det er snakk om et lite barn, som alltid kommer til å være der! Jeg er ikke så naiv, dum og forelsket at jeg ikke ser at det er snakk om et annet liv som kommer til å være en del av meg resten av livet, om jeg holder sammen med faren til barnet! Jeg er ikke så bombesikker og bråkjekk som du tror, hvorfor tror du jeg lagde denne tråden her inne? Det er jo derfor jeg spør etter tips, råd og hva jeg kan gjøre for at dette skal fungere. Men selvfølgelig avslår jeg dere når dere skriver at jeg burde gå ifra mannen! For det er jo overhodet ikke aktuelt, og så visst ingen løsning på det lille problemet jeg har! Les innlegget mitt igjen, så kanskje du skjønner det du også.

Hilsen trådstarter.

Du får prøve å være annonym i forhold til barnemoren. Hvordan ustabil er hun forresten?

[AnonymBruker]

Du får prøve å være annonym i forhold til barnemoren. Hvordan ustabil er hun forresten?

Hun er ikke psykisk syk, så vidt jeg vet. Hun har rett og slett en personlighet som er litt krevende. Humøret hennes svinger utrolig mye, det er snakk om 2 sekunder så går hun fra himmelen til helvete. Hun greier ikke ta vare på barnet på den måten barnet er vandt med å bli tatt vare på. Barnet er vandt til fast leggetid, fast middagstid og mengder av rutiner og ritualer, men barnemoren bryter dette, noe som forvirrer ungen og ender med at ungen ikke sovner til rett tid om kveldene, blir grinete, sint osv.

Derfor er det kjæresten min ikke er så trygg på barnemoren og ønsker full foreldrerett over barnet.

Hilsen trådstarter.

[Tidus]

Hun er ikke psykisk syk, så vidt jeg vet. Hun har rett og slett en personlighet som er litt krevende. Humøret hennes svinger utrolig mye, det er snakk om 2 sekunder så går hun fra himmelen til helvete. Hun greier ikke ta vare på barnet på den måten barnet er vandt med å bli tatt vare på. Barnet er vandt til fast leggetid, fast middagstid og mengder av rutiner og ritualer, men barnemoren bryter dette, noe som forvirrer ungen og ender med at ungen ikke sovner til rett tid om kveldene, blir grinete, sint osv.

Derfor er det kjæresten min ikke er så trygg på barnemoren og ønsker full foreldrerett over barnet.

Hilsen trådstarter.

Får håpe hun skjerper seg så faren ikke får full foreldrerett.

[Gjest regine]

Stakkars unge!

En - visstnok - ustabil mor og en far som er så umoden at han slår seg sammen med en 17-åring?!?!

Det er ganske mange barn som ikke har verken så veldig faste rutiner eller ritualer - men det blir faktisk folk av de og. Det er heller ikke skadelig for barn om ting ikke gjøres på nøyaktig samme måte hos far og hos mor - er det far det gjelder så er det jo hele tiden snakk om at han må "få være far på sin måte". Men det gjelder kanskje ikke andre veien....

Det vitner heller ikke om en spesielt moden og innsiktsfull far som innleder et forhold til ei på 17, iflg. TS var det jo han som gikk etter henne. Barnet ble tydeligvis involvert i forholdet omtrent fra dag en - og nå skal de flytte sammen. Igjen: stakkars unge!

Det er greit nok at NOEN forhold som inngås når folk er så unge holder, men de fleste gjør faktisk ikke det. Og det betyr i praksis at dette barenet, som allerede lever med ganske så ustabile forhold, igjen vil miste en slags omsorgsperson.

Som mor til en tenåring selv så skjønner jeg heller ikke at ts sine foreldre godtar dette uten å mukke. Hadde det vært mitt barn som havnet i en sånn situasjon så ville jeg gjort alt jeg kunne for i det minste å forhindre at de flyttet sammen før ungdommen var minst ferdig med vgs.

Jeg syns 17-18 åringer er både søte og hyggelige og modne/innsiktsfulle i varierende grad. Men jeg VET at de IKKE er modne nok til å gå inn i den type forhold og relasjoner som TS nå gjør. Det handler om å få bli voksen i et normalt tempo, ikke kastes inn i en ansvarssituasjon som man ikke er klar for. Og nei - det handler IKKE om at man skal "feste" og sånt, men det handler om å finne sin plass i verden på egen hånd.

TS går helt sikkert - igjen - i vranglås av et innlegg som mitt, men for meg framstår dette som komplett galskap. Og faktisk ikke først og fremst pga ts, selv om jeg mener hun velger helt feil, men for det lille barnet, som ikke har noen valg.

[AnonymBruker]

Så vennligst, før du kaller meg bråkjekk - slutt å vær så forbanna bråkjekk selv. Det har jeg ikke behov for, og det går dessuten inn det ene øret og ut det andre - det er rett og slett ting jeg ikke trenger å ta med meg videre i livet.

Hilsen trådstarter.

Du er bråkjekk. Du er en typisk 17-åring som går i vranglås når man får kritikk. Jeg hadde faktisk undret meg over om du hadde klart å ta vare på barnet mitt, såpass bråkjekk og umoden fremstår du.

[AnonymBruker]

Får håpe hun skjerper seg så faren ikke får full foreldrerett.

Helt enig!