Lyst på baby

[Gjest grapefrukt]

Jeg tror at en del her nyter godt av å tro at de er mer voksne enn hva jeg er, og trekke hypoteser basert på mine yttringer og personlig ønske:-)

Å tenke på barn i en alder på 24 år, skulle vel egentli bare mangle, å ikke være så altfor unaturlig.

Føler man seg klar for det, så gjør man forsåvidt det.

I dag er det vanlig takst å hakke på mødre under 30 år. De er jo tross alt ikke i den "modne" alderen av 30!

Jeg tror min mor kom tidlig i overgangsalderen, så når jeg nå tenker den tanken, har jeg jo ikke like god tid som min samboer:-)

Jo eldre en kvinne blir, desto mindre bli feriliteten, og komplikasjonene bare øker i den grad..

Så å være ung og frisk kan ha noe for seg:-)

Jeg vet at en del damer i de "beste åra", har lidd under svangerskapet psykisk.

Jeg hakker overhode ikke på deg på grunn av alderen din, mange på 24 er klare for barn og får barn. Men de er som regel i et forhold hvor begge parter har en fast inntekt slik at ingen er avhengig av hverandre.

Det er greit å ha økonomisk sikkerhet når man velger å sette et barn til verden, for da har du nemlig ikke lenger bare deg selv å tenke på, men også et barn. Et barn som trenger at både mor og far kan klare og stå på egne ben hvis en av partene svikter.

Ved å velge å få barn nå så setter du deg i en situasjon hvor du er 100% avhengig av din partner for å få det økonomiske til å gå rundt, det er ikke særlig lurt - du står nemlig egentlig helt på bar bakke, selv om du har en partner som tjener godt.

(Og alt dette har vel kanskje litt med modenhet å gjøre, det å klare å se at det er endel ting som er lurt å ha på stell før man får barn. Man trenger ikke å ha nådd en viss alder, eller ha lang utdannelse. Men man trenger en stabilitet og trygghet i form av sted å bo og inntekt, det trenger både barnemor og barnefar, for det er nemlig ikke gitt at alt går på skinner i fremtiden selv om det gjør det nå).

[Gjest Starlit]

Jeg er enig i at økonomi spiller en sentral rolle, men nå er ikke jeg like heldig som de du beskriver. Likevel ønsker vi oss barn:)

"Jeg og barnet er avhengig av min samboers økonomi", samtidig som han er avhengig av familiekjærligheten som jeg er med på å gi. Dette mener han er godt nok.

Og nei, mine venner synes fremdeles ikke at jeg er umoden som ønsker meg barn i nermeste framtid:)

Jeg har før sagt til min samboer at han heller burde satse på damer på hans alder, som gjerne tjener tilstrekkelig. Men dette føyset han bare bort, med å kalle meg tøvete.

Det er ikke penger som er alt i dette forholdet:) Vi er begge særiøse og oppegående personer, som tillater oss å drømme.

Selv om du gjentatte ganger har gitt utrykk for min "barnslighet", har du nå vist stor interesse for å debattere med meg gjennom natten:) Så jeg er vel intet mindre enn en verdig samtalepartner å regne. *Humre!*

[Gjest Starlit]

Følg magefølelsen din du. Bare du vet hva som er rett for deg og din partner.

Ingen kan spå fremtiden likevel. )

Min mann og jeg valgte å bli foreldre i ung alder uten "alt på plass", har aldri angret på det noen av oss.

Økonomisk var det selvsagt litt trangt periodevis, men vi manglet ingenting.

Lykke til!

Glad i deg, Smula! *Klemmer!* ^^

[Gjest kj]

Vent! Du virker veldig lite moden. Hvem vil bringe et barn inn i noe så usikkert? Barnet fortjener bedre! Du sier du ikke vet en gang om du fullfører det studiet du er på nå. Å få barn er ingen menneskerett.

Skjerp deg! Du utviser dårlig dømmekraft som ikke vil vente til livet ditt er mer forutsigbart. Herregud.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at økonomi spiller en sentral rolle, men nå er ikke jeg like heldig som de du beskriver. Likevel ønsker vi oss barn:)

"Jeg og barnet er avhengig av min samboers økonomi", samtidig som han er avhengig av familiekjærligheten som jeg er med på å gi. Dette mener han er godt nok.

Og nei, mine venner synes fremdeles ikke at jeg er umoden som ønsker meg barn i nermeste framtid:)

Jeg har før sagt til min samboer at han heller burde satse på damer på hans alder, som gjerne tjener tilstrekkelig. Men dette føyset han bare bort, med å kalle meg tøvete.

Det er ikke penger som er alt i dette forholdet:) Vi er begge særiøse og oppegående personer, som tillater oss å drømme.

Selv om du gjentatte ganger har gitt utrykk for min "barnslighet", har du nå vist stor interesse for å debattere med meg gjennom natten:) Så jeg er vel intet mindre enn en verdig samtalepartner å regne. *Humre!*

Selvfølgelig avfeide han det som tøv. Hvem er det som sier til samboeren sin at de må finne seg en med mer penger? Altså, mtp på aldersforskjell og modenhet, evt noen som hadde felles mål, felles interesser o.l om DET var problemet, men at han skal finne seg en med mer penger fordi du ikke har det? Ingen som har det bra med seg selv og er noen lunde oppegående kommer til sin kjære med et seriøst forslag om at han skal finne en ny partner med mer penger. Og hvordan mente du at det ikke i det hele tatt er et argument for at det er lurt å få barn??

Nå skal jeg forklare mitt synspunkt for deg for siste gang, siden du tydeligvis må ha det inn med teskje: jeg forstår at du og samboeren er "in it for the long run", at dere elsker hverandre og er seriøse med hverandre. Og ja, iom at du er voksen så har jeg ingen tvil om at du er i stand til å vurdere om dette er mannen i ditt liv eller ikke, hva som er best for deg er opp til deg og dere har sikkert en god forutsetning for å være sammen resten av livet.

Men det spiller ingen rolle hva dine venner synes, hva dine venner har klart, hva familien din har gjort, hvor stor verdi mye penger og tung utdanning har for dere to, det handler om at når du vil bringe et barn inn i verden så handler ikke livet ditt hovedsaklig om deg selv lenger, det handler om barnet! Barnet SKAL komme først! Og da er økonomi viktig, du kan ikke ta vare på et barn alene med din inntekt på 4000 i mnd. Uavhengig av deres samlede økonomi og planer for fremtiden, for samboeren din KAN dø i en bilulykke i morgen, og du kan bli arbeidsufør i en ulykke. For å ta noen eksempler. Nei, man skal ikke generelt unngå å få barn fordi ting kan skje, men har du null i personlig inntekt så må du tenkte worst case.

Det er veldig tydelig at du ikke hadde forventet denne responsen, du trodde nok at alle ville sveve sammen med deg på den urealistisk høye knallrosa skyen din, men noen av oss har faktisk bena plantet fastere på jorda. Det virker ikke over hodet som om du tar dette seriøst, det oser "jeg har så lyst på en liten brusk/fettklump å kose med, kle den opp i rosa og vise den frem" av drømmene dine. Det er i bunn og grunn DIN avgjørelse, så slutt å vær så sabla arrogant mot de som prøver å gi deg konstruktive tips og råd når du faktisk har bedt om det.

Ja, du fikk meg nettopp til å innse at jeg kastet bort nattvakta mi på å meningsløs diskusjon med deg, og dette er det siste du hører fra meg. Orker søren ikke legge bånd på irritasjonen min lenger når jeg innser at jeg har diskutert med en 14 år gammel vegg.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal jeg vente og ikke de andre?

Vent med å bli gravid til du har fått en fast jobb og har hatt den i et halvt år. Et barn trenger mye oppfølging samtidig som at det er dyrt å ha barn. Får du deg ikke en fast jobb førdu får barn kommer det sannsynligvis til å bli enda vanskeligere med å få en jobb. Dels pga barns sykdom, dels pga "når skal TS få barn nr to da. Vi ansetter ikke TS før hun er ferdig med etableringsfasen"-holdninger. Hilsen en arb.ledig mamma.

[Brukernavn]

Jeg er nok voksen for min alder,

Kan du forklare for meg hva som gjør deg voksen for din alder? Altså, hva er det ved deg som gjør deg mer voksen enn andre på din alder?

:nysgjerrig:

[Gjest Starlit]

Vet dere hva? Dere har inngrodde fordommer mot de som velger å få barn før dere selv:)

Har tatt noen runder rundt frokostbordet med andre i dag, og konklusjonen var at bare flere og flere unge får barn før utdannelsen blir fullført.

Ja, dere får bare hisse dere opp der dere kan:D

Når 17 åringer greier å oppdra barn, skal vel til og med jeg med 4 år på vgs, og et års høyskolekompetanse kunne greie dette *Ler!*

Synes dere skal slutte å overdramatisere et så naturlig pungt i livet som det å få barn.

Liker dere barn egentlig? Det virker nesten ikke slik:)

Dere tror jo at ingen jente under 30 år er gode nok mødre. Og jeg lar meg ikke skremme av diskrimineringen dere skyller over meg.

Det eneste jeg lukter, er janteloven;)

Jeg flyttet 100 mil hjemmefra til en by helt alene, og har etablert meg på det meste, så kom ikke her å påstå hvor lite voksen jeg er:))

Til 24 åring å være, har jeg jaggu meg god oppførsel, i motsettning til noen av dere!

Og som noen her sa, så kan ikke dere spå framtiden min:D Dere er bare en gjeng med sinte og bitre kvinnfolk, og takler ikke at unge etablerer seg før dere gjorde det;)

[Brukernavn]

Kan du forklare for meg hva som gjør deg voksen for din alder? Altså, hva er det ved deg som gjør deg mer voksen enn andre på din alder?

:nysgjerrig:

Du svarte ikke på spørsmålet mitt.

Å si at vi alle har inngrodde fordommer mot de som får barn før oss blir jo ikke et spesielt modent argument på noen måter..

(Jeg ble mor som 22-åring )

[AnonymBruker]

Jeg er snart 24 år og har lyst på baby

Problemet er bare det meste går i mot den drømmen..

Jeg får meg ikke jobb og har vært arbeidsledig i over et halvt år nå, så har nå valgt å satse på skolebenken for å studere til frisør.

Jeg går derfor nå en usikker tid i møte, hvor jeg ikke er garantert å vinne i arbeidslivet grunnet hard konkurranse osv..

Studiet varer i 3 år med lærlingetiden, så tjener ikke store penger da akkurat Så er det samtidig mange år å måtte pløye seg igjenom før man ENDELIG kan bli gravid!

Jeg har nå egentlig et ønske om å bli en ung mor, slik at jeg slipper unna den samme skjebnen som søstra mi, som fikk sitt første barn i en alder på 30 Hun mente også det at jeg burde vennte like lenge, men jeg tror likevel ikke på henne.

For hun hadde jo aldri muligheten selv til å etablere seg i sin beste unge alder som jeg er i nå. Fordi hun har studert i hele sitt unge liv til hun ble 30

Og det er ikke akkurat noe jeg higer meg etter, selv om det kanskje er lurt for den framtidige økonomien

Derfor lurer jeg på om jeg greier å få lurt inn en "hemmelig" graviditet som frisørlærling , og kan trygt ta ut mammapermisjon med den lønnen jeg da har

Heldigvis har jeg jo en samboer som tjener minst like mye som 2 personer som måtte jobbe på "Rema 100", så vi vil greie oss stort sett:)

Eneste jeg må få oppfyllt nå er lappen:P Og har derfor nå innvilget penger til det

Eller hva mener dere er lurt for meg? :/

Skal jeg trosse motsigelsene og bli gravid, selv om jeg ikke får jobb/tjener lærlingelønn?

Er jo egentlig deprimerende å måtte bruke av årene sine på vennte til man kan bli gravid :frown:

Det virker jo som om de fleste av vennene mine har greid seg, og fått alt de har drømt om i livet sitt. Mens jeg må slite med å få meg jobb:P

Det virker nesten som at alle jeg snakker med etter jobb,gjennomskuer meg Og vil derfor ikke gi meg jobb..

Hva gjør jeg kjære dere? :/

Tenk fremover.

Beg. å lure på om folk er helt slukt.

[Gjest Starlit]

Vent med å bli gravid til du har fått en fast jobb og har hatt den i et halvt år. Et barn trenger mye oppfølging samtidig som at det er dyrt å ha barn. Får du deg ikke en fast jobb førdu får barn kommer det sannsynligvis til å bli enda vanskeligere med å få en jobb. Dels pga barns sykdom, dels pga "når skal TS få barn nr to da. Vi ansetter ikke TS før hun er ferdig med etableringsfasen"-holdninger. Hilsen en arb.ledig mamma.

Jo, er nok det jeg nå skal forsøke:) For er jeg heldig, får jeg fast lærlingjobb.

[AnonymBruker]

så lenge man bruker :P og skriver "LYST på baby" så venter du med å bli mamma.

[Gjest Starlit]

Du svarte ikke på spørsmålet mitt.

Å si at vi alle har inngrodde fordommer mot de som får barn før oss blir jo ikke et spesielt modent argument på noen måter..

(Jeg ble mor som 22-åring )

Hva med å arghumentere for din "modenhet"

Synes egentlig frekke mennesker ikke er så modne egentlig..

Eneste dere gjør er å lage kvalme i samfunnet.

[AnonymBruker]

Hva med å arghumentere for din "modenhet"

Synes egentlig frekke mennesker ikke er så modne egentlig..

Eneste dere gjør er å lage kvalme i samfunnet.

Hvis du ikke klarer å reflektere over deg selv og tenke over 2 ganger så er du ikke moden nok, det sier jo seg selv. En god mor kan vurderer sine egne handlinger og se om det var riktig eller galt.

[smalls]

Jeg synes du virker veldig umoden. Men hvis du absolutt vil bli gravid nå, er det jo bare å kjøre på.

[Gjest Gjest]

Jeg er snart 24 år og har lyst på baby

Problemet er bare det meste går i mot den drømmen..

Jeg får meg ikke jobb og har vært arbeidsledig i over et halvt år nå, så har nå valgt å satse på skolebenken for å studere til frisør.

Jeg går derfor nå en usikker tid i møte, hvor jeg ikke er garantert å vinne i arbeidslivet grunnet hard konkurranse osv..

Studiet varer i 3 år med lærlingetiden, så tjener ikke store penger da akkurat Så er det samtidig mange år å måtte pløye seg igjenom før man ENDELIG kan bli gravid!

Jeg har nå egentlig et ønske om å bli en ung mor, slik at jeg slipper unna den samme skjebnen som søstra mi, som fikk sitt første barn i en alder på 30 Hun mente også det at jeg burde vennte like lenge, men jeg tror likevel ikke på henne.

For hun hadde jo aldri muligheten selv til å etablere seg i sin beste unge alder som jeg er i nå. Fordi hun har studert i hele sitt unge liv til hun ble 30

Og det er ikke akkurat noe jeg higer meg etter, selv om det kanskje er lurt for den framtidige økonomien

Derfor lurer jeg på om jeg greier å få lurt inn en "hemmelig" graviditet som frisørlærling , og kan trygt ta ut mammapermisjon med den lønnen jeg da har

Heldigvis har jeg jo en samboer som tjener minst like mye som 2 personer som måtte jobbe på "Rema 100", så vi vil greie oss stort sett:)

Eneste jeg må få oppfyllt nå er lappen:P Og har derfor nå innvilget penger til det

Eller hva mener dere er lurt for meg? :/

Skal jeg trosse motsigelsene og bli gravid, selv om jeg ikke får jobb/tjener lærlingelønn?

Er jo egentlig deprimerende å måtte bruke av årene sine på vennte til man kan bli gravid :frown:

Det virker jo som om de fleste av vennene mine har greid seg, og fått alt de har drømt om i livet sitt. Mens jeg må slite med å få meg jobb:P

Det virker nesten som at alle jeg snakker med etter jobb,gjennomskuer meg Og vil derfor ikke gi meg jobb..

Hva gjør jeg kjære dere? :/

Du er kjønnsmoden men det er den ensete modenheten som framkommer i ditt innlegg. Beklager men du bør tåle høre det.

[Gjest Gjest]

Hva sier din samboer om dette dine planer?

[AnonymBruker]

Det virker som om du har bestemt deg på forhånd, og egentlig ikke er interessert i å høre hva andre mener om saken. Det er jo greit nok, men når du spør får du svar (selv om det kanskje ikke er det man helst vil høre).

Hvis jeg hadde vært i din situasjon, så hadde jeg ventet. Du er sammen med mannen du elsker og han vil vel være der om tre år også (og om ikke er det jo dumt å få barn med ham), og jeg kjenner flere som fikk barn tidlig som skulle ønske de hadde en utdannelse i boks først. Det kan være veldig vanskelig å komme igang igjen med utdannelsen etterpå, og da er du ferdig med den biten så du er sikret til å forsørge deg selv. Så hadde jeg vært deg hadde jeg ventet. Ikke fordi du ikke kan bli en god mor og dere kan få det supert, men fordi du taper lite på å vente. Lysten vil fortsatt være der om noen år. Det er mange ting jeg ønsker meg som fornuften forteller meg at jeg bør vente med.

Vil uansett ønske deg lykke til, det er bare du og mannfolket som kan avgjøre dette

[Gjest Starlit]

Hva sier din samboer om dette dine planer?

Dette er da vel våre planer:) Vi har fått tomt og skal bygge hus, gifte oss og få barn.

Et helt vanlig liv, som alle andre :happy:

[Gjest Starlit]

Det virker som om du har bestemt deg på forhånd, og egentlig ikke er interessert i å høre hva andre mener om saken. Det er jo greit nok, men når du spør får du svar (selv om det kanskje ikke er det man helst vil høre).

Hvis jeg hadde vært i din situasjon, så hadde jeg ventet. Du er sammen med mannen du elsker og han vil vel være der om tre år også (og om ikke er det jo dumt å få barn med ham), og jeg kjenner flere som fikk barn tidlig som skulle ønske de hadde en utdannelse i boks først. Det kan være veldig vanskelig å komme igang igjen med utdannelsen etterpå, og da er du ferdig med den biten så du er sikret til å forsørge deg selv. Så hadde jeg vært deg hadde jeg ventet. Ikke fordi du ikke kan bli en god mor og dere kan få det supert, men fordi du taper lite på å vente. Lysten vil fortsatt være der om noen år. Det er mange ting jeg ønsker meg som fornuften forteller meg at jeg bør vente med.

Vil uansett ønske deg lykke til, det er bare du og mannfolket som kan avgjøre dette

Jeg forstår ikke helt rabalderet rundt mitt ønske om å stifte familie :gjeiper: Utdannelse blir det jo uansett Kjenner mange nok som gjør begge deler samtidig, pluss at andre har permitert seg midt i sykepleierutdanningen. Og dette hadde jeg ingen problemer med, for jeg skjønner dem veldig godt:)

Om jeg er hjemmeværende i ett år, vil jeg jo likevel kunne komme tilbake til min faste jobb

Så hva i alle dager er problemet?? Dette er jo så vanlig i dag, at det strengt tatt ikke er nødvendig å utvise aggresjon på forumet.

Dere skal ha tusen takk for rådene dere har gitt meg, men husk nå det at alle veier fører til rom:) Det finnes løsninger for alle og enhver.