Lyst på baby

[Gjest grapefrukt]

Det at du ikke er "stabil" i ditt hode, betyr ikke at man er ute av stand til å la noen vokse opp. Det er store forskjeller på unfit og egnende foreldre. Synd at du skal ha en såkalt "utdanning" før du får deg barn. Altså, hva faen, ungen trenger ikke at du er utdannet på lang sikt, men en mor som BRYR seg på lang sikt.

Et barn trenger en mor som er istand til å stå på egne ben hvis forholdet med barnefar blir slutt. Hvis ts velger å få et barn nå så har hun ikke fullført utdanning, ikke jobb, generellt ikke noe annet økonomisk grunnlag å tilby et eventuelt barn annet enn barnefars inntekt.

Man bør være istand til å klare seg selv, før man skaffer barn. Man bør ikke skaffe barn bare fordi man har så "innmari kjempe lyst" og fordi søsteren har fått et barn.

Man bør skaffe barn når man er moden for det, når man har lyst og når begge i forholdet kan klare det økonomisk. Det er ikke gitt at det er et problem at TS er 100% avhengig av barnefars inntekt, men hvis det skulle bli slutt, DA er det et problem. Og slike ting bør man faktisk tenke på før man får barn, uansett hvor mye det rasler i eggstokkene.

Endret 18. januar 2012 av grapefrukt

[AnonymBruker]

Ja og?..... Er dette god nok grunn til å nekte noen å bli mor?

Ingen kan nekte noen å få barn, men det er lov å bruke hjernen man er født med.

[AnonymBruker]

Du sier jo selv at det er dritt at du ikke får deg jobb, og at det ikke er noe bra situasjon å gå arbeidsledig. Vel, den dagen kan også komme når du har barnet, og hvordan tror du et barn reagerer når mor er stresset og deprimert fordi hun ikke får seg jobb?

Generelt sett så er det fullt mulig å klare seg og også ha det bra når man ikke har utdanning. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er vanskelig å få en givende jobb i Norge når du ikke har utdanning. De fleste arbeidsplasser krever dette, og flere og flere gjør det.

Ei venninne av meg fikk barn når hun var 22. Det var planlagt, de hadde hatt et kjempebra forhold i 5 år. Hun hadde ikke startet noe utdanning, og hadde bare småjobber her og der. Men han hadde utdanning, og han tjente relativt bra.

Etter hvert begynte barnefar å tulle med økonomien. Det var spillegjeld og hun oppdaget plutselig at han hadde flere hundre tusen i forbruksgjeld. All gjelden hadde blitt inkasso, og de begynte å trekke det fra lønnen hans. Han fant også plutselig ut at han ikke likte jobben sin, så han sluttet. Uten å ha noe form for back up plan. Hun ble alene noen måneder etter dette, for hun hadde en baby hun måtte ta vare på, og han kunne ikke ødelegge økonomien.

Hun er nå alenemor og KAN ikke ta utdanning fordi hun får for lite støtte til å ta det som alenemor. Barnehage er dyrt, bolig er dyrt, skoleutstyr og skoleavgifter er dyrt. Så hun må gå på arbeidsavklaringspenger helt til grensa er nådd, og håpe at hun har vunnet i lotto frem til den tid... Det KAN skje.

Har du i det hele tatt tenkt over om du kan ta vare på barnet økonomisk ved diverse scenarioer?

Jeg sier ikke dette for å kritisere, rett og slett for å gi deg et mer nyansert bilde av hvordan det kan være uten utdanning og med barn.

[AnonymBruker]

Et barn trenger en mor som er istand til å stå på egne ben hvis forholdet med barnefar blir slutt. Hvis ts velger å få et barn nå så har hun ikke fullført utdanning, ikke jobb, generellt ikke noe annet økonomisk grunnlag å tilby et eventuelt barn annet enn barnefars inntekt.

Man bør være istand til å klare seg selv, før man skaffer barn. Man bør ikke skaffe barn bare fordi man har så "innmari kjempe lyst" og fordi søsteren har fått et barn.

Man bør skaffe barn når man er moden for det, når man har lyst og når begge i forholdet kan klare det økonomisk. Det er ikke gitt at det er et problem at TS er 100% avhengig av barnefars inntekt, men hvis det skulle bli slutt, DA er det et problem. Og slike ting bør man faktisk tenke på før man får barn, uansett hvor mye det rasler i eggstokkene.

Jo, jeg er litt enig. men hvorfor skal man være avhengig av at barnefaren har penger??

Visst man klarer seg alene uten mann, hvorfor skal man da ikke klare seg uten barnefarens inntekter

?

[AnonymBruker]

Nåja -_-

Søstra mi har lenge gått og ønsket seg barn oppgjennom årene, men greide aldri å få forhold til å vare Dessuten, så var hun så desperat etter å få barn at hun sa hun kom til å ta første og beste mannfolk hun kom til å få tak i, slik at hun fikk barn med han. Om mannen var god eller dårlig spillte ingen rolle for henne, så lenge hun fikk seg et barn ut av han *Ler!*

Hun har per. i dag et utrolig dårlig forhold til fyren sin, fordi han var et produkt av et desperat mannfolkjakt

Kan nevnes at jeg er godt forlovet og har gifteplaner Mens fyren til min søster ikke akter å forlove/gifte seg.

Han har også et stort behov for å feste og henge med jentevenner;)

Så om jeg er den mest umodne kan omdiskuterest

Det er bedre å være ung og sprek mor, enn gammel og giddasløus sier nå jeg

Ingen her bryr seg vel om hvorfor søsteren din fikk barn og hennes situasjon. Det er DU som har lyst på barn, og selv om du ikke er like dum som søsteren din så er det søren meg ikke mye som skiller.

[Gjest grapefrukt]

Jo, jeg er litt enig. men hvorfor skal man være avhengig av at barnefaren har penger??

Visst man klarer seg alene uten mann, hvorfor skal man da ikke klare seg uten barnefarens inntekter

?

TS er avhengig av at barnefaren har penger, har du ikke lest startinnlegget til denne tråden? TS skriver at hun ikke er ferdig utdannet, men at barnefar har god lønn.

Så hun er 100% avhengig av barnefars penger hvis hun får barn før hun selv har utdanning, jobb og lønning på plass.

Man kan klare seg uten en partner, men da er man avhengig av at man selv har en lønning, det har ikke TS.

[AnonymBruker]

TS er avhengig av at barnefaren har penger, har du ikke lest startinnlegget til denne tråden? TS skriver at hun ikke er ferdig utdannet, men at barnefar har god lønn.

Så hun er 100% avhengig av barnefars penger hvis hun får barn før hun selv har utdanning, jobb og lønning på plass.

Man kan klare seg uten en partner, men da er man avhengig av at man selv har en lønning, det har ikke TS.

Jo beklager... Men hva er inntekt pr mnd visst du skal ha baby?

[Gjest Starlit]

Jeg er sjokkert over enkelte svar jeg nå har fått..

Min mor var 20 da hun fant seg en mann hun giftet seg med, og dæretter fikk barn med.

Hun fikk 8 unger, og var hjemmeværende på fulltid. Nettopp forde hun elsket å holde på med barn. Og mye penger hadde hun ikke, men var en utrolig jordnær og omsorgsfull mamma.

Jeg er 24, og absolutt nok voksen til å tenke på barn. Og da spesielt når jeg nå har funnet meg en mann jeg vil dele mine framtidige drømmer med.

Selv har jeg litt eldre studievenner som ikke greide å vente i 3 år på å få barn, og har derfor blitt gravide og permitert seg fra skolen.

Min søster har jeg ikke kontakt med nå, fordi hun sliter på forholdet til meg og sambo.

Vi har derfor bestemt oss for at hun ikke skal være rundt oss, og spre negativitet lengre.

Hun ville aldri innvitere min samboer i værken bursdag eller barndåp, så nå har jeg satt ned foten!

Min søster har på ingen måte medvirket til at jeg nå ønsker meg barn så fort som f, da jeg har vært i et fast forhold lenge før hun havnet i den siste.

Jeg og samboeren min er helt klart tenkt på framtiden og konsekvenser, men gjør vårt beste for å realisere drømmen vår:-)

Vi legger av summer hvær måned, som går med til å dekke alt av barneutstyr.

Det som før var flaskerester og lommerusk, har nå blitt til 8.000 på sparegrisn;-)

Jeg greier forhåpentligvis å skaffe meg en strøjobb vedsiden av skolen, og kan fortsette sparingen uten stans.

Mvh. Starlit tlf.

[AnonymBruker]

Jo beklager... Men hva er inntekt pr mnd visst du skal ha baby?

Et spedbarn koster 2000 i mnd minst. Beregner du alle kostander du har første året koster et barn 50 000 første året.

I følge SIFOs budsjett (som alle banker som behandler lånesøknader går ut ifra f.eks) så koster det for 1 kvinne og 1 barn på 1 år uten bil, uten barnehage og fratrukket boutgifter kr 9300 per måned. Legger du til bolig (minst 9000 om du leier en 2-roms de fleste plasser i norge) og bil (ca 2200) så blir det 20500 kr i måneden. Også bør man spare i tillegg mtp uforutsette utgifter, kanskje man vil ha ferie eller trenger ei ny vogn når barnet blir større..

Dess større barnet blir kan du legge på 3000 i året, og barnehageutgifter er like under 800 kr.

[Gjest Starlit]

Om alle skulle tenkt på konsekvensene ang. sin partner, hadde jaggu meg mange vært barnløse og aleneforsørgere.

Mine foreldre er trofaste og godt gifte selv i dag.

Min samboer er kjent for å være en mann med stabil økonomi, og er flink med sine penger.

Jeg stoler på han, selv om det kan virke naivt ut. Men vi kan ikke gå rundt å tenke det verste om den andre!

Min samboer har fridd til meg, og gjort det klart at jeg er den rette.

Han er også sterk motstander av skilsmisse, og har selv sagt at dette ikke skal skje oss.

Han har videre sagt at dersom jeg går i fra han, så gir han opp å bruke mer tid på å finne en kjæreste.

Alle kompisene hans har både dame,hus og barn..

Min samboer blir tross alt 27..

Og mine venninner er alt mødre:D

[Gjest Starlit]

Jeg har venner som har klart det, og det både med og uten 2 lønninger;)

Jeg har en sparingsplan som varer i 1 år.

Dette er veldig bra, i motsetning til andre som helst vil leve på lønna til mannen.

[AnonymBruker]

Min mor var 20 da hun fant seg en mann hun giftet seg med, og dæretter fikk barn med.

Hun fikk 8 unger, og var hjemmeværende på fulltid. Nettopp forde hun elsket å holde på med barn. Og mye penger hadde hun ikke, men var en utrolig jordnær og omsorgsfull mamma.

Hva din mor gjorde og klarte har ikke nødvendigvis en direkte sammenheng med hva du bør gjøre og eller kommer til å klare.

eg er 24, og absolutt nok voksen til å tenke på barn

I alder er du både i stand til å bli befruktet, bringe frem og føde et barn, men ut ifra hvordan du ordlegger deg og hva du mener er viktig i denne tråden så virker du ikke moden nok. Det ser ikke ut til at dette er særlig overveid.

Min søster har jeg ikke kontakt med nå, fordi hun sliter på forholdet til meg og sambo.

Ok, jeg forsto det som at du fortsatt hadde kontakt med henne, noe som var litt vanskelig å forstå i.o.m at du ikke snakket så veldig pent om henne.

Min søster har på ingen måte medvirket til at jeg nå ønsker meg barn så fort som f, da jeg har vært i et fast forhold lenge før hun havnet i den siste.

Igjen, måten du ordlegger deg på, bare fordi du har vært i et forhold lengre enn henne så er ikke det en selvfølge at hennes realisering av barnedrømmen ikke trigget din drøm om å få barn. Men hvis du vet med deg selv at dette er sant, så skal jeg ikke henge meg mer opp i det.

Jeg og samboeren min er helt klart tenkt på framtiden og konsekvenser, men gjør vårt beste for å realisere drømmen vår:-)

Det er bra at dere har tenkt over konsekvenser o.l, men spørsmålet er om du er villig til å ta sjansen på å ende opp mutters alene med barnet når du er så avhengig av hans inntekt? Om du får barn med en gang er du jo 100% avhengig av hans inntekt. Han kan jo faktisk dø i en ulykke, det er ikke bare snakk om at en av dere går fra den andre.

Jeg greier forhåpentligvis å skaffe meg en strøjobb vedsiden av skolen, og kan fortsette sparingen uten stans

Om dette er i løpet av den stunden du venter på å bli gravid så er det et veldig bra tiltak, men om det er imens du er gravid så er nok ikke realiserbart. Det er slitsom å være gravid, og for alt du vet kan du ende opp med å være kvalm hver bidige dag i 5 måneder +-.

Jeg sier til deg det jeg ville sagt til ei venninne i samme situasjon, og som jeg forsåvidt sa til venninna som fikk barn når hun var 22. Det er ikke for å være vanskelig.

Kan jeg spørre hvordan du tror det blir om mannen din plutselig ikke er i bildet lenger?

[AnonymBruker]

Om alle skulle tenkt på konsekvensene ang. sin partner, hadde jaggu meg mange vært barnløse og aleneforsørgere.

Mine foreldre er trofaste og godt gifte selv i dag.

Min samboer er kjent for å være en mann med stabil økonomi, og er flink med sine penger.

Jeg stoler på han, selv om det kan virke naivt ut. Men vi kan ikke gå rundt å tenke det verste om den andre!

Min samboer har fridd til meg, og gjort det klart at jeg er den rette.

Han er også sterk motstander av skilsmisse, og har selv sagt at dette ikke skal skje oss.

Han har videre sagt at dersom jeg går i fra han, så gir han opp å bruke mer tid på å finne en kjæreste.

Alle kompisene hans har både dame,hus og barn..

Min samboer blir tross alt 27..

Og mine venninner er alt mødre:D

Den forpliktelsen dere har inngått er et veldig fint utgangspunkt Men så er det ikke slik at de som tenker på konsekvensene og synes de er for store om risikoen inntreffer blir barnløse. Det er mange der ute som har tenkt på disse konsekvensene og som er barnløse, idag, men som venter med å få barn til utdannelse og jobb er i boks.

Og igjen, å sammenligne seg med andre hjelper ikke. Det er kun deres forutsetninger som må tas med i vurderingen, det å få et barn er for seriøst til å kunne sammenligne seg med hva andre har klart osv. Mener jeg ihvertfall..

Men helt ærlig, hvis du bil ta risikoen ved alt dette og virkelig ønsker deg et barn nå så er det bare du og din samboer som kan ta den avgjørelsen. Du spurte om råd, og du likte kanskje ikke det du hørte, men de fleste tilbakemeldingene inn her har du mest sannsynlig fått av mennesker som er eldre enn deg og har livserfaring, også erfaring med barn. Om du velger å ta det til deg, og videre velger å få / ikke få barn er helt opp til deg, og alle her vil nok uansett ønske deg lykke til og håpe at det går bra.

[Gjest Starlit]

Jeg har en bror som plutselig ble far, enda han ikke var ferdig med sine studier, men han taklet det likevel bra. Og det tiltross for at kjæresten jobbet som hjelpepleier.

Jeg kjenner egentli meget få, som har tenkt skikkelig på utdanning og valg av partner:p

Jeg synes svarene stort sett dreide seg om at alle burde tenke likt ang. barn og utdanning. Men slik er d bare ikke i virkeligheten:-)

Min far har faktisk gått så langt som å fraråde oss fra å få barn i det hele tatt, og heller ta lege/advokatutdanning:-P

Men slike utdannelser greier jeg ikke!

Det blir for tøfft.

Jeg greide jo ikke sykepleien engang, da jeg er praktisk anlagt og ikke teoretisk.

Vi er alle forskjellige, og tar de stiene som føles riktige for oss.

Det er ikke sikkert jeg greier å bli frisør en gang heller, og må enten studere noe annet, eller bare gi opp tanken på å bli mor:-P Fordi jeg ikke har bra nok lønn..

Og tro meg, dette har jeg fortalt min samboer. Men han har hardnakket ristet på hodet og sagt at dette skulle vi klare uansett. Dette ville han ikke gi opp <3

Jeg er nok voksen for min alder, selv om jeg ikke er like streng og sterk som de velutdannede.

Likevel forbeholder jeg meg retten til å oppnå det jeg drømmer om:-)

Jeg forstår at det koster å ha et barn, men min leveregel heter den, at "den som vil, han får det til".

Selvsagt skal man ikke se på andre, men synes likevel d er rart at de som ble gravide, uten å fullføre så mye som vgs; aldri fikk den ørefiken som jeg nå får når jeg tenker på barn:-P

Hva er det perfekte mennesket i vårt samfunn?

Hva er fasiten på hva vi skal være for å bli "vellykket " ?

Overlever vi kun av å følge strømmen?

Vil i så fall dette forbeholde retten til å føde sitt eget barn, som naturen har satt oss til å gjøre?

Hvem har egentli rett til å få barn?

[Gjest Starlit]

Jeg har regnet på min lærlingelønn på 1.året. Og den kom på ca. 3.800 i mnd.

Men dette vil jo uansett dekke noe, og være til hjelp fra min side i starten:-)

Og barnet har da vel en far som også er delaktig (naturlig vis!)

Jeg vil jo etterhvert stige i lønn, i takt med at barnet vokser:-)

Javell ja:-P

Så om resten av mine søsken får barn, så har de altså "apet" etter eldstesøsta si på 30??

Dette blir for dumt x)

Jeg har fra jeg var 17 år gammel, sett meg ut etter en potensiell partner som senere skulle bli far til mine barn. Så jeg har derfor ikke vært i tullforhold før:-)

Vil jo nødig ikke kaste bort tiden på menn som ikke vil etablere seg med verken meg eller barna(framtidige).

Jeg stoler veldig på at slengbemerkningene og den nedlatende tonen jeg har bliu overøst med fra noen her, i realiteten stammer fra krakilske sjeler, som tror de kan regne ut intelligens på personer, utigfra hvor ryddige debattekstene fra andre er:-):-)

Skal vedde på at slike som dere har et nedlatende og ensporet syn på dysletikere..

Jeg er entusiast av psykologi, og kan skille mellom godt og vondt i folk.

Det er manglende empati for de som kritiserer og fordømmer.

[AnonymBruker]

Jeg har en bror som plutselig ble far, enda han ikke var ferdig med sine studier, men han taklet det likevel bra. Og det tiltross for at kjæresten jobbet som hjelpepleier.

Jeg kjenner egentli meget få, som har tenkt skikkelig på utdanning og valg av partner:p

Man kan godt se på andres vellykkede historier og bruke det som inspirasjon, men man kan ikke bruke noen andres erfaringer som fasit. Det går jo begge veier, at andre har mislykkes/lykkes med det tidligere blir irrelevant. Det er din egen situasjon du må gå ut fra. Jeg er enig i at de kanskje ikke hadde den beste inntekten, men en hjelpepleier tjener mer enn 300 000, og som student og far får man ekstra støtte. Om det blir slutt mellom dem så er det nesten uten unntak alltid mor som sitter med det største ansvaret, far blir nesten alltid samværsforelder, og som student vil ikke broren din ha bra nok inntekt til å betale bidrag en gang, så han er "safe" økonomisk sett om det skulle gå skeis. Hun er også safe, for hun har en utdanning..

Jeg synes svarene stort sett dreide seg om at alle burde tenke likt ang. barn og utdanning. Men slik er d bare ikke i virkeligheten:-)

selvfølgelig tenker ikke alle likt i virkeligheten, men folk her baserer rådene sine på forutsetninger og realistiske resultat av div. scenarioer. De er ikke kritiske fordi de ønsker å ødelegge andres drømmer o.l, noe du tydeligvis føler.

Min far har faktisk gått så langt som å fraråde oss fra å få barn i det hele tatt, og heller ta lege/advokatutdanning:-P

Men slike utdannelser greier jeg ikke!

Det blir for tøft.

Om noen virkelig har erfaring så må det nå være din far som har hatt 8 barn å forsørge ALENE Men du skal jo selvfølgelig velge det DU er interessert i. Og sykepleien ER tøft, det er ikke noe tulleutdanning.

Og tro meg, dette har jeg fortalt min samboer. Men han har hardnakket ristet på hodet og sagt at dette skulle vi klare uansett. Dette ville han ikke gi opp <3

Veldig bra at dere har trua på forholdet

Jeg er nok voksen for min alder, selv om jeg ikke er like streng og sterk som de velutdannede.

Likevel forbeholder jeg meg retten til å oppnå det jeg drømmer om:-)

Jeg forstår ikke helt hvorfor velutdannede skal være strengere og sterkere? Økonomisk sett er de nok sterkere, men ellers handler det om individet. Om du oppfatter et ønske om barn som det samme som å være voksen for alderen så vil jeg ikke si at de to er forenlig. Ikke for å være frekk, men ut ifra argumentene og refleksjonene dine (heller mangelen på dem) så fremstår du ihvertfall ikke som voksen for alderen. Beklager om det ikke er det du ville høre.

Selvsagt skal man ikke se på andre, men synes likevel d er rart at de som ble gravide, uten å fullføre så mye som vgs; aldri fikk den ørefiken som jeg nå får når jeg tenker på barn:-P

De har nok gått igjennom noen alvorsrunder med foreldre/andre omsorgspersoner, men det er ikke alltid det folk velger å fortelle andre om.

Hva er det perfekte mennesket i vårt samfunn?

Hva er fasiten på hva vi skal være for å bli "vellykket " ?

Overlever vi kun av å følge strømmen?

Det var svært filosofiske spørsmål du kom med, med ingen av disse støtter opp om din tankegang, ei heller din oppfattelse av at du er voksen for alderen.

Vil i så fall dette forbeholde retten til å føde sitt eget barn, som naturen har satt oss til å gjøre?

Hvem har egentli rett til å få barn?

Vel, nå har jo naturen skapt oss slik at vi skal kunne bringe menneskeheten videre og føde barn, men det er ikke det samme som å si at alle burde det. At du spør om hvem som har rett til å få barn får meg igjen til å tenke at du ikke er særlig reflektert. Alle har rett til å få barn, og de fleste kan få barn. Men om det er lurt for deg å få det nå, det er helt opp til deg. Jeg oppfattet ikke dette som en generell debatt om hvem og når og hvordan man bør få barn, men at du søkte råd om du burde det nå. Du kan enten velge å vurdere svarene du har fått med et åpent sinn, eller ikke gjøre det.

Det går sikkert kjempefint å få barn nå, dere lider sikkert ingen nød. Som de fleste sier er det viktigste å tenke på om du klarer å ta deg av det alene. Det er ingen som setter tvil ved deres intensjoner om å få barn eller om dere klarer dette sammen. Det handler om å ta forhåndsregler og vite 100% sikkert at du ikke kommer til å slite noe nevneverdig om du blir alene.

[AnonymBruker]

Så om resten av mine søsken får barn, så har de altså "apet" etter eldstesøsta si på 30??

Jeg stoler veldig på at slengbemerkningene og den nedlatende tonen jeg har bliu overøst med fra noen her, i realiteten stammer fra krakilske sjeler, som tror de kan regne ut intelligens på personer, utigfra hvor ryddige debattekstene fra andre er:-):-)

Skal vedde på at slike som dere har et nedlatende og ensporet syn på dysletikere..

Jeg er entusiast av psykologi, og kan skille mellom godt og vondt i folk.

Det er manglende empati for de som kritiserer og fordømmer.

Det er da ingen her som har generalisert søskenflokken din, JEG oppfattet det som at de opplevde at du ville ha barn fordi din søster ville ha det, ut ifra måten du dro henne inn i teksten til sammenligning. Men det har du jo avkreftet, så den trenger vel ikke diskuteres mer.

Generelt sett kan man se bort i fra kritikk som ikke er konstruktiv, men jeg har kanskje sett én eller to kommentarer her inne som var kvasse. Ellers er det kun konstruktiv kritikk, og jeg har en mistanke om at du ser på skepsisen til de som har kommentert som et personangrep, iom at du ikke har ytret at du har tatt noen av kommentarene seriøst. Det hjelper deg ikke langt på vei..

Synes du dømmer akkurat like mye selv, og at det var en ganske spesiell dom du har lagt over de som kommer med kritikk.. Jeg har iallefall kommentert slik jeg har gjort fordi jeg ønsker deg GODT, og at jeg ikke ønsker at du skal komme i en situasjon der du plutselig sitter på bar bakke, med et barn og ingen stabil inntekt.

[Gjest Starlit]

Jeg tror at en del her nyter godt av å tro at de er mer voksne enn hva jeg er, og trekke hypoteser basert på mine yttringer og personlig ønske:-)

Å tenke på barn i en alder på 24 år, skulle vel egentli bare mangle, å ikke være så altfor unaturlig.

Føler man seg klar for det, så gjør man forsåvidt det.

I dag er det vanlig takst å hakke på mødre under 30 år. De er jo tross alt ikke i den "modne" alderen av 30!

Jeg tror min mor kom tidlig i overgangsalderen, så når jeg nå tenker den tanken, har jeg jo ikke like god tid som min samboer:-)

Jo eldre en kvinne blir, desto mindre bli feriliteten, og komplikasjonene bare øker i den grad..

Så å være ung og frisk kan ha noe for seg:-)

Jeg vet at en del damer i de "beste åra", har lidd under svangerskapet psykisk.

[Smula]

Følg magefølelsen din du. Bare du vet hva som er rett for deg og din partner.

Ingen kan spå fremtiden likevel. )

Min mann og jeg valgte å bli foreldre i ung alder uten "alt på plass", har aldri angret på det noen av oss.

Økonomisk var det selvsagt litt trangt periodevis, men vi manglet ingenting.

Lykke til!

[Gjest grapefrukt]

Jo beklager... Men hva er inntekt pr mnd visst du skal ha baby?

Mer enn 0,-