Hva er dine verste hemmeligheter?

[AnonymBruker]

Jeg er ensom, har ingen venner og sliter med å forholde meg til mennesker sosialt. Jeg klarer ikke få bekjente til å bli venner. På utsiden virker det som om jeg har det perfekte liv, noe som er langt ifra sannheten. Jeg var deperimert i over ett år grunnet dette, og lurer på om jeg er på vei tilbake. Selvtilliten er på bunn, noe den alltid har vært, og veien derfra og til å tro det er meg det er noe galt med siden ingen liker meg, er ikke lang. Videre er jeg veldig usikker på mennesker, noe som fører til at jeg (mest sannsynlig) blir oppfattet som arrogant. Klassefester tør jeg ikke være med på, for når de jentene jeg vanligvis henger med på skolen forsvinner for å prate med de andre klassen, blir jeg sittende alene igjen. Det å føle seg helt alene blant mennesker man kjenner er en helt forferdelig følelse. Da vil jeg heller sitte hjemme alene og være ensom der. Videre hater jeg familiesammenkomster, og føler meg mer ensom der enn noengang ellers. Har ingen å prate med.

[AnonymBruker]

Jeg vet det er stygt, men når jeg ser at det ikke bare er jeg som sitter med en del dritt, føler jeg meg litt trøstet. En av mine største hemligheter er at jeg liker nesten litt når folk mislykkes. Jeg skjerper meg hardt og rister meg i nakkeskinnet. Jeg unner folk å lykkes, unner folk å ha det bra, men ikke før jeg har fillerista meg selv litt.

[AnonymBruker]

Jeg er AB over (#110), og jeg har fortalt alt dette til min samboer, så han er klar over det, og prøver heldigvis å støtte meg så godt han klarer. Uten han ville jeg nok hatt det enda verre, da han er den eneste jeg kan prate med og som jeg føler meg trygg på. Hvis vi ikke hadde vært sammen, kunne det gått flere dager mellom hver gang jeg snakket med et menneske.

[AnonymBruker]

Jeg er ensom, har ingen venner og sliter med å forholde meg til mennesker sosialt. Jeg klarer ikke få bekjente til å bli venner. På utsiden virker det som om jeg har det perfekte liv, noe som er langt ifra sannheten. Jeg var deperimert i over ett år grunnet dette, og lurer på om jeg er på vei tilbake. Selvtilliten er på bunn, noe den alltid har vært, og veien derfra og til å tro det er meg det er noe galt med siden ingen liker meg, er ikke lang. Videre er jeg veldig usikker på mennesker, noe som fører til at jeg (mest sannsynlig) blir oppfattet som arrogant. Klassefester tør jeg ikke være med på, for når de jentene jeg vanligvis henger med på skolen forsvinner for å prate med de andre klassen, blir jeg sittende alene igjen. Det å føle seg helt alene blant mennesker man kjenner er en helt forferdelig følelse. Da vil jeg heller sitte hjemme alene og være ensom der. Videre hater jeg familiesammenkomster, og føler meg mer ensom der enn noengang ellers. Har ingen å prate med.

Jeg er AB over (#110), og jeg har fortalt alt dette til min samboer, så han er klar over det, og prøver heldigvis å støtte meg så godt han klarer. Uten han ville jeg nok hatt det enda verre, da han er den eneste jeg kan prate med og som jeg føler meg trygg på. Hvis vi ikke hadde vært sammen, kunne det gått flere dager mellom hver gang jeg snakket med et menneske.

:klemmer:

[AnonymBruker]

Han vet ingenting om den gangen jeg reddet bestevenninnen min, som prøvde å ta selvmord. Dette preget livet mitt utrolig mye på den tiden(og gjør det enda, men ikke i like stor grad), men det har aldri vært "naturlig" å ta opp. Han vet heller ikke om alle familieproblemene innenfor familien min. Har heldigvis ingen virkelig store hemmeligheter

[AnonymBruker]

Jeg er ensom, har ingen venner og sliter med å forholde meg til mennesker sosialt. Jeg klarer ikke få bekjente til å bli venner. På utsiden virker det som om jeg har det perfekte liv, noe som er langt ifra sannheten. Jeg var deperimert i over ett år grunnet dette, og lurer på om jeg er på vei tilbake. Selvtilliten er på bunn, noe den alltid har vært, og veien derfra og til å tro det er meg det er noe galt med siden ingen liker meg, er ikke lang. Videre er jeg veldig usikker på mennesker, noe som fører til at jeg (mest sannsynlig) blir oppfattet som arrogant. Klassefester tør jeg ikke være med på, for når de jentene jeg vanligvis henger med på skolen forsvinner for å prate med de andre klassen, blir jeg sittende alene igjen. Det å føle seg helt alene blant mennesker man kjenner er en helt forferdelig følelse. Da vil jeg heller sitte hjemme alene og være ensom der. Videre hater jeg familiesammenkomster, og føler meg mer ensom der enn noengang ellers. Har ingen å prate med.

Det er som om du beskriver meg, det er kjempetøft.

[Gjest NerdMedSverd]

Danser til feelgood lista mi på spotify hver morgen. Den inneholder mest Rihanna og Katy Perry

[AnonymBruker]

Ingen vet at jeg prøvde å ta livet mitt når jeg var 13, at faren min ble dømt for incest mot meg da jeg var 3, at nesten alle på min fars side er rusmisbrukere, eller at jeg sliter med selvbilde og spising.

[AnonymBruker]

- Jeg klarer ikke sette meg inn i andre menneskers perspektiv eller følelser. Det er kun noen få personer jeg faktisk bryr meg om og disse kan jeg telle på én hånd. Resten - selv mine egne venner, er jeg totalt likegyldig til. Dessverre. Dette har også ført til at jeg, for eksempel, synes det er digg å gråte, fordi jeg får en slags bekreftelse på at jeg ikke er helt apatisk.

- Ex-kjæresten min er én av de få persoene jeg bryr meg om, og for noen uker tilbake klarte jeg å såre han uendelig mye ved å ha sex med to av bestekompisene hans (hver for seg). Vi var riktignok ikke sammen lenger da det skjedde, men det var heller ikke lenge siden vi slo opp, og jeg vet veldig godt hvor nedtrykt jeg hadde blitt om han hadde gjort det samme mot meg. Det er det dummeste jeg har gjort.

- Moren min er alkoholiker.

Jitrois

[Gjest Purple Haze]

Danser til feelgood lista mi på spotify hver morgen. Den inneholder mest Rihanna og Katy Perry

Så søtt

[Gjest Dunderungen]

Kjæresten min vet alt om meg, ville ikke falt meg inn å lyve for ham. Eneste gangen jeg kan huske å ha løyet er når jeg dreiv å slutta med røyken. Løy om den ''siste'' sigaretten.

Ellers vil jeg aldri lyve for min kjæreste, ettersom jeg har levd på løgner og vært utro i et tidligere forhold. Det var forferdelig å leve med.

[AnonymBruker]

Jeg har fortalt at jeg røyka før (sigaretter altså), men han vet ikke at jeg røyket fast i et-to år. Han tror det bare er snakk om fest, men jeg og venninnen jeg bodde med en stund røyka mer enn det.

Han vet ikke hvor høyt jeg ønsker meg barn (han vet heller ikke at jeg ser på fødsel og babyprogrammer på tv og nett jevnlig). Men jeg tør ikke ta det opp enda fordi jeg er redd han skal frike ut Det er en liten stund til alt er klart praktisk sett, men jeg vil gjerne vite hva han tenker likevel. Men noe sier meg at han får panikk hvis jeg bare nevner ordet "baby". Men må vel kvinne meg opp til å ta "samtalen" om ikke så lenge

Også en litt artig (absolutt ikke verste) hemmelighet: jeg danser meg svett til 90-tallspop og annen feelgoodmusikk når jeg er alene hjemme og vet at han ikke kommer hjem før om en god stund.

[Gjest Umbrella]

- Jeg hater når veninnene mine ser pene ut (vil at bare jeg skal se fin ut)

- Blir sjalu på pene jenter

- blir ikke så lykkelig over andres vegne. Men blir veldig lykkelig om noen blir kurert av en sykdom de hadde, om fattige folk som får hus eller mat eller noe sånt. Men at bitchies skal få alt de ønsker, irriterer meg. Selvom jeg ville hatt det selv.

- Jeg digger meg selv og synes at jeg er veldig hot

- Jeg chatta en periode med veldig mange menn, føler meg teit når jeg tenker på det. nørd liksom. men det er over nå

[AnonymBruker]

Jeg sa at jeg bestod et år på vgs, men egentlig så stryka jeg året.

[Gjest gjest]

Jeg er ensom, har ingen venner og sliter med å forholde meg til mennesker sosialt. Jeg klarer ikke få bekjente til å bli venner. På utsiden virker det som om jeg har det perfekte liv, noe som er langt ifra sannheten. Jeg var deperimert i over ett år grunnet dette, og lurer på om jeg er på vei tilbake. Selvtilliten er på bunn, noe den alltid har vært, og veien derfra og til å tro det er meg det er noe galt med siden ingen liker meg, er ikke lang. Videre er jeg veldig usikker på mennesker, noe som fører til at jeg (mest sannsynlig) blir oppfattet som arrogant. Klassefester tør jeg ikke være med på, for når de jentene jeg vanligvis henger med på skolen forsvinner for å prate med de andre klassen, blir jeg sittende alene igjen. Det å føle seg helt alene blant mennesker man kjenner er en helt forferdelig følelse. Da vil jeg heller sitte hjemme alene og være ensom der. Videre hater jeg familiesammenkomster, og føler meg mer ensom der enn noengang ellers. Har ingen å prate med.

Vi er helt likens der. På alle måter

[Gjest gjest]

Jeg liker at andre personer mislykkes og vil ikke at de skal ha det bra når jeg ikke har det så bra. Jeg føler meg bedre når noen forteller meg noe negativt de har opplevd. Som f.eks å ikke få en jobb de virkelig ville ha.

Bare ting som hvis de blir frisk av kreft, fattige får nytt hjem og sånt som en annen sa lengre opp.

Jeg har få venner og synes det er trist.

Føler ikke ekte glede lengre.

Når jeg har venner er jeg ikke slik som mange at jeg gjør alt for dem og diverse, men er mest interessert i å ha noen å henge med.

Likegyldig til en del.

[AnonymBruker]

jeg har aldri fortalt noen jeg har vært kidnappet og torturert i 3 uker, ikke engang psykologer. jeg har aldri fortalt noen om hvor mye jeg har begynt å huske om at jeg ble sexuelt missbrukt av faren min(fortrengt barndom). jeg har aldri fortalt noen at jeg må jobbe hardt for ikke å smile for mye når jeg er med venner(for jeg er så uendelig gla for tryggheten jeg har i dag, å even til å se ting positivt). jeg har aldri fortalt noen at den største frykten jeg har er at jeg plutselig en dag skal miste lykken, huske alt det jeg har fortrengt å bli deprimert eller gal.

(hereminhatt hvor redd jeg er nå for at noen moderatorer vet hvem jeg er....)

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp tatovert en ganske stor tatovering på siden, og dette er noe mamma og pappa ALDRI kan få vite.. Uskyldig, men alikevel, en hemmelighet..

[Gjest padawan]

nesten som den tattisen jeg har. selv om den er liten i forhold til din tok det en del måneder før de fikk se den og de ble ikek kjempehappy over å se den.

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp tatovert en ganske stor tatovering på siden, og dette er noe mamma og pappa ALDRI kan få vite.. Uskyldig, men alikevel, en hemmelighet..

Hvor gammel er du egentlig? 13?

Er det du eller foreldrene dine som bestemmer?

Jeg har flere tatoveringer, faren min virkelig HATER dem. Så jeg piercet begge brystene og passet på å fortelle ham det etterpå, bare på trass.