kona gravid, mannen sterilisert... er det mulig ?

[Cuckold]

For ordens skyld: Om jeg var i TS' sko, hadde jeg flyttet ut i påvente av test-resultatene, og krevd skilsmisse om det ikke var mitt barn. Men jeg er ikke TS, og derfor er det ikke mitt valg å ta. Han får ta det valget han mener er best, basert på det som er viktig for ham. Så er det ikke opp til deg, eller Cuckold, eller noen andre her i tråden, å fortelle ham hva som er tilgivelig eller ikke. Det vet han best selv. At det er utilgivelig for dere/oss, betyr ikke at det er utilgivelig for ham. Mulig det viser seg å være det, men det må altså være opp til ham å finne ut av.

Han har helt sikkert tenkt veldig mye på dette, tror dere ikke?

Hvis TS ikke ville at andre skulle uttale seg om saken burde han ikke ha skrevet en tråd om dette på KG. Det er ingen som er uenige i at det er TS som bestemmer hva han selv skal gjøre, men det betyr jo ikke at alle må være enige i påstanden at dette vidner om karakterstyrke.

Jeg har selv respekt for at mennesker velger ukonvensjonelle forhold, det kan også være forhold der partene bevisst leker seg med å forskyve makt eller privilegier slik den ene i realiteten tråkker på de andre. Men skal jeg ha respekt for slike forhold må "uhumskhetene" være bevisst valgt og innrømmet av begge parter. Et menneske som tråkker på sin partner uten engang å ville innrømme det er noe helt annet enn en som gjør det i full åpenhet og med en underliggende respekt for den andre.

Et forhold der skjevheten ikke er innrømmet og oppe i dagen som et ærlig og redelig valg, noe begge to ønsker og tenner på, men bare oppstår fordi den ene er til de grader frekk/egosentrisk/manipulerende/voldelig og den andre så snill og selvutslettende at han/hun lar det skje, er et forhold jeg i langt mindre grad kan respektere. Jeg kan respektere menn eller kvinner som tråkker på sin partner eller som lar seg tråkke på så lenge de er i et forhold der dette er avtalt spill, hvis det derimot er snakk om en psykopat som turer frem og ikke engang vil innrømme at det er snakk om å tråkke på den andre, har vi en type forhold jeg stiller meg mer kritisk til. Og selv om jeg vil forsvare ethvert voksent menneskes soleklare rett til å velge å fortsette selv i et slikt forhold, vil det være mye vanskeligere å bruke et ord som "karakterstyrke" om valget å bli i forholdet.

Endret 18. februar 2012 av Cuckold

[Raven Emerald]

Jeg ser hva du mener, men det er ikke dermed sagt at mannen ikke er sterk, som velger å forsøke å tilgi noe som dette. Jeg hadde ikke klart det.

Forøvrig startet han vel tråden for å få vite om det fantes en sjanse for at kona snakker sant, ikke for å få andres meninger om hva han bør gjøre dersom hun ikke snakker sant. Selvsagt, på et forum må man likevel regne med å få høre meninger man strengt tatt ikke er interessert i å få vite. Men denne mannen fortjener ikke en personlighetsanalyse som er såpass fordømmende som det han får her.

Hva er det som gjør at du ser på ham som svak, fordi han velger å tilgi et potensielt svik som dette? Igjen, det krever nok langt mer å tilgi, og leve videre sammen etter noe sånt, enn det er å gå ut døra. Er ikke det også en form for styrke, tror du?

[Cuckold]

Jeg ser hva du mener, men det er ikke dermed sagt at mannen ikke er sterk, som velger å forsøke å tilgi noe som dette. Jeg hadde ikke klart det.

Forøvrig startet han vel tråden for å få vite om det fantes en sjanse for at kona snakker sant, ikke for å få andres meninger om hva han bør gjøre dersom hun ikke snakker sant. Selvsagt, på et forum må man likevel regne med å få høre meninger man strengt tatt ikke er interessert i å få vite. Men denne mannen fortjener ikke en personlighetsanalyse som er såpass fordømmende som det han får her.

Hva er det som gjør at du ser på ham som svak, fordi han velger å tilgi et potensielt svik som dette? Igjen, det krever nok langt mer å tilgi, og leve videre sammen etter noe sånt, enn det er å gå ut døra. Er ikke det også en form for styrke, tror du?

Det har jeg jo gjentatt igjen og igjen: Skal det være rom for tilgivelse i et forhold mellom to voksne ansvarlige mennesker (det stiller seg annerledes i et forhold til en psykisk utviklingehemmet eller et lite barn) må sviket i det minste innrømmes. Det å blånekte frem til en DNA-test vil gjøre en innrømmelse irrelevant er å ødelegge muligheten for en slik innrømmelse.

Dermed vil den eneste form for tilgivelse som gjenstår være en tilgivelse som ikke hører et gjensidig voksenforhold til, en tilgivelse som vil være en like stor hån mot henne som mot ham selv. Fordi den overser det helt vesentlige, at denne kvinnen er en voksen ansvarlig etisk aktør, ikke et barn, og at sviket som måtte innrømmes var et svik mot selve det å være åpne mot hverandre hvis man skal leve sammen som to.

Endret 18. februar 2012 av Cuckold

[Raven Emerald]

Det har jeg jo gjentatt igjen og igjen: Skal det være rom for tilgivelse i et forhold mellom to voksne ansvarlige mennesker (det stiller seg annerledes i et forhold til en psykisk utviklingehemmet eller et lite barn) må sviket i det minste innrømmes. Det å blånekte frem til en DNA-test vil gjøre en innrømmelse irrelevant, er å ødelegge muligheten for en slik innrømmelse. Dermed vil den eneste form for tilgivelse som gjenstår være en tilgivelse som ikke hører et gjensidig voksenforhold til, en tilgivelse som vil være en like stor hån mot henne som mot ham selv. Fordi den overser det helt vesentlige, at dette faktisk er en voksen ansvarlig etisk aktør, ikke et barn, og at sviket som måtte innrømmes var et svik mot selve det å være åpne mot hverandre hvis man skal leve sammen som to.

Det er ikke alltid like lett å lese seg frem til hva du mener i de milelange postene du har det med å skrive.

Men igjen, jeg ser hva du mener. Men jeg mener det fortsatt krever mye å skulle tilgi i dette tilfellet. Forutsatt at hun har vært utro (noe som er mest sannsynlig), snakker vi om et til de grader brutalt svik. Noe som de færreste ville klart å tilgi.

Men jeg er uenig i at å tilgi dette "ikke hører hjemme i et gjensidig voksenforhold". Eller at tilgivelsen vil være et hån mot noen som helst. Det hører ikke hjemme i ditt forhold. Det ville oppleves som et hån mot deg og din partner. Men ingen forhold er like, ingen relasjoner er like. Og derfor blir det feil å være så bastant i hva som "hører hjemme" i deres forhold.

[Cuckold]

Det er ikke alltid like lett å lese seg frem til hva du mener i de milelange postene du har det med å skrive.

Men igjen, jeg ser hva du mener. Men jeg mener det fortsatt krever mye å skulle tilgi i dette tilfellet. Forutsatt at hun har vært utro (noe som er mest sannsynlig), snakker vi om et til de grader brutalt svik. Noe som de færreste ville klart å tilgi.

Men jeg er uenig i at å tilgi dette "ikke hører hjemme i et gjensidig voksenforhold". Eller at tilgivelsen vil være et hån mot noen som helst. Det hører ikke hjemme i ditt forhold. Det ville oppleves som et hån mot deg og din partner. Men ingen forhold er like, ingen relasjoner er like. Og derfor blir det feil å være så bastant i hva som "hører hjemme" i deres forhold.

Det at et valg krever en del av den som tar valget kan ikke være målestokken for om det er noe å beundre. En kvinne som lever i et forhold til en voldelig mann vil kunne ha "hele verden" mot seg, alle hennes venner, familie, alle hun kjenner kan presse på for å få henne til å bryte ut, men hun holder stand. Og ikke fordi det ikke krever masse å forbli i forholdet. Det kan kreve masse og likevel ikke være spesielt beundringsverdig.

Du er ikke enig i at tilgivelse mellom voksne likestilte parter forutsetter en innrømmelse. Der er vi åpenbart grunnleggende uenige. Jeg oppfatter det sviket vi her snakker om å være et svik mot selve den tosomhet man har gått inn i som par, ikke bare den seksuelle tosomhet (som selve utroskapen var et svik mot) men den mer grunnleggende personlige tosomhet bygget på at man slipper den andre inn, ikke holder den andre uvitende om ting som angår vedkommende.

Å ikke innrømme et så alvorlig svik er uopprettelig. Det kan tilgis, men ikke med en tilgivelse som hører hjemme mellom to elskende. Den form for tilgivelse som eventuelt er mulig etter at tiden for å legge kortene på bordet er ute, vil være en annen måte å si at "tosomheten egentlig ikke betyr noe likevel". Det vil være en overbærenhetens tilgivelse, en tilgivelse av den typen man kan gi et lite barn eller en psykisk uviklingshemmet.

Endret 18. februar 2012 av Cuckold

[Gjest Gjest]

Hei!

Det er en del ting eg egentlig ville kommentert, men å kommentere 10-15 sider blir for mye. Eg prøver litt raskt "fra husken " å kommentere de sakene som har vert oppe

Samtidig ser eg det er mange som skal prise seg lykkelig for at det ikkje kreves særlig intelligens for å slå på en datamaskin...

Ja som gift er barnet å regne for mitt uansett signaturer, det eg signerte var vist permisjon/kvote.

Utroutroutroutro... vel hva kan eg si... Er det verdens undergang i så fall? For mange kan det være eit behov for bekreftelse. I mange forhold blekner gnisten med årene, og tyngende ansvar flytter fokus vekk fra roser og dans. Det er nok mange utroskap som er fullt ut forståelig og nermest påregnelig. For vår del er det ikkje slik, vi har det bra sosialt og trivest. Får ikkje alltid tid til kvalitetstid. Men det er mange faktorer som avgjør velferd i forhold etter nesten 19 år. Ikkje bare hvor ofte en får knulla. Så om det går 4 eller 9 dager mellom, er ingen krise. Så derfor er eg meget tvilende til at slike behov har meldt seg.

Men eg må si eg er overasket over hvor bannlyst utroskap er. Man er kanskje selv skyld i det ! Og har derfor andre ting som burde stått øverst på liste ved bekreftet utroskap, en å utøve vold eller skifte lås i døra.

DNA test skal tas. Eg trur vi går til min fastlege og lar han ta saken videre. Det er han som var førstemann som direkte sa til meg at kona må ha vert med en annen. Han skal derfor få sjansen til å følge opp, for han er sikkert nyskjerrig han også.

Det er forsåvidt for å "vise fingern" han, og laboratoriet på sykehuset at eg skal kreve test.

Dette må de ta lærdom av. Aldri meir må de gå ut så sterkt å ensbetydende med sine prøvesvar. Andre kunne funnet på straffbare dumme ting i samme situasjon. Der må helsevesen lære.

Inntil annet er bevist, av de legene som har kommet med påstand om at det er umulig, så forholder eg meg til at det er mitt barn.

I tur og orden må eg også da reklamere på inngrepet, og få gjort det ennå ein gang.

Det finnest "snakkiser" om at man kan være befruktningsdyktig i tilfeldige faser. Så lenge det ikkje foreligger bevis, men bare snakkiser, så er det vanskelig å forholde seg til, men eg har valgt å tro på at det kan ha skjedd oss. Og kanskje det er litt mirakuløst over det.

Det er iallefall eit nydelig lite mirakel som ligger på sofaen her. Velskapt og frisk, sover godt og spiser godt.

Og ligner sine søsken.

Så nå er det bare å bestille legetime slik at inntil flere i helsevesenet får noen kameler å svelge.

Håper og tror eg

HMM

[Gjest Gjest]

Er nyskjerrig og venter i spennng resultat av DNA testen.

Håper TS. vil dele den.

[Gjest Gjest]

En tanke som har slått meg her er om hun kan ha blitt voldtatt, og fortrengt hele greia, eventuelt ha MPD. Begge deler er rimelig usannsynlig at ikke skulle blitt oppdaget, men særere ting har skjedd.

Krysser fingrene for at alt ordner seg!

[Raven Emerald]

Det at et valg krever en del av den som tar valget kan ikke være målestokken for om det er noe å beundre. En kvinne som lever i et forhold til en voldelig mann vil kunne ha "hele verden" mot seg, alle hennes venner, familie, alle hun kjenner kan presse på for å få henne til å bryte ut, men hun holder stand. Og ikke fordi det ikke krever masse å forbli i forholdet. Det kan kreve masse og likevel ikke være spesielt beundringsverdig.

Du er ikke enig i at tilgivelse mellom voksne likestilte parter forutsetter en innrømmelse. Der er vi åpenbart grunnleggende uenige. Jeg oppfatter det sviket vi her snakker om å være et svik mot selve den tosomhet man har gått inn i som par, ikke bare den seksuelle tosomhet (som selve utroskapen var et svik mot) men den mer grunnleggende personlige tosomhet bygget på at man slipper den andre inn, ikke holder den andre uvitende om ting som angår vedkommende.

Å ikke innrømme et så alvorlig svik er uopprettelig. Det kan tilgis, men ikke med en tilgivelse som hører hjemme mellom to elskende. Den form for tilgivelse som eventuelt er mulig etter at tiden for å legge kortene på bordet er ute, vil være en annen måte å si at "tosomheten egentlig ikke betyr noe likevel". Det vil være en overbærenhetens tilgivelse, en tilgivelse av den typen man kan gi et lite barn eller en psykisk uviklingshemmet.

Poenget er ikke hva jeg eller du måtte mene er utilgivelig, hva som er uopprettelig, eller hva som er et svik mot tosomheten til disse to. At du ser på det som et svik mot tosomheten deres, har ingen betydning, om disse to ser det annerledes. Vi har ikke satt opp reglene rundt dem, og deres forhold.

Du uttaler deg bastant, type "det er", "det må", "det vil". Uten tanke for at TS kanskje ser på mangelen på innrømmelse som noe innenfor grensa til hva han kan tilgi.

Som cuckold, vil du tillate din potensielle kone å ligge med andre. Hvordan ville du oppfattet meg, om jeg brukte mine grenser til å dømme ditt forhold? "Du burde gå fra kona di, fordi jeg ville aldri funnet meg i det der"? For det er det du på en måte gjør.

Jeg vet ikke hva som er TS' tanke bak å potensielt forsøke å tilgi, men hva det enn måtte være, gjør det ham ikke svak fordi han ikke følger dine retningslinjer.

Om kona di hadde beveget seg akkurat på grensa for hva du kunne tilgi, men ikke over, hva ville du da tenkt om en person som kalte deg svak, fordi vedkommende hadde satt sine grenser strengere enn dine?

[Cuckold]

Poenget er ikke hva jeg eller du måtte mene er utilgivelig, hva som er uopprettelig, eller hva som er et svik mot tosomheten til disse to. At du ser på det som et svik mot tosomheten deres, har ingen betydning, om disse to ser det annerledes. Vi har ikke satt opp reglene rundt dem, og deres forhold.

Du uttaler deg bastant, type "det er", "det må", "det vil". Uten tanke for at TS kanskje ser på mangelen på innrømmelse som noe innenfor grensa til hva han kan tilgi.

Som cuckold, vil du tillate din potensielle kone å ligge med andre. Hvordan ville du oppfattet meg, om jeg brukte mine grenser til å dømme ditt forhold? "Du burde gå fra kona di, fordi jeg ville aldri funnet meg i det der"? For det er det du på en måte gjør.

Jeg vet ikke hva som er TS' tanke bak å potensielt forsøke å tilgi, men hva det enn måtte være, gjør det ham ikke svak fordi han ikke følger dine retningslinjer.

Om kona di hadde beveget seg akkurat på grensa for hva du kunne tilgi, men ikke over, hva ville du da tenkt om en person som kalte deg svak, fordi vedkommende hadde satt sine grenser strengere enn dine?

Hehe, du må nesten bestemme deg, du kan ikke på samme tid både beklage deg over at jeg skriver langt og i neste nå ikke engang bry deg med å lese det jeg skriver med såpass velvilje at du forstår uten at jeg skriver det enda mer omstendelig. Les det jeg skriver så ser du at du finner din innvending besvart der.

Jeg mener at jeg har gjort det rimelig klart at det jeg snakker om ikke er å bare respektere mennesker som lever akkurat slik som jeg selv kan tenke meg å leve. Jeg kan respektere mange forskjellige former for forhold så lenge de er bygget på en gjensidighet. En person som tråkker på en annen må gjerne få gjøre det uten at jeg vil fordømme ham/henne så lenge han/hun innrømmer det selv og det er en åpenhet om det mellom partene. Det jeg derimot forbeholder meg retten til ikke å ha den samme respekt for er forhold der den ene kjører over den andre men ikke engang har anstendighet til å innrømme det, der dette ikke er del av en avtalt deal og der den andre godtar dette av snillhet, føyelighet eller svakhet.

Det er ingen som benekter at TS har rett til å velge å fortsette i et forhold uansett, men det å ha en formening om hva som er sunt er noe helt annet enn å sette grensen for hva som er sunt ved forhold jeg selv kunne tenke meg. Hva jeg selv kunne tenke meg er helt irrelevant i min vurdering, jeg setter grensen der det ikke er gjensidighet, der den som tråkker på en annen ikke engang har denne ærligheten og anstendigheten at man innrømmer det, der det ikke er en del av et opplegg som begge ønsker, men uttrykk for at en mainpulativ/egosentrisk/voldelig part valser over den andre og den andre av snillhet eller kjærlighet velger å akseptere det.

Endret 18. februar 2012 av Cuckold

[darth Vader]

Vel, Mor Åse.

Her er jeg uenig med deg.

I dette tilfellet viser det karakterstyrke, at han er voksen nok til å heve seg over, samt vilje til å fortsette forholdet til tross for problemer.

Han er kanskje voksen, men hva med denne kvinnen? Som var utro, ble gravid og deretter nekter for hele affæren. Hvordan kan disse to ha et stabilt, godt forhold når absolutt all tillit er borte?

[darth Vader]

Synes også det er svært interessant hvor få kvinner i denne tråden faktisk fordømmer og kritiserer det kona sannsynligvis har gjort. Her er det mannens rolle som fremheves. Er han "mann nok" til å bli værende og ta vare på barnet. Er han "mann nok" til å tilgi henne. Det denne kvinnen sannsynligvis har gjort er det ultimate sviket i et forhold.

[Gjest MorAase]

Det vet da ingen kjære Darth. Men i følge andre trådr her på forumet så er det riktig, om DNA testen beviser utroskap, å kaste henne på dør. Dog, i tråden vi er i nå så er det ikke slik... Så gleder jeg meg til å høre hvorfor det er slik dobbeltmoral på gang.

[Raven Emerald]

Hehe, du må nesten bestemme deg, du kan ikke på samme tid både beklage deg over at jeg skriver langt og i neste nå ikke engang bry deg med å lese det jeg skriver med såpass velvilje at du forstår uten at jeg skriver det enda mer omstendelig. Les det jeg skriver så ser du at du finner din innvending besvart der.

Jeg mener at jeg har gjort det rimelig klart at det jeg snakker om ikke er å bare respektere mennesker som lever akkurat slik som jeg selv kan tenke meg å leve. Jeg kan respektere mange forskjellige former for forhold så lenge de er bygget på en gjensidighet. En person som tråkker på en annen må gjerne få gjøre det uten at jeg vil fordømme ham/henne så lenge han/hun innrømmer det selv og det er en åpenhet om det mellom partene. Det jeg derimot forbeholder meg retten til ikke å ha den samme respekt for er forhold der den ene kjører over den andre men ikke engang har anstendighet til å innrømme det, der dette ikke er del av en avtalt deal og der den andre godtar dette av snillhet, føyelighet eller svakhet.

Det er ingen som benekter at TS har rett til å velge å fortsette i et forhold uansett, men det å ha en formening om hva som er sunt er noe helt annet enn å sette grensen for hva som er sunt ved forhold jeg selv kunne tenke meg. Hva jeg selv kunne tenke meg er helt irrelevant i min vurdering, jeg setter grensen der det ikke er gjensidighet, der den som tråkker på en annen ikke engang har denne ærligheten og anstendigheten at man innrømmer det, der det ikke er en del av et opplegg som begge ønsker, men uttrykk for at en mainpulativ/egosentrisk/voldelig part valser over den andre og den andre av snillhet eller kjærlighet velger å akseptere det.

Jeg har påpekt at jeg skjønner hva du mener. Og jeg har sagt at jeg ikke er helt enig med deg. Jeg er ikke uenig i at respektløsheten ved å ikke innrømme utroskap er langt større, enn om utroskapen innrømmes. Selvsagt er det dét. Men det er ikke ensbetydende med at det ikke finnes gjensidighet, anstendighet, eller respekt i forholdet overhodet. Vi vet så lite om hvordan forholdet mellom disse to er. Og med tanke på at denne mannen er villig til å se forbi dette potensielle sviket, kan man ta utgangspunkt i at det er noe mellom dem, som er større enn et svik som dette. Jeg kan ikke se hva det skulle være, fordi jeg baserer meg på egne erfaringer. Men det betyr ikke at de erfaringene jeg har gjort meg, på noe vis setter meg i posisjon til å egentlig mene noe om hvorvidt det er fornuftig eller ufornuftig å tilgi henne.

Selvsagt må du få mene det du vil om hele situasjonen. Det betyr likevel ikke at du har rett. Og jeg har ingen innvendinger mot din mangel på respekt for henne. Det jeg derimot ikke forstår, er at du mangler respekt for ham. Han velger muligens å tilgi, eller i alle fall å forsøke. Det betyr ikke at han er svak og føyelig. At han gjør det av kjærlighet, er vel opplagt, men det kan godt hende det ligger 200 andre ting til grunn i tillegg. Og at alle disse tingene i sum, veier langt tyngre enn det hun har gjort.

Jeg står for at det trengs en særegen styrke og vilje, for å klare å bygge opp tillit etter noe slikt. Bare det å ville det, må jo kreve mye, på sett og vis. Og jeg kan ikke levende forestille meg at det er mulig. Det betyr ikke at det er umulig.

Men vi kommer aldri til å bli enige, vi kan like godt slå dét fast. Og jeg har altså skjønt hva du mener, men jeg tror ikke jeg helt klarer å finne ordene jeg leter etter, for å forklare hva jeg mener, så jeg avslutter argumenteringen fra min kant her. =)

Jeg reagerte uansett aller sterkest på Mor Aases mer eller mindre respektløse holdning overfor den stakkars lille babyen, som slett ikke kan noe for at han er der han er.

[Raven Emerald]

Det vet da ingen kjære Darth. Men i følge andre trådr her på forumet så er det riktig, om DNA testen beviser utroskap, å kaste henne på dør. Dog, i tråden vi er i nå så er det ikke slik... Så gleder jeg meg til å høre hvorfor det er slik dobbeltmoral på gang.

Jeg kan bare snakke for meg, men jeg synes det er riktigst å gjøre det som er riktig for den svekede part. Om han vil kaste henne på dør, er det dét som blir riktig. Om han vil forsøke å bygge opp tilliten igjen, er det derimot dét som er riktig.

Det som derimot er feil, uansett, er å fortelle ham at det valget han tar, er feil. Det er tross alt han som skal leve med det.

For meg, rent personlig, er det derimot feil å tilgi. Og om noe er riktig i én tråd, og feil i en annen, er det en viss mulighet for at det ikke er de samme som har svart i begge trådene.

Endret 19. februar 2012 av Raven Emerald

[Cuckold]

Jeg har påpekt at jeg skjønner hva du mener. Og jeg har sagt at jeg ikke er helt enig med deg. Jeg er ikke uenig i at respektløsheten ved å ikke innrømme utroskap er langt større, enn om utroskapen innrømmes. Selvsagt er det dét. Men det er ikke ensbetydende med at det ikke finnes gjensidighet, anstendighet, eller respekt i forholdet overhodet. Vi vet så lite om hvordan forholdet mellom disse to er. Og med tanke på at denne mannen er villig til å se forbi dette potensielle sviket, kan man ta utgangspunkt i at det er noe mellom dem, som er større enn et svik som dette. Jeg kan ikke se hva det skulle være, fordi jeg baserer meg på egne erfaringer. Men det betyr ikke at de erfaringene jeg har gjort meg, på noe vis setter meg i posisjon til å egentlig mene noe om hvorvidt det er fornuftig eller ufornuftig å tilgi henne.

Selvsagt må du få mene det du vil om hele situasjonen. Det betyr likevel ikke at du har rett. Og jeg har ingen innvendinger mot din mangel på respekt for henne. Det jeg derimot ikke forstår, er at du mangler respekt for ham. Han velger muligens å tilgi, eller i alle fall å forsøke. Det betyr ikke at han er svak og føyelig. At han gjør det av kjærlighet, er vel opplagt, men det kan godt hende det ligger 200 andre ting til grunn i tillegg. Og at alle disse tingene i sum, veier langt tyngre enn det hun har gjort.

Jeg står for at det trengs en særegen styrke og vilje, for å klare å bygge opp tillit etter noe slikt. Bare det å ville det, må jo kreve mye, på sett og vis. Og jeg kan ikke levende forestille meg at det er mulig. Det betyr ikke at det er umulig.

Men vi kommer aldri til å bli enige, vi kan like godt slå dét fast. Og jeg har altså skjønt hva du mener, men jeg tror ikke jeg helt klarer å finne ordene jeg leter etter, for å forklare hva jeg mener, så jeg avslutter argumenteringen fra min kant her. =)

Jeg reagerte uansett aller sterkest på Mor Aases mer eller mindre respektløse holdning overfor den stakkars lille babyen, som slett ikke kan noe for at han er der han er.

Nei, vi blir nok ikke enige. Jeg føler at du blander sammen retten til å ta egne valg i livet med en langt mer tvilsom "rett", nemlig "retten" til å ta valg uten at andre engang skal kunne ha en mening om dem. Jeg er en kompromissløs forsvarer av den enkeltes rett til å ta sine egne valg i livet også - og det er vesentlig - også når et flertall av befolkningen i landet vedkommende tilfeldigvis er født i måtte mene at dette er fryktelig dumme og ukloke valg. Men jeg har aldri ment at vi skulle ha rett til å gjøre hva vi vil uten at andre engang skal kunne kritisere det.

Det er ingen som ønsker å frata TS retten til å ta sitt valg. Men selv om det koster ham ganske mye kan ikke det være målestokken for om det er noe å beundre. En kvinne som lever i et forhold til en voldelig mann vil kunne ha "hele verden" mot seg, alle hennes venner, familie, alle hun kjenner kan presse på for å få henne til å bryte ut, men hun holder stand. Og ikke fordi det ikke krever mye å forbli i forholdet. Det kan kreve masse og likevel ikke være spesielt beundringsverdig. Jeg må kunne ha min mening om hva som er sunt og usunt uten at det skal herske noen som helst tvil om at jeg respekterer andres rett til å ta valg jeg ikke oppfatter som spesielt sunne.

[Yogamann]

"kan man ta utgangspunkt i at det er noe mellom dem, som er større enn et svik som dette"

Slik hun oppfører seg er det vel heller snakk om at det er noe mellom han og henne, men ikke så mye den andre veien.

Selv om det i en viss forstand kan tolkes slik at det å tilgi og komme seg videre fra utroskap krever en styrke så er min observasjon at utroskap svært sjeldent blir tilgitt av de som har andre gode valgmuligheter og ikke er bundet på grunn av barn eller at det begynner å bli sent i livet o for stort ork å begynne på nytt. Med andre ord er det i praksis som oftest et utslag av svakhet eller en svak stilling i forhold til den andre at man er villig til å tilgi før en eventuell styrke ved å komme seg videre fremtrer. Det trenger ikke altid å være sånn, men det jeg har sett i verden pleier å være slik.

Det er også det problemet at når man tilgir utroskap så har man vist den andre at i dette forholdet går det ann å slippe unna med utroskap. Man vet så klart ikke om det blir tilggitt en gang til, men oddsen er nok mye større enn med gjennomsnittskjæresten og underbevistheten tror jeg som regel oppfatter det slik.

Jeg tror også kvinners underbevisthet oppfatter det at en mann tilgir utroskap som et uakseptabelt svakhetstegn og en indikasjon på lav verdi og manglende alternativer uansett hva hun i sin rasjonelle hjerne tenker om saken. Når forholdet så går videre og den første forsoningsfasen med forsoningssex og nystartsex går over så ligger hennes tiltrekning til ham enda lavere enn den noensinne har gjort.

Endret 19. februar 2012 av Yogamann

[AnonymBruker]

Skjedd noe mer i saken, rundlurt?

[AnonymBruker]

Har dere tatt DNA test TS?

[Gjest Gjest]

Jeg kan bare snakke for meg, men jeg synes det er riktigst å gjøre det som er riktig for den svekede part. Om han vil kaste henne på dør, er det dét som blir riktig. Om han vil forsøke å bygge opp tilliten igjen, er det derimot dét som er riktig.

Det som derimot er feil, uansett, er å fortelle ham at det valget han tar, er feil. Det er tross alt han som skal leve med det.

For meg, rent personlig, er det derimot feil å tilgi. Og om noe er riktig i én tråd, og feil i en annen, er det en viss mulighet for at det ikke er de samme som har svart i begge trådene.

Raven, jeg lurer på om den relativismen du har når det gjelder forhold; altså at dette alltid er en individuell vurdering som den svekede tar, og at ikke noe valg er mer riktig enn et annet, er absolutt? Gjelder uansett hva den andre parten har gjort?

En som slår kona si, er det like riktig som galt å bli og tilgi det?

Hvis Anders Behring Breivik hadde hatt kjæreste, hadde hun hatt din respekt hvis hun sto fram og tilga ham, og sa at hun elsket ham uansett?

Hvis du mener det, har jo du og Cuckhold ikke noe mer å diskutere. Hvis du derimot mener at det finnes unntak, så er dere uenige i hvorvidt dette er for drøyt eller ikke, som en universell "synd".

Selv kan jeg ikke fatte at noen kan svelge noe slikt.