For oss som er i mellomfasen

[AnonymBruker]

Da var det over for min del, og på selveste 17. Mai.

Jeg var visst den perfekte kona og kjæresten, men var ikke det han ville ha nå. Han ville ha noen som var villig til trekant og swingers klubb, som ville ha det gøy. Så, han ville heller være ærlig nå enn å være utro senere.

Jeg er helt knust, mens det ikke virket for han at han brydde seg en gang, det bare var sånn.

Anonymous poster hash: ebbf9...975

[-Fiona-]

AnonymBruker, on 17 May 2014 - 09:37, said:

Da var det over for min del, og på selveste 17. Mai.

Jeg var visst den perfekte kona og kjæresten, men var ikke det han ville ha nå. Han ville ha noen som var villig til trekant og swingers klubb, som ville ha det gøy. Så, han ville heller være ærlig nå enn å være utro senere.

Jeg er helt knust, mens det ikke virket for han at han brydde seg en gang, det bare var sånn.

Anonymous poster hash: ebbf9...975

[AnonymBruker]

Jeg har nok havnet i en evig mellomfase med mitt forhold (langdistanseforhold). Etter å ha vært singel i 10 år(!) tok jeg endelig motet til meg og la an på en jeg har vært tiltrukket av lenge. Også han en "evig singel". Vi møttes som hånd i hanske, og har hatt det supert siden. Men han er livredd for å måtte gi slipp på sin frihet (som også innebærer å opprettholde et par andre kvinnelige relasjoner han hadde fra før).

Så rimelig jojoliv på meg. Drar på tur med han med frydefullt hjerte, tilbringer salige dager og kommer hjem med hjertet fylt av bly i stedet. For hver gang vi tar avskjed styrer han helt klar av å avtale noe neste møte. Sier også rett ut at må se an for ting er så komplisert, om han har tid etc. Med andre ord; om han gidder å prioritere meg. Etter et par dager hjemme er vi atter like tett på og lidenskapelig igjen per digital kommunikasjon.

Hvor desperat er jeg? Har holdt på sånn et år nå. Og jeg deler til og med mannen med et par andre damer!!!

Anonymous poster hash: a8737...75b

[Steinar40]

Jeg har nok havnet i en evig mellomfase med mitt forhold (langdistanseforhold). Etter å ha vært singel i 10 år(!) tok jeg endelig motet til meg og la an på en jeg har vært tiltrukket av lenge. Også han en "evig singel". Vi møttes som hånd i hanske, og har hatt det supert siden. Men han er livredd for å måtte gi slipp på sin frihet (som også innebærer å opprettholde et par andre kvinnelige relasjoner han hadde fra før).

Så rimelig jojoliv på meg. Drar på tur med han med frydefullt hjerte, tilbringer salige dager og kommer hjem med hjertet fylt av bly i stedet. For hver gang vi tar avskjed styrer han helt klar av å avtale noe neste møte. Sier også rett ut at må se an for ting er så komplisert, om han har tid etc. Med andre ord; om han gidder å prioritere meg. Etter et par dager hjemme er vi atter like tett på og lidenskapelig igjen per digital kommunikasjon.

Hvor desperat er jeg? Har holdt på sånn et år nå. Og jeg deler til og med mannen med et par andre damer!!!

Anonymous poster hash: a8737...75b

Det kommer ingenting godt ut av et langdistanseforhold uten en konkret plan om noe annet.

Er du smart så avslutter du dette snarest. Det kommer bare til å bli verre og vanskeligere desto lenger du venter med det.

[Forglemmegei]

Det fins noe bedre for deg enn det der.

Han må vite hvor verdifull du er og satse på deg, ellers er han ikke den rette.

Selvrespekt, ikke la han behandle deg sånn.

[monstergospel]

He's just not that into you!!

Fy fader, jeg er selv jente men får helt mark av hvor usikre og dumme jenter egentlig er. Hallo, det finnes ingen lang mellomfase, enten er han interessert, eller så er han det IKKE! Slutt å overanalysere alt. Menn er veldig enkle. Ikke la de ha kontrollen over dere.

Er dere ikke blitt sammen etter mange mnd så er det bare fordi han liker å ha deg på siden mens han leter etter en som er bedre. Åpne øynene jenter!!!

[Mona26]

Det er så grusomt og samtidig så deilig å være her i mellomfasen. Er så betatt at jeg nesten dør på meg! Jeg har jo da lagt min elsk på en som til vanlig er en "evig ungkar". Går med et håp om at jeg har møtt ham på den rette tiden og at han er klar.

Er det noen av dere andre som har blitt lykkelige par?

Trenger råd; har datet i snart 3 mnd, men møtes bare 1-2 ganger i uka, noen ganger sjeldnere. Når er det påtide med " the talk" hvordan gå frem? skal man si; jeg vil være kjæresten din? "vinn eller forsvinn?" *skummelt!!!*

[Lennhy]

Jeg er så lei denne datingen nå...

Har så fryktelig lyst at han ska spørre om vi skal være kjærester hihi

Vi var så enige om å ta ting rolig uten å gi det vi hadde et stempel men nå vil jeg bare rope ut: HAN er min kjæreste

[AnonymBruker]

Hva betyr det når fyren jeg har vært med en gang sammen tidligere, sier at vi får gå på konsert/se kamp en gang til sommeren? Han bor et stykke herfra grunnet studier... Har hørt det er positivt når gutter "planlegger" litt frem i tid?

Anonymous poster hash: 2e121...5c3

[AnonymBruker]

He's just not that into you!!

Fy fader, jeg er selv jente men får helt mark av hvor usikre og dumme jenter egentlig er. Hallo, det finnes ingen lang mellomfase, enten er han interessert, eller så er han det IKKE! Slutt å overanalysere alt. Menn er veldig enkle. Ikke la de ha kontrollen over dere.

Er dere ikke blitt sammen etter mange mnd så er det bare fordi han liker å ha deg på siden mens han leter etter en som er bedre. Åpne øynene jenter!!!

Det er ikke alltid nødvendigvis så svart hvitt.

Jeg har en fyr som jeg hadde noe på gang med for mange år siden. Da var vi ganske unge, mye fulle osv. Da ble det aldri noe mer ut av det annet enn et godt vennskap.

Jeg har alltid vært overbevist om at han er my big thing, og jeg er ikke alene om det. De fleste rundt oss av felles bekjente er av samme oppfatning.

Så flyttet vi hver vår vei og har hatt sporadisk kontakt alle år, men ikke noe aktiv flørting og har ikke møtt hverandre noe særlig, før i fjor.

Jeg har imidlertid aldri kommet over han, og ting aldri ble "avsluttet" mellom oss

Vi bor fortsatt langt unna hverandre men nå har han/vi plutselig begynt å flørte litt igjen, og vi har gjenopptatt en del kontakt.

Så jeg tror jo at det er mulig at det kanskje ikke funka da pga mange grunner (umodenhet, ingen av oss var egentlig klare for noe forhold, usikkerhet, uerfarenhet, mye alkohol, redd for følelser, forpliktelser osv).

Vi er ekstremt like; dårlig på følelser, forhold og den slags, redde for det, dårlig på initiativ osv . Ingen av oss har vært i noe forhold på alle disse årene.

Og siden vi bor langt unna hverandre er denne flørtingen neppe for å holde meg varm, da vi ikke klarer å trøkke ut av oss noe initiativ for å få møtt hverandre. Jeg tror vi bare er alt for like, og ganske redde for dette da vi er så uerfarne på forholdssiden.

Da er det faktisk mulig å gå rundt grøten i lange tider, spesielt når avstand kompliserer det hele.

Anonymous poster hash: 8ed37...3e4

[AnonymBruker]

Er i mellomfasen nå

Er et følelsesmessig kaos egentlig I det ene øyeblikket er jeg superglad og fniser hele tiden. Men, når vi ikke er sammen blir jeg trist, og usikker på hva han føler, redd for at han skal stikke, lurer på når vi kan møtes neste gang...osv ... Hater det

Lurer på hvordan jeg skal ta "praten" med han, om hvor veien går videre. Vi har datet i litt over 2 mnd.

Anonymous poster hash: 6cfca...86d

[AnonymBruker]

Nå har jeg vært i skyene ganske lenge pga han jeg har datet de siste 4 mnd. Jeg fant ut at det var på tide og ta "the talk" og sitter utrolig skuffet tilbake. Han har ikke "de" følelsene for meg, men syntes at det er koselig og være sammen med meg så han ønsker at vi fremdeles skal finne på ting sammen. Men jeg vet ikke helt hvor bra det er for min del?! Jeg har jo følelser for han, så tror kanskje jeg på ett vis gir meg selv falske forhåpninger.

Jeg syntes dette er utrolig kjedelig, for jeg tror vi kunne vært så bra sammen! Vi ønsker de samme tingene og ser veldig likt på det meste og vet hva vi ønsker oss med livet. Han sier at han er litt forvirret fremdeles, så jeg vet ikke. Lufter min frustrasjon, og vil gjerne ha noen råd hvis det er noen som har noe å komme med til ei som føler seg ensom og forlatt..

:frown:

I want love. Real love <3 Trodde virkelig vi hadde noe fint på gang. Er det i det hele tatt noe poeng av meg å vente på at han skal "komme tilbake"/ få orden på tankene sine og legge eksen ordentlig bak seg, og at han kanskje da får plass til følelser for meg..?

Anonymous poster hash: 54682...072

[Steinar40]

Nå har jeg vært i skyene ganske lenge pga han jeg har datet de siste 4 mnd. Jeg fant ut at det var på tide og ta "the talk" og sitter utrolig skuffet tilbake. Han har ikke "de" følelsene for meg, men syntes at det er koselig og være sammen med meg så han ønsker at vi fremdeles skal finne på ting sammen. Men jeg vet ikke helt hvor bra det er for min del?! Jeg har jo følelser for han, så tror kanskje jeg på ett vis gir meg selv falske forhåpninger.

Jeg syntes dette er utrolig kjedelig, for jeg tror vi kunne vært så bra sammen! Vi ønsker de samme tingene og ser veldig likt på det meste og vet hva vi ønsker oss med livet. Han sier at han er litt forvirret fremdeles, så jeg vet ikke. Lufter min frustrasjon, og vil gjerne ha noen råd hvis det er noen som har noe å komme med til ei som føler seg ensom og forlatt..

:frown:

I want love. Real love <3 Trodde virkelig vi hadde noe fint på gang. Er det i det hele tatt noe poeng av meg å vente på at han skal "komme tilbake"/ få orden på tankene sine og legge eksen ordentlig bak seg, og at han kanskje da får plass til følelser for meg..?

Anonymous poster hash: 54682...072

Nei, det er ikke noe poeng i å vente på han.

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke?

Anonymous poster hash: 54682...072

[Bloodflowers]

Nå har jeg også havnet her...datet i snart 3 mnd. Når vi er sammen oppfører vi oss som kjærester. Holder hender, kysser osv. Har hatt sex en gang (jeg var jomfru). Når vi ikke er sammen friker jeg ut og tenker masse negativt. At han helt sikkert kommer til å dumpe meg snart, at han kommer til å finne en annen som er bedre enn meg og slike ting. Vet at det er dumt, for det ødelegger jo bare for meg selv.

Var hos han i går. Prøvde å hinte litt til hva han ville og følte om ting. Det eneste han sa var at han ikke visste helt enda, at han ville bruke tid. Det er jo forsåvidt greit nok. Trenger tid jeg også, men det gjør meg usikker når han er så ambivalent. Det virker ikke som at han liker å snakke om følelser egentlig. Kanskje har han blitt brent før, jeg vet ikke...hvorfor kan det ikke være like lett som på film?

[tjolahei]

Nå har jeg også havnet her...datet i snart 3 mnd. Når vi er sammen oppfører vi oss som kjærester. Holder hender, kysser osv. Har hatt sex en gang (jeg var jomfru). Når vi ikke er sammen friker jeg ut og tenker masse negativt. At han helt sikkert kommer til å dumpe meg snart, at han kommer til å finne en annen som er bedre enn meg og slike ting. Vet at det er dumt, for det ødelegger jo bare for meg selv.

Var hos han i går. Prøvde å hinte litt til hva han ville og følte om ting. Det eneste han sa var at han ikke visste helt enda, at han ville bruke tid. Det er jo forsåvidt greit nok. Trenger tid jeg også, men det gjør meg usikker når han er så ambivalent. Det virker ikke som at han liker å snakke om følelser egentlig. Kanskje har han blitt brent før, jeg vet ikke...hvorfor kan det ikke være like lett som på film?

Dette høres akkurat ut som meg!

Bortsett fra at vi ikke har holdt hender og sånt ute enda. Men, jeg var jomfru helt til jeg møtte han, og vi har hatt sex 1 gang. Har ikke turt å ta "praten" enda jeg, men tror nok jeg kommer til å fortelle han hva jeg føler neste gang vi møtes, også får han si hva han føler når han er klar for det

Noen bruker jo lengre tid på å få følelser enn andre, og som du sier, kanskje han har blitt brent. Bare gi han litt tid, kos dere sammen Lykke til!

[Bloodflowers]

Dette høres akkurat ut som meg!

Bortsett fra at vi ikke har holdt hender og sånt ute enda. Men, jeg var jomfru helt til jeg møtte han, og vi har hatt sex 1 gang. Har ikke turt å ta "praten" enda jeg, men tror nok jeg kommer til å fortelle han hva jeg føler neste gang vi møtes, også får han si hva han føler når han er klar for det

Noen bruker jo lengre tid på å få følelser enn andre, og som du sier, kanskje han har blitt brent. Bare gi han litt tid, kos dere sammen Lykke til!

Litt godt å høre at det er noen andre i nesten samme situasjon Det er skummelt med den praten, men det kan jo kanskje hjelpe litt på usikkerheten. Forhåpentligvis får du et godt svar fra han! Lykke til du også

[Fame]

Er i mellomfasen med eksen min, jeg. Er overbevist om at han er den rette, men han er ikke helt sikker. Eneste grunnen til at han er usikker er fordi jeg hadde sex med en annen etter at han slo opp med meg. Altså, get over it. Er man over så er man over. Menn altså Men vi gjør alt som kjærester gjør og kysser og har sex hver dag så regner med at han er på vei over det. Han sier jo han ikke tenker så mye på det lenger. Vi skal tom. på sydentur om en uke! Gleder oss

[Sommersmil]

"Mellomfasen", det er et veldig rart uttrykk. Mellom hva? Mellom å være et forhold og å ikke være noe forhold? Er det ikke et forhold, en relasjon, før man vet nøyaktig hva den andre legger i det? Jeg er der selv, og har alle de der berg-og dalbanefølelsene og er usikker og oppe i skyene om hverandre. Men sånn egentlig, så prøver jeg å ikke tenke på det som noen mellomfase, men som at vi bare blir bedre og bedre kjent med hverandre, og finner ut om vi passer sammen. Det er jo egentlig ingenting å stresse med, så lenge det snegler seg mot et forpliktende forhold som er definert paret imellom og overfor andre, tenker jeg. Jeg tror ikke tanken om at det er en mellomfase er så veldig sunn (selv om den lever i beste velgående i meg selv). Ordet bærer i seg alt det kjærestestresset mange føler, og forsterker det kanskje litt; man er liksom et sted man ikke vil være, på vei til et annet sted, som er målet ...

Er der egentlig selv. Eller, det går "framover", virkelig. Vi blir stadig bedre kjent, tryggere på hverandre. Vi ligger ikke med andre, roter ikke med andre, dater ikke andre. Jeg har møtt mange av vennene hans, har til og med vært med gjengen på hyttetur. Han har ikke møtt mine venner enda, men kanskje snart. Jeg snakker om ham til alle, klarer ikke å la være, for jeg bobler over av ham. Jeg har så lyst til å vise ham fram, til å si "hils på kjæresten min!", til å ha det på facebook, og til å kunne si "verdens beste kjæreste" til ham. For han er den fineste jeg vet om, og jeg er så stolt av ham, utålmodig etter å vite at han er min og etter å ha den der dype sikkerheten ved å vite at han er glad i meg og. Vi snakker ikke noe særlig om følelser. Eller, vi snakker om følelser, men ikke de følelsene. Jeg aner ikke hva han føler om meg, bare hva jeg føler om ham. Jeg passer meg godt for å avsløre det. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, og det blir det hvis jeg sier noe og følelsene ikke er gjensidige. Så jeg venter, prøver å nyte denne såkalte mellomfasen. Det er jo fint nå også. Jeg må ikke la mellomfasen stresse meg, for jeg får da stadig signaler om at han også synes det går ganske så bra mellom oss. Men ja, jeg dør av utålmodighet snart. Iblant er jeg veldig usikker, og tenker at jeg ikke orker veldig mye lenger, selv om jeg heller ikke takler tanken på at "alt" kan være over om jeg tar opp spørsmålet om "oss". Det er så vanskelig, dette! Men åh, så lykkelig jeg blir hvis når vi blir sammen

Endret 5. juni 2014 av Sommersmil

[Steinar40]

Hvorfor ikke?

Anonymous poster hash: 54682...072

Kan ikke se noe poeng i å vente på noen som ikke er interessert.