Mor og barn + hjelpsom stedatter

[Gjest Coarvi]

AB#122

Jeg har full forståelse for reaksjonen til stedatteren, og jeg mener ikke at hun bør skyves unna. Men det betyr ikke at det som nå foregår er riktig. Barn og søsken skal det settes grenser for, grenser som alle i familien skal kunne trives med. Det som foregår i hjemmet deres nå, høres ikke sunt ut for noen. At et barn nekter en barnemor å stelle sitt eget barn er ikke riktig (men en forståelig reaksjon), at noen kan mene at det er fornuftig å la det fortsette på den måten synes jeg er ubegripelig...

[Husfrua]

Jeg tror at de som støtter ts her er jenter som enten ikke har barn selv, eller kanskje er sammen med mann som har særkullsbarn som TS gjør her..

Dere kan ikke sammenligne med biologiske barn eller barn som bor fast som ser lillebror hele tiden. Her er det en jente som er usikker- som TS selv skriver hun er der så sjelden.. jenta reagerer ved å tiltrekke seg oppmerksomhet.. og omsorg for sin lillebror.. og de fleste av oss vet jo hvor "voksne" 12 åringer tror de er .. At det blir litt lengre periode nå i ferien DET må TS akseptere..

Og klart hadde det vært datteren av TS så regner jeg med at jenten IKKE hadde vært usikker på om Mor og far er gla i meg like mye som lillebror..

Og ja man bør og skal ta hensyn til stebarn slik at de føler seg hjemme og trygge på omgivelsene sine.. DET er forskjell på "fastboende barn" og helge barn.. og det er voksnes plikt til å gi de den tryggheten at de kan være seg selv .. ikke gå rundt å være sjalu på ett barn.

Da er man ikke mye voksen.

Hvordan kan du ut i fra det som er skrevet konkludere med at dette er en usikker jente som føler at mor og far ikke er like glad i henne som broren???? Det syns jeg var å trekke konklusjoner litt vel raskt.

Og nei, jeg syns ikke man nødvendigvis skal behandle sørkullsbarn annerledes her. Dette handler om en 4 mnd baby, som det først og fremst er foreldrene som bestemmer over. Selvfølgelig skal man få hjelpe til, men som foreldre skal man uansett sette ned foten når nok er nok. Til tross for at dette sikkert er ment i beste mening fra 12 åringen.

Og hvordan kan du bare anta at de som er enig med ts er stemødre eller ikke har barn? Jeg har både særkullsbarn og egne barn, og jeg ville ikke latt noen av dem overkjøre meg når det kommer til en 4 mnd gammel baby.

Det at man som stemor kanskje ofte er enig med andre stemødre, er vel fordi man faktisk har erfaring fra området og ser ting fra en annen side enn de som kun har biologiske barn. Da syns jeg vel kanskje det blir litt annerledes når folk, uten erfaring, og som dermed ikke vil stå i de samme problemstillingene, er så bastante i sine uttalelser. Det er ikke nødvendigvis en dans på roser å være i en familie med mine, dine og våre barn, hverken for mor, far, stebarn eller biologiske barn. Men man forsøker å gjøre det beste ut av det. Og ts har ikke sagt noe galt om sitt stebarn, men hun har tydeligvis behov for å grensesette henne til tider, og det er ikke alltid like lett.

[Timseh]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, MEN jeg forstår deg godt jeg, TS. Babytiden går fort over og når den plutselig er over og savner den kommer du nok til å tenke over at storesøster hjalp til med lillebror så mye så du ikke fikk utnyttet babytiden til det fulle. Jeg hadde blitt kjempeglad for litt hjelp av stesøsken/biologiske søsken, MEN i små mengder. Fortell storesøster på en enkel og forståelig måte hvorfor du bør/vil gjøre det.

[AnonymBruker]

Kanskje stemor har dullet så mye med babyen at hun ble drit lei?

[Leeloo]

Det er ikke sjans i havet at jeg ville latt en tolvåring styre alene med baby på 4 mnd., det være seg egen eller andres, det har med sikkerhet å gjøre (slik sett hadde det vært enklere om det var svigermor/mamma, som noen sammenliknet det med), selv om jeg også ønsker mest mulig tid med den nye babyen. Jeg vet at ulykker kan skje uansett hvem som passer, men hadde det skjedd noe når tolvåringen var alene ville jeg ikke stolt at hun/han ville visst hva de skulle gjøre. Om tolvåringen ville henge rundt oss hver gang det skulle skiftes på etc. skulle jeg vel taklet det så lenge baby fikk sove og spise i fred, og latt han/henne hjelpe til med meg eller far til stede, men ikke alene, jeg ville hatt hjertet i halsen!! Min samboers datter er 10 år, og hun ymtet frempå om å være barnevakt for min da 3 åring når hun var 8-9, det hadde ikke kommet på tale (jeg kom heldigvis aldri i den situasjonen at jeg måtte si nei).

Jeg husker da lillesnupp ble født, jeg klarte nesten ikke legge henne fra meg de første tre mnd. (faren hennes var ikke inne i bildet, når lille frø i magen kommer ut blir det nok anderledes med en spent pappa ved min side, men i mitt hode er mor og far sidestilt, sett bort i fra puppen ) Jeg bodde hjemme hos mamma, og det gjorde nesten fysisk vondt om hun holdt henne for lenge, eller de var utenfor synsvidde. Selvfølgelig trengte jeg avlastning etterhvert, men det betyr ikke at man må si i fra seg alle rettigheter de første mnd. fordi "det kan være kjekt med barnevakt senere", hadde det vært dealen hadde jeg klart meg uten.

Nå får jeg nr. to sammen med ny samboer, hans første er da ti og min er 5,5 når baby blir født. Tiåringen bor langt unna og er her bare et par ganger i året, så jeg vil jo ikke komme i samme situsajon som TS, men jeg hadde ikke gått med på hennes situasjon. Kan ikke tenke meg at sambo ikke hadde vært enig, han gleder seg jo også til å bli pappa, selv om det kanskje ikke er bleieskift som frister mest, så det ville vært tre som skulle dele tid med den lille. Femåringen er uansett for liten til annet enn å hjelpe til, men hadde hun vært eldre hadde det vært det samme om det var henne som prøvde å ta helt over.

[AnonymBruker]

Fy faen.. dette er det mest egoistiske jeg har hørt!

Her får du masse hjelp av en tydeligvis meget moden og ansvarsfull jente, og så sier du at du er "tappet for energi" ??

Det er helt latterlig..

[Gjest Eurodice]

Fy faen.. dette er det mest egoistiske jeg har hørt!

Her får du masse hjelp av en tydeligvis meget moden og ansvarsfull jente, og så sier du at du er "tappet for energi" ??

Det er helt latterlig..

Jeg synes det du skriver er latterlig. Har du barn selv, eller er du som mange andre barnløse som vet allting best? Har du lest hele tråden i det hele tatt?

[xinnia]

Det jeg reagerer mest på er at TS selv sier at hun blir SJALU..

Er egentlig datteren såå ille?

Man ser andereledes på verden når man ser de med sjalusi brillene på

det at datteren eller ikke her der så ofte gjør at jeg får mindre sympati for TS, enn om hun skulle vært der hele tiden..

- så får TS være den voksne da å si NEI nå skal JEG ta barnet..

Ikke løpe til den stakkars samboeren som tydeligvis gjør hva han kan for at datteren hans ikke skal bli sjalu på den nye familien - også viser det seg at der hans samboer som er sjalu på datteren hans.. uff uff

[Gjest Eurodice]

Det jeg reagerer mest på er at TS selv sier at hun blir SJALU..

Er egentlig datteren såå ille?

Man ser andereledes på verden når man ser de med sjalusi brillene på

det at datteren eller ikke her der så ofte gjør at jeg får mindre sympati for TS, enn om hun skulle vært der hele tiden..

- så får TS være den voksne da å si NEI nå skal JEG ta barnet..

Ikke løpe til den stakkars samboeren som tydeligvis gjør hva han kan for at datteren hans ikke skal bli sjalu på den nye familien - også viser det seg at der hans samboer som er sjalu på datteren hans.. uff uff

Sitat:

Skrevet 24 juli 2011 - 23:02

Jeg har et dillemma jeg ikke har turt å tatt opp med samboeren min ennå...

Han har ei datter fra før av på 12 år, og er egentlig glad for at hun elsker lillebroren sin.. dvs vår sønn på 4mnd - og at hun stort sett ikke later til å være sjalu på lillebroren ennå.

Hun er hos oss 40% og kunne tenkt seg å være hos oss enda mer.

Problemet mitt er at det faktisk er JEG som blir sjalu - og ikke hun.

For de dagene hun er sammen med oss skal hun alltid være den første til å ta opp lillebroren - ikke tale om at jeg eller far får være førstemann.. Hun skal bysse han i søvn, bytte bleie, og de siste dagene skal hun også alltid være den som skal ta "rapen"... Hadde hun fått lov hadde hun også matet ham - men heldigvis ammer jeg enda. Men frykter den tiden vi skal begynne med grøt. Jeg tenker at jeg må være snill og la henne ta del etter som at hun ikke treffer lillebroren så ofte, at hun får som regel gjøre alt også... Unntatt ammingen selvsagt + at jeg har sagt nei til hennes ønske om at han skal sove på hennes rom om natta - og da også mener jeg kan hente ham der om natta når han skal spise igjen...

Etter som hun får ta del i alt dette hver gang hun er her - så blir jeg sittende å tenke på hvor intense dagene har vært for meg, jeg føler på en måte at morskapet blir tatt litt bort fra meg - da hun absolutt skal gjøre alt. Tappet for energi, og tenker - slik kan jeg ikke fortsette - men neste gang hun kommer så skjer det samme ved avreise. Hun er en snill og god jente som jeg også er glad i - så det irriterer meg at jeg skal føle det slik.

Og tørr ikke ta det opp med faren hennes - for jeg er redd han bare tar henne i forsvar - at hun må få gjøre alt - fordi hun er her så sjelden + at hvis ikke hun får gjøre det så kommer hun til å bli sjalu og vrang....

Er det noen av dere som vet hva jeg burde gjøre? Skal jeg bare bestemme meg for å si mere nei til henne - at JEG er moren - eller bør jeg la henne gjøre alt?

De gangene jeg har sagt nei til henne om ting tidligere har hun blitt skikkelig furten og spør hvorfor hun ikke kan få gjøre det... og hvilken grunn har jeg da? Kan ikke si at det bare er fordi jeg har behov for å gjøre det selv.. Det vil vel ikke en 12åring skjønne?!?

-----------------------------------------------------------------

40 prosent av tiden vil si ca. 3 døgn på ukebasis, 12 døgn i måneden. Synes du det er rimelig at en jente på 12 (!) år skal "tilrane" seg all tid med babyen og bli sur og furten når hun får et "nei" av og til? En baby er ingen dukke eller et leketøy. Storesøsteren skal være søster, ikke "mamma".

Endret 26. juli 2011 av Belladonna

[LukaFrost]

Fy faen.. dette er det mest egoistiske jeg har hørt!

Her får du masse hjelp av en tydeligvis meget moden og ansvarsfull jente, og så sier du at du er "tappet for energi" ??

Det er helt latterlig..

Jeg hadde også blitt sliten av å få hjelp jeg ikke ville ha.

At 12 åringen er meget moden vil jeg ikke si. Hadde hun vært moden så hadde hun skjønt at hun tråkker over grenser.

[xinnia]

Sitat:

Skrevet 24 juli 2011 - 23:02

Jeg har et dillemma jeg ikke har turt å tatt opp med samboeren min ennå...

Han har ei datter fra før av på 12 år, og er egentlig glad for at hun elsker lillebroren sin.. dvs vår sønn på 4mnd - og at hun stort sett ikke later til å være sjalu på lillebroren ennå.

Hun er hos oss 40% og kunne tenkt seg å være hos oss enda mer.

Problemet mitt er at det faktisk er JEG som blir sjalu - og ikke hun.

For de dagene hun er sammen med oss skal hun alltid være den første til å ta opp lillebroren - ikke tale om at jeg eller far får være førstemann.. Hun skal bysse han i søvn, bytte bleie, og de siste dagene skal hun også alltid være den som skal ta "rapen"... Hadde hun fått lov hadde hun også matet ham - men heldigvis ammer jeg enda. Men frykter den tiden vi skal begynne med grøt. Jeg tenker at jeg må være snill og la henne ta del etter som at hun ikke treffer lillebroren så ofte, at hun får som regel gjøre alt også... Unntatt ammingen selvsagt + at jeg har sagt nei til hennes ønske om at han skal sove på hennes rom om natta - og da også mener jeg kan hente ham der om natta når han skal spise igjen...

Etter som hun får ta del i alt dette hver gang hun er her - så blir jeg sittende å tenke på hvor intense dagene har vært for meg, jeg føler på en måte at morskapet blir tatt litt bort fra meg - da hun absolutt skal gjøre alt. Tappet for energi, og tenker - slik kan jeg ikke fortsette - men neste gang hun kommer så skjer det samme ved avreise. Hun er en snill og god jente som jeg også er glad i - så det irriterer meg at jeg skal føle det slik.

Og tørr ikke ta det opp med faren hennes - for jeg er redd han bare tar henne i forsvar - at hun må få gjøre alt - fordi hun er her så sjelden + at hvis ikke hun får gjøre det så kommer hun til å bli sjalu og vrang....

Er det noen av dere som vet hva jeg burde gjøre? Skal jeg bare bestemme meg for å si mere nei til henne - at JEG er moren - eller bør jeg la henne gjøre alt?

De gangene jeg har sagt nei til henne om ting tidligere har hun blitt skikkelig furten og spør hvorfor hun ikke kan få gjøre det... og hvilken grunn har jeg da? Kan ikke si at det bare er fordi jeg har behov for å gjøre det selv.. Det vil vel ikke en 12åring skjønne?!?

-----------------------------------------------------------------

40 prosent av tiden vil si ca. 3 døgn på ukebasis, 12 døgn i måneden. Synes du det er rimelig at en jente på 12 (!) år skal "tilrane" seg all tid med babyen og bli sur og furten når hun får et "nei" av og til? En baby er ingen dukke eller et leketøy. Storesøsteren skal være søster, ikke "mamma".

Er enig med deg jeg - en 12 åring skal selvfølgelig verken leke eller være mamma, og TS må være den voksne å si fra at Nei nå skal jeg ta barnet.. at en 12 åring blir sur og furter er da ikke unormalt? hun er tross alt snart tenåring .

Men en Mor eller en voksen skal ikke være SJALU på ett barn.. OG flere ganger så presisere TS selv at datteren er der så sjelden.. Derfor lurer jeg på om TS kanskje legger på litt og ser litt gjennom sjalusi brillene ?

Jeg finner ihvertfall mange feil folk jeg er sur på gjør.. helt til venninnne min sparker meg i leggen.. da skjønner jeg at hey.. det var ikke så ille nei- bare jeg som ikke er så veldig gla i den personen akkurat nå..

[Gjest jebb]

Her tror jeg det er på tide at TS (og far) setter ned foten. Det betyr ikke at storesøster skal "utestenges", men

at hun må lære seg å respektere mors rolle som er en helt annen rolle enn den hun selv har som storesøster. Det virker litt som jente er blitt så vant til å alltid komme

først, at hun ikke ser på TS som "fullverdig voksen", slik at det er nesten blitt til en liten maktkamp om hvem som bestemmer over lillebror, hvor hun forsøker

å sette TS "på plass" ved å prøve å kontrollere ting som

når og hvor barnet sover, spiser etc etc. Det er greit at hun er stolt over å være storesøster, men for TS blir det ganske slitsomt i lengden hvis det forventes at hun skal dele morsrollen med en 12 åring!

Så her er det viktig at barnet får delta, samtidig som det blir klargjort at det er foreldrene og ikke hun som har ansvar for barnet.

[Gjest Eurodice]

Her tror jeg det er på tide at TS (og far) setter ned foten. Det betyr ikke at storesøster skal "utestenges", men

at hun må lære seg å respektere mors rolle som er en helt annen rolle enn den hun selv har som storesøster. Det virker litt som jente er blitt så vant til å alltid komme

først, at hun ikke ser på TS som "fullverdig voksen", slik at det er nesten blitt til en liten maktkamp om hvem som bestemmer over lillebror, hvor hun forsøker

å sette TS "på plass" ved å prøve å kontrollere ting som

når og hvor barnet sover, spiser etc etc. Det er greit at hun er stolt over å være storesøster, men for TS blir det ganske slitsomt i lengden hvis det forventes at hun skal dele morsrollen med en 12 åring!

Så her er det viktig at barnet får delta, samtidig som det blir klargjort at det er foreldrene og ikke hun som har ansvar for barnet.

Veldig klargjørende og bra innlegg!

[Husfrua]

Er enig med deg jeg - en 12 åring skal selvfølgelig verken leke eller være mamma, og TS må være den voksne å si fra at Nei nå skal jeg ta barnet.. at en 12 åring blir sur og furter er da ikke unormalt? hun er tross alt snart tenåring .

Men en Mor eller en voksen skal ikke være SJALU på ett barn.. OG flere ganger så presisere TS selv at datteren er der så sjelden.. Derfor lurer jeg på om TS kanskje legger på litt og ser litt gjennom sjalusi brillene ?

Jeg finner ihvertfall mange feil folk jeg er sur på gjør.. helt til venninnne min sparker meg i leggen.. da skjønner jeg at hey.. det var ikke så ille nei- bare jeg som ikke er så veldig gla i den personen akkurat nå..

Det er mulig dette er riktig. Men samtidig så kan man jo ikke dra sånne konklusjoner ut i fra det som er skrevet. Sånn sett kan man jo kun gå ut ifra det som faktisk står skrevet. Ts må jo selv skjønne at hun får svar ut i fra det hun skriver og ikke det som kan være sannheten..

Endret 26. juli 2011 av Husfrua

[AnonymBruker]

Jeg synes det du skriver er latterlig. Har du barn selv, eller er du som mange andre barnløse som vet allting best? Har du lest hele tråden i det hele tatt?

Jeg har lest hele tråden, og ja, jeg har barn selv. Opptil flere stykker faktisk!

[Gjest frøken am]

Jeg vil bare gi deg en stor klem, TS, fordi jeg forstår at du er frustrert. Mye av problemstilligen kommer bl.a. av frykt for å ta opp noe med far som ikke blir godt mottatt.

Er 20 uker på vei, samboer og sambo har en på to og et halvt. Denne gutten elsker jeg veldig høyt, samtidig som jeg kjenner at jeg dør av lengsel, vil bare ha ut mini og kose den ihjel...

Å bli mamma for første gang er kjempestort.

At storesøster vil hjelpe til er kjempeflott, men som alle de andre oppegående her inne sier; dette må begynne å balanseres.

Jeg ser at du sliter med dette og vil bare gi deg masse god støtte og forståelse, det er godt å ha når man er frustrert

Du får bruke litt tid og tenke ut hvordan du vil ta dette opp med mannen din, og jeg foreslår at du forteller han at "jeg føler...". Det er veeeldig annerledes fra å si "ting ER sånn og slikt". Det er ikke lov å bli sint for at andre har følelser, det har vi alle rett til. Jeg håper at han vil lytte, alle fortjener å bli lyttet til.

Jeg ser at jenta betyr mye for deg og at situasjonen er sår, og det er leit å høre.

Følger med fremover og håper det blir lettere for deg etterhvert

[Gjest Mumse]

Synes du kan si noe sånn som "i morgen kan du ta bleieskiftene mellom 12 og 16 hvis du vil". Bestemme litt, og vise at du gjerne vil at hun hjelper til, men på dine betingelser. Dersom hun holder babyen mye, og du har lyst til å ta deg av babyen, synes jeg du skal si "nå har jeg lyst til å kose en stund med babyen", og ta babyen. Sier jenta nei, må du si klart fra at det er dere voksne som har hovedansvaret for babyen, og det er dere voksne som bestemmer. Hun kan spørre, eller tilby seg å gjøre ting, men dere bestemmer. Dette gjelder alt. Hun er bare tolv år, og det er helt normalt og viktig å sette grenser for barn. Det er ditt hus og din baby, og du har selvfølgelig noe å si, enten det er stedatteren din, kusinen din, eller vennene dine sine barn som befinner seg i huset! Du trenger ikke være moren hennes for å si fra om ting!

Du bør snakke med far først, og si at du setter veldig pris på hva datteren gjør, men du føler at du får for lite tid med babyen fordi hun sjefer. Det er viktig at faren skjønner at dere gjør henne en bjørnetjenste ved å la henne bestemme så mye. Det er ikke sunt for noen barn!!!

Faren bør backe deg opp, og jenta bør taes med ut,- alene sammen med faren, og alene sammen med deg.

Skjønner godt at du vil ha mer tid med babyen. Man skal ikke spørre andre for å lov til å holde sin egen baby! Det er andre som skal spørre deg! (og pappaen)

[AnonymBruker]

Hvorfor skal alltid "stemor" være den som tar hensyn, hvorfor er det alltid de som går inni en familie med barn fra før av skal være de som tilpasser seg og har bare med å finne seg i alt !?

Hvorfor blir "stemors" rettigheter så undertrykka? en kvinne som tar imot et barn som ikke er hennes, rydder, vasker, mater, gir omsorg og kjærlighet akkurat som om det skulle være hennes eget barn skal ha ros og all ære. Folk undervurderer barn så til de grader...hvis hun ønsker å ha de hverdagslige ting som stell, kos osv med sin egen sønn så er det ingen som kan kalle henne sjalu eller lignende, det er da en naturlig ting, ho vil ikke få denne tiden igjen sammen med sin sønn. Syns du skal sette ned foten og nei alt trenger ikke å gå gjennom din samboer, det er ditt hjem og din sønn så sett ned foten og gjørdet som føles riktig for deg.

[AnonymBruker]

Hvordan går det ts? Jeg er enig med de som mener at en tolvåring ikke skal ta over babystellet og håper situasjonen har ordnet seg til det beste for dere alle. Hun er et barn selv om hun snart blir tenåring og på noen måter er det litt synd i henne hvis hun har et så stort behov for å ta ansvar eller prøve å være midtpunktet i familien. Men hun må lære grenser som alle andre barn.

[AnonymBruker]

Hvordan går det ts? Jeg er enig med de som mener at en tolvåring ikke skal ta over babystellet og håper situasjonen har ordnet seg til det beste for dere alle. Hun er et barn selv om hun snart blir tenåring og på noen måter er det litt synd i henne hvis hun har et så stort behov for å ta ansvar eller prøve å være midtpunktet i familien. Men hun må lære grenser som alle andre barn.

Hun må lære at det er forskjellige grenser også i en familie. Men mener ikke at dere skal kjefte, bare være bestemt hvis det ikke nytter med veiledning.