Mor og barn + hjelpsom stedatter

[Gjest MorAase]

Jeg kan ikke se noen steder at TS vil nekte jenta deltagelse.

TS skriver Skal jeg bare bestemme meg for å si mere nei til henne - at JEG er moren - eller bør jeg la henne gjøre alt? Mitt svar er å ikke si nei, men å sammarbeide. Med andre ord å havne på middleveien mellom disse to ytterpunkter.

[Gjest Eurodice]

TS skriver Skal jeg bare bestemme meg for å si mere nei til henne - at JEG er moren - eller bør jeg la henne gjøre alt? Mitt svar er å ikke si nei, men å sammarbeide. Med andre ord å havne på middleveien mellom disse to ytterpunkter.

"Si mere nei..." er ikke å nekte kategorisk. Ellers er jeg enig med deg at man må finne en gyllen middelvei.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for oppfordring til lovbrudd.

Kråkesaks, moderator.

[Joe]

Jeg hadde ikke godtatt det. Ikke om 12åringen hadde vært mitt barn heller, og da ville det jo også vært mye enklere å bare si nei når det var nødvendig, uten å være redd for å tråkke på noens tær.

Men å forklare henne at han er liten baby, og trenger å få være mer hos moren sin, er nok lurt. Ikke nødvendigvis si "nei", men heller ting som "Jeg gjør det nå jeg. Du kan få stelle litt etterpå."

Men å likevel la henne delta litt.

Og kanskje betrygge henne med at når han er litt større kan de leke sammen så mye de vil, men han er fortsatt baby. Han har jo vært kortere tid utenfor magen din enn han har vært inni. Da er man fortsatt veldig nært knyttet, og jeg kan skjønne at det kan føles som om hun forsøker å ta helt over, selv om hun ikke tenker på det selv. Hun vil jo bare hjelpe, og er ikke stor nok til å se at det blir for mye for deg.

[Gjest Seniorita]

Jeg har et dillemma jeg ikke har turt å tatt opp med samboeren min ennå...

Han har ei datter fra før av på 12 år, og er egentlig glad for at hun elsker lillebroren sin.. dvs vår sønn på 4mnd - og at hun stort sett ikke later til å være sjalu på lillebroren ennå.

Hun er hos oss 40% og kunne tenkt seg å være hos oss enda mer.

Problemet mitt er at det faktisk er JEG som blir sjalu - og ikke hun.

For de dagene hun er sammen med oss skal hun alltid være den første til å ta opp lillebroren - ikke tale om at jeg eller far får være førstemann.. Hun skal bysse han i søvn, bytte bleie, og de siste dagene skal hun også alltid være den som skal ta "rapen"... Hadde hun fått lov hadde hun også matet ham - men heldigvis ammer jeg enda. Men frykter den tiden vi skal begynne med grøt. Jeg tenker at jeg må være snill og la henne ta del etter som at hun ikke treffer lillebroren så ofte, at hun får som regel gjøre alt også... Unntatt ammingen selvsagt + at jeg har sagt nei til hennes ønske om at han skal sove på hennes rom om natta - og da også mener jeg kan hente ham der om natta når han skal spise igjen...

Etter som hun får ta del i alt dette hver gang hun er her - så blir jeg sittende å tenke på hvor intense dagene har vært for meg, jeg føler på en måte at morskapet blir tatt litt bort fra meg - da hun absolutt skal gjøre alt. Tappet for energi, og tenker - slik kan jeg ikke fortsette - men neste gang hun kommer så skjer det samme ved avreise. Hun er en snill og god jente som jeg også er glad i - så det irriterer meg at jeg skal føle det slik.

Og tørr ikke ta det opp med faren hennes - for jeg er redd han bare tar henne i forsvar - at hun må få gjøre alt - fordi hun er her så sjelden + at hvis ikke hun får gjøre det så kommer hun til å bli sjalu og vrang....

Er det noen av dere som vet hva jeg burde gjøre? Skal jeg bare bestemme meg for å si mere nei til henne - at JEG er moren - eller bør jeg la henne gjøre alt?

De gangene jeg har sagt nei til henne om ting tidligere har hun blitt skikkelig furten og spør hvorfor hun ikke kan få gjøre det... og hvilken grunn har jeg da? Kan ikke si at det bare er fordi jeg har behov for å gjøre det selv.. Det vil vel ikke en 12åring skjønne?!?

Jeg syns ikke at du er helt rimelig, men ok!

Det er vel bare å si til henne at "nei, nå vil jeg. Du kan kanskje gjøre det neste gang." også smiler du til henne så hun ikke tror at hun har gjort noe galt.

Det er din baby og du har din fulle rett til å si Nei!

Om hun så lurer på hvorfor, så må du bare forklare henne at du vil mate din baby nå.

Spør hun igjen og igjen og igjen, så er det vel bare å ikke svare?

Lykke til.

Endret 25. juli 2011 av Seniorita

[Gjest Annaires]

Jeg tenker at då lenge ikke pappan reagerer så kan det være at du overreagerer, og må gå litt i deg selv...

[Gjest Gjest]

Og jeg lurer på hvordan oppdragelsen også for den nye skal bli, når de voksne allerede i dag har "abdisert" i fht. en 12-åring......

[AnonymBruker]

Høres ut som du er sjalu på at henne får oppmerksomhet fra ungen din. Kanskje påtide å gå inn i deg selv.

Har du barn selv? Ikke?

Jeg skjønner deg veldig godt, ts. Jeg hadde aldri i livet vært bekvem med at noen andre( bortsett fra faren) nærmeste skulle "tatt over" bondingen og stellet av mitt spebarn. Det ville føltes nærmest fysisk vondt å nærmest bli tilsidesatt. Snakk med jenta og forklar henne, samtidig som at du roser henne for at hun er så engasjert og flink med babyen.

[Rosalie]

Og om eit par år legg trådstartar inn ny tråd om stedotter som ikkje vil ofre fritida si for å passe den her ungen når ho og faren vil ha "vaksentid"...

Eg klarer verkeleg ikkje å sjå problemet, TS. Verkeleg. Jenta er tussete etter babyen, og sidan ho berre er hjå dykk 40% av tida vil ho naturlegvis vere ekstra intens i forhold til babyen når ho då først får vere sammen med den. Om nokre veker byrjar skulen på att. Då får du ha babyen åleine på dagtid så mykje du vil. Sjølv var eg 10 år då eg vart storesyster, og eg var nok óg veldig intens i forhold til babyen. Heldigvis lot mor mi meg få ta så mykje ansvar for ungen som eg ønskte, og når eg var heime, var det stort sett eg som skifta bleier, "tok rapen", molkosa med litjbror min, gjekk trilleturer. Heldigvis var mor mi vaksen nok til ikkje å seie noko a la "Nei, no vil eg, du får vente til sidan" eller liknande. Då hadde eg blitt veldig lei meg, og eg hadde nok distansert meg frå både mor mi og litjbror min.

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres mye ut fra 12-åringen, så jeg ville nok definitivt sagt fra om at dette er en mamma/foreldrejobb og hennes jobb er å være storesøster (leke, kose etc). Det er viktig at du klargjør rollefordelingen i hjemmet, rett og slett. En baby er et stort ansvar og det hører hjemme hos mor og far.

Men jeg stusser veldig på at hun tar over disse oppgavene så bestemt og lurer jo litt på motivene bak. Har du spurt henne hvorfor? Føler hun at hun må og at der er forventet? Stoler hun ikke på deg/deres omsorgsevne? Eller leker hun rett og slett mor og barn med babyen som dukke? Sistnevnte er i mine øyne urovekkende siden det kan bety at hun ikke forstår helt at babyen faktisk er et levende vesen og ikke et leketøy.

[Brøleape]

Sønnen din, som alle andre mennsker her i verden, har ikke vondt av at mange mennesker viser ham omsorg. Han trenger ikke deg unikt, bare fordi du er mor. Det du kan prøve på er å gjøre deg og søsteren hans til likeverdige deltakere. Dette er en fin anledning til å komme nærmere henne på og få knyttet sterke bånd til henne også.

Jeg må bare rette deg her. Barnet trenger faktisk mor unikt. I de første leveårene (spesielt de første månedene) er det utrolig viktig at barn og mor skaper et bånd og en trygghet til hverandre. Denne tryggheten skaper nemlig grunnlaget for resten av barnets emosjonelle, kognitive og sosiale utvikling. Selvsagt burde barnet være sammen med andre og knytte flere bånd, men dette burde komme etterhvert. Mor er en trygg base for barnet. Hun er ett menneske som barnet stoler på og vil være nær. Lukten, smaken og lyden av mor roer barnet, og for barnet er mor den aller viktigste den første tiden. Dette betyr at hvis noe skjer er mor den som barnet vil søke til og finne trøst hos. Hvis barnets trygge base (mor) forsvinner periodevis kan dette skape en usikkerthet hos barnet. Barnet kan tro at mor forlater det for alltid, og dette kan gi flere alternative utfall når barnet blir litt eldre og mer selvstendig.

Til TS: Jeg synes du skal si ifra til din mann. Si det slik du føler det, men ikke angrip datteren. Du kan si at du forstår at søsteren vil hjelpe, men nå er det DU som er moren og du vil være sammen med DITT barn. Du vil ta del i ditt barns utvikling, spesielt nå som han er liten. Søsteren kan hjelpe, men det er du som er mor og det er du som bestemmer over barnet ditt! Hvis du ikke angriper og klarer å holde deg rolig, så vil han nok forstå.

[Gjest Gjest]

Jenta er hos dere 40%, noen dager i uka? Da har du for det første mange dager helt alene med babyen.

For det andre, hun er 12. Savner pappa som har fått en ny baby...

Bare si noe du. Så er du garantert kvitt henne for godt. Om to år gidder hun kanskje å stikke innom en gang i mellom. Når du og "drittungene" dine ikke er hjemme..

[Gjest Jente1990:)]

Synes ts har fått mye pepper her altså,

Jeg skjønner ts godt! Men hvis du ikke liker det, så må du si ifra! Hvis ikke kommer hun bare til å forsette. Jeg hadde ikke hatt noe imot hvis min stedatter hjalp til, men ikke at hun tok helt styringa og tok på seg hovedansvaret. Si at det er du som er moren og hun kan selvsagt hjelpe til, men du skal ha hovedansvaret. Du er moren!

Å kalle andres barn for drittunger er utrolig banselig og frekt.

[Gjest Eurodice]

Jenta er hos dere 40%, noen dager i uka? Da har du for det første mange dager helt alene med babyen.

For det andre, hun er 12. Savner pappa som har fått en ny baby...

Bare si noe du. Så er du garantert kvitt henne for godt. Om to år gidder hun kanskje å stikke innom en gang i mellom. Når du og "drittungene" dine ikke er hjemme..

40 prosent er nesten halvparten det, nesten like lenge hos far som hos mor.

Ditt siste avsnitt er avskyelig!

[Gjest Seniorita]

Jeg er enig med de som sier at det ikke er datterens ansvar men mors!

[AnonymBruker]

Jenta er hos dere 40%, noen dager i uka? Da har du for det første mange dager helt alene med babyen.

For det andre, hun er 12. Savner pappa som har fått en ny baby...

Bare si noe du. Så er du garantert kvitt henne for godt. Om to år gidder hun kanskje å stikke innom en gang i mellom. Når du og "drittungene" dine ikke er hjemme..

Ærlig talt. Det var utrolig teit sagt av deg!

[AnonymBruker]

Hvis ts går til 12 åringen og klager over at hun ødelegger for henne, så kan jeg garantere at du kommer til å angre når samboeren sitter og klandrer deg fordi jenta ikke lenger vil besøke dere.

[Gjest Eurodice]

Hvis ts går til 12 åringen og klager over at hun ødelegger for henne, så kan jeg garantere at du kommer til å angre når samboeren sitter og klandrer deg fordi jenta ikke lenger vil besøke dere.

Mener du virkelig at det er helt greit at 12-åringen tar seg til rette og er liksom-mor for babyen, bortsett fra amming?

[smalls]

Mener du virkelig at det er helt greit at 12-åringen tar seg til rette og er liksom-mor for babyen, bortsett fra amming?

Det er overhode ikke greit synes jeg. Ja hun kan være med og hjelpe til, men ikke ta helt over. Virker som flere mener dette er helt greit at hun bare ta seg til rette og ta styringa.

[Gjest MorAase]

Jeg må bare rette deg her. Barnet trenger faktisk mor unikt. I de første leveårene (spesielt de første månedene) er det utrolig viktig at barn og mor skaper et bånd og en trygghet til hverandre. Denne tryggheten skaper nemlig grunnlaget for resten av barnets emosjonelle, kognitive og sosiale utvikling. Selvsagt burde barnet være sammen med andre og knytte flere bånd, men dette burde komme etterhvert. Mor er en trygg base for barnet. Hun er ett menneske som barnet stoler på og vil være nær. Lukten, smaken og lyden av mor roer barnet, og for barnet er mor den aller viktigste den første tiden. Dette betyr at hvis noe skjer er mor den som barnet vil søke til og finne trøst hos. Hvis barnets trygge base (mor) forsvinner periodevis kan dette skape en usikkerthet hos barnet. Barnet kan tro at mor forlater det for alltid, og dette kan gi flere alternative utfall når barnet blir litt eldre og mer selvstendig.

Dette er feministik kvasipsykologisk babbel fra ende til annen. Det er en idologisering av mødre som kvinner bør være spart for. Med dette tankegodset bør barn med andre ord henge i morens skjørter til de begynner på skolen. Og ikkeminst må alle kvinner være hjemmeværende med barna. Unnskyld, men hvor stakkarslige er det du ønsker å fremstille den kommende slekt som? Det er ingen grunn til å ikke la en baby begynne å knytte bånd til flere mennesker, ingen!