Mor og barn + hjelpsom stedatter

[AnonymBruker]

Når jeg leser dette greier jeg ikke å se noe annet enn en mor som enten er SYKELIG SJALU eller har en form barsel depresjon og har funnet en syndebukk ; stedatteren,...

Dette er ment som ett råd ikke klaging; snakk med en psykolog, tror det kan skape fred for deg og gi deg en happy fam og så tror jeg du i ettertid vil prise deg lykkelig for å ikke si noe til dattera deres. LYKKE TIL!!

For noe tullprat. Hvis ts går til en psykolog og beskriver denne situasjonen så vil antakelig psykologen bli sjokkert på vegne av mor, baby, far og søster. Dette er ikke en sunn situasjon for noen av dem.

- Mor TRENGER tid til å knytte bånd med sitt barn. En nybakt førstegangsmamma er full av hormoner og har fra naturens side et sterkt fokus på babyen og hans behov. Ingen (heller ikke søsken) har rett til å ta denne verdifulle tida fra mor.

- Babyen TRENGER mor for å føle seg trygg i denne fasen av livet. Det er så kort tid siden babyen lå i mors mage at hennes hjerteslag fortsatt er viktige og beroligende for ham. Alle som har lest litt om tilknytningsskader hos små barn vet at det er viktig med jevn og god kontakt mellom mor og barn for at barnet skal føle seg trygg. Dette er avgjørende for videre utvikling også.

- Far TRENGER jevnlig kos og stell med babyen for å bygge opp sitt eget forhold til gutten. Når babyen blir født har mor og barn allerede et bånd som har fått bygge seg sterkt. Etter fødselen må far ta så aktivt del i den lilles tilværelse som mulig for å knytte egne bånd. Det er også viktig for far å få all den erfaring han kan med babyen for at han skal føle seg trygg på at han mestrer det å ta seg av babyen alene dersom det skulle dukke opp behov for det. (Det er lenge siden datteren hans var baby, mange føler at de starter helt fra begynnelsen igjen etter 12 år uten baby)

- Datteren TRENGER å forstå at hun ennå er et barn. Hun har ikke godt av å bruke all ledig tid på babyen, det kan gi henne altfor stor ansvarsfølelse for gutten. Hun har heller ikke godt av å føle at hun bestemmer over far/stemor/lillebror. Det er altfor mye ansvar på en 12-årings skuldre. Hun trenger også å forstå at hun ennå i flere år framover kommer til å måtte høre på de voksne og ikke være frekk. Man gjør henne en gedigen bjørnetjeneste dersom man lar henne tro at hun er voksen nok til å bestemme og styre i en alder av 12.

TS, jeg forstår godt at dette er vanskelig for deg. Og vær så snill å bare sil ut sure og uvitende svar i denne tråden. Jeg antar at de aller fleste som svarer sånn ikke har egne barn og derfor heller ikke forstår dette med å knytte bånd og ta vare på både babyens og egne behov.

Mitt forslag til hvordan du skal løse denne uheldige situasjonen:

Snakk med mannen din først. Forklar han på en pen måte at du er bekymret fordi datteren leker mor/barn med lillebror. Legg vekt på hvor fantastisk du synes hun er som storesøster og stedatter, men poengter at du er bekymret for hele familiens funksjonsnivå når en 12-åring tar over så mye.

Så må du/dere ta dette opp med jenta, men da tenker jeg at dere må velge ordene med omhu. Skryt masse av hvor flink hun er som storesøster og at dere ser på lillebror at han har det fint sammen med henne og at han er tydelig glad i storesøsteren sin. Så kan dere si at dere (far og stemor) har vært litt for dårlige på å ta ansvar og passer på at hun (datteren) har fått nok tid til å være et barn uten altfor mye ansvar. Siden dere som voksne ser at dere har gjort en feil som har gått utover henne så må dere rette den opp ved å passe på at hun får mer tid for seg selv, selv om hun ikke alltid selv føler at hun trenger denne tiden. Understrek at dere synes hun er veldig flink med lillebror og at dere vet at lillebror gleder seg til hun vil kose og leke med han igjen. Og lillebror har det helt fint selv om hun gjør andre ting uten han, for han har jo en mamma og en pappa som vil ta seg av han da.

Hvis denne samtalen ikke nytter (må minne henne på noen av disse tingene når hun tilbringer for mye tid med lillebror, gi henne tid samtidig som dere voksne setter klare grenser for at hun ikke tar seg av gutten hele tida), må dere kanskje vurdere om hun er moden nok til å lære om babyers behov for tilknyttning osv. I såfall bør dere gjøre det på en "voksen" måte, ikke anklag henne for å ødelegge. Men snakk med henne om f.eks. "nå har jeg lest en bok om babyer, og vet du hva som står der?"...

Lykke til!

Og for all del: Ikke ha dårlig samvittighet for at du synes dette er vanskelig. Jeg gjetter på at 99% av dem som har svart grinete og fordømmende i denne tråden ville syntes det var tilsvarende vondt og vanskelig dersom de selv en dag havnet i samme situasjon som deg.

[Gjest meg og mitt]

Stedatteren er der 40 % av tiden, og 60 % av tiden er mor der alene med barnet. De fleste klager over at de får for lite hjelp av de eldre søsknene, men her får hun for mye hjelp og det blir også galt. Det er greit å sette noen grenser som at når barnet sover skal det være i fred osv. Noen grenser er det greit at man har,hva med å bli enige om hvilket stell stedatteren kan ha ansvar for, og hvilke måltider?

Mor er i dette tilfellet mer alene med barnet enn hun har stedatteren på besøk. Hva hadde hun sagt hvis stedatteren ikke var interessert i barnet i hele tatt? Når man etablerer seg med en mann med barn fra før så kan man ikke regne med å få være alene og i fred med sitt eget barn hele tiden, for det er stebarnas søsken det også. Dette er noe stedatter og stemor kan ha felles, den gleden over det nye barnet og i stedet blir det noe negativt over det for stemor vil ha sitt barn i fred. Jeg satte i hvert fall stor pris på mine stebarns glede over den nye søsteren.

[AnonymBruker]

Til dere som sier at 40% utgjør lite fordi man må regne med feriene også: Ja, men barnet er da like mye på ferie med begge foreldrene (det er i allefall vanlig i mine kretser), så det utjevner seg. Ergo må man tenke 40% av hver uke, som tilsvarer tre hele dager, altså nesten halvparten av tida.

Hva som er ordningen hos ts aner jeg ikke, det kommer jo an på hvordan de har regnet det.

Til dere som ber ts være takknemlig for hjelpen, og at hun tross alt har barnet for seg selv 60% av tida: Tenker dere gjennom hele situasjonen her eller? Mener dere virkelig at det er greit at en 12-åring er "mor" for en 4 mnd gammel baby 40% av tida? Hadde det vært greit for dere?

Dette handler i grunnen ikke om stemor/stedatter/halvsøsken. Det handler om mor, datter og søsken. Og det er ikke greit - hverken for barna eller foreldrene - at en 12-åring tar på seg et så stort ansvar for en baby.

[AnonymBruker]

Dette er noe stedatter og stemor kan ha felles, den gleden over det nye barnet og i stedet blir det noe negativt over det for stemor vil ha sitt barn i fred. Jeg satte i hvert fall stor pris på mine stebarns glede over den nye søsteren.

Det er forskjell på å glede seg over et nytt søsken og å overta all omsorgen for sitt nye søsken.

TS skriver aldri at hun vil ha sitt barn i fred, hun vil bare ha mer tid sammen med sin lille baby i tillegg til den tida stedatteren får ha med lillebror.

Hvorfor framstiller så mange det som at det må være enten eller? Enten må stedatteren få lov å styre å holde på som hun vil, eller så vil hun ikke ha noe som helst med barnet å gjøre og vil nekte å være barnevakt en gang i fremtiden? Merkelig tankegang, synes jeg.

Karina

[Alvina]

For noe tullprat. Hvis ts går til en psykolog og beskriver denne situasjonen så vil antakelig psykologen bli sjokkert på vegne av mor, baby, far og søster. Dette er ikke en sunn situasjon for noen av dem.

- Mor TRENGER tid til å knytte bånd med sitt barn. En nybakt førstegangsmamma er full av hormoner og har fra naturens side et sterkt fokus på babyen og hans behov. Ingen (heller ikke søsken) har rett til å ta denne verdifulle tida fra mor.

- Babyen TRENGER mor for å føle seg trygg i denne fasen av livet. Det er så kort tid siden babyen lå i mors mage at hennes hjerteslag fortsatt er viktige og beroligende for ham. Alle som har lest litt om tilknytningsskader hos små barn vet at det er viktig med jevn og god kontakt mellom mor og barn for at barnet skal føle seg trygg. Dette er avgjørende for videre utvikling også.

- Far TRENGER jevnlig kos og stell med babyen for å bygge opp sitt eget forhold til gutten. Når babyen blir født har mor og barn allerede et bånd som har fått bygge seg sterkt. Etter fødselen må far ta så aktivt del i den lilles tilværelse som mulig for å knytte egne bånd. Det er også viktig for far å få all den erfaring han kan med babyen for at han skal føle seg trygg på at han mestrer det å ta seg av babyen alene dersom det skulle dukke opp behov for det. (Det er lenge siden datteren hans var baby, mange føler at de starter helt fra begynnelsen igjen etter 12 år uten baby)

- Datteren TRENGER å forstå at hun ennå er et barn. Hun har ikke godt av å bruke all ledig tid på babyen, det kan gi henne altfor stor ansvarsfølelse for gutten. Hun har heller ikke godt av å føle at hun bestemmer over far/stemor/lillebror. Det er altfor mye ansvar på en 12-årings skuldre. Hun trenger også å forstå at hun ennå i flere år framover kommer til å måtte høre på de voksne og ikke være frekk. Man gjør henne en gedigen bjørnetjeneste dersom man lar henne tro at hun er voksen nok til å bestemme og styre i en alder av 12.

TS, jeg forstår godt at dette er vanskelig for deg. Og vær så snill å bare sil ut sure og uvitende svar i denne tråden. Jeg antar at de aller fleste som svarer sånn ikke har egne barn og derfor heller ikke forstår dette med å knytte bånd og ta vare på både babyens og egne behov.

Mitt forslag til hvordan du skal løse denne uheldige situasjonen:

Snakk med mannen din først. Forklar han på en pen måte at du er bekymret fordi datteren leker mor/barn med lillebror. Legg vekt på hvor fantastisk du synes hun er som storesøster og stedatter, men poengter at du er bekymret for hele familiens funksjonsnivå når en 12-åring tar over så mye.

Så må du/dere ta dette opp med jenta, men da tenker jeg at dere må velge ordene med omhu. Skryt masse av hvor flink hun er som storesøster og at dere ser på lillebror at han har det fint sammen med henne og at han er tydelig glad i storesøsteren sin. Så kan dere si at dere (far og stemor) har vært litt for dårlige på å ta ansvar og passer på at hun (datteren) har fått nok tid til å være et barn uten altfor mye ansvar. Siden dere som voksne ser at dere har gjort en feil som har gått utover henne så må dere rette den opp ved å passe på at hun får mer tid for seg selv, selv om hun ikke alltid selv føler at hun trenger denne tiden. Understrek at dere synes hun er veldig flink med lillebror og at dere vet at lillebror gleder seg til hun vil kose og leke med han igjen. Og lillebror har det helt fint selv om hun gjør andre ting uten han, for han har jo en mamma og en pappa som vil ta seg av han da.

Hvis denne samtalen ikke nytter (må minne henne på noen av disse tingene når hun tilbringer for mye tid med lillebror, gi henne tid samtidig som dere voksne setter klare grenser for at hun ikke tar seg av gutten hele tida), må dere kanskje vurdere om hun er moden nok til å lære om babyers behov for tilknyttning osv. I såfall bør dere gjøre det på en "voksen" måte, ikke anklag henne for å ødelegge. Men snakk med henne om f.eks. "nå har jeg lest en bok om babyer, og vet du hva som står der?"...

Lykke til!

Og for all del: Ikke ha dårlig samvittighet for at du synes dette er vanskelig. Jeg gjetter på at 99% av dem som har svart grinete og fordømmende i denne tråden ville syntes det var tilsvarende vondt og vanskelig dersom de selv en dag havnet i samme situasjon som deg.

Det tror jeg også. Helt garantert.

Jeg har opplevd /sett at en god venn og fetter av meg tok mye over stellet med babyen han var blitt storebror til (stebror, men jeg synes ikke det er viktig). Forskjellen var at han ikke var tolv men var 15-17 år og babyen var født med downs og trengte litt mer etter som utviklingen gikk tregere. han fikk mye skryt fordi han hjalp til og lekte mye med barnet, og han forstod ikke noe av selve skrytet, han syntes det var naturlig å hjelpe litt til siden faren ikke alltid var tilstede og moren ble sliten og søvnløs av å ha en baby som ikke kunne sitte når den skulle, ikke ville kunne bli annet enn en baby i morens slitne blikk.

Det er en vakker historie og det går bra med det voksne barnet med downs, er veldig selvstendig og glad. Men moren og alle, visste at det ville være et barn forever og bare det er en slitsom tanke.

Jeg har hatt en stemor, da var jeg tolv år, blant annet.

Hun var kul.

Jeg fikk gjøre hva jeg ville, men jeg måtte komme hjem på kveldene.

Hun ga meg ikke en pakke bind, men sa at det lå bind i skapet - der.

Hun var noen ganger deppa, lå hele dagen og klaget på eggløsning, eller var det mensen. Jeg husker ikke helt, men hun var også litt for lite streng, jeg syntes hun var kul, jeg fikk jakker og gensere av henne, en ring, tørkler, fikk også låne klærne, og det hendte at vi byttet, hvis hun merket at jeg forelsket meg i et av hennes plagg.

Nei, hun var ikke så gammel, 25 år, eller kanskje 27.

Men hun var kul.

Jeg hadde røkt i skjul i noen mnd og det var ikke alltid røyk fantes fritt når jeg var tolv.

Men det var noen som ga oss tobakk, jeg husker en kioskdame som var på våre mødres alder, og som selv hadde barn, de ga det bort bare barnet sa at det også var begynt å røyke.

Men de var kule. Det var også min stemor, og hun ga meg en halv sigarettpakke ofte, som jeg delte med venninnene mine bak skolebygningen.

Men jeg klarte slutte, men fra første trekk når jeg fylte seksten, var jeg hekta på nikotin. De første gangene bare for å få kicket tilbake, svimmelheten og den salige trettheten.

Nå vet jeg jo at min stemor var altfor snill, og identifiserte jenter i forpubert med noe i seg selv, og greit nok siden de fleste av oss husker, men jeg TIPPER at hun ville angret på at hun ikke satte grenser for meg, når DET BLE SLUTT MED HENNE OG PAPPAEN MIN. Da var det ikke mer hun kunne rette opp egentlig, eller tilføre, alt var jo over...

Jeg ville vært like glad i henne om hun hadde satt flere grenser, jeg var velsevoksen og hadde vært det lenge, i alle fall i mange år. Jeg har aldri glemt henne, det gikk i alle fall mange år før jeg stoppet med å lure på hvordan hun hadde det, om hun hadde kjæreste, om hun var lykkelig, om hun var dratt til utlandet igjen, om hun i det hele tatt, om hun var lykkelig. Jeg ble jo glad i henne og sterkt knyttet til henne. Jeg var tolv år.

I en alder av tolv år trenger alle jenter en voksen kvinne, som et forbilde. Våre mødre burde være forbilder, men de færreste kan vel skryte på seg å være perfekt...

Stemødre må SETTE GRENSER, BÅDE FOR SEG SELV OG FOR BARNA. Det er jo fellesbarn. Men grenser må ikke følge et afireark.

Vi har alle våre grenser, noen ville syntes det var fint å lære opp en tolvåring til å bli en god mor, mens andre ville syntes det var bedre å gi tolvåringen en sigarett.

Jeg ville ikke gjort noen av delene. (BORTSETT FRA DET MED KLÆRNE)

Endret 9. august 2011 av Alvina

[Alvina]

Stemødre jeg ellers har møtt, bortsett fra min når jeg var pudding, er mine barns stemødre. Jeg har alltid hatt respekt for dem og kontakten har vært så god som den kan være og bedre enn man kan lese om, kjenner meg lite igjen i alle de sæde historiene på kg, verden er som regel hakket verre.

Men en tolvåring bør behandles som et barn, et barn møtt med respekt. Å bytte klær er ok, å røyke sigaretter er ikke så ok, men hva skal man gjøre. Ts hvis jeg var deg, ville jeg spurt om hun ikke kan være litt åpen, kan hende din stedatter er mammasyk. Jeg var det, men det gikk over.

Jeg hadde lyst til å slutte tidligere på skolen og bare trille barnevogn i fint solskinn.

Jeg hadde det, og jeg var tolv år. Jeg visst hva jeg hadde lyst til, jeg hadde lyst til å aldri bli rammet, og jeg visste at jeg syntes babyer var søte, selv om jeg ikke lekte med dukker.

En tolvåring kan være veslevoksen, og det er gjerne noe hun har hørt hun har vært siden hun var tre år, liksom, hva forventeet man av en som kom i førpuberteten?

Jeg var møy til jeg var legal, men det var tilfeldig.

Endret 9. august 2011 av Alvina

[AnonymBruker]

Hvorfor tør ikke stemødre å si i fra når det går ut på grenser? Det kan ligne på en dårlig kommunikasjon med den man er sammen med. Og alle, absolutt alle kan svikte i kommuniseringskunst. Men noen mener at man ikke kan snuble i noen tråder, bare fordi man burde være takknemlig.

TAkknemlig for hva, når faren dytter ansvaret over på jenta.

For er det ikke det som egentlig hender?

Men utakknemlig har ingen lov å være

[Alvina]

Til dere som sier at 40% utgjør lite fordi man må regne med feriene også: Ja, men barnet er da like mye på ferie med begge foreldrene (det er i allefall vanlig i mine kretser), så det utjevner seg. Ergo må man tenke 40% av hver uke, som tilsvarer tre hele dager, altså nesten halvparten av tida.

Hva som er ordningen hos ts aner jeg ikke, det kommer jo an på hvordan de har regnet det.

Til dere som ber ts være takknemlig for hjelpen, og at hun tross alt har barnet for seg selv 60% av tida: Tenker dere gjennom hele situasjonen her eller? Mener dere virkelig at det er greit at en 12-åring er "mor" for en 4 mnd gammel baby 40% av tida? Hadde det vært greit for dere?

Dette handler i grunnen ikke om stemor/stedatter/halvsøsken. Det handler om mor, datter og søsken. Og det er ikke greit - hverken for barna eller foreldrene - at en 12-åring tar på seg et så stort ansvar for en baby.

Det handler i grunnen mest om tolvåringen, men hvorfor trenger alle å rope høyt om at den og den barnefordelingen er mer riktig eller at den har betydning. De foreldrene som går fra hverandre, krangler ikke men samarbeider. Men lever man i en storfamilie må man samarbeide hvis det skal fungere.

Det som undrer meg er hvorfor ingen har sagt at kanskje moren er på trynet og har vært for enten- ett eller annet, men hvor skriver ts om mor?

Jeg vet ikke om jeg skal tro på dette, stemødre kan jo være dumme, men så dumme er de ikke.

[AnonymBruker]

Hvorfor tør ikke stemødre å si i fra når det går ut på grenser?

Det er bare å se på holdningene en del her på KG legger for dagen i forhold til stemødre og deres rett til å være en voksen og myndig person overfor partnerens barn, så skjønner man godt hvorfor en del stemødre blir skremt fra å sette grenser. For enkelte mener jo at en stemor som setter grenser er avskum som ikke fortjener annet forakt og et hatefullt stebarn i retur. Hvis bare halvparten av disse stemorhaterne viser slike holdninger IRL så forstår jeg godt at mange stemødre lar seg kue til taushet overfor stebarna.

Jeg er selv stemor og har vært så heldig å møte velvilje hos de fleste voksne rundt stebarna mine. Mannen min ser det som den største selvfølge at han og jeg er likestilte på hjemmebane og at barna skal høre like mye etter på meg som på han. Moren til barna støtter meg 100% i at jeg har rett til å sette grenser og bestemme når barna er sammen med meg, enten det er hjemme hos oss eller på ferie. Familien til mannen min tar det også som en selvfølge at jeg inntar en foreldreliknende rolle når jeg er med stebarna mine hos dem.

Eneste utfordringen i mitt stemorliv er en rabiat eldre slektning av mor som lever i en annen verden enn oss andre. Denne personen kan finne på å ringe til meg og skjelle meg ut for noe jeg skal ha gjort mot stebarna. Heldigvis er det ingen andre voksne i slekta som støtter denne personen. Eneste problemet er at stebarna i ca pubertetsalder iblant trykker denne personen til sitt bryst hvis de er misfornøyde med en avgjørelse som jeg har tatt. Akkurat den biten er en utfordring verken far, mor eller jeg klarer å få bukt med.

Og derfor tenker jeg at hvis stemorhaterne på KG uttrykker sine holdninger IRL så kan de skape store problemer innad i familier som ellers kunne fungert greit dersom man bare kunne skjønne at selvsagt må også en stemor få lov til å sette grenser.

[AnonymBruker]

Det handler i grunnen mest om tolvåringen, men hvorfor trenger alle å rope høyt om at den og den barnefordelingen er mer riktig eller at den har betydning. De foreldrene som går fra hverandre, krangler ikke men samarbeider. Men lever man i en storfamilie må man samarbeide hvis det skal fungere.

Det som undrer meg er hvorfor ingen har sagt at kanskje moren er på trynet og har vært for enten- ett eller annet, men hvor skriver ts om mor?

Jeg vet ikke om jeg skal tro på dette, stemødre kan jo være dumme, men så dumme er de ikke.

Jeg skjønte ikke helt hva du mente med dette. Orker du å forklare? Mener du at du ikke tror at ts er ekte? At dette er oppspinn, fordi hun ikke skriver om mor?

Jeg synes det er redelig av ts å ikke blande inn mor i dette. For her er det lite mor kan bidra med. Når det jenta gjør i utgangspunktet er snillt (passe på lillebror) så blir det vanskelig for mor å snakke med jenta om at dette ikke er bra. Mor vil jo bare oppleve at jenta argumenterer imot og sier at hun ikke er sååååå mye med lillebror. I mange situasjoner kan mor hjelpe til med å snakke med barnet for å vise at de voksne står samlet, men i akkurat dette tilfellet skjønner jeg ikke at mor kan gjøre noe. Her må stemor og far finne ut av det sammen med 12-åringen.

[AnonymBruker]

Det som undrer meg er hvorfor ingen har sagt at kanskje moren er på trynet og har vært for enten- ett eller annet, men hvor skriver ts om mor?

Hvis du med dette referer til innlegget du siterte der det sto at det handlet om mor/datter/søsken istedet for stemor/stedatter/halvsøsken så kan jeg oppklare det. Det var jeg som skrev det innlegget du siterte, og det jeg mente var bare at det ikke handler om en stemor som ikke er nok glad i stedatteren sin, men om en mor som tenker på det beste for sin lille baby. Å sette ste- foran får ofte en negativ assosiasjon for mange, derfor mente jeg at det i grunnen er likegyldig om det er stemor/stedatter eller mor/datter. Rollene er på mange måter de samme, og den voksne skal sette grenser for barn uansett der det er behov.

[Gjest Kari-Kari]

Dersom 12-åringen viser mange tendenser til primadonna-nykker og sjefing er det viktig å ta tak i. Hun er på full fart inn i puberteten, og da er dette neppe oppførsel det blir mindre av. Det gjelder jo egentlig samme hva kjernen til den dårlige oppførselen er. Frekke svar og overdreven eiesyke til "fellesgoder" burde slås ned på. Unger har godt av å lære at også mor/stemor og far er mennesker med ønsker og behov.

Når det er sagt ville jeg likevel vært mer bekymret dersom tolvåringen er mye frekk, enn for omfanget av omsorgen for lillebror. Den er noe som om få uker vil begrense seg selv. Det er kanskje ikke mange perioder i tiden som kommer hvor tolvåringen får mulighet til å langvarig være så nær broren sin mens han er såpass liten. I ukedagene er hun jo på skolen, og hun har andre atkviteter i tillegg. Neste sommer er hun tretten og kanskje ikke lenger like interessert. I årene som kommer vil trolig hjemmet lokke mindre og venner mer, og da kan den tiden hun og broren har fått sammen nå være mer verdifull enn man aner.

Jeg ville derfor slått ned på frekk og spydig oppførsel, men heller bitt i meg sjalusi over mindre tid med babyen mens hun er på besøk. Innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig.

[Gjest stemoora]

Til dere som ber ts være takknemlig for hjelpen, og at hun tross alt har barnet for seg selv 60% av tida: Tenker dere gjennom hele situasjonen her eller? Mener dere virkelig at det er greit at en 12-åring er "mor" for en 4 mnd gammel baby 40% av tida? Hadde det vært greit for dere?

Dette handler i grunnen ikke om stemor/stedatter/halvsøsken. Det handler om mor, datter og søsken. Og det er ikke greit - hverken for barna eller foreldrene - at en 12-åring tar på seg et så stort ansvar for en baby.

Kan aldri forestille meg at 12-åringen holder på med barnet hele tiden mens hun er hos far. Men er det et problem så hvorfor ikke bli enige om hvilke skift 12-åringen kan ta, og når hun kan mate barnet. Hun får prøve å sette grenser uten å avvise stedatteren. Nyhetens interesse vil også avta etter hvert, barnet har jo ikke begynt med fast føde ennå etter som jeg forstår.

Jeg er stemor selv og syns det var hyggelig at stebarna mine ble glade for sitt nye søsken, fikk mye hjelp til å begynne med og så avtok det som det gjerne gjør. Mitt barn fra før derimot får ikke røre sitt nye søsken hos far, og samværet der ble redusert for de ville ha mer tid til sin "egen" nye familie.

[lille-lure]

Det er jo en vesentlig forskjell på "å ta over kontrollen" som ts sier og "at hun skal ligge unna" hva med den gylne middelvei?

Virker ikke som om datteren gjør dette for å stenge mor ute, men slik føler mor det. Og da er det uansett ikke riktig.

Det går ann og gi forskjellige oppgaver som er kun til henne. Så kan mor ha sin del av stellet.

Om datteren er ute etter å stelle og pleie for lillemann så bør det ikke spille noen rolle hva hun gjør, så lenge hun får gjort et eller annet.

[Gjest stemoora]

Det er jo en vesentlig forskjell på "å ta over kontrollen" som ts sier og "at hun skal ligge unna" hva med den gylne middelvei?

Virker ikke som om datteren gjør dette for å stenge mor ute, men slik føler mor det. Og da er det uansett ikke riktig.

Det går ann og gi forskjellige oppgaver som er kun til henne. Så kan mor ha sin del av stellet.

Om datteren er ute etter å stelle og pleie for lillemann så bør det ikke spille noen rolle hva hun gjør, så lenge hun får gjort et eller annet.

Ja, det må finnes en gylden middelvei. En jente som liker småbarn må nesten få lov til å hjelpe til, og så får stemor, far og jenta bli enige om hvor mye hun kan hjelpe til. Jeg tviler på at 12-åringen gjør dette for å være slem mot stemor, hun syns sikkert det er bare morsomt å holde på med babyer. Hos meg ble stebarna inkludert og fikk lov til å stelle og stulle under min "overvåkning", styringsretten lå hos meg. Mens datteren min fra tidligere ble helt eksludert hjemme hos far og fikk knapt se på barnet der. Så en middelvei må finnes, for alle parter.