Mor og barn + hjelpsom stedatter

[lille-lure]

Jeg blir sint av å lese hva enkelte av dere mener. Hadde dette vært ts sin egen datter, ville dere støttet henne fult ut og gitt masse råd, men nå er et slik at det er stedatteren og da skal hun annklages for å nekte, bestemme og ikke være takknemmelig for hva stedatteren gjør.

Jeg forstår ikke hvor dere drar disse konklusjonene fra. Ts spør om råd om hva som kan gjøres og uttrykker sin frustrasjon over at hun er redd for hvordan stedatteren vil ta dette og hvordan samboeren vil reagere.

Jeg blir sikkert halshugd når jeg sier dette. selv venter jeg og sambo et fellesbarn og han har to fra før. De er hos oss annhver helg samt enkelte dager i uken. Når frøkna kommer vil jeg nok være nøye med hvem som skal gjøre hva, og om datteren til sambo vil gjøre noe skal hun selvsagt få lov til det. Men JEG eller FAR skal ha hovedannsvaret. Og vil jeg si klart ifra til begge barna om jeg ønsker å gjøre ting alene.

Og ha et lite barn er en utrolig følelse, spesielt for kvinner kanskje.

At dere skal fengsle ts som slem og setter alt i sort/hvitt er for meg helt bak mål.

Hun vil selvsagt ha hjelp fra lille jenta, men hun ønsker å begrense det.

OG DET ER DET INGENTING FEIL MED!

Jeg ville tatt det med opp med samboeren din ts, sagt det på en meget forsiktig måte og kanskje stelt deg selv i et dårligere lys enn frøkna. om du forstår hva jeg mener.

Alt i alt så er det DU som er moren og du har lov til å være egoistisk til pleie og kos til dit eget barn

[lille-lure]

Hvis ts går til 12 åringen og klager over at hun ødelegger for henne, så kan jeg garantere at du kommer til å angre når samboeren sitter og klandrer deg fordi jenta ikke lenger vil besøke dere.

Hvem har sagt at hun skal klage? Eller at hun ødelegger? og hvorfor i helvette skal faren klandre ts når hun ikke vil besøke dem???

Om den jenta ikke vil besøke dem fordi ts sier ifra på en forsiktig måte (ingenting annet er nevnt) så synes jeg jentungen skal få sutre i fred.

Men det er vel svært lite sjangse for at det skjer

[AnonymBruker]

Mener du virkelig at det er helt greit at 12-åringen tar seg til rette og er liksom-mor for babyen, bortsett fra amming?

Så sinna du er. Du snakker om en 12 åring som syns det er stort å være storesøster og er hos pappa'n sin halve tida og derfor koser ekstra mye med den nye søskenet. Helt vanlig at søsken blir opphengt i den den nye babyen en stund. Spesielt nå som det er sommerferie og fritidsaktiviteter har pause og venner er bortreise. Dere fremstiller dere som småbarn som ikke vil at andre skal ta på leken deres med all nektet om at noen andre enn mor kan drive med babyen. Tenk så fint det er for babyen og ha et søsken som bryr seg så mye om h*n.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke se noen steder at TS vil nekte jenta deltagelse.

TS her: Nei jeg kunne aldri tenkt meg å nekte henne å delta - bare minimere litt - etter som hun tar all min "jobb" fra meg på en måte. Jeg er moren og mener jeg kan bestemme mer over sønnen min enn henne. Men selvsagt vil jeg at hun skal ta del i hverdagen hans, kose og bytte bleie, leke osv.

Har alltid hatt godt vennskap med stedatteren min og aldri til hensikt å bli kvitt henne..

[AnonymBruker]

Det året jeg fylte 13, og broren min var 9, fikk vi en ny lillebror (vi har alle tre samme foreldre, om det spiller noen rolle). Jeg husker jeg ble så forelsket i ham at jeg trodde hjertet skulle sprenge, jeg kunne sitte i timesvis ved siden av kurven hans og se ham sove. Jeg stelte ham, koste med ham, kysset og klemte på ham, trillet på ham, viste ham fram til alle som ville (og i enkelte tilfeller ikke var så spesielt interessert ) se. Inne i mitt eget hode, lot jeg som om han var min, på en 13årings måte. Etterhvert som han ble større tilbrakte vi fremdeles masse tid sammen, men selvfølgelig roet ting seg også. Innimellom var jeg lei, både av ham som maste og krav om at jeg skulle hjelpe til. Men jeg la ham for kvelden med kos, lesing og nattasang et par-tre ganger i uka. Det er jeg som har lest for ham i alle år, vi gikk masse på kino, jeg har tatt ham med på museum, konserter osv. Etter jeg flyttet hjemmefra var han titt og ofte på overnattingsbesøk. Vi har rett og slett et veldig godt forhold. Likevel har det SELVFØLGELIG ALDRI vært noen tvil om hvem som var mamma og hvem som var søster.

Nå er han 20 år, en flott gutt som har en helt spesiell plass i hjertet mitt og jeg har en helt spesiell plass i hans. For et par år siden fikk jeg mitt første barn, og lillebror var et selvsagt valg som fadder. Mitt barns største helt er onkel som alltid stiller opp, "for det gjorde alltid du for meg søs" som han sier.

[lille-lure]

TS her: Nei jeg kunne aldri tenkt meg å nekte henne å delta - bare minimere litt - etter som hun tar all min "jobb" fra meg på en måte. Jeg er moren og mener jeg kan bestemme mer over sønnen min enn henne. Men selvsagt vil jeg at hun skal ta del i hverdagen hans, kose og bytte bleie, leke osv.

Har alltid hatt godt vennskap med stedatteren min og aldri til hensikt å bli kvitt henne..

Jeg er enig med deg. Om du ikke er konfertabel med deg, har du full rett til å si ifra

[Tropic]

Ville nok bare sagt ifra noen ganger, feks etter amming "Nå vil jeg kose og få ungen til å rape, xxx trenger å kose litt med mammaen sin også, senere kan du få kose og holde igjen, for han er veldig glad i deg også og liker å kose med deg også, men nå trenger han mammaen sin litt"

Rett og slett!

Skjønner deg godt jeg, betyr jo at 40% av tiden får ikke du holde din egen baby, og det er mye synes jeg.

Synes dere må vise til henne at dere setter pris på hjelpen hennes, men videre at det er dere som bestemmer over babyen og dere som skal bestemme når det er tid for at hun kan skifte bleie, rape, kose, osv.

[AnonymBruker]

Så sinna du er. Du snakker om en 12 åring som syns det er stort å være storesøster og er hos pappa'n sin halve tida og derfor koser ekstra mye med den nye søskenet. Helt vanlig at søsken blir opphengt i den den nye babyen en stund. Spesielt nå som det er sommerferie og fritidsaktiviteter har pause og venner er bortreise. Dere fremstiller dere som småbarn som ikke vil at andre skal ta på leken deres med all nektet om at noen andre enn mor kan drive med babyen. Tenk så fint det er for babyen og ha et søsken som bryr seg så mye om h*n.

TS her: Jeg har aldri sagt jeg vil nekte henne å kose med sin lillebror! Les problemet: Hun styrer alt av stell o.l. av babyen... Hun skal absolutt bestemme når han skal sove og ikke også - og det mener jeg hun som 12åring ikke er berettiget til - det er vi som er foreldre det... Selvsagt skal hun kose seg med babyen, men ikke 24/7.. uten å slippe andre til vel?

[Gjest MorAase]

TS her: Nei jeg kunne aldri tenkt meg å nekte henne å delta - bare minimere litt - etter som hun tar all min "jobb" fra meg på en måte. Jeg er moren og mener jeg kan bestemme mer over sønnen min enn henne. Men selvsagt vil jeg at hun skal ta del i hverdagen hans, kose og bytte bleie, leke osv.

Har alltid hatt godt vennskap med stedatteren min og aldri til hensikt å bli kvitt henne..

Som igjen er grunnen til at jeg oppfordrer til en inkluderende fremferd. At ting ikke er meg vs deg, men mer oss og den lille. Del mens hun er der, vær egoist når hun ikke er der.

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres mye ut fra 12-åringen, så jeg ville nok definitivt sagt fra om at dette er en mamma/foreldrejobb og hennes jobb er å være storesøster (leke, kose etc). Det er viktig at du klargjør rollefordelingen i hjemmet, rett og slett. En baby er et stort ansvar og det hører hjemme hos mor og far.

Men jeg stusser veldig på at hun tar over disse oppgavene så bestemt og lurer jo litt på motivene bak. Har du spurt henne hvorfor? Føler hun at hun må og at der er forventet? Stoler hun ikke på deg/deres omsorgsevne? Eller leker hun rett og slett mor og barn med babyen som dukke? Sistnevnte er i mine øyne urovekkende siden det kan bety at hun ikke forstår helt at babyen faktisk er et levende vesen og ikke et leketøy.

TS her: Jeg har ikke spurt henne om hvorfor - og vet ikke helt hvordan jeg skal spørre henne på en fin måte uten at det vil fra hennes side tro at hun ikke er flink nok. For hun er flink med lillebroren, men at det blir litt for mye.

Tankene går selvsagt dit henn at hun leker mor/barn... Men det håper jeg inderlig at hun ikke gjør. Tror ikke hun føler at hun må - for vi har aldri sagt at hun må gjøre ting. Hun har selv krevd å få gjøre det, og hvis jeg sier feks at jeg syns det er greit å være i nærheten - fordi babyen er så liten - så svarer hun på en litt frekk måte at hun klarer det selv - ingenting kan skje osv. Fortalte henne at det ikke var det at vi ikke trodde hun ikke klarte det, men at vi for vår og babyens sikkerhet syns det er greit å være til stede allikevel... Men hun nekter - hun skal gjøre det alene...

[xinnia]

Kjære TS

Nå som du er blitt mor ( gratulere btw) så må du lære deg å svelge kameler - ja noen ganger hele flokker. Slik er det å være mor - man må ofre seg selv.

Du er utrolig heldig som har en slik stedatter som viser ekte kjærlighet og vil ta del i lillebroren sin..du vet at lillebror alltid vil ha en storesøster å se opp til. Tenk om noen år så vil dere alltid ha barnevakt..

Det kunne ha vært anderledes- 12 åringen nærmer seg puberteten og kunne vært sykelig sjalu sur og tverr..

Hun er hos dere 40% av tiden.. du svelger disse kamelene fordi du vet at dette har dere alle godt av, og det er jo dager hun ikke er der...

Ikke la samboeren din velge mellom sine barn - det er stygt av deg.

Endret 25. juli 2011 av xinnia

[AnonymBruker]

Jenta er hos dere 40%, noen dager i uka? Da har du for det første mange dager helt alene med babyen.

For det andre, hun er 12. Savner pappa som har fått en ny baby...

Bare si noe du. Så er du garantert kvitt henne for godt. Om to år gidder hun kanskje å stikke innom en gang i mellom. Når du og "drittungene" dine ikke er hjemme..

TS her: Ville aldri sagt noe for å bli kvitt henne. Men kunne tenkt meg å si det på en fin måte og håpe at hun vil forstå at jeg og far er den som skal bestemme over sønnen vår ikke hun - og at hun godt skal få lov til å hjelpe til - men innimellom må også far og mor få lov til å si at de vil gjøre det...

Jeg har absolutt ikke lyst til å si at hun ikke får kose med lillegutt, og hun er velkommen i vårt hjem alltid - bare litt under kontrollerte former. Jeg er glad i henne selv om hun er min stedatter - vi har alltid hatt et godt vennskap oss i mellom - jeg ønsker bare å ikke bli tilsidesatt av henne i denne nye tilværelsen vår... Det er både nytt for meg, henne og far...

[AnonymBruker]

Kjære TS

Nå som du er blitt mor ( gratulere btw) så må du lære deg å svelge kameler - ja noen ganger hele flokker. Slik er det å være mor - man må ofre seg selv.

Du er utrolig heldig som har en slik stedatter som viser ekte kjærlighet og vil ta del i lillebroren sin..du vet at lillebror alltid vil ha en storesøster å se opp til. Tenk om noen år så vil dere alltid ha barnevakt..

Det kunne ha vært anderledes- 12 åringen nærmer seg puberteten og kunne vært sykelig sjalu sur og tverr..

Hun er hos dere 40% av tiden.. du svelger disse kamelene fordi du vet at dette har dere alle godt av, og det er jo dager hun ikke er der...

Ikke la samboeren din velge mellom sine barn - det er stygt av deg.

TS her: Selvsagt skal ikke far velge mellom sine barn - det har jeg aldri sagt...

Men saken er den at jeg ikke vil bli tilsidesatt helt mht til min sønn... Spurte om råd fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal ta det opp/prøve å endre litt uten at det går utover noen. Er det riktig å svelge kameler hele tiden imens hun er hos oss og la henne styre alt, eller er det riktig at mor/far skal ha kontroll over sønnen, ha noen regler mht stell o.l. - men selvsagt la henne få kose seg med lillebror hver dag hun er her.

[AnonymBruker]

Hvis ts går til 12 åringen og klager over at hun ødelegger for henne, så kan jeg garantere at du kommer til å angre når samboeren sitter og klandrer deg fordi jenta ikke lenger vil besøke dere.

TS her: Jeg ville ikke gått til 12åringen og klaget. Men prøvd å forklare henne på en fin måte at det er vi som mor og far som bestemmer, for å beholde det fine vennskapet vi hadde oss imellom før lillegutt ble født... Det må da være mulig å få forklart det uten å såre jenta...

[lille-lure]

TS her: Jeg har ikke spurt henne om hvorfor - og vet ikke helt hvordan jeg skal spørre henne på en fin måte uten at det vil fra hennes side tro at hun ikke er flink nok. For hun er flink med lillebroren, men at det blir litt for mye.

Tankene går selvsagt dit henn at hun leker mor/barn... Men det håper jeg inderlig at hun ikke gjør. Tror ikke hun føler at hun må - for vi har aldri sagt at hun må gjøre ting. Hun har selv krevd å få gjøre det, og hvis jeg sier feks at jeg syns det er greit å være i nærheten - fordi babyen er så liten - så svarer hun på en litt frekk måte at hun klarer det selv - ingenting kan skje osv. Fortalte henne at det ikke var det at vi ikke trodde hun ikke klarte det, men at vi for vår og babyens sikkerhet syns det er greit å være til stede allikevel... Men hun nekter - hun skal gjøre det alene...

Hvordan hun svarer deg kan kanskje tyde LITT på at det er mor/barn hun lekr, men ikke sikkert. Er hun frekk så ville jeg svart klart at slik snakker vi ikke, du er moren og du bestemmer. ikke fordi hun ikke skal gjør det selv, men pga måten hun svarer deg på.

[Gjest Gjest]

TS her: Jeg har ikke spurt henne om hvorfor - og vet ikke helt hvordan jeg skal spørre henne på en fin måte uten at det vil fra hennes side tro at hun ikke er flink nok. For hun er flink med lillebroren, men at det blir litt for mye.

Tankene går selvsagt dit henn at hun leker mor/barn... Men det håper jeg inderlig at hun ikke gjør. Tror ikke hun føler at hun må - for vi har aldri sagt at hun må gjøre ting. Hun har selv krevd å få gjøre det, og hvis jeg sier feks at jeg syns det er greit å være i nærheten - fordi babyen er så liten - så svarer hun på en litt frekk måte at hun klarer det selv - ingenting kan skje osv. Fortalte henne at det ikke var det at vi ikke trodde hun ikke klarte det, men at vi for vår og babyens sikkerhet syns det er greit å være til stede allikevel... Men hun nekter - hun skal gjøre det alene...

og det lar du/dere bare gå gjennom? Her er det altså 12-åringen som har all makt og myndighet, mens de som liksom er voksne bare abdiserer og lar henne styre på. De tør ikke ta tak i situasjonen, fordi hun kan bli sur......

Det å ha barn betyr faktisk å oppdra. Dvs. at du i en del situasjoner må ta ubehagelige kamper, fordi du er den voksne. Det er ikke barnet/barna som skal sette dagsorden og bestemme. Jeg lurer på hvordan det skal gå i oppdragelsen av den lille når dere allerede har abdisert overfor 12-åringen.

Det er helt flott at jenta er stolt over å ha fått en lillebror og gjerne vil ta del i stell og pass - men det betyr da vel ikke at dere voksne faktisk skal la henne ta over??

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest Annaires]

TS: mener du at hun har babyen hele tiden, og ikke gjør noe annet når hun er hos dere? At hun kun lar deg få babyen når hun bestemmer at den skal ha mat?

Går ikke far ha babyen i det hele tatt da?

Og at dere ikke får bestemme når babyen skal sove?

Da må jeg jo si jeg syns dere har latt det gå litt langt.

Ser du babyen er trøtt må du jo bare si at "nå er babyen trøtt, så nå bestemmer jeg at den skal sove"..

Du kan jo ta med deg babyen på soverommet deres og amme, og kose der inne?

Tar du aldri med babyen ut når stedatter er der? Til en venninne av deg f.eks?

[AnonymBruker]

Hvor engasjert er faren? Det høres ut som 12 åringen er mer tilstede for babyen enn faren.

[AnonymBruker]

og det lar du/dere bare gå gjennom? Her er det altså 12-åringen som har all makt og myndighet, mens de som liksom er voksne bare abdiserer og lar henne styre på. De tør ikke ta tak i situasjonen, fordi hun kan bli sur......

Det å ha barn betyr faktisk å oppdra. Dvs. at du i en del situasjoner må ta ubehagelige kamper, fordi du er den voksne. Det er ikke barnet/barna som skal sette dagsorden og bestemme. Jeg lurer på hvordan det skal gå i oppdragelsen av den lille når dere allerede har abdisert overfor 12-åringen.

Det er helt flott at jenta er stolt over å ha fått en lillebror og gjerne vil ta del i stell og pass - men det betyr da vel ikke at dere voksne faktisk skal la henne ta over??

TS her: Vi har ikke latt henne bestemme hjemme, men det har nok sklidd litt ut etter at vi fikk sønnen vår - fordi at vi ikke vil hun skal bli sjalu - og ønsker jo egentlig at hun skal få kose seg med ham. Men jeg ser det nå at det som har skjedd er at hun har tatt over - og det er det jeg ønsker å gjøre noe med... Vanskelig dette å vite hvor grensen skal gå i og med at hun er her bare 40% - men likevel kan hun jo ikke få styre alt heller...