Tara II

[attegløyma]

Eg les boka di og prøver å sette Bonden i dine sko (for eg er i Mr Butler sine: Ingen tvil), og prøver å forstå koffor han tviler, ikkje på sine kjensler for meg, men på mine kjensler for han. Hmmm. Vel, uansett, han begynner å få roen no, og tru på at eg blir. Og han smiler kvar dag. Og vaknar med: 'eg er forelska i deg' kvar morgon. Ein dag trur han kanskje på at gode ting skjer om ein lar dei skje...

[Gjest Miss O'Hara]

og prøver å sette Bonden i dine sko

Cracked me up

Jeg bare ORKER IKKE å begynne på alle ordspillene og bildene som ramlet inn i hodet mitt nå

Litt usikker på om det er skremmende eller beroligende at det er du som er i Mr. Butlers, sant å si men essensen er vel i alle tilfeller at man aldri får noen skriftlige garantier her i livet.

Rolig, jeg. Heeelt zen

[attegløyma]

Eg fekk nåken rare bilder eg og Men at eg er den som er zen og positiv er litt skremmande ja. Fysj og fei! Trur Bonden hadde kledd høge hælar eg! Lang og slank som han e (me berre ein liten vaskeball på midten) og ein liten dæsj rosa lipgloss, så hadde dei skoa passa han heilt toppers.

Har fått internett heime no, juhuuuu! Etter laaange telefonar til Telenor, ElTel og diverse montørar fekk eg da som eg ville den dagen eg ville.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg har to vaskeballer, ikke én, og de sitter bak

Mr. Butler er ikke mye zen, det er bare utenpå. Han er typisk "stillest vann har dypest grunn", ingen kommer innenfor der hvis han ikke føler for det, og det gjør han som regel ikke. Jeg jobber fortsatt med saken

Tror det er derfor jeg vet jeg kan stole på ham. Han har aldri sluppet noen innenfor, og han gir heller høyrearmen enn å måtte gjøre det én gang til, han er ikke en person som åpner seg lett i det hele tatt. Tok meg dog halvannet år å oppdage det. Kan jo få en til å lure på hva en vil oppdage de neste femti Kanskje det med høye hæler ikke er så fjernt?!

Jeg har til gode å tenke "stille vann" om deg, altså, det må jeg si

[attegløyma]

Det er rett, og eg slepp folk innaføre. Bonden passe vel beire "stille vann" ja... Muligens dei stiller i hælar og lipgloss begge når vi berre har kome langt nok inn. Muligens derfor han e så klar for bolle i ovnen prosjekt: Då har han meg godt fanga og kan vise sitt sanne jeg.

[Gjest Miss O'Hara]

Oh God, du må slutte Mann i høye hæler og rosa lipgloss med baby på armen

Endret 22. juni 2011 av Miss O'Hara

[pøbelsara]

Nå fikk dere meg til å tenke på denne.

[Gjest Miss O'Hara]

Huh... be careful what you wish for, er det noe som heter!

[attegløyma]

Mann i hælar med rosa lipgloss og baby e vel fint vel? Eller fordømmer vi bråttom transar her??

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg fordømmer ingenting, jeg kjenner for mange av dem til det, jeg bare konstaterer at akkurat Mr. Butler, om han hadde hatt antydning til skeive tendenser eller variasjoner i noensomhelst retning ville han, jf tidligere nevnt ordtak, aldri levd det ut. Han er for øvrig såpass i kontakt med sine feminine sider (mer enn jeg med mine ) at jeg ikke ett sekund ser på det som en realistisk horisont at han har uavdekkete lengsler i den retning. Om han har det skal jeg si "Wow. Jaja, kjøp ditt eget." Noe som blir høyst nødvendig, siden vi (heldigvis fortsatt) er i ulike størrelser

For øvrig synes jeg det er skummelt å vakle rundt i høye hæler med baby i armene uansett hva man ellers har mellom bena

[Gjest Miss O'Hara]

Nytt leketøy

Ikke fått gjort så mye fornuftig i dag mest opptatt av apps og sånt.

Moro dah Lurer på om den gir nakkemassasje også? Burde helt klart gjøre det.

[mocci]

Nytt leketøy

Ikke fått gjort så mye fornuftig i dag mest opptatt av apps og sånt.

Moro dah Lurer på om den gir nakkemassasje også? Burde helt klart gjøre det.

Grattis! Apps er gøy! *appsoman*

[Oktavia]

Gratulerer med leketøy! Si fra når du finner nakkemassasjeappen

[Tornerosa]

Jeg har knapt skjønt hva apps er, jeg...

Føler meg som en gammal bestemor. Ungene har sånne iPod'er (pod? pad?), og jeg greier ikke engang å slå dem på og av...

Blir som min salige mormor, hun hadde en cd-spiller med gigantiske knapper. På av- og påknappen klistret vi tape, slik at hun skulle huske hvilke taster hun skulle trykke på...

(Hva er egentlig apps? Har jo fått med meg at det står for applications, og jeg skjønner jo hva ordet betyr, men... )

[Gjest Miss O'Hara]

Det er vanvittige mengder informasjon og tjenester på dette Internettet, altså. Det gikk for alvor opp for meg hvor kjapt det er å bli akterutseilt i forhold til neste generasjon.

Et eksempel er da poden hadde en gjeng gutter på besøk, og praten gikk om løst og fast (dvs fotball ) og en av dem sa "jeg gidder ikke engang bruke wikipedia.no lenger, den er bare så dårlig, jeg bruker bare den engelske".

Gubben og jeg sto på kjøkkenet og overhørte med store øyne hvor relativt avansert bruk av nettet som er fullstendig naturlig for dem, de som vokser opp nå.

En kamerat av meg jobber i kjernen av teknologibransjen og er i grunnen ganske godt informert om alt som skjer, lenge før det skjer. Han sier det allerede er et merkbart skille mellom de som en ungdomsskoleelever nå og de som er på småskoletrinnet, enda det er få år i mellom. Førstnevnte er de vi med en viss rett bekymrer oss for - det er de som opplevde at sosiale medier og tekniske duppeditter var "nytt" som allemannseie, og som alle generasjoner som "oppdager noe nytt" så er det der misbruket skjer og fallgruvene er - de er de som viser oss hvor galt det kan gå hvis vi ikke er bevisste, ift å eksponere seg selv, mobbing osv før vi blir kloke av skade. Mens de som vokser opp med teknologi som en selvfølge har et mer naturlig forhold til det.

Vi hadde et møte på skolen om nettvett blant annet, og jeg var overrasket over hvor lite oppdaterte folk er. I den gjengen der av foreldre var det jeg og et par fedre som var "helt på nett" og kjente til nettsteder, sosiale medier, hvordan I-n-t-e-r-n-e-t-t liksom funker. Resten av forsamlingen hadde et overraskende sensasjonelt preget syn på alle Farene ved å bruke Internettet Sikkert folk med yrker som ikke fordrer utstrakt bruk av "pc som arbeidsverktøy" - ikke vet jeg, men jeg var skremt over hvor akterutseilt min generasjon er, veldig naive, med fokus utelukkende på alt galt som kan skje.

Snålt å se.

En av dem hadde prøvd å være kul og ta opp dette med "de nye sosiale mediene som FB og Twitter" og fått spørsmål om "er de nye?"

Anyhow, jeg tar steget videre, vil benytte mulighetene, få med meg endringer og kunne være der når poden etter hvert forventes å ha hjelp på hjemmebane på disse tingene. Når ikke foreldre henger med, lager barna sin egen verden, og jeg skal iallfall ikke være den aller siste som finner ut av ting. Han skal få tilgang på det han trenger av teknologiske greier på hjemmebane - tror ikke vi fikk internett (eller pc for den saks skyld) hjemme hos foreldrene mine før jeg var flyttet ut, og selv hadde jeg ikke nett hjemme før jeg hadde bodd hjemmefra noen år. Nå forventes til dels avanserte greier i vanlige skolebesvarelser, noe så banalt som ppt'er med effekter - som jeg i grunnen ikke kjenner noe til, bruker aldri ppt'er - men det sitter ungene og kan til fingerspissene.

Vi begynner med telefonen, neste på lista er lesebrett så jeg kan ha med meg biblioteket mitt overalt (gleder meg til ferie!), og en gang i høst blir det eplebrett også. Selvfølgelig også høyttalere i flere rom hjemme og trådløs forbindelse til bibliotekene med musikk og film så vi har tilgang overalt. På tide å henge med, jeg ligger (pga en kombinasjon av latskap og økonomi) ca ti år etter eller noe Kom igjen, gamlemor, på tide å melde seg inn igjen i verden der ute, den store, skumle du så effektivt har unngått

Lurt å ha unger i hus. Det krever en viss oppdatering med jevne mellomrom Kanskje jeg burde få en til, så jeg henger med et lite tiår ekstra når jeg blir femti og seksti?

Enn så lenge er det bare litt irriterende med hvor ulik den er min gale tlf, jeg har hatt den finske produsenten i snart to tiår og synes det har vært eneste grensesnittet verdt å bruke. Heldigvis kjent med epleprodukter fra andre sammenhenger ellers ville jeg kastet den i veggen tror jeg men jeg gleder meg til ferie, ta bilder og kanskje blogge? Jeg vurderer det fortløpende.

Tenker nesten ikke på noe annet. Fra idéen til gubben i fjor, hvor jeg glippet vantro med vippene til ham over glasset med rosa drink og paraply i ved turkis egeersk hav - det var min drømmeferie - til nå, hvor jeg gleder meg helt vilt til å gjøre noe som virker som et totalt uoversiktlig prosjekt og likevel akkurat det jeg trenger. Der er han god, han tvinger frem noen nye sider i meg man skal vel helst utfordres litt?

Til å være livredd for stagnasjon har jeg vært skremmende god på å opprettholde det, for det var mye tryggere. Det er vel derfor jeg snublet over denne fyren, så han kunne snu opp ned på alt jeg har trodd på og lære meg noe nytt.

Klokken er bare elleve, og kontoret mitt er allerede skremmende varmt. Motivasjonen stiger ikke med gradene, for å si det sånn

Heldigvis er det torsdag, i en ugudelig lang uke med en lang rekke mandager etter hverandre føles det som, så jeg får ha fokus på at det snart er helg. Eller, jeg mener, ha fokus på arbeodsioppgavene det var det jeg skulle, ja...

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg har knapt skjønt hva apps er, jeg...

Føler meg som en gammal bestemor. Ungene har sånne iPod'er (pod? pad?), og jeg greier ikke engang å slå dem på og av...

Blir som min salige mormor, hun hadde en cd-spiller med gigantiske knapper. På av- og påknappen klistret vi tape, slik at hun skulle huske hvilke taster hun skulle trykke på...

(Hva er egentlig apps? Har jo fått med meg at det står for applications, og jeg skjønner jo hva ordet betyr, men... )

Og der kom du i mellom høyst relevant!

Det er funksjoner, rett og slett. Tjenester. Som yr.no for eksempel, og andre værmeldingsapps. Eller apps for budsjett, superenkel budsjettføring, eller treningsprogrammer. Alt du vil, i grunnen bare fantasien setter grenser. En del av dem er gratis, noen koster litt. Samboers første app var en som varsler pms

[Tornerosa]

Var noe sånt jeg trodde, ja...

Skjønner at jeg er i ferd med å bli litt utdatert. Men jeg har nok, liksom.

Trøster meg at jeg i hvertfall henger godt med hva internett angår, og er en kløpper på tekstbehandling...

[Gjest Miss O'Hara]

Tekstbehandling jeg husker at det var det faget het da jeg gikk på videregående. Da lærte vi touch og sånt. Nå tror jeg barna blir født med tastaturfingre...

[Tornerosa]

Tekstbehandling jeg husker at det var det faget het da jeg gikk på videregående. Da lærte vi touch og sånt. Nå tror jeg barna blir født med tastaturfingre...

Ja... Kanskje det ikke heter tekstbehandling lenger? Jeg kan i hvertfall word ut og inn, med alle dets mer og mindre kompliserte apps, det var det jeg mente.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg leste en veldig fin en på en løpeblogg i dag, en av de beste tingene med å løpe var nemlig:

"Å komme hjem fra en løpetur man nesten ikke tok"

Det er bra følelse det

* Tanken på en litt sunnere og mer fit kropp

* Å trene varierte gruppetimer som er gøy og gir energi med høy lyd

* Å føle mestring og stolthet ved at jeg trener og trener ofte ideellt sett.

* Deilig med et fristed hjemmefra, og tar med mer energi og røde kinn hjem igjen

* Som småbarnsmor med veldig sjeldne byturer - er det kult å stå i et rom å danse en time med lyden på full guffe sammen med andre

* En gnien person som meg - vil ha mest mulig valuta for kontigenten

* Stoltheten de dagene jeg var slapp - men dro likevel. Jeg kan gjøre det og jeg kan gjøre det nå!

* Ønsket om å droppe et par kilo, stramme opp kroppen - og kanskje shoppe noe nytt!

* Har også operert med premie for hver 10. treningsøkt eller større og sjeldnere milepæler, o.l. F.eks frisørtime, spa, kinobillett, nye klær...

Må stjele inspirasjon der jeg finner den.

Fredag.

Bisarr drøm. Grotesk. Nær, tung, forvirrende, mange mennesker, baby. Utro kjæreste. Jeg skjønner det ikke, drømmene i mange uker nå har vært av samme typen. Det vil si, de inneholder aldri det samme to ganger, egentlig, ikke samme menneskene eller omgivelsene eller handlingsforløp eller tema, men noe er felles, en rotete følelse, og den halvkvalte følelsen og sårheten når jeg våkner, helt klam og med hjertebank. Og altså den utro kjæresten. Og jeg er sammen med muligens den ene mannen på planeten som heller ville mistet høyrearmen enn å være utro på noen som helst måte. Noe jeg vet. Med hundre prosents sikkerhet. Og grunnen til at jeg vet det er at motivasjonen hans for å ikke være det kommer fra riktig sted - det handler ikke først og fremst om å ikke såre meg, selv om det åpenbart er en stor del av det. Det handler om at han er ikke et menneske som er utro mot noen. Altså, for sin egen integritet sin skyld, av helt egoistiske grunner. Det han synes om utro mennesker er så solid nedfelt i ryggraden hans pga utro foreldre at han mangler ord for å beskrive hva han synes om utro mennesker. Utro er ikke et alternativ, bare, fordi man tar mange valg frem til det punktet hvor det i det hele tatt åpner seg en mulighet for å være det, og det gjør man helt enkelt ikke.

Jeg har tenkt tanken at de som mener noe veldig kategorisk, gjerne har en tendens til å gå på en smell selv. Det har jeg i grunnen erfart også. Likevel er det noe med hvordan han forvalter seg selv, sine følelser og sine relasjoner, som gjør at noe sier meg at i den grad man kan være sikker på noe her i livet, så er han antagelig det sikreste som finnes. Mer kan man ikke be om.

Hvilket naturlig leder meg videre i resonnementet; om en av oss er utro, er det meg. Jeg som har vært minst like kategorisk. Ikke fordi jeg har planer om det, men på bakvendt vis fordi hans soliditet

Hm. Tankerekka er litt komplisert, jeg tror ikke jeg får forklart det riktig, så kanskje jeg burde prøve å la være. Nei, jeg må prøve. Jeg har aldri tidligere hatt noen vane med å være utro, men hans gjennomgående soliditet i ett og alt har gjort at jeg har stilt meg selv en del spørsmål. Apropos å lære av andre, speile seg og oppdage nye sider. Ikke alle sidene er like perfekte Jeg går ikke rundt og tror eller planlegger at jeg kommer til å velte dette forholdet med utroskap på noen som helst måte, jeg må bare konstatere at han på flere områder enn dette gjør synlig for meg at jeg har prioritert meg selv feil i alle år. Det vil si, ikke i det hele tatt. Egenverd, er det noe som heter, og det lærer jeg (men dessverre altfor sakte, synes jeg selv) av ham. Hvordan man ikke trenger en i andres øyne "god grunn" for å gjøre eller la være å gjøre ting, det holder at du bruker ditt eget barometer, ditt indre kompass, hvis jeg skal få velte meg i klisjeer, og jeg har antagelig aldri hatt ett. Jo, jeg har det, og er i ferd med å skjønne det, men det har i perioder vært for... værbitt? til å sikte helt presist mot nord. Mistet kursen et par ganger opp igjennom fra tenårene og hit.

Gjør det meg til et dårlig menneske? Feiler jeg oppgaven? Eller kan jeg fortsette å gjøre mitt beste, oppriktig følge mine egne følelser og prøve å orientere meg innenfor mine rammer, og være bra nok? Branok.

Som for eksempel dette med pms, og dette med helt konkret bagasje.

I går hadde vi en liten episode. Det var ingen krangel, ingen uenighet, bare en trist misforståelse, som av ulike grunner satt meg helt ut av spill. Det gjorde at jeg forstår veldig tydelig at jeg ikke helt hundre prosent ferdig med mønsteret som henger i. Jeg er ferdig med fortiden, føler det er lenge siden jeg fikk avstand til alt som er skjedd, det er ikke-tema, men i går dukket det opp et spøkelse jeg ikke har sett siden tidlig i tyveårene.

Misforståelsen gikk på tiden han skulle komme hjem på. Han er ekstremt etterrettelig og nøye med å si fra så fort han blir en halvtime forsinket ellers, og han er aldri uten mobilen. Jeg trodde han var hjemme 8. Klokken ble halv 9. Klokken ble kvart på ni. Tiden begynte å gå veldig sakte. I løpet av veldig kort tid var jeg nærmest paralysert, og jeg skjønte ikke helt selv hvor det kom fra, prøvde å rasjonalisere. Jeg satt i sofaen med brennende kinn, kaldsvette, kvalme, og gråten i halsen. Jeg gikk noen runder i stuen. Prøvde å ringe tre ganger, ikke svar. Sendte en melding. Ikke svar. Ringte igjen, ikke svar. Jeg måtte trekke pusten dyyyyypt, jeg var fysisk ordentlig dårlig. Latterlig, tenkte jeg, det er ikke noe galt. Nei, så da må han være sur på meg. For hva? Vel, jeg fant et hav av grunner, og jeg skal ikke engang begynne å ramse dem opp, så fjernt er det, men til slutt var jeg sikker på ett av to:

1. Bilulykke

2. Han dumpet meg (??!)

og jeg var sant å si ikke helt sikker på hva som ville være verst, og midt oppi det hele tenkte jeg "hvorfor reagerer du sånn?" og hadde ikke noe godt svar, sentralnervesystemet hadde visst en skikkelig ride.

Jeg sto i stua, gikk noen runder. Jeg tenkte, Missy, nå må du rett og slett skjerpe deg, puste dypt (trakk skjelvende pusten), tenke logisk. Skal du ringe sykehusets akuttmottak?Hvis han nå har gått fra deg (??!!), dette har du vært med på før, hva gjør du da? (By the way, hvis han hadde dumpet meg noen gang, ville det ikke vært gjennom å ikke svare på telefonen men hjernen min hørte ikke på det øret...)

Hjernen min er strukturert og lett analytisk (om enn helt på viddene), så i hodet mitt pakket jeg en bag og dro til mamma sammen med poden og begynte oppryddingen i tilværelsen, men allerede før jeg kom i gang med strategien reagerte kroppen med sjokk. I tidligere forhold har jeg hatt light-versjonen av denne ubehagelige angsten, og ting har vært vondt - men i går var det umulig. Fysisk umulig, å tenke seg at jeg ikke skal være sammen med Mr. Butler. Jeg har bokstavelig talt og i uttrykkets fulle betydning aldri følt slik for noen i hele mitt liv - jeg kan ikke engang forklare hvor fysisk vondt det var, men jeg visste, der og da, en visshet så sikker som neste soloppgang, at jeg kan ikke leve uten Mr. Butler, jeg kommer ikke til å fysisk overleve den smerten. Det er ikke et alternativ. Jeg har akkurat for første gang i livet klart å elske noen som man burde elske noen, det kan ikke være over nå, for så jævlig er det ingenting som er. Joda, det er det, hele tiden, og likevel...

Nærmere ti ringte jeg kollegaen hans, som ga telefonen rett videre til ham (de jobbet seint), han sa raskt i telefonen "ringer deg om fem minutter, ha det så lenge".

Jeg satt meg ned for ikke å kaste opp. Ok, så var det ikke bilulykke, gudskjelov og takk. Da var det dumping. (Igjen, jeg må bare beklage dumskapen )

Syv og et halvt umenneskelig lange minutter senere ringte han, og åpnet med "Hva skjer, egentlig?"

Vel, misforståelsen tok ca tre sekunder å oppklare, tårene silte og jeg hadde mest lyst til å gi ham en på tygga da han kom inn døra I stedet holdt han meg knusegodt fast og hvisket "kjærsten min" i øret mitt til jeg sluttet å likne en mentalpasient

Jeg sa "jeg tror ikke jeg ville overleve hvis det skjedde noe med deg. Jeg kan, helt enkelt, ikke leve uten deg, det er ikke sånn det skal være." Han sa rolig "Det er det en veldig enkel løsning på. Da holder vi bare sammen resten av livet, ikke sant?"

Mm. Greit for meg

Jeg oppdager at sinnet har sin egen vei. På veien mot å bli (relativt) normal igjen, fungerer det slik at for hver milepæl jeg kommer til med innsikt og erkjennelser og ett steg videre, havner jeg enda ett hakk bakover i historien. Episode 1 brakte meg noen måneder tilbake i tid. Episode 2 ett år eller tre. Episode 3 fem år, episode 4 ti år osv - en rytme der, lenger og lenger tilbake. Dette var gjenklang fra mitt aller første seriøse forhold, så kanskje jeg nærmer meg slutten på retrospeksjonen? Det er lov å håpe.

Tanker jeg rakk å ha i løpet av de grusomme minuttene var "dette er grunnen til at jeg aldri ville inngå et forhold igjen" og "nå har jeg akkurat lært hvordan jeg skal gjøre dette, det er urettferdig!" og ikke minst "kjæreallstyrandes, hvordan i innerste helsike skal jeg forklare dette for poden?".

Jeg vet nøyaktig hvor sinnssvakt og ubalansert det høres ut. Jeg kunne forklart bakgrunnen, men jeg har ikke behov for det dypdykket en deilig fredag i juni. Nok drama for en ordinær ukedag dessuten føles det irrelevant. Det er som om jeg gruste spøkelset, ga det en rett høyre, fikk gitt tydelig beskjed om at her har du ingen plass lenger, du har ingenting her å gjøre, jeg mater ikke spøkelser lenger.

Gubben som hadde jobbet i fjorten timer syntes det var helt i orden å bli vartet opp med mat og fotmassasje, og han sov som et barn i natt. Tungt og stille, med fingrene flettet i mine. I dag savner jeg så det nesten gjør vondt, men vi har planer hver for oss. Jeg tror ikke jeg orker å bli hjemme alene likevel. Jeg tror jeg skal fylle tiden med noe, komme meg bortover kalenderen til ferien dukker opp, for den trengs visst nå overaktiv hjerne bringer sjelden noe godt med seg, nå må jeg få landet det siste årets prosjekter og finne ny plattform for året som kommer.

En bitteliten del av hjertekroken min tenker litt engstelig at kanskje gårsdagen var et forvarsel, skjer det noe når han skal ut å reise i dag? Men jeg kan ikke tenke sånn. Da må man slutte å leve, hvis man skal holde på sånn. Det går ikke. If tomorrow never comes.

Fredag, juni, lyse utsikter. Nok å være veldig glad for

Faktisk