Tara II

[Oktavia]

[Gjest Miss O'Hara]

Lørdag morgen. Vi sloknet tidlig på sofaen fredag og våkner i syvtiden lørdag morgen. Virker ganske urimelig å stå opp med pensjonistene, men det er umulig å sove igjen. Jeg kryper under dyna hans, ligger tett, snuser på den varme halsen, hele systemet mitt kjenner at vi er laget for hverandre. Etterpå står han opp, jeg sovner igjen. Jeg står opp, dusjer, og vi går ned i sentrum på en kafé som serverer frokost. Vi sitter der og småpludrer, leser avis og ser på at byen våkner, jeg unner meg en latte med karamell.

Vi spaserer til fiskebrygga og kjøper ferske reker. Så går vi en liten runde før vi går hjem igjen, hvor jeg begynner med klesvask og husvask og han begynner på en liten handlerunde. Jeg setter på høy musikk, nynner, skifter sengetøy, rydder alle skap for vintertøy, får sortert i poser til Frelsesarmeen, får ryddet i andre skap og kastet unna litt. Mannen er innom, blir halvveis jaget ut igjen, for jeg liker best å gjøre husarbeid alene. Han drar på en runde for å fikse masse praktiske ting vi ikke får gjort ellers, og kommer hjem med nye urter til pottene i den brede vindusposten på kjøkkenet og nye planter til krukkene på terrassen.

Klokken blir fire, huset er strøkent. Vi tar et glass vin hver og setter oss ved bordet for å spille litt, mens vi hører på ny musikk vi har oppdaget og småprater om stort og smått. Jeg ser på kjekke mannen overfor meg og sier "jeg elsker deg", han løfter blikket, møter mitt, og sier

"Vet du, jeg tenkte litt på det når jeg kjørte rundt. Jeg hører om alle historiene til *kamerat*, hvordan han leter etter noen han kan like å være sammen med, og tenker på hvor heldig jeg er som til slutt fant deg. Jeg pleide å lure på det, hvordan det føltes når det var riktig, for jeg visste det ikke. Nå vet jeg det. Det er bare sånn." Og når han sier riktig, er det med stor bokstav, han mener den ene rette du treffer og skal være med, som svanene, sånn er han. Han mener ikke "riktig akkurat nå, så lenge det er morsomt".

Han lener seg frem og kysser meg på kinnet, fortsetter med sitt som om ingenting skulle skjedd. Som om han ikke snakker om Store Ting, det største av alt, å finne den rette og ikke tvile, falle på plass og aldri vakle. Jeg sitter der og kjenner varmen brer seg via klumpen i halsen og resten av skjeggstubbkysset hans på kinnet, til hjertet og magen og fingertuppene, og jeg tenker at man kan holde ut ganske mye for å kunne ha det slik sammen med et annet menneske. Men aldri for noe mindre. Aldri igjen. Det skal være som nå, og jeg vet hvor heldig jeg er. Nøyaktig.

Til daglig er han kjærlig og til stede, men aldri spesielt verbal. Det er sjelden det kommer komplimenter eller store ord. Hvis han gjør noe for vårt felles hjem kan det like gjerne være for sin egen skyld, selv når han som sist fredag kom hjem med langstilkete røde roser. De store gestene, erklæringene og bekreftelsene uteblir.

Når de først kommer, kommer det slik, i en hverdagslig setting, som en ettertanke, du må klype deg i armen og være oppmerksom da, for det blir lenge til neste gang, og han sier det tilforlatelig så du nesten kan gå glipp av hvor stort det egentlig er, som om vi snakker om været, men han treffer midt i sentrum av alt jeg handler om og etterlater ingen tvil om hvor han står hen, og at han er en lykkelig mann, fordi jeg er i livet hans. Og det sitter han der og tenker på for seg selv, i bilen på vei til ærender en ordinær, regntung lørdag ettermiddag i mai.

Jeg kjenner svakhetene hans nå. Det har sikkert ikke vært siste gang jeg har hatt lyst til å rive av meg håret i en diskusjon heller. Men det er ingen jeg heller vil dele hverdagene med. Hans evne og vilje til å elske meg slutter aldri å forundre meg, jeg blir sittende nesten tafatt, og veldig ydmyk, igjen og tenke "kanskje jeg også lærer det, for det må helt klart smitte."

Man kan vel egentlig bare prøve å fortjene det.

For et kronglete, men rent terreng.

En bisarr øvelse, en pervers tvist. Samliv.

Kort arbeidsuke. Det passer fint akkurat nå. Stillingen tar sakte form, men sommeren ligger rett rundt hjørnet og truer med uoversiktlige endringer, jeg vet ikke hva som skjer til høsten. Bare at jobben en min nå, og kan ikke tas fra meg

Endret 30. mai 2011 av Miss O'Hara

[Tornerosa]

Jeg står opp, dusjer, og vi går ned i sentrum på en kafé som serverer frokost. Vi sitter der og småpludrer, leser avis og ser på at byen våkner, jeg unner meg en latte med karamell.

Jeg leste småpuler...

Men sukk, altså. Jeg har sagt det i (minst) fire år nå, og jeg sier det igjen: Jeg faller ikke til ro i livet mitt før jeg har det slik. Når man vet at det er mulig, er det umulig å akseptere det nest beste - å være alene.

Jeg venter fortsatt på en kloning, håper du ikke har glemt bestillingen.

[pøbelsara]

Jeg leste småpuler...

Men sukk, altså. Jeg har sagt det i (minst) fire år nå, og jeg sier det igjen: Jeg faller ikke til ro i livet mitt før jeg har det slik. Når man vet at det er mulig, er det umulig å akseptere det nest beste - å være alene.

Jeg venter fortsatt på en kloning, håper du ikke har glemt bestillingen.

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med", pleide farmor å si.

[Tornerosa]

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med", pleide farmor å si.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg leste småpuler...

Jeg venter fortsatt på en kloning, håper du ikke har glemt bestillingen.

Det var FØR vi dro på kafeen

Nei, jeg har ikke glemt bestillingen. Har rappet et hårstrå og leter etter noen som kan gjøre jobben

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med", pleide farmor å si.

Mandagen er over! Hvor digg er det?

[Oktavia]

Mandagen er over! Hvor digg er det?

Vel, skulle ønske at tirsdagen også var over. I hvert fall dette været. Men det er snart helg, langhelg!

Fin beskrivelse av lørdagen forresten, liker!

[Gjest Miss O'Hara]

Regn Er så glad i regn!

I dag er en bedre dag Gode nyheter som indirekte blir bra for meg også, det er alltid hyggelig når det går den veien. Det motsatte ville blitt tungvint. Grensesetting funker, og er fullstendig undervurdert. Just say no, dammit.

Mildt regn lander bløtt i håret når jeg er ute, det lukter helt herlig Jeg lå noen minutter ekstra i de fluffy dynene våre i dag og hørte på regnet, og jeg tror jammen naboen fyrte, for det luktet vinter et lite sekund der Heldige naboen som har fri - kan fyre, lage en kopp te og sitte i en krok med en bok med vinduet på gløtt og lese mens lyden av regnet gir fred i sjelen. Lett misunnelig.

På den annen side går det fint på jobben min. Hvis jeg ser for langt ut og frem, på andre deler av virksomheten, på større ting jeg ikke kan forandre, blir jeg litt oppgitt til tider - men det er nettopp slikt en ikke skal kaste bort kreftene på. Hva angår meg? Mine oppgaver angår meg, og de menneskene jeg skal samarbeide med, angår meg. Både oppgavene og menneskene er bra, jeg er heldig sånn.

I lunsjen skal jeg ut en tur så jeg får kjent litt på regnet.

[Molo]

Den beskrivelsen din om lørdagen gav meg helt klump i halsen. Så ubeskrivelig vakkert formidlet, det kunne nesten vært en roman

Det å se øyeblikkene og ta vare på glimtene, det tror jeg nesten er en kunst i seg selv. Jeg øver meg på det hele tiden.

Du får ha en fin spasertur i regnet - jeg fikk starte dagen hjemme i dag med te og stearinlys mens det høljet ned utenfor. God følelse

[Tornerosa]

Misunner dere som greier å nyte regnet... Begynner å bli så møkk lei regn nå, alt er vått, kaldt og rått, like før jeg får rosinfingre bare av å se ut vinduet. Usj.

Ingenting galt med regn i seg selv, men hallo; mengden...

[Gjest Miss O'Hara]

Synes stort sett det føles som en roman også, Molo - på godt og vondt, faktisk

Det er deilig med magiske øyeblikk. Hverdagsmagi.

Jeg tror aldri jeg har vært lei av regn, uansett mengde. Da poden var baby, var det en rekordhøst her med noe sånt som 80 døgn i strekk med regn. Med en baby hjemme ble det en smule klamt, kan jeg si - om det ikke var klamt nok fra før men utover det, jeg tror ikke jeg har det i meg å bli lei av regn. Jeg blir, hva er det gode norske ordet for det, intimidated, av skyfri himmel og stekende sol. Trives ikke. Kryper inn i skyggen og sitter der, blir litt passiv, utilpass. Man ligger ikke panisk og steker i timesvis for å bli brun, lenger, liksom, det hører ungdommen til, så hva gjør man ellers når det er gruelig varmt? Ingenting, orker ikke. Norsk sommer passer meg helt perfekt - man jobber mesteparten av den likevel. Jeg er helt fornøyd med å få med meg lune kvelder. Skal jeg ha ferie og melde meg helt ut, reiser jeg like gjerne et sted dertil egnet.

Nå er det meldt strålende sol og varmt i en uke. Er middels begeistret. Selvsagt godt å gå i lettere tøy, og kanskje sitte ute om kvelden uten å ha skuldrene oppunder ørene og pledd rundt bena, men finner det bare styrete å måtte smøre med klissete krem hver gang jeg skal finne på noe utendørs. Er det ikke Hellas kan det være det samme Hverdagslivet kan helt fint være lettskyet for min del

Nå skal det sies at jeg er bittelitt off i dag, kanskje jeg lar meg begeistre når det blir helg og jeg kan vegetere utendørs med en bok? Jeg vet ikke.

Jeg er så skuffet over meg selv i dag. Jeg får ikke helt tak i meg. Ikke deppa, ikke svart, ikke det. Jeg leter bare litt, etter noe jeg har mistet, og det virker veldig kronglete å finne det igjen akkurat nå. Som om jeg har glemt noe og burde få tak i det og ikke vet hvordan.

Lurt å ikke tenke på det - finne på noe som opptar meg, så går dagen fort, og følelsen går over av seg selv. Livet er altfor kort til å føle på skuffelse, finn nye veier, andre ting å sette pris på

Dagen er alt godt i gang, nå skal jeg finne noe å slå i hjel dagen med til det skjer hyggelige ting og så skal jeg faktisk ta helg, tror jeg.

[Gjest Miss O'Hara]

Må bare klippe og lime denne med her også, i tilfelle jeg glemmer det

16 kilo ned. Fra nå.

Delmål 8 kilo.

Oppnådd delmål premie: PT på treningssenteret gjennom høsten.

Plan for perioden juni-august:

Tur flere ganger i uken, stavgang. Fire g/u bør jeg klare.

Utskeielse på lørdager. Mer grønt.

Jeg vet jeg burde få inn styrketrening - jeg grubler på den biten litt til.

Neste delmål, gjennom høsten og frem til jul, de siste 8 kg. Forhåpentligvis sammen med en PT.

Burde for pokker ikke være så vanskelig, vel

Startskudd nå. 1. juni. Pokker heller!

Nemlig!

[Gjest Miss O'Hara]

Filosofien er, om jeg sier 16 kilo får jeg jo bare lyst på en sjokolade... tallet er helt vilt høyt.

8 kilo, det er overkommelig. De første 3-4 går greit. Så skal jeg klare fire til. Det er 8.

Da er det 8 igjen, men det får bli PT'ens hodepine

Altså skal jeg bare klare 8 nå *prenter det inn*

Det går fint!

Brillefint!

*strammer litt i munnvikene nå*

Neinei! Sånn:

[Gjest Miss O'Hara]

...

Endret 3. juni 2011 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Klokka er elleve og det er nitten grader ute.

Jeg har fått frisk farge, og sittet ute til solen gikk ned. Vi har terrasse som har sol så lenge solen finner det for godt å være oppe, fra den står opp til den går ned. Vi har sittet ute, og mannen grillet kalv ytrefilet, vi hadde tomater bakt med friske urter og hakket hvitløk og ost på, hasselbakte poteter og sjalottløk. Fantastisk godt. Nydelig rødvin til. Spiste sent.

Han har laget planer for oss i morgen, kom han hjem og erklærte. Båt hele dagen, livet her nede på slike dager går ikke an å beskrive, man må nesten vokse opp slik. Akkurat på det punktet er jeg forferdelig bortskjemt, rett og slett. Det er sånn man ser på tv, det er forsøkt beskrevet i bøker, men det må bare oppleves, akkurat her, beste stedet. Luksusliv.

Teamwork, nytt, merkelig, spennende, litt scary, men morsomt, lærerikt og sterkt.

[Tornerosa]

Glad for at jeg rakk å lese det lange innlegget før du slettet. Du er så flink til å sette ord på ting. Jeg kjente meg så veldig igjen i mye av det du skrev.

[Oktavia]

Jeg rakk også å lese, og jeg kjente meg også godt igjen. Det er virkelig ingen fordel å tenke for mye, ønsker mange ganger at jeg var av det enklere slaget. Men alle har kanksje sitt å gruble over

Når det gjelder livet på sommerdager der du bor, så er det rett og slett ubeskrivelig nydelig. Vi som er så heldige å kunne oppleve deler av det i ferien, er også veldig heldige. Ingenting som slår den sommerfølelsen!

[Gjest Miss O'Hara]

Takker, jenter

Solbrent. Samt noen dyrekjøpte erfaringer rikere. Ingen skal si jeg stagnerer, vaffal

Nå er det tilbake til normalen igjen. Hvilket vil si, finne normalen. Finne en normal for meg, her, hvor jeg ikke føler meg hjemme men hvor jeg er innstilt på å bo. Så jeg må knekke koden. Snarest, helst.

[pøbelsara]

Åh. Jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lese. Jeg er jo patologisk nysgjerrig, og dessuten setter jeg pris på skribleriene og refleksjonene dine.

Men, jeg har tilbragt helgen i samme landsdel som deg, og har hatt helt fri fra KG. Egentlig deilig, men faren er jo alltid at man går glipp av essensielle ting.

Jeg er jo egentlig svoren regnværstilhenger, men tenker at noen dager i solen ved fjorden i det lille huset vårt ikke er å forakte. Det kjennes på en måte ut som om batteriene ble ladet litt.

[Gjest Miss O'Hara]

Hyggelig at du leser, pøbelsara I dette tilfellet gikk du vel bare glipp av en lengre utredning om hvordan en viss sosial fobi utarter seg for tiden. Ti års isolasjon som alenemor har gjort noe med social skillsa mine

Føler meg midt i en prosess som gir nye innsikter sånn med ujevne mellomrom. Livet er vel kanskje sånn i det store og hele, noen ganger er man i en Prosess, mens til vanlig er vel faktisk hele tilværelsen en prosess, flytende fra dagligdagse erkjennelser til de større, grunnleggende endringene.

Mandagen er på riktig side av lunsjpausen og jeg gleder meg mer enn jeg kan si til at denne mandagen er over. Jeg skal egentlig få dreisen på jobbhverdagene mine nå, det er en del nytt, men jeg sitter litt fast for tiden, får ikke fokusert, vanskelig å konsentrere seg og for den saks skyld engasjere seg. Sommermodus, preget av en altfor lang vinter? Eller bare etterdønningene av mange endringer og litt udefinert rolle på jobb i lengre tid.

Endringer er egentlig bra. De er som regel til det bedre. Like greit å ikke være redd for dem, da.