Tara II

[Libe]

Hei, frøken fryd og gammen!

Jeg har vært en lat kg-person, men nå er jeg i full sving med oppdatering så sikkelet spruter. Ja, jeg ser nå at det er "svetten" man bruker å skrive som illustrasjon. Sikkel... Nåja.

Så glad jeg blir av å lese om at denne bunnsolide mann er like bunnsolid fremdeles! Man trenger slike etter erfaring med vinglete dåsemikler som suser rundt på livet, og krongler til andres.

Og jeg er så enig i at det nesten blir deilig med august og normale tider. Særlig siden Lillemors aktivitetsskole har stengt hele juli. Dét skal bli interessant, gitt!

Jeg lurer på om det er godkjent i husmorkontrollen at jeg drøyer middagslaging, og leser litt til? Sikkert ikke. Så ikke sladre om du ser en barmfager kvinne med forkle og notatblokk som smyger rundt på utkikk etter unnasluntrekjerringemner...

[Gjest Miss O'Hara]

Hei du koselig å se deg igjen!

Overfalt av et nytt rosaanfall i dag, så jeg er egentlig bare slitsom. Lesere advares herved, ikke les videre hvis du ikke vil kveles av sukkerspinn. Vær så snill å la være å lese hvis du ikke vil skjemmes på mine vegne

De siste par månedene har det blitt flere og flere rosa dager og færre og færre grå. Det gikk opp for meg i går at det har tatt meg to år - 2 - å bli forelsket i mannen jeg har valgt.

Jeg husker jeg skrev om at jeg var overrasket over hvor lite schwung det var over forelskelsen, den rammet stille, men inderlig, uten de vanvittige høydene man hører om, det svevde ikke, det bare var der som en konstatering at noe inni meg hadde bestemt seg for denne mannen. Akkurat nå takker jeg hvilke krefter som enn forårsaket et slikt overraskende og nesten malplassert klarsyn, for nå har jeg jaggu skjønt det... Jeg er så forelska at jeg nesten blir litt kvalm av meg selv

Det kiler i magen når det piper i telefonen, jeg håper det er kjærsten min. Jeg kan sitte nesten uendelig lenge og glane på ham, det er vanskelig å ta blikket vekk. Det lune, gode, myke ansiktsuttrykket han har når han er med meg og ser på meg, smilerynkene, de sterke armene som klemmer meg hardt og holder som om han aldri vil slippe. Den brumlete stemmen, den store, sterke ryggen som tydeligvis kan bære alt, omsorgen når han klemmer poden.

Jeg er helt fortapt. Fullstendig tussete. Klump i halsen hele dagen-tussete, savner ham når jeg er på jobb, lengter etter å se ham igjen om kvelden, hater tanken på at han skal reise bort om et par helger, ligger tett, tett inntil ham om natten. Kan ikke la ham gå forbi meg uten å ta litt på ham.

Men det mest fantastiske er kanskje at han er sånn med meg og. Klemmer meg fort på skulderen når han går forbi, stryker meg på låret eller klapser meg på rumpa, blunker ertende til meg fra andre siden av rommet når vi er sammen med andre. Han trives glugg i hjel for tiden, og det er så tydelig i alt han gjør, og siden han er den han er betyr det at jeg blir vartet opp og passet på i alle bauger og kanter. I går visste han at jeg hadde en litt røff start på dagen. Jeg skulle litt sent hjem etter jobb, så jeg ringte da jeg var ferdig og sa jeg var på vei. Hørte på stemmen at han ikke hadde tid til å snakke. Kom hjem til dekket bord og to blide gutter som småpratet om dagen sin, og til en av spesialitetene som han hadde laget - "hvis ikke dagen blir bedre nå så skjønner ikke jeg noe" med et skjelmsk smil (fint, gi den sultende, magre kvinnen mat ) - og han klemte meg og var supersøt. Alt for at dagen min skal være så bra som mulig.

Rart jeg er förtjust

For litt siden var vi på tur, hos familie langt oppi gokk. Han skulle felle et par trær for hytteeieren. På med verneutstyr og frem med motorsagen, gå bredbent og stor bort til en diger gammel gran - og felle den. Det var mektig å se det store, ærverdige treet først svaie litt og deretter knake og ramle rett i bakken, mykt fjærende mot skogbunnen. Mannen som sto igjen ved stubben lettet på hjelmen og tørket svette av pannen, stod der i en utrolig casual stilling og laget trutmunn til meg.

Ikke uten en viss rødme kan jeg konstatere at jeg er akkurat så primitiv at jeg synes han er vanvittig *fyll inn* - jeg finner ikke noe passende ord, så jeg skal la være å skjemme meg ut fullstendig men han har en enormt sterk og trygg kropp, ikke kunstig konstruert på treningsstudio, bare naturlig, rå styrke. Helt greit for meg Det er noe trygt med det. Det er såpass basic som at om vi hadde hatt innbruddstyver ville han uten å break a sweat kunnet forårsake skade på dem. Beskyttet meg og barnet mitt, uten å blunke. Han er den snille bamsen som virker harmløs, som slipper ut vepser og edderkopper i stedet for å drepe dem, men han kunne vridd nakken om på en voksen mann uten at det kostet ham den minste anstrengelse hvis han måtte.

Det er urpinlig, men det er altså noe veldig basalt og betryggende med det.

Nå skal det sies til mitt ynkelige forsvar at folk som er dyktige, uansett hva det er, er tiltrekkende. Som Kosemose sier, girls like guys with skills. Om han hadde vært en rå børsmekler eller dedikert lærer, en sagnomsust konditor eller velrenommert gullsmed - det er ikke veldig viktig. Det viktige er når noen mestrer noe, har litt selvsikkerhet i det de gjør og står støtt i seg selv, kan gjøre noe uanstrengt, bidra med noe. Jeg beundrer mennesker som ikke er redd for å være flinke til noe de gjør, om det er i jobbsammenheng eller på hobbybasis (kjærsten feller ikke trær på daglig basis, altså, verken som jobb eller hobby - jeg mener generelt), som bruker seg selv.

Jeg gikk i vinter og tenkte "jaja, så var den innledende kurtisen over, moroa forbi, det var det jeg skulle føle av intensitet her i livet - hverdagen er kommet. Og det er en god hverdag jeg ønsker meg, så jeg klager ikke. Så veldig i hvert fall."

Regnet med at voksen forelskelse var annerledes, tenkte også litt lettet at forelskelsesfasen egentlig er veldig slitsom, med grubling og forventningsavklaring og usikkerhet og alt det der.

Vel, jeg har vært dritsmart, rett og slett jeg sparte det til nå!

Det tok mitt voksne, fragmenterte jeg to år å bli hel nok til å falle pladask for en person. Jeg måtte bli trygg, tørre å stole på, se bevis på, få bekreftelser, gå gjennom noen tester - før jeg var interessert i å begynne å bygge ned muren min.

Jeg sier det igjen - at jeg var så heldig å bli rammet av bestemmelsen om ham, og at han bestemte seg for meg, for to år siden - det virker merkelig og veldig veldig heldig nå. Ingen selvfølge i det hele tatt at jeg skulle kjenne igjen et annet menneske som min andre halvdel.

Tenk om jeg ikke hadde gitt det sjansen? Tenk om jeg ikke hadde brukt denne tiden på å lære ham å kjenne helt? Jeg hadde gått glipp av alt dette Tenk om jeg ikke hadde turt å tenke "nå eller aldri" og begi meg ut på denne ferden?

Og hvor mye bedre er ikke forelskelsen nå når den er trygg? Det kan ikke beskrives. Forelskelse uten blindhet, uten redsel og utrygghet, uten nevroser som gjør at du vil slå av lyset på soverommet, uten alle if's and but's. Gudbedre, det er jo dette som er gøy! Dette kan jeg leve med - dette er verdt det! At det går an, sier jeg bare. Når jeg hører om nyforelskelser nå synes jeg nesten litt synd på folk hvordan de tror at de vet alt om den andre bare fordi man er i den fasen hvor man tilpasser seg den andres forventninger helt ubevisst, fordi man trenger å oppleve at man passer sammen med noen. Alt som ellers hører med av blindsoner og intenst håp og selvbedrag og alt sammen. Jeg tenker "å, gudskjelov og takk for at det ikke er meg"

Dette er intenst, deilig, berusende - og på toppen av det hele har jeg mistet appetitten jeg tør ikke si dette til noen, hvordan jeg føler meg, det er så fjollete. Jeg kunne kjedet en gjeng venninner en hel kveld med å snakke om oss, jeg er SÅ i den grusomme, pinlige fasen Takk og lov for KG akkurat nå, iallfall...

I går satt bare kommentarene løst om kvelden, mobber hverandre med hverandres særheter, la oss tett inntil som to fnisende tenåringer - fnisende, ja - og sovnet med et smil om munnen. Han kjenner meg, alle særegenhetene, alle de sikkert irriterende hang ups'ene jeg har, han ser det som en del av meg og stiller ingen spørsmål. Jeg vet hvordan mekanismene hans funker, hvilke knapper jeg skal trykke på for at han skal bli glad eller veldig hissig

I det hele tatt er det blitt slik jeg drømte om. Jeg drømte om å bli forelsket i en god, kjær venn, jeg misunte aldri dem som ble hodestups forelsket i en fremmed og måtte gå gjennom hele den greia, det nye, det ukjente. Jeg ville ha det trygge. Jeg er forelska i bestekameraten min, mennesket jeg stoler mest på i hele verden i tillegg til god venninne, og jeg er antagelig verdens heldigste jente. Helt objektivt!

Jeg skal slutte nå

Kiler i magen når jeg tenker på at klokka blir fire om noen timer, og jeg kan pusle hjemme med gutta mine og besøket vårt. Jeg gleder meg til ferien med dem.

Jeg er bare veldig, veldig, veldig lykkelig, og jeg skal huske å skrive om det fremfor de mini-nevrosene jeg har, for de fortjener i grunnen ikke så mye plass, det er ikke de som dominerer. Samtidig er det vel dem jeg trenger å skrive av meg - pyttsan, vi ser hva som skjer. I dag ville jeg skrive noe hyggelig om mannen jeg lever sammen med. Han er en tvers i gjennom god og snill mann, hvis eneste ønske i hele verden er å gjøre meg og oss lykkelige.

Man kan ikke be om mer. Virkelig ikke. Når jeg tenker på hvor feilorientert man er som ung, man føler de må ha riktig hårfarge, riktig fasong på underleppa, riktig hobby, riktig yrke, riktigriktigriktig ditt og datt, så er det ikke rart folk ikke finner noen å være sammen med. Mr. Butler er min rake motsetning på kanskje de fleste områder, relasjonen er dynamisk av natur, men aksept og samme mål der fremme gjør at vi vokser.

Ingen har noen garantier, ikke vi heller. Ting som skjer i livet kan dukke opp underveis, også. Det hindrer meg ikke i å sluke det rosa akkurat nå, og fortsette å ønske å bli et bra menneske for en annen. Og det er jo ikke verste "feil" man kan gjøre uansett. Jeg tar den sjansen, kjenner jeg.

Nå skal jeg prøve å konsentrere meg om jobb, og ikke sjekke telefonen flere ganger i timen for å se om det er noen hverdagsbeskjeder på den

Puh!

Endret 15. juni 2011 av Miss O'Hara

[attegløyma]

Sånn da ska vere. Og så kan vi begynne å tenke på bolle i ovnen For no ligg alt til rette, alt e som det ska vere.

[pøbelsara]

Liker. Både det Attegløyma og Miss O sa.

[Gjest Miss O'Hara]

Bolle i ovnen blir nok ikke aktuelt for min del, men jeg heier på deg, atta Jeg får være leketante til deres i stedet.

Nå har jeg bedrevet mye rart, en fin miks av jobbrelatert og ikke-, det blir en travel og koselig ettermiddag, gleder meg

Hyggelige planer på fredag, hyggelig, men noe bittersøte planer lørdag.

Ingen vits i å tenke lenger frem, når dagene er hyggelige her og nå.

Blitt fint lite turer denne uken, takket være avtaler fra morgenen av, men vekkerklokka skal på hele neste uke. Glemt å veie meg på en stund, men det er egentlig bare bra, funker dårlig når jeg henger meg opp i tall.

Samboer i går:

"Hm, nå må det være flere måneder siden du hadde pms?"

Hvilket betyr at behandlingen virker. (Ikke rart jeg har glad mann hjemme )

Jeg kan nok også takke korttidshukommelsen hans, for det er vitterlig ikke måneder siden, men jeg rettet ikke opp i akkurat det, for å si det sånn

Ok. Fokus.

Hvis noen har noe fokus til overs, send hit

[Tornerosa]

Synes du har et meeeget bra fokus for tiden, jeg! : :gjeiper:

[Oktavia]

[Alive]

Synes du har et meeeget bra fokus for tiden, jeg! : :gjeiper:

Helt enig. Heeelt riktig fokus, akkurat på det som betyr noe

[Gjest Miss O'Hara]

Å, dere er vel noen romantikere

Joa, det er veldig fint å ha det fint hjemme, men jeg tror ikke jeg vil være tilfreds med over tid å være en sånn dame med bomull i hodet på jobb fordi alt som teller er hjemmefronten... jeg får lett noia av sånne. Jeg har lurt på om smellen for noen år tilbake permanent gjorde noe med evnene, men jeg føler ikke helt det stemmer heller. Er vel bare at jeg ikke helt får tak på det jeg driver med nå. Uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor Sommermodus noen uker for tidlig, antagelig. Jeg er SÅ klar for ferie!

Ble koselig i går, rakk hjem, fikk ryddet og vasket og bakt kake, løp som en ilder. Rakk det jeg skulle før besøket kom. Sov på sofaen i natt, gutta sov i sengen vår og gjestene på podens rom. Da Mr. Butler skulle legge seg lå poden luksuriøst henslengt på tvers i sengen i stjerneform, midt oppi alle puter og dyner helt fornøyd med å ligge i den store senga. Vi lirket ham over på den ene siden, han mumlet "Seriøst!" litt irritert i søvne

Seriøst, liksom!

Jeg sov på sofaen, våknet klokken 4, da var det nesten lyst. Tittet inn til guttene mine, da hadde poden gnudd seg inntil og lå med hodet på armen til Mr. Butler. Gode guttene Jeg sovnet ikke skikkelig igjen mer enn kanskje en times tid, så jeg er helt kaputt I dag må jeg fikse litt ting, vi får folk i morgen også. Rart det der, hvordan man plutselig får masse besøk om sommeren når man bor på Sørlandet Usynlig om vinteren, attraktiv om sommeren.

:Gjesp:

[Gjest Miss O'Hara]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=567005

[Gjest Miss O'Hara]

Vi var ute et sted, det var av en eller annen grunn strand der, mye folk, stort sett hans, og han ble sittende og snakke med en jente, yngre, høy, smalbygd, kort svart kjole litt 70-tallssnitt, mørke øyne (absolutt ikke hans type). Mye frem og tilbake, de ble sittende og snakke, jeg visste noe var galt. Plutselig ble jeg bare ordentlig sint, tenkte "dette gidder jeg rett og slett ikke" og dro. SKjedde mer men husker ikke helt. Dro hjem, men var i et rart hus som ikke var hjem likevel, på en måte. Han kom etter meg - men han hadde henne med seg (!), og han var så veldig forundret over hvor sint jeg ble, det var helt naturlig for han å sitte klistret sammen med en annen hele kvelden (totalt unaturlig for ham IRL) og jeg var selvsagt den urimelige. Jeg står et stykke unna og ser rundt et hjørne i et stort stuelignende rom, ser i sengehøyde fire ben stikke frem - hans dongeribukseben under, hennes lange ben oppå, jeg ser dem bare omtrent opp til kneet.

Etterpå skulle han igjen forklare meg hvorfor jeg er den urimelige, de var jo bare venner!

Jeg husker først og fremst raseriet, og jeg pakket og dro, plutselig var jeg på den stranden igjen, med hans venner, og fikk ikke medhold noe sted, enda alle visste han hadde stukket av med henne. Det føltes som om jeg ble kvalt, av rent raseri, og hjelpeløshet over at ingen kunne forstå hvorfor jeg reagerte på hans oppførsel. I drømmen var det ingen tvil om at han rett og slett hadde dumpet meg og gått til en annen, men glemt å nevne det for meg, på en måte.

Plutselig var jeg i huset igjen, han stod foran meg med en veldig oppgitt og litt lattermild mine mens han forklarte hvorfor jeg var den urimelige. Bak ham sto hun, med pulesveis og sotete øyne og ventet på ham, og jeg visste på en måte at hun mente hun og han hørte sammen, helt enkelt, og det burde jeg bare forstå.

Jeg var småkvalm og rasende da jeg våknet av at Mr. Butler kom krypende over på min side som han pleier om morgenen, rigget seg til tett inntil meg med armene tett rundt meg og skjeggstubben i nakken.

"Det er fredag, elsklingen min," hvisket han.

"Hmpf," sa jeg, og ga ham en kort versjon av drømmen. Han snudde meg rundt og sa "Kom og få en klem. Du vet det at det ville jeg aldri ha gjort."

Jeg prøvde å riste av meg klumpen i magen, men den ville ikke vekk.

"Det må jo være en perfekt start på dagen," sa han og kysset meg på panna,"å våkne og oppdage at det bare var en drøm?"

Noen ganger er han så Polly-fuckings-anna at han er nær ved å få et kne strategisk plassert men det hjalp med en klem.

Bildene fra drømmen står så klart for meg, og det rare er at det var noe mer, noe annet der som jeg ikke husker nå, som gjorde det hele så ekstra urimelig.

Tja, pyttsan, det var bare en drøm.

Jeg sovnet til den fantastiske lyden av regn i går

Pakken med epleprodukter ankom, gleder meg til mikrosimkortet kommer, og den bittelille vakre blå shuffle'n er med meg overalt. Kjøpte telefonen til oss begge to, så nå skal vi synkroniseres, og mangler bare matchende grilldress også, fant vi ut. Det må vi gjøre noe med Han kommer til å ha apps om mat, vin, fotball, fisking - og pms, sa han Jeg kommer til å ha trening, økonomi, organiserer - alt som kan struktureres samt lydbøker. Lurer på å lage ferieblogg. Får se.

Sparer minst 6-700 kroner i måneden på leverandørbytte! Har ukritisk og av latskap bare beholdt samme nummer jeg fikk i forrige årtusen, og har hatt samme leverandør. Slutt på det nå, ja. Og når jeg er i gang ser jeg kritisk på alle andre utgifter også. Jeg begynte med systematisk sparing i fjor, og det ble litt haltende i begynnelsen, men for eksempel en tusenlapp i måneden på skattesparing er så innmari hyggelig når juni kommer at jeg har fått blod på tann. Nå blir det systematisk sparing og budsjettstyring - jeg skal ha PT til høsten, jeg skal spare til et lesebrett, og vi skal ha fin ferie neste år også. Målsetting.

Jeg formelig gløder når jeg kan systematisere

I dag skal jeg også systematisere litt, vært en del av det denne uken, men elsker resultatene, føler meg produktiv, nyttig, ordentlig.

Frokost først.

Endret 17. juni 2011 av Miss O'Hara

[Oktavia]

Æsj, drømmer gjør noe med humøret. Håper den litt ekle stemningen slipper taket. God helg, Miss

[Gjest Miss O'Hara]

Takk, Oktavia - det var en fin helg men jeg fortsetter å drømme helt bisarre drømmer, hektiske, slitsomme, klump i magen og grå stemning når jeg våkner. Kan kanskje skylde meg selv nå rjeg leser krim hele dagen Leste ut den siste boken om Harry H, og slutten sitter i enda. Blir liksom ikke kvitt den. Har lyst til å lese par siste kapitlene på nytt, egentlig, for jeg leste atlfor fort på slutten, ivrig etter å se hva som skjedde, og når man leser i så mange timer i strekk går ting liksom litt i ett. Jeg fikk ikke med meg stemningen, enda den gikk inn på meg. Drøy slutt, egentlig. Vet ikke om jeg er helt fornøyd. Får la den bero noen dager, og lese siste sidene om igjen.

Mandag. Har utelukkende ukvemsord på tunga, så jeg skal spare meg. Skynde meg til tirsdagen. Skynde meg til helgen, har jeg mest lyst til å si, for denne uken blir litt rar, men pytt, når den er over er det enda en uke nærmere ferien. Akkurat nå gleder jeg meg vilt. Rett og slett for å få et avbrekk fra alt, inkludert dette stedet. Gjøre noe helt annet, være et helt annet sted, bryte rutiner, få input. Håper at det kommer seilende noe inspirasjon til å ta tak i de tingene jeg må ta tak i.

Bluuuuueeeeesssssssssss

[mocci]

Systematisere er undervurdert. Jeg blir alltid i godt humør når jeg får satt noe eller noen i system.

[Oktavia]

Tirsdags

[Gjest Miss O'Hara]

Systematisere er undervurdert. Jeg blir alltid i godt humør når jeg får satt noe eller noen i system.

Godt det er flere av oss jeg burde begynne på skaprydding eller noe! Blir ultraharmonisk av å få orden i rekkene

Hyggelig å se deg igjen, mocci!

Tirsdags

Oktavia godt å våkne til en kopp grønn morgente med bittelitt akasiehonning. Reagerer så veldig på kaffe for tiden. Aldri vært en stor kaffedrikker, men hatt en latte i ny og ne, men i det siste har jeg reagert veldig på bare noen slurker.

Ah *panneklask*

Ved nærmere ettertanke har det en naturlig forklaring. Fikk jo faktisk beskjed om å holde meg unna kaffe. Det hadde jeg glemt. Nuvel - done

Tirsdag! Det er en helt sinnsyk dag! Det er IKKE mandag!

Nok en natt med lite søvn

Blir snart sprø. Sitter en skjære og kjefter rett på utsiden av vinduet, i fem-seks tiden hver morgen. Kan noen skyte den? Det er varmt og klamt, og gubben er klengete han skal ligge med armen rundt, og våknet ikke så lett når jeg prøver å skubbe ham andre veien. Skubber jeg for hardt, blir han småfornærma og mumler et eller annet hel teit i søvne, helt uten sammenheng Oh, joys of togetherness.

Tappet for motivasjon og krefter, og må gjennom en liten prøvelse i ettermiddag med en drøss prepubertale unger. Ser mer frem til ferien enn jeg hadde trodd var mulig, men er redd det er min overutviklete fluktrefleks - akkurat nå virker ALT annet bra, enn hverdagsrutinene mine - jeg er på et litt dårlig spor. Ikke matmessig eller sånt, men mentalt. Opp og hopp! Klar for ferie!

Delmål, sa min venn. Bryte i små stykker.

Mikrotaktikk.

Først noe å drikke.

Endret 21. juni 2011 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Jepp

Joda, såh...

Nedtelling til ferie. Fikk avklart oppgaver frem til ferien og disponert tiden i delmål sammen med temaet mitt, det gjør det lettere å strukturerer i dagene som kommer. Klare deadlines, klare oppgaver, beskjed om å trekke på andre når jeg trenger det. Takker.

Fokus i dag, derimot, det toget er gått. Det er hundreogfemti varmegrader på kontoret mitt, viften jeg ble lovet er ikke kommet, og jeg har tusen ting å ordne med før ettermiddagens aktiviteter. Jeg får snart et døgn alene, uten noen hjemme, og jeg tror det vil roe meg litt. Rydde og vaske uten noen rundt ørene, gripe sjansen og hente frem kassene med bilder som må sorteres, gjøre ting jeg jobber best med alene. Sole meg på terrassen i fred og ro, kanskje rett og slett slå av telefonen

Jeg tror jeg rett og slett trenger ferie, etter et år med store omveltninger, etablering i ny jobb, konsolidering av en hverdag fjernt fra den jeg hadde. Tror jeg bare skal klappe meg selv på skulderen og si vel blåst for denne perioden, tillate meg å telle ned til ferie og starte på scratch i august, forhåpentligvis med ny inspirasjon. Fikk klarsignal for det.

Ojda, venninne med samlivsbrudd. Æsj. Hm. Livsforandringer.

Nå reiser jeg før jeg svetter i hjel her inne. Kan umulig være lov å ha det så varmt på en arbeidsplass

[Gjest Miss O'Hara]

Gårsdagen vel blåst, og nå skal jeg gjøre et par konkrete oppgaver for å i det hele tatt rettferdiggjøre tilstedeværelsen på kontoret, for øvrig skal jeg trykke på Husmorknappen og bruke i dag og i morgen til å ta klesvask og opptakt til fredagsvask. Fredag skal jeg sveive fort over det som mangler, og så er tiden miiiin. Alene.

At det går an å glede seg så mye

Og herreminskaper for et stusslig, banalt liv jeg lever

Velvel, det var det med mikroliv igjen, da. Mikromikro. Megamikro, lissom. Kan det bli mindre?!

I hvert fall. Resten av denne uken går fort, og så fort vi bikker over i juli kan jeg i grunnen begynne å pakke og forberede tur. Det blir bra

Service på bilen. Nytt kamera. Trengs før tur.

PT - til høsten, feirer bonus på jobben - fast jobb

Men nå er jeg her og nå, og jeg må ha frokost, og jeg må holde meg våken helt til klokken 3. Det virker som et umulig mål, men hvis det finnes mennesker som holder ut gisselsituasjoner i årevis så skal jeg vel klare dette

Det er varmt og klamt om nettene og de f... skjærene og måkene begynner partyet i femtiden, jeg blir sprøøøø...

Mr. Butler hadde et gulløyeblikk igjen i går, med ord, og magen er rolig og harmonisk i dag.

At det skal være så vanskelig å få meg trygg? Åpent blikk, rett i mitt, rolig overflate, konsis formulering. Jeg tror ham når han sier det han sier. Gjør det meg naiv? Finnes det så ærlige mennesker som han virker som eller lever jeg på tidenes største løgn, og hvordan må jeg har valgt tidligere i livet for i det hele tatt å stille det spørsmålet?

Nitriste greier å tenke på, så jeg er fristet til å lukke øynene, høre ordene, glemme alt fra tidligere og la meg leies inn i solnedgangen. Eller den sikre undergang, hvis jeg tar feil denne gangen også. Har tatt feil før. Eller "feil" - på forunderligvis gått head on inn i noe jeg visste var katastrofalt.

Men om han er en annen enn den han utgir seg for, tar i så fall ganske mange mennesker feil også. De som møter ham og ser oss sammen sier uavhengig av hverandre akkurat det samme - "han ser så snill og god ut! Han lyser god lang vei, og han er veldig forelsket i deg". Hvor mange kan ta feil, og hvorfor er det en bittebitteliten stemme inni meg som gjør at jeg med ujevne mellomrom blir litt redd?

Jeg tror (men kan ta feil) at det er fordi jeg har lyst til å tro på det, og det gjør at jeg føler meg litt dum - som en som tror på eventyr. Jeg er Gisele, i Eventyr i NY.

Å finne noen som er så bra og som funker såpass bra med meg og livet mitt er såpass utopisk at hjernen min ikke på noen som helst måte vil godta at det er sånn. Det MÅ være noe jeg har oversett. Misantropen

Han er bare god, han, og hvis jeg hadde tatt meg bryet med å skrive ned alle tingene han gjør som viser det, i stedet for alle bekymringene mine, ville jeg sett det tydelig.

Jeg tviler selvsagt ikke på ham. Jeg tviler på, hva heter det, skjebnen? Tilværelsen? Livet? Meg? Jeg tror på at det finnes så gode personer (et annet sted, liksom) det virker bare statistisk temmelig usannsynlig at de skal ramme meg. Som om jeg har overlevd en flystyrt der alle andre døde. Hva er egentlig oddsen?

Alt man skal bekymre seg for, når man er i rette hjørnet

Bra jeg er så gjennomgående rosa for tiden at jeg ikke har tid til å dyrke dem, bekymringene de sveiper innom som ettertanker, men i forhold til i fjor på denne tiden er de praktisk talt ikke-eksisterende I dag var jeg sliten og gretten da jeg våknet, noe som har pleid å gjøre at jeg furter og ikke er spesielt tilnærmelig om morgenen. I dag snudde jeg meg og tittet bort på mannen som slumret med ryggen til og tenkte "det hadde egentlig vært hyggelig å ta på litt varm hud" og krabbet bort til hans side. Han rigget seg til og trakk armen min godt rundt seg og holdt hånden min hardt, og så mumler han "kjærsten min!" i halvsøvne.

Glad jeg har byttet morgenstrategi var i grunnen hyggeligere med en klem enn å furte. Selv for meg er det vanskelig å furte når noen er så kosete

Når onsdagen er over, er det nesten helg! *positiv*

Endret 22. juni 2011 av Miss O'Hara

[Emile]

Vet du, jeg kjenner meg igjen jeg. Jeg får utrolig mange bekreftelser hver dag. Likevel tenker jeg at alt er mulig, hva som helst kan skje. Vet ikke hvorfor. Går det på personlighet? Tidligere erfaringer? Ingen har lurt meg tror jeg... Eller er det en bivirkning etter mange år alene med stort ansvar, hvor man har lært seg å være forberedt på alt, og å takle alt? Hakke peiling jeg. (Men sønnen min har beskyldt meg for å både være paranoid og mistenksom..kanskje han har rett. )

Uansett, nyter kjærligheten, jeg. (Så lenge den varer..nei, sånt skal man vel ikke si.. )

[Gjest Miss O'Hara]

Emile

Eller er det en bivirkning etter mange år alene med stort ansvar, hvor man har lært seg å være forberedt på alt, og å takle alt?

Vet du, jeg tror det er noe her, jeg. Ikke bare vant til å være alene, men har utviklet så fininnstilte antenner for mulige katastrofer, mer eller mindre reelle, at hjernen bruker lang tid på avlæring. Fordi den eneste som kunne redde deg, var deg selv (og det er det jo alltid), men i tillegg barnet - ansvaret for barnet slipper aldri taket, følelsen, instinktet som dreier seg om å sikre, beskytte, være føre var, kompensere for alle andre som ikke er der - jeg tror det blir så spesialisert når man er alene at det ikke uten videre forsvinner bare fordi man finner en annen voksenperson. Kanskje tvert i mot, det blir nesten enda mer risikabelt; fler går med i dragsuget hvis det går galt.

Jeg har allerede én gang vært i en situasjon der jeg i noen sekunder tenkte tanken på å være alene igjen (long story, long gone), og kraften det slo meg med at jeg skulle måtte fortelle det til poden var enorm, helt lammende, så pusten omtrent gikk ut av meg. Det var helt enkelt umulig, utelukket, ikke et alternativ, å skulle ta ham gjennom et brudd.

Nå var ikke det noen gang et reelt alternativ, men hjernen jobber noen ganger kjappere enn realitetene, og jeg ville ikke vært meg om jeg ikke hadde krisemaksimert litt i ny og ne men poenget er, konsekvensene av et eventuelt brudd nå, med poden involvert, er så jeg svetter i hendene bare jeg tenker på det. Da er det vel egentlig selvforklarende at nevroser får litt plass av og til

Er det noe mennesket er bra på så er det å utvikle overlevelsesmekanismer. Hvis det tok meg ti år å bli så j... flink på selvforsvar at jeg var nærmest utilnærmelig for alle, skal det ta ti år å avlæres igjen? Vel, hvis vi er heldige gir det oss førti år til bare rosa

Takk for påminnelsen, Emile

Jeg tror det er lurt å nyte alt så lenge det varer, jeg, ikke bare kjærligheten. Ikke fordi man skal krisemaksimere, men fordi det er deilig å nyte (trenger det være mer komplisert?), og fordi det meste er forgjengelig uansett. Man burde nyte koppen med te mens man drikker den, man burde nyte yndlingslåta når den er på, nyte middagen man spiser og nyte synet av en glad pode, smilet hans, den lyse latteren, nyte alt på helt banalt nivå fordi øyeblikkene bare flyr forbi og ikke kan fanges. Se oftere i album, men la minnene ligge igjen der når du lukker det. Se ut og lur litt på hvor universet faktisk stopper. Jeg leste et Illustrert vitenskap for litt siden som forklarte noe om hvor stort det må være bare ut fra det de vet i dag, og jeg måtte bare slutte å lese, man blir tullerusk i hodet av det Med det i minnet burde en stille glede som for eksempel en kuleis, en klem, et smil føles som en fest hver gang. Det er det som teller.

Så før jeg drukner helt i klisjéer skal jeg gå hen og gjøre om teorien til praksis, jeg skal hente meg en kopp grønn te og ha nedtelling til neste klem. Slenge en liten tanke til ferien vi skal på, og i dag skal jeg også sende noen tanker til en jeg vet har opplevd noe bra i det siste, og til dem som ikke har det. Orientere meg i dette landskapet, som heter å være, og sveve litt rundt der og kjenne på hvor jeg er hen. Tror jeg er ganske bra plassert. Det kjennes sånn.