Hva er det verste noen har sagt til deg.

[bebisss]

Herreguud, jeg har en prikk lik stemor. Hun ventet faktisk til jeg var 19 år med å si: Kom deg ut av MITT hus, jeg har aldri likt deg og faren din liker bare meg og barnet vårt. hun sa det i en beruset tilstand da..

Anonym poster: 6057579f2110fb29e38d286a886d9fc6

Herregud for noen kvalme stemødre dere har! Jeg ble faktiskt sint bare av å lese dette her. Jeg skulle gjerne dratt på døra dems å gitt en en saftig knoke

[AnonymBruker]

Tar denne anonym.

Jeg ble adoptert av min stefar da jeg var 1 år gammel (har aldri truffet min biologiske far som forlot min mor da hun ble gravid med meg). Ble tatt i mot med åpne armer hos mine nye besteforeldre, tanker og onkler og har aldri noensinne følt meg som noe annet enn et fullverdig medlem av familen, heller ikke etter at "ekte" barnebarn kom til verden. Har sett på han som min ordenltige far hele livet.

Selv om det er 25 år siden og jeg var rundt 20 år husker jeg ennå hvor vond (og ikke minst uventet) det var da nabokjærringa til besteforeldrene mine skulle forklare til noen gjester hvem jeg var: "Det er datteren til "Per", ja ikke den ordentlige datteren da."

Husker bestemor som sto ved siden av meg klemte meg i hånden og hvisket: "ikke hør på den tøvete kjærringa!".

Anonym poster: bafe2203d3f924308b8845a5c605eb12

[AnonymBruker]

Etter en krangel med foreldrene mine:

"Oppfører du deg sånn på skolen også? Ikke rart du blir mobbet og ikke har noen venner...!" (Mamma)

Etter en krangel med venninnen min (som jeg ikke har snakket med siden):

"Du er alltid så negativ, er ikke noe rart at ingen vil være med deg!"

Kjenner at jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg... :'(

Anonym poster: 3f6d28dd296b970c48682ddcaf69e325

[AnonymBruker]

Ajajaj

Anonymous poster hash: d61d2...dcd

[Gjest Belle âme]

"Ops såg deg ikkje, du er så lav!" Får lyst til å slå altså...Hold no for faen kjeft!

[AnonymBruker]

Moren min sa hun lurte på å kutte kontakten med meg, fordi jeg hadde fått kjæreste fra en annen kultur...

Anonymous poster hash: 1ba02...539

[bobler]

en gang sa mamma at jeg måtte ta ut søpla, har fortsatt mentale arr.

[AnonymBruker]

Uff her var det mye trist..

 

Jeg har blitt kalt latterlig, idiot og mye annet av en kynisk eks.. Hele barndommen/ungdomstiden fikk jeg høre av min bror at jeg var feit, stygg og ekkel osv.

 

Men det verste var samboeren jeg hadde tidligere som såret meg så enormt.

Han brukte den ene tingen mot meg som han visste jeg skammet meg så enormt over, kom med en veldig stygg kommentar og jeg ble helt satt ut. Spurte om han virkelig sank så lavt. Gren på badet i sikkert en time og så pakket jeg sakene mine.

Anonymous poster hash: 82af2...b0b

[AnonymBruker]

Hadde med meg ei venninne på hytta. Besteforeldrene mine bodde i nærheten, så de kom på besøk. Det første bestefar sier er "Neimen, se på hun da ***, hun er tynn, pen OG brunette. Skulle ønske hun var barnebarnet mitt". 

Hun er og var tynn, jeg er feit. Begge har brune øyne og brunt, langt hår. 

 

Det er ingen hemmelighet at bestefar hadde en forkjærlighet for brunetter. Bestemor var det før hun ble grå. Og de to gangene jeg hadde med meg tynne brunnetter, så måtte han kommentere det. Til (eller om) hun andre så sa han "Hvorfor kan du ikke være tynn og pen som ***? Ser du ikke hvor flott hun ser ut". Mens vi sto rett ved siden av hverandre midt på gulvet, med hele slekten rundt oss. 

 

Jeg hater han, har alltid hatet han. Søsknene mine kunne få godteri, men ikke jeg. De satt å spiste det foran meg, og om jeg fikk en bit av de, så ble jeg sendt på rommet som straff. Da søsteren min ble overvektig noen år senere, så tok de tilbake 5000kr som hun hadde fått i gave noen år tidligere (da hun var tynn). Jeg fikk aldri fine gaver fra de, kun billige bordbrikker som kostet 5kr fra nille (det sto på lappen under de), fikk det flere år på rad, til både jul og bursdag. Mens søsknene mine fikk store pengegaver, broren min fikk seg en skuter til og med!! Jeg har aldri fått en bursdagshilsen på telefonen fra de, selv om at jeg har bursdag dagen etter mamma! Allikevel så påsto de gang på gang at de "glemte" bursdagen min. Bestemor skrev ned alle bursdagene til alle barna i slekten i kalenderen, men min bursdag skrev de aldri ned. Det var bilder av alle barna i slekten, men ingen av meg. 

 

Den dagen han ble begravd, så ble jeg tvunget til å gå i begravelsen. Jeg spyttet bokstavelig talt ned i graven og gikk hele veien hjem i sinne (2 timer med bil, evighet å gå). Du kan si hva du vil, men jeg gir blanke faen i respekt. Den jævelen fortjener å brenne i helvetet.
Den dagen bestemor dør, så skal jeg ikke komme i begravelsen hennes heller. Har sagt ifra til foreldrene mine at de kan bare prøve seg å tvinge meg. Hun var voldelig mot meg da jeg var yngre, og lot bestefar mobbe meg. 

Det jeg har skrevet her, er ikke det verste de to møkkafolkene har gjort mot meg. 

 

Anonymous poster hash: c2761...0fb

[AnonymBruker]

Kom på noen få til. 

 

"Du er så stygg at du kommer aldri til å gifte deg". - av mamma.

"Jeg hater deg, kan du ikke bare drep deg selv " - av pappa

"Du er bare i veien!, gleder meg til du flytter" - mamma (var 5 år, pakket en liten koffert og satt ved enden av veien og gråt i regnet). 

 

til min daværende kjæreste "Hvorfor er du sammen med hun, kunne du ikke finne noen som er penere?" - av mamma

 

Til ei venninne "hvorfor er du venn med ***? Skjønner ikke hvorfor du vil være med hun, hun er jo taper, heng med meg i stedet" - søsteren min. De låste seg inn på rommet hennes og jeg fikke ikke komme inn. 

 

Ble kalt dum og ubrukelig av en lærer på barneskolen. Han viste frem prøven min for hele klassen, og brukte meg som et skrekkeksempel på hvor dum en person kan bli. 

Da klassen ble belønnet med potetgull i timen, for å ha gjort det bra på en prøve, så fikk ikke jeg. Jeg måtte sitte bakerst i timen å gjøre prøven om å om igjen (gangetabellen). Mens de andre koste seg med godteri og brettspill. 

Ble også dratt opp foran klassen i gymmen, (samme lærer) og ble vist frem som et eksempel på hva som skjer om du ikke trener (blir feit)

 

Det er ikke rart at jeg sliter med sosial angst den dag i dag. 

 

Anonymous poster hash: c2761...0fb

[AnonymBruker]

Unnskyld meg - men du som hjar skrevet innlegg 149 og 150 - du har jo vært utsatt for psykisk mishandling. Har ingen hjulpet deg? Dette høres jo helt forferdelig ut, og at du "bare" sliter med sosial angst forstår jeg ikke. Jeg hadde ikke taklet dette i hele tatt. Du høres veldig sterk ut. 

Anonymous poster hash: ff82d...be0

[dillyduzit]

 

 

Det er ikke rart at jeg sliter med sosial angst den dag i dag. 

 

Anonymous poster hash: c2761...0fb

 

 

.. Jeg syntes heller du skal se på det som en positiv ting. Du sliter med sosial angst, du kunne ha slitt med veldig mye mer annet. Blir helt sjokkert når jeg leser hvordan familien har behandlet deg. Håper at livet ditt ser lysere ut nå. 

[caline]

"Ops såg deg ikkje, du er så lav!" Får lyst til å slå altså...Hold no for faen kjeft!

Ahah åå, den har jeg fått høre hundre ganger sjæl! Sinnsykt originalt, ikke sant? "Så deg ikke hehe", nei så se deg bedre for....

[AnonymBruker]

Da jeg var liten, så slet jeg ganske mye med astma. Så jeg kunne veldig raskt bli sliten, og hadde litt problemer med å puste ordentlig. Dersom heile familien skulle ut på ett eller annet, eller vi gikk ein tur. Så kunne det noen ganger høres ut som jeg ble fryktelig  andpusten. Det tok faktisk ett par år før det endelig ble oppdaget at jeg slet med astma. Så familien min gikk jo nærmest automatisk ut ifra at jeg var i en helt elendig fysisk form. I tillegg var jeg nok litt for lubben, iallefall målt opp mot søsken – som var noen tynne streker til sammenligning.

 

Dermed meldte foreldrene min meg på litt forskjellige ting som for eksempel håndball eller svømming hos den nærmeste idrettsklubben. Jeg kom aldri noe særlig godt overens med de andre på laget, og trivdes ikke der. Dessuten var jeg aldri særlig flink i noen sport eller idrett, så jeg ble ikke akkurat en populær medspiller av å til stadighet miste ballen og sånn. Men selv etter at det ble klart at jeg hadde astma, så ble jeg fremdeles stemplet som "den lille feiting som var i veldig dårlig form". Selv i min nærmeste familie fortsatte dem med dette. Det var sikkert en så til de grader innarbeidet rutine, at det var ingen som tenkte noe særlig mer over dette.

 

I tillegg, så var det vanlig med litt lørdagsgodt hjemme hos oss. Det var kanskje en pose med potetgull eller noen sjokoladeplater som det var meningen at vi (barna) skulle delt helt likt på. I tillegg til en flaske brus da. Men søsknene mine påstod alltid at fordi jeg var så feit og i en elendig fysisk form, så burde jeg egentlig aldri spise noe som helst søtsaker eller godteri. Foreldrene mine sa seg faktisk enige i dette, og dermed slapp søsknene mine å dele med meg. Ettersom dem slapp å dele, så ble det litt mer godteri som bare skulle deles blant dem.

 

Jeg fikk aldri noen påske-egg eller noe, av samme grunn. Jeg hadde også en onkel som ikke hadde noen egne barn eller noe. Så han kom for å feire jul og nyttårsaften sammen med oss. Han var en del på reiser til Sverige og litt andre land i forbindelse med jobben, så han kjøpte ofte julegaver til oss der. Til barna (deriblant meg) så kjøpte han alltid sjokolade, smågodt eller andre søtsaker av forskjellig slag. Men søsknene mine konfiskerte disse julegavene som egentlig var ment til meg, fordi dem mente at jeg overhodet ikke hadde godt av å spise godteriet. Det nyttet aldri å klage til foreldrene våre, fordi dem aldri noen sinne sa seg enig med meg. I tillegg ble jeg jo selvfølgelig stemplet som en sladrehank hver eneste gang jeg prøvde å si ifra om noe..

 

Onkelen min fant jo ut av det der (etter en jul eller fire) så han sluttet simpelthen å kjøpe noen julegaver til meg. Men søsknene mine fikk jo selvfølgelig  søtsaker fra ham hver eneste jul og til bursdagene deres. Ikke gadd onkel å finne på noe som helst annet som julegaver til meg, heller. Så hver eneste jul måtte jeg sitte der og se på at mine søsken fikk masse godteri, som dem likte å spise rett foran meg bare for å minne meg på at dem fikk. Samtidig som jeg ikke fikk noe som helst.

      

Anonymous poster hash: 79ad4...03d

[AnonymBruker]

Da jeg var liten, så slet jeg ganske mye med astma. Så jeg kunne veldig raskt bli sliten, og hadde litt problemer med å puste ordentlig. Dersom heile familien skulle ut på ett eller annet, eller vi gikk ein tur. Så kunne det noen ganger høres ut som jeg ble fryktelig andpusten. Det tok faktisk ett par år før det endelig ble oppdaget at jeg slet med astma. Så familien min gikk jo nærmest automatisk ut ifra at jeg var i en helt elendig fysisk form. I tillegg var jeg nok litt for lubben, iallefall målt opp mot søsken – som var noen tynne streker til sammenligning.

Dermed meldte foreldrene min meg på litt forskjellige ting som for eksempel håndball eller svømming hos den nærmeste idrettsklubben. Jeg kom aldri noe særlig godt overens med de andre på laget, og trivdes ikke der. Dessuten var jeg aldri særlig flink i noen sport eller idrett, så jeg ble ikke akkurat en populær medspiller av å til stadighet miste ballen og sånn. Men selv etter at det ble klart at jeg hadde astma, så ble jeg fremdeles stemplet som "den lille feiting som var i veldig dårlig form". Selv i min nærmeste familie fortsatte dem med dette. Det var sikkert en så til de grader innarbeidet rutine, at det var ingen som tenkte noe særlig mer over dette.

I tillegg, så var det vanlig med litt lørdagsgodt hjemme hos oss. Det var kanskje en pose med potetgull eller noen sjokoladeplater som det var meningen at vi (barna) skulle delt helt likt på. I tillegg til en flaske brus da. Men søsknene mine påstod alltid at fordi jeg var så feit og i en elendig fysisk form, så burde jeg egentlig aldri spise noe som helst søtsaker eller godteri. Foreldrene mine sa seg faktisk enige i dette, og dermed slapp søsknene mine å dele med meg. Ettersom dem slapp å dele, så ble det litt mer godteri som bare skulle deles blant dem.

Jeg fikk aldri noen påske-egg eller noe, av samme grunn. Jeg hadde også en onkel som ikke hadde noen egne barn eller noe. Så han kom for å feire jul og nyttårsaften sammen med oss. Han var en del på reiser til Sverige og litt andre land i forbindelse med jobben, så han kjøpte ofte julegaver til oss der. Til barna (deriblant meg) så kjøpte han alltid sjokolade, smågodt eller andre søtsaker av forskjellig slag. Men søsknene mine konfiskerte disse julegavene som egentlig var ment til meg, fordi dem mente at jeg overhodet ikke hadde godt av å spise godteriet. Det nyttet aldri å klage til foreldrene våre, fordi dem aldri noen sinne sa seg enig med meg. I tillegg ble jeg jo selvfølgelig stemplet som en sladrehank hver eneste gang jeg prøvde å si ifra om noe..

Onkelen min fant jo ut av det der (etter en jul eller fire) så han sluttet simpelthen å kjøpe noen julegaver til meg. Men søsknene mine fikk jo selvfølgelig søtsaker fra ham hver eneste jul og til bursdagene deres. Ikke gadd onkel å finne på noe som helst annet som julegaver til meg, heller. Så hver eneste jul måtte jeg sitte der og se på at mine søsken fikk masse godteri, som dem likte å spise rett foran meg bare for å minne meg på at dem fikk. Samtidig som jeg ikke fikk noe som helst.

Anonymous poster hash: 79ad4...03d

Seriøst?? Fy søren!

Anonymous poster hash: 02438...5bb

[Gjest Belle âme]

Ahah åå, den har jeg fått høre hundre ganger sjæl! Sinnsykt originalt, ikke sant? "Så deg ikke hehe", nei så se deg bedre for....

Ja, klikker for meg snart altså... Eller:"No burde eg passe meg! Du hopper vel opp og biter meg i leggen!" *Ler som ein retarda sel*...

[Brimi]

Fy flate, for noen drittsekker dere har hatt i livet deres.

Har nok fortrengt, men mener å huske at noen har sagt noe. Bare ikke hva.

[AnonymBruker]

Eksen, etter at jeg gjorde det slutt etter sju års samboerskap: "Ole (sønnen som jeg var stepappa til fra han var 4-5 til han var 12) ønsker ikke å ha noe videre kontakt med deg". 

 

Hun sa det for å såre mest mulig, og jeg visste jo at det bare var derfor, så det var skivebom fra hennes side.

I tillegg snakket jeg med han omtrent daglig på chat i tiden etter bruddet, og har fortsatt kontakt uten at moren vet det. 

Anonymous poster hash: e6484...f09

[TinaEmilie98]

Moren min sier til meg hele tiden at jeg er for tjukk... For tjukk til å kle meg som jeg gjør, for tjukk til å være på stranda, for tjukk til å ha så kjekk kjæreste (selvom han faktisk elsker at jeg er kraftig, for tjukk til å spise is eller drikke brus i offentligheten, for tjukk til å ta karuseller... Det finnes ikke grenser for hva ho kan finne på å si at jeg er for tjukk til!

Før såra det veldig, men har lært å leve med det, og lært meg å være fornøyd med meg selv, så nå bryr det meg ikke lenger!