For sant til å være godt

[O'hara]

Vel, om man er bekymret under graviditeten, så kan jeg fortelle at man blir ikke noe mindre bekymret når de kommer ut... Tanker som: spiser de nok? Har jeg nok melk? Puster h*n? Hva var den lyden? Har h*n det bra? Pass hodet!

Ja, mange slike små tanker...

Men nå har jo ikke jeg vært utfor det du har da.

Jeg vil tro at alt er i den skjønneste orden, og vil og si at dine tanker om deg selv som hysterisk er totalt bortkastet. Jeg vil tro at enhver som har mistet vil være nervøs for om det går bra neste gang. Helt normalt

[Vera Vinge]

Vel, om man er bekymret under graviditeten, så kan jeg fortelle at man blir ikke noe mindre bekymret når de kommer ut... Tanker som: spiser de nok? Har jeg nok melk? Puster h*n? Hva var den lyden? Har h*n det bra? Pass hodet!

Ja, mange slike små tanker...

Men nå har jo ikke jeg vært utfor det du har da.

Jeg vil tro at alt er i den skjønneste orden, og vil og si at dine tanker om deg selv som hysterisk er totalt bortkastet. Jeg vil tro at enhver som har mistet vil være nervøs for om det går bra neste gang. Helt normalt

Hehe, jeg ser absolutt at dette bare er starten på alle bekymringer. Så jeg må vel bare forberede meg på mitt nye jeg. Men jeg tenker nå at bekymring også har sin funksjon, spesielt når barnet er kommet til verden, at vi er ment å skulle bekymre oss av en grunn. Men innen rimelighetens grenser, selvsagt. Det står for meg som at gravide og nybakte mødre i dag opplever en rekke krav om alt man skal gjøre riktig, og det er vel en kunst å klare å skjerme seg fra det også, å la det bare være andres tanker, og heller skape sin egen standard for hva som er godt nok.

Angående engstelsen min, har det mange dager gått helt fint. En hel uke var jeg nesten ikke engstelig, men den ble som sagt utløst av en ugrei hendelse jeg ble involvert i. Ble liksom minnet om den sårbarheten jeg går og kjenner på, selv om jeg vet at man kan falle og slå seg osv. uten at det er sannsynlig at fosteret tar skade.

Uansett, jeg har vært hos legen og fått vite resultatene fra første hcg-prøve. For de som er inne i dette og muligens interessert, var den på 7000 ml da jeg var 6+2, noe som regnes som godt innenfor normalt etter hva jeg forstår. Legen sa at det var bra høyt, og at det var lite sannsynlig at blødningene mine er knyttet til fosterdød. At tallet burde ha vært lavere om noe alvorlig hadde skjedd i tilknytning til blødningene for to uker siden. Men hun kunne jo ikke si noe sikkert, og det viktige er om tallet stiger. Det er en liten sjanse for at de har fått siste prøvesvar i dag, men mest sannsynlig må jeg vente til mandag.

Men jeg føler meg roligere av første prøvesvar hvertfall. Jeg stusser stadig på at jeg er i bedre form enn ved forrige graviditet (selv om jeg såklart er mer sliten enn normalt), men jeg får vel bare innse at svangerskap kan fortone seg ulikt hos samme person. Venninnen min som er kommet en uke lenger, har vært totalslakt i nesten to uker nå, så jeg går liksom og venter på at jeg også skal havne der. Men foreløpig får jeg bare nyte å slippe, selv om jeg i blant skulle ønske meg litt mer kvalme så jeg kunne ha et godt mål på at ting var som det skulle. Men er alt bra på mandag, skal jeg uansett slappe mer av - jeg lover.

Siden det er fredag, drikker jeg kaffe og håper energien varer til ettermiddagen så jeg orker å trene etter jobb. Jeg drikker normalt veldig lite kaffe, så koffein er utrolig effektivt på meg. Jeg hadde egentlig planer om å trene kl 6 i dag tidlig, men det orket jeg ikke. Jeg er veldig trøtt om kvelden, og sovnet på sofaen i går kveld. Men når jeg skal legge meg i senga, begynner jeg å tenke på alt mulig rart - jobb, graviditet, fremtiden osv, så jeg sliter med å få sove. Våkner også tidlig uten å få helt god søvn igjen. Sånn sett burde jeg bare ha stått opp og trent, men siden kroppen ikke var helt med, utsatte jeg det.

Jeg er opptatt av å trene ca. som før siden formen tillater det, med noen justeringer (trener ikke intervaller nå f.eks), for jeg merker det veldig godt på energien. Jeg er mye mer pigg i timene etterpå, og det gjør meg i grunnen bedre enn å sløve på sofaen, noe jeg blir skikkelig lei av.

[O'hara]

Høres ut som om det kommer til å gå helt fint

Og som du sier, enhver graviditet er individuell, og selv de som har gått gjennom flere graviditeter sier at de har vært ulike. Noen blir trøtte, andre ikke, noen får halsbrann, andre ikke, noen kaster opp, andre ikke, det finnes ingen fasit! Så, de som forteller deg "fasiten" skal du bare lukke ørene for, for det finnes ikke.

Godt du føler deg så bra som du gjør!

Håper du slipper unna tretthet og kvalme

Ha en skikkelig flott helg!

[onyx]

Håper andre prøvesvar fjerner engstelsen helt da.

Og tren mens du orker! Før du vet ordet av det så er formen kanskje så dårlig at det ikke går og da angrer man litt på det man ikke gadd/orket før... Treningsformen var forøvrig min første indikasjon på at noe muffens. Jeg ventet ikke mensen på mange dager, men trening var skikkelig tungt og kroppen var så treeeeeg. Jogget innom apoteket på veien hjem fra en treningsrunde, dvs gikk for jeg orket ikke jogge og kjøpte test. Trengte ikke engang morgenurin for å få en positiv test. Samme opplegget hadde jeg første gang, trodde jeg hadde fått influensa før jeg testet etter en vag inskytelse.

[Vera Vinge]

Høres ut som om det kommer til å gå helt fint

Og som du sier, enhver graviditet er individuell, og selv de som har gått gjennom flere graviditeter sier at de har vært ulike. Noen blir trøtte, andre ikke, noen får halsbrann, andre ikke, noen kaster opp, andre ikke, det finnes ingen fasit! Så, de som forteller deg "fasiten" skal du bare lukke ørene for, for det finnes ikke.

Godt du føler deg så bra som du gjør!

Håper du slipper unna tretthet og kvalme

Ha en skikkelig flott helg!

Ja, jeg innser at man ikke kan bekymre seg for mye om symptomer når graviditeter er så forskjellige. Jeg klarer utrolig nok også å innse at jeg bør være takknemlig for at jeg ikke må avspasere hver morgen for å klare meg gjennom dagen, som min venninne gjør, uten at jeg trenger å være mindre gravid av den grunn (ja, jeg har sagt at hun bør diskutere sykemelding med legen sin når hun er så dårlig).

Jeg håper også jeg slipper unna kvalmen, men jeg er fullstendig forberedt på at den kan komme. Er bare småkvalm innimellom, men ikke noe å snakke om. Trøtt er jeg derimot, noe som gjør meg glemsk og kortluntet, men det går. Ingen tanker om å ikke klare arbeidshverdagen, selv om den fortsatt er rimelig hektisk, mao. Men jeg ser også at jeg bruker såpass mye energi på jobb at jeg blir noe utkjørt kveldstid, men det er greit nok. Så lenge jeg ikke gråter av utslitthet skal jeg ikke klage.

Ønsker deg en god helg med vesla også.

Håper andre prøvesvar fjerner engstelsen helt da.

Og tren mens du orker! Før du vet ordet av det så er formen kanskje så dårlig at det ikke går og da angrer man litt på det man ikke gadd/orket før... Treningsformen var forøvrig min første indikasjon på at noe muffens. Jeg ventet ikke mensen på mange dager, men trening var skikkelig tungt og kroppen var så treeeeeg. Jogget innom apoteket på veien hjem fra en treningsrunde, dvs gikk for jeg orket ikke jogge og kjøpte test. Trengte ikke engang morgenurin for å få en positiv test. Samme opplegget hadde jeg første gang, trodde jeg hadde fått influensa før jeg testet etter en vag inskytelse.

Ja, jeg er forberedt på at formen kan bli sjaber selv om det er utholdelig nå. Var akkurat på spinning, og selv om pulsen skyter i været av ingenting, er det godt å få trent. Nå står det hjemmelaget pizza på planen.

Jeg husker jeg forrige gang fikk mine første mistanker av en puls som skjøt i været da jeg var ute og løp. Ble kjempekvalm i en bakke, og fikk følelsen av at jeg hadde presset meg for mye, noe som var rart da det var en fast løperunde jeg pleier å ha god kontroll på når det gjelder å fordele kreftene. Fikk da også krampe i leggen, noe jeg aldri har hatt før. Denne gangen kom første mistanke av tilløp til urinveisinfeksjon etter en natt med kalde føtter. Litt morsomt å tenke tilbake på.

[Vera Vinge]

Akkurat nå er jeg mest fornøyd med å ha fått mannen hekta på "Twin peaks".

[Gjest Willie]

Vi begynte også å se Twin Peaks, men jeg er litt avventende enda. Må vel prøve noen flere episoder før jeg bestemmer meg for hva jeg synes. Greit med litt avveksling fra de sedvanlige seriene da.

[Vera Vinge]

Jeg er ikke så mye innom her for tiden. Det er nok en kombinasjon av at jeg er ganske trøtt og at det er mye som må gjøres før jul. Vi hadde massivt besøk i helga, og hele gikk med til handling, matlaging og oppvarting. Veldig hyggelig, men jeg følte meg som en pensjonist da jeg var helt utladet i går. En rar følelse å måtte hente seg inn etter begivenheter.

Men i dag er formen bedre. Jeg har også innsett at jeg ikke trenger å legge like mye i de hjemmelagde gavene som jeg pleier, Kravene må senkes både på jobb og privat. Apropos jobb, så gleder jeg meg noe veldig til jeg kan fortelle at jeg er gravid, så folk ikke tror jeg holder meg mest mulig unna nye oppgaver av ren og skjær latskap. Jeg går litt på autopilot for tiden, selv om formen sammenlignet med mange andre nok er forholdsvis god.

Jeg må egentlig hoppe i dusjen etter trening før jeg fryser i hjel, men tenkte bare også å nevnte at jeg endelig fikk resultater på siste blodprøve fra legen. Jeg skjønner ingenting av de der hormonmålingene, siden alle tabeller på nettet viser forskjellig, men legesekretæren sa at det var en grei stigning ("grei" - hva betyr nå det da?). Regner med de ville kalt meg inn til time og evt. viderehenvist til ultralyd hvis det var noe alarmerende. Så nå skal jeg ta jul om noen dager og slappe mest mulig av. Det blir hvertfall ingen privat ultralyd, fordi legestyr bare gjør meg mer nervøs. Jeg klarer meg faktisk bedre med engstelsen når jeg ikke tenker på det (noe jeg fort gjør om jeg skal vente på en legetime, prøveresultater eller hva).

[Vera Vinge]

Og Willie; jeg var også litt avvente overfor "Twin peaks" i starten, men etter de første episoden ble jeg ordentlig fenget. Så nå må jeg bare få tak i sesong 2...

[Vera Vinge]

Og så er jeg veldig fortsint for tiden, noe mannen kan skrive under på. Det er ikke helt bra, men det er som om jeg i blant blir rammet av en blindt raseri, stort sett utløst av bagateller. Som at mobilen min er treig og jeg bruker ti minutter på å skrive en melding. Akkurat det har irritert meg lenge, men jeg har før nå aldri seriøst vurdert å kaste mobilen i veggen eller ut av vinduet i protest. I stad, da jeg ikke fant korkene til vannflaskene vi skulle ha med på trening, selv om jeg visste at de lå i skapet, klarte jeg på mystisk vis å knuse en karaffel... Til mitt forsvar var den av veldig tynt glass, så den må ha bukket under av at jeg satte den vel hardt ned i kjøkkenbenken i frustrasjon, men likevel.

Så jeg ser at det ikke er bra. Det er ingen andre enn min nærmeste familie som vil tro meg, men jeg har et temperament. Jeg har fått høre av mange at jeg framstår som alltid rolig og i kontroll, men jeg har egentlig en veldig lav frustrasjonsterskel når ting ikke går min vei. Jeg klarer å tenke lurt om en del større ting, men i blant, når det gjelder helt hverdagslige ting, går det en kule varmt. Jeg aksepterer det forsåvidt som en del av meg, og temperamentet har roet seg med årene, men sånn som det er nå kan det ikke være lenge. Mannen går ikke inn i konflikt når jeg blir fort irritert på ham nå, men det blir slitsomt for ham å skulle være så forståelsesfull når jeg i blant kan være så urimelig (for jeg merker godt når det er hormonene som snakker og når jeg "egentlig" er opprørt). Heldigvis er jeg kortsint, og kan spøke med det i neste øyeblikk, men det er noe som nok er litt uvant for oss begge, selv om det meste av frustrasjonen er rettet mot ting som ikke virker og sånt, ikke primært mannen.

[Gjest Willie]

Jeg lærte meg å si: Nå er jeg hormonell, la meg i fred. Da viste mannen at han skulle tie stille og jeg fikk brumme i fred. Går fortere over når man ikke har noen å kjefte på

[Vera Vinge]

Jeg lærte meg å si: Nå er jeg hormonell, la meg i fred. Da viste mannen at han skulle tie stille og jeg fikk brumme i fred. Går fortere over når man ikke har noen å kjefte på

Hehe, jeg burde kanskje ta det til meg. Jeg tenker nok litt sånn at han forstår, og det vet jeg også at han gjør, at også han klarer å skille mellom hormoner og "meg". Men likevel, det kan være fint for ham at han skjønner at jeg ser det selv i øyeblikket.

[onyx]

Jeg følte meg egentlig aldri hormonell nok til å bruke graviditeten for unskyldning for slett humør før de siste ukene. Da var til gjengjeld humøret så dårlig at jeg faktisk ikke trivdes med meg selv engang! Men greit nok, kjempestor, full av hormoner og irritert over alt jeg ikke orket av rent banale gjøremål så var det vel ikke rart jeg var grinete. Stakkars mannen...

[onyx]

Her blir heller ikke julegavene så gjenomtenkt som før, men jeg regner med folk skjønner det. Å gå på julehandel med babyer i vogn er ikke så moro. Trangt i butikkene fra før og med alle folkene i tillegg... nei, gav opp det prosjektet ganske fort. Jentene har kjøpte julegave til pappaen. Det ble hørselsvern. Regner med han ser humoren i det.

[O'hara]

Jeg var faktisk ikke hormonell i det hele tatt jeg... Det var deilig

Men, det var ikke det jeg skulle komme innom for å si, men ønske deg en super jul! Tenk, neste jul er dere 3!

[Mari12]

Gjennomtenkte julegaver er når man gir penger til veldedige formål. Hos SOS-barnebyer kan du kjøpe julegavekort http://www.sos-gavekort.com/

Jeg kjøpte et til bestemor og besta, de ble kjempe glade:)

[Vera Vinge]

Jeg følte meg egentlig aldri hormonell nok til å bruke graviditeten for unskyldning for slett humør før de siste ukene. Da var til gjengjeld humøret så dårlig at jeg faktisk ikke trivdes med meg selv engang! Men greit nok, kjempestor, full av hormoner og irritert over alt jeg ikke orket av rent banale gjøremål så var det vel ikke rart jeg var grinete. Stakkars mannen...

Hehe, vi får vel ha litt medfølelse med disse menna også, selv om det er vi som gjør hovedjobben. Håper at temperamentet roer seg litt for min del når jeg forhåpentligvis blir mindre trøtt om noen uker, men ser at det fort kan komme tilbake på slutten, ja.

Her blir heller ikke julegavene så gjenomtenkt som før, men jeg regner med folk skjønner det. Å gå på julehandel med babyer i vogn er ikke så moro. Trangt i butikkene fra før og med alle folkene i tillegg... nei, gav opp det prosjektet ganske fort. Jentene har kjøpte julegave til pappaen. Det ble hørselsvern. Regner med han ser humoren i det.

Hehe, morsom gave. Jeg tror også folk forstår at man har mindre overskudd til å bruke masse research til å finne den perfekte julegave når man har småbarn/er gravid m.m.

Jeg var faktisk ikke hormonell i det hele tatt jeg... Det var deilig

Men, det var ikke det jeg skulle komme innom for å si, men ønske deg en super jul! Tenk, neste jul er dere 3!

Ja, det er rart å tenke på, men veldig fint når jeg tør å tillate meg å tenke på det. Vi fortalte nyheten til mannens foreldre og søsken, samt min far i går. De ble alle veldig glade. Mens pappa ville ta hensyn og ikke juble alt for min, siden jeg fortalte at jeg fortsatt sliter med litt engstelse ift. å glede meg alt for mye, ville svigers skåle og lage fest. Alle ble mao. begeistra, som forventet. Og det var fint å få sagt det svigerfamilien spesielt fordi vi er mye her i jula, og det er greit å slippe å late som alt er normalt når man ikke er i helt tipp-topp form (selv om jeg ikke har det alt for ille, altså, men jeg er jo noe redusert sammenlignet med vanlig).

Håper dere også får en kjempefin jul med nytt familiemedlem i hus.

Gjennomtenkte julegaver er når man gir penger til veldedige formål. Hos SOS-barnebyer kan du kjøpe julegavekort http://www.sos-gavekort.com/

Jeg kjøpte et til bestemor og besta, de ble kjempe glade:)

Jeg har kjøpt slike gaver tidligere, men det ble ikke noe i år. Og så mener jeg at, selv om det er gode tips, at det også fins andre gaver med mening (man trenger mao. ikke å være en kynisk materialist selv om man gir fysiske gaver), og at det fins andre måter å gi på også, om man ikke havner på dette som julegave.

Vel, nå har jeg en GPS å sette meg inn i, så det er bare å sette i gang og jobbe. Jeg ga også mannen mobiltelefon til jul, ettersom den han har er veldig gammel og helt udugelig (han er nemlig overhodet ikke opptatt av dingser, så han bruker slike ting til de virkelig ikke virker lenger), og en del av gaven var hjelp til å sette seg inn i den.

Endret 25. desember 2010 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Da er det rykk tilbake til start. Så lite aktiv som jeg har vært på KG de siste månedene, er det litt kjedelig at jeg får følelsen av at jeg bare stikker innom når jeg vil klage. Men nå har det seg sånn at jeg har opplevd et ny spontanabort, nesten 9 uker på vei. Det verste er at engstelsen og uroen jeg har hatt, forsåvidt har vært berettiget, siden fosteret også denne gangen har vært dødt en stund. Et par-tre uker kanskje. Denne gangen fortsatte imidlertid morkaken (antar jeg det er) å produsere hormoner på en annen måte enn forrige gang, så jeg har slått meg feilaktig til ro med at jeg har følt meg like gravid som før.

Men jeg fikk en dårlig følelse i går etter å ha hatt noen veldig små blødninger et par dager. Følte meg litt overengstelig som vurderte å ringe legen, og tenkte at jeg sikkert ville bli bedt om å vente og se det an noen dager fordi det var så lite og jeg ikke hadde andre symptomer. Men jeg bestilte meg en privat ultralydtime i stedet, og fikk da konstatert i dag tidlig at det ikke var liv.

Det var veldig trist forrige gang, men denne gangen er jeg mer oppgitt og sint, samtidig som jeg selvsagt er veldig lei meg. Og igjen, kunne ikke dette kommet for en dag tidligere framfor at man går og overbeviser seg selv om å ikke være engstelig, samtidig som fosteret faktisk ikke lever lenger? Det er også rart å tenke på at jeg hadde hormonprøver som visstnok var helt fine for et par uker siden.

Uansett, jeg var samtidig heldig oppi alt, og ble sendt raskt til sykehus. Der var de enige i at det ikke var vits i å prøve medisinsk uttømming av fosterrester, siden to runder av slike tablettkurer ikke virket overhodet forrige gang. Derfor fikk jeg utskrapning i dag, etter noen timer med venting. Det er hvertfall noe, siden noe av det vanskelige forrige gang var at jeg måtte gå så lenge fra jeg skjønte at det hadde gått galt, til jeg ble ferdig med det kroppslige. Denne gangen har vært preget av en effektivitet som tross alt har vært god.

Nå gjenstår det å komme seg over det jeg nå såvidt hadde begynt å glede meg over, og som vi hadde fortalt nærmeste familie og noen få venner om. På den ene siden føles det merkelig nok litt godt at jeg denne gangen (i motsetning til forrige gang) klarte å glede meg litt over graviditeten så lenge det varte. At jeg ikke enda en gang var hun kjipe som alltid skal ta sine forholdsregler, men at jeg klarte å være glad også. Den gryende gleden gjør ikke sorgen jeg kjenner nå, verre.

Det som blir den virkelige utfordringen, er å tro på at jeg noen gang kan klare å bli ordentlig gravid. Nå ser jeg for meg å treffe de samme menneskene på sykehuset igjen om noen måneder. Legen der mente at det nå ikke var grunn til å tro at dette skyldes noe annet enn tilfeldigheter, og det kan godt stemme, men det er vanskelig å tro når to fostre stopper i utvikling rett etter hverandre. Forrige gang hadde jeg i det minste trøsten i at det sikkert var noe galt med fosteret, og at det var naturens måte å ordne opp på. Dette klarer jeg ikke i like stor grad å tenke nå.

Huff, for en kjip romjul.

[Chica]

[Bustetroll]

Sender deg en stor klem og varme tanker.