For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Ellers har jeg hatt en fin helg, men det ble to sene kvelder, så jeg følte meg litt zoombie på jobb i dag. Veldig lurt mtp. at jeg gjerne skulle ha sovet mer i helga etter litt for mye stress og for lite søvn i forrige uke. Jeg tror Herr V begynte å lure på om jeg har blitt gravid allerede, da jeg nesten sovna i sofaen hos moren min i går. Men akkurat det er lite sannsynlig, altså, selv om det er en teoretisk mulighet.

Uansett, har hatt noen fine høstløpeturer i det siste, inkludert i går. Og jeg som vanligvis løper på grusvei, fikk øynene opp for å løpe på sti i ulendt terreng. Det beste av alt var kanskje at jeg løp sammen med mannen. Jeg er nemlig litt sær der, og vi pleier å løpe hver vår vei når vi er ute og løper sammen. Jada, det er dama som blir stressa av å løpe med folk som er bedre trent enn henne selv. Men jeg har faktisk så sære tendenser, at jeg ikke liker at andre må vente. Så foretrekker egentlig å løpe alene, og noen ganger sammen med en venninne jeg løper og prater med. Hvertfall, er det litt fint når jeg klarer å slippe sånne konkurransegreier med mannen (vi konkurrerer i grunnen om det meste, inkl. på områder hvor jeg åpenbart er underlegen pga. kjønn), og at vi da kan ha en fin kombinert trenings- og naturopplevelse sammen.

[Vera Vinge]

Men nå må jeg snart slutte å se på tv2-nyhetene. Hvis jeg ser flere gråtkvalte eldre i beste sendetid, og tv2 som skryter enda en gang av hva de har "avdekket", får jeg fnatt. Jeg syns selvfølgelig, som alle andre, at det er trist å se eldre folk som burde hatt sykehjemsplass stå i kø. Men jeg orker ikke mer zooming for å fange den ene blodige tåren etter den andre.

I tillegg tenker jeg at det er lett å skylde på kommunen, og be om mer øremerking. En pårørende lurer også på hvorfor man klarer å få full barnehagedekning, men ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om at alle eldre må få sykehjemsplass på dagen. Svaret er vel at det er veldig mye dyrere med sykehjemsplasser enn barnehageplasser. Det man i det også sier, er at man hele tiden må ha tomme sykehjemssenger, sånn at man har en beredsskap for alle som ønsker seg sykehjemsplass til en hver tid. Jeg tenker flere ting. a) Hvorfor virker det som mange venter til det nesten er for sent før de søker? Burde f.eks. pårørende eller fastleger ta et større ansvar for dette tidligere? b) Jeg tenker at det bør finnes noen korttids akuttplasser, fordi noen alltid vil havne i den situasjonen at de må ha en plass fort. Men jeg mener likevel at når man må stå på venteliste for det meste i helsevesenet, syns jeg ikke det er urimelig at man i en del tilfeller må vente noen uker på en sykehjemsplass. En annen sak er selvsagt hvis det blir veldig lang tid med en eldre som forverrer seg raskt (men hvis forverringen skjer veldig fort, er det kanskje en sak for helsevesenet uansett, enten somatikk eller psykiatri?).

Jeg regner med at en del er uenig med meg i det over, men jeg er lei av mye av klagingen på velferdsstaten. Det er selvfølgelig mange ting som ikke er godt nok. Men sånn helt generelt, syns jeg mange har i overkant store forventninger til "Staten". Man bør ikke bli så passive av å ha det så godt, at man nærmest forventer at noen utenfra skal komme og kartlegge egne behov uten at en selv eller pårørende har bedt om hjelp, eller at det skal stå noen parat for å ordne opp i alle livets problemer. (Her inkluderer jeg selvsagt ikke de som er alvorlig psykisk syke eller demente f.eks, som ikke har noe oppegående nettverk rundt seg.)

For øvrig ser jeg nesten alltid på nyhetene på nrk kl 19, hvis jeg er hjemme da, så tv2-nyhetene blir stort sett kl 21. 19-nyhetene på nrk syns jeg nemlig har blitt veldig gode.

[Vera Vinge]

For øvrig, når jeg først er i gang med å irritere meg over media. Han Ronny i P3-morgen, når skal han slutte å gjenta og le av sine egne vitser? Jeg og Herr V begynte av alle ting å småkrangle om humor en dag. Jeg syns nemlig den godeste Ronny (i likhet med Torkil Risan, tidligere programleder i P3-morgen) er fullstendig umorsom. Live derimot (og Siri Kristiansen), ler jeg godt av. Men der måtte mannen min protestere. Han ble nesten irritert av at jeg syns Live er morsom, mens jeg syns han er helt dust som kan le av Ronny. Men det verste er egentlig at han egentlig ikke syns Ronny er så morsom, det handler mer om at han har en så jovial dialekt, og at han da kan tillate seg det meste.

Til slutt måtte jeg bare nedlegge veto mot å snakke mer om temaet, fordi jeg ble litt sur. Kritisere humoren min, liksom.

Og så kan man lure på hvorfor man a) ikke bare skifter kanal når man irriterer seg og b) hvorfor jeg ikke hører på mer seriøse saker på morgenkvisten. Men det er fordi jeg vil ha noe useriøst i bakgrunnen når jeg skravler med en kollega i bilen på vei til jobb og fordi jeg hører de fleste nyhetene før jeg drar hjemmefra (jeg våkner nemlig til P1 og har Alltid nyheter på badet).

[O'hara]

Jeg er enig med deg jeg.. Synes det er alt for mange som forventer at AS Norge aka Staten skal fikse opp i alt av problemer slik at vi selv kan lene oss tilbake og bare kreve... Liker ikke utviklingen

(Og det er her mine forhåndsdømminger kommer inn, en stor andel av disse "kreverne" er ufaglærte FrP'ere.)

Ja, hvorfor er det så ille å bli kritisert for humoren sin? Jeg lurer litt på akkurat det, for jeg blir også snurt om noen synes jeg har dårlig humor...

Og jeg merker at jeg synes mannen er innmari dum om han flirer av noe jeg synes er himla teit...

Håper alt står bra til!!

[Vera Vinge]

Jeg er enig med deg jeg.. Synes det er alt for mange som forventer at AS Norge aka Staten skal fikse opp i alt av problemer slik at vi selv kan lene oss tilbake og bare kreve... Liker ikke utviklingen

(Og det er her mine forhåndsdømminger kommer inn, en stor andel av disse "kreverne" er ufaglærte FrP'ere.)

Nei, det er noe farlig passiviserende ved det. Jeg tror vi mennesker har det best med oss selv hvis vi i utgangspunktet tar ansvar for oss selv (altså at vi har den mentaliteten), men at vi selvsagt skal be om hjelp hvis man har spesielle behov.

Jeg merker at jeg nok gradvis har blitt beveget meg mer mot høyre med årene, ideologisk sett. Dvs. jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å stemme noe annet enn Ap med det første, men jeg tar meg stadig i å ha noe mer sympati med visse Høyre-meninger. Samtidig er jeg helt for at vi skal ha det trygge sosiale nettverket vi har i Norge og jeg er imot mye privatisering, men jeg ser at en del venstreorienterte partier kunne hatt litt å vinne på å ikke tenke at det offentlige skal løse alle innbyggernes problemer.

Og så tenker jeg jo, som deg, at en del av Frps holdninger blir en merkelig blanding av at staten skal ordne opp, men at man samtidig ikke skal belastes for dette sikkerhetsnettet. (Og så har jeg en meget "interessant" skikkelse på jobb som i fullt alvor og mer stor intensitet mener at vi nå bare må bruke oljepengene mens vi har dem, at dette er et forferdelig land å bo i, at alle sykehuskøer burde raderes bort samtidig som vi burde halvere skatter - nei, jeg kunne fortsatt i det uendelig om det der, men jeg vil bare si at denne personen på ingen måte er representativ for kollegaene på min arbeidsplass Men det er ærlig talt en grunn til at jeg har valgt meg et fast spiseområde langt borte fra vedkommende i lunsjen, så jeg ikke skal bli fristet til å la blodtrykket stige og sette i gang med en stor diskusjon. Sånn syting sliter jeg nemlig med å forholde meg til å lunsjen/pustepausen - jeg blir nemlig helt oppgitt av så negative folk, hvertfall når det aldri er noe positivt.)

Ja, hvorfor er det så ille å bli kritisert for humoren sin? Jeg lurer litt på akkurat det, for jeg blir også snurt om noen synes jeg har dårlig humor...

Og jeg merker at jeg synes mannen er innmari dum om han flirer av noe jeg synes er himla teit...

Generelt, å få høre at man har dårlig smak, liker vel ingen.

Og så syns jeg det er helt greit å sitte og le av noe andre ikke syns er morsomt, men jeg syns det er kjedelig å bli direkte konfrontert med at man har dårlig humor, hvertfall når det nesten blir litt anklagende.

[Vera Vinge]

Og så må jeg nesten unnskylde mine to litt surmagede innlegg fra forrige uke. Jeg innser at jeg var pms-trollet fra helvete.

Jeg var nemlig hormonell som aldri før, faktisk så ille at jeg begynte å lure på om jeg faktisk var gravid, siden det lignet litt på symptomene jeg hadde da jeg var gravid. Men jeg ble advart av legen om at jeg kom til å få en rar menstruasjon når jeg fikk den tilbake etter spontanaborten. Så det var nok det som gjorde utslaget. Jeg pleier nemlig aldri å være spesielt plaget av pms, så det var et lite sjokk for meg å få så kort lunte, så ømme pupper og være så trøtt (jeg merker at jeg vanligvis får litt økt søvnbehov før menstruasjon).

Det hadde vært et lite under om jeg hadde klart å bli gravid forrige måned, både fordi vi ikke hadde gått inn for det siden vi ble anbefalt å vente en syklus og fordi mannen var bortreist rundt eggløsning. Jeg tror også jeg hadde blitt litt for bekymret for en ny spontanabort også, siden de sier at det kan være noe høyere risiko for det hvis man hopper rett på ny graviditet etter abort. Så nå er jeg bare glad for å være i gjenge igjen, syklusmessig, glad for å slippe å vente i evigheter på å få menstruasjon og kunne komme i gang med graviditetsplanlegging, hvis vi vil hoppe rett på det med en gang.

Uansett, nå er jeg glad for å føle meg normal igjen, og jeg skal nyte det i travle tider. Jeg er ikke så stressa på jobb som jeg var for et par uker siden, men det er jammen nok å gjøre også. Jeg har jo fått en del mer ansvar nå, som i grunnen går oppå de oppgavene jeg allerede har. Men jeg ser at så lenge jeg planlegger litt, og lager gode systemer, skal det gå bra. Det er jo også en av grunnene til at jeg trives i jobben min, at ingen dag er lik og at det er en del å henge fingrene i.

[Gjest Vilma]

Og jeg er enig med mannen din. Det er nok dialekten som gjør det

[Vera Vinge]

Jeg tenker naturlig nok en del på barn om dagen, og jeg har mine bekymringer oppi all forventning. Jeg ble minnet om det av en tråd her inne om hvem som overtar ansvaret for barna hvis foreldrene dør.

Moren min er nemlig veldig opptatt av barn for tiden, og er egentlig den eneste som hinter om at hun gjerne vil bli bestemor snart. Faren min og svigerforeldrene mine har tydelige ønsker, men er mye mer mer diskrete i sin framferd der. Og jeg lurer på hvordan det vil bli når vi en gang forhåpentligvis får barn. Moren min har nemlig ikke vist noen spesiell interesse for barn tidligere, men jeg får inntrykk av at hun vil bli veldig opptatt av barnebarn. Og så vet jeg at hun aldri vil få passe mine barn, noe som gjør meg trist. Hun skal selvfølgelig få ha et forhold til barnebarna sine, og vi vil sannsynligvis i framtiden bo i samme kommune, sånn at jevnlig kontakt vil bli naturlig. Men både jeg og mannen min ser at hun ikke kan ha barn på overnattingsbesøk f.eks. Og de vil aldri få kjøre i bil med henne.

Det handler ikke om jeg planlegger å bli en overbeskyttende mor. Men det handler om at noen av mine vanskeligste barndomsminner dreier seg om at jeg var alt for mye alene med moren min. Og selv om en del ting er annerledes i dag, og hun ikke ville forsømme et lite barn, svikter dømmekraften i en del sammenhenger. Nå vet jeg at det er forskjell på å bo sammen med og besøke, men jeg orker ikke tanken på at mine framtidige barn skal bli utsatt for den samme ukritiskheten når det bl.a. gjelder hva man snakker med barn om.

Jeg har ellers et godt forhold til moren min, og det har jeg alltid hatt. Men det er komplisert, langt mer komplisert enn hva jeg burde skrive om her. Skammen er borte, men jeg blir skeptisk til å utlevere henne, til tross for at alle som kjenner familien min er godt kjent med saken.

[Vera Vinge]

Og jeg er enig med mannen din. Det er nok dialekten som gjør det

Nordvestlandske dialekter er jo ekstremt sjarmerende da. Men jeg fastholder likevel at den (radio)mannen ikke er god.

[O'hara]

Jeg fordrar ikke syting....

Og innrømmer glatt at jeg har stemt Høyre ved flere anledninger, selv om jeg ikke er enig med alt de står for. Sånn egentlig blir jeg ikke helt klok på hva jeg selv mener, for jeg er forholdsvis "grønn og rød", samtidig så mener jeg at for de fleste så er det best om de får finne ut av ting selv, f.eks mtp foreldrepermisjon. Selv om jeg tror mange fedre aldri ville ha tatt ut permisjon om det ble et valg de kunne gjøre selv, og mange arbeidsgivere ville ikke tillate at menn tok ut permisjonen.

Vel, ja, jeg ser alt for mye for og imot, og blir til tider sliten av meg selv og skulle ønske jeg kanskje var litt mer enstydene og bastant til tider...

På jobben min er jeg nok sett på den litt sære og rare, og det synes jeg er litt tungt til tider. Kjenner ikke at jeg har lyst til å komme tilbake etter permisjonen.

Og når det gjelder moren din, så anser jeg deg som et fornuftig og oppegående menneske som vet best den totale situasjonen. Kanskje du etterhvert kommer til å la henne få litt mer og mer ansvar, kanskje ikke. Det vet du ikke før det er et reell situasjon.

Uansett, jeg er sikker på at det vil gå helt fint!

[Vera Vinge]

Jeg fordrar ikke syting....

Og innrømmer glatt at jeg har stemt Høyre ved flere anledninger, selv om jeg ikke er enig med alt de står for. Sånn egentlig blir jeg ikke helt klok på hva jeg selv mener, for jeg er forholdsvis "grønn og rød", samtidig så mener jeg at for de fleste så er det best om de får finne ut av ting selv, f.eks mtp foreldrepermisjon. Selv om jeg tror mange fedre aldri ville ha tatt ut permisjon om det ble et valg de kunne gjøre selv, og mange arbeidsgivere ville ikke tillate at menn tok ut permisjonen.

Og jeg er såpass vanskelig at jeg syns folk har godt av å ta mer ansvar for egne liv, samtidig som jeg er for en litt tvungen fordeling av foreldrepermisjon (:slåss: ). Ikke helt konsistent jeg heller mao.

Vel, ja, jeg ser alt for mye for og imot, og blir til tider sliten av meg selv og skulle ønske jeg kanskje var litt mer enstydene og bastant til tider...

Hehe, det høres kjent ut. Så mye enklere verden hadde vært om man kunne sett den i svart hvitt.

På jobben min er jeg nok sett på den litt sære og rare, og det synes jeg er litt tungt til tider. Kjenner ikke at jeg har lyst til å komme tilbake etter permisjonen.

Hm, det høres ikke helt greit ut. Må du tilbake? Og så fikk jeg litt dårlig samvittiget for min omtale av den sære personen på min jobb, men la meg bare understreke at dette er en person som stiller i en egen klasse. På alle måter. Men det kan ikke være spesielt morsomt hvis man merker at de fleste/alle andre ser ting på en annen måte enn en selv. Godt kollegafellesskap er jo veldig viktig, syns jeg. Ikke at man trenger å finne nye bestevenner på jobb, men ok å i det minste kunne være noe avslappet i lunsjen osv.

Og når det gjelder moren din, så anser jeg deg som et fornuftig og oppegående menneske som vet best den totale situasjonen. Kanskje du etterhvert kommer til å la henne få litt mer og mer ansvar, kanskje ikke. Det vet du ikke før det er et reell situasjon.

Uansett, jeg er sikker på at det vil gå helt fint!

Det var hyggelig sagt. Jeg er også litt opptatt av å ikke ta bekymringene for mye på forskudd. Jeg syns egentlig ikke jeg er en veldig bekymra person, det er vel bare det at jeg til tider syns jeg har hatt mer å bekymre meg for enn mange andre jeg kjenner, ting som da er relatert til familie. Så jeg tenker at det bare får gå som det går - det er vel mer at jeg i blant kan kjenne på en tristhet når jeg blir minnet om at noen ting er veldig annerledes i min familie enn i mange andres (selv om det vel er noe i alle familier). Når venninner snakker om at de skal bruke sine mødre som læremestre og forbilder osv. når de får barn, blir ting litt annerledes for meg. Jeg kan på ingen måte bruke min mor som rådgiver og forbilde når det gjelder å oppdra barn. Og bestemoren min, som jeg ser på som min andre mor, har vært i så dårlig form de siste årene, at hun ikke lenger er noen støtte for meg. Faren min har alltid stått meg nær, og han har siden jeg var barn vært oppdatert på alt fra gutter til mensen. Men det er jo en del ting rundt graviditet, fødsler og amming han kommer til kort med, selv om han var en veldig tilstedeværende far da jeg var baby, etter hva jeg skjønner.

Det er ikke at disse tingene egentlig er så viktig, for jeg vet jo at jeg har en fantastisk svigermor, hvis jeg først trenger kvinnelig støtte i det som forhåpentligvis ligger foran meg. Det er vel bare ett av mange eksempler på ting jeg kan ha savnet, og alt dette med graviditet og barn blir bare en synliggjøring av det som mangler i forholdet til moren min.

[O'hara]

Hm, det høres ikke helt greit ut. Må du tilbake? Og så fikk jeg litt dårlig samvittiget for min omtale av den sære personen på min jobb, men la meg bare understreke at dette er en person som stiller i en egen klasse. På alle måter. Men det kan ikke være spesielt morsomt hvis man merker at de fleste/alle andre ser ting på en annen måte enn en selv. Godt kollegafellesskap er jo veldig viktig, syns jeg. Ikke at man trenger å finne nye bestevenner på jobb, men ok å i det minste kunne være noe avslappet i lunsjen osv.

Det er ikke at disse tingene egentlig er så viktig, for jeg vet jo at jeg har en fantastisk svigermor, hvis jeg først trenger kvinnelig støtte i det som forhåpentligvis ligger foran meg. Det er vel bare ett av mange eksempler på ting jeg kan ha savnet, og alt dette med graviditet og barn blir bare en synliggjøring av det som mangler i forholdet til moren min.

Ingen grunn til dårlig samvittighet, for jeg er sånn rar og sær på min arbeidsplass fordi jeg spør "Hvorfor?" til ting, og jeg prater litt for høyt om at man må ta vare på miljøet, ikke nødvendigvis putte kroppen full av mat som ikke er heldig for en (altså mat med mange tilsetningsstoffer, ferdigarbeidet o.l). Det merkes at jeg er den eneste som har tatt noe høyere utdanning, for å si det slik...

(Her prøver jeg overhodet ikke å si at jeg er bedre enn de andre, men man lærer noe ved å ta høyere utdanning, og man stiller ofte flere spørsmål.)

Jeg har ikke noe nært forhold til min mamma. Altså, jeg er veldig glad i henne, men det er ikke slik at jeg springer til henne når jeg trenger råd. Som deg, er jeg mye nærmere pappa. Men, jeg har mye å takke mamma for, om man kan si det slik. Det vil nok være en hel del ting jeg kommer til å gjøre på samme måten.

Godt du har en svigermor som du har et godt forhold til Det er kjekt. Alt for mange som ikke kommer overens med svigerforeldre.

[Vera Vinge]

Ingen grunn til dårlig samvittighet, for jeg er sånn rar og sær på min arbeidsplass fordi jeg spør "Hvorfor?" til ting, og jeg prater litt for høyt om at man må ta vare på miljøet, ikke nødvendigvis putte kroppen full av mat som ikke er heldig for en (altså mat med mange tilsetningsstoffer, ferdigarbeidet o.l). Det merkes at jeg er den eneste som har tatt noe høyere utdanning, for å si det slik...

(Her prøver jeg overhodet ikke å si at jeg er bedre enn de andre, men man lærer noe ved å ta høyere utdanning, og man stiller ofte flere spørsmål.)

Det høres litt slitsom ut, ja. Det handler jo rett og slett om at det gjerne er større sjanse for at man har mer til felles med folk på ca. samme utdannelsesnivå som en selv, selv om dette jo ikke er noe absolutt. Og selv om det er "forbudt" å snakke om det på kg, gjør det å ha tatt høyere utdannelse ofte noe med en på flere måter, og man kan kanskje komme i en spesiell situasjon på jobb om man er den eneste på sitt utdannelsesnivå, eller den eneste med sin utdannelse (noe som gjør meg glad for at vi har et faglig fellesskap på jobb ved at vi er flere med samme bakgrunn, selv om jeg også liker samarbeid på tvers av faggrupper).

Jeg har ikke noe nært forhold til min mamma. Altså, jeg er veldig glad i henne, men det er ikke slik at jeg springer til henne når jeg trenger råd. Som deg, er jeg mye nærmere pappa. Men, jeg har mye å takke mamma for, om man kan si det slik. Det vil nok være en hel del ting jeg kommer til å gjøre på samme måten.

Godt du har en svigermor som du har et godt forhold til Det er kjekt. Alt for mange som ikke kommer overens med svigerforeldre.

Papper kan være gode å ha, og det er jo ikke sånn at man må være ulykkelig hvis man ikke har et venninneforhold til moren sin. Det er vel mer at jeg for min del ser venninnene mine som er nære sine mødre, og at jeg i blant kan savne det selv. Men så glemmer jeg fort at de gjerne ikke er så nære sine fedre. Og som personer er jeg og faren min like på mange områder, og det er dermed ikke så unaturlig at man finner hverandre da, selv på tvers av kjønn. Og så har nok faren min vært mye både mor og far for oss barna fordi han følte at han måtte. Men det er klart, jeg har også flere ting jeg kan takke moren min for, verdier hun har som jeg har mer sympati med.

Jeg bør nok tenke litt på det også, de gode tingene hun har bidratt med. Men så er det en balansegang der også, fordi det ikke bare er jeg som er skeptisk til dette alene-samværet med framtidige barn, som jeg nevnte over. Mannen min vil nok være enda strengere på det enn meg, så det blir vanskelig for meg å rosemale det hele også. Og det bør jeg heller ikke. Men jeg må nok bare fokusere på å ta det som det kommer. De tingene jeg kan frykte blir problemer, trenger slett ikke gjøre seg gjeldende, da det ikke er sikkert de situasjonene vil oppstå.

Men jeg er veldig glad i svigerforeldrene mine, og stadig takknemlig overfor dem. Det er rart med det, men jeg tar meg stadig i å tenke at vi er i samme familie, selv om jeg strengt tatt bare er inngiftet. Men jeg har vært heldig å få svigerforeldre jeg har mye til felles med, ut over at de er hyggelige folk. Jeg har hatt massevis av gode samtaler om både personlige og upersonlige ting med særlig svigerfar, men også svigermor står meg nær. Det hele handler nok også om at mannen min alltid har vært veldig knyttet til foreldrene sine, og han ligner dem på mange måter, noe som gjør dem lett å like og ha tett kontakt med. Det er også morsomt å komme dithen at jeg vurderer å besøke dem og sove over, selv når mannen ikke er hjemme. Ja, jeg er kanskje i overkant familiekjær i utgangspunktet også. Selv om det i en del år har vært mye trøbbel i den ene delen av familien min, har jeg alltid hatt et veldig godt forhold til den andre delen av familien min, og har alltid satt pris på store familieselskap der osv.

Skulle skrive noe mer, men nå roper mannen. Natta!

[Vera Vinge]

Herren i huset har forresten kjøpt skinnskjørt til meg. Jeg hadde ærlig talt aldri trodd jeg skulle eie noe sånt, men da jeg nevnte for mannen at det kunne vært morsomt, tente han helt på ideen (kanskje ikke så overraskende ), og mente at vi sporenstreks måtte dra til butikken og kjøpe. Så nå eier jeg et svart skinnskjørt (i ekte skinn, altså, noe jeg for øvrig ikke har kvaler med å bruke, tvert i mot) som er litt høyt i livet og rekker meg til midt på låret. Det er i en ganske flatterende fasong og det har splitt bak.

Men jeg må le av det hele, fordi det på én måte ikke er et typisk meg-plagg. Samtidig er jeg litt opptatt av å ikke låse meg fast i én spesiell type klær, selv om jeg helt sikkert likevel har en stil som kan gjenkjennes som typisk Vera.

Uansett, jeg må passe meg for å ikke bli slutty her - det er nemlig en hårfin balanse. Så planen er å finne en lys bluse i tynt stoff, kort- eller langermet, for å myke opp det hele. Og svart strømpebukse og grå hæler. Håret blir oppsatt og jeg planlegger å henge noen store "gull"blader i ørene. Og ja, jeg planlegger en bestemt anledning her - jeg sitter ikke og drømmer helt ut av det blå.

[-Englefjes-]

Jeg er overhodet ikke oppdatert (er lite på nett om dagen av ulike årsaker), men jeg må litt av at du har fått skinnskjørt fra mannen (som jeg er sikker på at du kommer til å kle utmerket).

Håper ellers at dagene er gode.

Endret 9. november 2010 av -Englefjes-

[Vera Vinge]

Og så var jeg med Herr V og tittet på sko her en dag, da jeg kom over disse. Heller ikke typisk meg, ut fra hva jeg har før, men hvis jeg skulle kjøpt meg den sko i den bruksklassen nå, burde jeg se etter noe tøffere, framfor søte retrosko som jeg har en del av. Generelt prøver jeg å tenke mer over at jeg ikke bare skal ende opp med søte plagg også, som jeg hadde en tendens til før. Det var liksom ikke grenser for hvor mange søte kjoler jeg trengte. Dvs. jeg har egentlig ikke noe i mot søte kjoler, og det kan være morsomt å kombinere dem med litt tøffere sko. Som disse, som så overraskende fine ut på (ga mao. et litt annet inntrykk enn på bildet). Og de var kjempegode å gå i. Aberet var prisen (jeg bruker nemlig ikke nærmere to tusen på sko) og at ankelstroppen var så stor, så den ble hengende og slenge litt. Men ellers en fin inspirasjon til sko jeg kan tenke meg å se etter hvis jeg skal ha meg nye sko jeg kan bruke til div. festligheter.

[Vera Vinge]

Jeg er overhodet ikke oppdatert (er lite på nett om dagen av ulike årsaker), men jeg må litt av at du har fått skinnskjørt fra mannen (som jeg er sikker på at du kommer til å kle utmerket).

Håper ellers at dagene er gode.

Englefjes! Jeg tenkte akkurat på at jeg skulle melde deg et eller annet sted, for å etterlyse livstegn og høre hvordan det går. Du er savnet.

Jeg ler for øvrig stadig av hele skjørtegreiene, men jeg vil bare få påpeke at jeg satte foten ned da han foreslo å ta det et skritt lenger, nemlig skinnbukser. (Men tror egentlig ikke han var seriøs. )

Endret 9. november 2010 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Erleng og Steinjo på Torsdag kveld fra Nydalen, som spillende og syngende jager tilfeldige forbipasserende på Karl Johan. Skal egentlig legge meg, men jeg må nesten se om kristenrapperne dukker opp i dag, siden jeg ikke fikk sett dem forrige gang.

[Bustetroll]

Håper du har det bra og ikke er utslitt etter en alt for hektisk jobbhverdag.

[Vera Vinge]

Håper du har det bra og ikke er utslitt etter en alt for hektisk jobbhverdag.

Hehe, det ser vel ikke helt lovende ut når jeg ikke har skrevet i boka på nesten to uker. Hele denne høsten har i grunnen vært ganske vill, og det ser bare ut til å fortsette. Men jeg er ikke utslitt, så ingen kollaps etter jobb eller noe. Tror jeg har hatt enda mer behov enn vanlig for å ikke sitte foran pcen på kveldene. Men som jeg har skrevet tidligere har jeg fått mye mer ansvar de siste par månedene, og jeg har samtidig hatt vanskelig for å redusere mine andre arbeidsoppgaver. Noe som har ført til en aldri så liten overload. Jeg har også formidlet dette oppover i systemet, men utrolig nok kan rette vedkommende høre på dette samtidig som h*n dagen etter spør meg om enda flere ting (og det gjerne med kort frist). Jeg har lenge vært klar over problemet med å engasjere seg, stille spørsmål og ubevisst gi inntrykk av stor arbeidskapasitet - man får da enda mer.

Men nå er det nok. Ingen nye ekstraoppgaver ut året - kun vedlikeholdsarbeid. Og hvis jeg blir forsøkt pålagt/påmeldt oppgaver uten å bli spurt, kommer jeg til å fortsette å nekte. For jeg merker at det er en del ting jeg ikke får gjort godt nok (og så kan man selvsagt ta en runde på hva som er godt nok, men det er slitsomt å føle at man hele tiden henger på etterskudd med kjerneoppgavene). Og så har jeg nå tatt en runde på hvordan andres timeplaner ser ut, og jeg må bare innse at jeg igjen har påtatt meg for mye, og at det er helt urimelig at jeg skal ha fullstendig fullbooket timeplan, mens andre har dagene langt løsere lagt opp.

Jaja, kjedelige saker å lese om, vil jeg tro. Jeg kan i perioder være flink til å sette grenser for meg selv, i andre perioder er det en kombinasjon av at jeg blir revet med og at jeg nesten uten å merke det får mye. Jeg har ikke lenger den litt halvbevisste oppfatningen av at evnen til å påta meg mye er en del av min verdi som menneske (høres kanskje litt voldsomt ut, men noe i meg har nok tenkt i de baner tidligere). Jeg kan leve fint med å begrense meg og slappe av, men tendensene til å gjøre det er stadig der, selv om jeg syns den er der av andre grunner enn før.

Uansett, Bustetroll, takk for varme tanker.