For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Det blir litt begrenset av manglende skapplass. Hver gang jeg kjøper noe nytt så burde jeg kaste noe gammelt ut... Men snart kan jeg forhåpentligvis kaste ut alle hvalklærne mine. Gleder meg til det, det er en brokete samling ganske ukledelige ting. Ikke så lett å finne tøy til Moby Dick, nemlig. Har ca 3 uker igjen, om ikke disse små vampyrene finner ut at de vil komme litt før. *håper*

Nye sko vil jeg også ha! Fine støvletter og kanskje noe med litt hæl? Men må vente til føttene blir normale og jeg kan klare å prøve sko uten hjelp.

Mm, sko... Jeg har egentlig ikke vært så interessert i sko før, og har vel lite sko til å være dame. Men så syns jeg det først nå i det siste har kommet en del av den type sko jeg liker i butikkene. Så plutselig har skobutikker blitt interessante for meg også, selv om jeg stort sett vindusshopper. Jeg fant nemlig noen høstskoletter jeg er veldig fornøyd med, så jeg har i grunnen det jeg trenger for en stund.

Men noen nye sko er kanskje en fin barselgave til deg selv? Og så er det vel også mulig du får det som du vil, at ting kan skje litt før mtp. at du går med tvillinger? Jeg er ganske grønn på området, men nå er det vel også sånn at bekymringen for for tidlig fødsel er over siden du er såpass nær termin, og man bare kan håpe at det skjer når som helst?

[Vera Vinge]

Men vi snakker litt om hvor lenge vi skal vente på å prøve å få meg smelt på tjukka igjen, og jeg klarer ikke å bestemme meg. Mannen sier det er opp til meg, siden det er jeg som evt. trenger tid, at han er klar når som helst. Og jeg er veldig i tvil. Det er så deilig å være ugravid og upåvirket av graviditetshormoner (i så fall er det så lite nå at jeg ikke merker det), og endelig ha energi. Det er travle tider på jobb, noe det har vært en stund, og det er veldig fint å ha overskudd til å henge med i svingene uten å gå tom. Noe av dette handler jo også om at jeg fikk utvidet mine arbeidsoppgaver for noen uker siden, noe som ikke er overveldende, men samtidig litt krevende med en del nytt å sette seg inn i. Og jeg vil gjerne gjøre en god jobb også. Samtidig som det er deilig å bare tenke på "enkle" ting, framfor all luringen ("blir jeg gravid nå?" "kommer dette til å gå bra?" osv).

Som jeg har sagt før, så er det også sånn at jeg gleder meg til å en dag bli mor, samtidig som jeg ikke er veldig babysyk, om jeg kan si det sånn. Jeg er veldig glad i barn, men f.eks. ikke spesielt opptatt av babyer. Og jeg ser deler av livet med barn jeg ikke lengter etter. Samtidig som jeg blir helt varm om hjertet av tanken på å sette et lite liv til verden. Så jeg kjenner at selv om jeg ikke er besatt av tanken i den forstand at det bare må skje nå, så er det noe jeg ønsker meg veldig sterkt. Og vi kommer nok ikke til å vente alt for lenge. Men vi tar det kanskje litt mer som det kommer denne gangen, uten å skulle forsøke å planlegge det alt for mye.

[onyx]

Jeg er ikke opptatt av sko jeg heller, men nå har jeg levd med sandaler og joggesko i evigheter og vil ha noe fint på føttene!

Og jeg er så lei av å være gravid nå at de gjerne bare må komme NÅ. De er uansett store som enlinger nå i uke 37 så ingen bekymringer i forhold til det heller.

Ja, det å prøve igjen... Første graviditeten var jo ikke planlagt, så vi var ganske overrasket over den selv om det gikk galt. Denne var vel heller ikke akkurat planlagt, mer av typen vi venter og ser hva som skjer og var vel ikke veldig påpasselige med prevansjonen. Eneste var at vi fikk beskjed om å vente 2 sykluser for å være sikre på at alle rester var ute av livmoren siden rester kan øke sjansen for SA om man prøver igjen med en gang. Jeg hadde rester, for legen min sjekket med UL når jeg var inne på etterkontroll. Personlig synes jeg det var greit at det gikk 5 mnd før jeg ble gravid igjen. Var ikke sikker på om barn var min greie. Det er jeg forøvrig ennå ikke sikker på.

[Bustetroll]

Jeg elsker sko! Har alt for, alt for, mange. Likevel har man (nesten) alltid bruk for nye

I høst leter jeg etter rødbrune støvletter i akkurat riktig brunfarge, gjerne foret, i skinn, som går til midt på leggen, men jeg finner ingen

Håper du har hatt en fin uke, og får en flott helg, selv om det enda er en dag igjen.

[Vera Vinge]

Jeg er ikke opptatt av sko jeg heller, men nå har jeg levd med sandaler og joggesko i evigheter og vil ha noe fint på føttene!

Og jeg er så lei av å være gravid nå at de gjerne bare må komme NÅ. De er uansett store som enlinger nå i uke 37 så ingen bekymringer i forhold til det heller.

Ja, det å prøve igjen... Første graviditeten var jo ikke planlagt, så vi var ganske overrasket over den selv om det gikk galt. Denne var vel heller ikke akkurat planlagt, mer av typen vi venter og ser hva som skjer og var vel ikke veldig påpasselige med prevansjonen. Eneste var at vi fikk beskjed om å vente 2 sykluser for å være sikre på at alle rester var ute av livmoren siden rester kan øke sjansen for SA om man prøver igjen med en gang. Jeg hadde rester, for legen min sjekket med UL når jeg var inne på etterkontroll. Personlig synes jeg det var greit at det gikk 5 mnd før jeg ble gravid igjen. Var ikke sikker på om barn var min greie. Det er jeg forøvrig ennå ikke sikker på.

Jeg setter både pris på slike "tilfeldigeheter" - at barn ikke alltid må være hundre prosent planlagt, selv om det selvsagt er en fordel å ha noen ting på stell - og har forståelse for at man blir gravidlei på slutten. Jeg har bare hørt om én jeg kjenner som bare syns babyen kunne bli der inne så lenge som mulig, men jeg tenker nå at det er et sunnhetstegn både å bli lei og utålmodig. Krysser fingrene for at du ikke må vente så mye lenger nå da.

Jeg elsker sko! Har alt for, alt for, mange. Likevel har man (nesten) alltid bruk for nye

I høst leter jeg etter rødbrune støvletter i akkurat riktig brunfarge, gjerne foret, i skinn, som går til midt på leggen, men jeg finner ingen

Håper du har hatt en fin uke, og får en flott helg, selv om det enda er en dag igjen.

Jasså, så du er en skodame. Rødbrune støvletter til midt på leggen høres fint ut. Jeg ender nesten alltid med svarte sko, men brune kan være riktig så fint. Og så liker jeg skafthøyden til midt på leggen (eller lavere).

Jeg har en travel, men fin uke. Ønsker deg også en god helg, kjære Bustetroll.

[Vera Vinge]

Jeg så en utrolig spesiell film forrige helg, og inntrykkene sitter fortsatt. Dokumentaren "Grizzly man". Det er altså en dokumentar om bjørneforkjemperen Timothy Treadwell, som viet sitt liv til å kjempe for grizzlybjørners rettigheter i Alaska, samt å bo med dem hver sommer i 13 år. Som det avsløres fra starten av filmen, endte historien med at Treadwell og kjæresten hans ble drept av en av disse bjørnene.

Filmen består av en blanding av regissørens filmopptak og intervjuer, og Treadwells egne opptak ute hos bjørnene. Og man kunne ikke gjort dette bedre om så alt var skuespill. Det var rett og slett et interessant portrett av en spesiell mann, og ikke primært en natur- og bjørneskildring, slik Treadwell gjerne selv ville ønsket. Man kan selvsagt diskutere det etiske aspektet i å lage en dokumentar om en avdød mann som tydelig hadde sine problemer, men han ønsket samtidig å eksponere seg selv og bjørnene, så jeg kan la den ligge. Og så syns jeg regissørens stemme gjennom filmen tenderer til å bli litt melodramatisk, eller hva jeg skal kalle det. Men jeg syns uansett det var en veldig interessant film. Jeg måtte som sagt minne meg om at dette faktisk var en dokumentar, ikke skuespill.

Jeg sitter mest av alt igjen med en tanke om hva det vil si å være menneske, og det å leve sammen med andre mennesker. Og fristelsen i å rømme fra det vanskelige i livet, å nærmest drømme seg bort og håpe at det kan vare. Men det gjør vel sjelden det. Før eller senere blir man innhentet. Man kan trives mer eller mindre sammen med andre (der er og bør vi være forskjellige), men jeg tror ikke man kan gjemme seg bort og tro alt skal bli bra på den måten, hvertfall ikke over tid.

Altså en film som kan anbefales om man vil se noe utenom det vanlige, og i det hele tatt liker dokumentarsjangeren. Noen ganger er det de filmene jeg minst tror skal gjøre inntrykk, som gjør det aller mest. Jeg er faktisk fristet til å se den en gang til snart, men jeg har dessverre levert den tilbake.

[Vera Vinge]

Men den dokumentaren, eller kanskje filmen i det hele tatt, som har gjort mest inntrykk på meg, er "The bridge". Kort fortalt satte filmskaperne opp et kamera ved siden av Golden gate bridge i San Fransisco, og blant alle timene med opptak i løpet av et år (?), fanget det også opp flere mennesker som tok livene sine. Det er nesten så jeg får dårlig samvittighet av å linke til traileren, da jeg syns denne filmen har seriøse etiske problemer. Ikke bare tanken om smitteeffekt ved selvmord, men å vise folk som ikke kan samtykke i å kringkaste sine mest sårbare øyeblikk i livet. Jeg husker jeg fikk sjokk da jeg satt i kinosalen og plutselig forstod hva slags film jeg satt og så. Og samtidig som jeg syns ideen om å lage en slik film i seg selv er høyst tvilsom, er det en veldig god film, om man klarer å se bort fra det uetiske. Og den sitter jammen, flere år senere.

[onyx]

Jeg setter både pris på slike "tilfeldigeheter" - at barn ikke alltid må være hundre prosent planlagt, selv om det selvsagt er en fordel å ha noen ting på stell - og har forståelse for at man blir gravidlei på slutten. Jeg har bare hørt om én jeg kjenner som bare syns babyen kunne bli der inne så lenge som mulig, men jeg tenker nå at det er et sunnhetstegn både å bli lei og utålmodig. Krysser fingrene for at du ikke må vente så mye lenger nå da.

Jeg synes mange planlegger alt for mye i forhold til graviditet og barn. Helst skal man vite akkurat klokkeslett for unnfangelsen, som bør forgå på et tidspunkt som er ideelt for barnehage og skolestart, ferie og permisjoner.

Et morsomt fenomen jeg har merket meg her nede, er at holdningen til tette barn og tvillinger er helt annerledes. I NOrge skal man helst ha noen år mellom søsken, mens her er idealet to tette barn og tvillinger er jo drømmen. Så mens nordmenn nesten kondolerer når vi sier vi skal ha tvillinger, så synes sveitsere det er supert og ideelt med to på en gang. Min teori er at de er de lange permisjonene og billige barnehager i Norge som gjør det mer attraktivt å strekke ut tiden mellom søsken. Her er det en fordel å avslutte småbarnstiden på kort tid, så tette barn er best.

[onyx]

Støveletter er jo drømmen, men med mine fotballegger ikke akkurat enkle å finne. Lever litt i håpet, men regner med jeg må bestille støveletter på nettet om jeg skal få noen som passer i leggen. I mellomtiden får jeg være glad ankelstøvletter er i motebildet.

Angående dokumentarer. Jeg har ikke sett den med bjørnene, men sett klipp og lest om den. Vet ikke om jeg orker se den heller, for ofte blir jeg veldig irritert på slike mennesker som insisterer på å leve med ville dyr og på mange måter gripe inn i naturen og utsette både seg selv og andre for fare. Det blir noe kosmisk rettferdig over at han blir drept av disse bjørnene...

[Vera Vinge]

Jeg synes mange planlegger alt for mye i forhold til graviditet og barn. Helst skal man vite akkurat klokkeslett for unnfangelsen, som bør forgå på et tidspunkt som er ideelt for barnehage og skolestart, ferie og permisjoner.

Ja, vi blir veldig vant til å kunne planlegge og ha kontroll over alt, og kunne bestemme over når ting skal skje. Mange tror det også gjelder når og evt. hvordan man skal få barn, noe som fort kan ende med en nedtur om det ikke går som forventet. Selv skal jeg kanskje ikke snakke så høyt, siden vi forsåvidt ventet til et absolutt ideelt tidspunkt. Men så vil jeg nevne at jeg egentlig ville ha startet før, på en mer tilfeldig måte. Altså, jeg hadde mest lyst til å bare la det som skjedde skje, uten testing og styr i starten, samtidig som jeg tenkte at ting kunne ta tid. Men mannen min hadde nok en litt urealistisk oppfatning av at ting kunne times mer enn de faktisk kunne, da det viste seg å ta noen måneder før ting klaffet og selv en graviditet ikke viste seg å være noen sikkerhet. Og jeg ble nok litt påvirket av ham igjen, og gikk fra å skulle ta ting som de kom til å ville at det skulle skje fortere enn svint fordi jeg mente at vi allerede hadde ventet lenge (vi har de siste par årene vekslet veldig mellom hvem av oss som vil ha barn når, og han gikk fra å være veldig opptatt av tanken på barn rett etter studiene, til å ville vente til noen av vennene våre her fikk barn).

Et morsomt fenomen jeg har merket meg her nede, er at holdningen til tette barn og tvillinger er helt annerledes. I NOrge skal man helst ha noen år mellom søsken, mens her er idealet to tette barn og tvillinger er jo drømmen. Så mens nordmenn nesten kondolerer når vi sier vi skal ha tvillinger, så synes sveitsere det er supert og ideelt med to på en gang. Min teori er at de er de lange permisjonene og billige barnehager i Norge som gjør det mer attraktivt å strekke ut tiden mellom søsken. Her er det en fordel å avslutte småbarnstiden på kort tid, så tette barn er best.

Det er jo veldig interessant hvordan ting kan ses så forskjellig. Samtidig forståelig mtp. ulike samfunnskonstruksjoner. Og så må jeg jo si jeg selv kan bli litt svett ved tanken på å selv kunne få tvillinger (som jeg skrev tidligere, er jeg litt arvelig belastet med toeggede). Men når jeg tenker meg ordentlig om, og klarer å tenke forbi den første tiden, ser jeg også absolutt det ideelle ved det. F.eks. å slippe unna med et svangerskap mindre, hvis man vil ha flere enn ett barn. Så det er sånn at selv om jeg hadde blitt en smule engstelig om jeg fikk vite at jeg ventet tvillinger, tror jeg absolutt det er mye positivt ved det også. Jeg tror faktisk jeg kunne reagert med umiddelbar frykt hvis det var mitt/mine første barn, men at det neste var litt ideelt om jeg hadde fått trent meg på ett barn først, og så kunne fått tre barn i to smekker. Og så ser jeg at jeg virkelig avslører alle mine grønnskollingtendenser med sånne refleksjoner.

Støveletter er jo drømmen, men med mine fotballegger ikke akkurat enkle å finne. Lever litt i håpet, men regner med jeg må bestille støveletter på nettet om jeg skal få noen som passer i leggen. I mellomtiden får jeg være glad ankelstøvletter er i motebildet.

Angående dokumentarer. Jeg har ikke sett den med bjørnene, men sett klipp og lest om den. Vet ikke om jeg orker se den heller, for ofte blir jeg veldig irritert på slike mennesker som insisterer på å leve med ville dyr og på mange måter gripe inn i naturen og utsette både seg selv og andre for fare. Det blir noe kosmisk rettferdig over at han blir drept av disse bjørnene...

Ja, det er en merkelig slags rettferdighet, eller hva jeg skal kalle det. Eller ikke rettferdig kanskje, men ja... noe lignende. For det er jo merkelig at en som elsker det naturlige ville, limer seg innpå disse dyrene.

Men jeg fikk virkelig en ekkel følelse av å se filmen. Eller, en blanding av nysgjerrighet og en slags merkelig godhet for denne spesielle mannen, samtidig som jeg syns synd på ham. Filmen og mannen ga meg absolutt blandede følelser, og det var noe ved det som ble så sterkt for meg, også i ettertid. Jeg tror også det er noe med at det føles litt ugreit å synes synd på noen, fordi det kanskje ikke oppfattes helt gangbart. At man ved å synes synd på ikke respekterer vedkommende eller noe. Nå snakker jeg meg kanskje litt bort, men jeg syns det er noe ubehagelig ved å synes synd på folk. Å ha sympati med - helt greit, men det syns jeg blir noe annet. Når jeg syns synd på føles det som om jeg reduserer mennesket, at jeg tar bort noe av dets autonomi, eller hvordan jeg nå skal si det (selv om akkurat det høres litt umulig ut, når jeg ser det skrevet).

[Bustetroll]

Jeg har ikke sett den "bjørnefilmen", men tenkt på det flere ganger. Problemet er at jeg er ei skikkelig sippe-guri, så jeg vet ikke om jeg greier å se den når jeg vet at det ender trist. Dog, tristheten i dette tilfellet forsvinner kanskje litt med vissheten om at de vet de usetter seg for fare, så det er mer en realitet som inntreffer, og selv er det er trist er det mindre trist enn ved andre tilfeller? Jeg vet ikke, kanskje jeg må se den. Eller?

Uansett, jeg skulle bare høre om du har sett noen dogme-filmer? Det kunne kanskje vært noe for deg. Tenkte på det med en gang jeg så dine tanker om disse filmene.

[Vera Vinge]

Jeg har ikke sett den "bjørnefilmen", men tenkt på det flere ganger. Problemet er at jeg er ei skikkelig sippe-guri, så jeg vet ikke om jeg greier å se den når jeg vet at det ender trist. Dog, tristheten i dette tilfellet forsvinner kanskje litt med vissheten om at de vet de usetter seg for fare, så det er mer en realitet som inntreffer, og selv er det er trist er det mindre trist enn ved andre tilfeller? Jeg vet ikke, kanskje jeg må se den. Eller?

Uansett, jeg skulle bare høre om du har sett noen dogme-filmer? Det kunne kanskje vært noe for deg. Tenkte på det med en gang jeg så dine tanker om disse filmene.

Jeg syns den var god, men det er ingen feel-good-film akkurat. Og jeg syns faktisk den ble enda tristere av at han utsatte seg for farene selv. Samtidig som det ikke var dødsfallet i seg selv som var det egentlig triste. Mer hva jeg begynte å tenke om hvordan livet hans må ha vært. Andre igjen ser den kanskje mer positivt enn meg, og syns det var et flott møte mellom mann og natur. Og kanskje var det delvis det, og ikke utelukkende negativt. Men den ga meg som sagt veldig blandede følelser. Og det igjen gjorde den interessant, syns jeg.

Jeg har ikke sett mange dogme-filmer, nei, men har lenge tenkt at jeg burde. Som "Festen" og "Idiotene", som jeg ennå ikke har somlet meg til å se. Jeg har veldig følelsen av at det er noe for meg.

Men så har jeg også sett noen danske filmer som har blitt beskrevet som anti-dogme-filmer, nemlig "Adams epler" og "De grønne slakterne". Veldig absurde og virkelighetsfjerne, men hovedsaklig den første var veldig morsom. Syns jeg. Dvs. man bør vel ha en viss tålegrense - jeg så "Adams epler" sammen med en venninne som ble direkte sint av den. Man bør f.eks. tåle at det til og med tulles med pedofili, noe som i grunnen høres litt sykt ut når jeg skriver det nå, men som gled veldig naturlig inn i en sånn svart komedie. Så, jeg kan like både intime menneskeskildringer og det helt absurde, hvor sistnevnte også kan si mye om mennesket (altså, det kan ligge mye alvor under komikk).

Endret 15. oktober 2010 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Jeg liker denne høsten. Vi har klart å komme oss mye ut i det siste - vi var faktisk på lengre skogstur både denne helga og forrige. Det er så herlig både å gå i høstløvet, og å sanke kvist til et bål. Og så liker jeg å spikke. Hvorfor gjør man ikke mer av det?

Ofte er vi litt sånn at når vi først skal ut i skogen, pleier vi å trene, f.eks. løpe eller sykle. Bare å gå, når vi ikke er på fjellet, tenker vi nesten ikke på, med mindre vi gjør det som en sosial aktivitet med andre. Uansett, det er fint å bare gå i høsten også, framfor å alltid fare forbi (selv om jeg vil mene man virkelig kan nyte en naturopplevelse i høyt tempo også).

Men akkurat nå, når jeg sitter barbeint og nydusjet med nylagt neglelakk og velpleid hud (etter skrubb og maske), er det også litt deilig at jeg ikke skal ut og småfryse på et par dager. Altså, jeg skal verken ut i skogen eller på fotballkamp, som er to arenaer hvor jeg har hakket tenner de siste dagene. En helg med mye uteaktivitet, altså. Noe som passer fint i et liv hvor jeg tilbringer mer tid innendørs enn hva jeg kunne foretrekke.

[O'hara]

Jeg tror ikke det finnes noen perfekt tid å få barn på jeg, og synes vi planlegger alt for mye. Ved å planlegge for mye, så risikerer man, tror jeg, å ofte bli skuffet. Det er så utrolig lite vi faktisk har kontroll over, og om man har sett for seg hvordan alt skal bli, hva skjer når det faktisk ikke skjer?

Selv hadde jeg mange tanker om dette med å få barn. Vi prøvde jo i mange år, og måtte ha hjelp for å få det til. Det ideelle hadde jo vært om vi fikk det til med en gang, grunnet alderen vår, men sånn gikk det ikke. Men jeg har ikke kjent misunnelse for at andre fikk det til, heller en glede over at vi mennesker er ulike og andre slipper den frustrasjonen en prøveperiode kan gi. Og, jeg føler meg priviligert og heldig som i dag venter vårt første barn. Om det blir flere, det aner jeg ikke, for det er ikke noe jeg kan styre.

Jeg tror det beste man kan gjøre, er å ta kontroll over de få tingene man kan ta kontroll over, og ellers bare akseptere at ellers i livet så er det så mange andre faktorer som er med på å påvirke vårt liv, at man får bare ta det som det kommer.

Håper alt står bra til med deg!

[onyx]

Enig med deg O'Hara, det blir fort for mye press og planlegging har jeg inntrykk av. Tror nok på sikt det virker mot sin hensikt. Det jeg synes er interessant er at jeg oppfatter dette kontrollbehovet rundt familien som et veldig norskt fenomen. Etter mange å i utlandet merker jeg veldig godt forskjellene på de norske holdningene og de her nede. Føler at kravene til å være perfekte på familien i Norge er mye tøffere. Det er jo nesten litt ironisk at et land som fokuserer så mye på å legge til rette for familiene til syvende og sist egentlig gir mindre fleksibilitet når man ønsker å leve utenfor boksen. Man skal gjøre alt etter boka og slik det er ideelt, noe annet fører til voldsomme diskusjoner. Det begynner jo før unnfangelsen også, man skal leve sunt, ikke gå på fest og drikke etc. Svangerskapet skal være perfekt, man skal spise de riktige tingene og i de riktige mengdene og legge på seg de gjennomsnittlige tilatte kilo. Fødsel skal være sånn og slik, barsel, småbarnstid etc etc... slitsom.

[Vera Vinge]

Jeg er helt med på refleksjonene deres, O'hara og onyx. Kanskje er det noe med at når man i et samfunn gradvis får det bedre og kjøpekraften stiger, blir vi vant til å tro at vi kan bestemme over alt i våre liv?

Men jeg ser også at selv om jeg rasjonelt visste og mente det, var det vanskelig å ikke bli halvveis oppslukt av tanken på når jeg skulle bli gravid, da vi først bestemte oss for å prøve. Og så er det kanskje noe med at vi egentlig var litt "overdue" allerede, at vi egentlig bare burde ha begynt i det små en stund før.

Men jeg snakket med en venninne om dette, om hvordan jeg gikk fra å være litt for opptatt av å telle dager, til å tenke mer at det som skjer vil skje. Og hun ble litt sånn formanende, litt sånn ja, det var det jeg sa til deg i vår (hun visste da at vi hadde droppet prevensjon). Jeg har ikke noe i mot å snakke om dette, men jeg merker at jeg ikke har så mye tålmodighet med en som ikke planlegger barn på flere år, som skal være litt sånn overbærende "hva var det jeg sa". Men det er vel noe med at jeg syns jeg har fått litt vel mye overbærendhet fra den kanten opp gjennom årene.

Jeg tror man kan snakke mye om sånt, og så hjelper det og forbereder en. Men det er vel også noen ting man må erfare selv også, at man ikke alltid er så mottakelig for gode råd hvis man er et annet sted selv, mentalt sett. Jeg er nok generelt sett ganske så ømfintlig når det gjelder belæring, altså gode råd som føles som å komme litt ovenfra, med en halvveis selvfølgelig mine.

[Vera Vinge]

Men jeg lurer seriøst på hva jeg hadde gjort ift. jobben, hvis jeg fortsatt hadde vært gravid nå (jeg ville snart vært 11 uker på vei, hvis jeg regner riktig). Det er nemlig helt texas på jobben nå. Både lange dager og et vilt tempo på dagtid. Lange dager er helt ok, og høyt tempo likeså. Men når det blir mange vanskelige oppgaver oppi det hele, blir det litt for mye. Den siste uka har jeg også sovet dårlig om natta, enten at jeg ikke har klart å slappe av så jeg har fått sove, eller at jeg har drømt så mye rart at jeg har våknet mange ganger. Det er en kombinasjon av at det i utgangspunktet er veldig mye å gjøre, og at jeg har fått noen nye arbeidsoppgaver. Ikke er det så mange å delegere til heller, fordi folk enten er sykemeldt eller på kurs.

Det går bra, men jeg merker at jeg har nådd grensene mine. Hadde jeg i tillegg vært så trøtt som jeg var da jeg var gravid eller enda trøttere, hadde jeg hatt et kjempeproblem, så akkurat det er en merkelig trøst oppi det hele. Men jeg er i ferd med å forsøke å gjøre noen grep, og i dag har jeg klart å være mindre stresset mentalt sett. Jeg ser at stress ikke alltid handler om hvor mye man har å gjøre, men hvordan man tenker om det. Når man får katastrofeaktige tanker om hva som skjer hvis man ikke rekker over visse ting, lager man trøbbel for seg selv. Så jeg prioriterer og skriver lister. Det hjelper.

[Vera Vinge]

En fredag alene hjemme uten planer - akkurat det jeg trengte!

Jeg er av det slaget som lett kjeder meg og blir rastløs, så det er mye bra med at tempoet er høyt på jobben for tiden også. Og jeg har gjort noen grep igjen i dag og fått unna noen nødvendigheter, så jeg tar helg med god samvittighet. Men noe som gjør meg utrolig provosert, er når man blir pålagt arbeidsoppgaver uten å bli spurt. Dette har også skjedd før, og jeg har sagt fra om det. At jeg gjerne påtar meg noe ekstra, men at jeg går inn i det med interesse og engasjement hvis jeg får lov å si ja selv, framfor når jeg bare får opplyst at det er noe jeg skal gjøre. Dette ble forsåvidt tatt til etterretning i dag, da jeg fikk en forespørsel framfor et pålegg. Jeg sa så at det hørtes interessant ut, men at jeg måtte vite mer om hva det ville innebære, fordi jeg måtte vurdere om jeg i det hele tatt hadde tid. Så, mens jeg ventet på mail med mer info, får jeg i stedet kopi av en mail sendt til en annen, hvor det stod at jeg tok på meg oppgaven. Sånt setter sinnet mitt ordentlig i kok.

Så jeg marsjerte opp på kontoret til den som var ansvarlig for å ha meldt meg på det aktuelle, og sa at dette ikke var greit. Vedkommende så forsåvidt litt skyldbetynget ut, men jeg regner likevel med at det samme skjer igjen.

Når man kan stå i én sammenheng og snakke om hvor viktig det er at ansatte blir hørt, og så i en annen tråkke over folks grenser, blir man temmelig oppgitt.

Men det er utrolig hva det å si fra om sin misnøye kan gjøre. Nå klarer jeg å se delvis forbi det, og heller fokusere på det jeg da skal ta del i. Og jeg innser at det nok også er en viss tillitserklæring i dette, og jeg bør vel fokusere på det. Jeg har nemlig i det siste fått høre at jeg vil bli "satset på". Samtidig, man kan lure på hvor mye det er verdt når lønnsforhandlinger faller døde, og man ender opp med å bli helt overarbeidet...

Jaja, mandag er dagen hvor Vera skal delegere. Jeg fikk nemlig en slags oversikt over hvor mye hver og en av de jeg jobber sammen med har å gjøre for tiden, og jeg var nok ikke klar over at jeg har en langt større arbeidsbyrde enn nestemann på lista. Og så sliter jeg nok litt med det at jeg gjerne vil være en ressurs, en man kan regne med, en som gjerne tar på seg ekstra, og som nok legger litt ære i at jeg har stor arbeidskapasitet. Men jeg skal skjerpe meg. Kvaliteten på arbeidet synker gjerne litt også - jeg skal nemlig ikke tro jeg er noen superwoman.

[onyx]

Høres ut som det er på tide og delegere ja. Og hvis de har så stor tro på deg, så er det nok forventet at du gjør det ved behov også. Ellers vil vel jeg blitt provosert av å bli pålagt flere oppgaver hvis det er andre som har mer tid og kapasitet til å påta seg mer. Man må jo nesten spørre seg selv om det er en tillitserklæring eller bare god, gammeldags utnytting av en dyktig medarbeider som man vet ikke sier nei...

Ellers er jeg enig i at stress avler stress! Ofte er det jo tanken på alt man skal gjøre og hvor stresset man er som er mest stressende. Kan fort føre til at man bruker tid på å kave rundt heller enn å "just do it". Av og til må man bare gjøre det man kan og leve med at kvaliteten går ned og at ting blir forsinket. Min mann er forøvrig en listeskriver og planlegger, noe som ofte fører til at han nok bruker mer tid på det enn selve jobben.

[Vera Vinge]

Høres ut som det er på tide og delegere ja. Og hvis de har så stor tro på deg, så er det nok forventet at du gjør det ved behov også. Ellers vil vel jeg blitt provosert av å bli pålagt flere oppgaver hvis det er andre som har mer tid og kapasitet til å påta seg mer. Man må jo nesten spørre seg selv om det er en tillitserklæring eller bare god, gammeldags utnytting av en dyktig medarbeider som man vet ikke sier nei...

Ja, man kan begynne å lure hva man skal tro om sånne ting... La meg si det sånn, at jeg ikke tar noe som kommer fra den kanten for god fisk, og jeg har helt åpne øyne når det gjelder hvordan ting kan vris på så det høres bedre ut enn det er. Så det er ikke sånn at jeg føler meg enormt beæret egentlig, pga. div. tidligere erfaringer, men jeg tenker også at når jeg først må gjøre dette, får jeg prøve å tenke litt positivt om det også. Og oppgaven jeg nå er satt til å delta i, er ganske spennende også og litt tilfeldigvis relatert til noe jeg er med å skrive en artikkel om.

Ellers er jeg enig i at stress avler stress! Ofte er det jo tanken på alt man skal gjøre og hvor stresset man er som er mest stressende. Kan fort føre til at man bruker tid på å kave rundt heller enn å "just do it". Av og til må man bare gjøre det man kan og leve med at kvaliteten går ned og at ting blir forsinket. Min mann er forøvrig en listeskriver og planlegger, noe som ofte fører til at han nok bruker mer tid på det enn selve jobben.

Ja, det er virkelig sånn, og det er akkurat det som har gjort at jeg har klart å senke skuldrene noe. I stedet for å fundere veldig over noe vanskelige greier i forrige uke, tok jeg bare en avgjørelse og gjennomførte det. Og det må bare bli litt sånn når man har mye som venter.

Og så må jeg le litt av mannen din , selv om han har et poeng. Lister er bra i slike tider.