Kjærligheten

[Steinar40]

I starten av et forhold er man veldig forelsket og da er det lett å gi veldig mye uten at det føles som om det koster noe.

Etterhvert så betår et forhold av en drøss med kompromisser.

Jeg er av typen som mener at man i et kjærlighetsforhold også kan gi masse frihet.

Kjærligheten blir ikke målt på hvor mye man er sammen og gjør sammen.

Man føler ikke noe mindre kjærlighet fordi om man også liker å være sammen med andre mennesker.

Hvis man har en sosial natur så må man ha en livsledsager som aksepterer dette.

Ja, en sosial natur innen rimelighetens grenser. Og er det da ikke f.eks her at dine berømte kompromisser kan måtte komme inn i bildet?

Jeg er nylig blitt singel, men var i mange år sambo. Når det var julebord på jobben hos megså kom ikke jeg hjem og spurt om lov til å gå. Min sambo ville heller aldri sagt "vi får se hva vi blir enig om". Noen ting vil man alltid måtte kunne gjøre hver for seg, uten at det skal være grobunn for sjalusi og mistanke om uærlige hensikter.

Hva er det å ikke like med at dama/mannen skal på julebord?

Det er sikkert mye man ikke behøver å like med det, men under normale omstendigheter så går man selvfølgelig på julebord (hvis man har lyst, noe man ikke nødvendigvis alltid har).

Men er det slik at man ikke liker at partneren finner på slike ting så må man sørge for å ha en partner som finner seg i det. Og man må være en person som heller ikke selv har behov for å gå på arrangement uten kjæresten og akseptere at man selv også får et nei når man vil gjøre noe alene. Da er det i for seg greit.

Men å bli nektet å gå på julebord (eller hva det måtte være) for å heller sitte hjemme i sofaen og se Gullrekka. Det blir for drøyt. Julebord er en gang i året. Sofaen, tv'n og armkroken er det året rundt!

Javisst, vi er ikke uenige om prinsippene her

[Cannavaro]

I starten av et forhold er man veldig forelsket og da er det lett å gi veldig mye uten at det føles som om det koster noe.

Etterhvert så betår et forhold av en drøss med kompromisser.

Jeg er av typen som mener at man i et kjærlighetsforhold også kan gi masse frihet.

Kjærligheten blir ikke målt på hvor mye man er sammen og gjør sammen.

Man føler ikke noe mindre kjærlighet fordi om man også liker å være sammen med andre mennesker.

Hvis man har en sosial natur så må man ha en livsledsager som aksepterer dette.

Jeg er nylig blitt singel, men var i mange år sambo. Når det var julebord på jobben hos megså kom ikke jeg hjem og spurt om lov til å gå. Min sambo ville heller aldri sagt "vi får se hva vi blir enig om". Noen ting vil man alltid måtte kunne gjøre hver for seg, uten at det skal være grobunn for sjalusi og mistanke om uærlige hensikter.

Hva er det å ikke like med at dama/mannen skal på julebord?

Men er det slik at man ikke liker at partneren finner på slike ting så må man sørge for å ha en partner som finner seg i det. Og man må være en person som heller ikke selv har behov for å gå på arrangement uten kjæresten og akseptere at man selv også får et nei når man vil gjøre noe alene. Da er det i for seg greit.

Men å bli nektet å gå på julebord (eller hva det måtte være) for å heller sitte hjemme i sofaen og se Gullrekka. Det blir for drøyt. Julebord er en gang i året. Sofaen, tv'n og armkroken er det året rundt!

Du refererer til en reell situasjon i et forhold her Bernina.

Du gir din partner frihet med gode intensjoner. Det er jo strålende, og det oppleves som en del av forholdet som BØR og MÅ fungere. Samtidig behandler du også vedkommende med respekt for hva han har lyst til, og gir ham en "lykkefølelse". Følelsen av å få frihet i et parforhold. Det er en viktig ingrediens.

Igjen et godt eksempel på hvordan kjærlighet er å gi.

[Steinar40]

Du refererer til en reell situasjon i et forhold her Bernina.

Du gir din partner frihet med gode intensjoner. Det er jo strålende, og det oppleves som en del av forholdet som BØR og MÅ fungere. Samtidig behandler du også vedkommende med respekt for hva han har lyst til, og gir ham en "lykkefølelse". Følelsen av å få frihet i et parforhold. Det er en viktig ingrediens.

Igjen et godt eksempel på hvordan kjærlighet er å gi.

Jeg fikk lyst til å kommentere frihet i et parforhold.

Ja, man skal selvfølgelig ha (få) en viss frihet i et parforhold også, men man kan altså ikke forvente å være så fri at man i praksis er singel.

Hvis man hovedsaklig ønsker å være i sammen med andre folk enn partneren sin, hva er da vitsen (meningen) med et parforhold?

Jeg ser da faktisk bare praktiske/økonomiske grunner til at man inngår et parforhold - noe som IKKE har noe som helst med ekte kjærlighet å gjøre.

Endret 29. juni 2010 av Steinar40

[Cannavaro]

Jeg fikk lyst til å kommentere frihet i et parforhold.

Ja, man skal selvfølgelig ha (få) en viss frihet i et parforhold også, men man kan altså ikke forvente å være så fri at man i praksis er singel.

Hvis man hovedsaklig ønsker å være i sammen med andre folk enn partneren sin, hva er da visten (meningen) med et parforhold?

NEI, INGEN MENING MED PARFORHOLD DA.

Jeg ser da faktisk bare praktiske/økonomiske grunner til at man inngår et parforhold - noe som IKKE har noe som helst med ekte kjærlighet å gjøre.

DA MÅ DU SKILLE MELLOM ET ÅPENT PARFORHOLD, HVOR PARTENE UTØVER DET MAN VIL OG ER GJENSIDIG ENIG OM DET, OG ET KJÆRLIGHETSFORHOLD.

I ET KJÆRLIGHETSFORHOLD SÅ BØR DET VÆRE EN SELVFØLGE AT MAN IKKE SKAL FORVENTE Å VÆRE LIKE "FRI" SOM I EN SINGELSTATUS.

mine kommentarer i blokkbokstaver, (er noe kødd med min browser her...)

[Steinar40]

Jeg ser da faktisk bare praktiske/økonomiske grunner til at man inngår et parforhold - noe som IKKE har noe som helst med ekte kjærlighet å gjøre.

DA MÅ DU SKILLE MELLOM ET ÅPENT PARFORHOLD, HVOR PARTENE UTØVER DET MAN VIL OG ER GJENSIDIG ENIG OM DET, OG ET KJÆRLIGHETSFORHOLD.

I ET KJÆRLIGHETSFORHOLD SÅ BØR DET VÆRE EN SELVFØLGE AT MAN IKKE SKAL FORVENTE Å VÆRE LIKE "FRI" SOM I EN SINGELSTATUS.

mine kommentarer i blokkbokstaver, (er noe kødd med min browser her...)

Enkelte blir sikkert ikke veldig overrasket over at jeg er såpass konservativ at jeg ikke ser på et såkalt "åpent forhold" som et parforhold overhodet.

[Bernina]

Jeg fikk lyst til å kommentere frihet i et parforhold.

Ja, man skal selvfølgelig ha (få) en viss frihet i et parforhold også, men man kan altså ikke forvente å være så fri at man i praksis er singel.

Hvis man hovedsaklig ønsker å være i sammen med andre folk enn partneren sin, hva er da visten (meningen) med et parforhold?

Jeg ser da faktisk bare praktiske/økonomiske grunner til at man inngår et parforhold - noe som IKKE har noe som helst med ekte kjærlighet å gjøre.

Men det er da ikke slik at man enten er siamesiske tvillinger eller to som oppfører seg som single og bare deler regninger og adresse!

At man vil gjøre ting med andre også betyr ikke at man BARE vil gjøre ting med andre.

Julebord en gang i året.

Venninnekveld 1 gang i måneden.

Båttur med jobben og påfølgende tur på byen en gang om sommeren.

London-tur på høsten med venninnene.

Kafe med venninne 1 gang i uken.

En gang i blant være med på lønningspils.

At man er med på disse tingene betyr ikke at man ikke vil gjøre tin

med kjæresten sin. Eller at man hovedsaklig ønsker å gjøre ting uten kjæresten.

Det er nok de tingene jeg nevner over her som er normalen for de fleste. (har man små barn begrenser det seg av naturlige årsaker - men jeg kjenner flere par som er aktive sosialt, sammen og hver for seg selv om de har barn)

Han jeg bodde sammen med i flere år reiste et par ganger i året på forball-tur til England. Uten meg, sammen med kamerater. Ikke fordi han ikke vil være sammen med meg. Men fordi det var en guttegreie som jeg uansett ikke ville hatt glede av å være med på. Og aldri i verden om jeg ville stoppet ham fra å dra! Ikke fordi jeg ikke ville være sammen med ham, men fordi det også i et parforhold er behov for og nødvendig å dyrke sin egne interesser. Og jeg er ikke interessert i fotball...

Han dro på jakt hver høst også. Han dro ikke fordi han ikke ville være sammen med meg, eller fordi han foretrakk jaktkameratene. Han dro fordi dette var noe han ville være med på! Og en mann som har vært med på noe han synes er moro og har interesse for er det jo en stor glede å få hjem!!!

Å dele livet med en person betyr at man også må akseptere at denne personen har sine egne ting! Og den personen man traff og falt for hadde jo et liv. Hvis det livet skal bli amputert (fordi man mener at kjærlighet måles i at man forsaker alle venner og bare skal være sammen med kjærsten) så vil jo personen ikke lenger være den man falt for!

Treffer jeg en ny mann og forelsker meg så ønsker jeg nok å "bure meg inne" med ham i noen måneder. Når man er nyforelsket og lever på luft og kjærlighet så trenger man hverken søvn eller andre venner!!! Men når hverdagen kommer så vil man jo gjøre annet enn å komme hjem fra jobb bare for å sitte i armkroken hver kveld.

[Gjest AnonymBruker]

You can dance-every dance with the guy

Who gives you the eye,let him hold you tight

You can smile-every smile for the man

Who held your hand neath the pale moon light

But don't forget who's takin' you home

And in whose arms you're gonna be

So darlin' save the last dance for me

Oh I know that the music's fine

Like sparklin' wine,go and have your fun

Laugh and sing,but while we're apart

Don't give your heart to anyone

But don't forget who's takin' you home

And in whose arms you're gonna be

Sunget av The Drifters

[Steinar40]

Men det er da ikke slik at man enten er siamesiske tvillinger eller to som oppfører seg som single og bare deler regninger og adresse!

At man vil gjøre ting med andre også betyr ikke at man BARE vil gjøre ting med andre.

Julebord en gang i året.

Venninnekveld 1 gang i måneden.

Båttur med jobben og påfølgende tur på byen en gang om sommeren.

London-tur på høsten med venninnene.

Kafe med venninne 1 gang i uken.

En gang i blant være med på lønningspils.

At man er med på disse tingene betyr ikke at man ikke vil gjøre tin

med kjæresten sin. Eller at man hovedsaklig ønsker å gjøre ting uten kjæresten.

Det er nok de tingene jeg nevner over her som er normalen for de fleste. (har man små barn begrenser det seg av naturlige årsaker - men jeg kjenner flere par som er aktive sosialt, sammen og hver for seg selv om de har barn)

Han jeg bodde sammen med i flere år reiste et par ganger i året på forball-tur til England. Uten meg, sammen med kamerater. Ikke fordi han ikke vil være sammen med meg. Men fordi det var en guttegreie som jeg uansett ikke ville hatt glede av å være med på. Og aldri i verden om jeg ville stoppet ham fra å dra! Ikke fordi jeg ikke ville være sammen med ham, men fordi det også i et parforhold er behov for og nødvendig å dyrke sin egne interesser. Og jeg er ikke interessert i fotball...

Han dro på jakt hver høst også. Han dro ikke fordi han ikke ville være sammen med meg, eller fordi han foretrakk jaktkameratene. Han dro fordi dette var noe han ville være med på! Og en mann som har vært med på noe han synes er moro og har interesse for er det jo en stor glede å få hjem!!!

Å dele livet med en person betyr at man også må akseptere at denne personen har sine egne ting! Og den personen man traff og falt for hadde jo et liv. Hvis det livet skal bli amputert (fordi man mener at kjærlighet måles i at man forsaker alle venner og bare skal være sammen med kjærsten) så vil jo personen ikke lenger være den man falt for!

Treffer jeg en ny mann og forelsker meg så ønsker jeg nok å "bure meg inne" med ham i noen måneder. Når man er nyforelsket og lever på luft og kjærlighet så trenger man hverken søvn eller andre venner!!! Men når hverdagen kommer så vil man jo gjøre annet enn å komme hjem fra jobb bare for å sitte i armkroken hver kveld.

Joda, det høres jo ut som et normalt parforhold i dagens norske samfunn dette for meg.

At jeg mener (og er enig i) dette vil vel nå gi enkelte her helt da men

[Steinar40]

You can dance-every dance with the guy

Who gives you the eye,let him hold you tight

You can smile-every smile for the man

Who held your hand neath the pale moon light

But don't forget who's takin' you home

And in whose arms you're gonna be

So darlin' save the last dance for me

Oh I know that the music's fine

Like sparklin' wine,go and have your fun

Laugh and sing,but while we're apart

Don't give your heart to anyone

But don't forget who's takin' you home

And in whose arms you're gonna be

Sunget av The Drifters

Ja, dette er en super sang og tekst!

Michael Bublé - har også en nydelig versjon av denne sangen

Endret 29. juni 2010 av Steinar40

[Lizzee]

Joda, det høres jo ut som et normalt parforhold i dagens norske samfunn dette for meg.

At jeg mener (og er enig i) dette vil vel nå gi enkelte her helt da men

Fantastisk!!! Jeg tror deg!!!

Hvis man hovedsaklig ønsker å være i sammen med andre folk enn partneren sin, hva er da visten (meningen) med et parforhold?

Det er ingen vits i å være sammen hvis man hovedsaklig ønsker å være sammen med andre enn partneren. Men problemet er vel da ikke de tingene man gjør med andre mennesker. Problemet da er at man først og fremst ikke vil være med partneren. Skjønner? Jeg mener at man bevisst finner på andre ting å gjøre for å unngå parteren. Da er det på tide å avslutte.

Det er mange som har krevende yrker som gjør at de er mye borte fra hjemmet. Det er mange forhold som har tatt slutt fordi man jobber for mye. Man skal da passe seg litt for å si "du vil heller være på jobben enn sammen med meg". Det kan hende at det er det som er tilfelle (og da er det på tide å revurdere) samtidig som den som jobber egentlig ikke gjør et bevisst valg (velger jobb foran kjæreste) men kanskje trenger en "wake-up-call" på hva som er i ferd med å skje. Noen er slik at de er veldig lojal mot jobb og er veldig pliktoppfyllende mot arbeidsgiver. For noen ektefeller kan det føles som om jobben er viktigere enn dem.

I dagens samfunn så rir vi mange hester samtidig.

Å skulle være vellykket på jobb, ha tid til trening, følge opp barn, gå på kurs for å holde seg oppdatert yrkesmessig, ha tid (og overskudd) til å være kjæreste/elsker med sin partner... I et slikt liv så vet jeg med meg selv at noen ganger så har jeg bare behov for en venninnefest. Og samtidig kan jeg lett si nei til en venninnefest - fordi man vet når man skal prioritere hva!!!

Prioriterer jeg en venninnefest så vet min sambo at det er det jeg har behov for. Så har vi heller barnefri helgen etter, låser døra og drikker vin i senga... Det at vi er komfortable med begge deler (og ikke føler oss truet eller neglisjert av at den andre gjør ting alene) er jo det som gjør at det er snakk om kjærlighet mellom oss!

[Cannavaro]

Veldig bra beskrevet av Lizzee og Bernina !!

I dette perspektivet som omhandler kjærligheten mellom 2 mennesker så prøver jeg så godt jeg kan å leve etter noen stikkord som jeg vil dele med dere ;

I sjelen og tankene mine vil jeg gi respekt, ydmykhet,hengivenhet og lidenskap.

I handlingene mine vil du få initiativ, engasjement, oppofrelse og

frihet.

Kan dette være en leveregel for å inngå et kjærlighetsforhold ?

Ja, jeg tror på det !

Dersom det forelskede paret vil bygge videre på denne plattformen så kan det oppstå god harmoni. Utfordringer og nyanser bør møtes med en sunn grunnholdning. Ærlighet og åpenhet er i tillegg svært viktig.

De aller fleste som vil inngå et kjærlighetsforhold innehar noen av disse egenskapene og kvalitetene som kan gjøre det fruktbart over tid.

[Steinar40]

Fantastisk!!! Jeg tror deg!!!

Ja, jeg er faktisk ikke så ille som mange her liker å tro

Det er ingen vits i å være sammen hvis man hovedsaklig ønsker å være sammen med andre enn partneren. Men problemet er vel da ikke de tingene man gjør med andre mennesker. Problemet da er at man først og fremst ikke vil være med partneren. Skjønner? Jeg mener at man bevisst finner på andre ting å gjøre for å unngå parteren. Da er det på tide å avslutte.

Det er mange som har krevende yrker som gjør at de er mye borte fra hjemmet. Det er mange forhold som har tatt slutt fordi man jobber for mye. Man skal da passe seg litt for å si "du vil heller være på jobben enn sammen med meg". Det kan hende at det er det som er tilfelle (og da er det på tide å revurdere) samtidig som den som jobber egentlig ikke gjør et bevisst valg (velger jobb foran kjæreste) men kanskje trenger en "wake-up-call" på hva som er i ferd med å skje. Noen er slik at de er veldig lojal mot jobb og er veldig pliktoppfyllende mot arbeidsgiver. For noen ektefeller kan det føles som om jobben er viktigere enn dem.

Ja, jeg ser noen tilfeller på jobben som er ekstremt mye ute og reiser etc. Hvordan deres parforhold fungerer kan bare gudene vite, tenker jeg. Men det er jo ikke mitt problem heldigvis.

I dagens samfunn så rir vi mange hester samtidig.

Å skulle være vellykket på jobb, ha tid til trening, følge opp barn, gå på kurs for å holde seg oppdatert yrkesmessig, ha tid (og overskudd) til å være kjæreste/elsker med sin partner... I et slikt liv så vet jeg med meg selv at noen ganger så har jeg bare behov for en venninnefest. Og samtidig kan jeg lett si nei til en venninnefest - fordi man vet når man skal prioritere hva!!!

Jeg kan se at dette er et punkt der sikkert mange langtidssingle vil kunne slite litt. Lett å få mange (egoistiske) uvaner når man er vant til å være singel og bare ta hensyn til seg selv.

Prioriterer jeg en venninnefest så vet min sambo at det er det jeg har behov for. Så har vi heller barnefri helgen etter, låser døra og drikker vin i senga... Det at vi er komfortable med begge deler (og ikke føler oss truet eller neglisjert av at den andre gjør ting alene) er jo det som gjør at det er snakk om kjærlighet mellom oss!

Ja, høres flott ut det

[Gjest Eurodice]

Ja, jeg er faktisk ikke så ille som mange her liker å tro

Det er ikke snakk om å like å tro noe som helst. For meg er det det samlede inntrykk jeg har fått av deg ved å lese i dine utallige tråder, at du er sjalu, eiesyk, vil ha råderett over din partner og ha det siste ordet i enhver sak. Du kaller det å diskutere seg frem til enighet, men i siste instans bestemmer du.

Det er flott om du har begynt å reflektere over om andres opplevelser og erfaringer kan ha noe for seg, om du har begynt å gi slipp på noe av din rigiditet.

[Strenge Frk.Gerd]

Bare for å gruble høylytt:

Jeg ser på kjærlighet som ganske et abstrakt konsept og personlig etterhvert.

For meg er kanskje kjærlighet den blotte, nedstrippa sårbarheten jeg tillater meg å føle ovenfor et menneske.

Det kan være små ting eller store ting som utløser denne følelsen av sårbarhet...men da føler jeg også tvers igjennom hele meg hvor høyt jeg eventuellt elsker vedkommende, rent emosjonellt. Det er en overveldende følelse av å ønske om å gi alt til vedkommende der og da, vise hvor glad jeg er i dem osv (selv om man gjør jo det generelt sett også.. men jeg føler det ekstra mye i slike øyeblikk, ja vanskelig å forklare).

Det er et klart lynedslag av en tanke og følelse om at dette mennesket ville jeg gitt alt for og kjempet alt for at skulle hatt det godt og at alt annet i livet er uvesentlig for meg.

Akkurat denne følelsen og tanken gjennomsyrer alt av mine handlinger og oppførsel i henhold til de jeg har rundt meg... jeg kan vel kanskje si at jeg ikke tar noen for gitt.

Pr dags dato gjelder dette hovedsakelig familie og de nærmeste vennene ettersom jeg er tydligvis uten partner right now .

Men jeg følte absolutt alt dette for min samboer mens han levde.

[Steinar40]

Det er ikke snakk om å like å tro noe som helst. For meg er det det samlede inntrykk jeg har fått av deg ved å lese i dine utallige tråder, at du er sjalu, eiesyk, vil ha råderett over din partner og ha det siste ordet i enhver sak. Du kaller det å diskutere seg frem til enighet, men i siste instans bestemmer du.

Det er flott om du har begynt å reflektere over om andres opplevelser og erfaringer kan ha noe for seg, om du har begynt å gi slipp på noe av din rigiditet.

Du må ikke glemme at du ikke kan få noe helhetlig eller et helt korrekt inntrykk av hvordan jeg er ute i virkeligheten bare utifra det jeg skriver her.

Dessuten er mye av det som diskuteres her hypotetisk, og det blir ofte betydelig annerledes når man virkelig er oppe i en situasjon personlig. Da kan noe som avfeies som uviktig her, vise seg å være viktig - og vice versa. Diskusjoner etc. her kan altså aldri bli som i en virkelig situasjon. Enhver situasjon er situasjonsbetinget.

[Gjest AnonymBruker]

Du må ikke glemme at du ikke kan få noe helhetlig eller et helt korrekt inntrykk av hvordan jeg er ute i virkeligheten bare utifra det jeg skriver her.

Dessuten er mye av det som diskuteres her hypotetisk, og det blir ofte betydelig annerledes når man virkelig er oppe i en situasjon personlig. Da kan noe som avfeies som uviktig her, vise seg å være viktig - og vice versa. Diskusjoner etc. her kan altså aldri bli som i en virkelig situasjon. Enhver situasjon er situasjonsbetinget.

Godt å høre. Kjære gutten min. Vi kommer snart på besøk.

Hilsen mamma og tante

[Gjest brutal_mann]

What the strict Lady said...

[Steinar40]

Bare for å gruble høylytt:

Jeg ser på kjærlighet som ganske et abstrakt konsept og personlig etterhvert.

For meg er kanskje kjærlighet den blotte, nedstrippa sårbarheten jeg tillater meg å føle ovenfor et menneske.

Det kan være små ting eller store ting som utløser denne følelsen av sårbarhet...men da føler jeg også tvers igjennom hele meg hvor høyt jeg eventuellt elsker vedkommende, rent emosjonellt. Det er en overveldende følelse av å ønske om å gi alt til vedkommende der og da, vise hvor glad jeg er i dem osv (selv om man gjør jo det generelt sett også.. men jeg føler det ekstra mye i slike øyeblikk, ja vanskelig å forklare).

Det er et klart lynedslag av en tanke og følelse om at dette mennesket ville jeg gitt alt for og kjempet alt for at skulle hatt det godt og at alt annet i livet er uvesentlig for meg.

Akkurat denne følelsen og tanken gjennomsyrer alt av mine handlinger og oppførsel i henhold til de jeg har rundt meg... jeg kan vel kanskje si at jeg ikke tar noen for gitt.

Pr dags dato gjelder dette hovedsakelig familie og de nærmeste vennene ettersom jeg er tydligvis uten partner right now .

Men jeg følte absolutt alt dette for min samboer mens han levde.

Ja, det er flott å kunne føle på den måten sikkert.

Forutsatt at det blir gjengjeldt. Ellers er det ikke sunt.

[Suzy]

Forutsatt at det blir gjengjeldt. Ellers er det ikke sunt.

Du store min... evner du aldri å holde smella????

Her beskrives personlige følelser (på svært godt og nært vis) av et menneske som åpenbart er voksent, selvstendig og ikke minst har opplevd litt av hvert på det personlige plan og har tatt aktivt stilling til alle opplevelser og erfaringer - og DU med norsk rekord i snever livsanskuelse VÅGER å ymte frempå med en slags moralisering og rådgiving om at det ikke er sunt om det ikke er gjegjeldt.

Djeeezes hvor frekk er det mulig å bli? Skjerp deg!

Endret 30. juni 2010 av Suzy

[Bernina]

Ja, det er flott å kunne føle på den måten sikkert.

Forutsatt at det blir gjengjeldt. Ellers er det ikke sunt.

Ehhh.... jeg tror ikke følelser og kjærlighet må bli gjengjeldt på samme måte jeg. Jeg tror heller ikke at det er mulig å elske noen på samme måte som vedkommende elsker en.