Dratt i øret.

[Gjest AnonymBruker]

Det hadde de. Mange av de behandlet barn som hunder - de skulle bare adlyde, ellers. Ingen forklaring, ingen pedagogikk overhodet. Det var sånn. Hvor ofte ser vi beltet og bjørkeriset i dag i forhold til før? Og hvem dasker ungen sin på baken når andre ser på? Sånt var akseptert før. Tenk, dine besteforeldre ble muligens til og med slått av læreren sin.

Du skal da virkelig ikke behandle hunder slik heller da!

[Gjest Dhanu]

Skremmende hvor mange som mener at vold mot barn er greit i denne tråden. Man kan da vel straffe sine barn uten å gjøre dem fysisk vondt? Skjønner ikke helt hvorfor så mange setter likehetstegn mellom ingen fysisk straff = ingen straff overhode. Sånn er det da ikke!

Dessuten, hvis mor mener at barnet ikke skal rives i øret, så er det faktisk en avgjørelse hun har rett til å ta. Slik jeg ser det, ønsker min svigermor å gi unger juling, så får hun få flere selv som hun kan banke. Hun får IKKE banke MINE barn!

Uansett, dersom dere velger å leve ut disse holdningene når dere faktisk får barn så varer det antakelig ikke lenge før noen anmelder dere. Mye av det dere foreslår som god oppdragelse, er nemlig ulovlig i Norge nå

[Shade]

Fysisk avstraffelse, uansett hvor liten den er, er ikke greit. Og det er ikke sånn at hvis man ikke bruker den metoden får man ville/ulydige barn, det virker som det er en del i denne tråden som tror det så jeg tenkte jeg bare skulle avlive den myten

Det går helt fint å oppdra barn uten å gjøre de vondt med vilje for å straffe de, og det at man velger å ikke gjøre det er ikke ensbetydende med at man lar de gjøre som de vil.

Jeg synes det er helt greit at man som forelder sier at "det er ikke lov å straffe barna mine med kniping i øret e.l". Hvis den man sier det til nekter å imøtekomme dette er det også helt greit å si "men da lar jeg være å benytte meg av deg til å passe barna så kan du heller treffe de når vi er sammen for da kan jeg ta meg av eventuelle korreksjoner på den måten jeg synes er best".

[Gjest Gjest]

Merkelig hvordan "dratt i øret" har blitt til fysisk avstraffelse, vold, juling, mishandling i folks svar.

[Sasha Sasha]

Den signerer jeg! Er også dritlei av den veike holdningen til foreldre. Bare se på tråden med hun som ble plaget av de barna!

Det er INGENTING sjamerende med et barn uten oppdragelse. Folk klarte jammen å oppdra barna sine bedre før da det var lov å ta litt i dem.

Skjerp dere!

Det er vel heller ingenting sjarmerende med at betemoren drar gutten i øret.

Jeg tror at det er veldig viktig og ta barna veldig på alvor og ikke dra de i øret feks. Hvorfor er det ikke ok at gutten til ts begynner og slå andre barn som ikke oppfører seg men det er ok at bestemoren drar ham i øret?

Fordi bestemoren er eldre? Eller fordi bestemoren har rett?

Gutten til ts er jo sikkert også eldre enn noen eller vil ha rett i konflikter senere i livet, men det betyr ikke at han har rett til og klapse de fordi om. Hvorfor skal det være mer rett at voksne klapser til barn enn andre voksne?

[Antlers]

Ville du gjort det samme på et voksent menneske, som hadde gjort noe gale i dine øyner? Og regner med du ikke ville gjort det, og da blir spørsmålet mitt, hvorfor ikke? De må jo lære de også, om ingen har lært de det før. Eller er det bare greit mot et lite barn, som ikke har en sjangs til å forsvare seg i mot deg? Det er aldri en god nok grunn til å legge hånden på et barn, og da snakker jeg virkelig om erfaring med tanke på at jeg har et barn emd ADHD. Hvordan tror du livet hans ville blitt, om jag skulle hatt din tankegang?

Nå har jeg litt vansker med å se for meg at en voksen stjeler kaker fra skapet til bestemor, kaster alle potteplantene rundt på gulvet, legger seg ned på gulvet i butikken og hylgriner etter is, stikker hull på alle pakkene med kjøttdeig i butikken, osv...

Voksne er voksne, og barn er barn. Når man er voksen får det man gjør helt andre konsekvenser. Om en person ikke gjør det han skal på jobben snakker jeg med sjefen, og da har han valget mellom å bli sagt opp eller forbedre seg(man kan ikke si opp et barn). Om en voksen oppfører seg ufint mot meg kan jeg enkelt og greit gå vekk for så å aldri snakke med vedkommende igjen(man kan ikke gå fra barnet og la det seile sin egen sjø). Om jeg ser en voksen stjele i butikken tar jeg kontakt med betjeningen som deretter tar kontakt med politiet(man kontakter vanligvis ikke politiet om en 5-åring stjeler en sjokolade). Poenget er at barn tidlig må lære hva som er rett og hva som er galt. Ørefik og lignende er noe man bruker når barnet ikke vil høre på fornuft. "Ok, om jeg gjør det igjen får jeg ris på rumpa. Det var ikke godt, så da må jeg unngå å gjøre den gale tingen". Gjentatt dårlig oppførsel må få store nok konsekvenser til at det overskygger lysten til å gjøre det igjen.

Artig at du skulle nevne ADHD. jeg har en lillebror med sterk ADHD, og pga "pedagogiske forståsegpåere" har han hatt en oppvekst der han stort sett fikk herje som han ville. Han ble snakket til, og han fikk noen klaps her og der, men noen virkelige konsekvenser opplevde han aldri - bortsett fra de han opplevde fra meg. Mange barn lærer fort å bruke ADHD som en unnskyldning til at de må ha hjelp til ditt og datt, at de ikke kan ha for mange plikter, etc. Vel, per dags dato er jeg den eneste personen min lillebror(nå voksen) vet det ikke nytter å late som ovenfor. Min mor kan spørre pent om han ikke kan rydde litt hjemme hos seg. Tror du han hører? Nei. Jeg sier "Hør her, sånn kan du ikke ha det, det er uhygienisk, og nå må du rydde. Kom igjen!". Det er sjelden han engang gidder å prøve seg på unnskyldninger. Det er fordi jeg var den eneste som ikke lot ham slippe unna i barndommen. Mor kunne be ham rydde opp lekene sine, ellers skulle hun kaste dem - noe hun aldri gjorde, og rotet ble liggende. Jeg sa han skulle rydde opp, ellers så kom jeg til å ødelegge hans favorittleke, noe jeg bare behøvde å gjøre èn gang, etter dette innså han at her leker vi ikke butikk. Jeg har også klapset til ham når han gjorde noe som tilsa at det var nødvendig.

Når det gjelder barn (og voksne) med ADHD er det jo bare enda viktigere enn normalt at de forstår begrepet konsekvenser. ADHD er en forklaring på hva personen sliter med, ikke en unnskyldning til at barnet kan gjøre som det vil, "for stakkars, han har jo ADHD". Min bror er i dag 30 cm høyere enn meg, og 80 kg tyngre. Han har respekt for meg fordi jeg sørget for å sette meg i respekt (med ord, handling og klaps om nødvendig) mens han var liten. Om han hadde villet kunne han nå banket meg opp lett som bare det, men han velger heller å høre på det jeg sier. Hadde det ikke vært for meg hadde han hatt et liv som var bare kaos, unnskyldninger og null struktur. Og hvorfor det? Er det fordi jeg er slik en fantastisk pedagog? Langt ifra. Det er fordi jeg fulgte instinktet mitt og vissheten om at det ikke var riktig at han skulle slippe unna med ting andre ikke slapp unna med.

Endret 12. mai 2010 av Antlers

[Gjest Gjest]

Merkelig hvordan "dratt i øret" har blitt til fysisk avstraffelse, vold, juling, mishandling i folks svar.

Ja, trådstarter her. Han er ikke blitt slått eller fått ris! Men hvis Bestemor nekter å godta at vi ikke gjør slikt med våre barn, ja da får hun ikke passe han lenger.

[Shade]

Merkelig hvordan "dratt i øret" har blitt til fysisk avstraffelse, vold, juling, mishandling i folks svar.

Hvis det ikke er fysisk avstaffelse hva er det da?

[Amys]

Ja, trådstarter her. Han er ikke blitt slått eller fått ris! Men hvis Bestemor nekter å godta at vi ikke gjør slikt med våre barn, ja da får hun ikke passe han lenger.

Men hvorfor gjorde hun det? Var det i desperasjon fordi hun prøvde å få ham til å slutte å slå nabobarna/kaste stein på katten eller liknende, eller gjorde hun det fordi hun synes det var en passende "straff" for noe han hadde gjort?

For meg er iallfall de to situasjonene over helt forskjellige måter å "dra" noen i øret på.

[Gjest AnonymBruker]

[quote name='Antlers' date='12 mai 2010 - 15:52' timestamp='1273672334' post='8064602'

Når det gjelder barn (og voksne) med ADHD er det jo bare enda viktigere enn normalt at de forstår begrepet konsekvenser. ADHD er en forklaring på hva personen sliter med, ikke en unnskyldning til at barnet kan gjøre som det vil, "for stakkars, han har jo ADHD". Min bror er i dag 30 cm høyere enn meg, og 80 kg tyngre. Han har respekt for meg fordi jeg sørget for å sette meg i respekt (med ord, handling og klaps om nødvendig) mens han var liten. Om han hadde villet kunne han nå banket meg opp lett som bare det, men han velger heller å høre på det jeg sier. Hadde det ikke vært for meg hadde han hatt et liv som var bare kaos, unnskyldninger og null struktur. Og hvorfor det? Er det fordi jeg er slik en fantastisk pedagog? Langt ifra. Det er fordi jeg fulgte instinktet mitt og vissheten om at det ikke var riktig at han skulle slippe unna med ting andre ikke slapp unna med.

[Gjest Iah]

Voksne er voksne, og barn er barn. Når man er voksen får det man gjør helt andre konsekvenser. Om en person ikke gjør det han skal på jobben snakker jeg med sjefen, og da har han valget mellom å bli sagt opp eller forbedre seg(man kan ikke si opp et barn). Om en voksen oppfører seg ufint mot meg kan jeg enkelt og greit gå vekk for så å aldri snakke med vedkommende igjen(man kan ikke gå fra barnet og la det seile sin egen sjø). Om jeg ser en voksen stjele i butikken tar jeg kontakt med betjeningen som deretter tar kontakt med politiet(man kontakter vanligvis ikke politiet om en 5-åring stjeler en sjokolade). Poenget er at barn tidlig må lære hva som er rett og hva som er galt. Ørefik og lignende er noe man bruker når barnet ikke vil høre på fornuft. "Ok, om jeg gjør det igjen får jeg ris på rumpa. Det var ikke godt, så da må jeg unngå å gjøre den gale tingen". Gjentatt dårlig oppførsel må få store nok konsekvenser til at det overskygger lysten til å gjøre det igjen.

Barnet lærer ikke hvorfor det er galt å stjele av å få en ørefik.

Selvsagt kan man kontakte politiet hvis et lite barn stjeler, jeg vet at en venninne av meg gjorde det når hennes barn stjal gjentatte ganger. Hun tok rett og slett datteren med seg på politistasjonen hvor hun på forhånd hadde avtale med en politibetjent som hadde sagt seg villig til å snakke med barnet, og forklarte at stjeling var ulovlig og hvorfor det var det. Og du skal tro det var effektivt.

Mamma tok også meg i å stjele når jeg var rundt 6 år, da det ble oppdaget måtte jeg gå tilbake til butikken med gjenstanden jeg hadde tatt, fortelle hva jeg hadde gjort og be om unnskyldning. Synes slike reaksjoner er 100 ganger bedre enn vold, voksne som bruker fysiske avstraffelser mot barn har rett og slett tapt i mine øyne.

Endret 12. mai 2010 av Iah

[Piper]

Nå har jeg litt vansker med å se for meg at en voksen stjeler kaker fra skapet til bestemor, kaster alle potteplantene rundt på gulvet, legger seg ned på gulvet i butikken og hylgriner etter is, stikker hull på alle pakkene med kjøttdeig i butikken, osv...

Voksne er voksne, og barn er barn. Når man er voksen får det man gjør helt andre konsekvenser. Om en person ikke gjør det han skal på jobben snakker jeg med sjefen, og da har han valget mellom å bli sagt opp eller forbedre seg(man kan ikke si opp et barn). Om en voksen oppfører seg ufint mot meg kan jeg enkelt og greit gå vekk for så å aldri snakke med vedkommende igjen(man kan ikke gå fra barnet og la det seile sin egen sjø). Om jeg ser en voksen stjele i butikken tar jeg kontakt med betjeningen som deretter tar kontakt med politiet(man kontakter vanligvis ikke politiet om en 5-åring stjeler en sjokolade). Poenget er at barn tidlig må lære hva som er rett og hva som er galt. Ørefik og lignende er noe man bruker når barnet ikke vil høre på fornuft. "Ok, om jeg gjør det igjen får jeg ris på rumpa. Det var ikke godt, så da må jeg unngå å gjøre den gale tingen". Gjentatt dårlig oppførsel må få store nok konsekvenser til at det overskygger lysten til å gjøre det igjen.

Artig at du skulle nevne ADHD. jeg har en lillebror med sterk ADHD, og pga "pedagogiske forståsegpåere" har han hatt en oppvekst der han stort sett fikk herje som han ville. Han ble snakket til, og han fikk noen klaps her og der, men noen virkelige konsekvenser opplevde han aldri - bortsett fra de han opplevde fra meg. Mange barn lærer fort å bruke ADHD som en unnskyldning til at de må ha hjelp til ditt og datt, at de ikke kan ha for mange plikter, etc. Vel, per dags dato er jeg den eneste personen min lillebror(nå voksen) vet det ikke nytter å late som ovenfor. Min mor kan spørre pent om han ikke kan rydde litt hjemme hos seg. Tror du han hører? Nei. Jeg sier "Hør her, sånn kan du ikke ha det, det er uhygienisk, og nå må du rydde. Kom igjen!". Det er sjelden han engang gidder å prøve seg på unnskyldninger. Det er fordi jeg var den eneste som ikke lot ham slippe unna i barndommen. Mor kunne be ham rydde opp lekene sine, ellers skulle hun kaste dem - noe hun aldri gjorde, og rotet ble liggende. Jeg sa han skulle rydde opp, ellers så kom jeg til å ødelegge hans favorittleke, noe jeg bare behøvde å gjøre èn gang, etter dette innså han at her leker vi ikke butikk. Jeg har også klapset til ham når han gjorde noe som tilsa at det var nødvendig.

Når det gjelder barn (og voksne) med ADHD er det jo bare enda viktigere enn normalt at de forstår begrepet konsekvenser. ADHD er en forklaring på hva personen sliter med, ikke en unnskyldning til at barnet kan gjøre som det vil, "for stakkars, han har jo ADHD". Min bror er i dag 30 cm høyere enn meg, og 80 kg tyngre. Han har respekt for meg fordi jeg sørget for å sette meg i respekt (med ord, handling og klaps om nødvendig) mens han var liten. Om han hadde villet kunne han nå banket meg opp lett som bare det, men han velger heller å høre på det jeg sier. Hadde det ikke vært for meg hadde han hatt et liv som var bare kaos, unnskyldninger og null struktur. Og hvorfor det? Er det fordi jeg er slik en fantastisk pedagog? Langt ifra. Det er fordi jeg fulgte instinktet mitt og vissheten om at det ikke var riktig at han skulle slippe unna med ting andre ikke slapp unna med.

Voksne gjør kanskje ikke det du nevner, men å ta fra sine kollegaer er en ganske vanlig sak på en del arbeidsplasser. Skal bare låne en penn her og en penn der, men de behøver ikke komme tilbake igjen med tingene. Selv om de låner uten å spørre, er det liksom akseptabelt. Det er ikke det i mine øyner, for det er frekk oppførsel.

Og min sønn slipper ikke unna bare fordi han har ADHD, men ejg sier at det er fullt mulig å oppdra han uten å måtte gå til fysisk avstraffelse. ADHD er ingen unnskyldning, men det finnes de med adhd som ikke ville klart å kontrolle seg enten du hadde slått de helsefordervet eller ikke.

Det kunne aldri falle meg inn å be en voksen person rydde hjemme hos seg selv, for de må på et eller annet punkt klare å se dette selv. Jeg hadde nok ikke kommet på besøk så ofte, og det kunne jeg fint ha sagt årsaken til. Men det får være opp til den voksne personen å ha det som de vil ha det i sitt hjem.

Og ikke for å bryte ned det du føler du gjør riktig med din bror, for tydeligvis fungerer det på han, men det gjør ikke det på alle barn med adhd. Noen klarer det ikke, uansett hvor mange konsekvenser de får, og sånn er det bare. Da må man finne en annen måte å gjøre det på. Man gjør det man føler er riktig, men fysisk avstraffelse er aldri akseptabelt.

[Gjest AnonymBruker]

Det er ikke greit å dra en unge i øret, men her har det skjedd, og det er vel ingen krise. Det burde være unødvendig å komme i krangel med svigermor om dette. Går vel an å bare gi beskjed i en rolig tone hva man synes om sånt.(har inntrykk av at ts var sint). Om jeg hadde vært bestemor og kommet i krangel med min svigerdatter, hadde jeg sagt at jeg ikke vil passe barnebarna. Særlig dersom det skal bli krangel om vi bryter en av morens regler.Regler og grenser hos foreldre og besteforeldre er ofte veldig forskjellige. Det må man ha rom for å takle. Snakker her ikke om mishandling, synes heller ikke å dra i øret er mishandling.

[Antlers]

Barnet lærer ikke hvorfor det er galt å stjele av å få en ørefik.

Selvsagt kan man kontakte politiet hvis et lite barn stjeler, jeg vet at en venninne av meg gjorde det når hennes barn stjal gjentatte ganger. Hun tok rett og slett datteren med seg på politistasjonen hvor hun på forhånd hadde avtale med en politibetjent som hadde sagt seg villig til å snakke med barnet, og forklarte at stjeling var ulovlig og hvorfor det var det. Og du skal tro det var effektivt.

Mamma tok også meg i å stjele når jeg var rundt 6 år, da det ble oppdaget måtte jeg gå tilbake til butikken med gjenstanden jeg hadde tatt, fortelle hva jeg hadde gjort og be om unnskyldning. Synes slike reaksjoner er 100 ganger bedre enn vold, voksne som bruker fysiske avstraffelser mot barn har rett og slett tapt i mine øyne.

Nei, man lærer ikke hvorfor det er galt å stjele av en ørefik, og det har jeg aldri påstått heller. Jeg synes selvsagt det er viktig at man snakker med barna sine, og ørefik er noe som benyttes kun når det er saklig grunn til det. Men - Om barnet ditt leker med fyrstikker så er det først og fremst viktig at barnet lærer at dette er noe som ikke under noen som helst omstendighet skal forekomme. Det er viktigere å unngå at barnet setter fyr på klærne sine enn at barnet skal forstå hvorfor det er galt. Selvsagt må man fortelle hvorfor det er galt, men det er ikke alltid dette fester seg eller tas til etterfølge. Hadde jeg sett barnet mitt leke med fyrstikker hadde jeg forklart at det var livsfarlig, hva som kunne skje, osv. Hadde jeg sett barnet leke med fyrstikker etter denne første advarselen hadde jeg reagert med fysisk korreks og påminnelse om hvorfor det er uakseptabelt.

Man kan kontakte politiet om et barn stjeler, ja. Jeg sa bare at dette ikke er noe man vanligvis gjør(her snakker jeg om helt små barn, ikke tenåringer). Flott at barnet lærte av samtalen med politiet, men hva med de som ikke lærer av det? Hva med de som bor der politiet ikke engang har tid til å snakke med barn om slikt? Hva når man har sagt ifra 100 ganger, og det ikke nytter? Skal man vente til barnet er voksent og lærer konsekvensen først når det sitter i fengsel?

Barn er forskjellige, og noen trenger aldri den fysiske korreksen. For andre er det en god hjelp i oppdragelsen. I mine øyne er det slik at voksne som nekter å ta i barnet, uansett hva det gjør galt, har tapt. Da setter man barna i en posisjon hvor de bestemmer hva som er ok.

[Gjest Iah]

Jeg er totalt og fullstendig uenig med deg i at noen barn trenger vold for å lære.

[Amys]

Nei, man lærer ikke hvorfor det er galt å stjele av en ørefik, og det har jeg aldri påstått heller. Jeg synes selvsagt det er viktig at man snakker med barna sine, og ørefik er noe som benyttes kun når det er saklig grunn til det. Men - Om barnet ditt leker med fyrstikker så er det først og fremst viktig at barnet lærer at dette er noe som ikke under noen som helst omstendighet skal forekomme. Det er viktigere å unngå at barnet setter fyr på klærne sine enn at barnet skal forstå hvorfor det er galt. Selvsagt må man fortelle hvorfor det er galt, men det er ikke alltid dette fester seg eller tas til etterfølge. Hadde jeg sett barnet mitt leke med fyrstikker hadde jeg forklart at det var livsfarlig, hva som kunne skje, osv. Hadde jeg sett barnet leke med fyrstikker etter denne første advarselen hadde jeg reagert med fysisk korreks og påminnelse om hvorfor det er uakseptabelt.

Man kan kontakte politiet om et barn stjeler, ja. Jeg sa bare at dette ikke er noe man vanligvis gjør(her snakker jeg om helt små barn, ikke tenåringer). Flott at barnet lærte av samtalen med politiet, men hva med de som ikke lærer av det? Hva med de som bor der politiet ikke engang har tid til å snakke med barn om slikt? Hva når man har sagt ifra 100 ganger, og det ikke nytter? Skal man vente til barnet er voksent og lærer konsekvensen først når det sitter i fengsel?

Barn er forskjellige, og noen trenger aldri den fysiske korreksen. For andre er det en god hjelp i oppdragelsen. I mine øyne er det slik at voksne som nekter å ta i barnet, uansett hva det gjør galt, har tapt. Da setter man barna i en posisjon hvor de bestemmer hva som er ok.

Men her var det bestemoren det var snakk om som dro barnet i øret. Om noen i det hele tatt skal bestemme at man kan bruke fysisk irettesettelse på et barn må det være foreldrene? Om noen barn trenger dette for å "forstå" har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om, poenget mitt er at det i tilfelle er opp til foreldrene å bestemme.

EDIT: skal ikke tolkes som at jeg mener det er opp til foreldrene om de vil slå barnet eller ikke.

Endret 12. mai 2010 av mias

[Antlers]

Voksne gjør kanskje ikke det du nevner, men å ta fra sine kollegaer er en ganske vanlig sak på en del arbeidsplasser. Skal bare låne en penn her og en penn der, men de behøver ikke komme tilbake igjen med tingene. Selv om de låner uten å spørre, er det liksom akseptabelt. Det er ikke det i mine øyner, for det er frekk oppførsel.

Og min sønn slipper ikke unna bare fordi han har ADHD, men ejg sier at det er fullt mulig å oppdra han uten å måtte gå til fysisk avstraffelse. ADHD er ingen unnskyldning, men det finnes de med adhd som ikke ville klart å kontrolle seg enten du hadde slått de helsefordervet eller ikke.

Det kunne aldri falle meg inn å be en voksen person rydde hjemme hos seg selv, for de må på et eller annet punkt klare å se dette selv. Jeg hadde nok ikke kommet på besøk så ofte, og det kunne jeg fint ha sagt årsaken til. Men det får være opp til den voksne personen å ha det som de vil ha det i sitt hjem.

Og ikke for å bryte ned det du føler du gjør riktig med din bror, for tydeligvis fungerer det på han, men det gjør ikke det på alle barn med adhd. Noen klarer det ikke, uansett hvor mange konsekvenser de får, og sånn er det bare. Da må man finne en annen måte å gjøre det på. Man gjør det man føler er riktig, men fysisk avstraffelse er aldri akseptabelt.

Vel, penner er for meg forbruksvare. Hadde det vært min egen Parker-penn hadde jeg uansett aldri lånt den bort, men der jeg har jobbet har penner vært gratis. Jeg forstår prinsippet, men har aldri opplevd det som noen problemstilling selv. Dette kan man vel enkelt løse ved å ha penner i egen veske/stresskoffert?

Selvsagt er det mulig å oppdra et barn med ADHD uten fysisk "avstraffelse", men det er like stor grunn til å gi de et klaps som alle barn uten ADHD. Mennesker med ADHD er ikke en homogen masse, men de har endel fellestrekk. Disse fellestrekken gjør blant annet at det er utrolig viktig å lære dem at det får konsekvenser når de gjør noe galt. En konsekvens behøver ikke være fysisk, men den må stå i samsvar til hva barnet har gjort.

Man skal vel egentlig ikke være nødt til å be en voksen person rydde, men der legger jeg skylden på mine foreldre og andre vosenpersoner som aldri lærte ham om konsekvenser. Det går faktisk såpass langt at det er direkte helsefarlig å bo som han bor, så selv om det ikke burde være nødvendig å be ham rydde, ER det dessverre en nødvendighet. Jeg synes ikke det er opp til ham hvordan han vil ha det når det går utover helsa og han helt klart ikke er strukturert nok til komme igang selv. Rot og slikt er èn ting, men å aldri fjerne støv når man har alvorlig astma og allergi, aldri fjerne mat som har havnet på gulvet, ikke bytte kattesand på et halvt år, osv, det er bare ikke greit. Noe som ikke akkurat hjelper er at mor fortsatt kan finne på å rydde for ham når det blir for ille, gjerne mens hun står der og kjefter for at han ikke har gjort det selv. Broren min løfter selvsagt ikke en finger for å hjelpe, og kommer med unnskyldninger, den ene dårligere enn den andre. Om folk bare ikke hadde vært så redde for å skade (først og fremst psykisk) "stakkarene" med ADHD hadde det vært enklere å sørge for at det ble folk av de også

[Antlers]

Jeg er totalt og fullstendig uenig med deg i at noen barn trenger vold for å lære.

Tror ingen lærer stort av vold, men en korreks er noe ganske annet. Du har selvsagt lov til å være uenig med meg, men du kom ikke med noe svar på hva man skal gjøre med barna som ikke hører uansett hva man sier til dem

[Gjest Iah]

Tror ingen lærer stort av vold, men en korreks er noe ganske annet. Du har selvsagt lov til å være uenig med meg, men du kom ikke med noe svar på hva man skal gjøre med barna som ikke hører uansett hva man sier til dem

Da får man prøve å finne andre metoder å nå frem på. Et eksempel kan være fjerning av privilegier som favoritt leker, PC osv.

[Antlers]

Men her var det bestemoren det var snakk om som dro barnet i øret. Om noen i det hele tatt skal bestemme at man kan bruke fysisk irettesettelse på et barn må det være foreldrene? Om noen barn trenger dette for å "forstå" har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om, poenget mitt er at det i tilfelle er opp til foreldrene å bestemme.

EDIT: skal ikke tolkes som at jeg mener det er opp til foreldrene om de vil slå barnet eller ikke.

Besteforeldrene har jo tross alt oppdratt foreldrene til barnet en gang i tiden, og bør ha god oversikt over de forskjellige metodene og deres virkninger. Det er godt mulig bestemoren er en som drar barn i øret uten grunn, men da burde jo far/mor være obs på dette siden de selv har opplevd det i sin barndom. Om barnet ikke hører på en voksen person synes jeg det er helt på sin plass å gi en liten korreks (ALDRI vold), det være seg forelder, besteforelder, lærer eller andre som blir utsatt for ting barn bør ha lært at de ikke skal gjøre. Synes bare det er opp til foreldrene å bestemme at barnet ikke skal få korreks om de har oppdratt barnet godt nok uten til at det unngår å gjøre ting som forsvarer at de blir dratt i øret. Korreks er etter min mening noe som bare skal benyttes om barn etter gjentatt tilsnakk ikke hører, eller at de gjør noe som er såpass grovt at det er på sin plass med korreks.