Jeg hater min utro mor

[Gjest nobilian]

Ok, satt på spissen, skal man da begynne å diskutere sex med foreldrene, om hvor ofte de har sex, om den er bra osv?

Forstår hvor du vil, men i mine øyner så har ts funnet ut dette ved å snoke, og jeg mener fortsatt at hun ikke ahr noe med dette nettopp fordi hun ble født av denne kvinnen. Du kan ikke sammenligne et venneforhold med mor og barn forhold, beklager men det går ikke. det er noe hellig ved at mor har født henne, og med det følger visse ting med også i mine øyner, at man ikke har noe med den delen av samlivet til foreldrene. Enten hun er voksen eller ikke.

Du mener mor har horet rundt, og det uten å vite noe om det forholdet hun faktisk er i. Å hiore rundt vil si at man ahr seg med mange, noe du vet ingenting om. Ts har lest meldinger hun ikke har hatt noe med, så hun har brutt en norsk lov, nemlig å lese andre mennesker private ting. Noe som er ulovlig i Norge.

og jeg mener fortsatt at TS ikke har noe med dette å gjøre, nettopp fordi det gjeløder foreldrene hennes.

Hun kan jo snakke med moren, om hun føler at hun må gjøre noe. Men vil det føre noe godt med seg?

***

"Horet rundt" er også satt på spissen. Jeg har fått med at det "bare" er én det er snakk om. Kanskje det passer bedre med "drevet hor"?

Finnes det noe virkelig argument for at en mors livsførsel ikke skal være tema for sine barn, bortsett fra dette "hellige" du snakker om? Oppnår man en høy og ukrenkelig stilling bare ved å låne bort livmoren sin en tid, altså?

[Sissan]

Selvsagt skal hun ikke holde munn. Det ville ødelegge henne. Men det er ikke for faren sin skyld hun skal snakke med moren. Det er for sin egen. Hun har det jo ikke bra.

[Gjest Gjest]

Hvorfor personkarakteristikkene?

Ethvert menneske har først og fremst ansvar for seg selv. Dersom barna mine syntes dette var et fryktelig vanskelig tema å ta opp med meg, ville jeg ikke fått et dårligere forhold til dem. Hvis det skulle skje, er jeg sikker på at det var deres intensjon å spare meg for smerte, ikke å le av meg bak ryggen min.

Det du ikke forstår er at det er ikke bare hos deg forholdet endrer seg, men hos barnet også, og evt andre rundt barnet som igjen påvirker ditt og barnets forhold.

Du kan selvfølgelig elske barnet og si at alt er greit og alt skal være som før. Men i det barnet ditt sitter på denne informasjonen endres forholdet mellom dere to, uansett. Over mange år kan det jo være at barnet ikke klarer å ha kontakt med deg pga det som det bærer på, så da er jo alt forholdet endret!

[Sissan]

å låne bort livmoren sin en tid, altså?

Er dette din definisjon av å være en mor?

[Gjest nobilian]

Dette er den andre tråden her i dag som hevder at fordi en person velger å være del av utroskap så betyr det automatisk at de er promiskøse - dvs. har mange partnere. Dette er helt på jordet og det finnes ikke bevis på at dette gjelder alle som er utro.

***

Som nevnt, "horet rundt" ble valg i irritasjon, og er ikke en påstand om seksuell løssluppenhet. Dermed er dette ikke den andre tråden i dag hvor dette hevdes.

[Gjest Gjest]

Pleier du å spre den slags nyheter? Jeg gjør ikke det skjønner du. Hvis jeg ikke makter ta saken opp med den sviktede snakker jeg ikke med andre om den heller. Men folk er kanskje forskjellige der?

Dette er vel selve dilemmaet, og derfor skal hun snakke med sin mor, og oppfordre sterkt til at utroskapen opphører og en tilståelse overfor far. Men datteren skal ikke løpe til faren. Det blir feil.

Jeg ville ikke sagt noe nei, men hvem kan vel egentlig med hånden på hjerte si at en ikke engang føler at en må få betro seg til noen? Til samboer, ektemann? Eller drikker mye en kveld, provoseres nok og blir fortvilet nok til at det plumper ut til noen? Det er jo ikke slik at TS ønsker å bære på dette ålene, og da kan det fort skje. Det er ikke TS som er utro!

Datteren bør si i fra til faren om hun ikke ønsker å bære på dette, og moren selv nekter å si i fra. Om du er glad i både faren din og mor din, men ikke kan se faren din i øynene og har problemer med å ha noe med far å gjøre fordi du er sint på mor, og må holde en hemmelighet for mor som igjen gjør til at du ikke vil ha mye med mor å gjøre, ville det da ikke være bedre at du ikke bar på denne byrden og lot de selv ta oppgjøret med forholdet mellom dem selv, samtidig som du hadde et forhold til begge etterpå fordi du ikke tok på deg å bære deres ekteskap på dine skuldre?

[Sissan]

Hadde mine søsken visst om et slikt svik, og holdt tett og det kom ut i ettertid, hadde jeg aldri kunne hatt samme forhold til dem igjen, og hvem her kan ikke si det samme? Hadde mitt eget barn støttet opp om min mann og holdt tett, og det kom frem i ettertid, så hadde jeg aldri kunne hatt samme forhold til mitt barn igjen, og jeg hadde aldri kunne tilgitt min mann for å ha presset vårt barn til å bære en slik byrde.

Det du ikke forstår er at det er ikke bare hos deg forholdet endrer seg, men hos barnet også, og evt andre rundt barnet som igjen påvirker ditt og barnets forhold.

Du kan selvfølgelig elske barnet og si at alt er greit og alt skal være som før. Men i det barnet ditt sitter på denne informasjonen endres forholdet mellom dere to, uansett. Over mange år kan det jo være at barnet ikke klarer å ha kontakt med deg pga det som det bærer på, så da er jo alt forholdet endret!

Jeg skjønner godt at det ville forandret forholdet. Det jeg reagerte på er det jeg har uthevet over her. Jeg leste det som at det faktum at barnet holdt tett ville gjort at mor fikk et dårligere forhold til det.

At forholdet uansett ville endret seg pga BARNETS reaksjoner er noe ganske annet enn at det for mor endrer seg pga barnets valg i en ganske umulig situasjon.

Hvordan leser du det?

[Gjest Gjest]

Si ikke alt hva du hører,

tro ikke alt hva du vet.

Så sparer du mange bører

fra sinn og samvittighet.

[Gjest Gjest]

Tro ikke alt hva du hører,

si ikke alt hva du vet.

Så sparer du mange bører

fra sinn og samvittighet.

Litt korrigering.

[Gjest Mann på 45]

Jeg er 23 år gammel og har flyttet ut fra redet for lenge siden. Mine foreldre har vært gift i snart 20 år og jeg har alltid sett på forholdet deres som sterkt. For tre år siden ble jeg nødt til å "nødlåne" min mors telefon da min gikk tom for strøm, og da oppdaget jeg flere meldinger på innboksen hennes som var fra en annen mann. (Jeg snokte ikke, skulle lese melding på mitt sim-kort). Jeg oppdaget da at det var ingen tvil om at hun hadde et forhold på si. Min far kjenner ham ikke. Dette har nå vart i (minst) tre år, og jeg vet med sikkerhet at det pågår fremdeles. De møtes et par ganger i året, ringer og sender masse meldinger seg i mellom. Hun oppdaterer ham om sitt liv, og dermed blir jeg også involvert. Hun nevner meg i meldinger, forteller om hvordan det har gått på mine eksamener osv. Etter at jeg oppdaget dette har jeg ikke taklet å prate med henne, og jeg klarer sjelden å være blid og "normal" når jeg treffer henne.

Jeg klarer ikke å glede meg over samværet med henne når hun fører min far bak lyset, og jeg synes det hele er helt forferdelig. Nå er hun lei seg og forstår ikke hvorfor jeg er i dårlig humør, svarer henne avvisende og ikke lengre kommer så ofte på besøk (jeg og min samboer bor et godt stykke unna, så er på besøk hver 1-2 mnd). Jeg er i et fast og stabilt forhold, er økonomisk selvstendig og "trenger" forsåvidt ikke at mine foreldre skal holde sammen, spesielt ikke på en løgn. Sånn som ståa er nå vil jeg nok gradvis kutte kontakten, da jeg ikke har noe lyst til å oppholde meg der hun er, for å si det på en enkel måte. Jeg er svært glad i faren min og synes det er helt forferdelig at hun er utro mot ham. Jeg vil ikke gjøre noe som sårer ham, men samtidig så er det noe min mor gjør hver dag uten at han selv vet det.

Bør jeg gjøre noe, eller bare holde meg unna?

PS: Ja, etter at jeg oppdaget dette har jeg et par ganger sneket meg til å lese meldingene hennes. Riktig er det absolutt ikke, men akkurat den moralprekenen er det ikke det jeg etterlyser nå.

Så du er sikker på at din far ikke vet om dette og at dette er OK?

[Holar]

Hei TS.

En lei situasjon.

Jeg går ut fra at du også synes at det skulle være vanskelig å konfrontere din mor?

Hva med å ta opp utroskap generelt i en samtale? Hva er utroskap, hvordan ville man selv reagere på utroskap, hva man ville gjøre hvis man oppdager at andre er utroskap eca?

Ut fra din mors svar og oppførsel vil du kunne finne ut om du bør snakke næremer om det du har funnet ut.

[Eremitten]

Du verden hvor mange forståelsesfulle og tilgivende mennesker som har kommentert denne tråden.

Jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde hatt like lett for å glemme og tilgi et slikt svik som det mange her hadde hatt.

[Sissan]

Det er vel ingen her som bifaller morens utroskap Eremitten?

Men jeg er ihvertfall en som mener at utroskap og svik er noe moren gjør mot faren, og at datteren ikke bør ta det som et svik mellom mor og datter.

[Gjest brutal_mann]

Tja... Er din mor en god mor for deg? Knuller hun vettet av din far utenom? Er du sikker på at din far ikke vet noe? (for det er mye her i livet en rett og slett velger å ikke vite).

Disse og mange andre spørsmålbør du stille deg selv, i stillhet med bare deg selv som selskap, og så ta et standpunkt. Når standpunktet er endelig må du tørre å stå for det offentlig.

[Gjest nobilian]

Er dette din definisjon av å være en mor?

***

Nei, det er ikke min definisjon, men det er ikke mer som skal til for at man skal kunne kalle seg mor.

[Holar]

Det er vel ingen her som bifaller morens utroskap Eremitten?

Men jeg er ihvertfall en som mener at utroskap og svik er noe moren gjør mot faren, og at datteren ikke bør ta det som et svik mellom mor og datter.

Hei Sissan.

Jeg kan forstå at TS føler det som et svik.

Utroskap er alltid et svik.

Når man blir avslørt har man bevist at man er en helt annen person enn man trodde vedkommende var på forhånd.

Alle illusjoner brister, og tilbake står man igjen med lamslått tomhet.

Man trenger ikke å være den bedratte for at det skal få konsekvenser for ens eget liv.

***

Som brutal mann sier, det er ofte lettere å ikke ville vite... selv om man skjønner hva som skjer.

[Optimist40]

Du verden hvor mange forståelsesfulle og tilgivende mennesker som har kommentert denne tråden.

Jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde hatt like lett for å glemme og tilgi et slikt svik som det mange her hadde hatt.

Det var trist å lese, og vil si jeg får medfølelse for deg og syns oppriktig synd på deg. For de vidsynte og ydmyke menneskene som selv har stått i gjørma vet hvor viktig en trøstende hånd, et godt råd er, og de trenger ikke en dømmende pekefinger.

Å kunne gi av seg selv med hjerte, det er en unik gave.

Gir deg en klem og håper du en dag trenger trenger trøst og åpner hjertet ditt og ser andre mennesker mer vidsynt enn du nå gjør.Det vil gjøre deg til et rikere menneske.

[Gjest jomfrua]

Hei Sissan.

Jeg kan forstå at TS føler det som et svik.

Utroskap er alltid et svik.

Når man blir avslørt har man bevist at man er en helt annen person enn man trodde vedkommende var på forhånd.

Alle illusjoner brister, og tilbake står man igjen med lamslått tomhet.

Man trenger ikke å være den bedratte for at det skal få konsekvenser for ens eget liv.

***

Som brutal mann sier, det er ofte lettere å ikke ville vite... selv om man skjønner hva som skjer.

Her synes jeg du er inne på noe vesentlig.

Som barn av sine foreldre så har man en oppfattelse av sin omsorgsperson. Dine foreldre er hva du oppfatter av dem ut fra ditt ståsted - det er det de er for deg - omsorgspersoner som har autoritet, fører deg gjennom livets erfaringer med en trygg og erfaren hånd.

Fra ett annet ståsted; som for eksempel fra en venninnes synspunkt - så vil det bildet være annerledes.

Slik vil livet være. Vi har alle forskjellige "ansikter" og vi blir alle oppfattet på forskjellig vis ut fra hvem vi forholder seg til.

Og det er vel slik det er i denne tråden. Barnet har fått se en side av sin foreldre som de visste lite eller ingenting om og som heller ikke er for barnet særlig viktig å vite.

Men da er det viktig å tenke på at din opplevelse av din foreldre og foreldreskapet er hva din foreldre er for deg.

Dette høres kanskje veldig inviklet ut:)

Men det essensielle er at din opplevelse av din omsorgsperson er det du burde forholde deg til - det er det som ER.

Om andre ting skulle dukke opp siden - så er ikke det din opplevelse - så mitt råd er: Hold på din opplevelse av din omsorgsperson - for det er det du har opplevet og erfart.

Husk at vi alle blir opplevet forskjellig fra forskjellige ståsted og det kan ingen av oss gjøre noe med - slik er livet.

Håper noen forstår dette

[Sissan]

Nei, det er ikke min definisjon, men det er ikke mer som skal til for at man skal kunne kalle seg mor.

Det er jeg uenig i. Det skal mye mer til å kalle seg mor. Men jeg skjønner hva du mener altså. Jeg bare tror ikke det er så relevant for de aller fleste mor-barn relasjoner.

Hei Sissan.

Jeg kan forstå at TS føler det som et svik.

Utroskap er alltid et svik.

Når man blir avslørt har man bevist at man er en helt annen person enn man trodde vedkommende var på forhånd.

Alle illusjoner brister, og tilbake står man igjen med lamslått tomhet.

Man trenger ikke å være den bedratte for at det skal få konsekvenser for ens eget liv.

Jeg skjønner også at TS føler det slik. Og jeg skjønner at hun føler det får konsekvenser for henne.

Nettopp derfor sier jeg at det er feil måte å oppfatte det på. Mor sviker ikke barnet sitt, hun sviker faren hennes.

Samtidig skuffer hun datteren sin. Men det er noe helt annet enn et svik.

At foreldre gjør ting gjennom sitt liv, som gjør at idealbildet (mange) barn danner seg under oppveksten slår sprekker, er heller ikke det jeg kaller et svik. Det være seg utroskap, annen umoral eller helt andre ting. De fleste vil vel ettersom de blir voksne, og ikke minst selv blir foreldre, få et litt annet perspektiv på sine egne foreldre også.

Når det er sagt, vil jeg legge til at jeg ikke mener utroskap gjør at et menneske til "en helt annen person". Jeg tror ikke utroskap avhenger av spesielle personlige egenskaper. Men der vet jeg at jeg er uenig med mange.

Endret 4. mai 2010 av Sissan

[Vera Vinge]

Jeg har bare lest startinnlegget, men tillater meg å svare likevel. Jeg syns det høres fornuftig ut for ts å snakke med mor, og fortelle hva hun vet. Jeg syns ikke det skal være et (voksent) barns oppgave å informere den andre forelderen om utroskap. Klart det er fælt å vite at den ene parten blir holdt for narr, men jeg ville oppfordret mor til å fortelle, men samtidig ikke gått inn i saken selv.

Nå er jeg klar over at jeg snakker ut fra å ha vært i en lignende situasjon selv, og jeg skal være forsiktig med å gi råd basert på egne erfaringer. Men jeg ser i ettertid at jeg burde holdt meg enda lengre unna mine foreldres greier, inkl. utroskap og skilsmisse, og det til tross for at jeg aldri informerte den bedratte parten, selv om jeg satt med mange opplysninger. Men jeg syns hvertfall det var godt å kunne fortelle den ene forelderen min at jeg visste at h*n var utro, og oppfordre til å håndtere situasjonen. Utover det, ser jeg det som lite heldig å involvere seg i foreldres forhold. For meg innebar det å leve med at den ene foreldren min var uvitende om utroskap i flere måneder, men heller det enn å bli dratt enda mer inn i saken. Jeg prøvde rett og slett å tenke at dette var en sak mellom dem, selv så trist det kunne være for meg, og at voksne mennesker på en måte selv utsetter seg for slik risiko ved å inngå i et parforhold. Nå løste det hele seg også ved at den utro forelderen min etter hvert valgte å fortelle og bryte ut av ekteskapet.