Jeg hater min utro mor

[Gjest Constanze]

TS her:

Når det er såpass store følelser inn i bildet vil jeg nesten bruke det ordet. Jeg kommer fra en kjærlig og tett knyttet familie som alltid har lagt vekt på ærlighet, og et svik som dette tar tungt. Hun er en moralist som har lært meg å dømme mellom rett og galt. Hvordan skal man da reagere på en slik sannhet sendt rett i trynet, skulle jeg bare trekt på skuldrene og droppet det? Er det virkelig naturlig!?

Og, personer man ikke trives med - vil man tvinge seg selv til å oppholde seg med de mer enn nødvendig?

For det første så er det stor forskjell på å ikke trives med noen og å hate noen.

Hvorfor ikke ta opp saken rolig og kontrollert med moren din? Om det skulle vise seg at hun har truffet en annen og vil fortsette dette forholdet - vel, da vet hun at du vet så det vil antagelig tvinge fram en avgjørelse om å kutte ut den nye og bli i ekteskapet eller - gå fra faren din til fordel for han nye.

Det er da ikke verdens undergang .. for alt du vet så har dine foreldre et miserabelt samliv, kanskje din far også har et forhold på si? Kanskje han har hatt et forhold på si?

Det er mange ekteskap og samliv som er kjærlige og flotte på overflaten - fordi de ikke slipper noen innenfor den perfekte rammen de har satt opp utad. Jeg har sett mange tilsynelatende perfekte ekteskap ende i rettsalen fordi det viste seg at en av partene har hatt langvarige forhold på si.

[Havbris]

For det første så er det stor forskjell på å ikke trives med noen og å hate noen.

Hvorfor ikke ta opp saken rolig og kontrollert med moren din? Om det skulle vise seg at hun har truffet en annen og vil fortsette dette forholdet - vel, da vet hun at du vet så det vil antagelig tvinge fram en avgjørelse om å kutte ut den nye og bli i ekteskapet eller - gå fra faren din til fordel for han nye.

Det er da ikke verdens undergang .. for alt du vet så har dine foreldre et miserabelt samliv, kanskje din far også har et forhold på si? Kanskje han har hatt et forhold på si?

Det er mange ekteskap og samliv som er kjærlige og flotte på overflaten - fordi de ikke slipper noen innenfor den perfekte rammen de har satt opp utad. Jeg har sett mange tilsynelatende perfekte ekteskap ende i rettsalen fordi det viste seg at en av partene har hatt langvarige forhold på si.

Det kan være mange sider ved et forhold som man ikke deler med barna sine, av kjærlighet. Rett og slett fordi det ikke tilhører foreldre-barn relasjonen, på samme måte som barn ikke deler alle sider ved sitt liv med sine foreldre.

Hvis en av mine barn kom og fortalte meg at han hatet med for noe jeg hadde gjort, som han bare hadde hatt et minimum av innsyn i, ville jeg blitt knust. Du kan ikke ha din mors eller fars følelser, du kan heller ikke bestemme hvordan de skal leve livene sine. Men du kan ha såpass respekt for din mor at du gir henne en mulighet til å forstå din avvisning.

[Miss Puddel]

Det her ville jeg aldri ha blandet meg oppi. Din mor er voksen, det der har du faktisk ikke noe med. Og det kan være ting med i bildet som du ikke vet noe om. Glemmer ikke da vi etter svigerfars død fikk vite at han hadde vært impotent i 20 år. din mor har valgt å bli hos din far. Da regner jeg med at hun faktisk har følelser for ham, og bare får dekket behovet for noe hun mangler med det andre forholdet.

Verden er ikke svart/hvitt, men uendelig mengde nyanser av grått, det er ikke din jobb å dømme eller informere.

Endret 1. mai 2010 av Miss Puddel

[Gjest Gjest]

Var da fælt til hvordan en skulle forstå og tilgi opp og ned i mente her.

Her det tydeligvis TS som skal bære alt ansvar og all skyld.

Moren ødelegger hva TS har sett på som et godt familieliv med sin egen familie og TS skal ikke engang få lov til å syntes dette er fælt og vanskelig? Hun skal ikke engang få lov til å distansere seg fra det om det er hva hun trenger?

Det er moren til TS som er utro. Det er TS sin verden som raser sammen her, evt også hennes fars verden, ikke morens. Moren er den aktive og handlende part her, de andre er passive. TS gjør ingenting, hun har ikke gjort noe og hun gjør ingenting galt i distansere seg om det er hva hun trenger.

Jeg syntes det virker som at det er mange som mener at dette mor-datter forholdet er viktigere enn noe i verden. Det er vel kanskje fordi en kjenner seg igjen i at en gjør ting som en frykter at barna syntes er helt forkastelige og ikke vil ha noe med å gjøre. Ikke ta og less det over på TS i alle fall, fiks det selv.

[stjernekyss]

Var da fælt til hvordan en skulle forstå og tilgi opp og ned i mente her.

Her det tydeligvis TS som skal bære alt ansvar og all skyld.

Moren ødelegger hva TS har sett på som et godt familieliv med sin egen familie og TS skal ikke engang få lov til å syntes dette er fælt og vanskelig? Hun skal ikke engang få lov til å distansere seg fra det om det er hva hun trenger?

Det er moren til TS som er utro. Det er TS sin verden som raser sammen her, evt også hennes fars verden, ikke morens. Moren er den aktive og handlende part her, de andre er passive. TS gjør ingenting, hun har ikke gjort noe og hun gjør ingenting galt i distansere seg om det er hva hun trenger.

Jeg syntes det virker som at det er mange som mener at dette mor-datter forholdet er viktigere enn noe i verden. Det er vel kanskje fordi en kjenner seg igjen i at en gjør ting som en frykter at barna syntes er helt forkastelige og ikke vil ha noe med å gjøre. Ikke ta og less det over på TS i alle fall, fiks det selv.

Det handler vel mer om å bli voksen, og innse at foreldrene hennes er mer komplekse personer enn det de har ønsket å dele med henne, fordi, som Havbris sier, hun er datteren deres, og det er på sin plass å holde henne utenfor slike ting. Foreldre er mer enn å bare være foreldre. Jeg synes foreldrene til ts fortjener skikkelig kudos for å ha oppdratt henne til å få gode verdier samtidig som de har klart hå holde henne unna deres egne personlige og relasjonelle problemer.

Som ts selv sier, har hun flyttet ut for lengst, har sitt eget samboerskap og er økonomisk uavhengig.

Så må hun klippe navlestrengen.

Ts er voksen nå. Og som alle andre voksne mennesker, lar man andre voksne mennesker håndtere sine egne problemer og avgjørelser. At ts har funnet noen tekstmeldinger gir henne ikke hele bildet av situasjonen. Hun vet veldig, veldig lite, og trekker store slutninger og handler på disse som et umodent og reaktivt barn.

Dette har ingenting med henne å gjøre.

[Gjest Gjest]

Her må du kontrontere moren din. Høres helt sykt ut at du har tenkt å bare kutte kontakten uten å si noe. Du er feig som ikke tar dette opp med henne.

[Gjest AnonymBruker]

For noen holdninger folk har! Utroskap er ikke noe å reagere på, foreldre er komplekse så det kan jo hende de har en grunn til å være utro?!?

Jeg forstår godt at trådstarter reagerer. Å bære en slik hemmelighet er ikke godt selv om man er blitt voksen. Mor er mor samme hvor gammel man selv er blitt. Men jeg er helt enig med de som sier at TS må snakke med moren sin om det hun muligens har oppdaget. Ikke bare bryte kontakten. Det ville vært barnslig!

[Gjest 43]

Ts, ikke tro at du sitter med fasiten til hvordan andre skal leve sitt liv. Bli voksen og la dine foreldre finne ut av ting selv.

[Beauté]

For noen holdinger folk har? Jeg syns faktisk at man bør tenke over hver side av saken. Her sitter vi og ikke VET hvordan faren er. Min mor var så hellig for meg at jeg faktisk aldri kunne bare tatt henne bort fra mitt liv. Livet er for kort til det.

[Gjest chickpea]

TS: Jeg vil anta at din mor har gjort både det ene og det andre for deg de siste 23 årene? Og allikevel er alt hun har stillt opp med, så lite verdt i dine øyne, at du er villig til å slå hånden av henne for en sak du kjenner bare deler av. Det er jo bare tilfeldigheter som gjorde at du fant ut om dette i det hele tatt, tenk på alt det andre som du fremdeles vet ingenting om fordi de riktige "tilfeldighetene" har ikke oppstått.. Jeg synes du viser svært umoden oppførsel, spesielt når du attpåtil er for feig til å ta det opp med henne.

[Gjest AnonymBruker]

TS her:

Jeg har alltid vært en person som har vanskelig for å slippe folk innpå meg. Når de først gjør det er jeg åpen og har tiltro, men dersom jeg blir sveket har jeg vanskelig for å "åpne opp" igjen. Heller forskanser jeg meg for å stenge vekk det vonde, for å slippe at det skjer igjen. Sånn fungerer jeg. Nå har jeg tidligere nevnt at jeg uten å tenke på det har startet å kutte ned kontakten, ikke kutte ut. Ser at mange reagerte på ordbruken min der, beklager det. Et par ganger i året (vi bor ganske langt unna) kan være oftere enn andre familier faktisk møtes, så så aller verst er det vel ikke.

Vi har aldri hatt noe veldig sterkt mor-datterforhold, det er min far som holder familien sammen.

Grunnen til at jeg er for feig til å ta det opp med henne er fordi jeg er redd for hvordan min far vil takle det. Og jeg tror absolutt ikke jeg sitter med fasiten til hvordan man skal leve sitt liv, jeg er ingen bedreviter. Videre så vet jeg at jeg har ingen ting med saken å gjøre, og burde tydeligvis ikke brydd meg i det hele tatt. Men, når jeg ser min far inn i øynene svir det i samvittigheten... Det er jo ikke jeg som har gjort noe galt, men det er det ingen her som ser. De fleste som har kommentert mener at jeg bør konfrontere henne, samtidig som jeg ikke bør blande meg inn i mine foreldres komplekse liv. Jeg er rett og slett usikker.

Jeg føler heller at jeg er moden siden jeg velger å gå inn i tenkeboksen og vurdere hva jeg evt. skal gjøre, fremfor å buse ut med noe som vil få store konsekvenser for flere.

[Gjest AnonymBruker]

Hater du moren din eller hater du at hun er utro? Det er en veldig stor forskjell.

Foreldrene dine sitt kjærlighetsforhold er faktisk ikke noe du har noe med - men du har et ansvar for ditt forhold til din mor. Snakk med henne om det, det er i grunn det eneste som kan gjøre det bedre - om det er det du ønsker.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg hater nok heller at hun er utro.

TS

[Gjest Gjest]

TS her:

Jeg har alltid vært en person som har vanskelig for å slippe folk innpå meg. Når de først gjør det er jeg åpen og har tiltro, men dersom jeg blir sveket har jeg vanskelig for å "åpne opp" igjen. Heller forskanser jeg meg for å stenge vekk det vonde, for å slippe at det skjer igjen. Sånn fungerer jeg. Nå har jeg tidligere nevnt at jeg uten å tenke på det har startet å kutte ned kontakten, ikke kutte ut. Ser at mange reagerte på ordbruken min der, beklager det. Et par ganger i året (vi bor ganske langt unna) kan være oftere enn andre familier faktisk møtes, så så aller verst er det vel ikke.

Vi har aldri hatt noe veldig sterkt mor-datterforhold, det er min far som holder familien sammen.

Grunnen til at jeg er for feig til å ta det opp med henne er fordi jeg er redd for hvordan min far vil takle det. Og jeg tror absolutt ikke jeg sitter med fasiten til hvordan man skal leve sitt liv, jeg er ingen bedreviter. Videre så vet jeg at jeg har ingen ting med saken å gjøre, og burde tydeligvis ikke brydd meg i det hele tatt. Men, når jeg ser min far inn i øynene svir det i samvittigheten... Det er jo ikke jeg som har gjort noe galt, men det er det ingen her som ser. De fleste som har kommentert mener at jeg bør konfrontere henne, samtidig som jeg ikke bør blande meg inn i mine foreldres komplekse liv. Jeg er rett og slett usikker.

Jeg føler heller at jeg er moden siden jeg velger å gå inn i tenkeboksen og vurdere hva jeg evt. skal gjøre, fremfor å buse ut med noe som vil få store konsekvenser for flere.

Du er smålig! Mor din er en voksen kvinne som har behov, og det takler du selvsagt ikke å finne ut av?

Mor din skal du respektere og elske over alt på jord uansett hva hun måtte ha gjort mot din far, det har faktisk ikke du noe med. For alt du vet er dette en avtale mellom hun og far, eller hevn for sidesprang fra fars side tidligere. Kanskje faren din mishandler henne?

Jeg syntes du skal snakke med henne og si at du forstår henne og at du ønsker å heller hjelpe og være en som kan lytte og snakke med henne, og ikke fordømme og være et lite forsmådd barn!

[Gjest AnonymBruker]

Du er smålig! Mor din er en voksen kvinne som har behov, og det takler du selvsagt ikke å finne ut av?

Mor din skal du respektere og elske over alt på jord uansett hva hun måtte ha gjort mot din far, det har faktisk ikke du noe med. For alt du vet er dette en avtale mellom hun og far, eller hevn for sidesprang fra fars side tidligere. Kanskje faren din mishandler henne?

Jeg syntes du skal snakke med henne og si at du forstår henne og at du ønsker å heller hjelpe og være en som kan lytte og snakke med henne, og ikke fordømme og være et lite forsmådd barn!

TS her

Er det altså akseptert å være utro? Det er forresten heller ikke slik at man skal respektere og elske sin mor over alt på jord, det kommer av hvordan relasjonen mellom mor-datter er. Den er ikke hellig, og kan også brytes ned, som alle andre forhold.

[Delilah :-)]

Hvorfor snakker du ikke med henne om det ?

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg synes at du skal fortelle din mor at du vet om dette og at du er skuffet pga det og at det er derfor du trekker deg unna. Jeg synes også at du skal fortelle henne at du har vondt av din far pga dette, derfor orker du ikke være der så ofte. Så kan du også si at det er hennes liv, du skal ikke blande deg i hennes valg, men at du dessverre ikke takler så mye/nær kontakt pga din viten.

Hvis din mor prøver å forherlige utroskapen bør du si til henne at det aksepterer du i hvertfall ikke og at du ikke vil vite disse detaljene eller forklaringene fordi du også må forholde deg til din far.

Jeg forstår godt at dette blir vanskelig for deg og at du naturlig sklir vekk, men som de andre her synes jeg din mor kan få vite hvorfor.

[Anglofil]

Det handler vel mer om å bli voksen, og innse at foreldrene hennes er mer komplekse personer enn det de har ønsket å dele med henne, fordi, som Havbris sier, hun er datteren deres, og det er på sin plass å holde henne utenfor slike ting. Foreldre er mer enn å bare være foreldre. Jeg synes foreldrene til ts fortjener skikkelig kudos for å ha oppdratt henne til å få gode verdier samtidig som de har klart hå holde henne unna deres egne personlige og relasjonelle problemer.

Som ts selv sier, har hun flyttet ut for lengst, har sitt eget samboerskap og er økonomisk uavhengig.

Så må hun klippe navlestrengen.

Ts er voksen nå. Og som alle andre voksne mennesker, lar man andre voksne mennesker håndtere sine egne problemer og avgjørelser. At ts har funnet noen tekstmeldinger gir henne ikke hele bildet av situasjonen. Hun vet veldig, veldig lite, og trekker store slutninger og handler på disse som et umodent og reaktivt barn.

Dette har ingenting med henne å gjøre.

Men det betyr ikke at man trenger å akseptere det og synes det er greit, hadde min mor gjort dette er jeg ikke i tvil om hva jeg hadde følt. Et slikt svik mot min egen far hadde stått sterkt i meg, og utroskap, vel, det er noe av det verste jeg vet. Du snakker om at ts skal bli voksen her, men da bør vel kanskje moren handle voksent selv: nemlig å faktisk legge kortene på bordet og ikke bedra den mannen som antagelig elsker henne.

Når de man er glad i blir sviktet på det aller groveste, og spesielt av noen man faktisk er glad i også, så er noe slikt svært vanskelig. Jeg har ikke opplevd noe lignende selv, men jeg har ingen problemer med å sette meg inn i en slik situasjon til den grad at jeg ønsker å beskytte de menneskene jeg er glad i. For selv om man har flyttet hjemmefra, så rammer det faktisk ts gjennom at det rammer hennes far - en mann hun er svært glad i og som hun ønsker kontakten med. Jeg kan bare tenke meg hvor utrolig vanskelig det må være å føle trangen til å si noe til sin egen far som virker helt uvitende om hva som foregår, og hvor tungt man selv føler det fordi man kanskje også føler man svikter sin egen far gjennom å ikke opplyse om det. For gjennom det moren gjør, så må også ts være "uærlig" mot sin egen far og late som alt er i orden, og for å være ærlig: det er en helt unødvendig situasjon som ts overhodet ikke burde blitt satt i utgangspunktet.

Ts: Du må snakke med moren din. Fortell henne at du ikke orker lenger å leve et skuespill på denne måten, ellers kutter du kontakten.

Mvh Yvonne

[Gjest AnonymBruker]

Men det betyr ikke at man trenger å akseptere det og synes det er greit, hadde min mor gjort dette er jeg ikke i tvil om hva jeg hadde følt.

Jeg kan bare tenke meg hvor utrolig vanskelig det må være å føle trangen til å si noe til sin egen far som virker helt uvitende om hva som foregår, og hvor tungt man selv føler det fordi man kanskje også føler man svikter sin egen far gjennom å ikke opplyse om det. For gjennom det moren gjør, så må også ts være "uærlig" mot sin egen far og late som alt er i orden, og for å være ærlig: det er en helt unødvendig situasjon som ts overhodet ikke burde blitt satt i utgangspunktet.

TS her:

Takk, Yvonne. Endelig er det noen som prøver å se det litt fra den andre siden, og ikke bare fra morsiden. Jeg begynte en stund her å lure på om mine reaksjoner var urimelige.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes at du skal fortelle din mor at du vet om dette og at du er skuffet pga det og at det er derfor du trekker deg unna. Jeg synes også at du skal fortelle henne at du har vondt av din far pga dette, derfor orker du ikke være der så ofte. Så kan du også si at det er hennes liv, du skal ikke blande deg i hennes valg, men at du dessverre ikke takler så mye/nær kontakt pga din viten.

Hvis din mor prøver å forherlige utroskapen bør du si til henne at det aksepterer du i hvertfall ikke og at du ikke vil vite disse detaljene eller forklaringene fordi du også må forholde deg til din far.

Jeg forstår godt at dette blir vanskelig for deg og at du naturlig sklir vekk, men som de andre her synes jeg din mor kan få vite hvorfor.

Takk. Jeg ser nå at det vil være nødvendig å ta dette opp med henne for å få det ut av verden. Samtidig ønsker jeg ikke å splitte familien, og jeg vil heller ikke være "the bad guy" som gjør at vi må velge forelder til julaften. Jeg har rett og slett kommet opp i en situasjon som gjør meg forvirret, og jeg har ikke valgt den selv.