Hvorfor velger noen overvekt?

[Gjest Ylva Virvla]

Mange overvektige har vært tjukke fra de var barn.

Så har de gradvis lagt på seg ettersom de har blitt eldre.

Så en trenger ikke proppe i seg umenneskelige mengder mat hver dag for å bi feit. Hvis du legger på deg i snitt (!) 5 kg i året over flere år ender du opp som temmelig feit.

Så handler det ofte om å ha en stillesittende livsstil. Relativt lite fysisk aktivitet på jobb, bil eller buss fram og tilbake og lite fysisk aktivitet på fritiden.

[Gjest vår]

De største synderne er foreldre som gir barna sine nugatti, loff, brus til middag ++. De tror de gjør dem en tjeneste men de kan faktisk ødelegge livet til barna ved at de opparbeider seg dårlige vaner som fører til et liv som overvektig.

[Gjest AnonymBruker]

Det er viktig å diskutere overvekt og hvorfor noen blir fete. Årsaker er ikke nødvendigvis unnskyldninger. Det er vel åpenbart at årsakene er komplekse og at det er forskjellige grunner til at noen ikke klarer å kontrollere vekten.

For min del føler jeg stekt at det er noe hormonelt som gjør at det har vært veldig vanskelig for meg. Lysten på å spise hele tiden kom i tidlige tenårene. Da jeg var barn var jeg normalt/lite interessert i mat/godteri. Men tenårene var vanskelige, med et enormt behov for godteri og snacks hele tiden.

Spesielt før mensen var det et sånt enormt behov, et sug og en sult som var nesten umulig å kjempe imot. Nesten så jeg følte meg syk hvis jeg ikke spiste noe da. Og denne sulten var nesten ikke til å mette. Det er jo greit når det er bare en gang i måneden, så kunne man jo ta seg sammen resten av tiden.

Jeg begynte tidlig på p-piller og brukte det store deler av tenårene og hele 20-årene. Jeg var ikke helt bevisst på det selv da, men p-pillene gjorde at denne før-mensen-sulten varte hele måneden istedenfor bare et par dager. Det var akkurat som jeg aldri ble mett, jeg var alltid sulten, hadde alltid, alltid lyst på noe. Å holde seg normalvektig var en enorm kamp. Man har helt klart et valg, men det er tungt å få testet viljestyrken absolutt hele tiden. Så jeg hadde gode perioder der jeg holdt meg i skinnet, trente og spiste normalt, og dårlige der alt skled ut med overspising og oppkast og skam osv. Jeg var aldri veldig overvektig, men jeg brukte veldig mye tid og energi på dette. Trening hjalp å stabilisere sulten, så når jeg greide å trene regelmessig gikk det bedre. Men det var alltid som om noe inni meg skrek etter å overspise, gi opp, bli feit, bare stapp i deg, det er det eneste jeg egentlig vil.

Da jeg sluttet på p-piller roet dette seg ganske mye ned. Jeg kjente normal sult og metthetsfølelse og en veldig deilig ro og kontroll i forbindelse med mat. Og da jeg ble gravid ble det enda bedre. Jeg tror sånn jeg har det som gravid er sånn som man egentlig skal ha det. Altså har jeg fremdeles lyst på saker og ting, men det er mer en en liten lyst enn et ukontrollerbart sug. Det er altså fullt mulig å kontrollere med viljestyrke, det blir ingen kamp akkurat. Hadde jeg bare hatt det sånn alltid!

Min mor har slitt med ekstrem sult hele sitt voksne liv. Hun sier det var først da hun kom i overgangsalderen at det roet seg. Så jeg tror for oss henger det mye sammen med hormoner. Noe sammenheng mellom insulin og østrogen, et eller annet sånt.

Hvis noen blir provoserte nå fordi jeg unnskylder og bortforklarer fedme, er det ikke det jeg mener å gjøre, jeg bare forteller hvordan det oppleves for meg. Man HAR et valg. Det ER mulig. Men for noen er det så vanskelig å kjempe imot at det er lettere å gi opp. Tror jeg.

[Gjest AnonymBruker]

Men kjære vene.....

De tilfellene dere trekker fram, er alle unntak. Det nytter ikke å generalisere ut fra at enkelttilfeller, og det er heller ikke det denne debatten hansler om. Tro meg, den enorme økningen i diabetes type II, hjerte-karsykdommer, livsstilsrelatert kreft, syndrom x, sykelig overvekt og mer i løpet av de siste tre tiår alene, skyldes ikke misbruk, mobbing, pyskiske lidelser eller vold. Det skyldes at vi aldri har spist mer kaloririk, men næringsfattig mat, samtidig som vi aldri har vært så desperat lite fysisk aktive.

Det er tragisk at det finnes individer som sliter voldsomt av ulike grunner, og de trenger profesjonell hjelp, støtte og forståelse, ingen tvil. Men de utgjør en promille av årsakene til at folk i de vestlige samfunn er overvektige. Vi snakker om en milliard mennesker og noen hundre millioner, og deres trender kan ikke generaliseres ut i fra at ei venninne av meg bruker mat som trøst fordi hun ble grovt mobbet (uansett hvor vanskelig hennes tilfelle er).

Genetikk kan heller ikek forklare fedmeepidemen som nå raser, da genetiske lidelser trenger flere generasjoner, spesifikk utvelgelse, målrettet formering og en evolusjonær fordel for at den skal gjøre seg gjeldende og synlig. 30 år er knapt en generasjon, så det at alle har fått for lav/høy/ødelagt metabolisme har ikek hodl i virkeligheten.

Genetisk sett er det klart forskjeller på folk, det kan man se på familier mht. beinbygning og kroppsform, i tillegg kommer kosthold og vaner som er tillært. Men det holder ikke å avfeie dette med at forrige generasjon ikke var feit, som det sto et annet sted her. Generasjonene før oss hadde ikke tilgang til samme matfatet som vi har i dag. Mat var dyrt i forhold til inntekt, mens i dag er usunn mat generelt billigere og lettere tilgjengelig enn sunn mat.

Ang. dette med psykiske faktorer, selvfølgelig er ikke all overvekt resultat av overgrep eller psykiske/fysiske sykdommer o.l. Men vi mennesker er nå engang slik at vi har bekymringer og utfordringer, og alle har sin måte å takle det på. Noen er kontrollfriker, noen er arbeidsnarkomane, noen er treningsnarkomane, noen slår kjerringa og barna, noen bruker piller, noen trøstespiser. I tillegg har vi bedre tid til å grublerier. Vi har masse tid til å fokusere på alt vi er misfornøyd med.

Generasjonene før oss hadde ikke det, de måtte jobbe dagen lang og hadde som regel større nettverk rundt seg til å dele ansvar og byrder med. Familiene og nabolagene var tettere sammensveiset. Men de hadde også måter å "medisinere" sine bekymringer på, men usunn mat var ikke oppfunnet og mat generelt var dyrt. Så det gikk i tobakk, alkohol, eller håndarbeid for den saks skyld.

I tillegg til alt dette så har vi i dag veldig god tilgang på bearbeidet mat. Sammen med at vi har en oppfatning om at mest mulig fritid er målet, så ønsker mange å bruke minst mulig tid på matlaging. Hva alle tilsetningsstoffer i maten gjør med kroppen vår vet jeg ikke, men at det sammen med alle andre faktorer gjør at kroppen ikke fungerer helt som "før i tiden" er vel ikke helt fjernt å tro. Å vaske klær koster minimalt med kalorier, men før i tiden var det en hel treningsøkt. Bake brød gjør vi ikke lengre, jobbe i hagen/på jordene gjør de færreste av oss, vaske huset er et svisj med støvsuger og mopp (eller hushjelp), bilen eller bussen tar oss overalt, heisen tar oss opp i etasjene.

Vi lever et helt annet liv, med en helt annen mat, med helt annen tidsbruk, og med helt andre "trøstemidler" å ty til for å døyve helt andre bekymringer. At overvekt er en økende tendens er ikke noen merkelig konsekvens, synes jeg.

Og dette med hvorfor fattige i Afrika ikke er tjukke hvis det er sånn at man legger på seg av å spise for lite. Selvfølgelig blir du tynn hvis du spiser lite nok. Men du blir også syk. Er du overvektig og prøver å slanke deg ved å spise for lite, merker kroppen at den ikke får det den er vant til og suger til seg alt av det lille du spiser fordi den tror den kanskje ikke får mat mer. Og den husker maksvekten og vil nødig at noe skal rokke ved den, så forbrenningen skrus ned til det minimale. Men spiser man akkurat nok (og riktig mat), og ofte nok, skiller man ut mer fordi kroppen ikke tror den må spare alt, den skjønner til slutt at det kommer mer om tre timer. Det er derfor kostopplegg kan fungere, det handler om vane over tid. Det er derfor det er dumt å spise for lite, og bedre å spise mer og oftere av riktig mat.

Bare en litt provosert kommentar til slutt: Til alle de som sier "slutt å syte, det er bare å ta seg sammen". Husk at det er nøyaktig de samme faktorene som gjør at noen spiser feil/for mye, som gjør at noen drikker, noen røyker, noen gambler, noen mobber, noen slår, noen kjefter, noen trener, noen skader seg selv, noen tar piller, noen jobber mest mulig, noen noen vasker huset som allerede er rent, noen hopper fra seng til seng, noen blir religiøse, noen sitter på KG hele dagen. Vi har ALLE en eller flere varianter av "selvmedisinering" for å takle hverdagen. Og de som ikke finner noe som fungerer har nakkeproblemer, hodepine eller søvnproblemer. Sånn går nå dagene...

[Gjest Blubberella]

siste innlegg her var svært bra skrevet! Og så vil jeg rose Pjukset for å svare fornuftig og saklig gang på gang her i tråden!

Hormoner kan ha mye å gjøre ved overvekt, især hos kvinner. Hormonubalanse i form av østrogenoverskudd gir høyere fettprosent, og fettceller kan faktisk produsere østrogen som igjen bidrar til å øke fettreservene rundt magen, og så er kroppen i en ond sirkel. En måte å få ubalanse i hormonene på er ved å stresse. Binyrene produserer progesteron (det hormonet som skal være i balanse med østrogenet på kvinner) men også stresshormon. Hvis man stresser som en gal bruker binyrene energien på å produsere stresshormon istedet for progesteron, og får man for lite progesteron er veien til østrogenoverskudd rimelig kort. I tillegg inneholder dagens mat temmelig mange hormonlignende stoffer som virker inn på hormonnivået i kroppen.

Har man hormonubalanse i kroppen, vil det ikke ha samme effekt å styre kaloriinntaket/treningsnivået som i en frisk kropp med balanse i hormonene. Man opplever kanskje å spise sunt og bevege på seg uten at man får de store endringene i kroppsfett og vekt som forventes. Jeg mener ikke at dette er noe som gjelder alle overvektige eller er noen form for "dårlig unnskyldning", men en god del sliter med ekstra overvekt pga ubalanse i hormonene.

Kroppen (og hjernen) er forøvrig også et hardbarket vanedyr. Har du vært overvektig hele livet, har kroppen tilpasset hele metabolismen og sine funksjoner etter akkurat den vekta og akkurat den fordelingen av fett og muskler. Derfor vil det ta ei god stund før kroppen venner seg til en helt ny livsstil. Og så kommer de vante tankemønstrene man har hatt i alle år som skal omstilles. Så nei, selv om alle i teorien kan bli slankere ved å spise sunt og trene regelmessig, så har faktisk ikke alle kropper nøyaktig samme utgangspunktet.

[Solsikke84]

Jeg kan jo svare, siden jeg er smellfeit som få og veldig bevisst på det akkurat nå, siden jeg på vei ned.

Har "slanketråden" min her: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=472445

Jeg var 134 kg i starten av desember 2009, det største jeg har vært. Null helseunnskyldninger, jeg har ikke noen sykdommer eller hormonfeil og jeg antar jeg har akkurat like flott forbrenning som hvermannsen har.

Jeg la litt på meg tidlig i puberteten. Dette gjorde meg veldig ille berørt og jeg turte ikke skifte i gym og svømming men de andre jentene.. jeg var da kanskje 5-10 kg over det jeg burde være. Skulket mange sånne timer og var livredd for å bli svett rundt venner så jeg holdt meg inaktiv rett og slett for å "blende inn". Trodde jeg.

Der begynte latskapsmønsteret. Selv om jeg senere skjønte at jeg måtte bevege mye på meg for å ta av og ville ta av, så ville jeg samtidig fortsette i rutinen min. Det var behagelig, bedagelig.

På vidergående veide jeg litt opp og ned mellom 85 og 93kg. Jeg er 171 høy. Ett år etter vidergående traff jeg samboeren min, var sikkert 90-95 kilo da.

Så kom det 10 samboerkilo iløpet av 2 år. Mye god mat, mange kvelder hjemme i sofaen og koste oss. Og da var det ungdomskolen om igjen. Turte/tør ikke helt å gå på treningssenter , følte alle glor om jeg gikk turer/jogget... og jeg var lat og lite flink på kjøkkenet. Uhyggelig flink til å kjøpe frossenmat og ferdigmat.

Ikke nødvendigvis fast food, men frossen pizza, ferdige pytt i panne retter, ferdigmat eller halvprodukat hele veien. Og mye snop og godis.

Jeg klarte å gå 19 kilo ned, men gikk ned på en såkalt pulverkur og var så fornøyd at jeg droppet kuren litt for fort, og la på meg 23 kilo igjen i løpet av et år. - Kroppen vår inneholder X antall fettceller som øker når man går opp i vekt. Når man går ned i vekt får man ikke færre fettceller, men cellene blir mindre. Så for en nyslanket person er det MER enn enkelt å smelle rett opp igjen.

Etter at jeg gikk på veggen der fulgte to år der jeg ga opp. Spiste samme ferdigmat og trimmetaltfor lite. I denne perioden fikk jeg også jobben jeg har nå som er veldig stillesittende.

...er det tilfredstillende? Jeg gikk aldeles ikke INN for fedmen, det kom snikende med et helt teit ungpike-angst fulgt av rutiner. Dårlige rutiner. Det tok meg 14 år å gå fra normalvektig 12 åring til en 134 kilo 26 åring.

Jeg tror og håper at jeg har løst det nå. Ikke noe pulverkur eller lavkarbokur eller mirakelkur eller slankepiller bestilt fra lugubre sider på nettet. -- Jeg spiser mat jeg liker og er vant til men har kuttet ut alt av snop og styrer unna ferdigmaten og lager mye fra grunnen av.

Treningssenter er fortsatt ikke noe jeg har lyst til. Så jeg har stepmaskin/elipsemaskin og spinningsykkel hjemme istedet. Ikke vært så flink til å bruke de før nå i det siste. Motivasjon må på plass.

Det er ikke alltid like lett å kvitte seg med uvaner, selv ikke overspising eller mangel på trim.

[Gjest UrPhat]

163 høy, 80 kg og sexy! Jeg har lav forbrenning, men jeg liker hvordan jeg ser ut og gidder ikke gjøre noe for å gå ned i vekt

Du blander visst "morbidly obese" og sexy. Tro meg, de to overlapper aldri.

[Djungelvrål]

80 kg gjør deg ikke morbidly obese så sant man ikke er 130 høy.