Hvorfor velger noen overvekt?

[Pjukset]

ok kanskje ikke 90. Noen i tråden sa dette tallet..

Ja alle vet det er usunt, men mange, tro det eller ei. Driter i det. Alle vet det er farlig å røyke, men mange begynner likevel fordi det er "kult", Alle vet det ikke er bra å drikke seg fulle hver helg, men mange gjør det likevel fordi de syns det er gøy. Og mange spiser på mcdonalds nesten hver dag fordi de syns det er godt og ikke gidder å lage middag. Man trenger faktisk ikke å fråtse for å bli overvektig. Er nok å spise usunn mat fast hver dag og ikke bevege seg.

Nei man skal ikke si æsj så ekkelt fordi folk er feite, men det er et faktum at det er et stort helseproblem og at det koster mye mye for helsevesenet, ikke bare økonomisk, men også for de pleierne som skal stelle tunge pasienter i senger å ødelegge ryggene sine. Det kommer til å bli et kjempeproblem når dagens generasjon blir gamle..

Det er nettopp det som er poenget mitt; folk driter i det. Og folk som driter i egen helse, driter i seg selv. Et menneske som gir faen i helsa si, gir jo faen i seg selv, ikke sant?

Selvsagt koster det (hvis de får helseproblemer), men da får man isåfall sette fingeren mot langt fler enn folk som lider av overvekt!

[Gjest Bianca26]

Det er nettopp det som er poenget mitt; folk driter i det. Og folk som driter i egen helse, driter i seg selv. Et menneske som gir faen i helsa si, gir jo faen i seg selv, ikke sant?

Selvsagt koster det (hvis de får helseproblemer), men da får man isåfall sette fingeren mot langt fler enn folk som lider av overvekt!

Er litt uenig. Jeg tror mange velger å kose seg framfor å gjøre alt de kan for å leve lengst mulig. Mange som foretrekker å spise bedre måltider ofte og skal leve det søte liv framfor å telle kalorier. Det kan bli for mye andre veien og. Noen har jo den innstillingen bedre å leve et godt men kort livv, enn et langt og jævlig et.

Men det bør jo finnes en gylden middelvei mellom dette her da..

[Gjest AnonymBruker]

Noen kan bare legge skylda på seg selv på hvorfor de blir så overvektige... Hadde de ikke spist all den usunne maten så hadde de ikke blitt overvektige in the first place. Noen tenker bare ikke på hva stapper inn i kjeften. Mens i andre tilfeller kan vi skylde på foreldrene som gir barna sine junk food til middag. Det er pga foreldrene barn blir overvektige. Eller?

Jeg tenker at vil man noe så kan man få det til. Kanskje ikke alltid alene men alle kan sikkert få hjelp til et bedre kosthold. Og et mer aktivt liv. Det er bare å komme seg opp av sofan å gå seg en tur. Det er en liten begynnelse.

[Gjest Tjukkebollefeita]

Jeg er ikke overvektig – jeg er feit! BMI på over 30 er fedme. Jeg hater det, men klarer likevel ikke å gjøre noe med det. Jeg blir deprimert av å tenke på det, og når jeg er deppa da trøstespiser jeg. Helst sjokolade.

Jeg kan veldig godt teorien om hvorfor jeg ser ut som jeg gjør: For mye mat og for lite trening. Jeg trener faktisk ganske mye, er i relativt god fysisk form, men jeg spiser enda mer. Jeg vet ”alt” som er å vite om slankekurer og hva som er sunt og bra for meg.

Etter mye tankearbeid vet jeg også de psykologiske grunnene til at jeg er feit. Jeg har alltid vært ”flink”, på alle områder, og mat er det eneste området jeg har tillatt meg selv å ikke ha kontroll. Det går liksom ikke ut over noen andre.

Jeg har slanket meg feit. Det begynte som tenåring. Jeg var mye høyere enn alle de andre, og var dermed alltid ”den store”, uten at jeg noen gang var spesielt stor. Jeg var bare høy og tidlig utviklet med former. Dessuten husker jeg veldig godt en kommentar fra mamma om at ”rumpa di er alt for stor til å gå i sånne bukser”. Det var da jeg begynte å slanke meg. Tvang meg selv til å spise lite i perioder, og så sprakk jeg. Og la på meg mer enn jeg tok av. Og dette skjedde igjen og igjen. I starten var det på ingen måte behov for at jeg skulle ta av. Vektmessig hadde jeg vel en BMI på rundt 21, og ser av bilder av meg selv fra den tida at jeg var kjempeflott. Mange som ville gjort mye for å få sånn kropp som jeg hadde da jeg var 17!

Da jeg flyttet hjemmefra som 18-åring tok det fort litt av. Jeg kunne spise det jeg ville, og jeg hadde ingen rundt meg som så hva jeg spiste. Så fikk jeg meg samboer som kunne spise hva han ville uten å legge på seg (han hadde selvfølgelig et helt annet aktivitetsnivå enn meg), og så spiste jeg det samme. Og la på meg. Så begynte jeg å ”smugspise”. Kjøpte sjokolade og spiste den i en fart på vei hjem, så han ikke skulle se hva jeg faktisk trykket i meg. Handlet snop på ulike butikker for at de ansatte ikke skulle se hvor mye jeg egentlig kjøpte – som om de kjente meg eller brydde seg...

Jeg har siden 18-års alderen brukt sjokolade som trøst for alle problemer. Jeg er helt avhengig av det. Er jeg lei meg spiser jeg sjokolade, er jeg stressa tenker jeg bare på at jeg ”må” ha sjokolade, er jeg sulten er det fort gjort å bare hive i seg en sjokolade, og hvis jeg skal prøve å slanke meg og nekter meg selv ”heroinen min” – da må jeg i hvertfall ha sjokolade! Eller ostepop, som er den andre store lidenskapen.

Gradvis har kroppen og hodet mitt blitt vant til større og større mengder mat og snop, og mer og mer usunn mat. Mat andre kanskje ville blitt kvalme av og spise. Det var jo ikke sånn at jeg plutselig en dag gikk fra å være ei normalt slank jente som spiste regelmessige måltider og godteri på lørdagen til å trykke i meg en stor porsjon poteter med bearnaise til middag, for så å kjøre innpå ei plate 200gr melkesjokolade, en pose ostepop og kanskje en pose Ahlgrens bilar i tillegg. Det har tatt sin tid å bli vant til et sånt kosthold.

Jeg er 180 cm høy, og på det meste har jeg veid 122 kg. De siste årene, etter at jeg begynte å trene, har jeg variert fra 98 til 115 kg, alt ettersom hvordan jeg har klart å regulere maten. Tenk hvordan jeg hadde sett ut om jeg ikke hadde trent så mye som jeg gjør!!??

Jeg innser at jeg ikke kommer til å klare å komme ned i normal vekt uten hjelp. Jeg er for flau til å spørre om hjelp. Jeg har fått slankepiller av legen som fungerte i en periode (da jeg gikk ned til 98 kg), men fikk ingen annen oppfølging enn at de målte blodtrykket mitt innimellom.

Jeg har et spiseproblem. Hadde jeg sagt jeg hadde lyst på alkohol hver gang jeg har lyst på sjokolade hadde man sagt jeg var alkoholiker – altså syk. Er ikke det å være sjokoholiker også en sykdom kanskje? Jeg vet det er ”bare” å ta seg sammen og slutte å spise så mye, men jeg klarer det ikke. Så synes jeg synd på meg selv fordi jeg ikke klarer det, og trøster meg med mat. Ond sirkel. Hvis noen av dere som tror jeg er feit fordi jeg er dum og ikke eier selvdisiplin (sant,sant ) har noen gode tips til hvordan jeg skal bli normalvektig utenom det å ”skjerpe meg”, så tar jeg imot dem med takk. 12 år med gode tips og råd har hittil ikke ført frem.

Jeg skammer meg over kroppen min, og jeg blir VELDIG deprimert og lei meg av folk som slenger ut av seg hvor stygt, unødvendig og dumt det er å være feit!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil bare gi deg en klem, Tjukkebollefeita!

Synes det var trist å lese innlegget ditt. Jeg har dessverre ingen tips til deg. Selv er jeg normalvektig, og selvom jeg har lyst på godteri hver dag, så holder jeg meg til 1 dag i uken (lørdag). Hvordan jeg klarer det vet jeg ikke. Viljestyrke antageligvis? Håper du finner en livsstil som fungerer for deg. Kroppen takler ikke så høyt sukkerinntak over lang tid, så du burde aboslutt finne en løsning; for helsen sin skyld.

Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest Gjest]

Genetisk predisposisjon for fedme gjelder de færreste overvektige. Tenk bare på hvor få som "led" av overvekt før i tiden - og vi trenger ikke gå langt tilbake.

Folk er dumme, rett og slett. Tilbøyeligheten til uansvar er skyhøy.

[Pjukset]

Genetisk predisposisjon for fedme gjelder de færreste overvektige. Tenk bare på hvor få som "led" av overvekt før i tiden - og vi trenger ikke gå langt tilbake.

Folk er dumme, rett og slett. Tilbøyeligheten til uansvar er skyhøy.

Det er lett å være feilfri, ikke sant? Da syns jeg vi skal legge alle som spiser usunt i galgen. Tynne mennesker som slenger i seg dårlig mat hver dag koster faktisk samfunnet mye penger de også. Tynne mennesker får også kreft, hjerte-og karsykdommer, osv. Så får vi ta de som røyker, drikker alkohol, rusmisbrukere, anorektikere, selvskadere, og gamblere under gapestokken samtidig. Og kanskje de som har jobbet seg ihjel i en årrekke og blitt varig syke, de koster også Norge mye penger.

Listen over de som er "dumme" kan bli ganske lang, ikke sant?

[Gjest strykebrett]

Jeg tror at det er mange som blir overvektige fordi de har dårlige vaner med seg hjemmefra. Foreksempel at det alltid står snacks framme, brus til alle måltider og så videre. Usunn og feit mat er ofte mye mer lettvint enn sunn mat også, så i en travel hverdag blir det lett til at man tyr til en pølse på vei fra a til b. Kanskje kommer kiloene snikende.

Jeg har en venn som har gått ned mye i vekt. Han sier at suget etter mer og usunn mat og godteri er der hver eneste dag. Jeg har aldri vært overvektig, men jeg har vært røyker. Da jeg slutta å røyke var det helt jævlig, hadde suget hvert tiende minutt. I tilfellet med røyken så gir jo røyksuget seg ganske kjapt, nå har jeg jo ingen savn etter røyk lenger. Men, hvis jeg hadde hatt like lyst på røyk enda, den dag i dag, flere år etter at jeg har sluttet, så er det ikke sikkert jeg hadde greid det. Det må være fryktelig vanslkelig å disiplinere seg selv sånn hver eneste dag over lang lang tid, kanskje hele livet.

Det er jo lett for meg å være tynn, jeg har jo ikke lyst på godteri annet enn en skjelden gang. Men, folkens; det må da gå an å prøve å sette seg inn i andre sin situasjon.

Syns dere som har sånn negativt menneskesyn og syns at overvektige er så ekle kan ta og feie for egen dør. Dere har sikkert noen områder her i livet dere kan skjerpe dere på dere også, bare at det vises ikke utenpå på samme måte. Tenk hvis dere skulle bli dømt hver dag for hva nå enn som er galt med dere, tenk hvis alle så din last tydelig utenpå deg hver gang du gikk ut døra, og tydelig ga uttrykk for hva de syns om deg.

Vi er heldig vi som bare har "usynlige" problemer. Det første problemet det går an å ta tak i er det å være en fordømmende drittsekk. Det er noe jeg syns er et langt større problem i samfunnet i dag enn overvekt.

[Pjukset]

Hurra for innlegget ditt, Strykebrett

Jeg har sluttet å røyke etter 15 år, og jeg har sluttet å spise sukker/hvete. Uten tvil var det mye lettere å slutte å røyke, og jeg ble utvilsomt langt dårligere under avvenning av sukker. Dette sier jo mye om hvor skadelig faktisk sukker er for kroppen, og også hvor vanskelig det er å bare kutte ut.

[Gjest bjørn]

Jeg skjønner meg ikke på overvektige mennesker som hyler og syter over at de ikke klarer å gå ned i vekt og at ingen slankekurer funker, osv osv. Hvis man virkelig har LYST til å ha god helse og se normal ut er alt som skal til å spise litt mindre hver dag + kutte ut for mye søtsaker. Vill man VIRKELIG bli normal er dette alt som skal til. Derfor tenker jeg at overvektige som prøver å gå ned i vekt men ikke klarer det vill det ikke nok! Innerst inne er det ikke så farlig for dem hvordan de tar seg ut og hvordan helsen er.

Jeg har ingenting i mot tykke mennesker, har bare noe i mot tykke som syter og gnåler fordi de ikke klarer å bli tynne. Klarer du ikke å bli normal så bryr du deg ikke nok om helsen og utseende ditt. Skaff deg motivasjon and just do it.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en av de mange som ikke har valgt overvekten selv.

Jeg har en BMI på tross av at jeg går 3 timer hver dag, godteri spiser jeg ikke, junkfood svææært sjelden.

En normal dag for meg er å spise en youghurt eller et glass drikkeyoughurt til frokost, to knekkebrød med hvitost til lunch, kylling og ris til middag og en brødskive til kveldsmat. Jeg drikker vann til maten, en sjelden gang et glass juice. Brus drikker jeg aldri.

[Pjukset]

Jeg skjønner meg ikke på overvektige mennesker som hyler og syter over at de ikke klarer å gå ned i vekt og at ingen slankekurer funker, osv osv. Hvis man virkelig har LYST til å ha god helse og se normal ut er alt som skal til å spise litt mindre hver dag + kutte ut for mye søtsaker. Vill man VIRKELIG bli normal er dette alt som skal til. Derfor tenker jeg at overvektige som prøver å gå ned i vekt men ikke klarer det vill det ikke nok! Innerst inne er det ikke så farlig for dem hvordan de tar seg ut og hvordan helsen er.

Jeg har ingenting i mot tykke mennesker, har bare noe i mot tykke som syter og gnåler fordi de ikke klarer å bli tynne. Klarer du ikke å bli normal så bryr du deg ikke nok om helsen og utseende ditt. Skaff deg motivasjon and just do it.

Det er faktisk ikke så svart/hvitt. Ei venninne av meg har vært overvektig hele sitt liv, siste 12 årene har hun sett høygravid ut. Hu spiser sunnere enn de aller fleste, rører ikke sukker, hvete, eller feit mat. Hu trener, men nei, hu går ikke ned i vekt. Hu har vært til utredning på sykehus og ingen finner ut hva som feiler henne.

Men hun får vel bare ta seg sammen og..gjøre hva da mener du? Hun vil det kanskje ikke nok?

[Gjest bjørn]

Jeg er en av de mange som ikke har valgt overvekten selv.

Jeg har en BMI på tross av at jeg går 3 timer hver dag, godteri spiser jeg ikke, junkfood svææært sjelden.

En normal dag for meg er å spise en youghurt eller et glass drikkeyoughurt til frokost, to knekkebrød med hvitost til lunch, kylling og ris til middag og en brødskive til kveldsmat. Jeg drikker vann til maten, en sjelden gang et glass juice. Brus drikker jeg aldri.

Du blir ikke overvektig av det kostholdet selv om du hadde tilbragt hele døgnet i sengen. Om ikke "kylling og ris" til middag betyr 2 stappfulle tallerkener med mat.

[Gjest bjørn]

Det er faktisk ikke så svart/hvitt. Ei venninne av meg har vært overvektig hele sitt liv, siste 12 årene har hun sett høygravid ut. Hu spiser sunnere enn de aller fleste, rører ikke sukker, hvete, eller feit mat. Hu trener, men nei, hu går ikke ned i vekt. Hu har vært til utredning på sykehus og ingen finner ut hva som feiler henne.

Men hun får vel bare ta seg sammen og..gjøre hva da mener du? Hun vil det kanskje ikke nok?

Har man sykelig lav forbrenning (om man kan si det), så blir det noe annet... Denne "lidelsen" er dog veldig sjelden, selv om mange tykke bruker den som unnskyldning for sin overvekt.

[Gjest AnonymBruker]

Har man sykelig lav forbrenning (om man kan si det), så blir det noe annet... Denne "lidelsen" er dog veldig sjelden, selv om mange tykke bruker den som unnskyldning for sin overvekt.

Helt enig i dette

[Pjukset]

Har man sykelig lav forbrenning (om man kan si det), så blir det noe annet... Denne "lidelsen" er dog veldig sjelden, selv om mange tykke bruker den som unnskyldning for sin overvekt.

Som sagt er alle medisinske undesøkelser OK. Hun har etter alle målinger "perfekt helse" og helt normal forbrenning.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner at jeg blir varm inni meg av å lese dette. Veldig menge er overvektige fordi de er late. Noen har sykdommer eller helsetilstander, og noen har psykiske problemer.

De med anorexi får ofte forståelse. Det er tross alt en sykdom og det er ikke bare å stappe i seg mat.

De som overspiser, får beskjed om å bare slutte å overspise. Dette er også en spiseforstyrrelse.

De som sier at de blir kvalme av overvektige og som rett og slett synes de er late, avskyelige mennesker, prøv å tenk dere om.

Jeg er feit fordi jeg over lengre tid slet med post-traumatisk stresslidelse etter en veldig brutal voldtekt. Jeg gikk med angst, søvnvansker, angstanfall og liknende problemer i flere måneder før jeg fikk noen hjelp. I denne perioden spiste jeg feil mat, og jeg la på meg. For hver kilo følte jeg meg mindre verdt, jeg følte at voldtekten var min feil, at jeg ikke fortjente bedre. Det ble en ond sirkel, som sikkert flere overvektige kjenner seg igjen i. Maten gjorde meg feit- fedmen gjorde meg deprimert - maten ble brukt for å trøste meg.

I tillegg ble jeg sammen med en fyr som holdt meg nede. Som kjøpte godis til meg på butikken de dagene jeg hadde angstanfall i sofaen. Han løy for meg, fikk meg til å gråte, fortalte meg hvor feit jeg var og gav meg godteposen og sa at jeg aldri ville bli bedre. Han matet meg, og angsten min og den dårlige selvtilliten.

Jeg kom meg endelig til en psykolog. Men det hjalp ikke. Hun tok meg ikke på alvor. Så skjedde vendepunktet da jeg endelig så min samboer for den han var. Jeg slo opp og flyttet. Men mine spiseproblemer og spisevaner var godt plantet i meg. Jeg slet lenge, og har slitt lenge, men er endelig tilbake til livet. Jeg tørr endelig å gå i butikken selv, og hittil har jeg klart å gå ned noen kilo.

Jeg skal tilbake til der jeg var før alt det vonde skjedde. Jeg må daglig ta oppgjør med meg selv og mat. Men det går den rette veien.

Vær så snill å tenke over at det er menge grunner vi ikke tenker over til at mannesker er overvektige. Mange av de bærer sorgen og angsten utenpå kroppen.

[Pjukset]

Jeg kjenner at jeg blir varm inni meg av å lese dette. Veldig menge er overvektige fordi de er late. Noen har sykdommer eller helsetilstander, og noen har psykiske problemer.

De med anorexi får ofte forståelse. Det er tross alt en sykdom og det er ikke bare å stappe i seg mat.

De som overspiser, får beskjed om å bare slutte å overspise. Dette er også en spiseforstyrrelse.

De som sier at de blir kvalme av overvektige og som rett og slett synes de er late, avskyelige mennesker, prøv å tenk dere om.

Jeg er feit fordi jeg over lengre tid slet med post-traumatisk stresslidelse etter en veldig brutal voldtekt. Jeg gikk med angst, søvnvansker, angstanfall og liknende problemer i flere måneder før jeg fikk noen hjelp. I denne perioden spiste jeg feil mat, og jeg la på meg. For hver kilo følte jeg meg mindre verdt, jeg følte at voldtekten var min feil, at jeg ikke fortjente bedre. Det ble en ond sirkel, som sikkert flere overvektige kjenner seg igjen i. Maten gjorde meg feit- fedmen gjorde meg deprimert - maten ble brukt for å trøste meg.

I tillegg ble jeg sammen med en fyr som holdt meg nede. Som kjøpte godis til meg på butikken de dagene jeg hadde angstanfall i sofaen. Han løy for meg, fikk meg til å gråte, fortalte meg hvor feit jeg var og gav meg godteposen og sa at jeg aldri ville bli bedre. Han matet meg, og angsten min og den dårlige selvtilliten.

Jeg kom meg endelig til en psykolog. Men det hjalp ikke. Hun tok meg ikke på alvor. Så skjedde vendepunktet da jeg endelig så min samboer for den han var. Jeg slo opp og flyttet. Men mine spiseproblemer og spisevaner var godt plantet i meg. Jeg slet lenge, og har slitt lenge, men er endelig tilbake til livet. Jeg tørr endelig å gå i butikken selv, og hittil har jeg klart å gå ned noen kilo.

Jeg skal tilbake til der jeg var før alt det vonde skjedde. Jeg må daglig ta oppgjør med meg selv og mat. Men det går den rette veien.

Vær så snill å tenke over at det er menge grunner vi ikke tenker over til at mannesker er overvektige. Mange av de bærer sorgen og angsten utenpå kroppen.

AMEN! Lei for å lese om det du har opplevd, jeg roser deg for at du forklarer så fint hvordan dette oppleves!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg bryr meg ikke om at folk er overvektige. Men jeg takler ikke unnskyldningene.

Mange har opplevd vonde ting, inkludert meg selv (ble mishandlet av pappa). Men jeg passer på meg selv og kroppen min likevel. Det er ikke andre sin skyld at du ble overvektig. Det valget har du tatt selv. Det er heller ikke røyken sin skyld. Eller det at sunn mat er så dyrt. Eller at man ikke har råd til treningssenter.

Jeg har også lyst på masse middag, junk food, potetgull, godteri osv. Men jeg holder meg i skinnet, fordi jeg vet at det er det beste for kroppen og helsen min.

Synd å høre om alt det vonde du (og mange andre) har opplevd. Men det er ingen unnskyldning, synes jeg.

[Gjest Bianca26]

Jeg kjenner at jeg blir varm inni meg av å lese dette. Veldig menge er overvektige fordi de er late. Noen har sykdommer eller helsetilstander, og noen har psykiske problemer.

De med anorexi får ofte forståelse. Det er tross alt en sykdom og det er ikke bare å stappe i seg mat.

De som overspiser, får beskjed om å bare slutte å overspise. Dette er også en spiseforstyrrelse.

De som sier at de blir kvalme av overvektige og som rett og slett synes de er late, avskyelige mennesker, prøv å tenk dere om.

Jeg er feit fordi jeg over lengre tid slet med post-traumatisk stresslidelse etter en veldig brutal voldtekt. Jeg gikk med angst, søvnvansker, angstanfall og liknende problemer i flere måneder før jeg fikk noen hjelp. I denne perioden spiste jeg feil mat, og jeg la på meg. For hver kilo følte jeg meg mindre verdt, jeg følte at voldtekten var min feil, at jeg ikke fortjente bedre. Det ble en ond sirkel, som sikkert flere overvektige kjenner seg igjen i. Maten gjorde meg feit- fedmen gjorde meg deprimert - maten ble brukt for å trøste meg.

I tillegg ble jeg sammen med en fyr som holdt meg nede. Som kjøpte godis til meg på butikken de dagene jeg hadde angstanfall i sofaen. Han løy for meg, fikk meg til å gråte, fortalte meg hvor feit jeg var og gav meg godteposen og sa at jeg aldri ville bli bedre. Han matet meg, og angsten min og den dårlige selvtilliten.

Jeg kom meg endelig til en psykolog. Men det hjalp ikke. Hun tok meg ikke på alvor. Så skjedde vendepunktet da jeg endelig så min samboer for den han var. Jeg slo opp og flyttet. Men mine spiseproblemer og spisevaner var godt plantet i meg. Jeg slet lenge, og har slitt lenge, men er endelig tilbake til livet. Jeg tørr endelig å gå i butikken selv, og hittil har jeg klart å gå ned noen kilo.

Jeg skal tilbake til der jeg var før alt det vonde skjedde. Jeg må daglig ta oppgjør med meg selv og mat. Men det går den rette veien.

Vær så snill å tenke over at det er menge grunner vi ikke tenker over til at mannesker er overvektige. Mange av de bærer sorgen og angsten utenpå kroppen.

Hæ får de med anorexia forståelse?????!!!

Jeg har hørt omvendt. De stakkarne som sliter med overvekt de er det synd på og huff og huff, og ingen må nevne noe til de om at de er overvektige, men en med anorexia får høre. Fysj så tynn hun er. Jeg har ikke anorexia men hele barne/ung skolen var jeg så tynn at jeg av og til ble anklaget for det. Ikke mye forståelse deri gården..