Jump to content
Nilla

Så får man prøve å finne fotfeste igjen...

Recommended Posts

Nilla

Fremtiden er ikke hva den var...

Har skrevet graviditetsdagbok siden juli, men brått var det ikke noe mer å skrive om der... Fødte tvillinger den 11. september, i uke 23+2, lille I levde i 4 dager og lille S i 3. Tida etter der er bare ei grå tåke med vonde og mindre vonde stunder. Har bestemt meg for å prøve å skrive ei ny dagbok her inne. Vi blir vel etter hvert prøvere igjen, men ennå er ikke det aktuelt. Men jeg trenger et sted å gjøre av tankene mine inntil videre. Så får vi se hva jeg skriver og hvor ofte jeg skriver... Kunne jo bare skrevet dagbok i god, gammeldags papirs form, men så håper jeg å finne trøst og oppmuntring i at det kanskje er noen som er innom og leser litt og kanskje legger igjen en kommentar nå og da.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Nilla

Dersom denne dagboka skal "virke" fullt ut for min del, må jeg skrive en del om sorgen og tapet av guttene. Hvor ryddig og oversiktlig det blir, vil vise seg... Skriver vel mer om det etter hvert som jeg kjenner at jeg orker.

Har lyst til å dele avskjedsbrevet vi skrev til guttenes begravelse med dere. (Har skrevet det på slutten av graviditetsdagboka mi, så de av dere som har lest det før får bare bære over med det.)

Kjære guttene våre.

Stor var lykken i mai, da vi fant ut at vi skulle bli foreldre. Og gleden ble ikke mindre da det viste seg at det var to hjerter som banket i mammas mage. Dere var svært etterlengtet av både oss og familien, og vi så fram til å dele nyhetene med dem. Ukene som fulgte var fylt av glede og forventning, og hemmeligheten vi bar på ga opphav til mange lure smil. Mamma var i god form, så det var enkelt å skjule det som var i vente.

Men etter hvert klarte vi ikke å holde det for oss selv lenger. Vi var jo så lykkelige og stolte! Og da det ble offisielt var det mange som delte gleden vår. Ukene gikk og vår lykke vokste i takt med mammas mage. Ultralydene viste at det var to gutter som bodde der inne, og dere var veldig aktive. Dere sparket og sprellet, stupte kråke og slo salto, og noen ganger så det ut som om dere vinket til oss. Det var fascinerende og nesten uforståelig at alt dette hendte inne i magen til mamma, vi var både forundret og begeistret!

Etter hvert ble mamma sykemeldt. Nå skulle hun bare konsentrere seg om å bære på dere, og gi dere de beste vilkår for å vokse og bli store og sterke, og rede for å møte vår verden. Nå var det bare 18 uker igjen av svangerskapet og de skulle helt og holdent tilegnes dere.

Men slik skulle det ikke bli…

Torsdag 10. september, klokka halv ni om kvelden, fikk mamma så vondt i magen. Vi forsto ikke først hva dette var, men etter hvert ble vi så bekymret at pappa ringte jordmor. Og da skjedde det mye på kort tid. Mamma ble fløyet inn til sykehuset i all hast, mens pappa måtte kjøre etter. Bilturen inn til sykehuset føltes som en evighet, pappa ville jo helst ha vært der dere var, hele tida! Men han kom tidsnok, i det han slo opp døra til fødestua gikk vannet og med det samme han fikk tak i mammas hånd kom I til verden. Ett minutt inn i 11. september. Fire minutter senere fulgte S etter.

Dere var så små, så små. Rundt en halv kilo hver og så ufattelig vakre. Dere var jo helt ferdige, alt var på plass, dere skulle bare fått vokst dere større og sterkere før dere kom til verden.

Mange leger kom og snakket med oss, og forklarte at dere hadde fått en meget tøff start på livet, og at det var små sjanser for at dette skulle gå bra. Det var så mye som var umodent og ikke rede til å fungere på egen hånd, og dere ville være avhengige av kuvøse og respirator i lang tid framover. Men vi var optimistiske, og hadde tro på at dette kunne gå. Dette måtte gå! Vi kunne ikke tro at vi skulle bli velsignet med dere to, bare for at dere skulle bli tatt fra oss igjen.

Utpå fredagen kom bestemor, mormor og morfar inn. De var redde for dere, hvordan dette skulle gå. Men samtidig, så tydelig stolte. De påsto at dere hadde haken til mamma, og nesen til pappa. Senere ble det veldig tydelig for oss at dere var toeggede, og hadde fått hver deres del av trekkene våre. I med mørkt hår og mange trekk fra morsida, og S med så mange av pappas trekk.

Lørdagen kom og gikk, dere var stabile og lå i hver deres kuvøse og hadde det godt. Vi fikk sitte og holde en hånd på dere, eller legge en finger inn i en knøttliten neve. Det var så godt å få sitte og betrakte dere, knytte bånd og føle på at dere var våre barn, og vi var deres foreldre.

Men på søndag kom den første av mange triste beskjeder. Du, S, hadde blitt mye svakere, og livet ditt kunne ikke reddes. Det var med tungt hjerte vi varslet hele familien, og mange tårer falt mens de fikk sett deg en siste gang. Du sovnet inn i våre armer om kvelden, søndag 13. september.

Dagen etter skulle vi også få dårlige nyheter. Prøver viste at du, I, også var meget syk. Selv om du så frisk ut for oss, var skadene vi ikke kunne se, så store at de ikke var til å leve med. En massiv hjerneblødning hadde laget en enorm skade. Med sorg i hjertet måtte vi enda en gang varsle familien, slik at de fikk sett deg også en siste gang. Vi holdt deg i våre armer mens vi så livet ebbe ut, om kvelden, mandag 14. september.

Livet dere fikk ble så alt for kort. Men den kjærlighet som ble vist dere var uendelig.

Kjærligheten fra mamma og pappa, som har elsket dere siden før dere ble skapt og lengtet etter å få ha dere hos seg.

Kjærligheten fra besteforeldre og oldeforeldre, som gledet seg til at det skulle bli småfolk på gården. Som så fram til å få hjelpe til med å passe dere og være med på å lære dere om livets sanne verdier.

Kjærligheten fra tanter, onkler og søskenbarn, som gledet seg til å ta dere med på turer og gi dere mange opplevelser og gode minner.

Vi fikk så alt for kort tid sammen med dere, men vi er så takknemlige for den tida vi fikk. Dere har satt evige spor i våre hjerter, og vi vil for alltid bære dere med oss. Vi elsker dere, og vil alltid elske dere. Aldri skal dere bli glemt.

Med kjærlighet,

mamma og pappa.

Edited by Nilla

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernekyss

:cry:

:klem::klemmer::hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites
enatupp

Kan ikke annet en å gi en kjempe klem til deg :hug:

Ord bli fattige når en leser slikt.

Deres tap må være ufattelig tungt å bære. Sitter her å tørker tårene etter å ha lest avskjedsbrevet til to små engler som fikk så alt for kort tid her blant oss.

Håper du finner dagbok skrivingen som en hjelp og trøst i tunge stunder.

Mine tanker går til dere. Måtte deres engler se ned på dere og ha det godt der de er nå.

:hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Miss O'Hara

Jeg vil gjerne få si velkommen til nabolaget, selv om jeg skulle ønske du fortsatt kunne skrive i det andre forumet... Ønsker deg lykke til videre i prosessen, og krysser fingre for at det en dag der fremme venter nye velsignelser :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nilla
:cry:

:klem::klemmer::hug:

Takk for det, Stjernekyss!

Kan ikke annet en å gi en kjempe klem til deg :hug:

Ord bli fattige når en leser slikt.

Deres tap må være ufattelig tungt å bære. Sitter her å tørker tårene etter å ha lest avskjedsbrevet til to små engler som fikk så alt for kort tid her blant oss.

Håper du finner dagbok skrivingen som en hjelp og trøst i tunge stunder.

Mine tanker går til dere. Måtte deres engler se ned på dere og ha det godt der de er nå.

:hug:

Hei, Enatupp!

Så vakkert sagt, måtte gråte litt igjen nå. Jeg prøver å trøste meg med at de har det bedre nå. Det hadde ikke vært til det beste for guttene våre og holde liv i dem for en hver pris.

Jeg vil gjerne få si velkommen til nabolaget, selv om jeg skulle ønske du fortsatt kunne skrive i det andre forumet... Ønsker deg lykke til videre i prosessen, og krysser fingre for at det en dag der fremme venter nye velsignelser :klem:

Takk for det, Miss O'Hara.

Ja, jeg skulle gjerne vært i det andre forumet lenge ennå, men... Slik ble det ikke. Sukk... Tror nok det er til hjelp videre i prosessen å være her!

Har ikke skrevet noe i graviditetsdagboka siden fødselen - bortsett fra avskjedsbrevet - og kjente at jeg manglet et sted å få utløp for alle de tankene som meldte seg. Føltes så feil å fortsette den andre dagboka nå... Så dette blir nok det riktige stedet å være ei stund framover.

Edited by Nilla

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Lucky?

Vet ikke hva jeg skal skrive til deg, men sender en stor :klemmer:

Har sniklest i graviditetsboken din en stund :(

Share this post


Link to post
Share on other sites
dreia

Her vil eg gjerne følgja med.

Det var nydelige ord du skreiv til gutane. Tårene mine har trilla fleire gonger sidan du skreiv dei vakre, men utrulig triste orda i graviditetsboka. Og dei renn når eg ser tickarane dine. Eg skulle virkelig ønskja at du hadde ein heilt anna ticker fremdeles.

Tenker på deg. :hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Aud Long

Hei Nilla!

Håper og tror det kan gjøre godt med en slik dagbok for å skrive ut alle tankene og følelsene dere nå opplever.

Jeg synes du er sterk!

:klemmer:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nilla

Da har jeg og Nilla-mannen brukt to timer på å stable opp en diger haug med ved som bare var slengt sammen til en stor floke. Begynte med prosjekt "sette-i-stand-gammelfjøset-til-brukbart-redskapshus-og-gårdsverksted" i sommer, og da ble den gamle vedbua revet, all veden kastet ut i rommet ved siden av og der har den ligget.

Gjør så godt å komme seg ut og jobbe seg skikkelig varm og sliten. Får ut mye av frustrasjonen og sinnet fordi man føler at verden er meget urettferdig mot en... Også klarer man nesten å glemme for ei bittelita stund... Siden begravelsen har vi snekret ny vedbu og startet på snekringen av verkstedbenker. Det er ikke så tungt arbeid det da, men det fyller dagene med noe fysisk og konkret, og så får vi gjort noe sammen. Nilla-mannen er sykmeldt og jeg er jo i fødselspermisjon, så vi får vært sammen hele tida, og det er jeg VELDIG glad for!

Nå har jeg dusja og er kjempesliten i kroppen her jeg sitter. Det ble en rolig sommer for min del, med lite fysisk arbeid pga svangerskapet, så det skal vel ikke så mye til før jeg kjenner det på kroppen heller. Blir vel ømme muskler i mårra tenker jeg.

Men det kan ikke måle seg med smerten og sorgen over alt som ikke skulle bli... Alle drømmer og håp, gleden over å vite at det vokste to liv i magen, gleden over å KJENNE liv, gleden over at det ENDELIG skulle bli vår tur... Alt som skulle falle i grus. Og de to nydelige, velskapte guttene som skulle bli født så alt for tidlig, som skulle bli født, bare for ikke å få leve...

Sukk, jeg er så inderlig takknemlig for det vi fikk, men jeg forstår bare ikke hvorfor, hvorfor det måtte bli som det ble.

Share this post


Link to post
Share on other sites
dreia
Sukk, jeg er så inderlig takknemlig for det vi fikk, men jeg forstår bare ikke hvorfor, hvorfor det måtte bli som det ble.

Det trur eg virkelig ikkje det er nokon som gjer. Det er så fullstendig meiningslaust. :trist:

Godt å høyra at de finn måtar å få bearbeida dette på, og veldig godt å høyra at de har fri og er saman nå. Eg trur det er viktig å ha kvarandre og kunna snakka om det akkurat når ein treng nettopp det.

:klemmer:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anamelona

*Snikleser*...

Dette er noe av det verste jeg har lest, men også det vakreste, på samme tid.

Dette må være så ufattelig forferdelig å oppleve, jeg klarer ikke på noen måte å tenke meg til din situasjon..

Det var et fantastisk vakkert brev du skrev til guttene dine! Tårene rant her hos meg. Nydelig!

Håper de får med seg det du har skrevet. Men de følte seg nok elsket i de få dagene de levde uansett. Danner meg et lite bilde av de små.. Nyfødte, vakre, men dog så uendelig små.. Jeg har virkelig ikke ord for hva som burde vært sagt; Men vit at, selv om jeg ikke kjenner deg, så sender jeg deg dypeste medfølelser og varme tanker i denne stund. Ta deg tid til å sørge!

Mange varme :klemmer:

Edited by Anamelona

Share this post


Link to post
Share on other sites
silvius

Hei.

Kom over et innlegg du hadde skrevet i en annen bok og måtte innom dagbøkene dine for å lese om dine opplevelser da jeg så tickeren din!

Leste gjennom den andre dagboka di, og kjente at jeg gruet meg mer og mer til å lese etterhvert som sidene gikk.

Utrolig vakre ord dere har skrevet til guttene! Tårene triller enda hos meg.

Håper denne dagboka vil være en hjelp i tiden fremover og at jeg kan få følge med deg videre.

Ta vare på minnene og bruk tiden nå sammen med dine kjære :hug:

:dagens-rose::dagens-rose:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Nilla

Plan for dagen:

- vaske klær og henge til tørk på KJØKKENET! Er ikke akkurat klestørk i Trøndelag for tida... Snør, hagler, sludder, regner og stormer om hverandre.

- besøke grava. Lurer på om jeg skal klippe av sløyfene og ta dem med hjem? Er det rart å gjøre det? Hvis jeg ikke tar dem med hjem, blir de jo til slutt kasta av han som steller kirkegården. Da føles det bedre å ha dem her hjemme.

- lage middag. Tror det blir risengrynsgrøt og spekemat i dag. Melk fra tanken da det ikke er melkhenting i dag.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nilla

Denne sangen ble spilt i guttenes begravelse... Det skjærer meg i hjertet å høre den, fordi den uttrykker så mye av det jeg føler.

Ingen förstod vart Du blev av

men fast Din vagga är en grav

tror jag Du fann en öppen dörr

som barnen gör

Till rum med änglar att få se

dom lär Dig leka, ser Dig le

Åh - om jag kunde vara med!

Det är Dig jag älskar

Det är Dig jag älskar!

Och en gång skall tystnad

ge upp för sång

Då skall min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång

Ingen är vackrare än Du

för Du har himmelsk klädnad nu

Du som är mammas sorg och skatt

jag ber i natt

När Du hör vita vingars sus

be att två änglar tar ditt ljus

ner till min mardröms mörka hus

Jag vill alltid älska!

Jag skall aldrig glömma

Och en gång skall tystnad

få ge upp för sång

Då skall min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt

finns Du nånstans gömd

Aldrig blir Du glömd

Inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång

Det är Dig jag älskar

Det är Dig jag älskar

Och en gång skall tårar

få ge upp för sång

Då skall min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

får förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt

finns Du nånstans gömd

Aldrig blir Du glömd

Inte ett enda barn

får förgäves liv nån gång

Jag vill alltid älska -

aldrig glömma -

jag vill alltid älska dig!

Inte ett enda barn

får förgäves liv nån gång

Edited by Nilla

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lucky?

For en nydelig sang!

Sitter her å tårene bare renner :grine:

Share this post


Link to post
Share on other sites
dreia

:cry3: Nydelig song.

Eg trur nok eg ville ha tatt inn sløyfene om det er noko du vil ta vare på og ha som minne. Eg synst overhodet ikkje det virkar rart.

:klemmer:

Share this post


Link to post
Share on other sites
dreia

Eg høyrer fremdeles på den nydelige songen. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på den. Tårene trillar og trillar her når eg tenker på alt du har måtta gjennom og på den sorga du må bera med deg for alltid. :trist:

:hug:

Edited by dreia

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest dalieo
:( Utrolig trist å lese hva du har gått igjennom. Tickerne dine gjør det vanskelig å ikke gråte... Føler virkelig med deg :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nilla

Da er middagen unnagjort. Ble tidenes beste risengrynsgrøt, akkurat sånn som mamma lager den. Uten at jeg har gjort noe annerledes enn før. Det var da Nilla-mannen kom på at kanskje det var fordi jeg sjøl er mamma nå? Da ble det jo mamma-grøt. Snille mannen som kommer med sånne underfundige, såre og søte utsagn. :rødme:

Det ble til at jeg tok inn sløyfene. Det har stormet og regnet i ett siden begravelsen - som det for øvrig er akkurat ei uke siden i dag... - at de begynte å se litt slitt ut. Så nå har jeg tørket av dem og hengt dem til tørk. Ganske surrealistik i grunn, side om side med håndklær og vaskekluter henger det nå sløyfer med de siste hilsener til våre to sønner. Helt merkelig. :sukk:

Kontaktsykepleieren fra St.Olavs ringte i dag for å høre hvordan det går med oss. har ikke prata med henne siden vi "sjekket ut" fra sykehuset for snart to uker siden. Var så rart å høre stemmen hennes, alt kom veltende innover meg igjen. Hun er ei supersnill dame som vi likte innmari godt, og hun har evnen til å forstå det som ikke blir sagt. Man føler seg helt naken og alle følelser blir blottlagt. Hun var med oss da S sovnet inn, og hun var med oss da vi la guttene i kisten. Hun har ordnet alt mulig for oss slik at vi skulle ha så lite unødvendig å tenke på som mulig. Rett og slett ei fantastisk dame. Men samtidig så kommer alt tilbake og alt blir mer virkelig enn når man bare prater med folk her hjemme, som ikke har sett og opplevd det vi har. Det var både vondt og godt å snakke med henne igjen. Men slik må det vel bare få være...?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...