Så får man prøve å finne fotfeste igjen...

[dreia]

Det var da Nilla-mannen kom på at kanskje det var fordi jeg sjøl er mamma nå? Da ble det jo mamma-grøt. Snille mannen som kommer med sånne underfundige, såre og søte utsagn. :rødme:

[Nilla]

Nei, tror jeg blir med min kjære til fjøset i kveld! Det er jo melkeveiing og, så da er det jo greit med en sekretær!

Etterpå er det x-factor og sjokoladepudding.

Endret 30. september 2009 av Nilla

[Fandenivoldsk]

Vet ikke helt hva jeg skal si.. fikk tårer i øynene av å lese.

Tusen klemmer til deg!

Endret 30. september 2009 av Fnisu

[Anaconda]

så trist og samtidig flott dagbok! Veldig rørende og sterkt. Håper du får nytte av "skrible ned" litt. Husk å ta vare på hverandre opp i dette.

[silvius]

Så nydelig sang!

Håper du med tida vil finne trøst i desse orda, sjølv om det er ei fryktelig vond påminning samtidig.

Eg klarer ikkje høre "Eg ser" av Bjørn Eidsvåg uten at tårene triller på meg. Det har gått mange år nå, men det er fortsatt like sårt og samtidig godt å høre sangen. Nå er ikke det snakk om barn i mitt tilfellet da.

[Nilla]

Sitter og blar i graviditetsdagboka mi og ser at jeg la inn et innlegg torsdag 10. september klokka 20.13. Da ante jeg ingenting om hva kvelden skulle bringe. 17 minutter senere kom den første pressria... Helt uten forvarsel!

Først trodde jeg det var skikkelige luftsmerter eller forstoppelse, og prøvde å gå på do. HELDIGVIS presset jeg ikke da! Fra klokka 20.30 til 21.00 hadde jeg tre rier. Ca kl 21.00 kom Nilla-mannen inn og med det samme han kom inn i stua og så meg sittestå over armlenet på sofaen begynte jeg å hulke-gråte. Han lurte jo på hva som var på ferde, og hikstende fortalte jeg ham at jeg hadde så innmari vondt i magen, sikkert bare luftsmerter, men det skremte meg at det var så vondt.

I løpet av det neste kvarteret kom riene med 5-7 minutters mellomrom. Jeg sjekket opp kynnere på nettet mellom to rier for å se om dette kunne være det, men fant ut at det stemte ikke i det hele tatt. Min kjære begynte å bli skikkelig bekymret og ville ringe jordmor. "Vent til halv ti", sa jeg, "mest sannsynlig er det jo bare luftsmerter og da er det så dumt å ringe jordmora".

Jeg prøvde å gå litt rundt på kjøkkenet for å gå det av meg, men til ingen nytte. Jeg pustet og skrek meg gjennom rie etter rie, de var nå nede i 3 minutters mellomrom. Klokka 21.45 ringte Nilla-mannen til jordmora og lurte på om hva dette kunne være - han ville jo heller ikke tro at det kunne være rier. Men jordmora skjønte raskt hva dette var og tilkalte ambulanse og seaking. Svigermor (som bor i kårenden av huset vårt) kom inn, helt forskrekket over hva som skjedde. Hun skjønte vel allerede da hva som var på gang. Jeg begynte vel selv også å forstå hva som var på gang, men jeg håpet av hele mitt hjerte at det bare var åpningsrier (dette var mitt første svangerskap og jeg visste jo ikke noe om hvordan de forskjellige riene kjennes ut.) og at legene skulle klare å stanse dem.

Klokka 22 kom ambulansen, det var ikke tid til å trille inn båra en gang så jeg gikk selv ut og la meg på den, avbrutt av en solid rie ute på gårdsplassen i regnet. Tror nok Nilla-mannen også kjente den, der jeg hang rundt nakken hans...

Ambulansen kjørte oss 4 km til plassen der vi skulle møte helikopteret. Dit kom også jordmora, heldigvis! Har fått vite i ettertid at dersom hun ikke hadde kommet tidsnok, hadde vi ikke kunnet vente på henne. Har også fått vite at jeg nok hadde hatt full åpning ei god stund før riene satte i gang, og dersom jeg hadde presset, hadde lille I vært ute på første ria jeg fikk! Så jeg er veldig glad at jordmora ble med opp i helikopteret med tanke på at guttene kunne kommet mens vi var i lufta!

Pga dårlig vær kunne ikke Seaking'en ta av, så det var legehelikopteret som kom. Det er veldig lite og det var ikke plass til min kjære. Så han måtte kjøre etter i bil. Den turen tok 1 time og 3 kvarter!

Turen inn gikk raskt, men fy flate hvor hardt det var å ha rier i helikopteret hvor jeg lå fastspent og ikke hadde noen bevegelsesfrihet! Innmari glad for at jeg slapp å føde der oppe! Ca klokka 22.30 landet vi utenfor St. Olavs, og jeg ble lagt inn i en ny ambulanse for å kjøre ca 100 meter bort til ambulanseinngangen. Rett inn på fødestua hvor det sto et fødselsteam med to fødselsleger klart, i tillegg til to team fra barneklinikk og nyfødt intensiv. et team til hver av guttene.

En kjapp undersøkelse av meg viste at det ikke var noen vits i å prøve å stanse fødselen. Lille I var allerede kommet utenfor bekkenet med stumpen - begge guttene kom med setet først - og fosterblæra var synlig. Men jeg fikk ikke lov til å presse. Hvert et minutt vi kunne la guttene være i magen var til hjelp for dem. Jeg fikk ei lungemodningssprøyte i låret og den måtte få virke så lenge som mulig.

Pressriene var tette og meget intense, men jeg forbannet meg på at uansett hvor vondt og vanskelig det var, ikke f... om jeg skulle presse. Det var ikke noe annet jeg kunne gjøre for å hjelpe de to små guttene våre nå.

Den ene av fødselslegene kom på et eller annet tidspunkt bort til meg og fortalte at de håpet å kunne stanse fødselen mellom tvilling 1 og 2, slik at tvilling 2 kunne få bli igjen i magen.

Men etterhvert som tvilling 1 kom lenger og lenger ned i fødselskanalen ble det tydelig at tvilling 2 ikke hadde noen planer om å bli igjen. Han la seg til og fulgte etter.

Jeg fikk ikke noe smertestillende, men fikk lystgass på de siste 4-5 riene. Og det syns jeg hjalp godt. Smerten var der, men pressetrangen ble langt mindre.

Jeg lengtet sånn etter å ha Nilla-mannen min hos meg, og var så fortvila for at han sikkert ikke ville rekke å komme fram før guttene ble født. Men i det jeg kjente at vannet gikk, sa flere av de som sto rundt meg "der kommer faren!". Med det samme han slo opp døra til fødestua så han fostervannet som sprutet rett i veggen, han løp bort til senga og med det samme han fikk tak i hånda mi kom lille I til verden. da var klokka blitt 00.01.

Jeg var så sliten, letta over at en var ut, men samtidig så fortvila over hvilken vending alt hadde tatt. Men jeg rakk ikke å tenke så lenge, plutselig var det 4 stykker som la seg på magen min og klemte kjempehardt. Fødselslegen måtte inn å hente tvilling 2 fordi han hadde begynt å legge seg på tvers. Dette var nok det vondeste av hele fødselen. For det første var det ingen som forklarte hvorfor de plutselig gjorde dette, det var det ingen tid til, for det andre var legen en stor mann med tilsvarende stor hånd og arm, og bekkenet mitt hadde jo ikke løsnet noe som helst, så det var veldig trangt. Jeg ropte og kjeftet på de, men etterpå, da jeg fikk forklart hvorfor de måtte være så hardhendte med meg, hadde det ikke noe å si. Det viktigste var jo at de gjorde det riktige for guttene våre.

Tvilling 2, lille S, skrek til med det samme han ble født. Det var det nydeligste lille hikst jeg noen gang har hørt. Kommer aldri til å glemme den lyden. Det ble den eneste lyden vi fikk høre fra noen av guttene, rett etter fikk de tuber og sonder ned gjennom halsen, og da er det ikke mulig å lage noen lyder.

Så fort guttene hadde fått den første akutte behandlingen og en midlertidig oksygentilførsel var på plass, ble guttene trillet ned på nyfødt intensiv. Og så fort de var kommet på plass, fikk vi komme etter. Vi hadde også bedt om hastedåp, og presten kom kjemperaskt.

Bare en time etter fødselen var guttene døpt. Det var så rørende. Legene trakk seg diskret tilbake de minuttene seansen tok, og alle pleierne hentet seg salmebøker og sang dåpssamlen "Fylt av glede" sammen med oss.

Så var legene tilbake, og de holdt på med guttene våre i 5 timer. Klokka 5 om morgenen var alt av nødvendig utstyr på plass og guttene kunne få hvile i hver sin kuvøse. Jeg og Nilla-mannen ble fulgt opp på barsel hvor vi fikk eget rom. Ei jordmor kom med litt mat og et lite flagg. Vi hadde jo tross alt blitt foreldre sa hun, og uansett hvordan dette ville gå, kunne ingenting endre på det. Det kommer jeg aldri til å glemme.

----------

Dette ble veldig langt, og sikkert ikke like interessant for alle. Og kanskje kan det virke skremmende på noen. Men jeg skriver det ikke for å spre skrekk og gru, men mest som terapi for meg sjøl. Legene og resten av personalet på sykehuset var helt enestående, og fødselen var ikke noe å få skrekken av. Det triste er jo at de måtte komme så altfor tidlig.

Hele denne natta føles som en fortfilm i hodet mitt. Det skjedde så utrolig masse på veldig kort tid, og jeg tror ikke jeg helt klarer å ta inn over meg alt på en gang. Men kanskje er akkurat det en av kroppens forsvarsmetoder? Man skal ikke ta innover seg mer på en gang enn man klare å takle?

Endret 30. september 2009 av Nilla

[Nilla]

Var så lei meg under fødselen for at vi hadde drøyet det så lenge før vi ringte jordmor. Kanskje hadde vi kommet oss inn 1,5-2 timer tidligere og kanskje hadde de da kunnet stanse fødselen?

Men jeg tok opp dette med fødselslege flere ganger, både under fødselen og etterpå. Og begge fødselslegene var 100% sikre på at det ikke ville gjort noen forskjell. Jeg hadde nok gått med full åpning ei god stund før jeg fikk den første pressria.

Årsak vet de ikke så mye om...

Det var ikke noe galt med guttene, de var helt friske og helt normale på alle vis, og jeg var også helt frisk.

De fant en liten infeksjon av gbs i morkaka, men den var så liten og verken jeg eller guttene var dårlige, så den hadde mest sannsynligvis ikke virket inn. GBS kan sette i gang prematurrier, men da vil mor og/eller barn være preget av infeksjonen først.

Det de mener er mest sannsynlig er at livmorhalsen min har gitt etter. Dersom den flater ut, vil det gjerne sette i gang rier. Dette skjedde natt til fredag, og tirsdagen etter skulle jeg inn til første kontroll av livmorhals... Tenk om den hadde blitt undersøkt på kontrollen i uke 21... Men det går ikke an å tenke sånn, det er rutine av tvillinggravide får sjekket livmorhalsen i uke 24, det skal være tidlig nok det. Ikke vet man om man ville sett noe unormalt på livmorhalsen i uke 21 heller, dette kan ha skjedd fort. DERSOM det er livmorhalsen som har gitt etter.

Dette med livmorhalsen vil vi ikke få svar på før ved et evt nytt svangerskap. Og kanskje må vi bare finne oss i at vi ikke vil få vite årsaken til hvorfor fødselen startet.

Uansett vil det ikke bringe guttene tilbake...

[Anaconda]

Du er kjempetøff! Dette er ikke kjipt å lese, i den forstand, i det hele tatt, men utrolig sterkt. Stå på!

[silvius]

Det er så godt at du klarer å dele din opplevelse med oss! Og det er veldig fint å lese det du skriver, eg har på ingen måte opplevd det du har, og kan ikke si eg kan forstå korleis du har det. Men du skriver så fint at det er lett for oss å sette oss inn i dine tanker og følelser.

Det er rørende å lese kor godt dere ble tatt vare på av helsepersonalet. Det gjer opplevelsen så mykje bedre.

[Simpleminded]

Du er utrolig sterk! Og jeg beundrer deg for den styrken du har til å se det positive i livet og gå videre. Tvilling-englene vil alltid være en del av dere, og tusen takk for at du vil dele deres historie med oss.

Håper ellers du har hatt en fin uke!

[Nilla]

Woæææh, hva skjer med KG? :klø:

Ja, ja, venner vel oss til det. Stilige farger da.

Sov lenge i dag og våknet til solskinn og fuglesang. Men... hvor lenge var Adam i paradis? Innen jeg kom ned var regnskura på plass - igjen. Vi har fått langt over 500 mm med nedbør den siste måneden, alle jordene står i vann, i september var det helt umulig å få gjort ferdig slåtten og den siste delen av onna. Bonden min liker ikke dette.

Plan for dagen...

- spise frokost, er det lov å skrive frokost når klokka har passert 12?

- Henge opp klesvask til tørk på kjøkkenet. Den fra i går...

Mer vet jeg ikke ennå. Dette hersens været setter store begrensninger!

[Anamelona]

Det var lang lesning ja, men skjønt å lese om alt det gode midt oppi det hele. Som at "dere har tross alt blitt foreldre" etc. Slike utsagn kan man leve lenge på. Med flagg og det hele!

Jeg beundrer deg!!! Du kan ikke ha det godt nå, men allikevel klarer du å finne positive ting i hverdagen!

[Gjest Miss O'Hara]

Takk for historien din. Jeg vet ikke annet å si. Det gjør meg glad at dere midt oppi det hele sitter igjen med følelsen av at helsepersonellet fulgte opp og tok seg godt av dere, og at dere fikk døpt barna, det harmye å si i etterkant. Jeg har også bare gode opplevelser med helsevesenet i Norge, enten det har vært fødsel, sykdom eller død, men man hører så mye annet rart rundt omkring.

Synes KG er blitt litt rart jeg og, men liker fargene

Ønsker deg en så fin dag som mulig

[Aud Long]

Du skriver så bra, det er sterkt å lese.

Frokost kan man spise i alle fall til 19 om kvelden, jeg tror det lengste jeg har drøya frokost må være 17.30 eller noe sånt.

Godt at helsepersonellet har vært flinke og gitt svar på ting og behandlet dere bra underveis.

Har dere fått tilbud om noe form for sorgbearbeiding nå i etterkant?

Stor klem til Nillaen!

[Nilla]

Du skriver så bra, det er sterkt å lese.

Frokost kan man spise i alle fall til 19 om kvelden, jeg tror det lengste jeg har drøya frokost må være 17.30 eller noe sånt.

Godt at helsepersonellet har vært flinke og gitt svar på ting og behandlet dere bra underveis.

Har dere fått tilbud om noe form for sorgbearbeiding nå i etterkant?

Stor klem til Nillaen!

Hei Estrella84 og alle dere andre som er så snille og legger igjen hilsener i dagboka mi! Tusen takk for klemmene, og en skikkelig til dere også!

Så bra, da spiste jeg frokost bare lovlig seint da.

Ja, helsepersonellet får toppkarakterer hos oss ja!

Vi er så glade for den hjelpa de har vist oss, at i dødsannonsen skrev vi at i stedet for blomster til heimen kunne det gis en gave til personalet på intensiven. De fortjener hver ei krone!

Når det gjelder videre sorgbearbeiding, kom det brev i posten i dag med innkalling til ettersamtale med fødselslege og kontaktsykepleier. Så det skal vi på. Og så vet vi at vi vil få invitasjon til ei sorggruppe ved St. Olavs, så får vi se hva vi bestemmer oss for ift til den når den invitasjonen kommer.

Vi har også fått time til en psykolog her i hjemkommunen vår.

Så jeg tror vi får hva vi trenger av sånt! Enda en gang, jeg bøyer meg i støvet for norsk helsevesen og kjenner jeg er glad for at jeg er norsk!

Endret 1. oktober 2009 av Nilla

[dreia]

Det er veldig sterk lesing, du skriv veldig godt, og eg føler du slepper oss inn i tankane dine. Det set eg veldig pris på.

Utrulig godt å høyra at helsevesenet har fungert så bra som det har gjort. Det er viktig i ein slik situasjon.

Eg synst du er veldig tøff! Og det blir jo sagt at ein ikkje får meir enn ein tåler. Men samtidig er det jo slik at ein ikkje har noko valg når ein først sit med dei erfaringane ein gjer. Det er liksom ikkje noko alternativ å gi opp, ein må berre prøva å komma seg på beina igjen og prøva å gjera det ein kan for å komma seg tilbake til eit så normalt liv som mulig.

på Nilla. Eg fortset å lesa alt du skriv.

[Nilla]

I dag bestemte Nilla-mannen at det var på tide å tenke på gravstein dersom det i det hele tatt skal være en mulighet for å få den på plass før vinteren.

Som sagt så gjort. Vi kjørte først til kirkegården og tente lys på grava, før vi kjørte utover til steinverkstedet som ligger i nabokommunen vår. De driver ikke egentlig med gravsteiner, men med andre produkter av stein. Men vi har bestemt oss for å bruke stein fra bruddet til foreldrene mine, og de har samarbeidet med dette steinverkstedet før.

Vi kjørte dit uten å ha noen avtale, men sjefen for firmaet tok i mot oos, la til sides det han jobbet med og brukte de neste 2 timene på å tegne utkast til stein etter slik vi sa vi ville ha den. Blir så rørt over hvordan folk tar seg tid og lar oss bruke tid!

Nå må vi bare hjem til foreldrene mine og finne stein. Det er viktig at den fyller en del krav, men pappa mener han skal kunne finne stein som tilfredsstiller alle krav.

Tror det blir en veldig fin stein. Mørkegrå skifer med skimmer i, hvit skrift, to spurver som sitter med nebbene mot hverandre, og ei lita lykt på hver side av navnene. Et lys til hver av guttene. Kan ikke gjøre forskjell. :rødme:

[Nilla]

Etterpå handlet vi inn mat og diverse på Mega i samme bygda som steinverkstedet ligger, og det var utrolig godt å gå og handle uten å hele tida følge med på hvem som er på butikken i dag, hvem kan jeg gå meg på osv. Det har vært flere runder nå hvor jeg har gitt opp å klare å gå inn på butikken, og jeg sitter i bilen og venter mens min kjære gjør unna handlingen alene.

Jeg ønsker jo ikke at folk skal vike unna og late som om de ikke har sett meg, men samtidig så orker jeg ikke, tør jeg ikke, å gå inn og møte folk ennå.

[Anamelona]

Hei Estrella84 og alle dere andre som er så snille og legger igjen hilsener i dagboka mi! Tusen takk for klemmene, og en skikkelig til dere også!

Så bra, da spiste jeg frokost bare lovlig seint da.

Ja, helsepersonellet får toppkarakterer hos oss ja!

Vi er så glade for den hjelpa de har vist oss, at i dødsannonsen skrev vi at i stedet for blomster til heimen kunne det gis en gave til personalet på intensiven. De fortjener hver ei krone!

Når det gjelder videre sorgbearbeiding, kom det brev i posten i dag med innkalling til ettersamtale med fødselslege og kontaktsykepleier. Så det skal vi på. Og så vet vi at vi vil få invitasjon til ei sorggruppe ved St. Olavs, så får vi se hva vi bestemmer oss for ift til den når den invitasjonen kommer.

Vi har også fått time til en psykolog her i hjemkommunen vår.

Så jeg tror vi får hva vi trenger av sånt! Enda en gang, jeg bøyer meg i støvet for norsk helsevesen og kjenner jeg er glad for at jeg er norsk!

Når det kommer til svangerskap og oppfølging der, er helsevesenet helt upåklagelig. de tar alt på alvor, og er så behjelpelige og greie at jeg savner det hele! Bøyer meg i støvet jeg også!

Når det gjelder sorggruppe; Anbefales!! Snakker av egen erfaring. Både for meg som har gått i en slik gruppe, og for andre i familien som valgte å ikke gå der. Det gikk hver vår vei for å si det sånn... Selv om dere velger å ikke fortsette, så er det godt å ha prøvd.

Uansett; Lykke til med hva dere velger, uansett!

[Pasha]

Sitter her med tårer i øynene etter å ha lest hva du har gått igjennom. Snikleste litt i gravidboka di og plutselig fikk jeg se deg i et innlegg på gravid med 2 triste tickere:(