Utro dritt lurte meg

[Gjest Sint og lei meg]

Jeg hadde sagt det, og tilbudt meg å stille opp om hun trengte det (for alt det var verdt).

Hadde det vært meg hadde jeg heller vært alenemor enn sammen med en feig, utro jævel.

MEN! Jeg hadde nok ventet til etter fødselen.

Sånn tenker jeg også. Jeg skal i all fall ikke ringe henne i dag når jeg er så lei meg og sint. Må tenke veldig nøye gjennom dette. Kanskje han er mann nok til å komme meg i forkjøpet og fortelle samboeren sin men det tviler jeg vel på at han gjør.

[Gjest Sint og lei meg]

Uansett, når du er sikker på at hun vet så holder du deg langt borte fra dem begge.

Og hva skal dette sterkt unødvendige utsagnet bety?

[Gjest Sint og lei meg]

Om du føler du må fortelle, vent til ting har stabilisert seg mtp fødsel.

Dumme kyr her inne på KG som er full av hevntanker siden de selv har blitt bedratt vil sikkert at sannheten skal ut NÅ, men som sagt, om du gjør dette for å ta hensyn til noen som skal slippe å leve med en drittsekk så er det best å vente til fødselen er unnagjort og ting er litt stabilt. Istedenfor å stelle igang et emosjonellt helvete for mor og barn.

Jeg vet ikke men jeg tror at en barselskvinne kanskje tåler mindre belastninger enn en som fortsatt går gravid. Jeg vet ikke jeg bare tror. Men kvinner kan jo være hormonelle lenge etter fødsel så det betyr at det kan gå et halvår eller så før hun får vite det. Om man skal vente på at hormonene er ute av kroppen mener jeg. Jeg vet at jeg ville ha visst det umiddelbart slik at jeg kunne ta et valg om jeg skulle føde mitt barn mens jeg var sammen med denne mannen.

[Gjest Sint og lei meg]

Jeg syns du bør si i fra. Graviditeten gjør det vanskeligere, men jeg syns du bør si det nå, og ikke vente.

Det beste, for hennes del, hadde egentlig vært å få han til å fortelle det selv.

Uansett, når du er sikker på at hun vet så holder du deg langt borte fra dem begge.

Det jeg egentlig prøvde å si til deg var at du trenger ikke formane meg om å holde meg unna han, det finnes ingen gode grunner i hele verden til at jeg en gang skulle orke så mye som å puste i samme rom som han!

[Gjest Sint og lei meg]

Jeg hadde blitt rimelig forbanna hvis noen hadde venta flere mnd med å fortelle meg fordi de mente at situasjonen var for følsom.

Hun fortjener sannheten, det er det rette å fortelle det. Er så dritt lei av den "har ikke noe med det- holdningen"..

Ja jeg heller mer og mer mot at dette er det riktige å gjøre ja

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg vil ikke hans samboer noe vondt i det hele tatt. Og dette handler ikke om å holde seg for god til å si noe. Klart jeg er forbannet på han men dette handler ikke om hevn, men jeg tror hun ville ha likt å vite dette. Hadde jeg vært samboeren hans så hadde jeg ønsket å vite om dette. Derfor jeg spør andre om råd her for å vite hva andre ville ha valgt.

Jeg ville ikke likt å vite det som hans samboer. Det man ikke vet har man bare godt av er min mening. Skjønner ikke hvorfor man på død og liv alltid skal få vite den fulle og hele sannhet. Skulle man forholdt seg til den perfektes verden og alltid opptrådt sannferdig i alle livets sammenhenger ville man støtt mange fra seg. Sannheten kommer også gjerne for en dag likevel....Men si klart i fra til han hva du mener, om dette ikke allerede er gjort!

[Bobeline]

Hei. Jeg vil ikke hans samboer noe vondt i det hele tatt. Og dette handler ikke om å holde seg for god til å si noe. Klart jeg er forbannet på han men dette handler ikke om hevn, men jeg tror hun ville ha likt å vite dette. Hadde jeg vært samboeren hans så hadde jeg ønsket å vite om dette. Derfor jeg spør andre om råd her for å vite hva andre ville ha valgt.

Med fare for å beskylde deg for å ha kvaliteter jeg ikke har fortusetning til å vite du har eller ikke... Dette er ikke et spørsmål med et enkelt svar. Vider så har ikke etiske dilemmaer enkle svar eller løsninger. Slik jeg ser det er det fire parter i denne situasjonen, deg, han, samboer og ufødt barn. Derfor mener jeg at du må ta hensyn til minst to av disse, som er samboer og ufødt barn. Sistnevnte har svært liten (om ingen) makt i situasjonen, men må trolig bære de tyngste konsekvensene av valget du tar.

Jeg tror at å fortelle det bare vil føre til sårhet og vonde følelser, og derfor tror jeg du må spørre deg selv om å fortelle noe hun ikke kan forandre på vil ha noen hensikt? Vil dette føre til noe godt for henne og det ufødte barnet? Vil det ha noen hensikt å vente til etter fødsel, vil fødsel forandre situasjonen? Slik jeg ser det kan hun forandre fremtiden, men skal hun gjøre det alene med viten om utroskap, eller skal hun planlegge fremtiden sammen med han? Utroskap kan føre til at en snakker om problemer i forholdet og løser disse, eller det kan føre til samlivsbrudd. Hva som blir resultatet vet ingen, så jeg tar utgangspunkt i det vanligste resultatet, som er samlivsbrudd. Hvilke konsekvenser får det for det ufødte barnet? Hvilken rolle har barnet? Jeg tror det er lurt å veie konsekvensene av å fortelle om ens egen rolle som den andre. Videre kan hun ikke forandre det som har hendt, like lite som du kan.

Videre tror jeg også at du må overveie at hensynet til hva du ville ønsket, eller tror du ville ønsket, ikke deles av alle. Vi oppelver situasjoner forskjellig, og derfor mener jeg at en skal være svært forsiktig med å dømme en situasjon eller person fra eget ståsted. Ønsker du å være empatisk eller sympatisk?

[Gjest Sint og lei meg]

Jeg ville ikke likt å vite det som hans samboer. Det man ikke vet har man bare godt av er min mening. Skjønner ikke hvorfor man på død og liv alltid skal få vite den fulle og hele sannhet. Skulle man forholdt seg til den perfektes verden og alltid opptrådt sannferdig i alle livets sammenhenger ville man støtt mange fra seg. Sannheten kommer også gjerne for en dag likevel....Men si klart i fra til han hva du mener, om dette ikke allerede er gjort!

Jo det er sant... Hmm.......må tenke nøye på dette.

[Gjest Fugl Fønix]

Jeg ville ikke ha taklet den telefonen. Jeg er kraftig gravid nå selv, og dersom den telefonen hadde komt til meg hadde alt gått til helvete. Når man er gravid er man ekstra sårbar og emosjonell. Å takle utrolskap er utrolig vanskelig til å begynne med, og tanken på å håndtere det så sårbar som man er som gravid er bare forferdelig.

Si til ham at du håper han aldri gjør noe så idiotisk igjen, men ikke utsett henne for dette nå.

[Gjest Gjest]

Med fare for å beskylde deg for å ha kvaliteter jeg ikke har fortusetning til å vite du har eller ikke... Dette er ikke et spørsmål med et enkelt svar. Vider så har ikke etiske dilemmaer enkle svar eller løsninger. Slik jeg ser det er det fire parter i denne situasjonen, deg, han, samboer og ufødt barn. Derfor mener jeg at du må ta hensyn til minst to av disse, som er samboer og ufødt barn. Sistnevnte har svært liten (om ingen) makt i situasjonen, men må trolig bære de tyngste konsekvensene av valget du tar.

Jeg tror at å fortelle det bare vil føre til sårhet og vonde følelser, og derfor tror jeg du må spørre deg selv om å fortelle noe hun ikke kan forandre på vil ha noen hensikt? Vil dette føre til noe godt for henne og det ufødte barnet? Vil det ha noen hensikt å vente til etter fødsel, vil fødsel forandre situasjonen? Slik jeg ser det kan hun forandre fremtiden, men skal hun gjøre det alene med viten om utroskap, eller skal hun planlegge fremtiden sammen med han? Utroskap kan føre til at en snakker om problemer i forholdet og løser disse, eller det kan føre til samlivsbrudd. Hva som blir resultatet vet ingen, så jeg tar utgangspunkt i det vanligste resultatet, som er samlivsbrudd. Hvilke konsekvenser får det for det ufødte barnet? Hvilken rolle har barnet? Jeg tror det er lurt å veie konsekvensene av å fortelle om ens egen rolle som den andre. Videre kan hun ikke forandre det som har hendt, like lite som du kan.

Videre tror jeg også at du må overveie at hensynet til hva du ville ønsket, eller tror du ville ønsket, ikke deles av alle. Vi oppelver situasjoner forskjellig, og derfor mener jeg at en skal være svært forsiktig med å dømme en situasjon eller person fra eget ståsted. Ønsker du å være empatisk eller sympatisk?

Jeg vil helst være både sympatisk og empatisk men det er kanskje ikke mulig... Jeg ser godt poengene dine men tenker også at hun om noen år får vite det, av meg ham eller andre. Og at hun da klandrer meg, han andre for at hun ikke fikk vite det før. Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke.

[Cuckold]

Jeg ville ikke likt å vite det som hans samboer. Det man ikke vet har man bare godt av er min mening. Skjønner ikke hvorfor man på død og liv alltid skal få vite den fulle og hele sannhet. Skulle man forholdt seg til den perfektes verden og alltid opptrådt sannferdig i alle livets sammenhenger ville man støtt mange fra seg. Sannheten kommer også gjerne for en dag likevel....Men si klart i fra til han hva du mener, om dette ikke allerede er gjort!

Det finnes åpenbart en og annen som ikke har noe imot å bli holdt i uvitenhet om noe som er så alvorlig at du ville hatt de verste kvaler om du fikk vite, og hvis man tilhører denne gruppen er det jo viktig å gi beskjed om at man ønsker å bryte med den normale forståelsen av at det er nødvendig å legge kortene på bordet, f.eks ved utroskap. For alle oss andre vil det faktisk være mye verre å leve sitt liv i uvitenhet om noe som i høyeste grad angår deg enn å få vite en smertefull sannhet. Hvor pysete og livredde for alt som kan lukte av smerte har vi egentlig blitt i vår kultur?

Endret 6. september 2009 av Cuckold

[Gjest Gjest]

Du er dum hvis du gjør deg til herre over den andre kvinnens liv og forhold. Hun kommer IKKE til å takke deg. Hun er gravid, det er faren til barnet hennes det er snakk om. Han vil gjøre det han kan for å holde på henne. Han vil gå så langt som å kalle deg hore og ludder, si at du lurte ham. Og hun vil kanskje tro på ham, fordi alternativet (at han er et svin) er altfor vondt for henne å takle.

Så får du hatsms fra ham, og muligens rasende telefoner fra henne...

Hold deg unna!

[Kamikatze]

Du får vel ringe henne og "be om unnskyldning" for at du hadde deg med gubben hennes. Og nevne at du selvsagt aldri hadde stappet ham i senga, om du hadde visst at han har dame.

Jeg synes folk som blir bedratt, har rett til å få vite. Både av forsmådde elskerinner, elskere, naboer, slektninger og bekjente. Hvis alle sier fra, blir det mindre attraktivt å være utro, når oppdagelsesrisikoen øker. (Unntaket er den utros bestevenner. De skal selvsagt være lojal mewd sin venn, men trenger ikke like det, eller fortsette å være venn/venninne med folk med sånt menneskesyn).

Mannfolk

Akkurat på dette området har faktisk likestillingen fungert utmerket, de siste to-tre tusen årene...

[LilleBille]

Du er dum hvis du gjør deg til herre over den andre kvinnens liv og forhold. Hun kommer IKKE til å takke deg. Hun er gravid, det er faren til barnet hennes det er snakk om. Han vil gjøre det han kan for å holde på henne. Han vil gå så langt som å kalle deg hore og ludder, si at du lurte ham. Og hun vil kanskje tro på ham, fordi alternativet (at han er et svin) er altfor vondt for henne å takle.

Så får du hatsms fra ham, og muligens rasende telefoner fra henne...

Hold deg unna!

Noen av oss ville nok takket - om ikke akkurat der og da - men etterhvert for muligheten til å kunne velge selv om man skulle fortsette med en mann som ikke er til å stole på.

[Gjest Sint og lei me]

Du får vel ringe henne og "be om unnskyldning" for at du hadde deg med gubben hennes.

Jeg har ingen ting å be om undskyldning for...

[Bobeline]

Jeg vil helst være både sympatisk og empatisk men det er kanskje ikke mulig... Jeg ser godt poengene dine men tenker også at hun om noen år får vite det, av meg ham eller andre. Og at hun da klandrer meg, han andre for at hun ikke fikk vite det før. Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke.

Det finnes ingen rette eller enkle svar på problemstillingen du har. Det er et vanskelig spørsmål, og det berører flere enn deg og han, og der tror jeg hovedproblemet ligger. Ditt valg vil få konsekvenser dersom du forteller det, og det kan få konsekvenser dersom du ikke forteller det. Ingen vet om hun vil få vite det, og ingen vet hvordan hun vil reagere. Ingen vet hvilken beskyttelsesteknikk hun vil benytte, og ingen vet hvilken beskyttelsesteknikk han vil bruke.

Å være både empatisk og sympatisk er ikke mulig, det ligger i betydningen av ordene. Empati er å ha medfølelse for andre gjennom deres situasjon, altså se ting gjennom andres øyne uten å være farget av ens egen mening. Sympati er medfølelse for andre gjennom egen situasjon, å se ting gjennom egne øyne. Her fra kommer også utsagnet "du skal gjøre mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg" og tanken om "dersom det var meg ville jeg ønsket...". Sympati er mer egoistisk definert enn empati. Empati står høyere på verdistigen enn sympati. Jeg mener ikke at sympati er en dårlig verdi, men den er mer egoistisk av natur. I dette dilemmaet tror jeg du vil være mer tjent ed empati, i og med at det er to uskyldige parter her, hvorav en er i et forhold til mannen, og den andre part (det ufødte barnet) vil oppleve konsekvensene av deres valg i forholdet både i fortid og i fremtid, og av ditt valg i denne spesielle situasjonen.

Kanskje bør du fortelle det? Men, det kan også være faktorer i forholdet du ikke vet om som skulle tilsi at du ikke bør gjøre det? Kanskje bør du overlate alt ansvar til han etter å ha gjort det klart hva du mener om hva han har gjort?

Du har mye å tenke på, og noen lettvindt løsning finner du nok ikke. Slik jeg ser bør en ikke finne en lettvindt løsning i en slik problemstilling. Jeg tror du må tenke nøye igjennom dette og veie alle argumenter for og i mot for alle fire parter. Da kan det være du finner svaret du kan leve med, og som du tror de andre kan leve med. Jeg tror ikke det kommer til å bli lett i og med at det er fire parter, der en part er maktesløs. Uansett resultat ønsker jeg deg lykke til med dilemmaet.

[Bobeline]

Det finnes åpenbart en og annen som ikke har noe imot å bli holdt i uvitenhet om noe som er så alvorlig at du ville hatt de verste kvaler om du fikk vite, og hvis man tilhører denne gruppen er det jo viktig å gi beskjed om at man ønsker å bryte med den normale forståelsen av at det er nødvendig å legge kortene på bordet, f.eks ved utroskap. For alle oss andre vil det faktisk være mye verre å leve sitt liv i uvitenhet om noe som i høyeste grad angår deg enn å få vite en smertefull sannhet. Hvor pysete og livredde for alt som kan lukte av smerte har vi egentlig blitt i vår kultur?

Hvordan kan du si at det å leve i smertefull sannhet er bedre enn å leve i uvitenhet?

En må se utenfor sin egen lille målestokk, spesielt når en omtaler et dilemma som ikke har en lettvindt klar løsning. Hadde det vært det, hadde vi ikke hatt et dilemma. Hva du mener er best for deg, er ikke nødvendigvis hva som er best for andre. Dessuten må en tenke på en uskyldig og maktesløs fjerdepart som kommer til å bære mye av ansvaret, uansett om vi liker det eller ikke.

[Gjest Sint og lei meg]

Det finnes ingen rette eller enkle svar på problemstillingen du har. Det er et vanskelig spørsmål, og det berører flere enn deg og han, og der tror jeg hovedproblemet ligger. Ditt valg vil få konsekvenser dersom du forteller det, og det kan få konsekvenser dersom du ikke forteller det. Ingen vet om hun vil få vite det, og ingen vet hvordan hun vil reagere. Ingen vet hvilken beskyttelsesteknikk hun vil benytte, og ingen vet hvilken beskyttelsesteknikk han vil bruke.

Å være både empatisk og sympatisk er ikke mulig, det ligger i betydningen av ordene. Empati er å ha medfølelse for andre gjennom deres situasjon, altså se ting gjennom andres øyne uten å være farget av ens egen mening. Sympati er medfølelse for andre gjennom egen situasjon, å se ting gjennom egne øyne. Her fra kommer også utsagnet "du skal gjøre mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg" og tanken om "dersom det var meg ville jeg ønsket...". Sympati er mer egoistisk definert enn empati. Empati står høyere på verdistigen enn sympati. Jeg mener ikke at sympati er en dårlig verdi, men den er mer egoistisk av natur. I dette dilemmaet tror jeg du vil være mer tjent ed empati, i og med at det er to uskyldige parter her, hvorav en er i et forhold til mannen, og den andre part (det ufødte barnet) vil oppleve konsekvensene av deres valg i forholdet både i fortid og i fremtid, og av ditt valg i denne spesielle situasjonen.

Kanskje bør du fortelle det? Men, det kan også være faktorer i forholdet du ikke vet om som skulle tilsi at du ikke bør gjøre det? Kanskje bør du overlate alt ansvar til han etter å ha gjort det klart hva du mener om hva han har gjort?

Du har mye å tenke på, og noen lettvindt løsning finner du nok ikke. Slik jeg ser bør en ikke finne en lettvindt løsning i en slik problemstilling. Jeg tror du må tenke nøye igjennom dette og veie alle argumenter for og i mot for alle fire parter. Da kan det være du finner svaret du kan leve med, og som du tror de andre kan leve med. Jeg tror ikke det kommer til å bli lett i og med at det er fire parter, der en part er maktesløs. Uansett resultat ønsker jeg deg lykke til med dilemmaet.

Takk for en verdifull utredning. Det er mange ting å tenke på i innlegget ditt og jeg skal bruke tid på det. Men hva gjelder det ufødte barnet er jeg mer usikker. Kanskje et barn er bedre tjent med en harmonisk oppvekst hos en alenemor enn å på et senere tidspunkt få splittet familien sin når ting evt kommer opp i lyset om noen år.

[Gjest Gjest]

Men herregud skal du sitte og bestemme skjebnen til et menneske som ikke er født enda engang?

La nå saken gå. Du ble lurt, synd. Gå videre!

[Gjest Gjest]

Det finnes åpenbart en og annen som ikke har noe imot å bli holdt i uvitenhet om noe som er så alvorlig at du ville hatt de verste kvaler om du fikk vite, og hvis man tilhører denne gruppen er det jo viktig å gi beskjed om at man ønsker å bryte med den normale forståelsen av at det er nødvendig å legge kortene på bordet, f.eks ved utroskap. For alle oss andre vil det faktisk være mye verre å leve sitt liv i uvitenhet om noe som i høyeste grad angår deg enn å få vite en smertefull sannhet. Hvor pysete og livredde for alt som kan lukte av smerte har vi egentlig blitt i vår kultur?

Men så er jo jeg også av de få som faktisk ikke synes utroskap er det verste man kan oppleve! Og det har ingenting med å være pysete eller livredd for smerte. Det finnes uttallige historer om fordømmelse, og da ikke av den bedratte, men av de "gode hyklerske borgerne" ellers som gjerne vil fortelle andre hvordan de skal leve sine liv.