En god stemor

[Gjest chickpea]

Dersom dette gjaldt meg og du var "stemor" for mine barn, hvorfor i all verden forventer du at jeg skal ha respekt for deg fordi du har tatt på deg den vanskelige oppgaven å stille opp for andre sine (mine) barn. Jeg har da så absolutt ikke bedt om at du skal ta deg av mine barn! Det klarer jeg veldig fint selv, selv om far og jeg ikke bor under samme tak. Vi bor like i nærheten av hverandre, og trenger de mor selv om de er hos far, så er det bare å komme til meg. Og det gjør de også når de ønsker det. Det fungerer helt fint for oss og for dem. Og når de er hos far så forventer jeg at han tar seg av dem. Om det er en dame der eller ikke, er klinkende likegyldig for meg. Men om så er, så har jeg ikke andre forventninger enn at vedkommende oppfører seg akkurat som overfor andre barn som ikke er deres egen, hverken mer eller mindre. Om far bare hadde overlatt "stell og kos" til sin kjæreste/dame, så hadde jeg faktisk blitt en smule irritert. De er der jo for å ha samvær med ham!

Og nei, en evt. ny dame hos far kommer aldri til å bli likestilt med hverken onkler, tanter eller besteforeldre her, det er jeg ganske sikker på. Mulig at vi har sterke bånd, men for meg blir det helt absurd at du kan synes det er for dumt om du ikke skulle bli det. Men en voksenperson som de kan bli glad i, helt klart!

Forresten så synes jeg svært mange stemødre her bruker "barnas beste" som et gjengående argument bare for å presse gjennom sine egne meninger (eller sitt eget beste). Er dere alltid kvalifiserte til å vite hva som er barnas beste, barn som ikke engang er deres egne? Hvis barnas beste var at du flyttet ut og mor flyttet tilbake til far, ville du vurdert det da? Og hvis barnas beste var at du ikke bodde hos far når de var der, fordi de vil ha pappaen sin alene, hadde du akseptert det, for barnas beste? Hvis barna ønsket at bare mor og far var med på juleavslutningen, slik som før, ville du synes det var greit?

Forresten så var det jeg som skrev innlegget med eksempelet som du nevner (#73), og jeg synes ikke det er sammenlignbart nei.

Om ikke du liker stemor til dine barn, så kan ikke du bedømme meg eller andre kvinner som har menn med barn fra før, utifra det. Vi er akkurat så forskjellige som alle andre kvinner. Så du har ingen anledning for å påstå at siden dine barn muligens har sterkere tilknyttning til onkler og tanter enn (eventuell) stemor, så gjelder det alle! At det er noe du ønsker for din del tviler jeg ikke på og jeg er sikker på at du ønsker også å kunne redusere stemødre til en uvesentlig figur, som en eller annen "barnepike" eller kun pappas "kjæreste", men det er sjeldent det stemmer i virkeligheten. I mange tilfeller så husker barna ikke engang når mor og far var sammen og de kan ikke huske en tid hvor stemor ikke var tilstede. Det er ingen som sier at stemødre ønsker å erstatte mor, ikke har jeg noe behov for det heller, men det hadde tatt seg ut hvis jeg (eller andre som har menn med barn fra før) ikke viste barnet omsorg men behandlet det på lik linje med "de andre barna i gaten" - som du foreslår - ja da ville det vært ramaskrik her på KG om slemme og egoistiske stemødre! Jeg viser dessuten ikke barnet omsorg for mor sin skyld, men pga min mann og barnet og vår familie, så om mor ikke bryr om seg at jeg stiller opp for barnet hennes og bidrar til at h*n har det godt og trives hos oss så er det greit for meg. Men det som jeg ikke synes er greit derimot er at slike holdninger smitter ofte igjennom og en mor som har valgt det standpunktet gjør ofte ikke noe for å skjule det (og i noen tilfeller går de inn for å ødelegge) og det setter barna i en lojalitetskonflikt og det er noe av det verste man kan gjøre mot et barn. Det har jeg og min mann mildt sagt fått kjenne på kroppen og jeg synes det er fullstendig uakseptabelt at en mor eller en hvilken som helst omsorgsperson oppfører seg slik.

Klart jeg ville ikke gått fra min mann (og nå har vi vel kommet til sakens kjerne for mange "bitre mødre" her inne..), eller flyttet ut når barnet er her, det er latterlig og det må du se selv. Vi er to voksne som har valgt å dele livet sammen og det er dessuten sjelden uten grunn at far og mor ikke bor lenger sammen, uten at det har noe som helst med stemor å gjøre. Hvis du mener at stemor og far bør ofre kjærligheten for (ste)barnet -og mor- så tar du feil! Spesielt når du selv er ikke engang villig til å anerkjenne en eventuell stemors innsats, selvom det ville absolutt vært barnas beste at de ikke kommer i lojalitetskonflikt pga noe slikt og det burde dessuten vært et lite offer for deg som tross alt er barnas mor. Dessuten, når ikke foreldrene klarte å holde sammen den gangen "for barnas skyld", så kan du ihvertfall ikke tro at det er "barnas beste" at de blir sammen igjen!

Til slutt, at vi stemødre også snakker om "barnas beste" i sånne debatter er fordi det blir brukt mot oss hele tiden av en viss type mødre, uten at de tilsynelatende føler at de selv bør leve etter den regelen..

[Gjest Gjest]

Vi stemødre er like forskjellige som mødre er; og når vi tenker riktig godt etter: de fleste stemødre er også mødre. Hvordan kan vi rollen som mor være god og riktig i "alle" meninger, men som stemor sjalu og ondskappfull mot biologisk mor?

[Gjest Gjest]

Du sammenligner en hysterisk mor som nekter å akseptere at eksen har fått ny partner med at to voksne mennesker ikke skal få lov til å velge å dele livet med hverandre? Det viser jo litt hvem du er...

Kan ikke huske at jeg har sammenlignet dette noe sted???

Tror du er litt på bærtur her..

Om barnet ikke ønsker meg på juleavslutningen så ville jeg selvsagt ikke kommet dit. Jeg drar aldri på slike arrangementer med mindre barnet har sagt at både far og jeg er velkommen. Det er ikke MEG juleavslutninger og slikt er så viktig for. Men når barnet har fortalt meg i ukesvis om øving og sanger og kostymer og så sier til meg eller pappa at han/hun gjerne vil ha meg med, da går jeg. Heldigvis går det helt smertefritt i forhold til mor. Hun synes faktisk det er fint at barnet får flere enn henne og far som takknemlig publikum.

For øvrig synes jeg det ser ut som mange mener at "alle" stemødre er kvinner som har ødelagt et lykkelig familieliv. Jeg kjenner faktisk kun til ETT par der dette har skjedd. Ellers har alltid det gamle forholdet vært over i god tid før den nye partneren kom inn i bildet. Og selv i det ene tilfellet der utroskap med den nye partneren var årsak til bruddet så har mor klart å gå videre og sette sine barns behov framfor sine egne.

At far har fått en ny samboer/kone er livets naturlige gang. Å skulle nekte far å finne en ny livspartner "av hensyn til barna" blir for søkt. Men at mor skal kunne takle å gå på juleavslutning selv om også stemor er der synes jeg er helt naturlig å forvente.

Enda mer på bærtur.. Du har jo overhodet ikke lest eller skjønt hva jeg skrev. Det var ikke mor som hadde problemer med fars nye kjæreste. Det var et tenkt eksempel om et barn som ikke ønsket at far hadde kjæreste boende hos seg, for å vise at man ikke alltid kan ta hensyn til det som faktisk er barnets beste.

Om far og stemor er så tankeløse og egoistiske at de nekter å snakke med mor så hjelper det heller ikke barnet om mor lar være å gå. Noen voksne må da kunne gå foran som et godt eksempelt og klare å sette opp en blid og sorgløs maske uansett hvor dumt andre oppfører seg. At noen skal skygge banen og gi barnet inntrykk av at det er helt naturlig at voksne ikke takler å være i samme rom blir for meg helt feil signaler å sende. Om det er litt ukomfortabelt og kunstig noen ganger er ikke verdens undergang, man venner seg til hverandre.

PS: Å konsekvent kalle stemor for fars nye kjæreste skjønner jeg ikke poenget med. De færreste kjærester kaller seg vel stemor for kjærestens barn? Jeg kjenner ingen som bruker benevnelsen stemor om seg selv før de har vært samboer/gift en god stund, og etter mange år som en del av barnets hverdag så blir faktisk stemor i svært mange tilfeller den tredjeviktigste personen i barnets liv. Ikke alltid, såklart. Men ofte. Mange barn bor langt unna sine besteforeldre og tanter og onkler. Så selv om besteforeldrene forguder sine barnebarn og motsatt, så er ofte stemor en mye nærmere og viktigere person i barnets liv.

Etter trådene her på KG å bedømme kaller de seg stemor når de har vært sammen med en mann i to uker. Og da er de kanskje bare 20 år også, på toppen av det hele. Mens han er 30-40... Og allerede da har de en sterk formening om at de er en bedre omsorgsperson enn mor..

Det er nok sånne ting som provoserer mange mødre. Jeg ser helt klart forskjell på en stemor som har vært gift med far lenge, og en som nettopp er blitt sammen med ham, og skal begynne å styre med alt mulig, og klager på en vanskelig biomor. Har sett nok av sånne personligheter både her og i RL, selv om de fleste nok ikke er så ekstreme som det eksempelet jeg nevnte først her da..

[Gjest Gjest]

Om ikke du liker stemor til dine barn, så kan ikke du bedømme meg eller andre kvinner som har menn med barn fra før, utifra det. Vi er akkurat så forskjellige som alle andre kvinner. Så du har ingen anledning for å påstå at siden dine barn muligens har sterkere tilknyttning til onkler og tanter enn (eventuell) stemor, så gjelder det alle! At det er noe du ønsker for din del tviler jeg ikke på og jeg er sikker på at du ønsker også å kunne redusere stemødre til en uvesentlig figur, som en eller annen "barnepike" eller kun pappas "kjæreste", men det er sjeldent det stemmer i virkeligheten. I mange tilfeller så husker barna ikke engang når mor og far var sammen og de kan ikke huske en tid hvor stemor ikke var tilstede. Det er ingen som sier at stemødre ønsker å erstatte mor, ikke har jeg noe behov for det heller, men det hadde tatt seg ut hvis jeg (eller andre som har menn med barn fra før) ikke viste barnet omsorg men behandlet det på lik linje med "de andre barna i gaten" - som du foreslår - ja da ville det vært ramaskrik her på KG om slemme og egoistiske stemødre! Jeg viser dessuten ikke barnet omsorg for mor sin skyld, men pga min mann og barnet og vår familie, så om mor ikke bryr om seg at jeg stiller opp for barnet hennes og bidrar til at h*n har det godt og trives hos oss så er det greit for meg. Men det som jeg ikke synes er greit derimot er at slike holdninger smitter ofte igjennom og en mor som har valgt det standpunktet gjør ofte ikke noe for å skjule det (og i noen tilfeller går de inn for å ødelegge) og det setter barna i en lojalitetskonflikt og det er noe av det verste man kan gjøre mot et barn. Det har jeg og min mann mildt sagt fått kjenne på kroppen og jeg synes det er fullstendig uakseptabelt at en mor eller en hvilken som helst omsorgsperson oppfører seg slik.

Klart jeg ville ikke gått fra min mann (og nå har vi vel kommet til sakens kjerne for mange "bitre mødre" her inne..), eller flyttet ut når barnet er her, det er latterlig og det må du se selv. Vi er to voksne som har valgt å dele livet sammen og det er dessuten sjelden uten grunn at far og mor ikke bor lenger sammen, uten at det har noe som helst med stemor å gjøre. Hvis du mener at stemor og far bør ofre kjærligheten for (ste)barnet -og mor- så tar du feil! Spesielt når du selv er ikke engang villig til å anerkjenne en eventuell stemors innsats, selvom det ville absolutt vært barnas beste at de ikke kommer i lojalitetskonflikt pga noe slikt og det burde dessuten vært et lite offer for deg som tross alt er barnas mor. Dessuten, når ikke foreldrene klarte å holde sammen den gangen "for barnas skyld", så kan du ihvertfall ikke tro at det er "barnas beste" at de blir sammen igjen!

Til slutt, at vi stemødre også snakker om "barnas beste" i sånne debatter er fordi det blir brukt mot oss hele tiden av en viss type mødre, uten at de tilsynelatende føler at de selv bør leve etter den regelen..

Først av alt; jeg har ingen stemor til mine barn, det har jeg heller aldri sagt. Om det dukker opp en dame hos far med tiden, så kan det godt hende heg liker henne. Når det gjelder forholdet mellom meg og henne, så kommer det helt an på hvordan hun oppfører seg mot meg, og hvilken respekt hun har for meg oppi dette. Jeg er i utgangspunktet positivt innstilt, men om hun er en av dem som ser på hans eks som et onde som helst ikke bør ses eller høres, så blir det neppe et bra forhold. Hun må godta at jeg også er en del av denne "stor/nyfamilien", at jeg og far har en god kontakt og snakker sammen, uten at det betyr at jeg prøver å få ham tilbake, og hun må godta at vi har avtaler som fungerer for begge, og det vil vi gjerne fortsette med. Hun må også godta at det er jeg som er mor. Hvilke regler de vil ha hos seg, legger ikke jeg meg opp i. Men utenom det så er det jeg og far som tar viktige avgjørelser ang. barna, og det er ikke vesentlig for meg om hun er enig. Det er jeg som følger på juleavslutninger o.l. Om far og stemor vil være med, så kan de gjerne det. Men jeg kommer ikke til å sitte hjemme fordi stemor mener at denne gangen er det hennes eksklusive rett fordi barnet har spurt henne om hun vil være med. Det er jeg som tar meg av konfirmasjoner o.l. Trenger jeg hjelp, så ber jeg om det. Jeg kjenner far såpass at han aldri kommer til å ha et ønske om å være med å bestemme fargen på serviettene, eller hvem som skal sitte hvor. Det kommer jeg heller ikke til å diskutere med en evt. stemor.

Hun blir invitert, som en gjest.

Videre så sa jeg heller ikke at alle har sterkere tilknytning til onkler og tanter, enn til stemødre. Det var jo nettopp derfor jeg sa at kanskje mine muligens har sterkere bånd enn andre her inne...

Og nok en gang; jeg mente selvsagt ikke at du skulle flytte fra mannen eller ikke være der når barna var der. Det var for å vise at man ikke alltid kan ta hensyn til det man kaller "barnets beste".

Jeg kjenner til noen tilfeller der barnet ikke er komfortabel med at far får seg ny kjæreste. Og jeg kjenner til flere tilfeller der skilsmissen mellom mor og far er en stor SORG for barnet, og dets aller høyeste ønske er at fars nye kjæreste flytter ut og mor flytter inn. I desse tilfellene ville nok det beste for barnet vært h.h.v. at far ventet litt med å få ny kjæreste boende hos seg, eller at det ordnet seg mellom mor og far, men det sier seg selv at det ikke alltid er mulig å ta hensyn til barnets ALLER beste.

(Er det fortsatt noen som ikke skjønte poenget med dette nå, så ønsker de ikke å skjønne det heller... Dette er absolutt ikke sakens kjerne, og noe jeg selv ikke ser er latterlig som du sier. Det var et eksempel for å vise at barns beste og barns ønsker ofte er veldig lite realistisk. Derfor kan man IKKE ALLTID skjule seg bak "barnas beste" for å få gjennom sin sak. Noen ganger må barnas beste komme i andre rekke fordi det ikke er gjennomførbart.)

[Gjest chickpea]

Først av alt; jeg har ingen stemor til mine barn, det har jeg heller aldri sagt. Om det dukker opp en dame hos far med tiden, så kan det godt hende heg liker henne. Når det gjelder forholdet mellom meg og henne, så kommer det helt an på hvordan hun oppfører seg mot meg, og hvilken respekt hun har for meg oppi dette. Jeg er i utgangspunktet positivt innstilt, men om hun er en av dem som ser på hans eks som et onde som helst ikke bør ses eller høres, så blir det neppe et bra forhold. Hun må godta at jeg også er en del av denne "stor/nyfamilien", at jeg og far har en god kontakt og snakker sammen, uten at det betyr at jeg prøver å få ham tilbake, og hun må godta at vi har avtaler som fungerer for begge, og det vil vi gjerne fortsette med. Hun må også godta at det er jeg som er mor. Hvilke regler de vil ha hos seg, legger ikke jeg meg opp i. Men utenom det så er det jeg og far som tar viktige avgjørelser ang. barna, og det er ikke vesentlig for meg om hun er enig. Det er jeg som følger på juleavslutninger o.l. Om far og stemor vil være med, så kan de gjerne det. Men jeg kommer ikke til å sitte hjemme fordi stemor mener at denne gangen er det hennes eksklusive rett fordi barnet har spurt henne om hun vil være med. Det er jeg som tar meg av konfirmasjoner o.l. Trenger jeg hjelp, så ber jeg om det. Jeg kjenner far såpass at han aldri kommer til å ha et ønske om å være med å bestemme fargen på serviettene, eller hvem som skal sitte hvor. Det kommer jeg heller ikke til å diskutere med en evt. stemor.

Hun blir invitert, som en gjest.

Videre så sa jeg heller ikke at alle har sterkere tilknytning til onkler og tanter, enn til stemødre. Det var jo nettopp derfor jeg sa at kanskje mine muligens har sterkere bånd enn andre her inne...

Og nok en gang; jeg mente selvsagt ikke at du skulle flytte fra mannen eller ikke være der når barna var der. Det var for å vise at man ikke alltid kan ta hensyn til det man kaller "barnets beste".

Jeg kjenner til noen tilfeller der barnet ikke er komfortabel med at far får seg ny kjæreste. Og jeg kjenner til flere tilfeller der skilsmissen mellom mor og far er en stor SORG for barnet, og dets aller høyeste ønske er at fars nye kjæreste flytter ut og mor flytter inn. I desse tilfellene ville nok det beste for barnet vært h.h.v. at far ventet litt med å få ny kjæreste boende hos seg, eller at det ordnet seg mellom mor og far, men det sier seg selv at det ikke alltid er mulig å ta hensyn til barnets ALLER beste.

(Er det fortsatt noen som ikke skjønte poenget med dette nå, så ønsker de ikke å skjønne det heller... Dette er absolutt ikke sakens kjerne, og noe jeg selv ikke ser er latterlig som du sier. Det var et eksempel for å vise at barns beste og barns ønsker ofte er veldig lite realistisk. Derfor kan man IKKE ALLTID skjule seg bak "barnas beste" for å få gjennom sin sak. Noen ganger må barnas beste komme i andre rekke fordi det ikke er gjennomførbart.)

Da er vi sikkert ikke så uenige tross alt, selvom det ved første øyenkast kan virke slik Jeg står utvilsomt mitt stebarn nærmere enn onkler og tanter, men det har ikke alltid vært slik, de første 2-3 årene nektet barnet (som da var 3-6 år ca) konsekvent å snakke med meg pga konflikten som mor stelte i stand. Hun er dessverre omtrent villig til å gå over lik for å få viljen sin og skyver barnet foran seg i kampen. Hun prøver fremdeles etter flere år å få min mann tilbake med "barnets beste" taktikken, jeg er hverken sjalu på henne eller føler meg truet, men det kommer tider når jeg får fullstendig fnatt av hele dama og det verste av alt er alle de stygge tingene hun har sagt om meg og far til barnet. Selvfølgelig synes mitt stebarn det er leit at ikke foreldrene er fremdeles sammen og det forstår jeg, jeg er skilsmissebarn selv, men i vårt tilfelle husker ikke barnet når mor og far bodde sammen og det h*n savner er en idyll som aldri fantes i virkeligheten. Det har i det hele vært ubeskrivelig vanskelig å være i en slik situasjon og til tider har jeg og far vært ganske fortvilet, men nå etter flere års innsats med tålmodighet og kamelsvelging for å skåne barnet for den lojalitetskonflikten h*n har havnet i pga mor, så begynner vi å høste resultat og det er et helt annet liv!

[Gjest Gjest]

Da er vi sikkert ikke så uenige tross alt, selvom det ved første øyenkast kan virke slik Jeg står utvilsomt mitt stebarn nærmere enn onkler og tanter, men det har ikke alltid vært slik, de første 2-3 årene nektet barnet (som da var 3-6 år ca) konsekvent å snakke med meg pga konflikten som mor stelte i stand. Hun er dessverre omtrent villig til å gå over lik for å få viljen sin og skyver barnet foran seg i kampen. Hun prøver fremdeles etter flere år å få min mann tilbake med "barnets beste" taktikken, jeg er hverken sjalu på henne eller føler meg truet, men det kommer tider når jeg får fullstendig fnatt av hele dama og det verste av alt er alle de stygge tingene hun har sagt om meg og far til barnet. Selvfølgelig synes mitt stebarn det er leit at ikke foreldrene er fremdeles sammen og det forstår jeg, jeg er skilsmissebarn selv, men i vårt tilfelle husker ikke barnet når mor og far bodde sammen og det h*n savner er en idyll som aldri fantes i virkeligheten. Det har i det hele vært ubeskrivelig vanskelig å være i en slik situasjon og til tider har jeg og far vært ganske fortvilet, men nå etter flere års innsats med tålmodighet og kamelsvelging for å skåne barnet for den lojalitetskonflikten h*n har havnet i pga mor, så begynner vi å høste resultat og det er et helt annet liv!

Ja, kanskje vi kan være enige om at vi egentlig er litt enige

Som jeg har nevnt flere ganger her inne, så er det en ulik historie bak hvert tilfelle. Noen ganger er det nok mor som er vanskelig, og noen ganger er det stemor. Og noen ganger kan det ligge en historie bak, som gjør det forståelig hvorfor mor er litt vanskelig. Og det kan det helt sikkert med stemødre også, dersom mor har vært vanskelig først f.eks.

Det kan også godt hende at mor i ditt tilfelle ikke egentlig er en ond person, men har blitt det fordi hun sliter veldig med følelser. Sjalusi kan skape monstre! Sier ikke at det er akseptabelt, men det kan til en viss grad være forståelig hvorfor hun er sånn. Uansett; det blir helt feil å skjære alle stemødre og mødre over en kam, og alle har sin egen historie, og forklaring kanskje. Det er det kanskje av og til vanskelig å huske når vi sitter her og leser innlegg som hisser oss opp;)

[Gjest nylig stemor]

Hvis man er grunnen til at mor og far gikk fra hverandre, hvordan skal man oppføre seg i forhold til moren?

[AnonymBruker]

Hvis man er grunnen til at mor og far gikk fra hverandre, hvordan skal man oppføre seg i forhold til moren?

Man skal oppføre seg helt normalt

Det er ingen synd å skille seg, ei heller å finne en ny partner. Hver dag møtes mennesker på tross av at de er i et forhold. Ikke alle forhold er gode forhold...

[Gjest Gjest]

Enten bryr stemor seg for mye, eller så bryr hun seg for lite. Det kan ikke bli riktig.

Joda, det kan bli riktig. En stemor må finne den gyldne middelvei, hun som alle andre roller i samfunnet må. Skulle det være noe verre for en stemor enn noen andre å tilpasse seg til den rollen hun skal ha?? En mor må også tilpasse segbåde når det gjelder det ene og det andre.

Og mislykkes man på en eller annen måte, så synes ikke jeg at det går verre utover en stemor enn noen andre. Men en stemor MÅ ta hensyn til at det finnes en mor. På samme måte må mor akseptere at det finnes en stemor. Hvordan desse rollene skal være, hvem som skal gjøre hva i forhold til barna osv., mener jeg bør være først og fremst opp til hvordan moren ønsker det skal være. Innenfor rimelighetens grenser bør hun ha et lite fortrinn i forhold til ungene. Men det mener vel kanskje noen er for mye å forlange??

[AnonymBruker]

Man skal oppføre seg helt normalt

Det er ingen synd å skille seg, ei heller å finne en ny partner. Hver dag møtes mennesker på tross av at de er i et forhold. Ikke alle forhold er gode forhold...

Det er jeg ikke enig i. Ok, mange skilles, men å ha truffet en skilt mann og å ha gått inn i et forhold med en gift mann mener jeg er to vidt forskjellige ting.

Som mamma har jeg store problemer med å akseptere at våre barn er sammen med den dama som innledet ett forhold til min mann selv om hun visste at han var gift og hadde barn. Og hun la seg etter han. Det beste denne dama kan gjøre overfor meg er å holde seg unna meg. Jeg forholder meg til min utro eks på en ryddig måte, men jeg vil ALDRI ha noe med den dritt kjerringa å gjøre. Om din kjæreste var lykkelig eller ikke i sitt ekteskap vet jo ikke jeg, men det minste du kan gjøre er å holde deg unna mammaen og respektere at hun synes det her er vanskelig. Oppfør deg bra mot ungene hans, og la det være med det.

[Gjest Heidi]

Det er jeg ikke enig i. Ok, mange skilles, men å ha truffet en skilt mann og å ha gått inn i et forhold med en gift mann mener jeg er to vidt forskjellige ting.

Som mamma har jeg store problemer med å akseptere at våre barn er sammen med den dama som innledet ett forhold til min mann selv om hun visste at han var gift og hadde barn. Og hun la seg etter han. Det beste denne dama kan gjøre overfor meg er å holde seg unna meg. Jeg forholder meg til min utro eks på en ryddig måte, men jeg vil ALDRI ha noe med den dritt kjerringa å gjøre. Om din kjæreste var lykkelig eller ikke i sitt ekteskap vet jo ikke jeg, men det minste du kan gjøre er å holde deg unna mammaen og respektere at hun synes det her er vanskelig. Oppfør deg bra mot ungene hans, og la det være med det.

Kvinner er som kjent kvinner verst. Hvis man klarer å forholde seg ryddig til en utro eks bør det vel strengt tatt være mulig å forholde ryddig til hans partner også. Det var tross alt den utroe eksen som hadde en forpliktelse og ikke dama (eller som du skriver "den drittkjerringa"). Det bør ihvertfall være hevet over enhver tvil at barnet er best tjent med at partene kan forholde seg ryddig til hverandre, uansett om det gjelder skoleavslutning, konfirmasjon eller samarbeidet forøvrig.

[Gjest Gjest]

Det er jeg ikke enig i. Ok, mange skilles, men å ha truffet en skilt mann og å ha gått inn i et forhold med en gift mann mener jeg er to vidt forskjellige ting.

Som mamma har jeg store problemer med å akseptere at våre barn er sammen med den dama som innledet ett forhold til min mann selv om hun visste at han var gift og hadde barn. Og hun la seg etter han. Det beste denne dama kan gjøre overfor meg er å holde seg unna meg. Jeg forholder meg til min utro eks på en ryddig måte, men jeg vil ALDRI ha noe med den dritt kjerringa å gjøre. Om din kjæreste var lykkelig eller ikke i sitt ekteskap vet jo ikke jeg, men det minste du kan gjøre er å holde deg unna mammaen og respektere at hun synes det her er vanskelig. Oppfør deg bra mot ungene hans, og la det være med det.

Så hjertens enig!

Kvinner er som kjent kvinner verst. Hvis man klarer å forholde seg ryddig til en utro eks bør det vel strengt tatt være mulig å forholde ryddig til hans partner også. Det var tross alt den utroe eksen som hadde en forpliktelse og ikke dama (eller som du skriver "den drittkjerringa"). Det bør ihvertfall være hevet over enhver tvil at barnet er best tjent med at partene kan forholde seg ryddig til hverandre, uansett om det gjelder skoleavslutning, konfirmasjon eller samarbeidet forøvrig.

Bla bla bla..

Der har vi den leksa igjen.

Alle gifte menn har et ansvar for den de er gift med.

Alle bedratte og forlatte koner har et ansvar for å oppføre seg korrekt og hyggelig overfor eksens nye kone, som forøvrig la seg etter han, forførte han og deretter sørget for at han flyttet fra kona, eller aller helst kastet kona ut. Hun må ha full forståelse for at den nye kona vil være med på alle avgjørelser som gjelder ungene, alle skoleavslutninger osv., og hun må på ingen måte få stemor til å føle seg annenrangs når det gjelder ungene. Forøvrig må hun godta å dele tittelen "mor" med eksens nye kone som heretter skal kalles stemor, mens hun selv degraderes til biomor.

Utover dette skal hun alltid smile, være hyggelig, aldri si noe negativt om stemor og ikke lage noen problemer for den lille, nye familien når de skal leke hus. Alle eventuelle problemer de skulle møte på underveis (sannsynligvis fordi husleken ikke var så romantisk som stemor så for seg i sitt lyserosa sinn) vil biomor uansett få skylden for. Slik er det bare, og det må hun bare akseptere.

Alle single damer derimot har ingen ansvar whatsoever utover sitt eget velbefinnende. Er man singel kan man ta hvem man vil, og trenger på ingen måte ta hensyn til samfunnet rundt seg, det være seg bl.a. eventuelle koner og unger hennes utpekede måtte ha for øyeblikket.

Hun bestemmer selv hvilket forhold hun ønsker å ha til barna, og barnas mor bør føye seg deretter. Mor kan gjerne få lov å være med å bestemme litt, men på ingen måte være mer enn likestilt med stemor. Biomor bør helst ikke sees eller høres, og hun bør forstå at hun ikke kan ringe til eksen sin ang. barna når det måtte passe henne. Skulle biomor likevel trøble seg og gjøre det livet stemor hadde sett for seg litt vanskeligere enn antatt, eller hvis stemor TROR biomor kan ha hatt noe som helst med å gjøre at alt likevel ikke går på skinner, kan hun alltids slenge inn et syteinnlegg på KG. Eller helst ta det opp i venninnegjengen, spesielt bra er det om noen der kan ta det videre slik at hele lokalsamfunnet får vite hvor fæl biomor hun har kommet ut for.

Og for å toppe det hele så kan stemor alltids henvise til barnas beste når hun vil oppnå noe, eller når noe ikke går hennes vei.

Men hadde stemor noengang vært opptatt av barnas beste, hadde hun holdt seg langt borte fra den gifte mannen i utgangspunktet. Men det har ikke den single damen noe ansvar for å ha hjerne til å forstå seg på, så det får bli mannens ansvar... eller egentlig bunner det vel kanskje ut i at det burde være konen hans sitt ansvar. Det er jo hennes feil at han ikke har det bra i forholdet sitt, for det var jo det han sa...

[Gjest nylig stemor]

Ikke alle forhold er gode forhold, det er jeg enig i. Men jeg er også enig i at man har ingen "rett" til å stjele mannen til noen.

Men når mannen selv har vært relativt likegyldig til forholdet sitt, men kun vært der fordi hva ville han bli hvis han gikk fra henne? Bare singel og alene? Jeg syns det er synd fordi ALTFOR mange forhold bygger KUN på trygghet, økonomi og det "vante liv" pluss redselen for å være alene og aldri finne noen man virkelig kan elske; igjen.

Denne mannen og jeg møttes i en helt tilfeldig situasjon og utover det har det utviklet seg til noe vidunderlig, komplisert og enestående. Men jeg syns det er synd når to mennesker elsker hverandre, slik som meg og han, ikke kan få hverandre fordi "han bare ikke kan". Han burde ikke leve livet sitt sammen med en kvinne fordi "det har blitt slik" og "han bare må fordi han må". Det er ingen som må noenting. Man burde ikke leve livet sitt på "jeg skylder dette til han/henne" i et forhold. Dette er livet man snakker om. Et forhold burde bygges på kjærlighet, men selvfølgelig er økonomi og trygghet ytterst viktige punkter i et godt forhold, men hva er et forhold uten kjærlighet?

Jeg er helt enig i at utroskap er galt, men jeg syns også det er galt at man ikke skal få leve sammen med den man elsker.

[Gjest Gjest]

"Moren virker ikke som om hun vil godta at jeg finnes, selv nå to år etter at jeg flyttet inn. De hadde da vært skilt i tre år. Vi har fortsatt tradisjonene hun og faren hadde før jeg kom inn i bildet med besøk når barna flytter, de har 50/50 deling. Hun overser meg konsekvent. Jeg forsøker å delta i samtaler omkring barna og forsåvidt alle andre ting, faren inkluderer meg men hun kan i høyden strekke seg til å gi meg et nedlatende blikk når jeg sier noe. Som det er poengtert i tråden kan man ikke vente at mor skal akseptere en eller ønske ens deltagelse, hun har ikke valgt situasjonen hun sitter i. Poenget er at far her virkelig ikke valgte eller ønsket situasjonen hun satt ham i ved å sørge for å bli gravid for å tvinge ham til å bli i et forhold han ikke ønsket. Kan hun da ikke etter mange år respektere hans liv for en gangs skyld, når han har det bra? Faren ønsker at jeg deltar på lik linje med ham i forhold til barna, og vi snakker mye om dette."

Stakkars far som er et offer. Herregud, her ligger bikkja begravet. Som vanlig.

[Gjest Gjest]

Så hjertens enig!

Bla bla bla..

Der har vi den leksa igjen.

Alle gifte menn har et ansvar for den de er gift med.

Alle bedratte og forlatte koner har et ansvar for å oppføre seg korrekt og hyggelig overfor eksens nye kone, som forøvrig la seg etter han, forførte han og deretter sørget for at han flyttet fra kona, eller aller helst kastet kona ut. Hun må ha full forståelse for at den nye kona vil være med på alle avgjørelser som gjelder ungene, alle skoleavslutninger osv., og hun må på ingen måte få stemor til å føle seg annenrangs når det gjelder ungene. Forøvrig må hun godta å dele tittelen "mor" med eksens nye kone som heretter skal kalles stemor, mens hun selv degraderes til biomor.

Utover dette skal hun alltid smile, være hyggelig, aldri si noe negativt om stemor og ikke lage noen problemer for den lille, nye familien når de skal leke hus. Alle eventuelle problemer de skulle møte på underveis (sannsynligvis fordi husleken ikke var så romantisk som stemor så for seg i sitt lyserosa sinn) vil biomor uansett få skylden for. Slik er det bare, og det må hun bare akseptere.

Alle single damer derimot har ingen ansvar whatsoever utover sitt eget velbefinnende. Er man singel kan man ta hvem man vil, og trenger på ingen måte ta hensyn til samfunnet rundt seg, det være seg bl.a. eventuelle koner og unger hennes utpekede måtte ha for øyeblikket.

Hun bestemmer selv hvilket forhold hun ønsker å ha til barna, og barnas mor bør føye seg deretter. Mor kan gjerne få lov å være med å bestemme litt, men på ingen måte være mer enn likestilt med stemor. Biomor bør helst ikke sees eller høres, og hun bør forstå at hun ikke kan ringe til eksen sin ang. barna når det måtte passe henne. Skulle biomor likevel trøble seg og gjøre det livet stemor hadde sett for seg litt vanskeligere enn antatt, eller hvis stemor TROR biomor kan ha hatt noe som helst med å gjøre at alt likevel ikke går på skinner, kan hun alltids slenge inn et syteinnlegg på KG. Eller helst ta det opp i venninnegjengen, spesielt bra er det om noen der kan ta det videre slik at hele lokalsamfunnet får vite hvor fæl biomor hun har kommet ut for.

Og for å toppe det hele så kan stemor alltids henvise til barnas beste når hun vil oppnå noe, eller når noe ikke går hennes vei.

Men hadde stemor noengang vært opptatt av barnas beste, hadde hun holdt seg langt borte fra den gifte mannen i utgangspunktet. Men det har ikke den single damen noe ansvar for å ha hjerne til å forstå seg på, så det får bli mannens ansvar... eller egentlig bunner det vel kanskje ut i at det burde være konen hans sitt ansvar. Det er jo hennes feil at han ikke har det bra i forholdet sitt, for det var jo det han sa...

Hehehehe FANTASTISK godt skrevet!! Så enig.

[Gjest Gjest]

Hvis man er grunnen til at mor og far gikk fra hverandre, hvordan skal man oppføre seg i forhold til moren?

Flat som et stuegulv og holde seg unna henne. Hun hater deg og ikke noe du gjør kommer til å endre det.

[Gjest Heidi]

Bla bla bla..

Der har vi den leksa igjen.

Alle gifte menn har et ansvar for den de er gift med.

Alle bedratte og forlatte koner har et ansvar for å oppføre seg korrekt og hyggelig overfor eksens nye kone, som forøvrig la seg etter han, forførte han og deretter sørget for at han flyttet fra kona, eller aller helst kastet kona ut. Hun må ha full forståelse for at den nye kona vil være med på alle avgjørelser som gjelder ungene, alle skoleavslutninger osv., og hun må på ingen måte få stemor til å føle seg annenrangs når det gjelder ungene. Forøvrig må hun godta å dele tittelen "mor" med eksens nye kone som heretter skal kalles stemor, mens hun selv degraderes til biomor.

Utover dette skal hun alltid smile, være hyggelig, aldri si noe negativt om stemor og ikke lage noen problemer for den lille, nye familien når de skal leke hus. Alle eventuelle problemer de skulle møte på underveis (sannsynligvis fordi husleken ikke var så romantisk som stemor så for seg i sitt lyserosa sinn) vil biomor uansett få skylden for. Slik er det bare, og det må hun bare akseptere.

Nå var det vel strengt tatt ikke det jeg mente med et ryddig forhold til eksens partner. Forøvrig kjenner jeg ingen stemødre som krever å være med på alle avgjørelser som gjelder ungene, og heller ingen barn som kaller stemor for stemor, men navnet hennes. Stemor brukes som en beskrivelse av relasjonen og ikke for å gjøre mor annenrangs (biomor har jeg forøvrig kun lest i KG og aldri hørt noen bruke i virkeligheten).

Jeg er stemor selv og trives veldig godt i rollen. I mitt tilfelle er det ingen problemer ift. skoleavslutninger pga at barnets mor ikke møter opp da hun har valgt å flytte langt unna. Jeg stiller opp KUN fordi barnet ønsker det - slike tilstelninger synes jeg strengt tatt er kjedelige og jeg hadde gladelig sluppet hvis det ikke hadde skuffet barnet.

Jeg leser en stor bitterhet i innlegget ditt og du er jo selvsagt i din fulle rett til å dyrke denne bitterheten. Jeg tror imidlertid at dette medfører et vanskeligere liv både for deg og for dine barn.

[Gjest Annuk]

Jeg er selv både stemor og mor til et barn som igjen har stemor.

Hva ønsker jeg for mitt barn og hans stemor? Jo, jeg ønsker at de får en best mulig relasjon. Jeg ønsker at min sønn skal føle seg vel sammen med henne og se på henne som en ressurs i sitt liv. Selv føler jeg meg ikke truet som mor fordi jeg vet at et barn har plass til flere omsorgspersoner i sitt liv. I tillegg er jeg selv oppvokst med en flott stemor, og en mor jeg er veldig glad i.

Hvorfor er det så mange kvinner som føler seg så sårbare og truet i rollen som mor?

[AnonymBruker]

Jeg er inne i en veldig vanskelig i situasjon i forhold til dette. Jeg ble sammen med en mann, og to uker ut i forholdet fikk jeg vite at han hadde et barn på vei med en kvinne han hadde møtt kun den ene gangen. Jeg tenkte "ok, så blir jeg stemor da. Sånn annenhver helg osv.."

men så viste det seg da ungen faktisk kom at barnemor var ustabil og ikke i stand til å ta seg av barnet selv, og barnevernet tok ungen ved fødselen. Og min kjæreste fikk fult ansvar for ungen selv.(etter hans eget ønske)

Så ble jeg plutselig stemor på fulltid fra fødselen av. Og i og med at det i utgangspunktet var slik at mammaen skulle ha samvær og holde kontakten med barnet, følte jeg at jeg på en måte måtte distansere meg fra ungen, og ikke gå inn i en "mammarolle". Etter en noen måneder viser det seg at mammaen ikke er så interessert i å møte opp på samvær etter at rettssaken ga barnefar medhold på alle punkt, og hun satt ikke igjen med verken omsorgen eller foreldreansvar. Da slappet jeg mer av, og følte jeg kunne føle mer på morskjærligheten som vokste i meg(som også forundret meg, for jeg har egentlig aldri vært noe "baby-menneske") for dette lille nydelige barnet, som har fått en så trasig start på livet.

Men nå har vi fått visst at mammaen hans har vært gravid og nå født et barn til. Hun har nå fått lov å prøve å ha barnet selv. Så da sitter redselen der igjen. Kommer hun til å få mer kontakt med sitt første barn nå, når hun har fått beholde det nye barnet? Er muligheten der for at hun nå plutselig trer inn i morsrollen her igjen? Umulige ting å forholde seg til nå som ungen er litt over et år, og ser på meg som mammaen sin.

Puh, litt godt å få ut

[AnonymBruker]

Mannen du elsker har en gang elsket denne kvinnen - sier det ikke litt om han?

Det du insinuerer her er jo i samme slengen et hån mot kvinner som har elsket en mann som siden har begynt å mishandle henne. At man tidligere har elsket en person som nå oppfører seg dårlig er ikke ensbetydende med at man selv er en dårlig person. Ofte har man bare vært litt uheldig.