En god stemor

[Gjest Trille]

Jeg blir så oppgitt over en del holdninger man kan lese mot stemødre her på KG. Stemødre KAN ikke gjøre noe rett. Uansett hva de velger så blir det galt.

Hvis stemor blir nært knyttet til barnet og barnet gjerne vil ha stemor med på alle store begivenheter i livet, da har stemor prøvd å ta mammas plass og har bare med å holde seg mer i bakgrunnen.

Men dersom stemor holder seg i bakgrunnen og har litt mer avstand til stebarnet, da er hun kald og uten forståelse for et barns behov for å bli sett og føle omsorg fra personer som barnet er i jevnlig kontakt med.

Enten bryr stemor seg for mye, eller så bryr hun seg for lite. Det kan ikke bli riktig.

Alle mødre gjør feil i forhold til barna sine iblant. Likevel er mødre beskyttet av den o'store morstittelen, sånn at alt kan forsvares og forklares og unnskyldes. En stemor derimot må vokte hvert ord hun sier og hvert steg hun tar, for alt kan brukes mot henne som bevis på at hun ønsker å ta mors plass, at hun er sjalu på mor, at hun tror hun er bedre enn mor, at barnet får en dårlig oppvekst pga stemor.

Hvorfor i all verden er det sånn i dag? Jeg trodde slike holdninger hørte til for 50 år siden da stemødre var en uglesett og sjelden rase. I dag hadde jeg faktisk trodd at man var mer åpen og forståelsesfull for denne vanskelige rollen, da vi alle enten er eller kjenner noen som er stemor.

[Modic]

Jeg blir så oppgitt over en del holdninger man kan lese mot stemødre her på KG. Stemødre KAN ikke gjøre noe rett. Uansett hva de velger så blir det galt.

Hvis stemor blir nært knyttet til barnet og barnet gjerne vil ha stemor med på alle store begivenheter i livet, da har stemor prøvd å ta mammas plass og har bare med å holde seg mer i bakgrunnen.

Men dersom stemor holder seg i bakgrunnen og har litt mer avstand til stebarnet, da er hun kald og uten forståelse for et barns behov for å bli sett og føle omsorg fra personer som barnet er i jevnlig kontakt med.

Enten bryr stemor seg for mye, eller så bryr hun seg for lite. Det kan ikke bli riktig.

Alle mødre gjør feil i forhold til barna sine iblant. Likevel er mødre beskyttet av den o'store morstittelen, sånn at alt kan forsvares og forklares og unnskyldes. En stemor derimot må vokte hvert ord hun sier og hvert steg hun tar, for alt kan brukes mot henne som bevis på at hun ønsker å ta mors plass, at hun er sjalu på mor, at hun tror hun er bedre enn mor, at barnet får en dårlig oppvekst pga stemor.

Hvorfor i all verden er det sånn i dag? Jeg trodde slike holdninger hørte til for 50 år siden da stemødre var en uglesett og sjelden rase. I dag hadde jeg faktisk trodd at man var mer åpen og forståelsesfull for denne vanskelige rollen, da vi alle enten er eller kjenner noen som er stemor.

Det å være åpen og forståelsesfull er én ting når det ikke gjelder en selv - men noe helt annet når det kommer til en selv og de rundt.

Da er det sterke følelser inne i bildet, og jeg tror det er grunnen til at det ofte blir litt kniving.

En mor kan synes det er sårt å se at en stemor "har tatt hennes plass" i ungenes liv. Jeg mener ikke da at stemor bevisst har gjort det, men at moren kan oppleve det slik når ungene henvender seg til stemor, viser at de er glad i stemor, osv. Det er naturlig at stemor blir en viktig del av ungenes liv, dersom de er mye sammen, men selv om mor også innerst inne kan se at det er naturlig, så er ikke alltid følelsene like rasjonelle og fornuftige...

På den annen side, så kan en stemor som stiller opp i stor grad for stebarna sine, bli frustrert og oppgitt over at det allikevel er biologisk mor som har "alle rettigheter", og som er den eneste som blir tatt med på råd, osv. Spesielt dersom barna bor hos far og stemor, f.eks.

Det er beundringsverdig i de tilfellene hvor biologiske foreldre og steforeldre sammen kan skape et godt miljø rundt barna, hvor alle er klar over og opptatt av at barnet har fire voksenpersoner rundt seg, som alle er viktige omsorgspersoner i barnets liv, og hvor alle ønsker det beste for barnet. Om man får til dette, tror jeg har mye med hvordan bruddet forløp, om en eller begge har fått ny partner, om det er mye vonde følelser inne i bildet i forbindelse med bruddet, osv.

At det er ønskelig med et godt samarbeid om barnet, fra alles side, tror jeg alle rasjonelt sett er enige om. Når det kommer til stykket, vet vi vel alle at følelser kan få oss alle til å handle irrasjonelt...

Hilsen ei som er stemor på heltid.

[Chakoya]

Jeg er ganske så enig med deg i at det er mange fordommer ute og går mot oss ''stemødre & stefedre''. Det er også få tror jeg som greier å sette seg inn i den rollen å være ”stemor/stefar” med alle dem følelsene som kommer til.

Jeg har studert litt på egenhånd via prat med andre steforelder, stefamilier, søk på forskning av stefamilier, doktoravhandlinger osv, og kan skrive litt om det jeg har funnet ut.

Jeg kan dessverre ikke skrive noe som vil nøyaktig falle inn hos en og en hver, men dette er informasjon stefamilier har fått oppleve på nært hold. Dette kan kanskje være med på og øke litt av forståelsen av hvordan det er å være i en stefamilie. Det vil og være forskjeller i fra stemødre og stefedre i det jeg skriver.

:O (Tok meg 2 timer og skrive dette.. phuj) Lykke til med lesingen! Forhåpentligvis tar det deg ikke 2 timer og lese.

Før i tiden var det normalt at man giftet seg på nytt igjen etter at ektefelle døde og slik ble det etablert stefamilier. Men den nye stefamilien nå til dags er i følge ofte av samlivsbrudd hvor familien fortsatt ofte har begge foreldrene i behold, og hvor man må forholde seg til flere enn disse.

I mange tilfeller stiller man seg med "handikap" fra første stund, på mange måter.

Eksempel på handikap:

Handikap du stiller med overfor stebarn i alle aldre (selv barn som er blitt voksne!) er at du er en trussel mot moren/faren deres! "Du er ikke moren/faren min".

Dvs, '' Det er ikke du som bestemmer, det er det pappa/mamma som gjør!'' Den onde stemoren

Livet kan være utfordrende når to familier skal gå sammen.

Å leve i en stefamilie kan oppfattes som en ressurs etter en stund, men dette er noe familien må prøve å jobbe seg fram til.

Kvinnen/mannen som forelsker seg i en mann/kvinne som har barn fra et tidligere forhold, er ofte uforberedt på den kompliserte familiesituasjonen som venter henne/han i et samliv med denne kvinnen/mannen. Hun/han ønsker tid og rom til å etablere og stabilisere parrelasjonen.

Hun/han kunne gjerne ønsket seg mannen/kvinnen alene og uten barn, selv om han/hun innser at han/hun får en pakkeløsning

Når samlivet blir en realitet, med stebarn som kommer og går, har stemor/stefar et ønske om å bli akseptert av dem, kanskje til og med likt. Hun/han føler gjerne behov for å bli inkludert. Videre trenger stemor/stefar kontroll over hverdagen sin med tilstrekkelig forutsigbarhet, eksempelvis om samværsordning. (Av egeninteresse er det ofte stemora som strukturerer samværsordninga mellom partneren og barna hans med datoer og ordentlige avtaler.) Hun har ei forestilling om graden av struktur som passer for henne. Hun trenger å føle seg hjemme der hun bor, gjerne ved å kunne sette sitt preg på de fysiske omgivelsene.

Det er slik for eksempel noen stemødre føler det.

(Hvorfor jeg unnlater stefar her er fordi jeg ikke har funnet informasjon som tilsier at dette er noe stefar gjør foreløpig. Men det kan godt hende stefar også er av den som strukturerer dette.)

Noen former for omsorg og støtte er avhengig av relativt stor emosjonell nærhet.

Hochschild (1997) hevder at det mentale, emosjonelle og fysiske arbeidet som ligger i det at man føler ansvar for et annet menneskes velbefinnende, er så bundet opp i følelsene man har for det mennesket at man knapt greier å oppfatte det som arbeid

Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanse

Som jeg ser mange mener (ikke alle) så skal det på en måte finnes en konkret ”oppskrift” på hvordan en stemor/stefar skal være.

Det finnes ingen fasit på hvordan en som er stemor/stefar skal være osv.

Ei heller gjør det for hvordan biologiske mødre/fedre skal oppdra sine barn.

Hvert barn er forskjellig, våres følelser er forskjellig, hver familie er forskjellig osv.

Det handler om kjemi mellom mennesker, og evnen til å komme innpå andre mennesker.

Alle har vi ikke like sterke evner til å gjøre det like bra på alle områder.

Noen har veldig lett for å oppnå tillit fra barn, andre har det ikke.

Det kan og være omvendt at barn ikke har lett for å gå sammen med voksne, eller at barn har lett for å gå sammen med voksne.

Den onde stemoren

Følelser som ofte går igjen hos stemor/stefar er sinne, avvisning, frustrasjon, dårlig samvittighet, tristhet, skuffelse, maktesløshet, sjalusi eller utakknemlighet osv.

Man kan også komme i klemme mellom kjærligheten til egne barn og kjærligheten til en ny partner. Disse følelsene er ikke farlige eller unormale. Det er viktig å huske.

Men man skal også vite at disse følelsene er vonde og ha.

Eksempel på tanker;

Stefar kan tenke: Jeg får dårlig samvittighet av å være så mye med hennes barn når jeg får så lite tid sammen med mine egne barn.

Stemor kan tenke: Jeg gjør alt jeg kan for at det skal fungere bra for alle, men opplever ingen takknemlighet.

Familievernkontoret - Finn din rolle som stemor og stefar.

Noe jeg opplever er ofte at

stemor/stefar er så usynlig i det norske bildet av familien.

Dette er det dessuten også blitt litt forsket på. Dessverre er det ikke så mye forskning på stefamilier som følge av samlivsbrudd, selv om det burde vært forsket enda mer på da dette er vanlig nå i dag.

Forskning.no - Den onde stemoren

Når familier går sammen så kommer også noe som heter territorium.

Territoriet i en stefamilie kan være det fysiske rommet i huset, hva som er privat og hva som er fellesareal eller allmenning. Et annet territoriet kan være plassen i armkroken eller oppmerksomhetsrommet. Hvordan man bruker territoriet i en kjernefamilie utvikler seg gradvis og naturlig som følge av forhandlinger først paret imellom, og reforhandles etter hvert sammen med eventuelle barn. En stefamilie fører sammen skikker fra to familier, og forhandlingene er ofte mye hardere og mer umiddelbare.

Det emosjonelle i disse forhandlingene er gjerne også mye mer betent – det står mye på spill.

Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanse

Er det noen som har tenkt på at stemødre/stefedre må selv konstruere sin rolle?

Og spørsmålet kan være, hvordan gjør man det?

Det er klart man kan ha tanker om hvordan man ønsker dette skal være, hvor man skal plassere sin egen rolle osv, håpe hvordan barna skal oppfatte deg, like deg / ikke like deg osv. Det er ofte dette ikke blir i samsvar med håp og tanker man har gjort seg.

Det som er veldig viktig er hvilken rolle partner og far/mor tar i forhold til sine barn og hvilke forventninger henne/han har til stemor/stefar.

I mange stefamilier kan kategoriene med for eksempel hvor mye far er med inne i bilde deles inn i 3 kategorier: Nær, fjern eller delaktig.

De nære fedrene forventer ikke noen omfattende morsrolle fra stemor, siden de opplever at de selv dekker barnas behov for omsorg og oppdragelse. Det vil si at de selv tok mål av seg til å dekke barnets behov for emosjonell og praktisk omsorg.

De fjerne fedrene forsøker å få stemødrene til å ta på seg tradisjonelle morsroller, slik at de selv står fritt til å følge egne interesser. Dem er heller ikke bestandig oppmerksomme på barnas behov da barna var/er hos dem, og barna blir dermed helt avhengige av stemødrene i disse hjemmene.

Når det gjelder de delaktige fedre, varierer det. Her kan det blant annet handle om grad av forhandling mellom far og hans nye hustru/samboer. Forhandlingene kan være implisitte og ende med at ting bare blir slik, eller åpne og eksplisitte.

Fedrene kan også gjøre mye for barnet sitt, men er delvis avhengige av partnerne sine for at barnet skulle få alt han/hun hadde behov for i hverdagen. (Smøring av matpakke, trøst etter et nederlag osv.

Fedrene/mødrene er ikke alltid enige i stemødrenes/stefedrenes beskrivelse av dem som far/mor.

Stemorens/stefedrenes syn på far/mor er blandet av hva hun/han har som standard for en god far.

Det subjektive synet er interessant, fordi det er dette som skaper hennes/hans reaksjoner og påfølgende handlinger. Dersom stemødrene/stefedrene mener partner er en god far/mor, vil stemor/stefar føle seg friere til å utforme en nær stemorrolle/stefarrolle eller holde mer avstand alt ettersom.

Føler hun/han at barnet blir skadelidende av mangel på omsorg og oppmerksomhet, føler hun/han ikke at hun/han har annet valg enn å prøve å kompensere for partnerens mangler overfor barnet.

Ofte er det slik at stemødre/stefedre føler et moralsk ansvar selv om de ikke hadde blitt gitt dette ansvaret av partneren med rene ord.

Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanseForskning.no - Den onde stemoren

En stemor/stefar kan prøve å kompensere for det hun/han opplevde som mangler ved den biologiske moras/farens omsorg for og oppdragelse av stebarnet.

Eksempler på dette kan være at hun/han engasjerer seg sterkt i stebarnas skolegang p.g.a.

hun/han opplever at ingen av foreldrene legger vekt på dette selv.

I noen tilfeller er det slik at stemødre velger selv eller føler seg tvunget til å holde en lav offentlig profil. Det vil si at stemødrene velger og avstå fra arrangement på skolen, barnehage osv. (Dette mye p.g.a. hvis moren ikke ønsker å få tydeliggjort stemorens omsorgsrolle til stebarna.) (Ikke funnet noe her angående dette når det gjelder stefar.)

Partneren (far eller mor) har noen ganger forventninger om at stemor/stefar skal ha samme slags følelser overfor hennes/hans barn som han/hun har overfor sine egne barn. ofte er det slik at det yngste barnet kommer nærmest stemoren/stefaren.

Det er usikkert hvorfor det er slik, men ofte står de eldste i en søskenflokk nærmest faren eller mora.

Så kommer vi inn på det juridiske.

Stemor/stefar har ingen juridiske rettigheter når det gjelder stebarnet, og heller ikke plikter.

Skal stemor/stefar ha autoritet må stemor/stefar få et mandat fra barnets/barnas far/mor.

Problematisk kan det bli om stemor/stefar føler et moralsk ansvar for stebarnet, men ikke får støtte til å utøve dette ansvaret. Noen fedre/mødre sier gjerne at de vil at stemora skal ta ansvar for omsorg og oppdragelse for stebarn, for så å unnlate å støtte opp om grensesettingssituasjoner.

Mange stemødre/stefedre mener at partneren ikke er tydelig nok som oppdrager overfor egne barn og at stebarna ofte blir bortskjemte.

Dette er kjent fra litteratur om skilsmisse at foreldre som har dårlig samvittighet overfor barna på grunn av foreldrebrudd, ofte tolererer atferd som de burde ha satt grenser for.

I noen tilfeller ender stemorens/stefarens rolle opp som dette: Det far/mor ikke gjør, gjør stemor/stefar.

Stemødre/stefedre former dessuten sin omsorgspraksis / rolle overfor stebarnet i samhandling med sine nærmeste, partneren og stebarnet, og til en viss grad stebarnets mor/far.

Stebarnas forventninger.

Stebarna har helt klart også en forventning om stemor/stefar sin rolle.

Stebarnas forventninger vil kunne variere sterkt avhengig av alder, rekkefølge i søskenflokken, følelser de hadde omkring foreldrebruddet, konfliktnivået mellom foreldrene eller opplevelsen av lojalitetskonflikter mellom stemora/stefaren og deres biologiske mor/far.

Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanse

Det finnes også bok om stefamilien.

Irene Levins bok Stefamilien – Variasjon og mangfold (1994), som er basert på hennes doktorgradsforskning om stefamilier

Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanse

Dette er beskrivelsene av individuelle stefamilier og hva dem har følt.

Basert på intervju, fakta/forskning, doktorgradavhandlinger osv.

Er selv stemor på heltid... Og jeg kjenner meg igjen av mye/noe av dette som er skrevet, hjemme hos oss, og hos andre.

Mye informasjon er blandt annet hentet fra disse nettsidene

Og egenbasert erfaring, intervju, forskning av stefamilier, doktoravhandlinger osv.

Hovedkilde hentet fra web:

* Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanse

* Forskning.no - Den onde stemoren

* Stemor, jeg?

* Familievernkontoret - Finn din rolle som stemor og stefar

Kilder:

* Den onde stemor

* Den onde stemoren

* Familievernkontoret - Finn din rolle som stemor og stefar

* Familievernkontoret - Råd til stemor

* Finn din rolle som stemor

* Forskning.no - Den onde stemoren

* Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanse

* Moderne stemødre - stemorderlig behandlet?

* Stemor, jeg?

Endret 19. juni 2009 av Chakoya

[Gjest pui]

Jeg blir så oppgitt over en del holdninger man kan lese mot stemødre her på KG. Stemødre KAN ikke gjøre noe rett. Uansett hva de velger så blir det galt.

Hvis stemor blir nært knyttet til barnet og barnet gjerne vil ha stemor med på alle store begivenheter i livet, da har stemor prøvd å ta mammas plass og har bare med å holde seg mer i bakgrunnen.

Men dersom stemor holder seg i bakgrunnen og har litt mer avstand til stebarnet, da er hun kald og uten forståelse for et barns behov for å bli sett og føle omsorg fra personer som barnet er i jevnlig kontakt med.

Enten bryr stemor seg for mye, eller så bryr hun seg for lite. Det kan ikke bli riktig.

Alle mødre gjør feil i forhold til barna sine iblant. Likevel er mødre beskyttet av den o'store morstittelen, sånn at alt kan forsvares og forklares og unnskyldes. En stemor derimot må vokte hvert ord hun sier og hvert steg hun tar, for alt kan brukes mot henne som bevis på at hun ønsker å ta mors plass, at hun er sjalu på mor, at hun tror hun er bedre enn mor, at barnet får en dårlig oppvekst pga stemor.

Hvorfor i all verden er det sånn i dag? Jeg trodde slike holdninger hørte til for 50 år siden da stemødre var en uglesett og sjelden rase. I dag hadde jeg faktisk trodd at man var mer åpen og forståelsesfull for denne vanskelige rollen, da vi alle enten er eller kjenner noen som er stemor.

ENIG! bra sagt!!!

[Gjest Gjest]

Wow, godt jobba, Chakoya! Du har gjort en utrolig grundig jobb der. Synes du fortjener

[Gjest Purple Haze]

Det er en utfordring å være både biomor og stemor. Min eks giftet seg om igjen da våre barn var små. Jeg har holdt en lav profil i forhold til hvordan de ønsker å ha det hjemme hos seg når barna er der.

Og har forklart barna at hos pappa er det sånn, men hos mamma er det sånn - hvis de lurer på hvorfor ting praktiseres forskjellig.

Vi har også feiret merkedager sammen alle sammen, med både min, hans og stemors familie. Det har gått veldig fint.

Alt dette koker ned til at vi klarer å samarbeide og sette egne behov til side, slik at ting skal bli til beste for barna.

Jeg er også stemor til to. Det er ikke like enkelt, all den tid biomor er bitter, og tydeligvis føler seg truet av meg.

Jeg har forsøkt å forklare henne at jeg overhodet ikke er ute etter å ta hennes plass. Jeg har mine egne barn, og skal ikke være mamma for hennes barn.

Jeg ønsker å være en positiv voksenperson for stebarna mine. Og det tror jeg at jeg klarer. De er hvert fall veldig begeistret for meg, og inkluderer meg i alt.

Problemet oppstår når de snakker om meg i positive ordelag til sin mor. Da får hun alle piggene ut, og snakker nedsettende om meg og far overfor ungene.

Merker det veldig godt når de kommer fra henne og til oss, at de er reserverte til meg, og prøver å gi meg en kald skulder.

De klarer det i ca 10 minutter, og så vil de ha meg med på et eller annet.

Jeg ligger lavt i terrenget, lar ungene komme til meg, trenger meg aldri på. Men syns det er ille at hun setter ungene sine i en slik lojalitetskonflikt.

[ekstramor]

Takk for en fin presentasjon av det som finnes av kilder omkring nyfamilie/stemor-problematikk. Jeg har lest mye av dette og kjenner meg også igjen i mange beskrevne situasjoner. Jeg synes også jeg prøver å være "passe" i forhold til de to barna til mannen min, jeg er glad i dem og ønsker å delta i deres liv, men prøver å la dette foregå på deres premisser og samtidig være en tydelig omsorgspersom uten å tråkke inn på morens territorie. Jeg vil være med på å opprettholde de regler og vaner vi har i vår nyfamilie; faren og jeg er mye mer enige om barneoppdragelse og hvordan vi ønsker hjemmet og familien skal være en han og barnas mor var/er.

Moren virker ikke som om hun vil godta at jeg finnes, selv nå to år etter at jeg flyttet inn. De hadde da vært skilt i tre år. Vi har fortsatt tradisjonene hun og faren hadde før jeg kom inn i bildet med besøk når barna flytter, de har 50/50 deling. Hun overser meg konsekvent. Jeg forsøker å delta i samtaler omkring barna og forsåvidt alle andre ting, faren inkluderer meg men hun kan i høyden strekke seg til å gi meg et nedlatende blikk når jeg sier noe. Som det er poengtert i tråden kan man ikke vente at mor skal akseptere en eller ønske ens deltagelse, hun har ikke valgt situasjonen hun sitter i. Poenget er at far her virkelig ikke valgte eller ønsket situasjonen hun satt ham i ved å sørge for å bli gravid for å tvinge ham til å bli i et forhold han ikke ønsket. Kan hun da ikke etter mange år respektere hans liv for en gangs skyld, når han har det bra? Faren ønsker at jeg deltar på lik linje med ham i forhold til barna, og vi snakker mye om dette.

Min mann og barnas mor har aldri hatt noe godt forhold selvom de bodde sammen i flere år. Hun sørget for å bli gravid få måneder etter at de traff hverandre som 20-åringer for å hindre ham i å avslutte forholdet, da han ønsket det. Hun var klamrende og de fortsatte forholdet litt etter at han ønsket å avslutte, og da ble hun med en gang gravid. Mannen min er ansvarsfull og ble pga barnet. Han hadde dessuten hovedansvaret for barnet som lite, da moren ikke håndterte en vanskelig spedbarnstid. Det samme skjedde så da han etter 4 år ikke orket å bo med henne mer; han flyttet ut etter en lengre oppbruddsperiode, hvorpå hun annonserte at hun var gravid. Hun har mer eller mindre innrømt for ham at hun løy om p-pillebruk begge gangene, og alle som har hørt om pearl index vet dessuten at det er svært lite sannsynlig å bli gravid 2 ganger på kort tid med en noenlunde ansvarsfull bruk av p-piller. Forholdet var dessuten så dødt at de svært sjelden hadde sex. Mannen min ble på nytt i et rent praktisk forhold, men flyttet så til slutt. Han har blitt boende i nærheten av barna sine.

En så ufattelig respektløshet for andre mennesker slik manipulering hun har drevet med avslører er vanskelig for meg å hanskes med. Dessuten blir jeg litt opprørt når hun forventer, og oftest får, respekt kun i egenskap av å være biologisk mor, på tross av et patologisk kontrollbehov hun fremdeles synes mannen min skal rette seg etter. Men det virker som endel aldri synes mødre skal kritiseres for noe, det er hun som skal ha lov til å føle at alt er vanskelig, føle seg truet, kreve at alt ordnes etter hennes ønsker, og få medfølelse; jeg skal bare skamme meg for å ha brakt hennes kontrollerende tilværelse ut av balanse. Det virker å være en underliggende holdning blant mange mødre at man ikke kan ha noen positiv betydning i barns liv når man ikke selv har født barn. Denne ikoniseringen av seg selv som mor er ganske ubehagelig. Barnas mor bruker det f.eks for alt det er verd mot oss at barnas farmor fremdeles har litt kontakt med henne pga sine barnebarn.

Barnas mor har holdninger mannen min og nå også jeg er svært uenig i, hjemme hos henne er det mye sekundærgevinst ved mer og mindre reelle fysiske plager og hun styrer veldig omkring bagatellmessige forkjølelser og andre småting. Hun har ingen interesse av friluftsliv og det er vanskelig å få barna med på noenting etter at de har vært der, fordi de aldri gjør noe aktivt hos henne. Småplager blir ofte brukt som unnskyldning for morens del for å slippe å gjøre noe hun ikke har lyst til, og for barnas del for å slippe både lekser, utendørsaktiviteter og annet, til tross for at barna jo egentlig liker alt dette når de kommer igang. Mannen min og jeg bruker mye tid på og har mye glede av friluftsaktiviteter, og har naturligvis lyst til å formidle dette til barna.

Noe som har blitt vanskelig for meg er at mannen min naturlig nok ikke vil ha flere barn. Han er eldst av mange søsken og moren hans var alene, og i og med at han ble far så tidlig har han tatt seg av små barn sammenhengende siden han var 15. Vi har snakket mye om dette, og jeg forstår at det å velge ham innebærer å ikke få egne barn. Jeg har i motsetning til barnas mor lyst til å respektere det han ønsker seg av livet. Jeg tror jeg vil få et innholdsrikt og fint liv med ham også uten egne barn, og han fortjener respekt og kjærlighet. Men det føles som om det er på grunn av barnas mors skrupelløse opptreden at jeg ikke skal få noen egne barn, og det er vondt og vanskelig selvom jeg selv har valgt denne mannen. Det er irrasjonelt å tenke sånn og det fører ingen steder, men denne moren marginaliserer meg så til de grader i mitt eget hjem at jeg tenker det likevel.

Videre har jeg nå som jeg er over 30 sett urovekkende mange eksempler på kvinner som liksom utilsiktet blir gravide, merkelig nok alltid når de har funnet en kjæreste de ønsker å beholde, ikke i forbindelse med de håpløse forholdene det også har vært endel av. Men det er åpenbart tabu å snakke om at det finnes slike ubegripelig selvopptatte kvinner. Man kan alltids si at mannen kan bruke kondom, men når kvinnen forsikrer om p-pillebruk når mannen gir klart uttrykk for å ikke ville ha barn synes jeg de må kunne stole på det. P-piller er et trygt prevensjonsmiddel og lett å bruke riktig. Mannen min hadde en kjæreste før jeg traff ham som kom til å avsløre via en av deres felles venninner at hun tenkte å lure ham til å gjøre henne gravid, på tross av hans klare ønske om å ikke få fler. Er det virkelig mange som er sånn? Jeg blir så overrasket over slike respektløse holdninger og provosert over at det ikke får noen konsekvenser å være sånn.

Jeg er selvfølgelig fryktelig partisk og subjektiv i denne saken, og har aldri gitt uttrykk for noenting overfor barnas mor. Det ville ikke føre til noe å ta opp uenighetene omkring barna, vi får bare gjøre det vi synes er riktig hjemme hos oss og la henne styre sitt eget liv. Det er bare trist å se holdningene hun overfører til barna, og å kjenne den forakten hun åpenbart nærer for meg. Jeg gjør helt sikkert ikke alt riktig og sliter med å finne min rolle innimellom, men hun forventer altså fremdeles at mannen min skal gjøre alt slik hun bestemmer, og hun har begynt å posisjonere seg i forhold til barna og sier stadig til mannen min at hun tror vi kommer til å flytte og da skal hun ha hovedomsorgen for barna. Dette kommer selvfølgelig aldri til å skje, vi prioriterer barna. Jeg skulle sånn ønske oppførselen hennes kunne få noen konsekvenser.

[Gjest Gjest]

Men det føles som om det er på grunn av barnas mors skrupelløse opptreden at jeg ikke skal få noen egne barn, og det er vondt og vanskelig selvom jeg selv har valgt denne mannen.

Nei, det er mannen du har valgt som velger å ikke gjøre deg til mor. Og det er du som velger å se hans følelser som så viktige at du ikke stiller opp for dine egne ønsker. Jeg oppfatter deg som at du egentlig ønsker barn. Det er en mulighet som man som kvinne har i en begrenset del av livet.

Du må selv ta det fulle ansvaret for at du velger å ikke bli mor. Ellers risikerer du en bitter tilværelse om forholdet ryker og ditt offer bare blir et tapsprosjekt.

[Sissan]

Jeg tror du er ganske partisk og subjektiv ekstramor... Og det kan jeg godt forstå, du har jo hørt din manns versjon fra ham, og barnas mors versjon fra ham, du kan ikke bli objektiv.

Det tror jeg er klokt for alle stemødre å tenke over. Når det gjelder din innvirkning over felles planer etc. er det slik at mannen din ønsker den - mammaen ønsker den IKKE. Og så bestemmer dere - to mot en - at det er deres ønsker som er viktige. Hun har ingen stemmerett, men hun har mulighet (og rett) til å velge å overse deg. Og det gjør hun, det er ikke nødvendigvis personlig.

Kanskje vil det lette situasjonen for alle sammen om du samtaler med mannen din om dine standpunkter før hun kommer, og lar ham fremme deres felles ting som sine egne overfor moren. Slik får du påvirkningen dere ønsker, og hun får rollefordelingen hun ønsker.

Når det gjelder din beskrivelse av hvordan hun lurte ham, og din sorg over at det gjør at du ikke får egne barn, så husk at du bare kjenner halve sannheten om hva som skjedde.

[Gjest Gjest]

Har kun erfaring med stemoren til min sønn. Jeg har med egene øyne sett at de har et godt forhold (ettersom han tok henne i hånden og gikk mot bilen, da faren og jeg ble stående å prate ved henting). Men hun sitter ute i bilen mens det er foreldresamtale i barnehagen selv om jeg har sagt til faren at hun gjerne må bli med. Og hun vil ikke snakke med meg på telefonen. Og nå skal hun føde et søsken til min sønn. Jeg synes det er synd at jeg ikke får noen kontakt med henne. Men har innsett at jeg ikke kan presse henne til det og har derfor bare godttatt situasjonen som den er. Kanskje jeg får snakket med henne om jeg plasserer henne ved siden av meg på konfirmasjonen om noen år

[Gjest Gjest]

Mine barn er så heldige at de har en super stemor!! Hun stiller opp for dem og har gjort det mulig for barna å ha mer samvær med pappaen. Hun gir dem tid alene sammen med pappaen, og tar seg tid til å være alene sammen med hvert av barna. Hun engasjerer seg i barnas fritidsaktiviteter, og har til og med stilt opp som vakt på ungdomsklubben.. (og hun er ikke fra området..) Håper de gifter seg og hun blir værende for evig!! De har vært sammen i ca 5 mnd og bodd sammen i 3 mnd... Så tiden vil vise om dette er for godt til å være sant...

[Gjest Gjest]

Hvis stemor blir nært knyttet til barnet og barnet gjerne vil ha stemor med på alle store begivenheter i livet, da har stemor prøvd å ta mammas plass og har bare med å holde seg mer i bakgrunnen.

Men dersom stemor holder seg i bakgrunnen og har litt mer avstand til stebarnet, da er hun kald og uten forståelse for et barns behov for å bli sett og føle omsorg fra personer som barnet er i jevnlig kontakt med.

Enten bryr stemor seg for mye, eller så bryr hun seg for lite. Det kan ikke bli riktig.

Hva med å prøve noe midt i mellom?

Og noen tips til ettertanke:

Godta at det finnes forskjellige typer mødre. Selv om noen ønsker at du skal bry deg mye, ikke holde deg i bakgrunnen men likestilles med henne og far osv., så er det andre mødre som ønsker det motsatte. Forhold deg til det den aktuelle moren ønsker, og ikke hva du synes hun burde ønske.

Ha også forståelse for at det finnes ulike bakgrunner forut for samlivsbruddet. Er du grunnen til at mor og far skilte lag, bør du holde en MEGET lav profil. Kom du inn i bildet mens mor fortsatt hadde håp om at det skulle ordne seg mellom henne og far, bør du ha forståelse for hennes såre følelser, selv om du ikke hadde skyld i bruddet.

Tenk gjennom hvilke tanker og følelser DU innerst inne har for henne. Veldig mange "nye koner" har problemer med å "svelge" og se positivt på hans eks, og selv om de egentlig ikke er klar over det selv, utstråler man lett hva man tenker og føler.

[Gjest Gjest_Lone_*]

Godta at det finnes forskjellige typer mødre. Selv om noen ønsker at du skal bry deg mye, ikke holde deg i bakgrunnen men likestilles med henne og far osv., så er det andre mødre som ønsker det motsatte. Forhold deg til det den aktuelle moren ønsker, og ikke hva du synes hun burde ønske.

Hvorfor skal mor få styre livet til nyfamilien? Hvis far, barn og stemor finner en god og naturlig måte å leve sammen på, som medfører at barnet blir glad i stemor og vil ha henne med på store begivenheter, skal da stemor trekke seg unna for mors skyld?

Her glemmer man hva som er viktigst: Barnets beste. At mor sitter med såre følelser fordi barnet hennes liker stemor er faktisk underordnet.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hvorfor skal mor få styre livet til nyfamilien? Hvis far, barn og stemor finner en god og naturlig måte å leve sammen på, som medfører at barnet blir glad i stemor og vil ha henne med på store begivenheter, skal da stemor trekke seg unna for mors skyld?

Her glemmer man hva som er viktigst: Barnets beste. At mor sitter med såre følelser fordi barnet hennes liker stemor er faktisk underordnet.

Man kan bare rå over seg selv - man kan ikke bestemme hvordan andre skal reagere. Og ser man at dette vil bli en vanskelig situasjon som voksen - så trekker man unna - for ikke å sette barnet i denne situasjonen. Barn har ofte ikke begrep om voksnes følelser og hvilke konsekvenser noe vil ha......derav skal man være voksen å se og forholde seg til det - for barnets skyld.

[Gjest Gjest_Lone_*]

Man kan bare rå over seg selv - man kan ikke bestemme hvordan andre skal reagere. Og ser man at dette vil bli en vanskelig situasjon som voksen - så trekker man unna - for ikke å sette barnet i denne situasjonen. Barn har ofte ikke begrep om voksnes følelser og hvilke konsekvenser noe vil ha......derav skal man være voksen å se og forholde seg til det - for barnets skyld.

Så det er ikke så nøye at barnet føler seg sviktet av en stemor som barnet er glad i?

Jeg tenker heller at stemor får gjøre sitt beste for å ha et godt forhold til far og barn, og så får mor takle sitt eget følelsesliv. Om mor skaper ubehag for barnet sitt fordi barnet liker stemor så er det vel heller en barnevernssak. En oppegående mor vil at barnet skal ha det godt, alt annet blir underordnet.

[Gjest Gjest]

Så lenge moren er i livet og til stede, så har hun krav på den rollen alene! Kona til faren er kona til faren og er en naturlig omsorgesperson for barnet - men hun er ikke moren og kommer derfor aldri til å kunne ta den samme rollen så lenge det er en tilstedeværende mor!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Så det er ikke så nøye at barnet føler seg sviktet av en stemor som barnet er glad i?

Jeg tenker heller at stemor får gjøre sitt beste for å ha et godt forhold til far og barn, og så får mor takle sitt eget følelsesliv. Om mor skaper ubehag for barnet sitt fordi barnet liker stemor så er det vel heller en barnevernssak. En oppegående mor vil at barnet skal ha det godt, alt annet blir underordnet.

uansett hvordan man vrir og vender på dette så er foreldrene de nærmeste for barna - men spesielle unntak.

Jeg blir litt rystet over at du tenker; ja, ja.....barnet sitter med konsekvensene - men det er morens skyld - når du fort kunne gjort dette til en ikke sak.

En oppgående stemor hadde catch'a den greit.

[Gjest Gjest_Lone_*]

uansett hvordan man vrir og vender på dette så er foreldrene de nærmeste for barna - men spesielle unntak.

Jeg blir litt rystet over at du tenker; ja, ja.....barnet sitter med konsekvensene - men det er morens skyld - når du fort kunne gjort dette til en ikke sak.

En oppgående stemor hadde catch'a den greit.

Og jeg blir ganske rystet over at du mener det er stemors feil om et barn har en psykisk ustabil mor.

Det er ikke snakk om at stemor skal ta mors plass. Men om barnet får et nært forhold til stemor og ser henne som en naturlig del av bursdager, juleavslutning på skolen, konfirmasjon osv, så blir det helt feil at stemor skal nekte å være med på sånt at hensyn til mor. Hvis mor ikke klarer å handle til barnets beste så bør barnevern eller psykolog - muligens begge - kobles inn.

Stemor kan ikke gjøre det til en ikke-sak, fordi barnet vil føle seg sviktet over at stemor ikke vil være med på viktige begivenheter. Dette vil fortsette å være et sårt punkt for barnet inntil mor klarer å ta hensyn til barnet istedet for seg selv. Da trenger kanskje mor hjelp. Det er IKKE til barnets beste at stemor trekker seg unna og lar en ustabil mor styre alle rundt seg som tråddukker.

[Gjest Gjest]

Stemor, er STEfortredene MOR - dvs en som er mor når mor ikke er der. Så så lenge det er en MOR til stede, så har ikke STEmor noen myndighet over barnet. Enkelt og greit!

Hjemme hos faren og stemoren er det de som bestemmer, og hvordan de seg i mellom ønsker at stemoren skal ha relasjon/myndighet med barnet er opp til dem i deres hjem, og når barnet er hos dem. Men i andre sammenhenger som feks konfirmasjon så er det MOR og FAR som må bli enige om hvordan ting skal ordnes! Og om MOR sier SLIK og FAR sier SÅNN - så er det opp til disse to om det blir SLIK eller SÅNN - det har ikke stemor noe med!

[Gjest Gjest]

Dersom MOR er ustabil, så bør FAR gå til retten få hovedomsorgen for BARNET.