En god stemor

[Gjest minne]

Jeg er gift med en mann som har to barn fra tidligere forhold.

Vi ble sammen da ungene var 10 og 12 år. Først datet vi en stund, og det var ungene som ville møte meg. Vi gikk veldig varsomt frem.

Flyttet så sammen, giftet oss etter 2 år som samboere. Ett år etter fikk vi en datter sammen.

Mor likte ikke dette i det hele tatt, og det ble til at vi hele tiden måtte forsvare alt forann ungene."Faren deres bryr seg bare om den nye familen sin "," jeg bryr meg om barna, det gjør ikke far" osv....

Veldig slitsomt til tider...

Så fant denne moren da en kjæreste, ble gravid og flyttet sammen med han. Det var liksom helt greit. Kan legge til at det forholdet tok slutt etter 2 år .

Oppi dette skulle jeg være såkalt stemor, noe jeg syntes var vanskelig. Heldigvis klarte jeg å hholde maska, ikke si noe negativt om moren ....men det holdt hardt til tider.

[Gjest Gjest]

Jeg er en flott stemor for min manns barn fra tidligere ekstskap.

Det sier jeg helt uten beskjedenhet.

Vi har mine/dine/våre barn.

Jeg har aldri presset meg på.

Har stilt opp når det trengs.

Kjører, henter og bringer på lik linje som far til barna.

Baker til lotteri, foreldremøter etc.

Jobber dugnad.

Hjelper med lekser.

Kjøper, vasker, bretter klær.

Tar på plaster og trøster når noe er leit.

Organiserer familiens gjøremål i hverdager, helger og ferier.

Snakker pent om barnas mor.

Barna er glade i meg, og jeg i dem: jeg er som en slags "tante" for dem. Mor har de.

Jeg var også en flott stemor for for barna i mors øyner de første årene.

Men så endret det seg; ikke fordi jeg gjorde noe, men fordi et av barna ville flytte til far.

Da begyndte rettsaker, drittslenging om fars og stemors elendige måte å oppdra barn på, anonyme "bekymringsmeldinger" til barnevernet hvorpå far og jeg måtte vurderes av sakkyndige (og ble funnet som bra foreldremodeller, og konklusjonen var at det var ikke uvanlig at bv ble misbrukt i omsorgstvister)

Mor ble dømt til å motta kyndig hjelp, barnet fikk flytte til oss (slik det 12 år gamle barnet ville), og søsken ble boende hos mor (slik de ville).

Mor begyndte da å hate stemor.

Grunn: min teori er at mor er sjalu på at stemor får mer tid med barnet enn mor selv.

Mor føler seg truet av at hun ble (i egne øyner) valgt bort. Barnet tok en vanskelig beslutning , ikke påvirket av noen andre enn seg selv grunnet mistrivsel der hxn bodde og savnet etter far var stort.

Jeg synes synd på mor fordi hun ser sitt savn som et større tema enn barnas ve og vell.

Håper hun en dag får opp øynene, men i mellomtiden er ikke jeg den som kommer med vonde ord.

Jeg er i mors øyner persona non grata.

Og det skal hun få lov til å mene.

Da jeg var erklært uønsket i konfirmasjon, respekterte jeg det og sa grunnen til barnet til at jeg ikke kom, men forklarte det med at det var ikke så lett mor moren heller. Hvorpå barnet svarte at men hva med meg da? Det var jo hxns store dag og jeg fikk ikke lov å være der.....

Å lyge for et "barn" som ved å konfirmere seg går i de voksnes rekker, ville vært helt feil for meg.

Vi hadde en liten markering her hjemme hos oss helgen etter.

Men det viktigste for meg; barna er glade i meg, og jeg i dem. :rødme:

[Gjest Gjest]

Jeg var også en flott stemor for for barna i mors øyner de første årene.

Men så endret det seg; ikke fordi jeg gjorde noe, men fordi et av barna ville flytte til far.

Da begyndte rettsaker, drittslenging om fars og stemors elendige måte å oppdra barn på, anonyme "bekymringsmeldinger" til barnevernet hvorpå far og jeg måtte vurderes av sakkyndige (og ble funnet som bra foreldremodeller, og konklusjonen var at det var ikke uvanlig at bv ble misbrukt i omsorgstvister)

Mor ble dømt til å motta kyndig hjelp, barnet fikk flytte til oss (slik det 12 år gamle barnet ville), og søsken ble boende hos mor (slik de ville).

Mor begyndte da å hate stemor.

Grunn: min teori er at mor er sjalu på at stemor får mer tid med barnet enn mor selv.

Mor føler seg truet av at hun ble (i egne øyner) valgt bort. Barnet tok en vanskelig beslutning , ikke påvirket av noen andre enn seg selv grunnet mistrivsel der hxn bodde og savnet etter far var stort.

Jeg synes synd på mor fordi hun ser sitt savn som et større tema enn barnas ve og vell.

Håper hun en dag får opp øynene, men i mellomtiden er ikke jeg den som kommer med vonde ord.

Jeg er i mors øyner persona non grata.

Og det skal hun få lov til å mene.

Da jeg var erklært uønsket i konfirmasjon, respekterte jeg det og sa grunnen til barnet til at jeg ikke kom, men forklarte det med at det var ikke så lett mor moren heller. Hvorpå barnet svarte at men hva med meg da? Det var jo hxns store dag og jeg fikk ikke lov å være der.....

Å lyge for et "barn" som ved å konfirmere seg går i de voksnes rekker, ville vært helt feil for meg.

Vi hadde en liten markering her hjemme hos oss helgen etter.

Men det viktigste for meg; barna er glade i meg, og jeg i dem. :rødme:

Selv om du er en flott stemor, så kan jeg også forstå mors følelser oppi dette. Klart en mor vil bli sjalu dersom en annen dame får tilbringe mer tid med barna hennes enn hun selv får, og hun ikke kan gjøre noentinge med det. Selv om det er barnet selv som har valgt det, så er det nok like bittert uansett. Det kan vel ingen av oss mødre innerst inne nekte på. Og å oppføre seg korrekt og positivt som om ingenting har hendt etter en sånn "heavy" rettsak som dette, er nok ikke enkelt, selv om det ville vært det beste for alle parter, inkludert barna.

Du er jo også en veldig sentral del av det hun ser på som fienden, så det er jo forståelig at hun tar det litt ut på deg også. Muligens kan hun jo også ha "paranoide" tanker om at du vil overta barna hennes, og at det er du som har påvirket barnet til å ville flytte, ettersom det startet etter at du kom inn i bildet.

Jeg forstår også dette med konfirmasjonen. Jeg sier ikke at det er riktig, men jeg kan forstå det på en måte. Hun har nok ikke noe ønske om å ha deg der, og her har hun kanskje litt makt, som hun ellers ikke har i andre sammenhenger. Da bruker hun nok den for alt den er verdt.

Og jeg synes det er greit å fortelle konfirmanten på en "fin" måte hva som er grunnen til at du ikke kommer. Når han er rundt 15 år synes jeg det er rart at du i hele tatt må fortelle ham det. Han har nok helt sikkert skjønt hvordan tegninga er, og forstår nok også hvorfor det er blitt sånn.

Synes du gjorde riktig i å respektere morens valg denne dagen. Jeg ser igrunn ikke helt hvorfor det skal være så viktig hverken for deg eller konfirmanten at du skal være der akkurat denne dagen. Det er da faktisk ikke katastrofe å avstå fra en konfirmasjon til et barn som ikke er ditt, etter min mening. Spesielt ikke hvis dette skaper en vanskelig situasjon.

[Gjest Smaragd]

Jeg var en god ekstramamma!

Var der fra jenta var ett år, til hun var nesten seks, og vi kom veldig godt overens.

Biomor likte meg godt, og hadde ingen problemer med at jeg var i livet til jenta.

Hun sa det faktisk til meg også engang, at hun syntes jeg var bra for ham (X'n) og at hun var glad det var meg som var sammen med ham for jentungen likte meg godt.

Jeg ble hos ham mye lenger enn jeg burde - for jentas skyld. Syntes hun fortjente noe stabilt, trygt og bra. Det fikk hun ikke hos moren, som hadde mange forskjellige typer/sambore på de fem årene jeg var inne i bildet.

Jeg var en GOD stemor!

[Gjest Gjest]

Men - konsekvensen ble og at jeg valgte, for BARNETS skyld, å holde meg borte, fordi ungen skulle slippe å måtte "velge" hvem h*n skulle sitte sammen med og slippe å oppleve dårlig stemning i situasjoner som skulle være ok for h*n.

Og det er her jeg mener du har valgt feil. Tror du barnet hadde det noe bedre av at du holdt deg borte? Tror du ikke barnet skjønte at noe var galt likevel, og at barnet savnet din tilstedeværelse? Jeg tror barnet ville taklet det minst like bra om du også var til stede. Å la være å gå fordi du ikke kunne sitte ved siden av far blir jo heller ikke en moden måte å takle dette på. Jeg og min samboer kan gjerne sitte ved siden av mor til barnet, og gjør ofte det på skolearrangementer. Men siden vi ikke alltid kommer samlet så hender det at det ikke er plass til at vi kan sitte sammen. Det er ikke noe problem for barnet, som glad og fornøyd går litt mellom oss. Det viktigste for barnet er jo at alle som barnet har invitert kommer for å se han/henne synge og opptre osv. Å ta fra barnet den gleden bare fordi far og mor ikke kan sitte skulder ved skulder blir rett og slett egoistisk.

[Gjest Gjest]

Kanskje ikke, men i en sånn situasjon vil jeg si det må være forståelig at mor aldri kommer til å like denne stemoren, og at hun kanskje ikke blir den letteste og blideste moren å samarbeide med. Jeg vet at jeg i en sånn situasjon hadde blitt veldig VANSKELIG!

Du trenger da ikke like stemoren? Det handler bare om at du må svelge en flokk kameler av hensyn til barnet som kanskje kan komme til å like stemor. Eller er dine evigvarende såre følelser for alltid det som vil bety mest?

[Gjest Gjest]

Du trenger da ikke like stemoren? Det handler bare om at du må svelge en flokk kameler av hensyn til barnet som kanskje kan komme til å like stemor. Eller er dine evigvarende såre følelser for alltid det som vil bety mest?

Hvis du hadde opplevd den situasjonen som jeg skisserte (som utgangspunkt for dette innlegget) så tviler jeg faktisk på at du også ville klart å oppført deg helt korrekt overfor stemor til enhver tid. Da er du i såfall et SUPERmenneske, som fortjener stor beundring!

[Gjest Gjest]

Selv om du er en flott stemor, så kan jeg også forstå mors følelser oppi dette. Klart en mor vil bli sjalu dersom en annen dame får tilbringe mer tid med barna hennes enn hun selv får, og hun ikke kan gjøre noentinge med det. Selv om det er barnet selv som har valgt det, så er det nok like bittert uansett. Det kan vel ingen av oss mødre innerst inne nekte på. Og å oppføre seg korrekt og positivt som om ingenting har hendt etter en sånn "heavy" rettsak som dette, er nok ikke enkelt, selv om det ville vært det beste for alle parter, inkludert barna.

Du er jo også en veldig sentral del av det hun ser på som fienden, så det er jo forståelig at hun tar det litt ut på deg også. Muligens kan hun jo også ha "paranoide" tanker om at du vil overta barna hennes, og at det er du som har påvirket barnet til å ville flytte, ettersom det startet etter at du kom inn i bildet.

Jeg forstår også dette med konfirmasjonen. Jeg sier ikke at det er riktig, men jeg kan forstå det på en måte. Hun har nok ikke noe ønske om å ha deg der, og her har hun kanskje litt makt, som hun ellers ikke har i andre sammenhenger. Da bruker hun nok den for alt den er verdt.

Og jeg synes det er greit å fortelle konfirmanten på en "fin" måte hva som er grunnen til at du ikke kommer. Når han er rundt 15 år synes jeg det er rart at du i hele tatt må fortelle ham det. Han har nok helt sikkert skjønt hvordan tegninga er, og forstår nok også hvorfor det er blitt sånn.

Synes du gjorde riktig i å respektere morens valg denne dagen. Jeg ser igrunn ikke helt hvorfor det skal være så viktig hverken for deg eller konfirmanten at du skal være der akkurat denne dagen. Det er da faktisk ikke katastrofe å avstå fra en konfirmasjon til et barn som ikke er ditt, etter min mening. Spesielt ikke hvis dette skaper en vanskelig situasjon.

Hvis konfirmanten har et sterkt ønske om å ha sin stemor/stefar der, så synes jeg det er hårreisende av en av foreldrene å nekte konfirmanten det bare fordi den ene forelderen selv ikke makter å oppføre seg som en voksen. Det er vel ingen katastrofe å ikke kunne gå i konfirmasjonen, men det kan være svært trist for konfirmanten som faktisk opplever steforelderen som en viktig voksenperson i livet, antakelig viktigere enn tanter, onkler og besteforeldre. At foreldre kan oppføre seg så egoistisk er for meg ufattelig, uansett hvor sårt det måtte føles.

[Gjest Gjest]

Hvis du hadde opplevd den situasjonen som jeg skisserte (som utgangspunkt for dette innlegget) så tviler jeg faktisk på at du også ville klart å oppført deg helt korrekt overfor stemor til enhver tid. Da er du i såfall et SUPERmenneske, som fortjener stor beundring!

Jeg har to personer i livet mitt som jeg hater dypt og inderlig (de har forøvrig ingenting med hverandre å gjøre). Disse to menneskene er det svært ubehagelig for meg å være i samme rom som. Jeg føler trang til å gråte eller kjefte hver gang jeg møter dem, og når vi er bare voksne til stede så oser det nok sinne av meg.

Men vi har felles forhold til flere barn (slekt). Og derfor hender det at jeg er sammen med disse menneskene jeg ikke utstår, folk som har såret meg på det dypeste, samtidig som barn som er glad i både meg og dem er rundt oss. Og da legger jeg bort det sinte uttrykket mitt. Jeg snakker positivt om disse menneskene foran barna, jeg støtter opp om barnas gode forhold til disse menneskene. For det skal ikke gå utover barna at jeg og noen andre voksne ikke klarer å like hverandre.

Gjør det meg til et supermenneske? Nei, langt derifra. Men det gjør meg til en moden og ansvarlig voksen som klarer å se lenger enn mine egne såre og tunge følelser av hensyn til noe som betyr mer: Barnas ve og vel.

[Gjest regine ii]

Og det er her jeg mener du har valgt feil. Tror du barnet hadde det noe bedre av at du holdt deg borte? Tror du ikke barnet skjønte at noe var galt likevel, og at barnet savnet din tilstedeværelse? Jeg tror barnet ville taklet det minst like bra om du også var til stede. Å la være å gå fordi du ikke kunne sitte ved siden av far blir jo heller ikke en moden måte å takle dette på. Jeg og min samboer kan gjerne sitte ved siden av mor til barnet, og gjør ofte det på skolearrangementer. Men siden vi ikke alltid kommer samlet så hender det at det ikke er plass til at vi kan sitte sammen. Det er ikke noe problem for barnet, som glad og fornøyd går litt mellom oss. Det viktigste for barnet er jo at alle som barnet har invitert kommer for å se han/henne synge og opptre osv. Å ta fra barnet den gleden bare fordi far og mor ikke kan sitte skulder ved skulder blir rett og slett egoistisk.

Kjenner at dette provoserer meg voldsomt - du har tydeligvis ikke forstått bære av hva dette faktisk handler om.

BARNET fikk de veldig vanskelig de gangene både mor og far/stemor var tilstede. Ikke fordi man ikke kunne sitte sammen, men fordi far/stemor oppførte seg som de gjorde overfor mor.

Som en ansvarlig mor, valgte jeg da å skåne barnet mitt for denne typen opplevelser - ettersopm jeg faktisk hadde sett hvor vanskelig det ble for ungen.

Det hadde garantert vært viktigere for barnet å ha meg der enn stemor, men fordi både stemor og far var mer opptatt av seg og sine "rettigheter", var ikke det mulig.

Det var definitivt ikke jeg som var egoistisk eller "umoden voksen" i de situasjonene!

[Gjest regine ii]

Jeg har to personer i livet mitt som jeg hater dypt og inderlig (de har forøvrig ingenting med hverandre å gjøre). Disse to menneskene er det svært ubehagelig for meg å være i samme rom som. Jeg føler trang til å gråte eller kjefte hver gang jeg møter dem, og når vi er bare voksne til stede så oser det nok sinne av meg.

Men vi har felles forhold til flere barn (slekt). Og derfor hender det at jeg er sammen med disse menneskene jeg ikke utstår, folk som har såret meg på det dypeste, samtidig som barn som er glad i både meg og dem er rundt oss. Og da legger jeg bort det sinte uttrykket mitt. Jeg snakker positivt om disse menneskene foran barna, jeg støtter opp om barnas gode forhold til disse menneskene. For det skal ikke gå utover barna at jeg og noen andre voksne ikke klarer å like hverandre.

Gjør det meg til et supermenneske? Nei, langt derifra. Men det gjør meg til en moden og ansvarlig voksen som klarer å se lenger enn mine egne såre og tunge følelser av hensyn til noe som betyr mer: Barnas ve og vel.

Dette er ikke sammenlignbart med situasjonen hvor far har bedratt mor, og forventer at mor skal ta i mot "stemor" med åpne armer nærmest umiddelbart.

[Gjest Gjest]

Hvis konfirmanten har et sterkt ønske om å ha sin stemor/stefar der, så synes jeg det er hårreisende av en av foreldrene å nekte konfirmanten det bare fordi den ene forelderen selv ikke makter å oppføre seg som en voksen. Det er vel ingen katastrofe å ikke kunne gå i konfirmasjonen, men det kan være svært trist for konfirmanten som faktisk opplever steforelderen som en viktig voksenperson i livet, antakelig viktigere enn tanter, onkler og besteforeldre. At foreldre kan oppføre seg så egoistisk er for meg ufattelig, uansett hvor sårt det måtte føles.

En konfirmant er rundt 15 år, og har sikkert oppfattet forlengst hvordan forholdet er. Dersom det er slik at mor og stemor overhodet ikke orker å være i samme rom, så vet nok konfirmanten det og klarer å tenke så langt som at det er det enkleste om en av partene ikke er til stede. Synes forresten du setter deg selv veldig høyt, når du regner deg som viktigere enn besteforeldre, tanter og onkler. Du er en omsorgsperson i barnets liv ja, men det samme er barnehagetanter, passepiker, førskolelærere osv. Du er fars kjæreste, og selv om barnet liker deg, så tviler jeg på at du går foran mor og besteforeldre i de fleste tilfeller.

Jeg har to personer i livet mitt som jeg hater dypt og inderlig (de har forøvrig ingenting med hverandre å gjøre). Disse to menneskene er det svært ubehagelig for meg å være i samme rom som. Jeg føler trang til å gråte eller kjefte hver gang jeg møter dem, og når vi er bare voksne til stede så oser det nok sinne av meg.

Men vi har felles forhold til flere barn (slekt). Og derfor hender det at jeg er sammen med disse menneskene jeg ikke utstår, folk som har såret meg på det dypeste, samtidig som barn som er glad i både meg og dem er rundt oss. Og da legger jeg bort det sinte uttrykket mitt. Jeg snakker positivt om disse menneskene foran barna, jeg støtter opp om barnas gode forhold til disse menneskene. For det skal ikke gå utover barna at jeg og noen andre voksne ikke klarer å like hverandre.

Gjør det meg til et supermenneske? Nei, langt derifra. Men det gjør meg til en moden og ansvarlig voksen som klarer å se lenger enn mine egne såre og tunge følelser av hensyn til noe som betyr mer: Barnas ve og vel.

som noen sa; det kan ikke sammenlignes med det eksempelet som var nevnt. Og om det kunne det; det er ikke alltid det er viljen til å oppføre seg det handler om. Noen konflikter er så dype at man klarer det ikke om man aldri så gjerne vil. Jeg kjenner folk som i en sånn situasjon har blitt fysisk syk; skjelver ukontrollert og må spy. Og det er faktisk helt sant, selv om det høres rart ut for dem som ikke har opplevd det selv.

I en konfirmasjon er moren kanskje vertinne. Hun skal både ta seg av mat, holde evt. tale, og være sosial med alle gjestene osv. Dette kan være stressende i seg selv, og med en sånn utfordring i tillegg tipper jeg at det ikke blir bedre.

Kjenner at dette provoserer meg voldsomt - du har tydeligvis ikke forstått bære av hva dette faktisk handler om.

BARNET fikk de veldig vanskelig de gangene både mor og far/stemor var tilstede. Ikke fordi man ikke kunne sitte sammen, men fordi far/stemor oppførte seg som de gjorde overfor mor.

Som en ansvarlig mor, valgte jeg da å skåne barnet mitt for denne typen opplevelser - ettersopm jeg faktisk hadde sett hvor vanskelig det ble for ungen.

Det hadde garantert vært viktigere for barnet å ha meg der enn stemor, men fordi både stemor og far var mer opptatt av seg og sine "rettigheter", var ikke det mulig.

Det var definitivt ikke jeg som var egoistisk eller "umoden voksen" i de situasjonene!

Helt enig!

[Gjest minne]

Jeg er en flott stemor for min manns barn fra tidligere ekstskap.

Det sier jeg helt uten beskjedenhet.

Vi har mine/dine/våre barn.

Jeg har aldri presset meg på.

Har stilt opp når det trengs.

Kjører, henter og bringer på lik linje som far til barna.

Baker til lotteri, foreldremøter etc.

Jobber dugnad.

Hjelper med lekser.

Kjøper, vasker, bretter klær.

Tar på plaster og trøster når noe er leit.

Organiserer familiens gjøremål i hverdager, helger og ferier.

Snakker pent om barnas mor.

Barna er glade i meg, og jeg i dem: jeg er som en slags "tante" for dem. Mor har de.

Jeg var også en flott stemor for for barna i mors øyner de første årene.

Men så endret det seg; ikke fordi jeg gjorde noe, men fordi et av barna ville flytte til far.

Da begyndte rettsaker, drittslenging om fars og stemors elendige måte å oppdra barn på, anonyme "bekymringsmeldinger" til barnevernet hvorpå far og jeg måtte vurderes av sakkyndige (og ble funnet som bra foreldremodeller, og konklusjonen var at det var ikke uvanlig at bv ble misbrukt i omsorgstvister)

Mor ble dømt til å motta kyndig hjelp, barnet fikk flytte til oss (slik det 12 år gamle barnet ville), og søsken ble boende hos mor (slik de ville).

Mor begyndte da å hate stemor.

Grunn: min teori er at mor er sjalu på at stemor får mer tid med barnet enn mor selv.

Mor føler seg truet av at hun ble (i egne øyner) valgt bort. Barnet tok en vanskelig beslutning , ikke påvirket av noen andre enn seg selv grunnet mistrivsel der hxn bodde og savnet etter far var stort.

Jeg synes synd på mor fordi hun ser sitt savn som et større tema enn barnas ve og vell.

Håper hun en dag får opp øynene, men i mellomtiden er ikke jeg den som kommer med vonde ord.

Jeg er i mors øyner persona non grata.

Og det skal hun få lov til å mene.

Da jeg var erklært uønsket i konfirmasjon, respekterte jeg det og sa grunnen til barnet til at jeg ikke kom, men forklarte det med at det var ikke så lett mor moren heller. Hvorpå barnet svarte at men hva med meg da? Det var jo hxns store dag og jeg fikk ikke lov å være der.....

Å lyge for et "barn" som ved å konfirmere seg går i de voksnes rekker, ville vært helt feil for meg.

Vi hadde en liten markering her hjemme hos oss helgen etter.

Men det viktigste for meg; barna er glade i meg, og jeg i dem. :rødme:

Denne historien kjenner jeg meg veldig igjen i. Har opplevd så og si det samme, og vet hvor vanskelig det kan være.

[Gjest Chickpea]

Synes forresten du setter deg selv veldig høyt, når du regner deg som viktigere enn besteforeldre, tanter og onkler. Du er en omsorgsperson i barnets liv ja, men det samme er barnehagetanter, passepiker, førskolelærere osv.

som noen sa; det kan ikke sammenlignes med det eksempelet som var nevnt.

Nå må du skjerpe deg! En stemor (nå snakker jeg kun om de "snille stemødrene", fordi det er relevant til denne debatten) kan på ingen måte "nedgraderes" til en barnepike, eller en barnehagetante, uansett hvor mye mor ønsker det var slik. Hvis man mener det, så har man ikke skjønt mye, ei heller har man mye respekt for de som tar på seg den vanskelige oppgaven å stille opp for andre sine barn på lik linje med sine egne. Stemødre har tross alt ikke fått den hormondosen mødre får under svangerskapet for å sikre at de tar seg av avkommet og allikevel stiller mange større krav til de enn moren, når det gjelder kamelsvelging.. Selvfølgelig er det omvendte mest naturlig; en mor burde vært villig til å alltid tenke på barnets beste i mye større grad enn stemor! Men det er åpenbart at mange mangler selvinnsikt og de ser på barnet som enslags forlengelse av seg selv og konkluderer dessverre med at "det jeg vil = barnets beste". Jeg har selvfølgelig stor forståelse for at mor sliter med å ha stemor tilstede hvis det har vært utroskap i bildet, men hvis ikke det er tilfellet, så har mor ingen unnskyldninger for ikke å tenke på hva som egentlig er barnets beste. Et steforelder som barnet bor sammen med (kanskje 50% eller mer) er også mye mer tilstedeværende enn onkler og tanter og besteforeldre - i allerfleste tilfeller. Nå er jo besteforeldre noe helt spesielt for seg og de hverken kan eller bør sammenlignes med andre, men å antyde at stemor er høy på pæra når hun mener at hun som bor sammen med barnet er like viktig som onkel og tante som barnet treffer innimellom, det blir bare for dumt..

Du (og den andre) som kommenterte innlegg 14.48, kan dessuten ikke påstå at det ikke kan sammenlignes, når ingen her vet nøyaktig hva det gjelder og den som skrev innlegget mener åpenbart selv at det er sammenlignbart.

[Gjest Berge]

Jeg er også en god stemor for min mann sitt barn, men det er ikke noe jeg har fått gratis for å si det sånn....

[Gjest Gjest]

Nå må du skjerpe deg! En stemor (nå snakker jeg kun om de "snille stemødrene", fordi det er relevant til denne debatten) kan på ingen måte "nedgraderes" til en barnepike, eller en barnehagetante, uansett hvor mye mor ønsker det var slik. Hvis man mener det, så har man ikke skjønt mye, ei heller har man mye respekt for de som tar på seg den vanskelige oppgaven å stille opp for andre sine barn på lik linje med sine egne. Stemødre har tross alt ikke fått den hormondosen mødre får under svangerskapet for å sikre at de tar seg av avkommet og allikevel stiller mange større krav til de enn moren, når det gjelder kamelsvelging.. Selvfølgelig er det omvendte mest naturlig; en mor burde vært villig til å alltid tenke på barnets beste i mye større grad enn stemor! Men det er åpenbart at mange mangler selvinnsikt og de ser på barnet som enslags forlengelse av seg selv og konkluderer dessverre med at "det jeg vil = barnets beste". Jeg har selvfølgelig stor forståelse for at mor sliter med å ha stemor tilstede hvis det har vært utroskap i bildet, men hvis ikke det er tilfellet, så har mor ingen unnskyldninger for ikke å tenke på hva som egentlig er barnets beste. Et steforelder som barnet bor sammen med (kanskje 50% eller mer) er også mye mer tilstedeværende enn onkler og tanter og besteforeldre - i allerfleste tilfeller. Nå er jo besteforeldre noe helt spesielt for seg og de hverken kan eller bør sammenlignes med andre, men å antyde at stemor er høy på pæra når hun mener at hun som bor sammen med barnet er like viktig som onkel og tante som barnet treffer innimellom, det blir bare for dumt..

Du (og den andre) som kommenterte innlegg 14.48, kan dessuten ikke påstå at det ikke kan sammenlignes, når ingen her vet nøyaktig hva det gjelder og den som skrev innlegget mener åpenbart selv at det er sammenlignbart.

Dersom dette gjaldt meg og du var "stemor" for mine barn, hvorfor i all verden forventer du at jeg skal ha respekt for deg fordi du har tatt på deg den vanskelige oppgaven å stille opp for andre sine (mine) barn. Jeg har da så absolutt ikke bedt om at du skal ta deg av mine barn! Det klarer jeg veldig fint selv, selv om far og jeg ikke bor under samme tak. Vi bor like i nærheten av hverandre, og trenger de mor selv om de er hos far, så er det bare å komme til meg. Og det gjør de også når de ønsker det. Det fungerer helt fint for oss og for dem. Og når de er hos far så forventer jeg at han tar seg av dem. Om det er en dame der eller ikke, er klinkende likegyldig for meg. Men om så er, så har jeg ikke andre forventninger enn at vedkommende oppfører seg akkurat som overfor andre barn som ikke er deres egen, hverken mer eller mindre. Om far bare hadde overlatt "stell og kos" til sin kjæreste/dame, så hadde jeg faktisk blitt en smule irritert. De er der jo for å ha samvær med ham!

Og nei, en evt. ny dame hos far kommer aldri til å bli likestilt med hverken onkler, tanter eller besteforeldre her, det er jeg ganske sikker på. Mulig at vi har sterke bånd, men for meg blir det helt absurd at du kan synes det er for dumt om du ikke skulle bli det. Men en voksenperson som de kan bli glad i, helt klart!

Forresten så synes jeg svært mange stemødre her bruker "barnas beste" som et gjengående argument bare for å presse gjennom sine egne meninger (eller sitt eget beste). Er dere alltid kvalifiserte til å vite hva som er barnas beste, barn som ikke engang er deres egne? Hvis barnas beste var at du flyttet ut og mor flyttet tilbake til far, ville du vurdert det da? Og hvis barnas beste var at du ikke bodde hos far når de var der, fordi de vil ha pappaen sin alene, hadde du akseptert det, for barnas beste? Hvis barna ønsket at bare mor og far var med på juleavslutningen, slik som før, ville du synes det var greit?

Forresten så var det jeg som skrev innlegget med eksempelet som du nevner (#73), og jeg synes ikke det er sammenlignbart nei.

[Gjest Gjest]

Dersom dette gjaldt meg og du var "stemor" for mine barn, hvorfor i all verden forventer du at jeg skal ha respekt for deg fordi du har tatt på deg den vanskelige oppgaven å stille opp for andre sine (mine) barn. Jeg har da så absolutt ikke bedt om at du skal ta deg av mine barn! Det klarer jeg veldig fint selv, selv om far og jeg ikke bor under samme tak. Vi bor like i nærheten av hverandre, og trenger de mor selv om de er hos far, så er det bare å komme til meg. Og det gjør de også når de ønsker det. Det fungerer helt fint for oss og for dem. Og når de er hos far så forventer jeg at han tar seg av dem. Om det er en dame der eller ikke, er klinkende likegyldig for meg. Men om så er, så har jeg ikke andre forventninger enn at vedkommende oppfører seg akkurat som overfor andre barn som ikke er deres egen, hverken mer eller mindre. Om far bare hadde overlatt "stell og kos" til sin kjæreste/dame, så hadde jeg faktisk blitt en smule irritert. De er der jo for å ha samvær med ham!

Og nei, en evt. ny dame hos far kommer aldri til å bli likestilt med hverken onkler, tanter eller besteforeldre her, det er jeg ganske sikker på. Mulig at vi har sterke bånd, men for meg blir det helt absurd at du kan synes det er for dumt om du ikke skulle bli det. Men en voksenperson som de kan bli glad i, helt klart!

Forresten så synes jeg svært mange stemødre her bruker "barnas beste" som et gjengående argument bare for å presse gjennom sine egne meninger (eller sitt eget beste). Er dere alltid kvalifiserte til å vite hva som er barnas beste, barn som ikke engang er deres egne? Hvis barnas beste var at du flyttet ut og mor flyttet tilbake til far, ville du vurdert det da? Og hvis barnas beste var at du ikke bodde hos far når de var der, fordi de vil ha pappaen sin alene, hadde du akseptert det, for barnas beste? Hvis barna ønsket at bare mor og far var med på juleavslutningen, slik som før, ville du synes det var greit?

Forresten så var det jeg som skrev innlegget med eksempelet som du nevner (#73), og jeg synes ikke det er sammenlignbart nei.

Du sammenligner en hysterisk mor som nekter å akseptere at eksen har fått ny partner med at to voksne mennesker ikke skal få lov til å velge å dele livet med hverandre? Det viser jo litt hvem du er...

Om barnet ikke ønsker meg på juleavslutningen så ville jeg selvsagt ikke kommet dit. Jeg drar aldri på slike arrangementer med mindre barnet har sagt at både far og jeg er velkommen. Det er ikke MEG juleavslutninger og slikt er så viktig for. Men når barnet har fortalt meg i ukesvis om øving og sanger og kostymer og så sier til meg eller pappa at han/hun gjerne vil ha meg med, da går jeg. Heldigvis går det helt smertefritt i forhold til mor. Hun synes faktisk det er fint at barnet får flere enn henne og far som takknemlig publikum.

For øvrig synes jeg det ser ut som mange mener at "alle" stemødre er kvinner som har ødelagt et lykkelig familieliv. Jeg kjenner faktisk kun til ETT par der dette har skjedd. Ellers har alltid det gamle forholdet vært over i god tid før den nye partneren kom inn i bildet. Og selv i det ene tilfellet der utroskap med den nye partneren var årsak til bruddet så har mor klart å gå videre og sette sine barns behov framfor sine egne.

At far har fått en ny samboer/kone er livets naturlige gang. Å skulle nekte far å finne en ny livspartner "av hensyn til barna" blir for søkt. Men at mor skal kunne takle å gå på juleavslutning selv om også stemor er der synes jeg er helt naturlig å forvente.

Om far og stemor er så tankeløse og egoistiske at de nekter å snakke med mor så hjelper det heller ikke barnet om mor lar være å gå. Noen voksne må da kunne gå foran som et godt eksempelt og klare å sette opp en blid og sorgløs maske uansett hvor dumt andre oppfører seg. At noen skal skygge banen og gi barnet inntrykk av at det er helt naturlig at voksne ikke takler å være i samme rom blir for meg helt feil signaler å sende. Om det er litt ukomfortabelt og kunstig noen ganger er ikke verdens undergang, man venner seg til hverandre.

PS: Å konsekvent kalle stemor for fars nye kjæreste skjønner jeg ikke poenget med. De færreste kjærester kaller seg vel stemor for kjærestens barn? Jeg kjenner ingen som bruker benevnelsen stemor om seg selv før de har vært samboer/gift en god stund, og etter mange år som en del av barnets hverdag så blir faktisk stemor i svært mange tilfeller den tredjeviktigste personen i barnets liv. Ikke alltid, såklart. Men ofte. Mange barn bor langt unna sine besteforeldre og tanter og onkler. Så selv om besteforeldrene forguder sine barnebarn og motsatt, så er ofte stemor en mye nærmere og viktigere person i barnets liv.

[Gjest minne]

Dersom dette gjaldt meg og du var "stemor" for mine barn, hvorfor i all verden forventer du at jeg skal ha respekt for deg fordi du har tatt på deg den vanskelige oppgaven å stille opp for andre sine (mine) barn. Jeg har da så absolutt ikke bedt om at du skal ta deg av mine barn! Det klarer jeg veldig fint selv, selv om far og jeg ikke bor under samme tak. Vi bor like i nærheten av hverandre, og trenger de mor selv om de er hos far, så er det bare å komme til meg. Og det gjør de også når de ønsker det. Det fungerer helt fint for oss og for dem. Og når de er hos far så forventer jeg at han tar seg av dem. Om det er en dame der eller ikke, er klinkende likegyldig for meg. Men om så er, så har jeg ikke andre forventninger enn at vedkommende oppfører seg akkurat som overfor andre barn som ikke er deres egen, hverken mer eller mindre. Om far bare hadde overlatt "stell og kos" til sin kjæreste/dame, så hadde jeg faktisk blitt en smule irritert. De er der jo for å ha samvær med ham!

Og nei, en evt. ny dame hos far kommer aldri til å bli likestilt med hverken onkler, tanter eller besteforeldre her, det er jeg ganske sikker på. Mulig at vi har sterke bånd, men for meg blir det helt absurd at du kan synes det er for dumt om du ikke skulle bli det. Men en voksenperson som de kan bli glad i, helt klart!

Forresten så synes jeg svært mange stemødre her bruker "barnas beste" som et gjengående argument bare for å presse gjennom sine egne meninger (eller sitt eget beste). Er dere alltid kvalifiserte til å vite hva som er barnas beste, barn som ikke engang er deres egne? Hvis barnas beste var at du flyttet ut og mor flyttet tilbake til far, ville du vurdert det da? Og hvis barnas beste var at du ikke bodde hos far når de var der, fordi de vil ha pappaen sin alene, hadde du akseptert det, for barnas beste? Hvis barna ønsket at bare mor og far var med på juleavslutningen, slik som før, ville du synes det var greit?

Forresten så var det jeg som skrev innlegget med eksempelet som du nevner (#73), og jeg synes ikke det er sammenlignbart nei.

[Gjest minne]

Hvis barnas beste er at far og mor flytter sammen igjen????

Ja da hadde jeg tatt hatten og gått umiddelbart.FORDI VI, ikke ungene hadde valgt det.

Du " gjest" høres veldig bitter ut...

[babord]

Jeg har en god stemor! Og en god stefar, selv om han kom inn i mammas liv for sent til å være en voksen som skulle bestemme over meg.

Jeg er mye tettere knyttet til min mor, fordi jeg har vokst opp hos henne og fordi hun har vært en kjempegod mor for meg. Jeg vet at hun også er takknemlig for at min stemor har vært så raus og flink i sitt forhold til meg.

Min stemor har alltid tatt mot meg med åpne armer og inkludert meg i sin utvidede familie uten å late som hennes foreldre var mine besteforeldre eller hennes søster var min tante, på samme måte som hun ikke er min mor.

Hun har sett på meg som en naturlig og selvskreven del av familien, og jeg vet at hun tok mye av ansvaret da jeg var liten og min far fortsatt var ganske ung til far å være.

Jeg har vært hos min far i helger og ferier, og da jeg var liten syntes jeg at de var så mye gøyere å være hos enn mamma, fordi det alltid skjedde noe. Da minnet min stemor meg på at det bare var helgelivet jeg så, og at de var kjedelige og sjefete i ukene de også. Jeg vet at min mor er veldig takknemlig for det.

Hun er en fantastisk mor for mine yngre søsken, sett med objektive øyne kanskje bedre enn min mor, men det kan aldri ta fra min mor den stillingen hun har.

Når min stemor har vært i tvil har hun spurt min mor om hva hun mener er det riktige. Det kunne hun gjøre fordi min mor oppførte seg som en voksen og beholdt et godt forhold til pappa og hans kone!

Å si at en stemor ikke er en naturlig del av en konfirmasjon eller en annen begivenhet i et barns liv er tåpelig, uansett hvorfor mor er fornærmet. Det er barnet som konfirmeres, ikke moren, og det er ikke hennes behov som står i første rekke(for en gangs skyld?)!

Jeg synes det er utrolig egoistisk å sette egne smålige følelser over barnas velbefinnende, uansett om det er utroskap eller noe annet som ligger bak. Som barn av foreldre som ikke er sammen vil jeg be de voksne om å være voksne, og å ikke legge større press på barna enn nødvendig. Det er mor og far som har et ødelagt forhold, og det bør ikke gå ut over barna!