En god stemor

[Gjest Gjest]

Eller kan det tenkes at mor trenger å "oppdras" til å slutte å tenke så mye på seg selv?

Joda, men ikke ta denne oppdragelsen i settinger som skulle være hyggelige - velg kamparena med omhun!

Og hvem er det som har sagt at stemødre skal komme på juleavslutningen ISTEDET for mor?

En venninne av meg spilte syk fordi manne skulle ha med seg xen på juleavslutningen (dette vare hun han hadde vært utro med før skillsmissen) og hun var redd for at barnes skulle oppdage at hun kanskje kom til å bli lei seg /ukonsentrert av å ha dette "lykkelige paret" ved sin side.

Av og til er det vanskelig å være mor også - og av og til kan omgivelsene få en til å virke ustabile - når man i realiteten bare er redd og trenger tid!

I slike settinger synes jeg at far kunne ta hensyn og ikke tatt med stemor!

[Gjest Gjest]

En venninne av meg spilte syk fordi manne skulle ha med seg xen på juleavslutningen (dette vare hun han hadde vært utro med før skillsmissen) og hun var redd for at barnes skulle oppdage at hun kanskje kom til å bli lei seg /ukonsentrert av å ha dette "lykkelige paret" ved sin side.

Litt krøll der - var selvfølgeli ikke xen han skulle ha med, men den nye kona som han møtte mens de fortsatt var gift.. sorry rotet.

[Gjest Gjest]

Stemoren forplikter seg bare til en relasjon til barnet, å kreve at hun skal ha en relasjon til deg er malplassert. Mannen er garantist for at barnet har det bra hos dem, ikke hun.

Jeg hadde ikke ønsket en personlig relasjon til mitt (hypotetiske, jeg var i et slikt forhold, men er det ikke lenger) stebarns mor heller. Nå er ikke jeg slik som nekter å prate med folk, det hadde vært naturlig å prate med henne, men jeg ville ikke tatt på meg noen rolle overfor henne i foreldresamarbeidet. Hun er en ålreit person, og jeg er ikke sjalu, men jeg ønsker ikke noe vennskapsforhold til henne. At hun har vært gift med min mann er ikke noe naturlig utgangspunkt for at jeg skal få lyst til å bli venner med henne, tvert imot ønsker jeg distanse og å skjerme vårt privatliv. Og hennes ønsker og forventninger knyttet til omsorgen for barnet i vårt hjem, er det min mann som er rett adresse for. Og det er han som skal frembringe forventninger motsatt vei.

De aller fleste mødre kan ikke unnskyldes av psykose når de forventer at stemor tar barnet i vinterferien så de selv kan reise bort, når far er på jobbreise, samtidig som de behandler stemor som en rettighetsløs inntrenger. For å ta et vanlig eksempel.

Kunne ikke sagt det bedre selv!

[Gjest Gjest]

Men hva hvis man ikke klarer å løse konflikter mellom mor og stemor før tilstelningen, og barnet blir trist fordi stemor ikke kommer? Skal man bare la det dure og gå, la barnet i stikken hver gang fordi mor ellers vil skape ubehageligheter?

Hva om stemor blir med mot mors vilje og barnet opplever at det er en konflikt der? Tror du ikke barnet bli trist da? Selvfølgelig er det mor som burde "skjerpe seg" men om dere ikke får henne til å gjøre det - så er det vel om å gjøre å velge den måten som gjør det lettest for barnet?

I et slikt tilfelle synes jeg det er lurt å vente til barnet er 8-12 år før man forklarer situasjonen og så kan barnet komme med ønske om den likevel vil at alle skal være med.

Dette er jo en vond situasjon unasett hvordan den løses, og jeg synes det er veldig synd at barn skal oppleve slikt.

Selv hadde jeg foreldre som kranglet mye, og jeg var alltid glad hvis det kun var en av dem som ble med - for da kunne jeg slappe av og vite at det ikke kom til å "skje noe"

[Gjest Gjest]

Skulle ikke tro at en jule/skoleavsluttning er et så stort problem? Må mor/far med følger sitte ved siden av hverandre da ? Barna kan jo se at foreldrene er der om dem ikke sitter stol ved stol, det måtte da være greit?

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hvis jeg hadde sagt til mitt stebarn at jeg dessverre ikke kunne komme i konfirmasjonen fordi jeg var opptatt med noe annet, da hadde jeg såret stebarnet mitt veldig og vært med på å ødelegge dagen for barnet. Foreldrene står barnet nærmest, ja. Men jeg står også barnet nært. Å delta i konfirmasjonen er ikke en kjepphest jeg vil ri for MIN skyld, men for barnets skyld.

Jeg kan godt finne på en unnskyldning for en og annen skoleavslutning, men hvis man HVER gang er opptatt med noe annet så er det klart det blir sårt for barnet.

Jeg kan ikke fatte at noen forsvarer en mor som skal gjøre situasjonen så vanskelig for sitt barn.

Heldigvis er moren til mine stebarn innstilt på at jeg er en del av barnas liv, så dette er ikke noe jeg selv trenger å ta stilling til. Og dette handler ikke om meg som stemor og mine rettigheter, det handler om barna og deres rettigheter.

Jeg forsvarer ikke mor, ser du ikke det??

Men du kan ikke forandre følelsene til mor - du må forholde deg til dem. Den eneste hver og en av oss kan forandre - er oss selv.

[Gjest Gjest]

Joda, men ikke ta denne oppdragelsen i settinger som skulle være hyggelige - velg kamparena med omhun!

En venninne av meg spilte syk fordi manne skulle ha med seg xen på juleavslutningen (dette vare hun han hadde vært utro med før skillsmissen) og hun var redd for at barnes skulle oppdage at hun kanskje kom til å bli lei seg /ukonsentrert av å ha dette "lykkelige paret" ved sin side.

Av og til er det vanskelig å være mor også - og av og til kan omgivelsene få en til å virke ustabile - når man i realiteten bare er redd og trenger tid!

I slike settinger synes jeg at far kunne ta hensyn og ikke tatt med stemor!

Det synes virkelig jeg også! Og jeg må si at stemor har ganske lite under topplokket når hun ikke kjenner sin besøkelsestid bedre enn dette. Her burde stemor også vært voksen nok til å skjønne at enkelte ganger er det lurt å holde en lav profil.

Beundrer jammen den moren som klarte å spille syk, istedenfor å fortelle både barna og andre hva som virkelig var grunnen til at hun ikke ville gå.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg hadde sagt til mitt stebarn at jeg dessverre ikke kunne komme i konfirmasjonen fordi jeg var opptatt med noe annet, da hadde jeg såret stebarnet mitt veldig og vært med på å ødelegge dagen for barnet. Foreldrene står barnet nærmest, ja. Men jeg står også barnet nært. Å delta i konfirmasjonen er ikke en kjepphest jeg vil ri for MIN skyld, men for barnets skyld.

Jeg kan godt finne på en unnskyldning for en og annen skoleavslutning, men hvis man HVER gang er opptatt med noe annet så er det klart det blir sårt for barnet.

Jeg kan ikke fatte at noen forsvarer en mor som skal gjøre situasjonen så vanskelig for sitt barn.

Heldigvis er moren til mine stebarn innstilt på at jeg er en del av barnas liv, så dette er ikke noe jeg selv trenger å ta stilling til. Og dette handler ikke om meg som stemor og mine rettigheter, det handler om barna og deres rettigheter.

Men om en 6-åring f.eks. ønsker å ha med både stemor og mor, og de overhodet ikke ønsker å være tilstede hvis den andre er der, hva gjør man da? For det er ofte tilfellet. Det kan godt hende en unge ønsker å ha med stemor, men det betyr ikke at han ikke ønsker å ha med mor, eller ikke har sagt det samme til henne også.

Da må man være voksne og ordne dette, for en 6 åring er ikke i stand til å skjønne dette selv. Og hvis bare en kan gå, er det ikke mest naturlig at mor går?

[Phaedra]

Men hva hvis man ikke klarer å løse konflikter mellom mor og stemor før tilstelningen, og barnet blir trist fordi stemor ikke kommer? Skal man bare la det dure og gå, la barnet i stikken hver gang fordi mor ellers vil skape ubehageligheter?

Ja.

Jeg mener at hvis mor og far/stemor ikke klarer å løse konflikten om hvem som skal være tilstede ved tilstelninger så får mor eller far forklare for barnet at det er en vanskelig situasjon for mor, og at stemor derfor blir hjemme. Etterhvert blir barnet stort nok til å stille krav ovenfor moren sin selv, og da må nok moren ta et oppgjør med sine følelser.

Fram til da så er man dessverre nummer to (egentlig nr. 3) og får heller tenke at det er bra at både moren og faren blir med. Hvis hele situasjonen roer seg når mor ikke blir satt i situasjoner med konflik hele tiden så er det mulig at man får flere nye sjanser til å forsøke å løse konflikten - hvis man skaper konfliktsituasjonene på trass (selv om jeg personlig synes stemor også burde få være med) så blir bare konflikten holdt ved like - og mor antakeligvis mer og mer vanskelig å samarbeide med.

Hvis man tenker langsiktig så kan konflikten vedvære uansett hvilket valg man tar - men man har i det minste tatt valget om å forsøke å løse den, i stedet for å ta valget om å presse gjennom noe. Jeg tror barnet i det lange løp vil sette mest pris på det første.

[Phaedra]

fjernet, jeg misforsto

Endret 5. november 2009 av Phaedra

[Gjest regine ii]

Som MOR har jeg vært nødt til å velge bort avslutninger, fordi STEMOR har insistert på at hun har rett til å være med.....

hvorfor? Fordi jeg har opplevd hvor vanskelig det var for barnet når alle var der. Det var ingen "lykkelig" storfamilie, det var en situasjon hvor verken far eller stemor hilste (!) på mor. Dette så selvsagt barnet, og ga selv uttrykk for at dette var svært vanskelig.

For meg blir det nokså absurd å lese om stemødre som insisterer på at de har "rett" til å være med overalt, når konsekvensene for BARNET ikke er gode. Jeg her helt sikker på - og det vet jeg fra min unge og - at BARNET heller vil ha mamma tilstede enn stemor... Ikke fordi ungen ikke vil at stemor skal delta, men fordi at må h*n velge så er det viktigst at mamma er der.

Hadde jeg kommet i en stemorssituasjon selv, så ville jeg trådt meget varsomt i sånne sammenhenger, nettopp fordi jeg har opplevd BARNS reaksjoner på det. Det virker det dessverre som mange av dere glemmer.

[Gjest Bambi Bell]

Som MOR har jeg vært nødt til å velge bort avslutninger, fordi STEMOR har insistert på at hun har rett til å være med.....

hvorfor? Fordi jeg har opplevd hvor vanskelig det var for barnet når alle var der. Det var ingen "lykkelig" storfamilie, det var en situasjon hvor verken far eller stemor hilste (!) på mor. Dette så selvsagt barnet, og ga selv uttrykk for at dette var svært vanskelig.

For meg blir det nokså absurd å lese om stemødre som insisterer på at de har "rett" til å være med overalt, når konsekvensene for BARNET ikke er gode. Jeg her helt sikker på - og det vet jeg fra min unge og - at BARNET heller vil ha mamma tilstede enn stemor... Ikke fordi ungen ikke vil at stemor skal delta, men fordi at må h*n velge så er det viktigst at mamma er der.

Hadde jeg kommet i en stemorssituasjon selv, så ville jeg trådt meget varsomt i sånne sammenhenger, nettopp fordi jeg har opplevd BARNS reaksjoner på det. Det virker det dessverre som mange av dere glemmer.

Men hadde dette i det hele tatt vært et problem om eksen din og stemoren din hadde oppført seg som voksene mennesker og hatt en bedre holdning og respekt for deg? Hvordan var du mot dem, møtte du dem med den samme respekt og høfflighet som du selv burde ha fått?

Viktigst av alt hadde det vært et problem for barnet hvis det ikke var problemer mellom de voksene?

Dessutten er det ikke like mye mannen sin skyld (hvis ikke mest) at situasjonen er blitt slik for deg?

[Gjest Gjest]

Men hadde dette i det hele tatt vært et problem om eksen din og stemoren din hadde oppført seg som voksene mennesker og hatt en bedre holdning og respekt for deg? Hvordan var du mot dem, møtte du dem med den samme respekt og høfflighet som du selv burde ha fått?

Viktigst av alt hadde det vært et problem for barnet hvis det ikke var problemer mellom de voksene?

Dessutten er det ikke like mye mannen sin skyld (hvis ikke mest) at situasjonen er blitt slik for deg?

Jeg er ikke denne moren, men fikk lyst til å svare litt her.

I mange slike situasjoner ligger det hendelser bak som gjør det svært vanskelig for en eller flere av partene å i det hele tatt oppholde seg i samme rom. Synd at det kan bli sånn ja, men det er slik i en del tilfeller. Den beste måten å være voksen på da, er at en av partene lar være å gå, pga. at h*n vet at det skaper en vanskelig situasjon.

Jeg kjenner til et par tilfeller der en av foreldrene har vært utro over flere år, mens den andre hele tiden har kjempet for å redde eksteskapet. Den som vedkommende var utro med, har hele tiden kjempeet for å ødelegge ekteskapet, som har vart i mange år og helt til da var et solid og lykkelig ekteskap.

Det endte med brudd, og de to som hadde et forhold bor nå sammen. Den andre parten er knust, og har enda store problemer med å komme seg videre. Det er vel unødvendig å nevne at den forlatte part ikke har særlig god kjemi med den som "kom inn i" ekteskapet, og h*n klarer faktisk ikke å omgås de to. Ikke fordi vedkommende ikke vil, men fordi situasjonen er svært ubehagelig og vanskelig. Vedkommende er bare et menneske, som alle oss andre, og kjemper etter beste evne for å takle dette på en god måte, tro meg!

I dette tilfellet mener jeg at den "nye" parten bør være voksen nok til å ta hensyn og trø varsomt, for å ikke gjøre mer skade enn h*n allerede har gjort, og for å ikke gjøre dette vanskeligere enn det allerede er.

Nå er ikke alle situasjoner slik som dette, men det ligger en historie bak alle. Det som er greit for noen, er ikke nødvendigvis greit for andre. Det går ikke an å tenke at "slik skal det være, for slik har noen andre det". Hver situasjon må håndteres individuelt, etter hvordan situasjonen er/har vært.

[Gjest regine ii]

Men hadde dette i det hele tatt vært et problem om eksen din og stemoren din hadde oppført seg som voksene mennesker og hatt en bedre holdning og respekt for deg? Hvordan var du mot dem, møtte du dem med den samme respekt og høfflighet som du selv burde ha fått?

Viktigst av alt hadde det vært et problem for barnet hvis det ikke var problemer mellom de voksene?

Dessutten er det ikke like mye mannen sin skyld (hvis ikke mest) at situasjonen er blitt slik for deg?

Det VAR et problem mellom de voksne - bl.a. fordi far/stemor møtte meg på den måten som de gjorde (ikke bare i denne settingen). Da ble det et problem for barnet, og ettersom BARNET er det viktigste for meg, så forholdt jeg meg til det. Som kanskje særlig jomfrua igjen og igjen påpeker - man må faktisk forholde seg til den situasjonen som ER, ikke den man ønsket skulle være.

JEG kan ikke gjøre noe med måten far/stemor møter meg på, annet enn å forholde meg til det. Det er ikke min oppgave å oppdra noen av dem. Når de ikke forstår at det å hilse på andre er normal høflighet, er det lite jeg får gjort. Bortsett fra å selvsagt hilse og være blid selv - jeg trenger jo ikke å være like dum som dem.

Men - konsekvensen ble og at jeg valgte, for BARNETS skyld, å holde meg borte, fordi ungen skulle slippe å måtte "velge" hvem h*n skulle sitte sammen med og slippe å oppleve dårlig stemning i situasjoner som skulle være ok for h*n. I vår situasjon kan man si at det løste seg ved at far etterhvert stakk, og ikke viste noen interesse for denne typen arrangementer.

Fars ansvar? jovisst er det det,- men når det i fars verden er sånn at alle andre enn han har ansvar for hvordan ting er og utvikler seg, og dette sluker stemor rått, så blir det en rar situasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke denne moren, men fikk lyst til å svare litt her.

I mange slike situasjoner ligger det hendelser bak som gjør det svært vanskelig for en eller flere av partene å i det hele tatt oppholde seg i samme rom. Synd at det kan bli sånn ja, men det er slik i en del tilfeller. Den beste måten å være voksen på da, er at en av partene lar være å gå, pga. at h*n vet at det skaper en vanskelig situasjon.

Jeg kjenner til et par tilfeller der en av foreldrene har vært utro over flere år, mens den andre hele tiden har kjempet for å redde eksteskapet. Den som vedkommende var utro med, har hele tiden kjempeet for å ødelegge ekteskapet, som har vart i mange år og helt til da var et solid og lykkelig ekteskap.

Det endte med brudd, og de to som hadde et forhold bor nå sammen. Den andre parten er knust, og har enda store problemer med å komme seg videre. Det er vel unødvendig å nevne at den forlatte part ikke har særlig god kjemi med den som "kom inn i" ekteskapet, og h*n klarer faktisk ikke å omgås de to. Ikke fordi vedkommende ikke vil, men fordi situasjonen er svært ubehagelig og vanskelig. Vedkommende er bare et menneske, som alle oss andre, og kjemper etter beste evne for å takle dette på en god måte, tro meg!

I dette tilfellet mener jeg at den "nye" parten bør være voksen nok til å ta hensyn og trø varsomt, for å ikke gjøre mer skade enn h*n allerede har gjort, og for å ikke gjøre dette vanskeligere enn det allerede er.

Nå er ikke alle situasjoner slik som dette, men det ligger en historie bak alle. Det som er greit for noen, er ikke nødvendigvis greit for andre. Det går ikke an å tenke at "slik skal det være, for slik har noen andre det". Hver situasjon må håndteres individuelt, etter hvordan situasjonen er/har vært.

Hvordan kan man ødelegge et langt og lykkelig ekteskap , når den ene har vært utro i flere år?

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hvordan kan man ødelegge et langt og lykkelig ekteskap , når den ene har vært utro i flere år?

En mor som er den parten som nylig har blitt forlatt, og sliter med slik livet hennes har utviklet seg, bør skånes for at stemor tropper opp på skoletilstelninger osv. Men i steden for å oppføre seg som en heks, kan hun også vise sin sårbarhet, og be om tid til å tilvenne seg denne nye situasjonen. At hun jobber med seg selv og skal fortsette å jobbe for at hun også skal synes det er greit at stemor er tilstede på skoleavslutninger osv...

Hvis mor hadde orket å vise sin sårbarhet tror jeg hun hadde fått MYE mer forståelse. Men jeg fortår jo også at dette er mye lettere sagt enn gjort for mor... Å vise seg sårbar for en som har sviktet er jo ikke det man i utgangspunktet ønsker å gjøre.

[Gjest Gjest]

Hvordan kan man ødelegge et langt og lykkelig ekteskap , når den ene har vært utro i flere år?

Som jeg skrev; FREM TIL DA hadde vært solid og lykkelig. Til h*n møtte den andre.

[Gjest regine ii]

En mor som er den parten som nylig har blitt forlatt, og sliter med slik livet hennes har utviklet seg, bør skånes for at stemor tropper opp på skoletilstelninger osv.

Men i steden for å oppføre seg som en heks, kan hun også vise sin sårbarhet, og be om tid til å tilvenne seg denne nye situasjonen. At hun jobber med seg selv og skal fortsette å jobbe for at hun også skal synes det er greit at stemor er tilstede på skoleavslutninger osv...

Hvis mor hadde orket å vise sin sårbarhet tror jeg hun hadde fått MYE mer forståelse. Men jeg fortår jo også at dette er mye lettere sagt enn gjort for mor... Å vise seg sårbar for en som har sviktet er jo ikke det man i utgangspunktet ønsker å gjøre.

Men dette bør da stemor og far fatte av seg selv?? Uten at mor trenger å si det eller vise sin sårbarhet, eller for den del si noe som helst om at hun "jobber" med det.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Men dette bør da stemor og far fatte av seg selv?? Uten at mor trenger å si det eller vise sin sårbarhet, eller for den del si noe som helst om at hun "jobber" med det.

Jo, det burde de jo forstå selv, men som du ser av mange innlegg over så er ikke det tilfelle. Flere har beskrevet andre eller seg selv som sårede mødre som ikke takler sin nye situasjon enda og må være hjemme fra sammenkomster fordi stemor presser seg på... Det er ikke riktig, men det skjer jo tydeligvis likevel.

Men vil jo også si at mor må jobbe med seg selv, man kan ikke være såret og vondbråten i flere år...

[Gjest Gjest]

Jo, det burde de jo forstå selv, men som du ser av mange innlegg over så er ikke det tilfelle. Flere har beskrevet andre eller seg selv som sårede mødre som ikke takler sin nye situasjon enda og må være hjemme fra sammenkomster fordi stemor presser seg på... Det er ikke riktig, men det skjer jo tydeligvis likevel.

Men vil jo også si at mor må jobbe med seg selv, man kan ikke være såret og vondbråten i flere år...

Kanskje ikke, men i en sånn situasjon vil jeg si det må være forståelig at mor aldri kommer til å like denne stemoren, og at hun kanskje ikke blir den letteste og blideste moren å samarbeide med. Jeg vet at jeg i en sånn situasjon hadde blitt veldig VANSKELIG!