Hva er din "hemmelighet" ?

[Gjest Gjest_Meg_*]

Kjære meg, du er som alle andre..bare unik fordi du er deg. Det er MANGE som har det slik, sitter en her;) fra min side er det egentlig selv valgt etter tøffe år da, men men..husk det er mye hva du gjør det til selv.

Tusen takk. tilbake til deg også. På en måte så er det vel selvvalgt for meg også. Men jeg skulle likevel ønske at jeg var som alle andre.

[Gjest Gjest_Meg_*]

Kjære meg, du er som alle andre..bare unik fordi du er deg. Det er MANGE som har det slik, sitter en her;) fra min side er det egentlig selv valgt etter tøffe år da, men men..husk det er mye hva du gjør det til selv.

Det er kanskje litt slemt å si, men det føles litt godt å vite at det er andre i samme sko som meg. Man har lett for å gå rundt å innbille seg at alle er så utrolig perfekte og har det så utrolig godt unntatt en selv. Det føles litt befriende å få bekreftet er vi er flere i samme båt.

[Gjest Gjest]

Det er kanskje litt slemt å si, men det føles litt godt å vite at det er andre i samme sko som meg. Man har lett for å gå rundt å innbille seg at alle er så utrolig perfekte og har det så utrolig godt unntatt en selv. Det føles litt befriende å få bekreftet er vi er flere i samme båt.

Jeg vet!

[Gjest Gjest]

Tusen takk. tilbake til deg også. På en måte så er det vel selvvalgt for meg også. Men jeg skulle likevel ønske at jeg var som alle andre.

Hvorfor det? tenk hvis vi alle var like, så kjedelig... nei du, vær glad for den du er, du virker reflektert.. dessuten så er det noe så sier meg at slikt er selvvalgt, hvertfall til en viss grad.

[Gjest Gjest]

Jeg har veldig få venner og så og si ikke noe sosialt liv. Jeg gjør alt for å skjule dette overfor bekjente og arbeidskollegaer. Det er ikke noe jeg hater mer enn når jeg får spørsmål på jobben om hva jeg har gjort i helgen eller i ferien. Jeg gjør mitt beste for å fake et godt sosialt liv. Jeg tror at mye av grunnen til mitt patetiske liv er oppveksten jeg har hatt. Det er veldig synd at det på en eller annen måte har blitt slik, for i bunn og grunn er jeg en veldig hyggelig, sympatisk og empatisk fyr med veldig høy utdannelse. Det er ikke noe jeg ønsker mer i verden enn å ha noen som er glad i meg. Det går ikke én eneste dag uten at jeg lengter etter dette. Men jeg frykter at det begynner å bli for seint. Jeg nærmer meg 30, og det at jeg på dette stadiet ikke har noen som står meg nær har nå blitt en selvoppfyllende profeti. Jeg tenker at dersom jeg slipper noen inntil meg så vil vedkommende oppdage hvilket patetisk liv jeg har, og at livet mitt slik jeg fremstiller det er en eneste stor løgn. Derfor vegrer jeg meg, både bevisst og ubevisst, for å la folk komme meg for nær. Jeg skulle gjort hva som helst for å ha vært som alle andre!

Du er i alle fall som meg, om det er noen trøst. Få venner (men de jeg har er gode venner) og lite sosialt liv. Syns det var begredelig på jobben nå før påske når alle spurte om jeg skulle til fjellet eller noe spesielt i påsken. For jeg skal faktisk ingenting i påsken, vennene mine har kjærester eller samboer eller gift med barn og hele pakka så de er jo gjerne opptatt. Ikke for det, jeg klarer fint å kose meg alene, trives veldig godt i eget selskap, pakker gjerne sekken med litt mat og drikke og går en lang dagstur i skogen. Men folk skjønner liksom ikke at det er så givende, så etter påske må jeg vel smålyve litt om hvor sosial jeg har vært i påsken og for all del ikke har vært hjemme alle dagene. Selv om jeg har det fint alene, lengter jeg etter noen å dele hverdagen med, sitte i armkroken til og switche på tven, gå ut og spise sammen, gå på kino sammen, reise bort sammen..... sånn som alle andre gjør. Har jo hatt noen få beilere gjennom årene, men de har jeg ikke sluppet innpå meg i frykt for at de skal se hvor ensom jeg er, og slik sett "jaget" dem bort fra meg. Jeg er bare snart 30 år gammel, men begynner å bli redd for at jeg skal dø alene om en 50-60 år....

[Gjest Gjest_dame_*]

Alle sier jeg er så sterk og handlekraftig, men inni meg føler jeg meg bare mislykket.

Alle rundt meg lever i stabile forhold, koser seg med hjemmelivet, inviterer venner på besøk. Jeg føler meg bare rastløs, på "feil plass", alltid på farten til noe nytt som jeg ikke vet hva er.

Noen ganger er jeg så trist og involvert i mine egne følelser at jeg ikke klarer å glede meg over å være sammen med barna mine. Jeg ignorerer de ikke, men er ikke helt tilstede, og det gir meg uendelig mye dårlig samvittighet.

Jeg har forresten dårlig samvittighet for absolutt alt, og tror at alt er min feil og at jeg kunne ha ordnet alt om jeg bare hadde vært "flinkere".

Når jeg når et stort mål så tenker jeg at "Ja, det skulle jo bare mangle" og gir ikke meg selv cred for det jeg har oppnådd.

Jeg mister interessen for alt rimelig fort. Blir helt oppslukt en stund, og så dør flammen ut. Det gjelder romantiske forhold også...

Jeg vet ikke lengre hva jeg liker å gjøre. Jeg har ingen hobbyer, ingen interesser, ingen mål, ingenting jeg egentlig gleder meg til.

Jeg grubler og tenker og overanalyserer alt.

Jeg synes aldri jeg er flink nok. Jeg skulle alltid ønske at jeg var bedre. Jeg prøver å være perfekt, selv om jeg vet at det ikke går an.

[Gjest Gjest_Secret_*]

- Jeg føler at jeg ikke kan stole på vennene mine, kjæresten min eller familien min. Jeg stoler ikke på noen.

- Når jeg har venner på besøk koser jeg meg, men når de har dratt så lurer jeg på hvorfor de var på besøk.

- Jeg er ensom.

- Jeg føler meg mislykket og tror innerst inne at ingen egentlig vil ha noe med meg å gjøre.

- Jeg er livredd for å ringe, spesielt service telefoner, jeg må skrive ned hva jeg skal si.

Jeg tar ikke telefonen hvis jeg ikke har nummeret lagret på mobilen.

- Jeg tror broren min er homofil, selv om han har vært i flere forhold til jenter. Men jeg har aldri sagt noe til han. Han er i det minste bifil.

- Jeg savner fortsatt ungdomkjæresten min, siden han er den eneste av de jeg har vært sammen med jeg har stolt på.

- Jeg finner ofte feil med mennesker jeg ser på gata.

Noen av mine hemmeligheter..

[Involvert]

Noen til:

*Jeg synes det er ubehagelig å være i middagsselskaper.

Når jeg spiser middag hos samboerns foreldre så er jeg svett, og klam i håndflatene, og jeg merken at når jeg løfter gaffelen opp til munnen så skjelver jeg.

*Jeg trives best sammen med dyr. Og det dreper meg innvendig at jeg ikke får hatt katt eller hund slik vi bor nå.

*En god del ting som har blitt fortalt meg nå i voksen alder, visste jeg allerede fra jeg var lita.

*Jeg hadde ikke trengt en hånd for å telle alle vennene mine.

*Selv om samboer'n min er verdens beste, så savner jeg en bestevenninne. Og jeg gråter om kvelden fordi jeg så sårt savner en venninne.

[Gjest Gjest_Meg_*]

Du er i alle fall som meg, om det er noen trøst. Få venner (men de jeg har er gode venner) og lite sosialt liv. Syns det var begredelig på jobben nå før påske når alle spurte om jeg skulle til fjellet eller noe spesielt i påsken. For jeg skal faktisk ingenting i påsken, vennene mine har kjærester eller samboer eller gift med barn og hele pakka så de er jo gjerne opptatt. Ikke for det, jeg klarer fint å kose meg alene, trives veldig godt i eget selskap, pakker gjerne sekken med litt mat og drikke og går en lang dagstur i skogen. Men folk skjønner liksom ikke at det er så givende, så etter påske må jeg vel smålyve litt om hvor sosial jeg har vært i påsken og for all del ikke har vært hjemme alle dagene. Selv om jeg har det fint alene, lengter jeg etter noen å dele hverdagen med, sitte i armkroken til og switche på tven, gå ut og spise sammen, gå på kino sammen, reise bort sammen..... sånn som alle andre gjør. Har jo hatt noen få beilere gjennom årene, men de har jeg ikke sluppet innpå meg i frykt for at de skal se hvor ensom jeg er, og slik sett "jaget" dem bort fra meg. Jeg er bare snart 30 år gammel, men begynner å bli redd for at jeg skal dø alene om en 50-60 år....

Det der høres skremmende likt ut som hvordan jeg har det. Kanskje vi skulle starte en klubb

[tøydokka]

Jeg har spist og kastet opp så mye det siste halve året at vann- og kloakkavgiften for siste halvår hjemme var på 4000 kr mer enn forrige halvår...

Jeg vet hvorfor, men alle tror jeg er anorektiker og ikke spiser noe, mens jeg i virkeligheten kaster opp 20 ganger om dagen når ingen andre er hjemme eller når de sover...

holder på akkurat som deg. klarer ikke la være å spise og spy. helt besatt. er også tynn, selv om jeg spiser minst 30 000(tretti tusen)kalorier daglig, og har gjort det daglig i årevis. og jeg nyter matorgiene..derfor er det ekstra vanskelig å slutte. bruker nesten alle pengene mine på mat. en rådyr besettelse. må være et effektivt kloakksystem der jeg bor, for det virker ennå. har ikke registrert om regningen er høy eller lav. vet ikke hva som er normal pris, bare betaler den. måler de virkelig kloakkmengden og fakturerer deretter??

[Butterflies]

- Jeg slet med depresjon og spiseforstyrrelser gjennom hele ungdomstida. Ble lagt inn på psykiatrisk og klarte ikke å fullføre skoleåret.

- Ingen av mine venner eller bekjente vet om dette. Jeg sliter fortsatt psykisk og er mye borte fra forelesninger. Unnskylder det med at jeg har migrene og at jeg er fysisk syk.

- Jeg har blitt mobbet i tre år på ungdomsskolen og klarer ikke å tilgi de som mobbet meg. Jeg fryder meg over at de har fått barn ufrivillig, sitter i kassa på Rema og ikke har fått seg noen karriere.

- Jeg har noen, men få venner. Jeg bryter ofte avtaler fordi jeg gruer meg til å gå ut, men tør ikke å fortelle at jeg har sosial angst. Hater blant annet å spise på fulle restauranter, gå på kino, på fest, eller å være i andre større samlinger. Psykologen min ga meg diagnosen sosial angst da jeg var 16. Foreldrene mine tror at jeg har det bedre, men problemene har tvert imot forverret seg.

- Problemene fra ungdommen preger meg fremdeles. Jeg har kun vært på to fester i hele mitt liv og har ingen interesse for det. Av den grunn er jeg redd for at de jeg studerer sammen med skal reagere på at jeg oppfører meg sært eller rart hvis jeg fester sammen med dem. Kjæresten min er like sær som meg, så vi holder oss hjemme.

- Jeg føler meg mislykket. Samme hvor gode karakterer jeg får tenker jeg alltid at jeg burde ha gjort det bedre. Hvis jeg hadde problemer med ett spørsmål og likevel får en A tenker jeg at jeg burde ha kunnet svaret på det siste spørsmålet mitt.

- Svigerfamilien min hater meg. Svigermor liker ikke at jeg har slitt psykisk og mener at jeg utnytter kjæresten fordi jeg har vært syk. Hun skriver mailer til folk hvor det står at hun håper at vi aldri får barn sammen etc.

- Alle sier at jeg kommer til å nå lagt som designer. Jeg later som om jeg brenner for det og fortsetter å ta relevante deltidsjobber. Men egentlig hater jeg yrket mitt og skulle ønske at jeg turte å ta opp fag slik at jeg kunne begynne på universitetet istedenfor. Men jeg er for redd for at jeg ikke skal nå så langt på andre fagfelter som jeg har gjort innenfor design. Er 23 år og har jobbet med det i ulike former siden jeg var 16.

- Jeg har hemmeligheter for kjæresten og jeg stoler ikke på ham. Derfor gruer jeg meg til hver gang han og foreldrene mine møtes. Jeg ser for meg at de kommer til å avsløre ting om den ensomme ungdomstida mi som jeg ikke vil at han skal vite.

Endret 13. april 2009 av Butterflies

[Gjest Gjest]

- jeg føler meg direkte utilpass når jeg er sammen med svigerfamilien min, og blir stadig overrasket over hvor lite kunnskap de har.

- jeg ønsker meg veldig barn, men samtidig vil jeg ikke ha fordi jeg ikke ønsker svigers som besteforeldre til mine barn.

- jeg har det veldig bra med mannen min, men er samtidig litt forelsket i en tidligere overordnet (som jeg for snart et år siden hadde sex med, og har jevnlig kontakt med).

- jeg har veldig dårlig selvtillit, og tenker mye på hvordan andre oppfatter meg.

- jeg er ekstremt kroppsfiksert, og blir provosert når andre kommenterer hvor pen kropp de synes jeg har, når jeg selv aldri blir fornøyd.

- jeg er litt rasist.

- liker meg egentlig best i mitt eget selskap, og har mange av vennene mine bare fordi det kanskje kan være greitt å ha dem en dag.

[Gjest Gjest]

Det der høres skremmende likt ut som hvordan jeg har det. Kanskje vi skulle starte en klubb

Signerer her jeg også, trodde virkelig jeg var den eneste. En egen klubb for oss hadde vært noe ja...

[Gjest DenEne]

Jeg later som om jeg er fornøyd med det siste studiet jeg begynte på - men er det ikke

Jeg sier jeg nå har det fint med kroppen min - men er livredd for å legge på meg

Jeg sier jeg bruker mye tid på studier - men sitter egentlig bare på nett

Jeg virkelig hater en person - hadde jeg ikke blitt tatt, hadde jeg med glede skutt...

[eximus]

Inkontinens når jeg jogger

Drikker for mye

Tror at jeg er litt gal

[Hosoa]

- Er ikke interessert i å ha venner, har nok med samboer/familie

-Synes den hysteriske bryllup greia er hel dust, hvit kjole når du har bodd sammen i ti år og har barn??? Og hvorfor får jeg rare blikk når jeg sier jeg aldri har drømt om det, eller kunne gifte meg for gøy i Las Vegas!!

-synes folk som har campingvogn og liker dansband er snåle

[summerrain]

-Samboer/kjæreste ikke har sagt at han elsker meg enda. Vi har snart vært sammen i to år... Ganske teit hemmelighet, jeg vet at han er så glad i meg som han klarer, men det er liksom noe folk forventer at han skal si....

-Jeg sliter VELDIG med selvtillitten og gruer meg alltid til å gå ut, begynne i ny jobb osv.. Tror aldri jeg er god nok, pen nok..

Ellers har jeg, som alle andre mange småhemmeligheter.

[Gjest Wacmoc]

Er ekstremt ekstremt ensom når kjæresten jobber ( er borte 5 dager i uka ) og noen ganger kunne jeg ønske han ikke jobba, men er utrolig stolt og glad for at han har fått den jobben, og driver med noe han liker!

Jeg vurderer å barbere bikkja mi så han får løvesvies xD ( Han har supermye hvit pels. )

[Gjest Gjest]

- Alle sier at jeg kommer til å nå lagt som designer. Jeg later som om jeg brenner for det og fortsetter å ta relevante deltidsjobber. Men egentlig hater jeg yrket mitt og skulle ønske at jeg turte å ta opp fag slik at jeg kunne begynne på universitetet istedenfor. Men jeg er for redd for at jeg ikke skal nå så langt på andre fagfelter som jeg har gjort innenfor design. Er 23 år og har jobbet med det i ulike former siden jeg var 16.

Jeg ble litt nysgjerrig på dette: Hvordan klarer du å være kreativ som designer samtidig som du hater jobben? Påvirker det ikke resultatet at du synes det er helt pyton?

[Gjest Kråkaa]

Bare en liten kommentar til hele tråden..Dette er en av de mest såreste trådene jeg har lest her inne på Kg.

Til alle sammen;