barna slipper inn far

[Gjest Gjest_Bente_*]

Dersom far dukker opp for å kidnappe barna eller gjøre deg og barna noe vondt er det grunn til bekymring!

Hyler barna dine når faren kommer, eller ler dem og blir glade?

Gjør faren deg eller barna noe vondt?

Sier han at han gjerne vil være sammen med barna?

HVORFOR kan ikke barna være med far, når far kan?

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[Chakoya]

Er det så få som virkelig tar seg tid til å lese HELE tråden og få med seg ALLE innsynsvinkler fra morens side?

Synes det er beklagelig at denne moren får så vanvittig dårlige svar her av enkelte.

Jeg ser samt at det er noen som faktisk tar seg tiden til å lese og få med seg alle ting som er inkludert i saken. Det er kjempe bra!

Jeg synes dere som ikke leser hele tråden skal ta dere tid til å lese HELE tråden og ikke deler av den før dere svarer.

Endret 29. mars 2009 av Chakoya

[Gjest Gjest]

Han har muligheten til å ringe, hvis han absolutt savner dem, han burde ikke avlyse besøkstiden sin.

Mye av det du skriver, er bra men jeg synes at du tar for mye hensyn til barnefaren i dine råd. Jeg syne sikke han skal få tillatelse til å ringe i tide og utide. Han får klare seg med kontakt i helgene og ringe kun dersom det er livsnødvendige beskjeder som skal gis.

[Gjest Gjest]

Mye av det du skriver, er bra, men jeg synes at du tar for mye hensyn til barnefaren i dine råd. Jeg synes ikke han skal få tillatelse til å ringe i tide og utide. Han får klare seg med kontakt i helgene og ringe kun dersom det er livsnødvendige beskjeder som skal gis.

Beklager skrivefeil, rettet over.

[Gjest Gjest]

Sier hun ja!

Tror du de fleste som er misfornøyde med guben sier noe annet?

Hvorfor er du så i tvil om akkurat denne saken? Eller er det sånn at du flyr rundt i alle tråder på KG og sier at det er ikke sikkert at ting er slik som ts beskriver?

Vi kan aldri vite om ts forteller sannheten, fordi vi ikke kjenner personen. Men for at en debatt skal kunne være noenlunde fornuftig må man nesten bare gå ut fra at ts sier sannheten slik h*n opplever den. Med mindre ts underveis kommer med komplett motstridende utsagn, eller om ts kommer med påstander som er så usannsynlige at det lyser oppdiktet av det h*n skriver, så er det ganske tøvete å komme med slike mistenksomme utsagn. Det ts skriver i denne tråden er verken selvmotsigende eller usannsynlig. Det hun opplever er faktisk ganske vanlig at kvinner og menn opplever fra sine kontrollerende ekser.

[Gjest poker face]

så lenga han ikke har besøksforbud, så har han jo lov.

men kanskje dere skal snakke sammen ang dette med at han dukker opp uanmeldt.

frekt er det, syns jeg da.

men beste måten å holde disse gæne x´ne borte, er å skaffe seg en ny mann

[Gjest Gjest]

Er denne faren skremmende da? Står han ikke å bare vil barna sine vel? Han vil treffe dem! Er det noe galt i det da? Det er ikke bra dersom han er klin gal men da hadde hann vært sperret inne! Han er ikke det!Moren skriver ikke noe om at han er gal i huet sit!

Hvor naiv går det an å være i disse dager når det stadig vekk er historier i media om psykisk syke som dreper i psykose? Det er ikke sånn at alle som er syke er sperret inne. Reality check!

Jeg prøver ikke å påstå at eksen til ts er syk og truende til å begå mord, men det går da ikke an å slå fast sånne ting så bastant som du gjør her!

[waco]

En av grunnene til at menn kan bli psykisk syke er jo at de kan føle at de blir avvist. Eller at de kanskje må adskilles fra dem de er aller mest glad i?

Men det å forhindre en far til å treffe sine barn kun fordi moren er mer opptatt av regelrytteri enn fornuft. - Nei det er grenser nesten til usmakelig synes jeg.

Jeg blir ihvertfall lei meg og trist når jeg leser hvilken forakt dere har til denne faren.

[Gjest Gjest]

En av grunnene til at menn kan bli psykisk syke er jo at de kan føle at de blir avvist. Eller at de kanskje må adskilles fra dem de er aller mest glad i?

Men det å forhindre en far til å treffe sine barn kun fordi moren er mer opptatt av regelrytteri enn fornuft. - Nei det er grenser nesten til usmakelig synes jeg.

Jeg blir ihvertfall lei meg og trist når jeg leser hvilken forakt dere har til denne faren.

Jeg blir litt lei meg når jeg skjønner at du fortsatt ikke har klart å få med deg at faren selv velger å avlyse helgene han skal ha med barna. Da er det ikke snakk om at mor hindrer far å se barna. Han hindrer seg selv. Mor prøver ikke å nekte han å være sammen med barna, hun bare prøver å nekte han å gå inn i hennes hus uten hennes samtykke. Han må jo gjerne ta med barna ut på tur når han kommer, men ikke gå inn i huset. Hva er så vanskelig å forstå med det?

[Gjest Susie-gjest]

Hvis han føler seg avvist er dette et problem han må takle ved å søke hjelp hos psykolog og snakke med noen, ikke ved å vise fingeren til sin eks-kone når barna ikke følger med.

I saken om å bli adskillt med dem han er mest glad i: Han har besøkstid som han selv avlyser.

Ville ikke kalle det forakt, men når den ene parten(her faren) går inn for å sverte den andre(moren) ved å bruke barna kan man da ikke synes denne mannen er noe?

TS har forklart at x'en hennes har med leker og sier at faren sier til barna at hun ødela familien, dette gjør at barna blir usikkre på hvem de ska stole på. Moren som er der for dem det meste av tiden eller faren som kommer med gaver og sier han er så glad for å se dem?

Det meste av det jeg sier er blitt sagt om og om igjen.

Saken er klar:

Far har rett til å se sine barn på den avtalte tiden, han kan ringe. Det er ikke nødvendig å dukke opp uanmeldt i andres hus.

[Gjest Hilde K S]

Jeg tror muligens jeg ble litt sjokkert over at noen kan si at en far ikke skal få ringe til ungene sine any time.

Ellers vil jeg si til Waco at det ikke er naturlig at en far besøker ungene hjemme hos sin mor dersom det ikke er avtalt. Dersom han gjør det av interesse for å se ungene, bør han vel først og fremst benytte seg av det samværet som er avtalt i helgene?

Det er også langt forbi alt som er bra for unger, å be dem å ordne opp i dette ved å ikke slippe faren sin inn. Når det er mor som ikke vil ha far i hjemmet sitt, er det også mor sin jobb å få ordnet opp i dette.

[Phaedra]

Jeg tror muligens jeg ble litt sjokkert over at noen kan si at en far ikke skal få ringe til ungene sine any time. [...]

Dette reagerte jeg på også. Er selv samboer med en pappa og han ringer barna sine når han vil det - og de ringer ham når de vil det. Ville ikke falt meg inn å nekte noen av dem dette. Hvis man ikke vil at xen skal ringe i tide og utide så får man eventuelt skaffe mobiltelefon til barna.

[Gjest Gjest_Lurer_*]

TS her.

Takk for svar og synspunkter alle sammen. Ble nesten litt overveldet av alle svarene, trodde ikke at tråden skulle bli så lang og jeg må nok ta meg tid til å lese den et par ganger til for å få med meg alt sammen!

Men mange av forslagene er dessverre ikke brukbare i vår situasjon. Alt som går på familieterapi og samtaler og slikt vil han ikke høre snakk om. Jeg har vært der et par ganger alene og fått til svar at de ikke kan tvinge ham så fort den obligatoriske meklingen er unnagjort (og det var jo der vi avtalte helgesamværet som ikke blir fulgt opp). Fikk også beskjed om at jeg kunne innkalle far som en forberedelse til rettssak, men vet ikke om jeg orker å dra det til retten med alt det bringer med seg. Penger, tid, barn som skal vitne og alt sammen. Leste noe om grønne timer hos barnevernet, skal se på det innlegget igjen. For noe som er frivillig er bare å glemme.

Noen her går langt i å antyde at det er jeg som har laget denne konflikten, eller er årsaken til den. For å være ærlig bryr det meg ikke så mye, jeg har større problemer i livet akkurat nå enn å bli dratt i tvil som anonym bruker på et forum. For å si det mildt. Men det er litt for naivt å hevde at hvis bare begge skjerper seg og leter etter løsninger, så blir alt så bra. Det er klart det ikke finnes konflikt uten to parter som sikkert gjør feil begge to. Jeg er heller ikke uskyldig i dette og kunne sikkert gjort ting bedre. Men der jeg ønsker å finne løsninger for barna våre, gjør han det motsatte. Han _ønsker_ ikke å løse dette. Han _vil_ ha krangel og bråk. Når jeg forklarer at jeg er redd for at all uroen går utover barna, sier at at det kan jeg skylde meg sjøl for å være en jævla merr. Jeg har også fått beskjed om at han aldri skal la meg være i fred.

Hvordan skal jeg samarbeide med noen som har den innstillingen?

Det går ikke. Så jeg har føyd meg og gitt meg på alt og jeg har svelget en fantazillion kameler for barnas skyld. Blant annet avlyst en helgetur faktisk (så at det var noen som nevnte det,og det er typisk sånt jeg må gjøre når far finner det for godt å ikke ha barna i helgen. Og dere kan tro han koser seg!) Jeg har for lengst innsett at denne mannen kommer jeg ikke unna og jeg kan like godt gi meg først som sist. Den som spiller mest råttent vinner, for så lenge du har barn kan du ikke bare tenke rett og galt. Han kommer til å være der, ikke hver dag og ikke på en farlig måte, men jeg slipper nok aldri helt unna.

Det _eneste_ jeg virkelig ønsker, er å i det minste få ha huset mitt i fred. Helt i fred.

Noe mer enn dette tror jeg ikke jeg vil skrive her, for det er så lett å la seg rive med og fortelle mer og mer. Men igjen takk for alle svar, hjelpsomme eller ikke. Og jeg kommer helt sikkert til å lese alt som kommer også.

[Phaedra]

En av grunnene til at menn kan bli psykisk syke er jo at de kan føle at de blir avvist. Eller at de kanskje må adskilles fra dem de er aller mest glad i?

Men det å forhindre en far til å treffe sine barn kun fordi moren er mer opptatt av regelrytteri enn fornuft. - Nei det er grenser nesten til usmakelig synes jeg.

Jeg blir ihvertfall lei meg og trist når jeg leser hvilken forakt dere har til denne faren.

For det første så viser vi ikke forakt for faren, men for hvordan han oppfører seg. Du kan godt snu hele tråden og bytte kjønn på personene - og du vil få samme resultat. Poenget er at faren i dette tilfellet (sikkert moren i andre tilfeller) trakasserer den andre, og ikke viser vilje til å verken respektere moren (sikkert faren i andre tilfeller) eller samværstider med barna. Med dette viser han (sikkert "hun" i andre tilfeller) veldig liten respekt for barna sine også.

Og hvis en mann blir psykisk syk av at en kvinne ikke orker å leve sammen med ham, eller en kvinne blir psykisk syk av at en mann ikke orker å leve sammen med henne, så er dette noe vedkommende må få profesjonell hjelp til å håndtere - det er ikke noe verken moren (eller faren i andre tilfeller) eller barna skal plages med. Hvis faren (i dette tilfellet) virkelig hadde brydd seg om at han ble skilt fra de han var mest glad i så hadde han også forsøkt å ha samvær med dem når han egentlig skulle.

Du ignorerer bevisst store deler av informasjonen som har blitt gitt, og gir ingen god forklaring på hvorfor moren (i dette tilfellet) skal godta at faren oppfører på denne måten - annet enn at han sikkert "føler seg avvist". Er det greit å oppføre seg dårlig når man blir avvist? Trenger ikke menn å oppføre seg voksent etter brudd? Har du noen konstruktive forslag å komme med for hvordan TS skal løse problemet sitt forresten? For jeg har ikke sett eneste ett.

Apropos forakt så burde du nok ta et oppgjør med din egen forakt for kvinner.

Endret 29. mars 2009 av Phaedra

[Gjest Gjest]

Phaedra:

Jeg tviler på at waco ville tolerert å få hjemmet sitt invadert av en person som forakter ham, baksnakker ham, og gir ham fingeren - i hans eget hjem.

[Antoinette]

Hei Trådstarter,

først vil jeg si at du ikke skal høre på alt dette røret som så mange her lirer av seg.

Din eks. uansett oppførsel har ingenting med å snoke rundt i ditt private hjem. Du kan koke hele saken ned til noe såpass enkelt. Barna dine er gamle nok til å få klar beskjed om at far ikke skal slippes inn i tide og utide. Det får være måte på hva de skal "skånes for".

Endret 30. mars 2009 av jolie

[Gjest Gjeste Blondie65]

Et par forslag til konkrete løsninger som omgår problemet:

Skaff deg en kontakt eller flere som kan fungere som faste barnevakter. Hele poenget med dette er å kunne dra på helgetur selv om far avlyser sitt samvær og dermed ta fra han makten her.

Det samme gjelder i den tiden barna er alene hjemme. Hvis du har en kontakt som barna kjenner som kan stikke innom uanmeldt slik at de av og til "fersker" far på snokerunde så blir dette mindre og mindre et maktmiddel etterhvert.

Men den virkelige løsningen er å gå til retten og frata far samvær dersom han ikke oppfører seg. Barna trenger ikke vitne - det du må gjøre er å skaffe deg andre vitner. Det gjør du best ved å bli godt kjent med naboene dine (de kan kanskje være de resurspersonene du og barna trenger mot den uønskede inntrengingen fra din eks også).

Jeg har stor medfølelse for deg og forstår VELDIG godt at du er redd for å dra barna ytterligere inn i konflikten. Samtidig vet jeg at redselen for å gå til retten ofte gjør at man ender med å finne seg i alt for mye alt for lenge og ender i retten etter å ha blitt plaget i stykker i lang tid. Ikke vent for lenge med dette.

Jeg ønsker deg lykke til. Det kan ikke være lett å leve under slike forhold og jeg håper du finner den hjelpen du trenger til å få orden på dette.

[Gjest Gjest]

Men den virkelige løsningen er å gå til retten og frata far samvær dersom han ikke oppfører seg. Barna trenger ikke vitne - det du må gjøre er å skaffe deg andre vitner. Det gjør du best ved å bli godt kjent med naboene dine (de kan kanskje være de resurspersonene du og barna trenger mot den uønskede

Nå er du ekstremt optimistisk. Det skal utrolig mye til å frata far samværsrett, jeg tror ikke betingelsene er til stede her.

Og barna trenger å vitne. Barna skal alltid høres i en slik sak. Det blir riktignok ikke som vanlige vitner, men i samtale med dommer, sakkyndig eller begge, men de må høres. Å ikke høre dem er saksbehandlingsfeil.

Trådstarter, du har ingenting å vinne på å gå til retten. Retten kan ikke pålegge far å holde avtalt samvær. Den kan heller ikke kommandere far til å oppføre seg som folk.

Jeg lurer på om jeg ikke er enig med Antoinette her. Ok, dette bør ikke barna trekkes inn i. Det er sant. Men de er allerede trukket inn, av far. Er det bedre om man lar dette fortsette, at faren deres kommer hjem til dem og baksnakker mor? Man skal være laget av stein for å klare å unngå å formidle til barna hvordan dette føles, i det minste gjennom kroppsspråk. Barna lever allerede i en tøff situasjon, det kan være en lettelse for dem å komme unna det, selv om det innebærer at de må få beskjed om at far ikke er velkommen inn.

[tingeling]

Hei TS

Jeg er helt satt ut av hva en del her mener at du skal måtte tåle i ditt eget hjem.

Uansett: Jeg tror at tiden er inne for å sette seg ned og forklare ungene at du gjerne har villet skåne dem for konflikten med faren deres, men at det ikke går lenger. Si at du vet at de er kjempe glad i ham og at det er viktig for deg at det fortsetter slik. At han er faren deres og at du vil gjøre alt du kan for at de skal ha et godt forhold til ham. Men at du og han ikke har noe godt forhold og at det derfor er viktig at han ikke blir sluppet inn i huset hvis du ikke er til stede. Si at hvis han kommer når du ikke er hjemme så må de si at han ikke kan slippe inn, men at de kan bli med ut. De kan gå til lekeplassen/ på kino/ svømmehallen/ kafe/ etc.

Så ville jeg kontaktet en advokat og fått laget et skriv hvor dere informerer om hva barna har fått beskjed om samt at han (pappan) gjerne må få mer samvær hvis han vil det, men at det ikke er aktuelt at han kommer inn i huset ditt i fremtiden.

Og helt oppriktig, hadde det vært meg så hadde jeg pakket sammen barn og hjem og flyttet til en anne side av landet hvis han ikke ga seg. For ut ifra det du skriver dreier dette seg ikke om en far som vil se barna sine, men en mann som vil beholde kontroll over deg.

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for å gjøre