Det er rett å slå barn

[Vera Vinge]

Det er mer skremmende som liten å høre "ellers er jeg ikke glad i deg mer!". Enn å få en smikk på buksebaken. Det første gjelder jo innenfor lovens bokstav; man snakker.

Jeg tror også det kan være verre i noen tilfeller, men jeg forstår ikke helt poenget med å sette de tingene opp mot hverandre. Man bør verken slå/klapse eller true med å frata kjærlighet. Man trenger ikke å føle seg mishandlet fordi foreldrene har slått ved noen anledninger, og barn som har opplevd en form for følelsesmessig mishandling kan sikkert i noen tilfeller slite mer enn de som har opplevd fysisk avstraffelse. Men det sistnevnte er det langt enklere å lage lover mot, og jeg syns ikke man skal la være å gjøre det bare fordi det fins andre ting som er like ille eller verre.

Jeg tror mange i denne tråden undervurderer verdien av ros for god oppførsel. Det kan nemlig også være en måte å redusere uønsket oppførsel.

Jeg ser likevel ikke at det skal være nødvendig å klaske heller. At man kan gjøre det en gang man er nesten i sjokk av engstelse en gang barnet har gjort noe viorkelig farlig, er forståelig. Men likevel ikke noe man bevisst bør bruke.

Det fins ikke perfekte foreldre, og jeg ville heller aldri tenke at en person må være en dårlig forelder fordi vedkommende i et svakt øyeblikk har hevet hånden. Men det er som du sier, noe annet å bruke det som en bevisst oppdragelsesmetode. Det er holdningene jeg vil til livs. Og jeg kan fortsatt ikke forstå at enkelte fortsatt mener at fysisk avstraffelse er bra (f.eks. basert på sin egen erfaring som barn), når fagfolk er så imot det. Hvorfor ikke ta imot kunnskap fra de som har kunnskap og erfaring med dette? Jeg snakker da om en bredere erfaring enn kun å huske hvordan man selv opplevde det som barn. Når barn er så forskjellige og kan reagere ulikt på dette, forstår jeg ikke hvorfor man velger å gjøre noe som er potensielt skadelig framfor å bare avstå fullstendig. Det at enkelte barn ikke tar skade, er ikke et argument i mine øyne. Det er nemlig ikke mulig å vite det før det er for sent.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Fordi det vil alltid finnes folk som tror/mener de vet hva som er best...

Endret 13. november 2008 av sunglasses

[Vera Vinge]

Verden er ikke svart/hvit som sagt, og du og andre som mener at foreldrene har alt å si for hvordan det går med barna senere, vet simpelthen ikke hva dere snakker om. Dere gjør kun antagelser på veldig snevert grunnlag.

Det er vel ingen som vil påstå at barna er et produkt av sine foreldres oppdragelse. Man vet jo mye om venners påvirkning, og hvordan barnets medfødte ressurser kan virke inn for hvordan det klarer seg i voksen alder. Det betyr likevel ikke at foreldrene skal la barna gå for lut og kaldt vann, fordi det ikke spiller noen rolle hva de gjør. Det spiller en rolle, men man har ingen garantier uansett.

[mysan]

Ah, boklig lærdom. Det er skrevet uttalige bøker om barnepsykologi av mennesker uten egne barn.

En periode på 70-tallet var fri oppdragelse en god ting for barn. Det har vi gått vekk fra vel. Det viste seg etter hvert at dette ikke funket overhode, snarere tvert i mot.

Jeg er ellers enig at det skal være en lov som forbyr å legge hånd på et barn. Ikke fordi at barn tar skade av en klaps på rompa, men fordi det alltid vil finnes foreldre som vil finne unnskyldninger for å slå ungene sine dersom det ikke er en lov i mot det. Og da mener jeg SLÅ.

[Gjest Gjest_ma_*]

Det er ikke så svart/hvitt er jeg redd. Se på Stoltenbergfamilien. De har en statsminister og en narkoman og ei datter til som jeg ikke vet hva driver med.

Jeg kjenner et annet foreldrepar som har to adopterte barn, det ene barn av en narkoman, det andre barnet vet jeg ikke noe om de biologiske foreldrene til.

Disse adoptivforeldrene er sånn som gjør alt riktig. De er begge voksne, var voksne da de fikk barna, og har gjort alt rett. Ungene er fulgt opp på alle plan hele veien. Den ene er nå rusmisbruker som sin biologiske mor, ikke gatenarkoman, hun bor fremdeles hjemme, hun har en diagnose som hun medisineres for. Broren hennes klarer seg veldig mye bedre. Han har det aldri vært noe tull med. De kommer altså med forskjellige sett med gener men har vokst opp hos stabile, voksne, ressurssterke foreldre.

Verden er ikke svart/hvit som sagt, og du og andre som mener at foreldrene har alt å si for hvordan det går med barna senere, vet simpelthen ikke hva dere snakker om. Dere gjør kun antagelser på veldig snevert grunnlag.

Hæh!

Jeg vet litt om barn. Og vet at grunnlaget legges i tidlige barneår, allerede på babystadiet.

Og her snakker vi om foreldrenes oppdragelse, IKKE om gener.

[mysan]

Du sier man får de barna man fortjener. Og jeg sier at så enkelt er det faktisk ikke. Den som kan påstå noe så enkelt kan ikke ha nok kunnskap.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Se nå. Er det ikke litt rart - folk som er imot barn med Downs syndrom, folk som har det lett osv - de får nettopp et barn med Downs syndrom eller med andre sykdommer som krever mye tid og energi. Skjebnen, sier jeg nå bare. Som regel går det bra, de greier seg gjennom det og barnet får et bra liv uansett hva slags sykdommer det har. Det er snakk om riktig oppfølging fra foreldrene. Hvis den delen gjelder, hvorfor kan ikke den delen med at det er foreldrenes oppdragelse det kommer an på, gjelde?

[mysan]

Fordi foreldrene sin påvirkning uansett ikke er fullstendig og enegjeldende. Miljø kan for eksempel ha masse å si. Det er mange faktorer som spiller inn for hvem man blir som voksen, ikke bare hva slags foreldre man har.

Og alle barn er ikke født med det samme utgangpunktet, vi er forskjellige helt fra fødselen.

Selvfølgelig finnes det foreldre som ødelegger barna sine, jeg nekter ikke på det, jeg sier bare at selv de mest oppegående og korrekte foreldrene godt kan få barn det ikke går bra med i livet.

[Gjest Gjest_ma_*]

Du sier man får de barna man fortjener. Og jeg sier at så enkelt er det faktisk ikke. Den som kan påstå noe så enkelt kan ikke ha nok kunnskap.

Det er mulig jeg ikke har nok kunnskap. Det er vel du som sitter med den ;P

Grunnlaget legges tidlig i barneårene, og da er det foreldrene som er hovedpersonene i barnets liv. Jeg mener du undervurderer foreldrenes oppdragelsesmetode som påvirkning på barna.

Enig med sunglasses her om riktig oppfølging av barn er utslagssgivende for hvordan barna blir.

[soph]

Jeg ble klasket ganske hardt rundt da jeg var liten hvis jeg gjorde noe galt, som igjen gjorde at jeg ble kjempe redd for foreldrene mine som igjen gjorde at jeg nesten aldri turte å gjøre noe som helst. Hvis jeg klarte å miste et glass i gulvet så det knuste så ble jeg så redd at jeg gråt ustyrlig i flere timer fordi jeg var så redd for at jeg skulle bli slått.

Endte opp med å bli en veldig sint unge, men har det bra idag. Har fortsatt en kort lunte, men har lært å kontrollere det. Jeg vet at hvis jeg hadde fått en unge idag, så hadde jeg og klasket han hvis han hadde gjort noe galt. Og derfor, allerede da jeg var rundt 12, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle få barn, og det tror jeg at jeg holder ved.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Jeg er ganske aggressiv av meg også. Men, i likhet med deg, greier jeg å kontrollere det. Selv om jeg noen ganger merker at det er like før jeg klikker helt...

soph: jeg syns det er leit at du velger å ikke få barn pga dette. Det kan være at du aldri kommer til å slå barnet ditt, at du vil være obs på det. Men det spørs hvor flink man er til å be om hjelp når det virkelig gjelder, eller hva?

Kan jeg få spørre om ditt forhold til dine foreldre den dag idag...?

Endret 13. november 2008 av sunglasses

[Gjest Gjest]

Jeg ble klasket ganske hardt rundt da jeg var liten hvis jeg gjorde noe galt, som igjen gjorde at jeg ble kjempe redd for foreldrene mine som igjen gjorde at jeg nesten aldri turte å gjøre noe som helst. Hvis jeg klarte å miste et glass i gulvet så det knuste så ble jeg så redd at jeg gråt ustyrlig i flere timer fordi jeg var så redd for at jeg skulle bli slått.

Endte opp med å bli en veldig sint unge, men har det bra idag. Har fortsatt en kort lunte, men har lært å kontrollere det. Jeg vet at hvis jeg hadde fått en unge idag, så hadde jeg og klasket han hvis han hadde gjort noe galt. Og derfor, allerede da jeg var rundt 12, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle få barn, og det tror jeg at jeg holder ved.

Samme her du! Jeg ble klapset, og skikkelig utskjelt og latterliggjort (med ord) i oppveksten, som førte til et sinne og temperament jeg holdt inne til ungdomsårene, da måtte jeg slippe ut litt. Den korte lunta melder seg av og tl fortsatt, og jeg tør rett og slett ikke få egne barn. Jeg kan anta at det ikke var de lette klapsene jeg ble redd for, men den kjeftingen og sårende ordene var verre enn noe annet jeg har opplevd så langt i livet. Jeg kan si mye dumt og sårende når jeg blir sint på noen, og jeg vil ikke utsette noen barn for sånt. Ikke klapsing heller. Derfor blir det ingen familieforøkelse her i gården.

[soph]

Jeg er ganske aggressiv av meg også. Men, i likhet med deg, greier jeg å kontrollere det. Selv om jeg noen ganger merker at det er like før jeg klikker helt...

soph: jeg syns det er leit at du velger å ikke få barn pga dette. Det kan være at du aldri kommer til å slå barnet ditt, at du vil være obs på det. Men det spørs hvor flink man er til å be om hjelp når det virkelig gjelder, eller hva?

Kan jeg få spørre om ditt forhold til dine foreldre den dag idag...?

Foreldrene mine er veldig flinke til å manipulere, men de er samtidig veldig lett å bli glad i. Så jeg kan være veldig kald samtidig som jeg er utrolig følsom. Forvirrende for de rundt meg til tider.

Vi har et greit forhold. Vi er veldig glade i hverandre, men jeg føler for min del at det bare er utenpå noen ganger. Har hatt perioder der jeg rett og slett har følt hat. Jeg er fremdeles veldig redd for min far og tør f.eks. ikke å si at jeg har en kjæreste (dette er ikke lov i kulturen), fordi jeg ikke vet hva han ville gjort, men jeg er enda reddere for å miste han. Tanken på livet uten min far eller mor bringer tårer med en gang.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Har det slik jeg også, men forholdet er nok noe bedre nå siden jeg kanskje tør å si ifra mer og sette grenser. Men de latterliggjør meg, i likhet med brødrene mine, om jeg setter grenser. Så, å sette konkrete grenser og tydeliggjøre det, går ikke an her i huset.

Går ikke an å si ifra om noe uten å begynne å krangle. Som regel er det pappa, han greier ikke å holde ting inni seg - alt må ut uansett hva. Har sagt ifra til han om dette, men det var kun en gang for en stund siden... Akk, jeg gleder meg til å flytte hjemmefra.

Nå har jeg heller ikke så lyst på barn, for jeg vil ikke utsette barnet for frykten jeg selv opplevde eller det å bli slått.

[soph]

Har det slik jeg også, men forholdet er nok noe bedre nå siden jeg kanskje tør å si ifra mer og sette grenser. Men de latterliggjør meg, i likhet med brødrene mine, om jeg setter grenser. Så, å sette konkrete grenser og tydeliggjøre det, går ikke an her i huset.

Går ikke an å si ifra om noe uten å begynne å krangle. Som regel er det pappa, han greier ikke å holde ting inni seg - alt må ut uansett hva. Har sagt ifra til han om dette, men det var kun en gang for en stund siden... Akk, jeg gleder meg til å flytte hjemmefra.

Nå har jeg heller ikke så lyst på barn, for jeg vil ikke utsette barnet for frykten jeg selv opplevde eller det å bli slått.

Akkuratt det samme her. Ikke før jeg startet å lese forum i kvinneguiden har jeg forstått at det er andre som har det på samme måte som meg, og det er jeg både glad og trist for. Er så mye negativt i livet mitt som jeg ikke ønsker andre skal ha.

Har kjempe lyst til å flytte hjemmefra jeg og, men det er heller ikke lov. Men skal nok krangle meg til det eventuelt.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Jeg syns det er feil at kulturer skal hindre folk i å gjøre som de ønsker... Jeg vet nå ikke hvilken kultur du tilhører, men utifra det jeg leser så kan du ikke engang fortelle din far om kjæresten din eller at du har lyst å flytte. Det er bare helt feil.

Jeg trodde og jeg var alene om dette. Jeg trodde lenge at jeg var et ufyselig problembarn som bare skapte problemer for alle andre og at jeg bare lagde kvalm. Tror fortsatt det.

Endret 13. november 2008 av sunglasses

[soph]

Jeg syns det er feil at kulturer skal hindre folk i å gjøre som de ønsker... Jeg vet nå ikke hvilken kultur du tilhører, men utifra det jeg leser så kan du ikke engang fortelle din far om kjæresten din eller at du har lyst å flytte. Det er bare helt feil.

Jeg trodde og jeg var alene om dette. Jeg trodde lenge at jeg var et ufyselig problembarn som bare skapte problemer for alle andre og at jeg bare lagde kvalm. Tror fortsatt det.

Får jeg ikke mannen jeg ønsker, så blir det ihvertfall ikke barn. Tror uansett på det med at de som blir slått som barn tar det med videre i livet. Så vondt som det er så kjenner jeg at det er noe jeg kunne ha gjort. Jeg har sagt at jeg ikke liker eller kommer til å få barn så lenge jeg kan huske, og det har nok mye med saken å gjøre.

[Gjest Gjest]

De fleste her inne sier at det er greit med et lett klask på rompa og en lett dask på hånda.Det som de samtidig mener er slag, lugging, klyping, sparking på et barn ikke er akseptabelt.Det er stor forskjell på det.

[Gjest Gjest_sunglasses]

De fleste her inne sier at det er greit med et lett klask på rompa og en lett dask på hånda.Det som de samtidig mener er slag, lugging, klyping, sparking på et barn ikke er akseptabelt.Det er stor forskjell på det.

Of course. Men - hvis noen plutselig dasker hånda til barnet sitt etter å aldri ha gjort det, kan barnet misoppfatte det og tro at det blir slått neste gang. Hva skjer om barnet gjentar den samme feilen "bare" for å se om du dasker til det? Barn elsker å tøye grenser. Noen takler ikke dette og ender opp med å slå dem, lugge osv. Det skal ikke så mye til.

[mysan]

Det er mulig jeg ikke har nok kunnskap. Det er vel du som sitter med den ;P

Grunnlaget legges tidlig i barneårene, og da er det foreldrene som er hovedpersonene i barnets liv. Jeg mener du undervurderer foreldrenes oppdragelsesmetode som påvirkning på barna.

Enig med sunglasses her om riktig oppfølging av barn er utslagssgivende for hvordan barna blir.

Javel, la oss si at verden er svart/hvit og at alle er like, så er vi ferdig med den biten.