Det er rett å slå barn

[Nadir]

Det her må være det dummeste jeg har lest i hele mitt liv. Du tror barn trenger å bli ydmyket av foreldrene sine for å lære hva ydmykelse er? Dessverre lærer de nok det helt fint på egen hånd uten å bli "klapset" av foreldrene sine. Filosoferingen din holder ikke akkurat Platon-nivå.

Hehe, ja. Det er merkelig logikk. Jeg føler meg ikke ydmyket med klapsene jeg fikk når jeg oppførte meg galt i barndomen min Jeg vet hvor grenserne går. Folk opplever ydmykelse mange ganger i deres livet. Det er ikke bare foreldrene som "hjelper" barna sine å forstå hvordan ydmykelse føles.

Endret 12. november 2008 av Nadir

[Silmarill]

Forstår jeg deg rett når du sier at du ikke følte ydmykelse av å bli slått da du var yngre(liten)

Som nevnt tidligere så mener jeg at et lite dask er noe annet enn å slå.

Ble du slått/klapsett på da du var liten, og slår/klasker du til dine barn?

Endret 13. november 2008 av Silmarill

[Bønna]

Jeg føler meg ikke ydmyket med klapsene jeg fikk når jeg oppførte meg galt i barndomen min Jeg vet hvor grenserne går. Folk opplever ydmykelse mange ganger i deres livet. Det er ikke bare foreldrene som "hjelper" barna sine å forstå hvordan ydmykelse føles.

Nei, det er ikke bare foreldrene som "hjelper" barna sine til å forstå ydmykelser. Men spørsmålet er om slike ydmykelser fra foreldrene er bra for barna. Og jeg kan ikke se at de er det.

Selv fikk jeg en oppdragelse som involverte fysisk vold, akkurat som deg, men jeg kan ikke si det gjorde meg noe godt. Annet enn at jeg tidlig utviklet en sunn skepsis for autoriteter. Rent personlig tror jeg at jeg hadde hatt mer utbytte av mer subtile oppdragelsesmetoder enn fysisk vold.

[Gjest Gjest_Sarah_*]

Vtar du ikke blir glad for en klem, men du får en alikevell Bønna

til deg hvertfall!

[Bønna]

Vtar du ikke blir glad for en klem, men du får en alikevell Bønna

til deg hvertfall!

Hva er det du snakker om? Jeg blir kjempeglad for klemmer når de er på sin plass. Det vil si hver gang du har lyst til å gi meg en klem. Poenget er at de må være ekte.

[Gjest Gjest]

Mild punishment, including light open hand spanking once gently and without causing pain on a clothed bottom or leg. Not spanking with а stick, a belt or a whip! Is there a word in Norwegian for that if spank and ris scare you so much? For example "tapped someone on the butt" sounds better? Really mild sort of "punishment". The aim is not to cause pain, but to show "her går grensen" as mysan said.

Det var derfor jeg ba deg definere hva du mente, for som du ser av definisjonene, så ante det meg at vi snakket om forskjellige ting. I definisjonene står det ingenting om forsiktig og utenpå klærne og kun et klaps.

Bare hyggelig. Jeg forsto hva det mente fra børjan av. Jeg syns det er merkelig at så mange likestiller lett klaps med å slå halvt i hjel, det er to helt forskjellige ting.

Når det gjelder ordbruken ris/slå osv.... Det er kanskje mange nordmenn som forbinder ordet ris med en hel serie mer eller mindre harde slag på rumpa (jeg vet ikke, bare tror), så ordet ris høres nok voldsomt ut for mange. Selv sier jeg dask eller klaps. Men dette er det også mange som misforstår og velger å høre/lese "slå/denge/banke når jeg nevner det.

Nettopp.

Er det greit at barna fører dette videre ved å klapse sine venner forsiktig? For det er det man lærer dem, og jeg har sett det i praksis mange ganger.

Det er forbudt å slå voksne mennesker "forsiktig", uansett hvor forferdelig de oppfører seg, og det samme skal selvsagt gjelde for barn.

Jeg ser likevel ikke at det skal være nødvendig å klaske heller. At man kan gjøre det en gang man er nesten i sjokk av engstelse en gang barnet har gjort noe viorkelig farlig, er forståelig. Men likevel ikke noe man bevisst bør bruke. Jeg tror ikke at et lite klask i seg selv er så skadelig. Problemet er at enkelte foreldre ikke ville ha stoppet der og at det da er lettere å sette en absolutt grense mot fysisk avstraffelse, enn å ha en uklar en som kan misbrukes.

[Gjest Gjest_ma_*]

Hehe, ja. Det er merkelig logikk. Jeg føler meg ikke ydmyket med klapsene jeg fikk når jeg oppførte meg galt i barndomen min Jeg vet hvor grenserne går. Folk opplever ydmykelse mange ganger i deres livet. Det er ikke bare foreldrene som "hjelper" barna sine å forstå hvordan ydmykelse føles.

Det eneste du lærer er at det er greit å slå.

Og hvorfor i all verden skal BARNA føle denne ydmykelsen?

Er det ikke bedre å bygge OPP barna istedet for NED.

Jeg håper at noen sørger for at du blir anmeldt når du får dine egne barn en gang og begynner å ydmyke dem med klapsing.

Jeg har jobbet i mange år i barnehage, og møtt alle "typer" barn. De trygge glade, de underkuede osv.. Det jeg har sett er at de som bruker mest fysisk avstraffelse er innvandrerfamilier, og de barna har fått sin "respekt "for mamma og pappa ut fra klapsing, slåing osv. De er utrygge på andre voksne p.g.a. det. Mange av de utrygge barna holder seg unna hvis vi voksne går inn i leken med barna. De vet ikke hvordan de skal forholde seg til voksne.

Og når du nå da bor i Norge så er det heldigvis straffbart med fysisk avsraffelse.

[mysan]

Hvis man gir ungen en dask på buksebaken etter gjentatt tilsnakk uten respons, eller knipser/dasker barnet på fingrene mens man sier nei, så ydmyker man barnet? Og i tillegg er dettevold?

Og det er bedre å skrike og kjefte på barnet enn å gi en klaps på baken eller over fingrene?

Er dere seriøse eller? Jeg for min del blir innmari usikker og nervøs når folk skriker og kjefter rundt meg. Moren min snakket til meg gjennom lukkede tenner, husker jeg, og med ganske lav stemme. Det funket, men som tidligere nevnt var moren min ganske autoritær. Såpass at jeg selv har blitt konfliktsky, men det er en annen sak.

[Gjest Gjest_ma_*]

Er du seriøs eller?

Jeg sparker ballen tilbakke og spør, Fins det bare to typer oppdragelsesmetoder? klapsing, dasking, slåing eller klefting, krangling?

[Gjest Gjest_sunglasses]

Jeg ble både skreket til og slått som liten. Slagene var kanskje ikke så harde, men harde nok til at det svei en god stund etterpå - ofte på kinnet. Harde nok for en liten unge. Det var mest pappa som gjorde dette, noen ganger mamma, i frustrasjon siden jeg var et såkalt "problembarn". Alle misforstod meg, ingen greide å snakke til meg på riktig måte og jeg følte at jeg aldri møtte en voksen som greide å forstå meg eller snakke med meg ordentlig. Pappa kunne si "forstår du ikke norsk?!", mamma kunne si "hva er det som er feil med deg?!".

Hva dette har gjort med selvbildet mitt som voksen? Jeg er jævlig usikker på meg selv og omgivelsene rundt meg. I tillegg til dette er jeg ekstra følsom og var. Forholdet mitt til foreldrene mine er ok den dag idag, men jeg føler noen ganger at det er fordi jeg "må". Utover det er jeg glad i dem, de har hjulpet meg med mye i senere tid. Jeg hjelper dem like mye idag. Det at jeg ble eldre og forstod mer, hjalp min situasjon. Jeg møtte folk som endelig forstod meg, da greide jeg å forstå ting bedre. Det å flytte hjemmefra ble redningen - nå bor jeg ikke hjemme lengre enn ett-to år om gangen.

Men hver dag spør jeg meg selv hvorfor pappa slo meg, hvorfor han ikke heller satte seg ned og snakket med meg, prøvde å forstå meg. Det gjorde han aldri, ikke mamma heller. Vi snakket plutselig ikke mer om dette, men jeg blir fortsatt redd nå og da hvis pappa fyrer seg opp. Mest av alt blir jeg sint fordi jeg ikke forstår at han må krangle, at han må slå. Slagene fra ham da jeg var liten gjorde meg bare mer og mer sint.

Da jeg var forberedt på å forsvare meg, lo han av meg.

Endret 13. november 2008 av sunglasses

[Gjest Skya]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Skya (mod)

[mysan]

Jeg ble både skreket til og slått som liten. Slagene var kanskje ikke så harde, men harde nok til at det svei en god stund etterpå - ofte på kinnet. Harde nok for en liten unge. Det var mest pappa som gjorde dette, noen ganger mamma, i frustrasjon siden jeg var et såkalt "problembarn". Alle misforstod meg, ingen greide å snakke til meg på riktig måte og jeg følte at jeg aldri møtte en voksen som greide å forstå meg eller snakke med meg ordentlig. Pappa kunne si "forstår du ikke norsk?!", mamma kunne si "hva er det som er feil med deg?!".

Og dette er ikke det vi mener et dask på buksebaken eller knips over fingrene i det hele tatt. Det du forteller om her er barnemishandling, både fysisk og kanskje mest mentalt.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Kanskje det. Men jeg syns all fysisk avstraffelse er jævlig uansett. Jeg forstår foreldre som tyr til det HVIS de har prøvd alt annet, hvis de har prøvd å snakke med barnet og forstå det. Men likevel finnes det metoder uten å måtte røre barnet...

[mysan]

Er du seriøs eller?

Jeg sparker ballen tilbakke og spør, Fins det bare to typer oppdragelsesmetoder? klapsing, dasking, slåing eller klefting, krangling?

Overhodet ikke, og det har jeg vel aldri sagt heller. Jeg trekker bare en sammenligning for de som mener at det er bedre å skrike og kjefte på ungene enn å gi dem et klaps.

Mangel på begge deler ville være det optimale, men ikke alle får til dette, og alle unger er ikke like enkle å bare snakke med heller. Det er forskjell på unger, på samme måte som det er forskjell på voksne. Det er aldri optimalt å klapse til et barn, men jeg kan godt forstå at det kan skje, og jeg tror folk har en tendens til å overdrive barnets traumatisering ved å få en klaps over baken eller et knips over fingrene.

Jeg tror også folk (gjerne de med små barn eller veldig lettoppdragne barn, eller ikke barn i det hele tatt) gjerne "helgen"gjør (finner ikke det ordet jeg søker) seg selv og sine tanker og ideer om barneoppdragelse i forhold til personer som virkelig sliter med sine barn og/eller kanskje seg selv og sin situasjon som voksen og forelder. Det er noe med å forstå at ikke alle lever i stabile forhold hvor begge foreldrene deltar aktivt, ikke alle har godlynte, greie barn som nesten oppdrar seg selv kun ved hjelp av verbal korreks i rolige former osv...

Silmarill; du sier at du har oppdratt din sønn alene i 17 år og kun har brukt lette klaps på fingrene ved gitte anledninger. I manges øyne er dette også å slå Det er det jeg pirker i.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Hva er det som gjør barn til "problembarn"?

Jeg har sett ulike barn, ja, og det er som du sier - mysan - det finnes enkle barn som er lette å oppdra og barn som er vanskelige å oppdra. Hvordan kan det ha seg?

Endret 13. november 2008 av sunglasses

[mysan]

Hvordan det kan ha seg? Det kan ha tusen årsaker, men i utganspunktet er vi alle forskjellige. Enkelte unger krever mer, sånn er det bare. Det kan være gener, diagnoser, kosthold osv, men det kan også være foreldrene og hjemmesituasjonen.

Selv hadde jeg en sønn som ble fryktelig utagerende ute blant folk i 11-årsalderen, og dette skyldtes en far som ikke greide å være far, slik at ungen stadig ble skuffet, igjen og igjen. Han bygget opp et sinne mot faren sin som han tok ut på lærere og medelever.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Ja.. jeg mener(kanskje litt trangsynt) at det alltid er en grunn til barns oppførsel, det er en grunn til at de gjør som de gjør. Det kan være kostholdet, kan være sykdommer som ikke blir behandlet rett og så videre. Men hvem er det som skal ta ansvar for det? Foreldrene.

Endret 13. november 2008 av sunglasses

[Gjest Gjest_ma_*]

Ja hva er det som gjør noen barn er "lette" å oppdra og noen barn strever foreldrene med til langt opp i tenårene.

Jeg har før sagt at vi får de barna vi fortjener. Med det mener jeg at barna speiler seg i oss voksne og gjør som vi gjør, ikke som vi sier de skal gjøre.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere som mener det er riktig å påføre barnet smerte (klapse og knipse ), heller tar de bort fra den situasjonen som er så vanskelig.

Jeg mener det er mangel på grunnleggende kunnskaper om barn og barneoppdragelse som gjør at mange barn opplever fysisk avstraffelse .

[Gjest Gjest_sunglasses]

Gjest_ma: det er akkurat hva jeg mener. Ta dem bort fra situasjonen, gi dem time-out eller noe som helst som viser dem på rett måte uten fysisk avstraffelse at en slik oppførsel ikke er akseptabel.

Mine foreldre ante ikke hvordan de skulle håndtere meg, derfor tydde de til fysisk avstraffelse. Det har de sagt i ettertid. Jeg har prøvd å si til dem at de burde ha snakket med meg istedet, men tror du gamle folk som dem hører på det? Nei. De er ikke bygd for å snakke. De ble selv slått som små.

Endret 13. november 2008 av sunglasses

[mysan]

Jeg har før sagt at vi får de barna vi fortjener. Med det mener jeg at barna speiler seg i oss voksne og gjør som vi gjør, ikke som vi sier de skal gjøre.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere som mener det er riktig å påføre barnet smerte (klapse og knipse ), heller tar de bort fra den situasjonen som er så vanskelig.

Det er ikke så svart/hvitt er jeg redd. Se på Stoltenbergfamilien. De har en statsminister og en narkoman og ei datter til som jeg ikke vet hva driver med.

Jeg kjenner et annet foreldrepar som har to adopterte barn, det ene barn av en narkoman, det andre barnet vet jeg ikke noe om de biologiske foreldrene til.

Disse adoptivforeldrene er sånn som gjør alt riktig. De er begge voksne, var voksne da de fikk barna, og har gjort alt rett. Ungene er fulgt opp på alle plan hele veien. Den ene er nå rusmisbruker som sin biologiske mor, ikke gatenarkoman, hun bor fremdeles hjemme, hun har en diagnose som hun medisineres for. Broren hennes klarer seg veldig mye bedre. Han har det aldri vært noe tull med. De kommer altså med forskjellige sett med gener men har vokst opp hos stabile, voksne, ressurssterke foreldre.

Verden er ikke svart/hvit som sagt, og du og andre som mener at foreldrene har alt å si for hvordan det går med barna senere, vet simpelthen ikke hva dere snakker om. Dere gjør kun antagelser på veldig snevert grunnlag.