Exhale - pust, pust!

[Exhale]

Jeg har nettopp kommet hjem fra en sjekk på sykehuset. De har bestemt seg for å sette i gang i morgen, og jeg legges inn kl. 8.30 på morgenen. Spennende og skremmende på samme tid.

Du behøver ikke å tenke på sladring nå. Jeg legger ut en melding om at jeg skal igangsettes, og så oppdaterer jeg når jeg er i stand til det Masse god bedring til deg.

Oi, spennende! Kanskje du får en fødsel som ligner min, da.. For den var nesten som en igangsatt fødsel; raskt åpning og superintens! Men likevel på mange måter en flott opplevelse. Jeg skal tenke på deg i morgen!

[Exhale]

Min fødselshistorie:

Søndag 27. desember, like før jeg skulle legge meg, gikk vannet. Men jeg var ikke sikker på at det var det som hadde skjedd - jg satt på toalettet og hadde akkurat tisset, da det kom en liten væskestrøm til som jeg følte jeg ikke hadde kontroll på. Jeg ringte sykehuset for sikkerhets skyld, og forklarte hva jeg hadde opplevd. De ga meg beskjed om å avvente - ta på meg et bind og legge meg, og registrere om det kom mer vann eller om jeg fikk rier. Jeg og mannen gikk og la oss, og jeg tenkte innerst inne at vannet nok ikke hadde gått. Jeg sov ganske godt den natten.

Våknet neste morgen i 6-tiden og gikk på toalettet. DA kom vannet for fullt, og jeg skjønte at det nok var første del av dette som hadde kommet kvelden før. Vannet var lyserosa og så helt fint ut. Jeg kjente også svake rier, som alminnelige menstruasjonssmerter. Jeg gikk opp og vekket min mann og fortalte at han nok ville bli pappa den dagen.

Vi tok det med ro og hadde bestemt oss for å ikke stresse til sykehuset for tidlig. På telefonen fikk vi bestilt vannavgangskontroll på fødeavdelingen klokken 11, og jordmor sa at vi kunne komme inn tidligere hvis situasjonen tilsa det - dvs. dersom jeg hadde rier som varte i over et minutt og med 5 minutters mellomrom. Vi regnet egentlig med at det ville ta litt tid, så vi dekket på til en god julefrokost med levende lys..

Riene jeg kjente varte i ca 40 sekunder, men kom mistenkelig tett, syntes vi. De var heller aldri helt regelmessige - alt fra 2 til 10 minutters mellomrom. Men siden vi har over en times kjøretur til sykehuset, bestemte vi oss for å dra i 9-tiden - for å være på den sikre siden. Det skulle vise seg å være en klok beslutning.

I bilen på vei til sykehuset kom riene med 2 til 4 minutters mellomrom og ble stadig kraftigere. Likevel tenkte vi at vi nok ikke hadde hastverk, så vi parkerte i parkeringshuset som er en god gåtur fra fødeavdelingen.. den turen ble ganske tøff, jeg måte stadig stoppe og puste meg gjennom tøffe rier, som kom med korte mellomrom. Vel fremme klokken 10 ble vi bedt om å vente på et venterom. Der ble det skikkelig fart i sakene, riene kom med ca 2 minutters mellomrom og begynte å bli skikkelig vonde. Jeg kjente en voldsom følelse av nedpress, og klarte ikke å la være å jamre. Dette gjorde at vi ble skysset direkte inn i et føderom - ingen vannavgangskontroll var nødvendig, her var ting i full gang.

Jordmor sjekket, og jeg hadde 3 til 4 cm åpning allerede. Det var bare å sette på lystgassen å begynne å puste - den aktive fasen var i full gang (den hadde jo startet på venterommet). Jeg pustet i masken og følte meg dyktig og under kontroll, selv om smertene tiltok. Hver rie varte fortsatt ikke lenger enn rundt 40 sekunder, og jeg forestilte meg at jeg svømte under vann hver gang de kom. Det var 12 svømmetak på hver rie..

Etter 40 minutter, klokka 11, sjekket jordmor åpning igjen, og da hadde jeg 6 til 7 cm. Dette gikk effektivt! Men jeg hadde knapt pause mellom riene, kanskje 10 til 20 sekunder, og hadde veldig vondt, så jeg ba om epidural.

Legen kom raskt, og forklarte at han ikke hadde særlig tro på at epiduralen ville virke før det hele var over.. Dette gikk jo så fort. Han satte den likevel, og den ga en viss smertelindring. Jeg fortsatte å svømme under vann.

Klokken 13 hadde jeg full åpning. Jordmor var rent forbauset - epiduralen hadde altså ikke satt noen demper på tempoet. Nå var det bare å vente på pressriene. Vi forestilte oss at gutten ville være ute før 14. Det slo ikke til.

Jeg fikk en lang og vond overgangsfase som jeg ikke kommer til å glemme. Pressriene kom nemlig ikke før klokken 16. I disse 3 timene hadde jeg kortvarige, tette, kaftige rier - nesten uten pause. Epiduralen hadde fullstendig lammet høyrebenet mitt, så jeg fikk ikke gått på toalettet. Hadde heller ikke hatt tid til klyster, så for å hjelpe barnet til å skru seg riktig gjennom bekkenet, gikk jeg på toalettet i et pussbekken. Ikke noen delikat affære, men antakelig nødvendig. Ingenting betød så mye akkurat da - jeg ville bare gjøre det som måtte til, og tenkte at alt kom vel ut før eller siden uansett.

Etter vaktskifte fikk jeg ny jordmor, som ba meg legge meg på venstre side. Det hjalp! Like etter startet pressriene - gutten hadde funnet veien ut!

Jeg presset det jeg var god for i en halv time uten særlig effekt. Fikk ikke lystgass i denne tiden, for jordmor mente jeg og barnet trengte oksygen mer. Barnepleier kom etterhvert inn, og jeg skjønte at selve utdrivningen nok snart måtte være over. De skrøt alle av hvor sterk jeg var og hvor effektivt jeg presset. Jeg hadde sett for meg at barnet ville være ute på noen få pressrier, men det stemte ihvertfall ikke for min del - pressingen var virkelig en jobb!

Kvart på fem løsnet det, mye fordi barnepleieren hjalp til meg å legge seg på magen min og presse under en av riene. Hodet ble synlig, og stående foran skambenet uten å skli tilbake. Etter det var han ute på to rier (med 3 pressomganger på hver). Det var en vidunderlig følelse å kjenne at han gled ut.. og at det hele var over.

Min mann klippet navlestrengen, og gutten ble klappet tørr og lagt på brystet mitt under et teppe. Han skrek nesten med det samme. Han hadde hatt avføring i fostervannet sent under fødselen og i tillegg slukt litt fostervann, så vakthavende jordmor kom og sugde opp dette vannet fra halsen hans. Jeg fikk ham raskt tilbake. Lykkefølelsen kan ikke beskrives. Min mann og jeg gråt begge to.

Morkaken kom ut etter 10 minutter, og var hel og fin. Jeg revnet knapt i det hele tatt, kun litt i forkant langt inne, og sydde noen få sting. Alt dette var helt underordnet - jeg hadde jo babyen min på brystet.

Min lille gutt veide 3420 gram og var 50 cm lang og aldeles perfekt.

[Kirin]

Ført og fremst: Gratulerer så mye med vidunderet! Og takk for kjempefin rapport, veldig koselig å lese. Det har vært artig å følge deg i svangerskapet, selv om jeg ikke har rukket innom så ofte. Kos dere masse masse med lille gutten deres, det er en kjempefin tid nå, om enn litt slitsom.

Hurra!

[illa236]

Tusen takk for at du delte fødselshistorien din med oss! Utrolig fint å lese, og nå etter å ha vært igjennom fødsel selv kan jeg levende forestille meg hvordan du hadde det. Det høres utrolig tøft ut med en så intens start (starten ligner på min), og at det så stopper nærmest opp. Jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut det du har vært igjennom, all ære til deg!

Hvordan går det med alle utfordringene du har hatt i etterkant? Har dere kommet hjem igjen nå? Jeg håper at du er på bedringens vei og at alt har gått bra. Har tenkt på deg.

Jeg skal skrive min fødselshistorie snart også, må bare få litt overskudd først. Jeg synes denne første uka har vært veldig emosjonell og utmattende, noe jeg ikke var helt forberedt på.

[dreia]

*treig*

Gratulerer med ein fin, liten romjulsgut!

Endret 14. januar 2010 av dreia

[Exhale]

Hmm... på tide å flytte denne boka her, kanskje. Bare en siste post først. Livet som mamma er utrolig. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, selv om jeg knapt tenkte på annet den siste tiden før lillemann kom.. Det er fantastisk. Å kysse de myke babykinnene utallige ganger hver eneste dag, å få bøttevis av smil (og i det siste også trillende og hikstende latter) fra den lille på stellebordet, i vogna eller på teppet.. Å se hvordan han utvikler seg fra dag til dag, høre pludringen hans, kjenne hvordan han har blitt tyngre og tyngre i armene mine (7 kilo nå!).. jeg ELSKER å være mamma!

Ammingen har gått seg til, selv om jeg nok har en tendens til å få tette melkeganger. Vi fullammer fortsatt. Jeg er stolt over egen innsats på det området, det har vært blod, svette og tårer - men det er verd det.