Konfirmasjon... men ikke konfirmert.

[Gjest Gjest]

Før i tiden bekreftet konfirmanten dåpsløftet, men dette gikk Den norske kirke bort fra i 1981.

Ja, men de LOVET ikke noe tidligere heller. Min mor ble konfirmert i 1969 og jer har sjekket med henne. Verken hun eller noen av hennes "medkonfirmanter" lovet noe som helst.

[Gjest Gjest]

Hvis noen venner eller familie arrangerte et selskap for å feire at de hadde fått en baby, så ville jeg selvsagt kommet, og gjerne tatt med en liten gave også. Jeg syns virkelig det er verdt å feire et nytt liv, enten det er gjennom dåp, gjennom navnefest eller bare gjennom et "velkommen til verden"-selskap!

Men jeg har mer problem med borgerlig konfirmasjon eller enda verre; konfirmasjonsselskap uten noe som helst tilknytning til noe. Hva er det man feirer da? At vedkommende går i 9. klasse? Hvilket skille er det på før/etter konfirmasjonsalder i våre dager? Nei, da ville jeg heller spart de fine gavene og gitt det til vedkommendes myndighetsdag!

Mine barn kommer til å få velge om de vil konfirmere seg eller ikke. Type borgerlig konfirmasjon eller konfirmasjonsselskap uten noe er ikke aktuelt. Hvis de velger bort konfirmasjon er det helt greit, og da kommer vi heller til å lage en større markering på myndighetsdagen.

Er fravær av gaver en straff? Hva skrev dere i invitasjonene da? Vår datter har valgt å ikke konfirmere seg, men vi ber inn til selskap slik at hun likevel skal få de gavene hun har krav på fra familien?

Er så enig med ditt innlegg Kosemose, å spesiellt den siste delen. Jeg lurer også på hva man skriver i invitasjonene.

[Gjest Gjest]

Mine barn kommer til å få velge om de vil konfirmere seg eller ikke. Type borgerlig konfirmasjon eller konfirmasjonsselskap uten noe er ikke aktuelt.

Du kan ikke bestemme at dine barn ikke får konfirmere seg borgerlig. Etter loven er det helt og holdent opp til dem. Du kan riktignok nekte å betale for selskap, men det ser jeg på som utrolig smålig hvis dette er noe som er viktig for dem.

[Gjest Gjest]

Ja, men de LOVET ikke noe tidligere heller. Min mor ble konfirmert i 1969 og jer har sjekket med henne. Verken hun eller noen av hennes "medkonfirmanter" lovet noe som helst.

Min far ble konfirmert i 1952 og de måtte avgi løfte.

[Tusenfryd]

Skal du gi dem en bryllupsfeiring uten at de gifter seg også? Bare fordi de er midt i 20-årene og alle andre gifter seg, liksom?

Nå har ikke jeg tenkt å GI voksent folk nhoe som helst - men hvis noen av mine venneer hadde feiret at de hadde flyttet sammen fx og ville ha selskap for det, ja, det haddejeg gjort.

Og nei, jeg e rheldigvis over konfirmasjonsalderen, så jeg har ikke fulgt noen opplegg de seneste år nei, men la meg omformulere det:

Jeg har flere venner med barn i den alderen og jeg må over på flere hender for å telle konfirmanter i omgangskretsen som har fulgtopplegg de seneste år. og de føler ikke at de har vært på noe spes kristent opplegg, nei. Men jeg har hørt mange fortellinger om bål om natten., nattetokt, robåter, kanoturer, lavvoer, sniking med gutta (og jentene) etter leggetid, mye moro og artig - men bekreftelse av noe dåp, åpning av noe bibel eller nytestament, nei, det er det stusslig med. Og jeg spør altså.

Sparking av kateketer får dere ta dere av dere som tydeligvis er i gjengen.

[Gjest Gjest]

Min far ble konfirmert i 1952 og de måtte avgi løfte.

Jøss...? Hva slags påfunn var det? Slik gjorde de jo ikke på 1800-tallet en gang.

Hvordan foregikk det? Og hva gikk løftet ut på?

[Gjest Gjest]

Hvordan foregikk det? Og hva gikk løftet ut på?

Det gikk ut på at man bekjente seg til den kristne tro.

[Gjest Gjest]

Du kan ikke bestemme at dine barn ikke får konfirmere seg borgerlig. Etter loven er det helt og holdent opp til dem. Du kan riktignok nekte å betale for selskap, men det ser jeg på som utrolig smålig hvis dette er noe som er viktig for dem.

Å hvor mange ungdommer tror du følger konf opplegget, selv som borgerlig, uten å få selskap?

Det er opp til foreldrene å betale for selskapet, å hvorfor skal foreldrene betale for et selskap som de er absolutt imot? Nei, dagens barn har fått altfor stor bestemmelsesrett, og det går ofte utover foreldrenes økonomi, så barna har indirekte fått rådighet over foreldrenes økonomi også nå. Den gang jeg vokste opp så var det foreldrene som tok økonomiske avgjørelser, sånn burde det fortsatt være siden det tross alt er de som jobber for pengene.

[Gjest Gjest]

Det gikk ut på at man bekjente seg til den kristne tro.

Hva sa de? Hva måtte de love? Var dette obligatorisk?

(synes det høres VELDIG merkelig ut, da jeg aldri har hørt om noe slikt i verken eldre eller moderen tid)

[Kosemose]

Du kan ikke bestemme at dine barn ikke får konfirmere seg borgerlig. Etter loven er det helt og holdent opp til dem. Du kan riktignok nekte å betale for selskap, men det ser jeg på som utrolig smålig hvis dette er noe som er viktig for dem.

Smålig? Vi velger vel alle hvordan vi vil oppdra våre barn og hvilke holdninger som er viktige for oss? Jeg tror absolutt ikke jeg er en smålig mor. Men slik jeg ser det her og nå, kommer de til å få velge om de vil konfirmere seg eller ikke. Velger de konfirmasjon vil jeg gjerne holde et selskap for dem. Velger de å ikke konfirmere seg kommer jeg til å holde et tilsvarende familieselskap på myndighetsdagen.

Å holde et stort familieselskap for å feire at barnet mitt går i 9. klasse og har fulgt et alternativt konfirmasjonsopplegg eller evnt ikke fulgt noe opplegg i det hele tatt kommer jeg ikke til å gjøre. Rett og slett fordi jeg ikke ser poenget med borgerlig konfirmasjon annet enn for at "alle skal få gaver", ellers blir det urettferdig. En slags trøstepremie for at man ikke konfirmeres i kirken, eller en anledning til å også få gaver.

Min holdning er at det står respekt av å velge bort konfirmasjon hvis dette ikke føles riktig, men man har ikke da krav på en "trøstefest". Og det håper jeg mine barn har ryggrad til å tåle hvis de føler at det å konfirmere seg i kirken blir helt feil for dem.

Om jeg fortsatt mener dette når det blir aktuelt, aner jeg ikke. Kan godt hende jeg med glede arrangerer borgerlig konfirmasjon eller "u-konfirmasjonsselskap" når den tid kommer?

[Gjest Lex]

Hva sa de? Hva måtte de love? Var dette obligatorisk?

(synes det høres VELDIG merkelig ut, da jeg aldri har hørt om noe slikt i verken eldre eller moderen tid)

Hva? Det var jo absolutt snakk om en bekjennelseshandling før ikke mange årene siden.

"Uenigheten om konfirmantene var å forstå som subjekt eller objekt i forhold til bekreftelsen, tiltok i styrke i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og i 1912 avspeilte denne klare uenigheten seg i at kirken fikk 2 forskjellige konfirmasjonsliturgier godkjent til bruk. Den ene var en omarbeidelse av den gamle ordningen, hvor konfirmasjonen ble forstått som en bekjennelseshandling, mens den andre var en liturgi for en velsignelseskonfirmasjon. Disse to ordninger har blitt brukt side om side, helt fram til 1981 da vi fikk en ny ordning hvor konfirmasjonen framstår som en forbønnshandling".

Det å bekjenne sin tro må jo på alle måter ses på som et løfte. Dessuten har det helt sikkert vært ulik praksis fra kirke til kirke, selv om det "egentlig" ikke skulle være det. Konservative prester klarer alltids å få gjennom sitt eget syn i sin kirke.

[Gjest Gjest]

Det å bekjenne sin tro må jo på alle måter ses på som et løfte.

Nei, det kan på ingen måte sies å være et løfte.

Jeg bekjenner til stadighet min kjærlighet for min samboer. Men det betyr jo ikke at jeg har lovet ham noe som helst.

Når du begynner å tolke om trosbekjennelsen til at man "avgir et løfte" blir hele denne diskusjonen bare tullball. Da avgir man jo etter din mening et løfte hver gang man deltar på en gudstjenste.

[Gjest Gjest]

Jeg bekjenner til stadighet min kjærlighet for min samboer. Men det betyr jo ikke at jeg har lovet ham noe som helst.

Du har jo det. Du har lovet at du elsker ham i akkurat det øyeblikket. Hvis ikke har du løyet.

[Gjest Gjest]

Du har jo det. Du har lovet at du elsker ham i akkurat det øyeblikket. Hvis ikke har du løyet.

Kè? Jeg har ikke lovet, jeg har eklært!!!! Og jeg mener jeg sier og har ergo ikke løyet. Men det å love noe har med fremtiden å gjøre. Man lover å gjøre noe i fremtiden. Man lover ikke for fortiden eller øyeblikket.

Jeg tror nok du har missforstøtt hva det vil si å love. Da er det ikke rart du har missforstått hva konfirmasjon vil si også i samme slengene.

[Gjest høflig tante]

Ble invitert i selskap til min niese. Hun skulle ikke konfirmere seg men isteden bare holde en fest der familien ble invitert inkl. meg.

Hadde liten sans for dette, men kunne jo ikke akkurat nekte å komme. Tante møtte høflig opp med dyr gave, akkurat slik foreldre/niese forventet.

[Gjest Redman]

Nei, det kan på ingen måte sies å være et løfte.

Hvem bryr seg om det er et løfte eller ikke, poenget er at konfirmasjonen før var en bekjennelseshandling; noe man gikk fullstendig bort fra i 1981.

[Gjest Gjest]

Kè? Jeg har ikke lovet, jeg har eklært!!!! Og jeg mener jeg sier og har ergo ikke løyet. Men det å love noe har med fremtiden å gjøre. Man lover å gjøre noe i fremtiden. Man lover ikke for fortiden eller øyeblikket.

Selvfølgelig kan man love for nåtiden. Man kan for eksempel si "jeg lover at det jeg sier er sant". I en kjærlighetserklæring ligger det implisitt et slikt løfte.

[tuji]

Uansett hva man lover eller ikke, så tror jeg det er mye skjult tro hos ungdommer. Det er ikke kult å si at man egentlig tror litt på det kristendommen handler om, derfor sier man heller til venner at man konfirmerer seg for gavenes skyld. Jeg gjorde akkurat det samme selv, og her sitter jeg 15 år etter og jobber i kirka.

[Gjest Gjest]

Uansett hva man lover eller ikke, så tror jeg det er mye skjult tro hos ungdommer. Det er ikke kult å si at man egentlig tror litt på det kristendommen handler om, derfor sier man heller til venner at man konfirmerer seg for gavenes skyld. Jeg gjorde akkurat det samme selv, og her sitter jeg 15 år etter og jobber i kirka.

Er det virkelig så mye press og skam knyttet til dette? Jeg konfirmerte meg for rundt 10 år siden og la aldri skjul på at jeg var kristen; kan ikke huske at noen andre gjorde det heller. Nå har jeg riktignok gått vekk fra kristendommen etter dette, men det var det helt andre årsaker til.

[Gjest Utlogget nå]

Uansett hva man lover eller ikke, så tror jeg det er mye skjult tro hos ungdommer. Det er ikke kult å si at man egentlig tror litt på det kristendommen handler om, derfor sier man heller til venner at man konfirmerer seg for gavenes skyld. Jeg gjorde akkurat det samme selv, og her sitter jeg 15 år etter og jobber i kirka.

Kjenner meg veldig igjen i det!

Jeg konfirmerte meg for 24 år siden, og sa at jeg konfirmerte meg for "tradisjonen", og for besteforeldrene mine sin del.

Jeg har beholdt barnetroen min, den samme troen jeg hadde da jeg gikk på søndagsskolen, deltok på barneforeninger hvor jeg "strikket ullsokker til de sultne barna i Afrika"...

men det var flaut å si det da jeg var ungdom.

Da det kom fram at jeg lå an til å få beste karakter i kristendom på ungdomsskolen, ble jeg så mobbet at jeg passet på å gjøre så dårlig på en standpunktprøve at karakteren ble satt ned.

Har snakket med gamle klassekamerater i etterkant, og veldig mange opplevde det samme som meg: det å si at en trodde, eller ønsket å lære mer om kristendommen var "ut"... det var lettere å si at en konfirmerte seg for gavene eller tradisjonen.