Barnehage vs. hjemme...

[Gjest imli]

Dette er vel en diskusjon på generell basis. Kan ikke se at det er noen som "ikke aksepterer", det er vel heller argumenter for og mot?

Selvfølgelig kan man argumentere for og i mot, men mange her som liker å tro at de vet hva som er best for andres barn.

[shiva]

Selvfølgelig kan man argumentere for og i mot, men mange her som liker å tro at de vet hva som er best for andres barn.

Jeg vil ikke si best for andres barn, men for alle barn... Alle barn bør få de beste forutsetningene for å få et bra liv. Når det er slik at forskere og fagpersoner er enige om at barn som går i barnehage er bedre rustet for skolestart, så mener sikkert de også barn generellt.

Skolestarten er en kritisk fase, hvor grunnlaget for resten av skoleårene blir lagt. Skoleårene har stor betydning for resten av livet. Min datter sitter i rullestol. De ville hun skulle begynne på nærskolen selv om den ikke er tilrettelagt, for de skulle ha ny skole klar ca. 7 mnd etter skolestart. Nå vet jeg det at hvis hun hadde begynt der, så ville hun opplevd nederlag på nederlag hver eneste dag i 7 mnd. Det hadde vært mer enn nok til å bryte selvtilliten hennes nok til at hun hadde fått . Hun hadde også blitt hengende mer og mer etter pga å bli værende mye alene. Jeg kjempet meg til at hun kunne få begynne på en ny og flott tilrettelagt skole ikke langt unna, hvor i tillegg alle barnehagevennene skal begynne. Nå har hun ihvertfall bedre forutsetninger for å kunne oppleve mestring og glede ved skolestart.

Små forandringer for oss, er store forandringer for barn. En filleting for oss, kan være avgjørende for barns opplevelse av seg selv. Det at foreldre er villig til å ta ta en slik risiko mht til sitt eget barn, mener jeg er egoistiske handlinger av foreldrene. Foreldre med barn i barnehage elsker barna sine de også, de bare tenker litt lenger fram.

Du syns det er greit at andre har barn i barnehage, men ønsker å holde barnet hjemme. Jeg sier ikke at du kommer til å bli en dårlig mor, men jeg er likevel overbevist om at det ikke er det beste for barnet..

I barnehagen er det ikke bare sosialiseringen, men også det å ha faste rutiner hver dag. Faste rutiner er trygghet. Spesielt hvis en selv ikke har vært særlig glad i skole, så bør en ihvertfall være såpass at en gjør alt for at ens eget barn skal bli det.

[la Flaca]

Personlig tror jeg mange har barna i barnehage fordi de ikke orker å gå hjemme. Særlig siden det er så få som er hjemme, og mange føler seg isolerte.

Dersom man oppdager at man blir isolert når man går hjemme, og sliter med å finne lekepartnere og andre hjemmeværende - tror du ikke det er en smule negativt for barna?

Greier du ikke å se at alle tar avgjørelser ut fra ulike kriterier, og alle gjør det for sitt barns beste? Også de som ikke velger akkurat som deg.

Du skuffer.

[Yrjenia]

Dersom man oppdager at man blir isolert når man går hjemme, og sliter med å finne lekepartnere og andre hjemmeværende - tror du ikke det er en smule negativt for barna?

Greier du ikke å se at alle tar avgjørelser ut fra ulike kriterier, og alle gjør det for sitt barns beste? Også de som ikke velger akkurat som deg.

Du skuffer.

Du tror ikke at mange som egentlig kunne tenke seg å være hjemmeværende, ikke orker det?

Det er jeg ovebevist om. Jeg har også snakket med veldig mange med barn i barnehage som har sagt det til meg, rett ut.

Fordi det rett og slett ikke er kultur for det, desverre.

[Caramba]

Du tror ikke at mange som egentlig kunne tenke seg å være hjemmeværende, ikke orker det?

Det er jeg ovebevist om. Jeg har også snakket med veldig mange med barn i barnehage som har sagt det til meg, rett ut.

Fordi det rett og slett ikke er kultur for det, desverre.

Jeg tror folk har barna i barnehage fordi de aller fleste av oss må jobbe. Hadde vi kunnet leve på en inntekt så kune jeg godt tenke meg å gå hjemme et halvt år til, men så tror jeg barnehagen hadde vært det absolutt beste stedet for gutten min uansett.

Jeg har venner med barn på snart to år som ikke har fått barnehageplass og som er litt fortvilte fordi barna helt tydelig kjeder seg, ikke er slitne når de legger seg og henger seg på alle barnehagegjerder de går forbi og vil inn å leke. Den ene familien fikk nå en bhg-plass og er så lettet og glad. Snuppa deres stortrives og løper avgårde om morgenen mens hun bare roper "hade" uten å snu seg. Med en høygravid mamma hjemme så ble det litt begrensninger på de fysiske utskeielsene da de hadde henne hjemme. Også vanskelig for moren å aktivisere en svært vilter 2-åring med et lite spedbarn på slep som ikke kan være med på alt mulig og som krever sitt.

Endret 30. november 2007 av Caramba

[Gjest imli]

Sitater fra shiva:

1.Jeg vil ikke si best for andres barn, men for alle barn...

2.Du syns det er greit at andre har barn i barnehage, men ønsker å holde barnet hjemme. Jeg sier ikke at du kommer til å bli en dårlig mor, men jeg er likevel overbevist om at det ikke er det beste for barnet..

3.I barnehagen er det ikke bare sosialiseringen, men også det å ha faste rutiner hver dag. Faste rutiner er trygghet. Spesielt hvis en selv ikke har vært særlig glad i skole, så bør en ihvertfall være såpass at en gjør alt for at ens eget barn skal bli det.

1. Alle barn er ikke like. Man kan selvfølgelig uttale seg på generelt grunnlag, men å påstå at du vet hva som er best for alle barn er vel å dra det litt langt.

2. Hvordan vet du det? Jeg synes folk må få bestemme dette selv. Ulike barn, ulike foreldre, ulike familier - ulike løsninger.

3. Så folk har ikke faste rutiner hjemme? Det tror jeg alle ansvarlige mennesker med barn har!

[Gjest =tentacle=]

Barnehage er bedre stimulans for barna enn dagmamma eller hjemme hos mor/far

De som har barn vet dette.

De skjønner det etterhvert.

I en barnehage er det pedagogiske leker mm. de finner på noe hele tiden, barna leker med hverandre, lærer masse om andre barn, samspill, drar på turer og masse mer.

Dagmamma eller hjemme hos mor eller far vil fort bli veldig kjedelig.Barnet får ene og alene all oppmerksomhet og kan bli bortskjemt.Barnet kan få problemer med andre barn sener fordi dem ikke er vant med å dele oppmerksommheten mm.

De som har barn hjemme står fritt til å organsiere dagene på en annen måte enn å sitte hjemme i stuen i tosomhet og knuge barnet på fanget.

Er det virkelig umulig å bruke fantasien til å forestille seg at hjemmeværende barn kan ha et livsinnhold?

Pedagoger har mye teoretisk kunnskap, som de er mer eller mindre flinke til å iverksette i praksis, men de kan fint erstattes av en forelder med gode foreldreevner, engasjement og sunn fornuft.

I tillegg trenger barnet lekekamerater, og for noen kan det kun løses ved å ha plass i barnehage. Andre har muligheter for dette i nabolaget.

[Yrjenia]

Til de som mener barn har det best i barnehage.

Det virker som det da er tatt utgangspunkt i at barna aldri treffer andre barn, eller mennesker i det hele tatt. Og ikke gjør annet et å gå rundt om kring hjemme.

Hvis dere ser for dere hjemmeværende med barn, som har noen faste aktiviteter hver uke (utflukt, museum, baking, etc), som tar barna med i kreativitet, bare fantasien setter grenser. Som møter andre barn (feks andre hjemmeværende, åpen barnehage, arragementer ) jevnlig.

Syns dere alikevel at disse barna heller bude vært i barnehage?

Det er slik de fleste hjemmeværende lever, de engasjerer seg, og jobber hardt.

[viren]

Det er slik de fleste hjemmeværende lever, de engasjerer seg, og jobber hardt.

Jeg er enig i mye av det du skriver, men ikke dette. Jeg har sett veldig, veldig mange i permisjon som bruker flere timer i uka på cafe med babyen. Mange hjemmeværende, spesielt om de har flere barn, har nok med husarbeid, matlaging, bleieskift og stell osv. Min erfaring er at det er ytterst få som har faste aktiviteter hver uke, slik som du skisserer. Jeg sier ikke at det ikke er noen som har det, men å si at de fleste gjør dette tror jeg rett og slett ikke stemmer.

Det krever mye å være hjemmeværende med barn, og jeg tror man må ha prøvd det først for å se om man virkelig føler man greier å gi barnet/a det de trenger når de vokser til. Da tenker jeg spesielt på sosialisering med andre barn, museumsbesøk, besøk på gård, utelek hver dag, utfolde seg kreativt på mange plan osv.

Mitt standpunkt er at med mindre man har et svært bevisst forhold til dette vil de fleste barn ha mer utbytte av barnehage enn å være hjemme. Greier man derimot å gi barnet mange av disse tingene hjemme er det selvfølgelig like bra, men utfra det jeg har sett er jeg skeptisk til at det er så mange som gjør dette.

[Caramba]

Hvis dere ser for dere hjemmeværende med barn, som har noen faste aktiviteter hver uke (utflukt, museum, baking, etc), som tar barna med i kreativitet, bare fantasien setter grenser. Som møter andre barn (feks andre hjemmeværende, åpen barnehage, arragementer ) jevnlig.

Syns dere alikevel at disse barna heller bude vært i barnehage?

Det er slik de fleste hjemmeværende lever, de engasjerer seg, og jobber hardt.

Hvis du har bare ett barn hjemme så kan man sikkert bli med på alt mulig hver dag slik at barnet kommer seg ut. Verre er det for dem som har to eller tre i forskjellig alder og med forskjellig behov. Når hjemmeværende mor er gravid igjen (kanskje med bekkenløsning og andre plager) eller har et lite spedbarn og en aktiv 2-3 åring hjemme så er det ikke like enkelt. Ser flere eksempler på dette i vennekretsen og de store barna blomster opp når de får noen timer i bhg/park hver dag. Trenger ikke være 100% plass bare de får utfolde seg litt på egne premisser hver dag.

[Yrjenia]

Personlig syns jeg ikke det ble vanskeligere i det hele tatt å være hjemme med mer enn et barn. Det samme sier alle jeg kjenner som er hjemmeværende. Det kan faktisk på mange måter bare være fordeler med flere barn.

[prinsessa]

Er bare litt nyskjerrig yrjenta, hvor mange barn er du hjemme med hver dag? Hvis du klarer og aktivisere flere barn hver dag i ulik alder så tar jeg bare av meg hatten jeg altså.

[Yrjenia]

Er bare litt nyskjerrig yrjenta, hvor mange barn er du hjemme med hver dag? Hvis du klarer og aktivisere flere barn hver dag i ulik alder så tar jeg bare av meg hatten jeg altså.

Jeg har to, men har også vært dagmamma. Bare sier det igjen, det er faktisk enklere (og enda kjekkere) med flere enn en.

[prinsessa]

Da vil jeg bare gi all ære til deg yrjenta.

Jeg også vet at det kan være lettere med 2 barn istedenfor 1 men da må barna være jevngamle. Når sønnen min på 4 år har besøk av sin kompis som er 4 år så er de oppe på rommet hele tiden og jeg merker de nesten ikke, men er jeg hjemme med begge barna mine 10 mnd og 4 år da er det ikke lettere med 2.

[Gjest Helen Parr]

Personlig syns jeg ikke det ble vanskeligere i det hele tatt å være hjemme med mer enn et barn.

Jeg er enig i veldig mye av det du skriver her. Jeg har selv vært hjemme med mine tre gutter, på det mest hektiske var de 0, 2 og 4 år gamle. Fire-åringen gikk da i barnehage to dager i uken, mens de resterende dagene var han hjemme med oss.

Egentlig hadde jeg tenkt til å holde meg unna denne debatten, men kjenner jeg har lyst til å svare likevel.

Aller først vil jeg si at jeg er enig med gjest fru Olsen lenger opp - det er forskjell på barn i 2-3 års alder og barn i 4-5 års alder. Jeg mener barn opp i 4-5 års alderen krever en del mer sosialisering enn mindre unger. Det er vanskeligere å få til på en tilfredsstillende måte idag, når det ikke er så mange hjemme med unger lenger.

Dernest mener jeg vårt ønske om at ungene skal bli stimulert av og til er litt overdrevent. Jeg har sett på det som en viktig del av det å være hjemme med unger at de skal lære seg å være en del av et fellesskap som familien utgjør. Istedet for at de plasseres i barnehage, har jeg forsøkt å integrere aktiviteter i barnas hverdag som er forenlige med det jeg også har gjort hjemme. Dette kan for eksempel være å lage mat sammen, at de hjelper meg med ting i hagen osv. Det trenger ikke være store ting, men noe som får de til å føle tilhørighet og fellesskapsfølelse.

Jeg tror barnehage idag gir et flott tilbud, men har foretrukket dette for barna mine først når de er fyllt tre. Først da har de hatt utbytte av at det er flere unger å leke med. Før fyllte tre år leker ikke ungene sammen, de leker ved siden av hverandre.

Dessverre blir ikke hjemmeværende sett på som en ressurs i samfunnet i dag, slik jeg opplever det. Man er kritisk til at ungene ikke får nok kontakt med andre og at de ikke får stimulans nok på hjemmebane. Samtidig ser man ikke fordelen av at en av foreldrene er hjemme og det litt roligere livet dette ofte fører med seg.

Det er også dessverre slik at en del av de foreldrene som faktisk er hjemmeværende, burde hatt ungene sine i barnehagen. Dette kan være innvandrere som trenger å integreres, ressurssvake foreldre som ufrivillig er arbeidsledige, eller lignende. Man kan ikke i slike situasjoner sammenligne barnehage og hjemmetilværelse for å angi hva som er best. For at hjemmetilværelsen skal score høyt på skalaen over hva som er mest tilfredsstillende for ungene, må alle forutsetninger for en god hjemmetilværelse være tilstede.

Ellers synes jeg det er synd at så mange foreldre har så dårlig selvtillit når det kommer til egen omsorgsevne at de faktisk mener at tilfeldige ansatte i en barnehage gjør en bedre jobb enn dem. Jeg er overbevist om at de fleste to-åringer hadde foretrukket å være hjemme med mor eller far hvis de fikk velge, og at vårt syn på at barnehager er en nødvendighet for ungene, er kulturelt betinget.

Jeg er iallefall ikke tvil om at jeg har gitt mine unger den beste start i livet ved å ha noen rolige og fine år sammen før de begynte i barnehage og på skolen på heltid.

[viren]

Ellers synes jeg det er synd at så mange foreldre har så dårlig selvtillit når det kommer til egen omsorgsevne at de faktisk mener at tilfeldige ansatte i en barnehage gjør en bedre jobb enn dem. Jeg er overbevist om at de fleste to-åringer hadde foretrukket å være hjemme med mor eller far hvis de fikk velge, og at vårt syn på at barnehager er en nødvendighet for ungene, er kulturelt betinget.

Jeg er iallefall ikke tvil om at jeg har gitt mine unger den beste start i livet ved å ha noen rolige og fine år sammen før de begynte i barnehage og på skolen på heltid.

Det har da ikke noe med dårlig selvtillit å gjøre, at man ønsker at barna skal få mulighet til å lære de sosiale spillereglene sammen med andre barn? Ei heller om man mener at barna får stort utbytte av de forskjellige aktivitetene barnehagen kan tilby. Det betyr ikke at man mener de ansatte er bedre omsorgspersoner enn det man selv er, det blir å blande kortene synes jeg. Og jeg kan love deg at eldstemann ville foretrukket barnehagen både da han var 1, 2 og 3 år - fordi han elsker å være der.

[Gjest Gjest]

Du tror ikke at mange som egentlig kunne tenke seg å være hjemmeværende, ikke orker det?

Det er jeg ovebevist om. Jeg har også snakket med veldig mange med barn i barnehage som har sagt det til meg, rett ut.

Fordi det rett og slett ikke er kultur for det, desverre.

Jeg har mulighet for å være hjemme med barn. Jeg jobber hjemmefra og trenger ikke jobbe til bestemte tidspunkt, så det ville latt seg gjøre å organisere dette ganske greit sammen med samboern min. Slik situasjonen er pr i dag har jeg (som barnløs foreløpig) vært hjemmejobbende i tre år uten å se andre mennesker på dagtid, og det går helt utmerket med psyken min. Så for min del er det i hvert fall ikke MITT velvære som står i veien. Men jeg mener at langt de fleste barn har godt av å gå i barnehage av grunner som mange nevner her, så når vi får barn kommer de(t) til å sendes i barnehage. Personlig har jeg også masse gode minner fra barnehagen da jeg var liten (begynte da jeg var tre og gikk nok ikke fulltid).

Likevel vil jeg understreke at jeg langt fra tror det er gunstig å utnytte barnehagen maksimalt. Jeg/vi kommer til å prioritere å vente med barnehagestart til barnet er rundt to år, og så langt det er mulig ha kortere dager. Jeg synes ikke det virker naturlig å nesten ikke se barnet sitt i våken tilstand de første leveårene, og kan strengt tatt ikke se nødvendigheten av å sende en baby i barnehage.

Ellers er det (sånn generelt, ikke til dette innlegget spesielt) sikkert riktig at "mange ting var bedre før"; på gården hvor jeg bor var det tidligere sikkert minst 20 personer som bodde og arbeidet, nå er vi tre. Klart det var lettvint å la barna være hjemme da. Men jeg tror ikke man hadde bedre tid til dem; de voksne arbeidet jo, og barna måtte delta fra de var ganske små. Det var vel både fordeler og ulemper, tenker jeg. Jeg har i hvert fall ikke hørt så mange eldre mennesker romantisere oppveksten sin, selv om mamma var gårdskjerring eller husmor i byen.

[Aja]

Jeg jobber i barnehage, og her er bare noen synspunkter på hva jeg syntes er positivt og negativt. Kommer sikkert på mer etterhvert..?

Positivt:

- De andre barna, leken! Å få venner!

- Ressurser til aktiviteter. (Som jeg tror er bedre i bhg, pga det er faktisk jobben vår og finne på nye kreative ting, man går på kurs, snakker med andre bhg personal for nye ideer osv, hele tiden.)

- Barna har godt av å lære å forholde seg til reglene og rutinene, og det å ta hensyn til andre. Ikke alltid 'meg først.'

altså; sosialisering...

- Barna lærer mye i samlingsstunder, musikk, gym, forming osv.

- Tror barna har en littegrann høyere terskel for å si 'nei' til oss, enn til foreldrene Kan sef også være negativt, men kan føre til at barna tør å prøve litt nye ting de ellers ikke ville gjort hjemme, utfordre seg selv og bli tryggere på nye ting.

Lærer å kle på seg fortere feks

- Barna lærer å omgås flere mennesker, og blir glad i andre voksne enn egen familie. Har noen å betro seg til, dersom det skulle være noe galt i hjemmet, og lærer hva som er ok og ikke, (med tanke på misbuk feks.)

- Møter andre livsituasjoner enn sin egen, blir tolerante overfor ting som er annerledes.

Negativt:

-Til tider høyt støynivå

- Blir ikke like fort sett, hørt og hjulpet, som en i mengden i forhold til hjemmesituasjonen, selv om vi prøver vårt beste. Det kan i noen tilfeller føre til at barna snakker høyere og høyere i munnen på hverandre for å bli hørt feks. (Noe personalet kan jobbe med)

- Barnet kan være sårbart i møte med andre voksne. Ikke alltid de blir behandlet like rettferdig og omsorgsfullt av alle de ansatte desverre, (selv om slikt ikke burde skje, så kan det skje.)

- ved for lite personalet, sykdom uten vikar o.l kan personalet få litt for kort lunte, når mange 'maser' på en gang. (igjen noe som ikke burde skje, men som kan skje i verste fall.)

- Lange dager. Ser bhg personalet flere timer i uka enn de ser foreldrene i verste fall. Og det er medregnet helgen.

- Sykt barn kan av og til være en utfordring. Noen ganger er det fsaktisk vanskelig å vite at barnet ikke har vondt i magen når det er på gråten og klager høylydt. Da ringer vi kanskje, vel hjemme viser barnet seg å være friskt likevel, hadde bare en dårlig dag e.l

Samme barn blir sykt igjen, men nå drøyer bhg personellet lenger med å ringe, av frykt for at barnet 'tuller'. Men så er barnet sykt, og 'lider' i bhg.

De negative tingene er som regel ting personalet jobber med, og for at det ikke skal skje. Men kan skje i verste fall, da vi ikke er ufeilbarige mennesker.

Men stort sett har bhg personell 6 armer, godt humør og alltid et trøstende fang. Vi blir oppriktig glad i barna deres, og i hele familien. (Ihvertfall i min bhg.)

Barna er lykkelige, og lærer UTROLIG mye!

Selv har jeg ikke barn, men ville kanskje vært hjemme med de til de var rundet to år og så i Bhg når de nærmer seg tre...

[Gjest Helen Parr]

Det har da ikke noe med dårlig selvtillit å gjøre, at man ønsker at barna skal få mulighet til å lære de sosiale spillereglene sammen med andre barn? Ei heller om man mener at barna får stort utbytte av de forskjellige aktivitetene barnehagen kan tilby. Det betyr ikke at man mener de ansatte er bedre omsorgspersoner enn det man selv er, det blir å blande kortene synes jeg. Og jeg kan love deg at eldstemann ville foretrukket barnehagen både da han var 1, 2 og 3 år - fordi han elsker å være der.

Mulig jeg satte dette på spissen fordi jeg reagerer på at jeg møter så stor skepsis fra andre når jeg sier at jeg har vært hjemme med tre barn - tidvis tre samtidig. Dessuten at så mange mener de har det langt bedre i barnehagen enn sammen med foreldrene. Jeg tror nemlig ikke at så små barn foretrekker barnehage hvis de hadde fått anleding til å velge.

Imidlertid mener jeg bare at jeg tror man utmerket godt klarer omsorgsoppgaven hjemme også, selvom den ikke innebærer alle aktiviteter en barnehage kan tilby. Jeg understreker at jeg nå mener 1-3 åringer. Jeg tror så små barn har bedre av å være hjemme, eller i det minste svært korte dager eller færre dager, slik gjest over meg skisserer.

Ellers er det tankevekkende at jeg ofte hører fra de som jobber i barnehage at de selv hadde foretrukket barnehage for sine barn fra 2-3 års alder.

[Glede!]

Er så enig med deg Helene Parr.

Jeg er hjemme med våre to barn. Ei jente på 20 mnd og gutt på 5,5 mnd.

Grunnen til at jeg startet denne diskusjonen er at jeg så ofte får spørsmålet "du har storesøster i barnehagen, sant". Jeg svarer nei og får alltid høre hvor slitsomt det må være for meg. Men, det er ingen som har sagt at det er dumt for storesøster. Jeg ser barnehagen som en ting som ble funnet opp for foreldrene, men kanskje aller mest for samfunnet. Barna skal oppdras i institusjon, samtidig som foreldrene skal jobbe. Norge trenger trossalt arbeidskraft. Også har alle argumentene om at det er så bra for barna kommet, de trenger sosialomgang, bli knyttet til andre voksne, utvikle språket, forbredt til skolestart osv...

Det er vel ikke noe poeng å begynne å forbrede 1-2-3 åringen på skolestart?

Og jeg mener ikke at de som velger barnehage er noe mindre glad i barna si eller noe, foreldre bruker å velge det de mener er best for sitt barn. Noen er avhengig av pengene, osv.

Men, det her med sosialisering og aktivisering. Det er vel ikke nødvendig å være sammen med andre barn hele dagen? Aktivisering er og litt oppskrytt mener jeg, barn har godt av å klare å finne på litt selv og ikke bare bli aktivisert.

Storesøster her går som sagt ikke i barnehage. Hun har allikevel ett bra nettverk rundt seg, og treffer jevnaldrende barn mange dager i uken. Men, vi har ikke noe stress med å stå opp tidlig om morningen. Hun får sove til hun våkner, har god tid til frokost og litt leking før vi drar ut/bort eller får besøk. Ettermiddagene likedan, hun er fornøyd. Pappaen kommer hjem, hun får masse tid med han og. Hun trenger jo ikke legge seg så tidlig for å være klar til neste dag!

Hun er ei veldig fornøyd lita jente, som storkoser seg om dagene. Jeg kan på ingen måte se at hun ville hatt det bedre i barnehage.

Nå er hun veldig heldig som har en liten bror da, og de begynner jo etterhvert å bli mer jevnaldrende og. Men, allerede nå har de masse glede av hverandre og veldig opptatt av hverandre. Veldig koselig for dem begge og selvsagt for oss foreldrene og!